Hallgeir Reiten

Alder: 52
  RSS

Om Hallgeir

Blogger som privatperson om dagsaktuelle saker, politikk, lederskap, økonomi og kristenliv. Webside: https://hallgeirreitenblog.wordpress.com/

Følgere

AP på kyllingtur til Kina

Publisert over 11 år siden

APs partisekretær Raymond Johansen leder en delegasjon fra AP som er på partiets første offisielle besøk til kommuniastpaartiet i Kina.

Johansen skriver i sin blogg:

Kina er verdens største eksportør, har verdens største utslipp av klimagasser, er Norges tredje største varehandelspartner og kommer i løpet av 2010 til å ha verdens nest største økonomi.

Utviklingen i Kina har stor betydning for Norge og resten av verden og Kinas posisjon har bare styrket seg etter finanskrisen. Derfor er det viktig at vi har tett dialog om klimapolitikk, økonomi og utvikling med de som styrer i Kina.

Det er to politiske strukturer i Kina: Staten og Partiet. Når norske embedsfolk og politikere er på besøk, er det representanter fra statsapparatet de møter. Når Arbeiderpartiet nå oppretter kontakt med Kina også på partinivå, får vi altså møte innflytelsesrike politikere som vi ellers sjelden møter.

Det forundrer meg at ordet menneskerettigheter er helt utelatt i Johansens blogg om turen. I stedet løftes det fram at Kina er verdens største eksportør og Norges tredje største varehandelspartner. Det er akkruat det som er poenget.

Menneskerettighetsspørsmål tones ned, fordi kineserne gjerne setter makt bak sin hårsårhet overfor dette ømtålelige temaet. USA med Obama i spissen har også varslet at de vil tone ned spørsmålet om menneskerettigheter overfor Kina.

Dette er kylling-takter både av AP og USA. Skal våre økonomiske interesser hindre oss i å konfrontere dem som bryter menneskerettighetene? Slik jeg ser det, er det ikke bare feigt. Det gjør oss også til medskyldige i brudd på menneskerettighetene.

Kina har svært mye å ta tak i når det gjelder menneskerettigheter. Akkurat nå strammes trosfriheten inn. Bruk av tortur er utbredt. Ytringsfriheten er sterkt begrenset. Tibet taler for seg. Politiske opponenter fengsles. Les mer om menneskerettigheter i Kina her

Hvor er politikere og presse som på denne dagen våger å løfte sin røst og konfrontere AP med sin "diplomatiske" unfallenhet overfor Kina og løfter fram hva makteliten i Kina gjør mot sitt eget folk?

Hva mener du om Kinas brudd på menneskerettighetene og norske politkeres evne og vilje til å konfrontere dem?

Gå til innlegget

Mer hellig enn KrF?

Publisert over 11 år siden

I går blåste det igjen opp til stiv kuling i media rundt Inger Lise Hansen. Hvis du går inn på KrF sin hjemmeside, finnes det en venstremeny der som heter ”Nyheter”. I undermenyen ”KrF i media” finner du de siste 50 nyhetssakene om KrF basert på et utvalg av nettmedier og søkemotorer. Når vi ser på den listen i dag, så kan vi i hvert fall konstatere at KrF har fått solid mediaomtale det siste døgnet. Det må vel være første gang i historien at vi knyttes til ordet ”sexy”.

 

Hele partiorganisasjonen har jobbet på høygir for å begrense skadeeffektene av gårsdagens førsteside i VG. Partileder Dagfinn Høybråten prøvde så godt han kunne å distansere oppslaget fra KrF og KrFs politikk gjennom å si at dette handlet om privatpersonen Inger Lise og hennes meninger. Knut Arild Hareide og Valgjerd Svarstad Haugland var raskt ute for å slukke brann. Hansen selv måtte ut på en lang og ydmykende kanossa-gang i mediene for å forsvare seg. Jeg tror hun har fått sitt budskap godt igjennom: Hun er misbrukt av VG, som har tatt bilder og sitater ut av sin sammenheng og smurt sammen en tabloid-forside av verste slag. Det tror jeg godt Inger Lise Hansen kan ha rett i.

 

Hvis du nå tror at jeg skal bruke pekefingeren, være moralistisk og fordømme Hansen for bildene Det Nye har tatt, så blir du nok skuffet.

 

Jeg vil heller si litt om andre ting jeg har observert det siste døgnet. Dagfinn Høybråten ser rett og slett sliten ut. Det er bekymringsfullt. Det meldes i media om frustrasjon og oppgitthet i partiapparatet, fordi vi i forbindelse med et større møte i partiet igjen fikk et stort mediaoppslag knyttet til Inger Lise Hansen - som tok alt fokus og all oppmerksomhet. Journalistene har nå begynt å stille mer kritiske spørsmål til Inger Lise Hansen.

 

Tidligere har jeg i denne bloggen stilt spørsmål om hva en nestleder i et politisk parti kan gjøre og ikke. Det spørsmålet har ikke mindre aktualitet i dag. Hva Kari og Ola Nordmann kan gjøre og ikke blir et helt annet spørsmål. I går skrev jeg en blogg vedrørende omdømme. Det er ikke til å komme forbi at lederskap og omdømmebygging henger nøye sammen. Det tar lang tid å bygge opp et godt omdømme og det er sjokkerende enkelt å rive det ned. Et politisk parti som KrF er avhengig av tillit fra velgerne. Det er også partiets ledere. Det er som kjent mye vanskeligere å få en ny kunde enn å beholde en gammel. Derfor bør KrF først og fremst bygge tillit hos de velgerne partiet allerede har.

 

Mange PR-rådgivere og hodejegerfirma ville nok rådet en dyktig politiker på 29 år som er spådd en stor framtid til å velge en annen vinkling enn dette i det offentlige rom. De er ikke så redde for å snakke om kleskode og skjørtekanter som KrF tydeligvis er. Det er en helt normal ting å forholde seg til for svært mange i norsk næringsliv. Personlig tror jeg det er "mørkemanns-komplekset" som gjør seg gjeldende. KrF har rett og slett blitt redde for å bli oppfattet som moralistiske.

 

Har KrF en Code of conduct? Ikke vet jeg. Men om vi ikke har det, så er det vel på tide å få en. En Code of conduct er et rammeverk eller en standard som definerer mål og forventninger for en organisasjon og dens medarbeidere med tanke på hvordan en ønsker å forholde seg til og bli oppfattet av omgivelsene. Det er viktig å forstå at Code of conduct ikke er ment for å skape kontroll eller ”lav takhøyde”.

 

En Code of conduct har sammenheng med omdømmebygging, sunn organisasjonskultur, godt samarbeidsmiljø og fokus på HMS. En Code of conduct skal ivareta velferden til alle ansatte i virksomheten og alle som er berørt av virksomhetens aktivteter. Den definerer prinsipper, verdier og rammer, en positiv etisk kode som lederskap og medlemmer i organisasjonen forholder seg til når det gjelder hvordan en skal framstå. Det er et bra verktøy for å unngå kjedelige saker i media og opprivende diskusjoner

 

Når det gjelder Inger Lise Hansen, så har hun nå hatt en rekke presseoppslag i media hvor både hun og partiet har måttet bruke masse energi på å slukke brann i etterkant. Likevel skal hun helt tydelig beskyttes. Er Hansen i ferd med å bli mer hellig for KrF enn KrF? Jeg bare spør.

 

 

Gå til innlegget

Omdømme

Publisert over 11 år siden

Er du på leting etter en god bok om ledeskap?

I dag vil jeg anbefale deg å lese boken "Det gode selskap" - Omdømmebygging i praksis av Nils M. Apeland. Han jobber i det velrenommerte selskapet Apeland Informasjon som har hjulpet en rekke store og små virksomheter med informasjon,kommunikasjon og omdøømebygging.

I boken tar Apeland for seg hvordan en bygger opp et bedre omdømme enn konkurrentene, og hvordan dette kan måles og utvikles.

Omdømmet berører omtrent alle sider ved det en virksomhet er og gjør, sier Apeland. Å bygge omdømme er å bygge verdi, og derfor er det av avgjørende betydning for alle som vil lykkes med å bygge noe solid og sterkt  - det være seg meninghet, organisasjon eller næringsvirksomhet.

Apeland peker på at godt omdømme har magnetisk kraft. Hva er så egentlig omdømme?

Han bruker denne definisjonen: "Omdømme er summen av oppfatninger som ulike grupper har av virksomheten". Likevel er det mest vanlig å snakke om omdømme som den genrelle anseelse en virksomhet har.

Å bygge omdømme er å bygge verdi. Forskning viser at selskaper med godt omdømme blir høyere verdsatt. På den andre siden er dårlig omdømme svært kostbart. Et dårlig omdømme vi gjøre det vanskeligere for virksomheten å nå sitt fulle potensial.

Målet med god kommunikasjon er å skape et samsvarende bilde av det vi selv tror vi er og det andre oppfatter at vi er. Det har direkte sammenheng med virksomhetens kommunikasjon og hvordan den omtales i media. Hvis vi ikke klarer å skape samsvar her, får vi straks et omdømmeproblem.

Hva påvirker vårt omdømme? Vårt omdømme påvirkes av hvordan vi opptrer som kollektiv eller enkeltpersoner. Tillit skaper gode relasjoner og lojalitet. På den andre siden  vil sviktende tillit gi lav lojalitet og vises rett på bunnlinjen.

Apeland peker på at omdømmebygging i en virksomhet "starter på innsiden". En trenger felles verdier, noe alle står for. Dette skaper felles kultur og samhold. "How do we do things around here". Når personene på "innsiden" kommer i kontakt med de på "utsiden" må verdier og kultur komme tydelig til uttrykk. Alle organisasjoner har en intern moralfilosofi. Disse verdiene er med på å bestemme hva slags beslutninger som tas, hvordan man kommuniserer utad og er derfor mye av "limet" i kulturen.

Hvordan bygge opp et solid omdømme? Apeland peker på noen punkter i denne boken som er viktige:

1. Posisjonering - hvilken posisjon ønsker en å ha i markedet?

2. Identitetsforankring - å være solid forankret i sin unike identitet som virksomhet

3. Omdømmesjekk - hvordan står det til med andres oppfatning av oss, og hvordan skal vi klare å skape samsvar mellom det vi mener vi er og det andre mener vi er?

4. Historieformulering - formulere sin egen unike historie, skape en poengtert beskrivelse av virksomhetens spesielle styrke

5. Implementering - teste hva man oppnår og justere fortløpende

6. Oppdatering - være dynamisk

Hvordan rive ned sitt omdømme? Det tar lang tid å bugge et hus. Det er mye enklere å rive dete ned. Det er viktig å tenke på når det gjelder omdømme. Ledere har et spesielt ansvar her. De har mye mer å tenke på enn seg selv. De er virksomhetens ansikt utad, og må handle deretter. Ledere har i kraft av sin posisjon evne til å bygge og rive ned med sine handlinger.

Det kan være viktig å tenke litt over i dag.

Synes du dette var interessant: Da vil jeg anbefale deg å kjøpe Apelands bok og lese til øyet blir stort og vått.

Gå til innlegget

Iran trenger en fiende

Publisert over 11 år siden

Den siste tiden har regimet i Iran vært sterkt press fra sine egne. Vi har sette TV-bilder vi knapt trodde var sanne, et folkehav av mennesker i Teheran som reiste seg opp og protesterte mot landets islamske maktelite. Kvinner som ropte ut sitt sinne fra hustakene.

Vi har lenge visst at det har ulmet på grasrota i Iran. Det har vært en lang og utmattende politisk drakamp mellom reform-vennlige og ortodokse krefter, en kamp de ortodokse så langt har gått seirende ut av med støtte fra den sterke og fryktede revolusjonsgarden. Det såkalte vokterrådet diskvalifiserte blant annet over tusen kandidater til det siste presidentvalget i Iran., og makteliten ble etter valget som kjent beskyldt for omfattende valgfusk.

I pressen har vi også kunnet lese om de mange iranske ungdommene som ser annerledes på tro og samfunn enn det mullahene kunne ønske seg.

USA sitter nå strategisk plassert med store militære styrker i Irak, rett utenfor Irans stuedør. Til stilltiende applaus fra de arabiske statene som ser på Iran som en trussel. Den klassiske konflikten mellom shia- og sunnimuslimer fornekter seg ikke.

Verstingstaten Iran er etter hva etteretningsrapporter sier ikke langt unna å utvikle atomvåpen. Det bekymrer naturlig svært mange, både i Midt-Østen og i andre deler av verden. Den dagen Iran får hånd om atomvåpen, vil hele maktbalansen i Midt-Østen endre seg – om det islamske regimet i Iran fremdeles sitter ved makten. Med en president som fornekter Holocaust og har uttalt at han ønsker å slette Israel fra kartet, vil Israel garantert ikke sitte stille og se på at dette skjer.

Irans president Mahmoud Ahmadinejad og det islamske presteskapet trenger nå å få samlet folket. For å oppnå det, er en enkel strategi å forsøke å samle folket mot en ytre fiende. Ahmadinejad og mullahene har alltid spilt på det muslimske jødehatet som er vel fundamentert i Koranen. Men de tør nok ikke utfordre ”den store Satan” USA som sitter rett utenfor stuedøra med vedens mest slagkraftige militære styrke. Derfor er det igjen Israel som er den utvalgte.

Før USAs utenriksminister Joe Biden kom til Midt-Østen i forrige uke, samlet Mahmoud Ahmadinejad en rekke av sine ”venner” til ”krigsråd” i Damaskus. Iran er vel kjent som bakspiller i området og har i en rekke år samarbeidet med, og gitt militær støtte til andre versting-stater og ekstreme muslimske grupperinger. Syria, Hamas og Hizbollah for å nevne noen. Ahmadinejad fikk stor oppmerksomhet i arabisktalende media under møtet i Damaskus. Han beskyldte Israel for å planlegge en ny krig. Det kan like gjerne være han selv som ønsker det.

Israeske topp-politikere, inkludert Shimon Peres, har i årevis sagt rett ut at de aldri vil finne seg i at Iran får atomvåpen. Så de har nok planene klare for et angrep på Iran. Men situasjonen har blitt enda mer delikat, siden det iranske regimet nå har problemer på hjemmebane. Hvis Israel bomber i Iran, vil det være å helle bensin på et høyst uønsket bål. USA holder derfor Israel i ørene. De har omfattende interesser i området og en ny krig vil tillegg være en direkte trussel mot de amerikanske styrkene i Irak.

Iran har interesse av å fyre opp under konflikter mellom Israel og nabostatene/palestinerne for å holde Israel fokusert på sitt nærområde til atombomben er ferdig. Når den dagen kommer, vet Iran at verden og terrorbalansen vil forandre seg.  

Kan det være slik at Iran gjerne ser krigshandlinger i Israels nærområde i tiden som kommer? Det mest nærliggende er i så fall å tenke på Libanon, som har en sterk islamsk og Iran-vennlig gruppering i Hizbollah. Libanon er et land som tidligere har vært en nøtt for Israel. De har ikke hittil ikke klart å kontrollere Libanon slik de har ønsket, slik de i stor grad har klart med de palestinske områdene. Iran har fritt kunnet sende våpen og folk til Libanon, blant annet via Syria. Hizbollah har kunnet ruste kraftig opp og gav Israel uventet sterk motsand i den forrige Libanon-krigen. I tillegg sitter de nå i regjeringen i Libanon, noe som fører til at et angrep på Hizbollah vil bli sett på som et angrep på Libanon.

Israel har selvfølgelig selv strategisk interesse av å få kontroll på Libanon før et eventuelt angrep på Iran. Hvis ikke vil det ganske enkelt hagle raketter fra Libanon over Israel fra første dag de bomber Iran. Såpass skylder Hizbollah Iran, selv om man også mange ganger har pekt på at disse to har et slags hat-elsk forhold til hverandre.

Hva slags strategiske valg har egentlig Israel framover, et land som på alle kanter er omgitt av stater som ønsker å se dem fjernet fra kartet? Slik har det vært siden 1948, og slik vil det høyst sannsynlig forbli fordi fordi muslimene begrunner sitt jødehat i religionen.

Israel vil garantert ikke grave sin egen grav med å sitte stille og se på at Iran får atomvåpen, og har derfor større og større hastverk med å ta strategiske grep for å beskytte seg selv mot denne trusselen jo nærmere Iran kommer et teknologisk gjennombrudd.

Mitt stalltips er at vi fort får se en videre opptrapping av uroen i Midt-Østen . I går fikk vi et illevarslende signal med nye, dødbringende rakettangrep fra Gaza mot Israel. Vil vi snart se rakett-angrep også fra Hizbollah i Libanon?

USAs regjering presses nå av den pro-israelske lobbyen på hjemmebane. Det vil nok heller ikke komme store endringer i USAs Midt-Østen politikk denne gangen. USA trenger et sterkt Israel for å sikre sine strategiske interesser i Midt-Østen.

Gå til innlegget

NRK og jødehets

Publisert over 11 år siden

Er NRK medansvarlig for jødehets i Norge? Redaktør Vebjørn Sellbekk ba i en kommentar i avisen DagenMagazinet for noen dager siden Kristin Halvorsen ta ansvar for jødehatet nå øker blant muslimer i Norge. Han pekte blant annet på at dette kan skyldes ”enkelte norske politikeres demonisering av staten Israel”. 

SV var raskt ute og fastslo at de ønsker en egen handlingsplan mot antisemittisme, men fikk hardkjør av blant annet FrP og KrF i gårsdagens spørretime på Stortinget. Solveig Horne fra FrP beskyldte SV for å bidra til mobbing av jødiske barn gjennom sin ”stigmatisering av Israel”. Hans Olav Syversen fra KrF trakk fram at Kristelig Folkeparti allerede for ett år siden ba regjeringen lage en handlingsplan mot antisemittisme, noe SV da sa nei til.

Er det likevel slik at det finnes en større synder enn SV å peke på? Kan det paradoksalt nok være slik at NRK, som gav oss reportasjen som belyser hvordan jødehatet blomstrer i norske skole, selv er direkte medansvarlig for jødehat og jødemobbing i Norge?

I journalistikken forventes det at en klarer å skjelne faget fra egne politiske meninger og være objektive. Mange har kommentert at nyhetsreportasjene NRK har sendt om Israel og konflikten i Midt-Østen i mange år har hatt en slagside. Der hvor begge sider etter normale journalistiske prinsipper skulle kommet til orde, mener mange at en objektiv vinkling ofte har blitt erstattet av kommentarer kun fra den palestinske siden og konkludert med til dels sterkt kritiske kommentarer fra journalister og kommentatorer i NRK. Det har også blitt pekt på at utenlandske medier ofte gir en langt mer balansert versjon av konflikten i Midt-Østen.

Hva mener du, bør NRK selv ta medansvar for at vi nå ser mer jødehets i norsk skole?

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere