Hallgeir Reiten

Alder: 52
  RSS

Om Hallgeir

Blogger som privatperson om dagsaktuelle saker, politikk, lederskap, økonomi og kristenliv. Webside: https://hallgeirreitenblog.wordpress.com/

Følgere

Finansavisene og manipulasjon

Publisert over 11 år siden

Det mest latterlige med Euro-krisen er å lese norske finansaviser som for eksempel DN og E24. Den ene dagen varsler de verdens undergang og den neste dagen avblåser de krisen. En kan lure på om de er helt riktig jordet noen ganger. I dag har de allerede rukket å varsle ny nedtur, fortsatt oppgang på børsen og meldt om at finansanalytikere nå avlyser krisen. Husker du hva de skrev for to dager siden? Ikke helt? Kanskje ikke så rart.

I dagens verden går ting ufattelig fort. Nyheter som man tidligere fikk i hånden i papirversjon først dagen etter at de hadde skjedd, går nå verden rundt i løpet av sekunder på internett. På verdens børser sitter tusenvis av meglere og analytikere på tå hev og følger den minste utvikling i markedet. Derfor må det også sies at det ikke akkurat er enkelt for finansjournalistene å være på høyde med utviklingen heller. Langt mindre vi vanlige dødelige.

Når markedet er så volantilt som nå, skjer ting i løpet av sekunder. Et eksempel på det var gårdagens utvikling på Wall Streeet. Børsen var på vei opp, men falt plutselig tilbake i minus på en nyhet via Reuters om at Kina nå vurderer å selge seg ned i Euro. Dette fikk også ringvirkninger for børsene i Asia, som åpner omtrent på den tiden Wall Street stenger. Neste morgen ser Europa på hva som har skjedd i USA og Asia. Dermed er ringen sluttet. Skremmende mye handler om psykologien i markedet. Det ser vi til fulle når markedet er som nå.

Har du noen gang undret deg over hvorfor det som regel er store meglerfirma og banker som blir hentet inn for å kommentere utviklingen på finansmarkedet i media? Disse firmaene lever av salg og kjøp selv. Ikke bra, spør du meg. For meg blir dette historien om bukken og havresekken. De som kommenterer har en egeninteresse av å styre markedet i en bestemt retning, de har også en egeninteresse av å unngå tap. Derfor er det utrolig viktig for dem å være aktive og synlige i media for å få fram sitt eget syn - også for å få kunder.

Det ligger store fristelser i store penger. Manipulering via media er for meg en minst like stor fare som innside-handel. Spørsmålet er om det burde vært et mye tydeligere skille mellom markedsaktører og mediaaktører i finansmarkedet. Hva vet vi egentlig om båndene mellom finansbransjen og finansjournalistene? Går det an å se for seg at informasjonsflyten fra finansmarkedet blir mer uhildet? Det ville etter min mening være veldig sunt og kunne kanskje bidra til at markedene ble litt mindre psykologisk drevet. Mitt kall er ei at svare på hvordan dette kan skje, jeg bare spør.

Aktører som IMF og OECD er selvfølgelig verdt å lytte til, merk deg at begge disse institusjonene signaliserer meget stor bekymring for framtiden om dagen. Nasjonalbankenes syn må også regnes som relativt uhildet, det er en selvsagt høy verdi for dem. Men hva gjør en nasjonalbank i tider som nå, når mannen med ljåen står på døren og et lands økonomi truer med å bryte sammen? Da er gode råd dyre og fristelsen kan bli stor til å holde tilbake informasjon som vil bidra til å gi ytterligere fart til nedturen. I Hellas sies det at staten aktivt har dekket over alvoret i de økonomiske realitetene over tid. Hvis det er riktig, bør noen stilles for riksrett.

I dag kan vi lese i media at utenriksminister Jonas Gahr Støre refser DNB NORs konsernsjef Rune Bjerke for at han ”avlyser” krisen vi nå står overfor. Jeg tenkte da jeg leste det at det er godt vi har en utenriksminister som ikke stikker reelle problemer under en stol. Han forteller om det han ser på bakken rundt om i Europa. Det bør vi ta innover oss. De underliggende problemene som har skapt denne krisen er ikke borte i morgen:

  1. Astronomisk statsgjeld, ikke bare i Europa, men også i USA hvor statsgjelden i disse dager runder ufattelige 13.000 milliarder dollar, og i andre viktige land som for eksempel Japan.
  2. Euro-krisen, som er dømt til å fortsette så lenge det settes spørsmål ved økonomien i et eller flere land i Euro-sonen. Dette fordi Euroen er svært sårbar og mangler essensielle verktøy for å stå i mot en krise.
  3. Enorme budsjettkutt som vi dempe den økonomiske veksten betraktelig framover
  4. Framtidige velferdskostnader som ikke er bærekraftige
  5. Bobleøkonomi i Kina
  6. Klimakrise

For børsspekulanter er det en kjent sak at mai tradisjonelt er en ”sell and go away” måned på Wall street. Juni er tradisjonelt mer av en ”kjøpe-måned” med oppgang. ”Buy in June and sing a happy tune”, sier ordtaket. Det sitter mange meglere rundt om kring med budsjetter som er sesongjustert. I tillegg har mange gått på solide tap som en følge av Euro-krisen. Markedet har derfor en stor egeninteresse av at juni blir en bedre måned enn mai, for å si det mildt. Verden har også selvsagt en felles interesse av at pilene peker oppover igjen. Politikerne som tenker på gjenvalg har en interesse av det. Jeg håper derfor for Guds skyld at man ikke forsøker å dekke over realitetene, begynner å manipulere, sier ”fred og ingen fare” og fortsetter som før med å leve over evne. Det kan ikke ende bra.

Det er ellers all grunn til å merke seg at libor-renten fortsatte oppover i går, samtidig med at markedene fikk seg en opptur. Den er nå på et nivå som vitner om store, store problemer i kredittmarkedet, som fortsatt er i ferd med å fryse til. Hvis det fortsetter slik, blir politikerne igjen tvunget til å sette inn nye tiltak for å bremse den negative spiralen, det kan fort få frykten for en real nedtur til å stige ytterligere i markedene.

Gå til innlegget

Dragsuget i sluken øker

Publisert over 11 år siden

I dag starter børsdagen i Europa blodrødt etter fall på både Wall Street og i Asia siste døgn. Dragsuget som leder mot sluken er i ferd med å forsterke seg, og det er flere momenter når det gjelder utviklingen i markedene gjennom pinsehelgen du bør merke deg:

Vi må først rekapitulere noe av utviklingen i finansmarkedet etter jul. Det har vært en stadig stigende frykt for at særlig Hellas, men også andre av de såkalte PIIGS-landene Europa ikke skulle klare å betjene sin etter hvert astronomiske statsgjeld. Denne frykten førte etter hvert til store problemer i kredittmarkedet, som begynte å ”fryse til”. Det vil si at bankene i stadig mindre grad låner ut penger til hverandre, og at de tar et høyere risiko-påslag (les rente) når de først velger å låne ut penger. Dette gjør det dyrere for virksomheter å finansiere nye prosjekter og refinansiere gjeld, og vanskeligere for bankene å låne penger seg i mellom, noe de er helt avhengige av.

Den samme mekanismen slo inn under første del av finanskrisen, da var det statlige finansielle redningspakker som reddet verden fra finanskollaps. Markedet var i forbindelse med Lehman Brothers-konkursen på god vei til å slutte å fungere. De store tapene som aktørene i finansmarkedet ble påført, ble i stor grad overført til nasjonalstatene, det vil si oss vanlige skattebetalere som villig tok regningen uten store spørsmål.

Siden mange av EU-landene hadde levd over evne i mange år, brukt mer penger enn de hadde og opparbeidet enorme budsjettunderskudd ble de statlige redningspakkene enda en klamp om foten. Denne våren ble gjeldsproblemene rundt Hellas og noen av de andre PIIGS-landene så synlige og akutte at det tvang EU-landene til ta et historisk kraftig grep for å prøve å hindre en ny finanskollaps. Som kjent ble det for omtrent to uker siden vedtatt en krisepakke på ufattelige 6000 milliarder kroner som skulle redde Hellas og andre av de såkalte PIIGS landene fra konkurs.

Selv ikke denne krisepakken var nok til å roe markedene, som de siste to ukene har gitt mange tegn på at krisen bare forsterker seg. Pengemarkedsrenten (les finansmarkedetes risikopåslag) har fortsatt å stige, og børsene har samlet sett gått kraftig nedover siden vedtaket ble fattet.

Så til helgens utvikling som er verdt å merke seg:

Forrige fredag ble det avholdt et ministermøte om Euro-krisen. Urovekkende nok var det bare Angela Merkel og David Cameron som møtte pressen etter møtet. Ingen seierssikker Sarkozy denne gangen altså. Det har vært en rekke signaler om intern splittelse i EU den siste uken, og Tyskland ble beskyldt for ”unilateral” opptreden, da de uten å varsle de andre landene innførte et forbud mot veddemål på nedgang i markedet, såkalt shorting, i en del finansaksjer. Flere andre EU-land, deriblant Frankrike reagerte negativt og kommenterte Tysklands handlemåte offentlig. Den Tyske finansministeren svarte med en ren fornærmelse og sa: ”Når man skal tørke ut ei myr, spør man ikke froskene som bor i myra”. Spenningene internt i EU kan føre til handlingslammelse og at man ikke klarer å bli enige før det er for sent. Nå snakkes det om mer samordning og nye regler fra midt på høsten, det kan fort være for sent slik jeg ser det. Les her min tidligere blogg Euro-krisen – intern splittelse?

USA har vært på frier- eller tiggerferd (velg det du synes passer best) til Kina i helgen. USA trenger økende eksport til Kina for å komme seg igjen etter første del av finanskrisen. De mener også at Kina holder sin valuta kunstig lav for å gi sitt eget næringsliv gunstige betingelser og bedre konkurransekraft. Kina gav ingen innrømmelser av betydning og har i tillegg strupetak på USA med tanke på landets enorme statsgjeld, som burde bekymre oss minst like mye som statsgjelden i Euro-sonen. At USA nå er tvunget til å søke mot Kina for å få hjelp er i seg selv urovekkende, men ikke uventet. Mange har spådde et skifte som dette i verdensøkonomien, hvor land som Kina og India kommer til å få mer makt i verdensøkonomien på bekostning av Europa og USA.

Tyskland har i løpet av helgen meldt at de skal kutte kraftig i offentlige utgifter. De andre Euro-landene hadde nok heller håpet at Tyskland, som er Euro-sonens lokomotiv, skulle gi gass økonomisk for å hjelpe de andre vognene i toget å komme framover. Men nå bremser altså Tyskland også. Dette trekket vil nok høyst sannsynlig bekymre andre land i Euro-sonen og investorene i markedet. Storbritannia skal også kutte, her er det mer en dyd av nødvendighet, siden også de også har et gigantisk budsjettunderskudd å hanskes med. Men hvis alle landene kutter samtidig, vil det høyst sannsynlig drepe den allerede skjøre innhentingen etter første del av finanskrisen. Ikke bra nyheter, med andre ord.

Kredittmarkedet fryser igjen til, noe som i seg selv er en skingrende høy alarmklokke. Les mer om dette her.

Spanske myndigheter måtte i helgen ta kontroll over en av landets banker. Det ble særdeles dårlig tatt imot i USA, hvor man nå frykter et ras av bankkonkurser som følge av Euro-krisen. Amerikanerne burde kanskje heller bekymre seg mer for sine egne banker, det er ventet at flere amerikanske banker går konkurs i år enn i fjor

I Asia er det økende spenning; både i Thailand og nå sist mellom Nord- og Sør-Korea. Det kan gå mot krig, og Barrack Obama ba i går amerikanske styrker om å forberede seg på Nord-koreansk aggresjon. Dette liker de asiatiske markedene svært dårlig, noe som var en av grunnene til at de asiatiske børsene gikk på en kraftig smell i natt. 

Dagens kraftige børsfall (jeg får skrive så langt da, markedene er nå så utrolig volantile at ting svinger fortere enn man skriver) gjenspeiler hva markedene synes om denne utviklingen. Krisen forsterker seg nå i en negativ spiral, spørsmålet er om den kan stoppes før dragsuget bringer markedene helt ned i sluken. Jeg har mine store tvil.

For min egen del vil jeg si at jeg er mer enn forberedt på at vi kan få meget, meget tøffe tider i Europa og verden framover. Det kan gå mot en systemkrise som vi må tilbake til 30-tallet for å se maken til. Kanskje kan denne krisen bli enda verre enn depresjonen på 30-tallet om utviklingen fortsetter som nå. Politikerne vil kjempe med nebb og klør for å unngå det, men de underliggende problemene som skapte, og fortsatt driver krisen er ikke løst. For to uker siden anbefalte jeg i bloggen Euroens dødskamp at man sterkt vurderte å selge seg ut av aksjefond.

De ordene mener jeg at jeg fremdeles har i behold.

Gå til innlegget

Klarer Hellas det?

Publisert over 11 år siden

Hellas fikk forrige uke overført første del av kriselånet på svimlende 862 illiarder kroner. I første omgang blir det overført 20 milliarder Euro, håpet er at kriselånet samlet skal hindre Hellas i å gå konkurs.

Med disse pengene i hendene (og bare på grunn av det) klarte Hellas å møte sine låneforpliktelser forrige uke. Hellas bruker altså "kredittkortet sitt" for å betale ned gjelden sin.

Hva tror du, vil Hellaas klare å unngå konkurs?

Og hvordan tror du konsekvensene blir for eropeiske banker og finansmarkedet dersom Hellas misligholder gjelden sin og ber om gjeldsforhandlinger?

Gå til innlegget

Hva nå, Norge?

Publisert over 11 år siden

Det skjer noen fundamentale ting rundt oss nå som både vil påvirke oss og tvinger gamle mor Norge til å ta viktige veivalg.

En ting er Euro-krisen. Den er helt sikkert ikke er borte i morgen, uansett hva politikerne blir enige om på dagens krisemøte i EU. Hverken uhåndterlige budsjettunderskudd, gigantisk statsgjeld eller mistroen til en avkledd Euro forsvinner over natta. Krisen kan imidlertid eskalere kraftig dersom politikerne åpenbarer intern splittelse i dag, og ikke kommer fram til enighet om veien videre.

Det kan vente oss en ny kreditt-krise i USA. Råtne boliglån utløste finanskrisen, men det er også en enorm råtten kredittgjeld i USA. Mange har fått låne penger til forbruk med gunstige betingelser, og klarer så vidt å holde hodet over vannet så lenge renten er lav. Dersom rentene stiger framover, kan det føre til at amerikanske (og andre) banker får nye, enorme tap.

Kina kan også gå på en smell. Økonomene snakker nå mer og mer om en såkalt ”boble-økonomi” i Kina som kan sprekke. Kineserne selv prøver hardt å hindre at økonomien deres overopphetes, blant annet har de satt inn tiltak som skal gjøre det vanskeligere å låne penger. Samtidig har Kina på mange måter styrket sin posisjon gjennom første del av finanskrisen. De har gjennomført massive oppkjøp i utenlandske selskaper, ikke minst har de vært skrubbsultne på aksjer innen energi og olje for å sikre sitt eget framtidige behov for energi – på bekostning av andre.

Samlet sett kan årene foran oss bli mer utfordrende enn vi liker å tenke på.

Hva vil et ”worst-case” scenario innebære for Norge?

Ja, si det...Det er ingen enkel jobb å spå, men en ting er sikkert: Dersom vi folder våre hender i bønn til Herren, så taler han til oss. Hvis det har vært en tid hvor vi mer enn noe trenger å be og søke Herren før vi tar våre avgjørelser i Norge, så er det nå. Gud er en levende Gud, Han hører når vi ber. Han taler til oss og Han er den beste rådgiveren som finnes. Det er med glede jeg kan fortelle deg at det i Møre og Romsdal nå startes opp et nytt regionalt bønnesenter på Ørskogfjellet. Allerede nå samles 50-60 mennesker i det som tidligere var hotellet på Ørskogfjellet, for å be til Gud for nasjonen vår. Det skal vi fortsette med, det gjør også bønnesenter, bønnegrupper og bønnebevegelser over hele Norge. Vi inviterer også gjerne våre politikere til å besøke oss og delta på bønnemøtene, og kan fortelle mye spennende om hvordan Gud har forandret byer og nasjoner gjennom bønn - også i vår tid.

Det all grunn til å forvente at Euro-krisen også kan ramme Norge meget hardt. Det har allerede både Svein Gjedrem, Jens Stoltenberg og Sigbjørn Johnsen advart oss om.Vi selger svært mye varer til EU, en ny og kraftig økonomisk nedtur vil ramme eksportindustrien vår brutalt. Oljefondet vil bli kraftig berørt, diden det sitter med massivt eierskap i europeiske bedrifter og også er eksponert mot PIIGS-landene (selv om man klokelig har solgt seg noe ned). Dersom oljeprisen fortsetter å falle er det også særs dårlige nyheter for norske bedrifter innen offshore-industrien. Oljeselskapene kan i så fall bli tvunget til å sette store, planlagte investeringer på vent. Verftene på kysten sliter allerede med ordre-tørke, en ny nedgang kan bety kroken på døra for markante virksomheter innen for eksempel verftsindustrien.

Regjering og storting gjør etter min mening klokt i å stimulere norsk industri kraftig, ikke minst til å forske på og utvikle ny, miljøvennlig teknologi. Dette er viktig uansett, men ikke minst om Euro-krisen blir helt akutt. I møte med en klimakrise som dessverre har fått mindre spalteplass i det siste, og fordi vi raskt går mot slutten av den oljebaserte veksten,  er slike tiltak tvingende nødvendig.

Vi kan også benytte en ny nedgangskonjunktur til kompetanseheving. Norsk industri bør derfor få tilført betydelige midler til dette, gjerne gjennom NAV BIO ordningen, dersom vi får en kraftig double dip i økonomien. Slik kan norsk industri ruste seg i møte med framtiden og fortsatt være konkurransedyktig med ”klokere hoder”

For det andre må vi i Norge bestemme oss for hvordan vi forholder oss til Europa og verden for øvrig, dersom vi får en double dip:

Jeg ser det slik at vi må forplikte oss til å hjelpe dem som blir hardt rammet av en potensiell ny og katastrofal økonomisk nedtur for Europa. Slik Nansen gjorde i Russland skal vi da som gode kristne og gode medmennesker investere en del av våre økonomiske ressurser inn i å vise solidaritet med dem som lider, ikke minst barna. Vi bør bidra til å dekke basisbehov for de mange nyfattige som allerede har store, store problemer med å få økonomien til å gå i hop.

I en reportasje på Dagsrevyen for ikke lenge siden fortalte Røde Kors at de nå må sette opp suppekjøkken over hele Europa på grunn av den økonomiske krisen.

La oss sikre at organisasjoner som Røde Kors og andre aldri mangler penger til å hjelpe dem som blir berørt. De handler om vår egen verdighet. Det handler om våre egne verdier. Det handler om solidaritet. Det handler om å være humane. Det handler om vår kristenplikt. La oss støtte og hjelpe andre. Bibelen sier det slik: Gi så skal du få, den som gir av et villig hjerte blir velsignet.

Krisen kan bli så ille at enkelte land får store problemer med å ivareta velferden for sine egne. Det fullstendig uetisk om vi i Norge skal sitte og ruge på vår store lommebok om våre naboer i Europa sulter og lider. Ja, vi må sikre våre etterkommere. Men i nødens stund, må vi også velge å hjelpe hverandre. Annerledeslandet Norge har stått utenfor EU i alle år, og gudskjelov for det. Men hvis nå en økonomisk tsunami slår inn over Europa med full kraft, så har vi ikke råd til å tenke bare på oss selv - for det er også vår egen framtid og vår egen kultur dette gjelder.

Vi står i gjeld til Europa som nasjon. Mange av landene i EU hjalp oss å vinne tilbake vår frihet i 1945. De har også bidratt solid til vår økonomiske vekst i etterkrigstiden. Vi har spart mye penger på å stå utenfor EU. Kanskje tiden nå har kommet for ”pay-back-time”. Gjennom å hjelpe Europa nå, hjelper vi også oss selv. Vi vil styrke vårt omdømme, få velvilje i framtiden og har mulighet bidra økonomisk til at Europa kommer ut av uføret.

Vi er kanskje det best posisjonerte landet i Europa økonomisk i møte med denne krisen. Hvorfor er det slik? Med disse pengene har vi blitt velsignet. Men med de samme pengene kommer det også et ansvar. Statsministeren har tidligere nevnt bibelhistorien om Josef som sparte i de fete årene. Da de dårlige årene kom, valgte han å hjelpe sine brødre.

Norge, nå er det tid for å reise seg og ta ansvar. Herren selv gav oss et eksempel. Han lot ikke en såret verden i stikken, men gikk inn i situasjonen. Det kan vi også gjøre. Det handler om å være hel ved, folkens. I slike tider sitter vi ikke med hendene i lommen og er likegyldige. Det ville i så fall være en skam!

Gå til innlegget

Euro-krisen: Intern splittelse?

Publisert over 11 år siden

Euro-krisen ruller videre og i går endte Oslo børs kraftig ned etter at Tyskland overraskende innførte forbud mot short-salg i enkelte finansrelaterte aksjer. Tyskland ble i går kritisert for sin handlemåte av blant andre Frankrike, som kalte beslutningen om short-forbud for ”en unilateral handling”, det vil si en ensidig beslutning fra Tysklands side.

De siste dagene har det kommet flere signaler om uenigheter vedrørende den økonomiske politikken mellom sentrale EU-land som Frankrike og Tyskland.Det er ikke godt nytt med tanke på gjeldskrisen i Europa, som nå nærmest lever sitt eget liv og utvikler seg videre fra dag til dag i en negativ spiral som påvirker hele det globale markedet.

Hva går så uenigheten mellom EU-landene på? Reuters skriver i en insight-artikkel at Tyskland raskt ønsker kraftige tiltak på plass som forsterker den statlige reguleringen av finansmarkedene og dermed spekulantenes muligheter til å påvirke nasjonaløkonomiene negativt. Frankrike på den andre siden mener løsningen er større økonomisk integrasjon og mer samordnet politikk. Frankrike og Tyskland har ganske så forskjellige tradisjoner og tankesett i den økonomiske politikken. Tysklands økonomiske vekst har tradisjonelt vært basert på handelsoverskudd. I mange av de andre landene i Euro-sonen, deriblant Frankrike, er veksten drevet av at man konsekvent bruker mer penger enn man har, lever over evne og bygger opp enorme budsjett-underskudd. Konsekvensene av denne offentlige ”luksus-fellen” er gjeldskrisen vi ser åpenbare seg nå.

Frankrike mener også at Tyskland burde hjelpe de andre EU-landene mer, gjerne gjennom å kutte skatter og avgifter slik at importen til Tyskland blir større. I bunn av dette ligger også en klagesang om at Tyskland tenker mest på seg selv, og beskytter sitt eget næringsliv på bekostning av de andre EU-landene. Tyskland mener på den andre siden at de andre EU-landene er for slappe på utgiftssiden, og at de heller bør kopiere Tysklands økonomiske politikk og sette tæring etter næring. Frankrike og Tyskland er også svært uenige når det kommer til spørsmålet om hvor høy inflasjonen bør være.

Frankrike trodde de hadde vunnet første runde om veien videre for den økonomiske politikken i Euro-sonen med krisepakken som ble vedtatt forrige uke. Frankrike trodde veien nå var banet for større økonomisk integrasjon i EU. Tysk presse reagerte svært negativt i etterkant av vedtaket om krisepakken. Berliner Zeitung hadde blant annet et oppslag der de titulerte Sarkozy som ”den nye kongen av Europa”. I ettertid har det kommet fram at det også på møtet der krisepakken ble vedtatt var store uenigheter mellom Tyskland og Frankrike. Det fortelles at Frankrikes president Sarkozy ropte og skrek i sinne under møtet, og at han måtte true med å trekke Frankrike ut av hele Euro-samarbeidet for å få tilslutning fra Tyskland for krisetiltakene.

Tysklands beslutning om å innføre forbud mot shorting på enkelte aksjer, en beslutning som etter sigende ble tatt uten å informere sentrale EU-partnere, ble derfor tolket som et negativt signal fra Tyskland, siden forventningen nå var større samordning av den økonomiske politikken. Franske tjenestemenn som Jean-Pierre Jouyet i AMF, uttalte i går i følge Reuters at Tyskland tok denne avgjørelsen ”kun med tanke på de økonomiske og politiske forholdene i Tyskland”. Jouyet er regnet for å stå nær Frankrikes president Sarkozy. Han sa også rett ut at han mente avgjørelsen kunne bidra til å skade Euroen ytterligere.

Landene i Euro-sonen er nå under et enormt press i møte med den økonomiske krisen. Tyskland har den sterkeste økonomien i Euro-sonen og de andre landene er derfor totalt avhengige av Tyskland for å løse sin egen akutte gjeldskrise. Tyskland kan derfor i høy grad diktere betingelsene, noe de også til fulle har brukt muligheten til. Spørsmålet er om PIIGS-landene vil klare å gjennomføre kravene som er stilt, og om utgiftskuttene vil kvele den økonomiske veksten.

I morgen skal finanspolitikerne i EU etter planen igjen møtes for å diskutere Euro-krisen og krisetiltak. Spørsmålet er om vi får se et EU som står samlet i morgen eller om det nå i realiteten er brann i rosenes leir. Den siste uken har det kommet tydelige signaler om at idyllen slår alvorlige sprekker. På forrige møte tidligere denne uken, kom man ikke fram til enighet. Dersom de interne uenighetene forsterker seg ytterligere, står ikke lenger Europa på kanten av stupet. Da henger Europa over avgrunnen etter hendene.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere