Hallgeir Reiten

Alder: 52
  RSS

Om Hallgeir

Blogger som privatperson om dagsaktuelle saker, politikk, lederskap, økonomi og kristenliv. Webside: https://hallgeirreitenblog.wordpress.com/

Følgere

Hareides utfordringer

Publisert rundt 11 år siden

Knut Arild Hareide har sagt ja til å stille til valg som partileder i KrF. Jeg gir ham tommelen opp og ønsker lykke til.

Noen måtte fylle tomrommet etter Dagfinn Høybråten i KrF. Partiet kunne helt klart ikke leve med uklarhet rundt hvem som tar over partiledervervet i KrF helt fram til landsmøtet neste vår. En ny tydelig leder må bygges opp i god tid før valget for at KrF skal ha en sjanse i havet til å vinne velgernes tillit. Og selv med en bra leder på plass blir jobben med å gjenreise KrF veldig tøff. Derfor har jeg respekt for at Knut Arild Hareide sier ja til å stille som lederkandidat.

KrF trenger tydelighet og roper etter en klar leder. Derfor er nok de fleste av de tillitsvalgte i partiet mer enn villige til å gi Knut Arild Hareide handlingsrom. For hva er alternativet? Katastrofe. Samtidig er det viktig å peke på et helt grunnleggende demokratisk prinsipp – det er landsmøtet som avgjør hvem som skal bli ny leder i KrF, og dette skjer ikke før til våren.

Hareide oppfattes allerede av mange som KrFs nye leder – før valgkomiteen formelt har spurt ham om å stille til valg som lederkandidat - og et halvt år før han formelt skal velges. Han er pr. definisjon enda ikke leder, og derfor må han fram til mai finne den uhyre delikate balansen mellom ydmykhet og tydelighet i det offentlige rom. Han har jo enda ikke noe formelt mandat til å peke ut en tydelig retning videre for KrF.

Knut Arild Hareide er et naturlig valg som KrF-leder. Selv om jeg er uenig med ham i enkeltsaker, synes jeg likevel han har mange kvaliteter som gjør ham godt egnet som lederkandidat. Han er dyktig og erfaren som politiker og ikke minst karismatisk, inspirerende, tydelig, fleksibel og flink til å skaffe seg nødvendig publisitet. At han i tillegg er en likandes kar, er sannsynligvis også hans største utfordring. Han må som Høyres Erna Solberg helt korrekt påpekte også ha evnen til å være tøff når det trengs. En leder uten den kvaliteten varer ikke lenge.

Hareide har markert tydelig lojalitet til partiprogrammet, noe som selvfølgelig er ekstremt viktig for å vinne tillit hos egne velgere. For hvorfor skal de stemme på et parti om ledelsen ikke slutter opp om det politiske programmet partiet har vedtatt i en demokratisk prosess på sitt landsmøte? Jeg og mange med meg gleder oss også over at Knut Arild Hareide i et leserinnlegg i Dagen Magazinet i går tydelig markerte hvor viktig kristentroen er for ham.

Det er noen ting som er viktige for at Knut Arild Hareide skal lykkes. Det er for tiden betydelig uro og interne spenninger i KrF. En ting er ønsket Hareide har om at KrF legger den vanskelige tiden bak seg. Noe helt annet er realitetene på bakken. Problemene internt i partiet kan ikke skyves under teppet. Å forsøke å ta snarveier til en løsning vil ikke fungere, men bare sementere spenningene i partiet.

Det nytter ikke å si at KrF er et enhetlig parti, når alle kan se at realiteten er helt annerledes. KrF er nå på et sted hvor strikken strekkes betydelig internt, både med tanke på tillit og dermed evne til samarbeid mellom ulike fløyer. Dette må Hareide umiddelbart gripe tak i. Han må bidra til intern brobygging og dialog.

Evnen til intern partibygging er derfor minst like viktig for ham som synlighet i media framover. Mitt råd er å samle de ulike fløyene i partiet for å snakke sammen og finne løsninger. Alle har et ansvar for å bidra til å slutte rekkene framover. Jeg mener også at det helt naturlige er at den framtidige partiledelsen i KrF favner ulike fløyer i partiet. Det betyr i klartekst at minst en av nestlederne må tilhøre den mer verdikonservative fløyen i partiet.

En ting som virkelig kan velte lasset for KrF framover er at partiledelsen framstår som maktarrogant og lite lyttende. Saken om strategiutvalgets rapport og hemmelighold av denne overfor omtrent hele KrFs partiapparat er et lysende eksempel på en sak som har slikt potensial i seg. Å nekte fylkesstyrene i KrF og Aud Kvalbein - KrFs varaordfører i Norges største by og en av partiets mest erfarne og profilerte politikere -  innsyn i forslaget til KrFs framtidige strategi,  er en framgangsmåte som signaliserer helt feil.

En organisasjon har det aldri godt med seg selv dersom ledelsen aktivt bruker hemmelighold som et maktmiddel. Jeg var en av dem som var med på ryddejobben i Oslo Vineyard etter den famøse Lysbærersaken på slutten av 90-tallet, så dette mener jeg at vet jeg noe om. Så klart skal ikke alle ha tilgang til strategiutvalgets anbefalinger. Men at fylkesstyrene ikke skal kunne forberede seg til kommende valg ved å lese strategiutvalgets anbefalinger blir for dumt.

Gå til innlegget

Bekjennelsen

Publisert rundt 11 år siden

Bjørn Eidsvåg har definert sin egen tro. Greit nok, det er hva trosfrihet handler om. Det han har tatt et grundig farvel med er den kristne kirkes bekjennelse.

Vi lever i en tid med mye forvirring, en forvirring vi kristne til tider selv bidrar sterkt til. Derfor kan det være greit å repetere de vanligste bekjennelsene den kristne kirke stort sett står sammen om på tvers av kirketilhørighet:

Den apostoliske trosbekjennelse

Jeg tror på Gud Fader, den allmektige, himmelens og jordens skaper.

Jeg tror på Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, vår Herre, som ble unnfanget ved Den Hellige Ånd, født av jomfru Maria, pint under Pontius Pilatus, korsfestet, død og begravet, fòr ned til dødsriket, stod opp fra de døde tredje dag, fòr opp til himmelen, sitter ved Guds, den allmektige Faders høyre hånd, skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde.

Jeg tror på Den Hellige Ånd, en hellig, alminnelig kirke, de helliges samfunn, syndenes forlatelse, legemets oppstandelse og det evige liv.

Den nikenske trosbekjennelse

Vi tror på èn Gud, den allmektige Far,som har skapt himmel og jord, alt synlig og usynlig.

Vi tro på èn Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født av Faderen før alle tider, Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av sann Gud, født, ikke skapt, av samme vesen som Faderen. Ved ham er alt blitt skapt. For oss mennesker og til vår frelse steg han ned fra himmelen, og ved Den Hellige Ånd og av jomfru Maria ble han menneske av kjøtt og blod. Han ble korsfestet for oss under Pontius Pilatus, led og ble begravet, oppstod den tredje dag etter skriftene og fòr opp til himmelen, sitter ved Faderens høyre hånd, skal komme igjen i herlighet for å dømme levende og døde, og hans rike skal være uten ende.

Vi tror på Den Hellige Ånd, som er Herre og gjør levende, som utgår fra Faderen og Sønnen, tilbes og æres sammen med Faderen og Sønnen, og som har talt gjennom profetene. Vi tror på èn hellig, allmenn og apostolisk kirke. Vi bekjenner èn dåp til syndenes forlatelse og venter de dødes oppstandele og et liv i den kommende verden.

Den athanasianske trosbekjennelse

1- Enhver som vil bli salig, må framfor alle ting holde fast på den felles kristne tro.
2- Enhver som ikke bevarer denne hel og uforfalsket, vil uten tvil gå evig fortapt.
3- Og dette er den felles kristne tro, at vi ærer én Gud i Treenigheten og Treenigheten i enheten,
4- i det vi hverken blander sammen personene eller deler vesenet.
5- For én person er Faderens, en annen Sønnens, en annen Den Hellige Ånds.
6- Men Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds guddom er én, herligheten er like stor, majesteten like evig.
7- Slik som Faderen er, slik er Sønnen, slik er også Den Hellige Ånd.
8- Uskapt er Faderen, uskapt er Sønnen, uskapt er Den Hellige Ånd.
9- Umålelig er Faderen, umålelig er Sønnen, umålelig er Den Hellige Ånd.
10- Evig er Faderen, evig er Sønnen, evig er Den Hellige Ånd.
11- Og likevel er det ikke tre evige, men én evig,
12- likesom det ikke er tre uskapte, heller ikke tre umålelige, men én uskapt, og én umålelig.
13- På samme måte er Faderen allmektig, Sønnen allmektig, Den Hellige Ånd allmektig,
14- og likevel er det ikke tre allmektige, men én allmektig.
15- Slik er Faderen Gud, Sønnen Gud, Den Hellige Ånd Gud,
16- og likevel er det ikke tre guder, men én Gud.
17- Slik er Faderen Herre, Sønnen Herre, Den Hellige Ånd Herre,
18- og likevel er det ikke tre herrer, men én Herre.
19- For likesom den kristelige sannhet tvinger oss til å bekjenne hver person for seg som Gud og Herre, slik forbyr den felles kristne tro oss å si at det er tre guder eller herrer.
20- Faderen er ikke virket av noen, heller ikke skapt, heller ikke født.
21- Sønnen er av Faderen alene, ikke virket, heller ikke skapt, men født.
22- Den Hellige Ånd er av Faderen og Sønnen, ikke virket, heller ikke skapt, heller ikke født, men han går ut fra dem.
23- Altså er det én Fader, ikke tre fedre, én Sønn, ikke tre sønner, én Hellig Ånd, ikke tre helligånder.
24- Og i denne Treenighet er ikke noe tidligere eller senere, ikke noe større eller mindre,
25- men alle tre personer er seg imellom like evige og jevnbyrdige, så at på alle måter, slik som det allerede er sagt ovenfor, både Treenigheten må æres i enheten og enheten i Treenigheten.
26- Den som altså vil bli salig, må tenke slik om Treenigheten.
27- Men til evig salighet er det også nødvendig at han tror ærlig at vår Herre Jesus Kristus ble menneske.
28- Det er altså den rette tro, at vi tror og bekjenner at vår Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, er Gud og menneske:
29- Han er Gud av Faderens vesen, født før alle tider, og han er menneske av sin mors vesen, født i tiden,
30- fullkommen Gud, fullkomment menneske, bestående av fornuftig sjel og menneskelig kjød,
31- lik med Faderen etter sin guddom, ringere enn Faderen etter sin manndom.
32- Men enda han er Gud og menneske, er han likevel ikke to, men én Kristus,
33- én, ikke ved en forvandling av guddommen til kjød, men ved manndommens opptakelse i Gud,
34- i det hele én ikke ved en sammenblanding av vesen, men ved personens enhet.
35- For likesom den fornuftige sjel og kjødet er ett menneske, således er Gud og menneske én Kristus,
36- som led for vår frelse, for ned til dødsriket, sto opp fra de døde tredje dag,
37- fór opp til himmelen, sitter ved Guds, den allmektige Faderens høyre hånd, skal komme derfra for å dømme levende og døde.
38- Og når han kommer, må alle mennesker stå opp igjen med sine legemer og gjøre regnskap for sine gjerninger.
39- Og de som har gjort godt, skal gå inn til det evige liv, men de som har gjort ondt, til den evige ild.
40- Dette er den felles kristne tro. Den som ikke oppriktig og fast har denne tro, kan ikke bli salig. 

Gå til innlegget

Enig med Kvalbein

Publisert rundt 11 år siden

I gårsdagens papirutgave av DagenMagazinet går Oslos varaordfører Aud Kvalbein ut og ber KrF offentliggjøre den  juridiske betenkningen partiet bygger på når det gjelder fjerning av bekjennelsesparagrafen.

Denne saken er som kjent en nøtt juridisk sett, fordi paragraf 12 i KrFs lover (den såkalte beskyttelsesparagrafen) sier at det bare kan gjøres "språklige endringer" i paragraf 2 (den mer kjente bekjennelsesparagrafen).

Dette har fått KrF til å be om assistanse til å vurdere de juridiske aspektene ved en endring av bekjennelsesparagrafen. Man ønsker rent teknisk å først endre teksten i paragraf 12, for deretter å endre bekjennelsesparagrafen.

Den juridiske betenkningen som ligger til grunn for at en mener dette kan gjøres er ikke offentliggjort.

Jeg støtter Aud Kvalbein fullt ut i hennes henstilling om at den juridiske betenkningen nå bør gjøres tilgjengelig for partiets medlemmer som en del av prosessen rundt endring av bekjennelsesparagrafen. Hvis ikke kan vi bli sittende igjen med et inntrykk av at KrF ikke ønsker en åpen og demokratisk prosess om saken, noe som vil være svært uheldig.

Dersom den juridiske betenkningen er entydig, kan det vel heller ikke være noe problem å offentliggjøre den?

Gå til innlegget

Rå sex eller?

Publisert rundt 11 år siden

Det har vært en litt merkelig uke. Å høre Einar Gelius argumentere energisk ut fra bibeltekser for å forsvare egen kåthet, kan jo nesten få oss til å lure på om mannen har et potensial for å bli bibeltro.

Men når vi går litt dypere i materien, må vi jo bare slutte oss til TFs teologiprofessor Jone Salomonsens ord i Dagbladet: Gelius leser bare dårlig og uvant, og finner alltid det han søker - seg selv.

Salomonsens kronikk anbefales for øvrig. Jeg er ikke enig med henne i alt hun skriver. Men hun drar opp noen perspektiver alle kristne ledere burde ta inn over seg, i en tid der makteliten i både historiske kirker og nyere karismatiske sammenhenger strever betydelig på det moralske og seksuelle området.

Jeg vil sitere noe Salomonsen sier i kronikken som jeg synes er glitrende formulert:

”Einar Gelius har muligens dårlig smak, og hans faglighet er sannsynligvis i dypt forfall. Det har intet med bekjennelsen å gjøre, men er et spørsmål om profesjonalitet og om hva kirken som arbeidsgiver i et moderne samfunn kan og må kreve av sine medarbeidere med hensyn til refleksjonsnivå, metode og oppdaterte kunnskaper for at de skal ha troverdighet og relevans og bli tatt på alvor både som forkynnere, sjelesørgere og som teologiske fagpersoner med lange og vitenskapelig akkrediterte utdannelser”.

Jeg er dypt uenig med Salomonsen i at det Gelius legger opp til i sin nye bok ikke har noe med bekjennelsen å gjøre. Utover det peker hun på noe uhyre viktig:

Hvilke krav skal stilles til kirkens ledere og tilsynsmenn? Dette er ikke noe nytt spørsmål. Selv i urkirken var dette et så hett tema at man valgte å lage egne rutiner for utvelgelse av ledere som blant annet er beskrevet i 1. Tim. 3. Når man her spesielt nevner ”en kvinnes mann”, ”ikke drikkefeldig” og ”ikke voldelig”, så var det nok med begrunnelse i konkrete saker og problemstillinger.

Vi vet også at det med all sannsynlighet var store seksuelle utskeielser i menigheter i urkirken, som eksempelvis i Korint. Så dette er ikke noe nytt for vår tid.

Det nye for vår tid er at Bibelens autoritet som Guds ufeilbarlige ord har blitt undergravd langt inn i kirkens egne kretser. Vi har en ny frihet til å nyfortolke Bibelen ut fra vårt eget egosentriske univers, der våre egne lyster, behov og meninger står i sentrum. Dette er Einar Gelius sin bok et strålende eksempel på.

Det at Gelius ender der han gjør, handler også selvfølgelig om bibelsyn og bekjennelse. Derfor er det interessant at både Salomonsen og andre, som Bjørn Eidsvåg, slik jeg forstår dem bevisst prøver å distansere diskusjonen rundt Gelius sin bok fra bekjennelsesspørsmål og Bibelens autoritet som moralsk rettesnor for våre liv.

For til syvende og sist handler den biten nettopp om bibelsyn. Hvis man skal legge den historisk-kristiske metode til grunn og si at Bibelen i ytterste konsekvens bare en samling historier og sagn som vi er fri til å fortolke mot vår egen tid, ja da kan jo Gelius til dels ha rett i hva han skriver. For da kan vi ikke uten videre bruke Bibelen som moralsk autoritet. Da sitter vi igjen med en kristen variant av kardemommeloven – vi må definere hva som er ”nestekjærlighet” og ”for øvrig kan vi gjøre som vi vil”. Vi selv, våre egne meninger, våre egne behov og våre egne lyster står fort i sentrum for dette universet. Og Gud blir en Gud skapt i vårt bilde.

Dersom Bibelen faktisk er innåndet av Gud – slik den selv sier – ja da stiller saken seg helt annerledes. Da kan den også brukbar som vår moralske norm. Og denne diskusjonen er liberalerne tydeligvis redde for at skal komme ut av Gelius-saken. Derfor er de nøye med å dra opp noen avgrensninger i sine debattinnlegg.

For å sette det på spissen: Hvis noen ut fra et liberalt bibelsyn sier at noe er greit som Bibelen faktisk løfter fram som moralsk galt – ja hvorfor skulle da ikke squirting, SM, gruppesex, fetisjer og så videre være greit? Når det fleste av oss likevel kjenner på at en slik utvikling IKKE er greit – ja så kan det vel kanskje være fordi vi får ”syntax error ” i vår moralske programvare og at Bibelens ord ikke er helt på skogen likevel?

Det Gelius ikke tar opp, er konsekvensene seksuell utprøving og grenseoverskridelser får for våre relasjoner, vår psyke og vår identitet. Han snakker ikke om alle dem som blir presset av andre til å gå over grenser de ikke selv ønsket å utfordre. For ikke å snakke om overgrepsofrene vi vet det finnes mange av, også i kirker rundt om kring.

Hvem av oss ønsker kåtskapen Gelius beskriver inn i kirkens rom? Hvem av oss ønsker i ytterste konsekvens nye varianter av Children of God eller Knutby for den del? Jeg tror ikke så veldig mange av oss ønsker det. På den andre siden setter Gelius fingeren på noe som er viktig for oss alle: Vår seksualitet. Den strever kirken betydelig med. Den angår deg og meg.

Tidligere i år har vi sett hvordan den katolske kirkens omdømme i Norge har blitt gruset med stadig nye overgrepssaker. Man katolikkene er jammen ikke de eneste som sliter. I magasiner som Charisma og Christianity Today har vi de siste ti årene kunnet lese utallige historier om ”salvede” karismatiske ledere som har gått i bakken med et brak fra stor fallhøyde. Dette angår også meg og deg. I en tid hvor pornoen flommer ut over verden via internett flyttes de seksuelle grensene raskt. Hva er greit og hva er ikke greit? Det er ikke bare ungdommer som savner god forkynnelse på det temaet.

Jeg hilser derfor diskusjonen rundt bibelsk seksualitet velkommen. Måtte det komme noe godt ut av den. Det jeg ønsker meg, er at vi kommer på linje med det vi er: Mennesker skapt i Guds bilde til å leve i pakt med bruksanvisningen fra skaperen. Til syvende og sist handler seksualitet om oss – om meg og deg. Det skal ikke skyves under teppet. La oss derfor ta diskusjonen. Så er det også slik at midt i friheten Kristus har kjøpt oss, ja så er det også noe som ikke gavner oss.

Så vil jeg stille oss alle et spørsmål til slutt: Hvem er det som skal definere hva som er rett og galt i våre liv? Er det Bibelen, eller er det vi selv?

Gå til innlegget

Ordene i behold?

Publisert over 11 år siden

Jeg fikk mye kjeft for min blogg "Sviket i KrF" - en blogg som til min store overraskelse hadde sprengkraft nok til å ende opp som nyhetsak i Dagsrevyen og en rekke norske aviser.

De siste ukenes begivenheter i KrF har igjen aktualisert det jeg skrev den gangen. Jeg mener fremdeles at jeg i all hovedsak har mine ord i behold.

Denne uken har fylkeslederene i Rogaland og Oslo KrF begge vært ute og bedt nestlederene i KrF trekke seg. Stadig flere sentrale spillere i KrF er nå tydelige på dette.

KrF har åpenbart en partikultur og lederkultur som må korrigeres. Ikke bare trenger partiet en "Code of conduct" som går på "do's" og "dont'ts". Hvis en slik allerede er formulert, så fungerer den åpenbart ikke når partikulturen åpner for at tause hviskere i partiet kan dolke sin partileder i ryggen på nedrig vis.

For det andre må lederkulturen i KrF endres. Det er klare spilleregler for hva sentrale ledere i partiet kan tillate seg å gjøre, ikke minst nestledere. Det siste halve året er KrFs omdømme så og si utradert på grunn av uvettige utspill i media fra ledere som skaper full forvirring om hva partiet står for.

Det skal ikke belønnes med gjenvalg i partiledelsen spør du meg.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere