Hallgeir Reiten

Alder: 52
  RSS

Om Hallgeir

Blogger som privatperson om dagsaktuelle saker, politikk, lederskap, økonomi og kristenliv. Webside: https://hallgeirreitenblog.wordpress.com/

Følgere

Hvor ble det av kraften?

Publisert over 11 år siden

Regjeringen spiller hardball om monstertmaster på vestlandet. Men hvor blir det egentlig av kraften vår?

Regjeringen har i dag planlagt et stormløp for å begrunne og drive gjennom sitt standpunkt for rasering av blant annet Hardangerfjorden. Sjøkabel blir monsterdyrt, lyser det mot oss i VGs nettutgave. VG har fått bekreftet konklusjonene i dagens rapporter fra "sikre kilder". Jeg regner med at disse sikre kildene ikke er å finne blant motstanderne av monstermaster.

Vi har de siste ukene merket det politiske oppspillet i aviser og andre mediakanaler. Regjeringen legger stor tyngde i saken og har en klar mediastrategi. Monstermaster skal selges inn for alt det er verdt. Etter at regjeringen gikk på en kjempesmell i oponionen ved å legge beslutningen til feil årstid forrige gang, legges nå omkampen til den kaldeste tiden på året.

Statkraft har spilt med regjeringen og kraftig promotert sin støtte til bygging av monstermaster. En kan jo lure på hva som faktisk skjedde da vannmagasinene i Norge ble tappet ned på ettersommeren og tidlighøsten. Dermed lå alt lå til rette for en vinter der "kraftkrisen" ble forsterket gjennom høye strømpriser, noe som igjen har bidratt til å drive oponionen mot en mer positiv holdning til monstermastene i Hardanger.

Og nå slår altså regjeringen til med full behandling av saken i januar. På politisk kvarter i går var retorikken fra regjeringens side knallhard. Man kjørte høy "fear factor" med skrekkscenario som sammenbrudd i strømforsyningen. En brukte også et argument om at monstermastene skule føre fram mer miljøvennlig kraft.

Hvor i all verden ble egentlig all den norske vannkraften av?

Det er all grunn til å minne om at det aller meste av den miljøvennlige kraften regjeringen påstår skal føres med monstermastene pr. i dag selges ut av Norge. Den rene vannkraften vi er velsignet med skaper nå profitt for kraftselskaper, mens den vanlige ordinære kunden må betale overpris for strøm.  Norge importerer i stedet mindre miljøvennlig kraft som for eksempel svensk atomkraft.

En hovedgrunn til at det trengs mer strøm på vestlandet er også at oljeplattformene på norsk sokkel skal elektrifiseres med strøm fra land. Denne strømmen er det helt ok at legges i en monsterdyr sjøkabel, for det må jo til. Og det selv om hele oljeeventyret er på hell. Norsk Industri har helt rett når de krever at oljeindustrien må betale mer av dette gildet dersom sokkelen skal elektrifiseres.

I tillegg er det innvilget tillatelse til å bygge ny og kraftkrevende industri, eksempelvis i Møre og Romsdal, uten at nye linjer har vært på plass. Dermed står strømnettet i fare for å bli overbelastet. Uten at dette hadde skjedd hadde strømnettet fint taklet det private forbruket vestlandet har pr. i dag.

Dette har politikerne visst om lenge, derfor er det en skandale at privatkundene må betale prisen for politikernes feilgrep. Det er også en skandale at privatkundene må betale en høyere pris fordi kraftselskapene skal få sin profitt. Jens kan snakke så mye han vil om miljøvennlig kraft til Europa, realiteten er at dette er pengemaktas sanne ansikt.

Utredningene som legges fram i dag drøfter ikke grundig nok alternativene til monstermaster eller for den saks skyld sjøkabel. Derfor bør vi ta regjeringens argumenter med en klype salt. Denne saken handler like mye om prestisje og politikk som om hva som egentlig er det fornuftigste.

 

Gå til innlegget

En liten søster, en liten bror?

Publisert over 11 år siden

Du må se godt på menneskene rundt deg. Innen en generasjon eller to kan de såkalt psykisk utviklingshemmede – som mennesker med downs syndrom - være utryddet ved hjelp av ny teknologi.

Noen av menneskene som har beriket livet mitt aller mest er såkalte psykisk utviklingshemmede. Før har de hatt andre navn. Men nå heter de altså psykisk utviklingshemmede.

Jeg er så heldig at jeg vokste opp i ei bygd der de såkalte psykisk utviklingshemmede ble sett på som en ressurs. De ble sett, inkludert og tatt med. På butikken. På posten. På bussen. De kjente nok også smerten, undringen og sorgen når vi ikke maktet å være til stede, åpne opp leken på skolen, møte dem på hjemmebane og ta oss tid til å prate. De hadde nok mødre og fedre som mang en gang kjente på at deres elskede barn ikke ble behandlet slik de skulle – som medmennesker. Men det vokste likevel fram dype vennskap og relasjoner som bygde bro over forskjellene.

Noen i dette lille bygdesamfunnet på Nordvestlandet viste nemlig vei. Jeg vil kalle dem kremen av det norske folk. En bussjåfør med sneipen i munnviken. En omgjengelig og raus kjøpmann. Lærere. Ei postdame av typen ”Itt’no knussel”. De lyste opp veien for oss andre med holdninger og et hjertelag som gjorde uutslettelig inntrykk.

De lærte oss noe om at det er mange ulike blomster i Guds store hage. Alle har sin plass og sin hensikt slik Vår Herre har tenkt det. Vi er alle unike, elsket og villet, tegnet i Guds hånd fra evighet av. Vi har en liten søster, vi har en liten bror…

Derfor ble det egentlig aldri noe fokus på ”oss” og ”dem”. Det ble ”vi”.

Psykisk utviklingshemmede.

Noen som mente de skjønte mye, en underlig stamme kalt ”fagfolkene”, har gitt dem dette navnet - psykisk utviklingshemmede - som de syntes var passende. Hemmede mennesker, litt sånne fremmede mennesker som ikke er helt som ”oss andre”.

Det går framover med verden, du. Nå kan vi til og med se hvem av oss som tilhører denne gruppen mens vi ennå er små foster i mors mage. Nå mener de samme fagfolkene at det er på tide å tilby alle tidlig ultralyd, ikke minst for å gjøre det enklere å fjerne foster med ”skader” på et tidlig stadium.

Du må se godt på menneskene rundt deg. Innen en generasjon eller to kan de såkalte psykisk utviklingshemmede – som mennesker med downs syndrom - være utryddet ved hjelp av ny teknologi.

For noen år siden gjorde det et uutslettelig inntrykk på en hel verden da vår statsminister Gro Harlem Brundtland sto fram på TV og viste de samme holdningene som jeg fikk inn med morsmelken i min hjembygd. Typisk norsk? Dessverre, kjære leser. Den tiden er over. Allerede nå aborteres de aller fleste foster dersom Downs syndrom blir påvist.

Jeg vil understreke at jeg selvfølgelig har all mulig forståelse for at foreldre som får denne beskjeden står overfor et smertefullt og vanskelig dilemma. Poenget er ikke å fordømme, men å utfordre. Dette handler om verdier. Hva slags Norge vil vi egentlig ha? Ønsker vi et teknologiens holocaust som fullfører Hitlers ønske om å fjerne såkalte ”avvikende gener”?

Å tenke på at vi utvikler et samfunn hvor vi ekskluderer dem som aller mest trenger at vi verner og inkluderer dem, det fyller meg med dyp, dyp sorg. Verden blir et mye fattigere sted om det får skje.

NEI til tidlig ultralyd.

Gå til innlegget

Slaget om bekjennelsesparagrafen er ikke over. Det trengs kun 1/3 del av stemmene på KrFs landsmøte for å stoppe endringen. Det er innen rekkevidde; det er betydelig uvilje mot å endre bekjennelsesparagrafen ute i lokallagene.

Aud Kvalbein, KrFs varaordfører i Oslo, var sist fredag invitert som taler på KrFU sin Sørlandskonferanse. Der klargjorde Kvalbein hvorfor hun mener KrF bør beholde dagens bekjennelsesparagraf.

Kvalbein argumenterte glitrende. Hun avkledde argumentasjonsrekken for å endre bekjennelsesparagrafen totalt, og oppfordrer KrF til å begynne med verdier og ideologiske prinsipper før en endrer noe så grunnleggende som partiets lover.

Jeg mener hun har helt rett. Om en begynner på feil sted her, blir bekjennelsesparagrafen kun en politisk sak hvor man tar sitt standpunkt for eller mot. Men dette handler om mye mer. Det handler om hva partiet KrF skal være i framtiden. Det handler om KrFs sjel. Og da er verdier og ideologi helt grunnleggende. Vi må vite hvem vi er før vi velger veien videre.

I talen til Kvalbein var det også noen mer brennbare punkter knyttet til tankegods og holdninger som Kvalbein utfordrer partiet til å ta et oppgjør med. Jeg vil på det sterkeste anbefale alle som er interessert i KrFs ve og vel å lese talen, selv om den er på 19 sider. Dette er etter min mening et av de aller viktigste innleggene i debatten om KrFs framtid så langt. Og diskuter den gjerne her på verdidebatt.

Klikk her for å lese hele talen Aud Kvalbein holdt på Sørlandet

Norge i dag kunne i går melde at Aud Kvalbein ikke kommer til å innstilles som nestleder i KrF. Det er i så fall synd. Det er ingen tvil om at Kvalbein er blant KrFs aller mest erfarne politikere. Hun har arbeidet lojalt i partiet over lang tid, og har jobbet tett på partiapparatet til KrF i både storting og regjering. Hun har også lang erfaring med media/informasjonsarbeid. Kvalbein står fjellstøtt ideologisk sett, og ikke minst har hun betydelig støtte på grasrota i KrF.

Med tanke på at det er tradisjon for at minst en av nestlederne ikke bør være i stortingsgruppa, tror jeg Kvalbein kunne være et meget godt valg som nestlederkandidat. Dersom Hans Olav Syversen fra Oslo likevel sier ja til å stille som kandidat til nestledervervet, stiller saken seg noe annerledes. I så fall må han bestemme seg raskt. Hvis Syversen eller Eriksen innstilles bør uansett den andre nestlederkandidaten ikke komme fra stortingsgruppa til KrF.

Da jeg selv var med i partiarbeidet i Oslo KrF var Aud Kvalbein en stadig kilde til inspirasjon. Hun var inkluderende, og ikke minst flink til å involvere andre og lytte. Det er selvfølgelig viktig å få på plass nestledere som bidrar til å skape balanse og samling, og som speiler bredden i partiet. Men det er også meget viktig at ny partiledelse evner å tenke på mer enn politiske saker fra dag til dag.

KrF trenger ledere som evner å bygge partiet innenfra, som er godt ideologisk grunnfestet og makter å inspirere partiapparatet. Vi trenger folk inn som har tillit blant KrFs kjernevelgere, ikke minst på vestlandet og sørlandet.

Med tanke på alt dette anbefaler jeg Aud Kvalbein og Hans Olav Syversen som aktuelle kandidater til nestledervervet i KrF.

Slaget om bekjennelsesparagrafen er ikke over. Det trengs kun 1/3 del av stemmene på KrFs landsmøte for å stoppe endringen. Det er innen rekkevidde, det er betydelig uvilje mot å endre bekjennelsesparagrafen ute i lokallagene. Et eksempel er Telemark, hvor det var stor motstand i lokallagenes tilbakemeldinger, men hvor fylkesleder likevel støttet endringsforslaget som ble vedtatt i landsstyret etter hva jeg erfarer. Det samme var tilfellet i Møre og Romsdal og Hordaland. Siden sist har enda flere som er mot endring av bekjennelsesparagrafen blitt valgt inn som ledere i ulike lokallag. Et eksempel er Bergen Vest KrF hvor Karl Johan Hallaråker nettopp ble valgt til leder.

Gå til innlegget

Vil valgkomiteen i KrF stå imot presset?

Publisert over 11 år siden

Dersom bråket rundt Inger Lise Hansen får fortsette helt fram til landsmøtet kommende vår, vil det trekke fokus fra politiske saker KrF prøver å fronte. Det kan også i verste fall føre til at Knut Arild Hareides kandiatur som ny leder i KrF svekkes.

Media melder i dag at Inger Lise Hansen ønsker gjenvalg som andre nestleder i KrF. Dette må oppfattes som et ultimatum, og viser meget klart det de fleste allerede har forstått. Inger Lise Hansen kjemper nå en desperat kamp for sitt politiske liv. Dersom det stemmer at Hansen vil gi valgkomiteen beskjed om at hun ønsker gjenvalg, øker hun med dette presset på valgkomiteen i KrF kraftig.

Det sies at Knut Arild Hareide allerede skal ha lagt press på valgkomiteen for å sikre renominasjon av Hansen. Dette er i så fall i tråd med hvordan han uttalte seg etter at det ble klart at 14 av 17 fylkslag i KrF ikke ønsker Hansen med videre som andre nestleder i KrF. Om dette stemmer går altså Hareide helt på tvers av klare anbefalinger fra egen partiorganisasjon. Jeg synes i så fall det vitner om lett manglende respekt for demokratiet.

På Twitter går igjen debatten rundt Hansen friskt. Det argumenteres for henne med at hun og Hareide representerer ulike kvadranter i den liberale fløyen i KrF. Hansen trekker mot høyre og Hareide mot venstre. Begge må uansett regnes som en del av den mer liberale fløyen i KrF.

Med både Hareide og Hansen i ledelsen av KrF vil det bli en uheldig balanse som mest sannsynlig vi føre til at KrF dreier i mer liberal retning. Det må etter min mening nå skapes balanse mellom fløyene i KrF ved at ledertrioen gjenspeiler bredden i partiet. Siden Hareide allerede representerer et mer liberalt syn vil det mest sannsynlig skape splittelse og mer uro i partiet om Hansen skulle gjenvelges.

DagenMagazinet kunne før jul melde at deler av høyrefløyen i KrF vurderte å gi Hansen en ny sjanse fordi hun er langt mer FrP-vennlig enn Hareide. Jeg er ikke kjent med hvem dette i så fall gjelder, men jeg kan for så vidt forstå en slik argumentasjon. Det er ikke til å komme forbi at deler av den konservative fløyen i KrF ønsker et klart borgelig alternativ ved neste valg  – og er langt mer positive til samarbeid med FrP enn det Hareide gir uttrykk for.

Problemet med å gi Hansen en ny sjanse er at en i så fall må svelge unna mange kameler på veien. Dette gjelder blant annet hennes syn på  ”tapte saker” som ekteskapsloven, hennes ønske om en mer kritisk holdning til Israel, hennes ønske om at KrF må være den største garantisten for bygging av moskeer i Norge, hennes forslag om å legge til rette for større tilgang på alkohol og hennes ja til EU i en tid hvor et overveldende flertall av nordmenn er sterkt i mot dette.

I tillegg har Hansen en rekke ganger uttalt seg svært negativt om den konservative fløyen i KrF. Hun har sogar bedt dem forlate partiet. Det kan ikke akkurat forstås som en invitasjon til godt samarbeid. Hansen gikk også kraftig til angrep på flere av KrFs kjernevelgere i programmet Strand og Kristiansen på TV2 tidligere i høst.

Ulike politiske standpunkt i KrF må vi tåle. Men når en nestleder i KrF tidlig i en programperiode går kraftig ut i media og tar avstand fra deler av partiprogrammet partiets landsmøte har vedtatt – uten å avklare dette med resten av ledelsen – så er det er grovt overtramp. Dette er en trend som bare har fortsatt utover året – til tross for at Hansen har fått klare råd og advarsler internt.

Det største problemet med Hansen er derfor hvordan hun har agert det siste året, ikke nødvendigvis hva hun mener. Hun framstår som en uregjerlig og impulsiv solospiller. Med sine mange kontroversielle soloutspill er det ikke til å komme forbi at hun har påført Krf betydelig skade.  Partiet vaker nå like rundt sperregrensen, på noen målinger ligger faktisk KrF under sperregrensen. Dette er et klart og tydelig signal fra partiets velgere til ledelsen. Det er det på tide at noen og en hver stikker fingeren i jorda og innser.

Dersom bråket rundt Inger Lise Hansen får fortsette helt fram til landsmøtet kommende vår, vil det trekke mye fokus fra de politiske sakene KrF prøver å fronte. Det kan også i verste fall føre til at Knut Arild Hareides kandiatur som ny leder i KrF svekkes. Det kommer også et valg dette året som KrF må posisjonere seg for. Derfor tror jeg fremdeles KrF er mest tjent med at Hansen nå får avløsning som andre nestleder – for KrFs skyld.

 

 

Gå til innlegget

Jøden

Publisert over 11 år siden

I en tid hvor antisemittismen igjen rir Europa vil jeg ønske alle på verdidebatt.no en riktig god jul med Henrik Wegelands glitrende arbeid "Jøden".

Juleaftenen

Hvo minnes ikke
et vær, han tror, ei himlen mer kan skikke?
et vær som om hver sjel, fra Kains til den,
Gud sist fordømte,
den jord forbannet, fra helvete rømte,
som fristet dem å svike himmelen?....
Et vær, hvis stemmes
forferdelser ei mere kan forglemmes?
Thi alle tenkte: det må være sendt
for min skyld ene;
orkanens tordner meg kun meg de mene;
min synd er blitt åndene bekjent...
Et vær, hvis styrke
kan lære prest og troende å dyrke
demoner i det element, hvis brak
den gamle høre
fra barnsben kan i sitt bemoste øre
et skyens jordskjelv, luftens dommedag?
Et vær, som rystet
den sterkes hjerte i dets skjul i brystet,
et himmelvær, hvori sitt eget navn
han påropt hørte
av ånder, stormene forbi ham førte,
mens hver en tretopp hylte som en ravn? Men ravnen gjemte
seg selv i klippen, ulven sulten temte,
og reven våget seg ikke ut.
I huset sluktes
hvert lys, og lenkehunden inneluktes....
I slikt vær, da får du bønner, Gud!

I slikt vær - det var en juleaften -
da natt det ble før dagens mål var fullt,
befant en gammel jøde, nær forkommen,
seg midt i Sverigs ørken, Tivedskogen.
Han ventedes til bygden denne side
fra bygdene på hin, for julens skyld,
av pikene med lengsel, thi i skreppen
lå spenner, bånd og alt hva de behøvde
for morgendagen, annen dag og nyttår.
Det gjorde lengselen spent, men ikke bange;
thi ennu hadde "Gamle-Jakob" aldri
dem sviktet noen jul: Han kom så visst
som juleaftenen selv.
"Tyss! var det atter stormen,
som hylte gjennom grenene? Det skrek.
Nu skriker det igjen." Og Gamle-Jakob
fluks stanser lyttende for annen gang.
Nu tier det. Thi stormen øker på,
som fossen drønner over den, der drukner.
Han vandrer atter. "Tyss! igjen en lyd!"
- en lyd, som skar igjennom skogens brusen.
"Den falske hubro skriker som et barn.
Hvo slipper barn vel ut i sådant vær?
Det gjør ei selv ulven selv med sine." Og
den gamle stolper atter frem i sneen.
Da skrek det atter, så han mer ei tviler;
thi dette stormkast, som borte alt
et snoet snetårn hvirvler over skogen,
har ført et ord, et enkelt ord forbi;
og fluks han dreier dit hvorfra det kom,
arbeidende seg dypere i skogen
og dypere i sneen og i natten,
der som en kullsort fjellvegg reiste seg
mot hvert kans skritt, av fyk kun gjennomlyst,
som om den ene hele vide skog var full
av flyvende slørhyllete gespenster,
der hylende seg stillet ham i veien,
på luftig tå seg hvirvlet, vokste reddsomt,
og så forsvant imellom stammene.
Dog kjempet oldingen seg frem mot stormen.
Han vandrer når den vokser, når den saktner
og drager ånde, lytter han på kne.
Men fluks han springer opp, og går i mulmet,
som dvergen trenger gjennom, sorte, muld.
.... Han hører intet mer. Den gamle skjelver
ved tanken, at ham onde ånder gjekker,
og mumler frem de bønner, som han vet.
Da klynker det igjen, og ganske nær;
hans eget rop mot stormen vender kun
tilbake i hans munn. Men hist, ja hist!
Ti skritt ennu! Der rører noe mørkt seg
på sneen, som om stormen lekte med
en stubbe, der var løsnet litt i roten.
"O Herre! en arm! O Herre!
et barn, et barn! Men dødt! - "
Akk, tenkte stjernene i denne natt,
da Betlehemsstjernen lyste mellom dem,
og intet godt på jorden kunne skje?
Thi ingen av dem så, at Gamle Jakob,
så glad som om en skatt han hadde funnen,
fluks kastet bort sin hele rikdom: Skreppen,
trakk av sin knappe kjole, hyllet den
om barnets lemmer, blott sitt bryst,
og la så dets kolde kinn derved
inntil det våknet av hans hjertes slag.
Da sprang han opp. Men nu hvorhen? Thi stormen
har blåst hans spor igjen. Det ei bekymret.

Thi han I tordenen i skogens topper
nu hørte Davids jubelharper kun;
ham fykene nu syntes som kjerurber,
der viste vei på svanehvite vinger,
og i det må og få, han fulgte, følte
han Herrens eget sterke fingertrekk.
Men hus på ville Tiveden å finne
I slik en natt, da lys ei turde brennes?
Og midtveis lå der kun en enkelt plass;
det lave tak ei skilles kan fra sneen,
den sorte vegg ei fra et klippestykke.
Dog stanstes ved et under han av den.
Der sank han ned. Han maktet ikke mere;
og mange vindstøt for før med sin byrde
han orkede å slepe seg til døren.
Han banket sakte først, thi barnet sov;
og nu først savnet han sin tapre skreppe,
fordi han intet eiede å give
de gode arme folk, som snarlig ville
med gjestfri hasten åpne døren. Akk,
han banket mange ganger før det svarte:
"I Jesu navn, hvem kommer der i slik en natt?"
"Den gamle Jakob. Kjenner i meg ei?
den gamle jøde?" "Jøde!" skrek forferdet
en manns- og kvinnerøst. "Da blir du ute!
Vi eier ingenting å kjøpe for,
og blott ulykke vil du bringe huset
i denne natt, da han ble født, du drepte."
"Jeg?"
"Ja, ditt folk, og det er synden, som
igjennom tusen ledd skal straffes."
"Akk!
I natt da hunden lukkes inn?"
"ja, hunden,
men ingen jøde i et kristent hus."
Han hørte ikke mer. De hårde ord
ham koldere enn vinden gjennomhvinte,
og slengte, sterkere enn dem, ham ned
i sneen, bøyet over barnets slummer.
Da syntes ham, mens han mot vinduet stirret,
om ei det hvite ansikt atter kom
til syne dog, som om han sank i dun,
at liflig varme gjennomfløt hans årer,
og at bekjente vesner, hviskende
som sommervindens eolsspill i gresset,
omsvevede hans leie, inntil en
med løftet finger sa: kom! han sover.
Og i en opplyst sal ved siden av
forsvant de alle; barnet kun forble der
ved foten av hans leie, dragende
hans puter stetse bedre om ham, til
det forekom ham selv, at han sov inn.
- Der sneen var, som vokste om den døde.
"O Jesus! Jøden sitter der ennu!"
skrek mannen, da han så om morgnen ut.
"Så jag ham bort! Det er jo juledag,"
falt konen inn. "Og se den jødeskjelm,
hvor fast han holder bylten klemt til brystet!"
"Han er påtrengende med sine varer.
Med stive blikk han ser herinn, som om
vi hadde penger nok å kjøpe for."
"Dog gadd jeg se hva han i bylten har."
"Vis frem da, jøde!"
Begge tren de ut.
Den frosne glans de så I likets øyne.
De bleknet mer enn det, de skrek av skrekk,
og skalv av angrens slag.
"O Jemini!
Hva uhell her er hendt!"
De opp ham reiste,
og bylten fulgte med. De åpnet kjolen.
Der hang, med armene om jødens hals,
Margrethe, deres barn - et lik som han.
Så slår ei lyn, så rappe orm ei biter,
som skrekk og smerte ekteparet slo.
Så blek som faderen var ei sneen,
så hylte stormen ei som moderen.
"O Gud har straffet oss! Ei stormens kulde,
vår egen grusomhet har drept vårt barn!
Forgjeves! akk, som jøden på vår dør
på nådens ville vi forgjeves banke."

Da skogen veibar ble, kom bud fra gården,
hvor lille Gretha fostredes i legd,
og hvorfra hun, da helgen inn ble ringet,
før været kom, var vandret av seg selv,
foreldrene å gjeste juleaften.
Dog kom det ei å spørre efter barnet,
men efter jøden fra bygdens piker,
hvis håp nu til å kunne gjeste kirken
kun stod til nyttårsdagen, om han fantes.
Der lå han død I stuen foran arnen,
hvor mannen med et blikk som jødens frosne,
og I en stilling krum som likets, satt,
I bålets røde aske stirrende
og stetse økende dets brann, at liket
dog kunne blive strakt og hånden korslagt.
Men foran lå på kne Margrethes moder,
sin lilles stive armer bøyende
bestandig fastere om likets hals.
"Hun ei tilhører mere oss" hun hulket,
"Han har vårt barn seg tilkjøpt for sin død.
Vi tør ei skille liten Greta fra ham;
thi hun for oss må bede Jesus om
hans forbønn hos sin fader; thi for ham
vil arme jøde klage - -"

Henrik Wergeland

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere