Hallgeir Reiten

Alder: 52
  RSS

Om Hallgeir

Blogger som privatperson om dagsaktuelle saker, politikk, lederskap, økonomi og kristenliv. Webside: https://hallgeirreitenblog.wordpress.com/

Følgere

Nå begynner kampen for bekjennelsesparagrafen

Publisert rundt 11 år siden

I helgen vedtok KrFs landsmøte å fjerne beskyttelsesparagrafen med tanke på å fjerne bekjennelsen. Jeg tror KrFs ledelse og landsmøte kraftig har undervurdert problemene nytt forslag til paragraf 1 og 2 i KrFs lover medfører.

KrFs landsmøte vedtok på landsmøtet en anbefaling til kommende landsmøte i 2013 om å erstatte paragraf 1 og 2 i KrFs lover til følgende formulering:

1) Kristelig Folkepartis formål er å fremme en kristendemokratisk politikk bygget på det kristne menneskesynet, nestekjærligheten og forvalteransvaret. Kristelig Folkepartis verdigrunnlag er hentet fra Bibelen, den kristne kulturarven og grunnleggende menneskerettigheter.

2) Alle tillitsvalgte og folkevalgte for Kristelig Folkeparti er forpliktet på og skal arbeide for partiets verdigrunnlag slik det er definert i punkt 1.

Man legger altså opp til at KrFs verdigrunnlag skal være hentet fra tre kilder: Bibelen, den kristne kulturarven og grunnleggende menneskerettigheter.

Isolert sett er det positivt at alle disse tre bærebjelkene tydelig defineres som partiets verdigrunnlag. Jeg tror likevel KrFs ledelse og landsmøte kraftig har undervurdert utfordringene forslag til paragraf 1 og 2 vil medføre:

Den nye paragraf 2 som foreslås for landsmøtet i 2013, slår fast at alle tillitsvalgte og folkevalgte for Kristelig Folkeparti er forpliktet på og skal arbeide for partiets verdigrunnlag slik det er definert i nytt forslag til paragraf 1.

Fram til nå har partiet ene og alene slått fast at tillitsvalgte og folkevalgte må bekjenne seg til den kristne tro. De som ønsker å arbeide for partiet kunne enkelt og greit svare ja eller nei på dette spørsmålet. I praksis har partiapparatet sett vel så mye etter levd liv og omdømme som etter tro når man har vurdert nye kandidater og tillitsvalgte.

I framtiden skal altså alle tillitsvalgte og folkevalgte være forpliktet på og arbeide for et verdigrunnlag som både er ”hentet fra Bibelen, den kristne kulturarven og grunnleggende menneskerettigheter”. Hva innebærer egentlig det?

Å være forpliktet på Bibelen vil straks reise et spørsmål om bibelsyn og teologi: Hva i Bibelen tror man egentlig på? Hva legges det i å være forpliktet på og arbeide for Bibelen?

Hva slags bibelsyn man har vil kraftig påvirke hva hver enkelt tenker om det. Men dette fanger jo ikke forslaget til nye paragrafer opp. Det viktige er: Hva legger KrF i det? Det vet vi ingen ting om. Neste logiske skritt kan derfor være at KrF må ta teologien fatt og definere hva man mener med å være forpliktet på Bibelen. Vi det føre til at det blir et tydeligere skille mellom tro og politikk i partiet, slik en del nå ønsker? Neppe.

Et eksempel: Den tverrkirkelige Lausannepakten sier dette om Bibelens autoritet og kraft:

"Vi fastholder både Det gamle - og Det nye testamentets guddommelige inspirasjon, sannhet og autoritet. I sin helhet er disse skrifter det eneste skrevne Guds ord, uten feil i alt det slår fast og den eneste ufeilbarlige norm for lære og liv. Vi slår også fast at Guds ord har kraft til å fullføre hans frelsesplan. Bibelens budskap er rettet til hele menneskeheten. For Guds åpenbaring i Kristus og i Skriften er uforanderlig. Gjennom den taler Den Hellige Ånd også i dag. Han opplyser Guds folk i enhver kultur, slik at det med egne øyne på ny kan oppfatte Ordets sannhet. På den måten avdekkes stadig mer av Guds mangesidige visdom for hele kirken.
(2. Tim. 3,16; 2. Pet. 1,21; Joh. 10,35; Es. 55,11; 1. Kor.1,21; Rom. 1,16; Matt. 5,17-18; Jud.3; Ef. 1,17-18,3,10 og 18)"

Dette er ganske kraftig kost, iallefall for de mer liberale. Kan den som definerer seg som en liberal kristen med hånden på hjertet stille til valg for et parti som er forpliktet på hele Bibelen? Vil en som ikke definerer seg som kristen kunne gjøre det? Jeg tviler sterkt. Heller ikke i den lutherske statskirken, hvor teologien fra begynnelsen ble bygget på ”ordet alene”, er det lenger uproblematisk for mange å forplikte seg på Bibelen.

I vår tid vet selv biskoper ikke lenger hva de tror på og ikke i Bibelen. Noen som definerer seg inn i den kristne tro mener Bibelen er en samling myter – andre tror den er Guds ufeilbarlige og inspirerte ord. De fleste tror på himmel, noen tror ikke på helvete. Ikke minst har kristne helt ulike oppfatinger av om Bibelens ord kan brukes som etisk rettesnor for livet eller ikke. Debatten om homofili er et eksempel på nettopp dette.

Punktet om ”den kristne kulturarven” kan også fort bli en snublestein.

Hva innebærer det  egentlig å være forpliktet på og arbeide for dette? Skal man måtte stå for alt fra Olav den Hellige til katolsk tro, klosterliv, heksebrenning, Hans Nielsen Hauge, Thomas Barratt og Kristian Schjelderup?

Det tredje punktet ”grunnleggende menneskerettigheter” kan være så mangt. Jeg antar at man legger FNs menneskerettighetserklæring til grunn.  Men korresponderer grunnleggende menneskerettigheter nødvendigvis med Bibelen, den kristne kulturarven og/eller den grunnleggende visjonen bak partiet KrF? Neppe. Disse ”rettighetene” forandrer seg med folkeopinion, politisk utvikling og samfunnsutvikling.  Innenfor rammen av FN må man også ta hensyn til at medlemslandene har ulike religioner. Derfor blir begrepet menneskerettigheter som et drivende skip på havet. Er det for eksempel en menneskerett å ha barn slik det nå lobbes for i debatten om surrogatforeldre?

Jeg mener derfor at det kan bli svært vanskelig for den som ønsker å arbeide for KrF i fremtiden å både skjønne og gi seg til hva den nye formuleringen faktisk krever; "Være forpliktet på Bibelen, den kristne kulturarven og grunnleggende menneskerettigheter".

I praksis kan det nye forslaget faktisk virke langt mer ekskluderende enn den gamle bekjennelsesparagrafen, tross fine ord fra talerstolen om at en nå ”åpner opp KrF”. Med tanke på dette tror jeg fortsatt det er mye enklere og bedre å spørre etter tro enn etter Bibel i KrF også i fortsettelsen.

Derfor ser jeg det slik at kampen om bekjennelsesparagrafen ikke er over. Det er nå den begynner.

 

 

 

 

Gå til innlegget

Har bloggeren og skribenten Heidi Nordby Lunde rett i at det er en stor belastning å få barn med funksjonshemminger?

Bloggeren Heidi Nordby Lunde er ute i Dagbladet med et meget kraftig innlegg i debatten om tidlig ultralyd og abort. Kronikken hennes er bygget rundt det gamle mantraet "det handler om mitt liv, min kropp og min rett til å velge", som også Dagbladet ikke uventet har plukket opp igjen i en leder for ikke mange ukene siden.

Nordby Lunde begrunner hvorfor hun mener abort er riktig og slår fast at "det er en stor belastning å få barn med utviklingshemminger".

Den ene menneskeretten som ikke er på plass i Norge er faktisk retten til å leve. Et ufødt barn har ingen stemme i debatten. Det kan ikke forsvare sin rett til å leve. En har i stedet gitt lovfestet rett i Norge til å avslutte forsterets liv ved abort. Hvert år aborteres et sted rundt 15.000 foster i Norge.

Nordby Lunde peker på at vi allerede har retten til å abortere friske foster, og stiller spørsmål om hvorfor det da skulle være umoralsk å ta abort dersom en vet at barnet er sykt eller har en funksjonshemming. Hun mener det må være fullt ut etisk forsvarlig å ta abort i slike situasjoner.

Konklusjonen hun trekker følger på sett og vis naturlig av et standpunkt om at kvinnen alene skal ha rett til å velge om hun ønsker barnet eller ikke. Men er det så enkelt? Hva er egentlig verdien til et menneske? Hva slags verdi og rettigheter har egentlig et lite menneskefoster, friskt eller sykt?

Teknologien har kommet mye lenger siden 70-tallet da abortloven ble vedtatt. Den gangen kalte mange feminister fosteret en celleklump. I dag kan vi se menneskefosteret i mors mage slik det faktisk er - om ønskelig i 3D med ultralyd. Grensen for å redde liv og ta abort har nærmet seg hverandre kraftig.

Teknologien gir også muligheter til tidlig diagnostisering, eksempelvis ved Downs. Tallene viser at en av konsekvensene er følgende: Ikke langt fra alle foster med Downs aborteres. Da et bekjent ektepar av meg for noen år siden fikk et barn med Downs, ønsket de kontakt med andre foreldre i samme situasjon i sitt område . Svaret de fikk var at de var det eneste foreldreparet som hadde et barn med Downs i det aktuelle området. Det synes jeg personlig er både trist og skrememnde.

Nordby Lunde konkluderer slik: "Når mødre av Downs-barn sier at vi ikke skal «privatisere» avgjørelsen om hvorvidt et barn med utviklingshemminger skal bæres frem eller ikke, sier hun at jeg ikke har rett til å bestemme over min kropp og mitt liv. Siden jeg ikke er villig til å bære byrden for at samfunnet skal se ut slik hun vil, er mitt alternativ å la være å få barn. Jeg verken tør eller ønsker den belastningen hun mener er så givende for seg, og som andre da skal tvinges til å ta. Tidlig ultralyd og fostervannsprøver kan også redde fosteret dersom noe er galt. Det er ikke lenge til valget er tatt for meg fra naturens side, men dagens teknologi og kunnskap gir meg fortsatt en mulighet til å velge. Hva er galt i det?"

Ja, hva er egentlig galt med at over 500.000 aborter er utført i Norge siden abortloven kom? Er det ikke noe som skurrer et sted? Forstå meg rett; det finnes en uendelig rekke med unike livshistorier og vanskelige valg bak dette tallet. Det er den ene siden av saken som gjør at følelsene raskt kommer i sving om en stiller spørsmålstegn ved dagens abortpraksis. Det er overhode ikke meningen å stigmatisere. Dette handler fra min side sett om en prinsipiell debatt knyttet til menneskerettigheter. Hvem sine menneskerettigheter er viktigst? Morens eller barnets? Det friske eller syke barnets rettigheter?

Hvem står egentlig opp for BARNETS rettigheter i alt dette? Og har Heidi Nordby Lunde egentlig rett i at barn med funksjonshemminger er en belastning?

Hva mener du?

Gå til innlegget

Aano-utvalget om bekjennelsesparagrafen

Publisert rundt 11 år siden

Det såkalte Aano-utvalget i KrF la i 1984 fram innstillingen "Ide-politikk - Grunnlag og utforming" og anbefalte å beholde bekjennelsesparagrafen. Les hvorfor her.

På vårens landsmøte i KrF skal det som kjent opp til votering et forslag om å endre bekjennelsesparagrafen.

For alle som skal ta stilling til dette forslaget, kan det være et nyttig underlag å lese Aano-utvalgets innstilling om bekjennelsesparagrafen fra 1984. Den speiler argumenter fra både forkjempere og motstandere av bekjennelsesparagrafen.

Utdrag fra ”Idé-politikk – Grunnlag og utforming”, Innstilling frå Idé-utvalet i Kristeleg Folkeparti, August 1984, Kapittel 2:

Det er grunn til å hevde med styrke: Samfunnet har bruk for både verdirefleksjon og eit visst verdifellesskap for å fungere sunt og friskt. KrF har såleis som ei oppgåve å stimulere til verdidebatt allment i samfunnet. Det er vidare ei utfordring i slik samanheng å aktualisere normative verdiar inn i eit samfunn i endring.

2.3.3. Livssyn og tru i politikken.

Det kan listast opp ei rekkje verdiar som i all hovudsak må seiast å vere felleseige i samfunnet vårt, slik som menneskeverd, rettstryggleik, samvits- og religionsfridom, meninings- og ytringsfridom, rett til undervisning og arbeid, toleranse og demokrati m.fl. (jfr. FN’s menneskerettsfråsegn o.fl.) Det er all grunn til å slå ring om det som måtte finnast av grunnlag for sant og ekte verdifellesskap – på tvers av livssyn og tru.

Ein får likevel inntrykk av at når verdiane skal omsetjast i praksis, vil vegane ofte skiljast. Eit aktuelt døme er abortspørsmålet, der verbal tilslutning til verdien ”menneskeverd” ikkje har hindra at det ufødde livet har tapt sitt rettsvern i lovverket. P.d.a.s.  kan ein reise spørsmål om dei/vi som har stått på barrikadane i abortspørsmålet, har synt reell evne og vilje til å markere liv og menneskeverd også i trafikken, i arbeidsmiljøet, i synet på forsvarspolitikk, internasjonal handelspolitikk m.v.

Fellesverdiane i det norske samfunnet har si rot i vår kristne og humanistiske tradisjon. Jamvel om det er tale om verdiar som er prinsipielt tilgjengelege for alle menneske av god vilje, er det eit stort spørsmål i kva grad det kan leve vidare utan kristendommen som den sentrale, formande kraft. Kristendom i praksis kan i ein slik samanheng definerast som livssyn med vekt på kristen kunnskap, sed og skikk, respekt o.s.v – med andre ord: allmennreligiøsitet med kristent forteikn.  Med livssyn i denne – i og for seg positive – meining, kan neppe gjennom lange tider leve friskt utan at det er eit fundament av personleg, kristen tru og fellesskap i folkelivet. Utan bibelsk referanse og basis vil fellesverdiane lett kunne omsetjast i høgst varierande praktisk utforming – i takt med ei skiftande folkemeining.

Ein bør i KrF til ei kvar tid vere open for å gå inn i alliansar for gode saker. Men ein bør alltid gjere dette ut frå sitt eige grunnlag. Det er ingen grunn til å gje avkall på den kristne grunngjeving og presentasjon av syn og standpunkt. Det er heller ingen grunn til å gje avkall på at der er ein samanheng: fornuft/verdiar/livssyn/tru.  Jamvel om livssyn/tru ikkje gjev eintydig innsikt i samfunnsspørsmål, vil eit slikt utgangspunkt vere svært meiningsfylt som motivering og grunnlag for politisk engasjement.

2.4 KRISTENDOM OG POLITIKK I PERSPEKTIV

2.4.1 Ein samanheng.

Det er ein klår samanheng mellom kristendom og politikk. Dette går fram av den enkle kjenngjerning at Bibelen har eit menneskesyn, inklusive: eit syn på mennesket i samfunnet.  Bibelen ber bod om ei framtid og eit mål: det evige, fullkomne Guds rike – men inneheld samstundes eit etisk materiale som gjev uttrykk for Guds vilje for liv og fellesskap i den tid som no er. Etikken kan ikkje setjast i eigen bås, men er ein organisk del av Guds openberring i bibelsk samanheng og heilskap.  Dette er grunnleggjande på alle livsområde, såleis også for kristne i ulike politiske parti. Aktuelle ideologiar og tankemodellar kan såleis aldri med rette få karakter av å vere totalforpliktande – men i høgda tene som hjelpereiskap i ein samfunnsanalyse. Ein må her vere vaken for at bibelframande ideologiar og tankemodellar i ly av kristennamnet kan ”lure seg inn bakdøra”. Stadig evne og vilje til sjølvkritisk prøving er viktig for den som skal leve og arbeide målmedvite som kristen i samfunnet.

2.4.2 Bibelsk riss.

Samanhengen mellom kristendom og politikk har fått ulik tilrettelegging og utforming ned gjennom tidene. I Det Gamle Testamente går religion og politikk i stor grad over i kvarandre. Samanhangen er Gudsstaten, teokratiet (- Gud styrer direkte). Det Nye Testamentet ber derimot bod om eit Guds rike som ikkje er av denne verda – om det enn er i verda. Her er såleis langt skarpare skilje mellom religion og politikk, mellom Guds rike og verda. Både i Jesu forkynning (som i Matt. 22, 15-22) og hos Paulus (Rom 13, 1-7) kan vi finne sterkt grad av godkjenning av dei eksisterande styresmaktene som praktiske uttrykk for Guds vilje med livet i verda. Det er likevel ein tydeleg føresetnad at desse då verkeleg er reiskap for Guds gode gjerning og ikkje set seg sjølve i Guds stad (Ap.gj. 5,29). Staten som ikkje lenger er Guds tenar, men Guds fiende, er omtalt i Bibelens siste bok (den totalitære staten, jfr. Joh. Opb. 13).

Kort sagt har samfunnsordninga/staten i bibelsk lys til oppgåve å vere Guds tenar – ved å halde vondskap i sjakk og fremje det gode i mellom-menneskeleg samanheng. Staten skal tene både individ og fellesskap – men utan å tilta seg all makt. Staten bør vidare kjenne seg forplikta på ein høgare rett enn sine eigne lover og ordningar (naturrett, Guds lov).

2.4.3 Historisk riss.

I kyrkjehistorisk perspektiv er Augustin å rekne som åndeleg far for den oppfatning at tilværet er ein kamp mellom Gudsriket og verdsriket – i praksis nokså sterkt identifisert med respektive kyrkja og romarstaten. Målet er at Gudsriket skal sigre, det vil i praksis seie at kyrkja skal ha rett og plikt til å diktere politikken i samfunnet. Jfr. maktkampen mellom pave og keisar i Mellomalderen. I liknande teokratiske tankebanar arbeidde på reformasjonstida Calvin (jfr. hans mislukka forsøk på å skape ein gudsstat i Geneve).

Luther og deretter dei lutherske vedkjenningsskriftene gjekk opp att grensene mellom kyrkje og samfunn ved å hevde at Gud styrer verda på to måtar, gjennom to ulike regimente (rike): det åndelege (kyrkja – Ord og Sakrament) og det verdslege (rett og makt i samfunnet). Styrken var her at ein tok eit oppgjer med ei samanblanding av evangelium og politikk – veikskapen var at samfunnet/styresmaktene/fornuften i praksis fekk ein meir sjølvstendig posisjon enn godt var. Men tanken var – og er – at også det verdslege regimentet er Guds.  Med dette som korrektiv er toregimentslæra også i vår tid ein god og nyttig tankemodell.

Det er i vår samenheng knapt plass for ei meir inngåande bibelteologisk og historisk-systematisk framstilling av desse spørsmål. Nemnast kan at det stadig har funnest menneske som har ”løyst” spenningane på dette området ved å seie frå seg ansvaret for verda. Dette kan likevel knapt vere forsvarleg ut frå bibelsk menneske- og samfunnssyn.

Nytt i seinare generasjonar er framveksten av demokratiet og det parlamentariske systemet. Det er dermed ikkje lengre berre spørsmål om innordning og lydnad/lojalitet – men om å ta aktivt medansvar for det samfunnet som vi alle er ein del av. Det er spelereglane i demokratiet og parlamentarismen som ligg til grunn for skipinga av politiske parti, såleis også for KrF i 1933.

2.4.4. Kristeleg Folkeparti i praksis.

Kristeleg Folkeparti vart skipa ut frå den overtyding at ”kristen tru og moral er det naudsynlege grunnlaget for folket sin materielle og åndelege vokster” (1936). Retning og sikte er signalisert med nemninga ”kristeleg” i partinamnet. Det ligg derimot i dette ingen garanti for rett politikk i praksis. Men i partinamnet er gjeve til kjenne kva grunnlag vi orienterer oss ut frå i vårt politiske arbeid. ”Folkeparti” er meint å skulle signalisere at partiet har adresse på tvers av tradisjonelle klasse og gruppe-interesser. Som vi før har peika på, er det ingen tvil om at KrF med sitt inntog har engasjert nye folkegrupper i aktivt, politisk arbeid. Dette er i seg sjølv ei vinning i eit demokrati.

Det har innan KrF vore svært liten strid om grunnsynet i partiet. Likevel vil det finnast spenningar:  Frå dei som ser liten skilnad på KrF og kristent, evangelisk arbeid – til andre som ser det som avgjerande viktig å få markert klåre, prinsipielle skilje i så måte. Visse slike nyansar og brytningar er naturleg også ut frå den kjensgjerning at KrF er instrument for eit tverrsnitt av heile kristenfolket.

Teologar har stundom retta kritikk mot KrF for at partiet i og med sin eksistens er med på å utviske grensene mellom Guds åndelege og verdslege regimente og blande saman lov og evangelium. Slik kritikk ville ha vore på sin plass dersom det var kyrkja eller ein kristeleg organisasjon som engasjerte seg partipolitisk – eller dersom ein i KrF med Bibelen i handa gjorde krav på å representere det einaste mogelge alternativ for kristne menneske. Ingen av delene svarar til dei faktiske tilhøve. Trass i visse nyansar og brytningar er det for dei aller fleste innan våre rekkjer klårt at KrF er eit politisk parti, det er ikkje og skal ikkje vere eit trussamfunn eller kristen organisasjon. Ein vil ikkje ”ta monopol på kristendomen” – men presentere seg som eit alternativ ut frå den politikken ein faktisk står for. Eit godt alternativ, rett nok.

Likevel: Det er veldig ansvarsfullt å stå fram med kristennamnet i politisk samanheng. Ein må ikke minst vere vaken for den fare som ligg i å nytte ord og omgrep på ein lettvint eller jamvel  sjølv-herleggjerande måte. Ein må i det heile vakte seg for å gje politiske standpunkt – som alltid er ufullkomne – ut for å vere absolutte i lys av Guds Ord. Minst av alt må eit slag ”Gud-med-oss-tankegang” få rotfeste mellom oss.

Dette som her er sagt, må likevel ikkje fungere handlingslammande. Aktivt bør ein i KrF også i framtida stå fram og hevde samanhengen mellom kristent livssyn/tru og politisk handling og peike på KrF som eit godt instrument i denne samanheng. Ein skal heller ikkje vere redd for å peike på den åndelege dimensjonen ved tilværet og konsekvensar for ei slik erkjenning for planlegging m.m. i samfunnet. I alt dette må det aldri skapast det inntrykk at KrF har som mål å arbeide fram privilegiar for kristne – men at det heile tida er tale om å byggje eit samfunn til beste for alle, ut frå Guds gode vilje for liv og fellesskap.

2.5 GRUNNSYNET I KRISTELEG FOLKEPARTIS LOVER.

Det har særleg innan ungdomsorganisasjonen i KrF vore reist spørsmål om utforminga av partiets basis-paragraf. Denne debatten avspeglar seg i merknaden frå utvalsmedlemet Andestad nedanfor. Fleirtalet Aano, Molde, Reiten, Røyseland og Tveiten syner til det som alt er sagt i denne samanhengen ovanfor og vil presisere: Det er her ikkje lagt til grunn eller forma ut den tanke at det skulle gå ei rett linje frå det kristne livssynet og til ein bestemt politikk. Tvert imot har vi som samla utval avgrensa oss mot ei slik forståing. Fleirtalet kan heller ikkje sjå at det er naturleg å tolke KrF’s lover slik.

Fleirtalet har ikkje sett det som utvalet si oppgåve å ta opp spørsmålet om eventuell revisjon av KrF’s lover. Ein vil peike på at i lovene må basis-paragrafar m.v. ha ei knapp form. Ei meir fullstendig utforming av grunnsynet med sine konsekvensar på ulike område må finne stad i annan samanheng. Slik nærmare konkretisering høyrer såleis heime i prinsipp- og arbeidsprogram m.v. Denne innstillinga er også ein del av eit slikt arbeid.

Eit avgjerande punkt er det som går ut på at tillitsvalde må vere ”vedkjennande kristne…”. Fleirtalet ser det som viktig at ein i KrF held fast på det som her er nedfelt. Ein ser i dette ein garanti for at KrF også i framtida vil vere eit arbeidsfellesskap av menneske som nettopp som kristne tek på seg samfunnsansvar. Ei endring til å ”identifisere seg med verdigrunnlaget” e.l. vil vanskeleg kunne oppfattast som anna enn ei utvatning av det grunnlaget som KrF har bygd på i alle år. Ein ser ellers inga motsetning mellom å halde fast på noverande basisparagraf og – på den andre sida – å utarbeide ei nærare konkretisering av grunnsynet og kva dette bør føre med seg i praksis.

Fleirtalet vil ellers peikte på at det i KrF aldri har vore tale om ei truvedkjenning utforma dogmatisk eller på annan måte. Det er heller ikkje tale om ei prøving av einskildpersonar – men om medarbeidarskap bygd på gjensidig tillit. Med ein så pass låg profil må utfordringa til personleg vedkjenning kunne stå fast, utan at ein dermed har definert KrF som trussamfunn eller kristeleg organisasjon.

Medlemet Andestad har i samband med drøftinga om KrF sitt grunnsyn følgjande merknad til KrF sine lover i dag.

KrF vil vere eit kristent ide-parti og dette må føre til at partiet stiller store krav til korleis ein talar om verdigrunnlaget slik at ein ikkje direkte eller indirekte kan skuldast for å ha misbrukt kristendomen i det politiske arbeidet. Mine anliggande med denne merknaden er derfor følgjande:

a.       KrF må ikkje direkte eller indirekte bruke kristendomen til å få folk til å røyste på partiet – folk skal røyste KrF ut frå politikken partiet står for.

b.      KrF må ikke formulere seg slik at det kan sjå ut til at partiet meinar det finst ein (1) bestemt ”kristen politikk”.

c.       KrF bør skjelne mellom kristen ide-politikk, som betyr ein politikk bygd på dei kristne grunnverdiane og ”kristen politikk” som lett leiar til forståinga av at ein utformer ein politikk direkte frå livssynet, og som kan ligge nær tankegangen ”Gud med oss”.

d.      Partiet må ikke framstå som ein kristen organisasjon.

I paragraf 1 i KrF sine lover står det bla. ”Kristeleg Folkeparti har til føremål å samle interesserte kvinner og menn til arbeid for ein demokratisk politikk, bygd på det kristne livssynet. Stortingsrepresentantane, fylkestingsrepresentantane, kommunestyrerepresentantane og elles alle som vert valde til eit anna tillitsverv, må vere vedkjennande kristne og vere samde i partiet sitt grunnsyn”.

I kap. III talar utvalet om tre nivå i verdiforståinga:

Grunngjevingsplanet (for KrF: Kristendomen)

Verdiplanet (for KrF: Grunnverdiane)

Appliseringsplanet (KrF’s praktiske politikk)

I følgje lovene ser det ut til at KrF meiner det går an å utforme ein politikk direkte frå det kristne livssynet. Eg meinar at ein kristen ide-politikk bygger på kristen etikk, kirstne grunnverdiar, og må grunngjevast i det og ikkje direkte i det kristne livssynet. Slik lova er formulert i dag kan ein skulde partiet for ikkje å vere ryddig nok her og dermed tale om ”ein kristen politikk” eller om ”kristen politikk”.

Det andre avsnittet i paragraf 1 seier at alle som vert valde til tillitsverv må vere vedkjennande kristne og vere samde i partiet sitt grunnsyn. Formålet med denne formuleringa er å sikre at KrF skal ha ein klår kristen-profil ved at tillitsvalde skal vere vedkjennande kristne.

Eg deler anliggende om at KrF skal ha ein klår kristen verdiprofil, men eg er usamd i måten partiet prøver å sikre dette på. Kristne organisasjonar stiller truskrav – vedkjenningskrav til sine tillitsvalde (den norske kyrkja gjer det forresten ikkje), men kan eit politisk parti gjere dette utan å bli sett på som ein kristen organisasjon? Mange ser nok på KrF som ein kristen organisasjon som arbeider med politiske spørsmål, slik vi har andre kristne organisasjonar som arbeider med andre vesentlege kultur- og verdispørsmål, men felles for dei kristne organisasjonane er at overordna for dei er å fremme kristen forkynning og fellesskap.

KrF må vedkjenne seg som eit politisk parti som bygger på kristne grunnverdiar, men ikkje ein kristen organisasjon som arbeider med politikk. Det siste vert etter mi meining lett å legimitere at den politikken vi står for er den ”kristne” politikken. Eg trur det vert vanskeleg å rydde opp i vrangforestillinga som mange har av KrF som ein kristen organisasjon, om ein ikkje endrar vedkjenningskravet.

KrF bør i sine lover konkretisere kva ein legg i verdigrunnlaget: Ein bør t.d. seie at KrF vil i utforminga av sin politikk vere forplikta på, og ta standpunkt i kristen etikk. Denne legg vekt på: Absolutt menneskeverd og likeverd, forvalteransvaret, rettferd, fellesskapsansvaret og nestekjærleiksbodet.  Så bør ein kunne slå fast at for KrF må dette kristne ide-grunnlaget vere basis for val av politiske mål, standpunkt og virkemiddel. Tillitsvalte i KrF må identifisere seg med dette verdigrunnlaget og forplikte seg til å arbeide for ein politikk på dette grunnlaget.

Ved å endre lovene i den retning eg har påpeika, kan lovene vere meir klargjerande for kva KrF legg i verdigrunnlaget. Den vidare konkretiseringa bør kome i prinsipp-programmet. Ved å klargjere verdigrunnlaget og ved at tillitsvalte må identifisere seg med dette, skulle partiet vere sikra at tillitsvalte vil følge opp og stå på dette verdigrunnlaget. Samtidig frir det oss frå å bli sett på som ein kristen organisasjon som partiet slik eg har forstått det, ikkje vil bli sett på som. Ein slik endring av vedkjenningskravet vil ikkje bety at KrF bør endre på ordninga med bibellesing, andakt, bønn og kristen sang på interne partimøte. Når det gjeld desse spørsmåla viser eg til at KrFU vil kome med ei utgreiing om dette til sitt landsmøte i juni 85.

KLIKK HER FOR Å LASTE NED UTDRAGET FRA INNSTILLINGEN FOR UTSKRIFT

 

Gå til innlegget

Idé-vakuum i KrF?

Publisert rundt 11 år siden

Denne gangen har jeg litt på hjertet. Jeg håper du tar deg tid til å lese likevel. Denne debatten er viktig - den handler om KrFs "sjel".

Denne helgen leser jeg innstillingen Idé-politikk – Grunnlag og utforming, som KrFs idé-utvalg (”Aano-utvalget”) presenterte i 1984. KrF tok med denne innstillingen tak i sitt idé-grunnlag på en glimrende måte. Dokumentet Aano-utvalget la fram, er noe av det bedre jeg har lest med tanke på å ideologisk plassere KrF i det politiske landskapet.

Et liknende dokument kunne med stor fordel vært lagt fram som underlag til den viktige debatten som nå går om KrFs framtid. I fravær av det, er dette dokumentet særs interessant og nyttig lesning. Det finnes så langt jeg vet ikke i elektronisk form, muligvis med unntak av et eksemplar i Riksarkivet.

”Aano-utvalget” hadde som mandat å analysere samfunnsutviklingen med utgangspunkt i økende sekularisering og normoppløsning, og vurdere hvordan et kristent menneske- og verdisyn kunne få større gjennomslagskraft. Utvalget skulle vurdere KrFs rolle i dette bildet og hvilken strategi som best kunne fremme et kristent menneske- og verdisyn i ulike politiske situasjoner.

Konklusjonen fra flertallet i utvalget var den gangen at man ikke anbefalte å endre bekjennelsesparagrafen. KrFU sin leder Andestad tok som kjent dissens.

Det første kapittelet i innstillingen er en gjennomgang av KrFs historie. Den levner ikke mye tvil om visjonen og nøden som lå til grunn for stiftelsen av KrF som politisk parti. I 1933 møttes som kjent rundt 25 menn på Bibelskolen i Bergen. Etter en kort samtale hadde forsamlingen en bønnestund på kne. Etter dette ble det votering, og alle de frammøtte svarte da ja til spørsmålet om å danne et Kristelig Folkeparti. I valgoppropet fra 1933 heter det: ”Det hev lenge vore tala um og arbeidt med å reise ei ny politisk rørsla som vil setja det kristelege grunnsynet yver parti og partigrensone”.

I 1936 la KrF fram et prinsipp-program. I dette sa man blant annet:

”Kristeleg Folkeparti byggjer på den yvertyding at kristen tru og moral er det naudsynlege grunnlaget for folket sin materielle og åndelege vokster…me ser det slik at tilhøvi no i serleg mun krev ein sjølvstendig kristeleg innsats i vår politikk. Det er ikkje nok berre å føra strid mot avkristningstendensane, men her må det gjerast eit positivt kristeleg innslag i vår åndelege og politiske kamp. Det er ikkje nok å berre verne det verdifulle i vår kristne kulturelle arv, men å hevda eit avgjort kristent livssyn som det berande grunnlag for all framvokster, og ut frå dette grunnsyn vera med å forma og fremja vår folkelagnad”.

Fra første stund ble KrF profilert som et idé- og livssynsparti. Tillitsmenn skulle være personlig, bekjennende kristne. I innstillingen fra Aano-utvalget sies det: ”Pionertida kan vel seiast å vere kjenneteikna ved protest og visjon – reaksjon og aksjon. Det er først noko seinare at ein finn nedslag av meir gjennomarbeidd teoretisk refleksjon omkring tilhøvet kristendom/politikk”.

Det pekes også på at nye begreper i tidens løp ble lagt til det ideologiske vokabularet i KrF: ”I seinare år har ideologiske spørsmål i stigande grad vore sette på dagsorden…I takt med den teologiske og særleg etiske debatten har nye innfallsvinklar vore nytta og omgrep som ”skapartru”, ”menneskeverd”,  ”nestekjærleiksbodet” og ”forvaltaransvar” med fleire har fått sin naturlege plass i KrF’s ideologisk-politiske språkbruk”.

Det som slår meg når jeg leser, er hvor sterkt de overnevnte begrepene i dag preger – og har blitt kjernen i  KrFs ideologiske plattform - kanskje på bekostning av den opprinnelige visjonen? Det kristendemokratiske manifestet som senere ble lagt fram bidro slik jeg ser det ytterligere til en slik utvikling. Til slutt valgte dessverre KrF å ta bort hele prinsipp-programmet som lå til grunn for partiprogrammet.

Nå diskuteres mer en noen sinne balansen mellom kristendom og politikk i KrF. Dette temaet vier idé-utvalget en god del plass i sin innstilling. Svært interessant lesning, som også bidrar til å nyansere diskusjonen om hvorvidt KrF er for ”kristelig” eller ikke. Innstillingen er mer enn lesverdig for alle som er engasjert i den debatten.

Den sentrale ledelsen i KrF ønsker på vårens landsmøte å starte et løp for også å fjerne bekjennelsesparagrafen. Aud Kvalbein har i flere artikler den siste tiden pekt på at den demokratiske prosessen vedrørende dette i beste fall har vært mangelfull. Lokallag og fylkeslag fått lite underlag fra partiet til hjelp for å kunne ta stilling i saken. Partiledelsen har heller ikke vært særlig lydhør overfor lokallag, fylkeslag og bekymrede partimedlemmer som tydelig har advart mot endring.

Før sommeren anbefalte flere tunge fylkeslag i KrF å ikke endre bekjennelsesparagrafen. Deretter kom det som kjent et kompromissforslag som fikk sentralstyre og landsstyre til å snu. Men motstanden mot endring er fortsatt stor. Partiledelsen må derfor regne med het debatt om denne saken på landsmøtet. Det skulle bare mangle. Det er mer enn mulig at forslaget om endring blir bokkert. 67 delegater som stemmer i mot vil være nok.

I KrF valgte de som utarbeidet og vedtok lovene å legge inn en høy terskel for endring av bekjennelsesparagrafen.  Når vi ser nærmere på bakgrunnen og visjonen for å starte partiet, skjønner vi hvorfor. Man ønsket en høy terskel for endring. Derfor ble det i tillegg til bekjennelsesparagrafen lagt til en egen paragraf, ”beskyttelesparagrafen” nummer 12 som slår fast at "det kun kan gjøres språklige endringer" i paragraf 2.

I lover og vedtekter av betydning legges det ofte inn en høy terskel for endring som en sikkerhet. 2/3 flertall er vanlig, slik er det også i dette tilfellet. Grunnloven er et annet eksempel på dette, her har man også slått fast at det kreves mer enn vanlig demokratisk flertall for å endre. Det er altså ikke noe spesielt for KrF at listen ligger såpass høyt.

Når det gjelder bekjennelsesparagrafen er det soleklart at man har ønsket å gjøre terskelen for endring så høy som mulig, ja, terskelen ligger faktisk nesten så høyt som det går an.

Dette vil de som ønsker endring omgå ved først å fjerne/endre paragraf 12. De mener at dette åpner for endring av paragraf 2. Dette må kunne omtales som en teknisk voldtekt sett mot intensjonen bak KrFs lover. Alle er enige om at saken i beste fall må behandles på flere landsmøter. Først må paragraf 12 eventuelt fjernes, deretter må endring av bekjennelsesparagrafen opp som egen sak på neste landsmøte. Noen mener at en endring av bekjennelsesparagrafen uansett vil være problematisk juridisk sett.

Vil det være udemokratisk dersom et demokratisk mindretall på mer enn 1/3 blokkerer endring av bekjennelsesparagrafen på landsmøtet?

Jeg mener; ikke i det hele tatt. Jeg er helt enig med hva KrFs lover selv sier: For en så viktig kursendring skal det være 2/3 flertall. Hvis ikke må partiet la endringen ligge. Derfor ser jeg slett ikke noe betenkelig i å sette ned foten for endring.

En mye viktigere sak å diskutere enn bekjennelsesparagrafen, slik jeg ser det, er KrFs idé-grunnlag. Når jeg leser Aano-utvalgets innstilling står det mer og mer klart for meg at KrF selv kan bidra til sin snarlige død om vi ikke sørger for at grunnmuren i huset fortsatt står støtt.

Gå til innlegget

Svikter kristne sitt samfunnsansvar?

Publisert rundt 11 år siden

Vi er nå inne i nominasjonsprosessen til kommunestyre- og fylkestingsvalg kommende høst. Det triste er at kristne i større og større grad vegrer seg for å ta samfunnsansvar gjennom politisk engasjement.

I kirker, frimenigheter og bedehus landet rundt sitter det massevis av kvinner og menn med personlige kvaliteter, kompetanse og erfaring som gjør dem mer enn aktuelle til verv i lokalpolitikken. Men stadig oftere sier de nei til fordel for menighetsaktiviteter, karriere og familieliv. Det er en alarmerende utvikling.

Vi lever i et samfunn der vi i større og større grad fokuserer på individet og vår personlige velferd. Vi skal ha det bra og realisere oss selv. Barna våre skal ha det bra. Da blir det ikke mye tid igjen til å tenke på de store linjene i samfunnsutviklingen, som i stor grad formes på den politiske arenaen. Det hjelper selvfølgelig ikke at politisk arbeid i og for seg er krevende, det er ikke til å komme forbi.

Samfunnsansvar er et ord som faktisk er vanligere i bedrifter enn i våre bedehus. Svært mange bedrifter har en klar strategi på dette området. På ulike studiesteder i inn- og utland er samfunnsansvar en del av studietilbudet. Det har vokst fram en skog av rådgivningsfirma som bistår virksomheter i slike spørsmål. Markante personligheter i forretningslivet sier at de føler en stor forpliktelse til å bruke kapitalen de har opparbeidet seg til bidra positivt til samfunnsutvikling.

Det er ufattelig viktig å skjønne at dersom samfunnet vi lever i skal bygge videre på den kristne kulturen Norge har vært bygget på i tusen år, ja da må vi kristne være på arenaene der føringene for samfunnsutviklingen legges. Det betyr at vi også må være til stede i politikken. Ikke minst i lokalpolitikken som er selve grunnmuren i vårt demokrati. Vår kristne kulturkrets er under angrep fra sterke krefter som vil sekularisere samfunnet. I landet der vi nå har en kristen grunnlov, en statskirke og kan heise korsbanneret stolt i bygd og by, der vil framtiden se helt annerledes ut dersom vi toer våre hender og ikke tar ansvar.

Menighetsarbeid er selvfølgelig en samfunnsbyggende aktivitet. Det legges ned et stort frivillig arbeid i menigheter landet rundt som har stor betydning for lokalsamfunnet. Det skapes arenaer for barn og unge hvor de i trygge rammer får ha det gøy, sosialisere og utvikle seg. Vekst i kristenlivet henger også i stor grad sammen med at livet i lokalmenigheten fungerer. Det handler om engasjement, nok kvalitetstid med Gud og god organisering. Å holde menighetsaktivitetene i gang er krevende i seg selv. Men vi har også et ansvar utover de fire trygge veggene i menigheten.

Den nå avdøde teologiprofessoren Peter Wilhelm Bøckman skrev i sin tid noe om Martin Luther i en kronikk i Aftenposten (1996) som er vel verdt å merke seg:

Bøckman skriver at Luther opprinnelig så det slik at den kristnes innsats her i verden var en frivillig kjærlighetsinnsats. Men under og etter Bondeopprøret kom Luther til den "tvedeling" som ble hans endelige standpunkt. Nemlig at den kristne som "religiøst menneske" ("Christperson") har med Gudsforholdet å gjøre, mens den kristne som "samfunnsmenneske" ("Amtsperson", "Weltperson") ivaretar samfunnsansvaret etter allment gjeldende lover og regler for Guds verdslige regiment.

Han fastslår at det ikke riktig når Luthers to-regimentslære er blitt oppfattet slik at den kristne skal trekke seg unna samfunnslivet og bare leve i et inderlig forhold til Gud. Tvert om - den kristne er satt inn i denne verden for der å utføre sin gjerning til Guds ære og medmenneskers gavn - i samsvar med Guds vilje for det verdslige regimentes område.

KrF er nå inne i et generasjonsskifte. Gjennomsnittsalderen på de aktive i partiarbeidet er alt for høy. Det må vi gjøre noe med. Det betyr i klartekst at nye generasjoner nå må reise seg og ta ansvar for å videreføre det viktige samfunnsbyggende arbeidet i KrF.

Kanskje det er tid for at akkurat du møter opp på et møte i ditt lokallag av KrF og melder deg til tjeneste? KrF trenger deg, og Norge trenger de som vil løfte demokratiet og bygge landet.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere