Hallgeir Reiten

Alder: 52
  RSS

Om Hallgeir

Blogger som privatperson om dagsaktuelle saker, politikk, lederskap, økonomi og kristenliv. Webside: https://hallgeirreitenblog.wordpress.com/

Følgere

Politikere og journalister sørger nå for en brutalisering av reservasjonsdebatten. Er forkjemperne for reservasjonsrett kristenjævler, kvinnefiendtlige, likestillingsfiendtlige, reaksjonære og gammeldagse?

Den siste uken har debatten om reservasjonsrett nådd nye høyder. Så høyt går den nå, at #reservasjonsrett ligger høyt på topplisten for hastags. Så høyt går den, at den hellige moder Marie Simonsen i Dagbladet i går kveld dro ut av kortstokken selve trumfkortet: Satan selv, presten og abortmotstanderen Ludvig Nessa.

Nessa hadde dristet seg til å kommentere på Simonsens facebookvegg. Og det må han selvfølgelig ikke få gjøre ustraffet. Tradisjonen tro må Nessa bringes til taushet. Simonsen la straks ut den store nyheten om at selveste Nessa nå kommenterte debatten på sin twitter feed med snaut 50.000 følgere. På facebookveggen hennes flommet det over med fordømmende karakteristikker av Ludvig Nessa. Så mye for debatten om saklige kommentarfelt, Simonsen.

Etter at venstresiden i norsk politikk sist høst gikk på banen for å redefinere debatten om reservasjonsrett til «en omkamp om abortloven», har vi sett en kraftig brutalisering av debatten. Forkjemperne for reservasjonsretten beskyldes i stadig økende grad for å være kristenjævler, kvinnefiendtlige, likestillingsfiendtlige, reaksjonære og gammeldagse.

En har beveget seg bort fra en interessant og grunnleggende prinsipiell debatt om etikk og menneskerettigheter, til en følelsesladet og forflatet abortdebatt langs de gamle skillelinjene. Journalister har fulgt opp utviklingen med en rekke polariserende kommentarer. Nå sist i innlegget «Krigen mot kvinner», som ble trykket i gårsdagens VG (2. februar 2014).

I dette innlegget vil Aslak Nore og Morten Mørland sette koblingen mellom regjeringen og den amerikanske tea-party bevegelsen. Det er et hav av forskjell mellom norsk og amerikansk politikk. Men her spares det jaggu ikke på kruttet:

I Amerika kaller de aborttilhengere «hore», skriver Nore og Mørland. Det kan underforstått regjeringen og reservasjonsforkjempere komme i skade for også. Amerikanerne kommer med kvinnefiendtlige utsagn. Det gjør underforstått regjeringen og reservasjonsforkjempere også. Amerikansk politikk preges av eldre, velstående menn med et reaksjonært og utdatert kvinnesyn. Det gjør underforstått regjeringen og reservasjonsforkjemperne også. FrP er en gjeng sexmisbrukere og rasister påstås det – underforstått selvfølgelig. Dette partiet appellerer nok sterkere til mannlige velgere, skriver Nore og Mørland. KrF får selvfølgelig det vanlige stempelet reaksjonære. Reservasjonskampen er «en smart manøver fra kristenfolket – en politisk hestehandel som er første skritt i deres langsiktige kamp for å endre norsk abortlov. Og den samme kampen gir regjeringen et akutt imageproblem blant «moderne» kvinner. Noen er altså "umoderne" her.

Vent nå litt her. Har vi ikke en liberal, kvinnelig statsminister i dette landet? Og er ikke jeg en relativt fattig mann på 43 år som er for likestilling og alltid ha støttet min kone i å jobbe fulltid? Har jeg ikke til og med jobbet deltid i lange perioder for å gi henne muligheten? Sto jeg ikke nettopp nede på vaskerommet og vasket podenes klær? Hallo, hva er det som skjer? Er Erna Solberg blitt Sarah Palin? Når ble det umoderne å forsvare noen som ikke kan forsvare seg selv?

Det vi ser, er det samme presset mot kulturkonformitet som abortdebatten har vært preget av siden 1970-tallet. Denne kulturkonformiteten blir drevet fram av politikere og journalister, som graver seg stadig lenger ned gamle skyttergraver. Abortdebatten er preget av en rekke «do’s» and «don’ts» som igjen bekreftes til fulle.

I Norge lever vi i et «organisasjonssamfunn» hvor en rekke høyt spesialiserte organisasjoner, både private og offentlige, påvirker vår hverdag og vår kultur. Den norske kulturen er preget av konformitet. Av Jante-loven. De politiske partiene, staten, interesseorganisasjonene og media er de tyngste påvirkerne. Samfunnskulturen kommer til uttrykk gjennom noen felles og ganske rigide referanserammer: Kunnskapssystemer, verdier, holdninger, ideologier, ritualer, lover og regler. Men også gjennom tabuer. Abort er et av dem.

Den franske sosiologen Emile Durkheim har vist at når organisasjonssamfunnet utvikles, svekkes tradisjonelle mønstre for sosial orden, og erstattes av mer fragmenterte handlings- og verdimønster basert på ulike yrkesstrukturer og strukturen i organisasjonene vi er en del av. Politikere og journalister har en enorm makt til å påvirke folkemeningen og påvirke vår kultur. Og de bruker den til fulle. Også i denne debatten.

Å forme en kultur handler om å konstruere en felles virkelighet som setter oss i stand til å oppdage eller forstå ting på bestemte måter. Vi kan si prosessen med å forme virkelighet eller et felles fortolkningssystem i hvert fall består av tre deler: Å definere kulturelle regler eller ønsker, skape forståelse og forankring for dette og forme den felles virkelighetsforståelsen. Dette kaller organisasjonspsykologen Karl Weick en «iscenesettingsprosess». 

Organisasjonsteoretikerne Tom Peters og Robert Waterman har også forsket mye på kultur, De viser oss at den like mye befinner seg i den enkeltes hode som konkret i strukturer, regler og forbindelser. For å lykkes med endring må man avdekke den eksisterende kulturen og erstatte den med en ny ønsket virkelighet som skapes i prosessen. Man må endre eksisterende språk, paradigmer, ritualer og atferd. Alt dette har abortforkjemperne vært dyktige til å "eie" siden 1970-tallet.

Basert på dette og den pågående debatten; her er et skråblikk på «ti eksisterende bud» i den tabubelagte abortdebatten i Norge:

  1. Du skal ikke hete Ludvig Nessa eller Børre Knudsen

  2. Du skal holde kjeft hvis du likevel heter Ludvig Nessa eller Børre Knudsen

  3. Du skal ikke vise fram bilder eller dukker av foster (selv om TIME nå tilbyr vakre bilder av fosteret i 4D)

  4. Du skal ikke si at abort er å avslutte et spirende liv.

  5. Du skal ikke nevne de 500.000

  6. Du er gammeldags hvis du er kritisk til abort

  7. Du er reaksjonær hvis du er kritisk til abort

  8. Du er kvinnefiendtlig hvis du er mot abort

  9. Du er høyst sannsynlig en kristenjævel hvis du er mot abort

  10. Hvis du ikke er en kristenjævel, er du en mørkemann eller en mørkekvinne

     

    Det 11. bud lyder slik:

     

  11. Hvis det butter imot i abortdebatten, bruk Ludvig Nessa og Børre Knudsen til å piske opp stemningen for abort.

Det er på tide å kaste fra seg dette. Det er helt legitimt å være kritisk til abort. Dette handler ikke om kvinnefiendtlighet, men om etisk refleksjon over vanskelige spørsmål knyttet til liv, død og menneskeverd. Den etiske refleksjonen kan gi oss ulike svar. Det må vi alle respektere.

 

Gå til innlegget

Samvittighetsfrihet - vi krever vår rett

Publisert over 7 år siden

Det er ikke noen grunn til å stå med luen i hånden når det gjelder samvittighetsfrihet. Vi krever vår soleklare rett når vi for vår samvittighets skyld ikke aktivt vil medvirke til å avslutte et menneskeliv.

Helseminister Bent Høie sendte sist uke sendte ut på høring lovforslaget om reservasjonsmulighet for fastleger. Det kom da fram at det legges opp til at de folkevalgte i kommunene selv kan ta stilling til om kommunen skal godta eller ikke fastleger som reserverer seg. Dette har ført til ny usikkerhet om hva avtalen mellom KrF og regjeringspartiene egentlig innebærer, og KrF krever naturlig nok oppklaring.

Media har den siste uken meldt om folkelig motstand mot fastlegers reservasjonsmulighet. Ikke så merkelig, siden venstresiden i norsk politikk det siste halve året har kjørt en enorm kampanje med et villedende budskap om at reservasjonsmulighet er en «omkamp om abortloven». Denne kampanjen har de så langt lykkes bra med, selv om budskapet er feilaktig. Sannheten er at samfunnet nå, og i fortsettelsen, godt ivaretar alle kvinner som ønsker abort. Også med lovfestet reservasjonsmulighet for fastleger. Abortloven er og blir den samme som tidligere.

Lovforslaget som er lagt fram skal ivareta samvittighetsfrihet, og det er ikke noen omkamp om abortloven. Lovforslaget er derimot i tråd med FNs menneskerettighetserklæring, artikkel 18 – som klart slår fast at trosfrihet og samvittighetsfrihet er en grunnleggende menneskerett. Dette er sakens kjerne. Lovforslaget er for øvrig i tråd med anbefalingen fra Europarådets parlamentarikerforsamling til sine medlemsland, og med FNs barnekonvensjon, artikkel 6, som Norge har ratifisert.

FNs barnekonvensjon slår fast at de land som ratifiserer den har følgende forpliktelse: Å gi barn spesiell beskyttelse og omsorg på grunn av sin psykiske og fysiske umodenhet. Dette fordi «barn på grunn av sin fysiske og psykiske umodenhet har behov for spesielle beskyttelsestiltak og særlig omsorg, herunder egnet lovfestet beskyttelse både før og etter fødselen». FNs barnekonvensjon knesetter følgende prinsipper: 1. Partene erkjenner at hvert barn har en iboende rett til livet.2. Partene skal så langt det er mulig sikre at barnet overlever og vokser opp.

Det er disse prinsippene reservasjonslegene ønsker å ivareta. Det er et like verdifullt og akseptabelt standpunkt for helsepersonell å beskytte barnets rettigheter som mors rettigheter. Abortsaken er så mye mer enn en likestillingssak. Det berører helt grunnleggende og vanskelige etiske spørsmål om liv, død og menneskeverd. Kvinnens rett til abort ivaretas fortsatt meget godt med lovfestet reservasjonsmulighet for fastlegene.

Som samfunn er vi ikke tjent med å overkjøre samvittigheten. Hva blir i så fall konsekvensen? Det kan jo hver enkelt av oss reflektere litt over selv. Alle politiske partier vil normalt sett forsvare samvittighetsfrihet. En rekke av våre lover har også tatt denne menneskeretten opp i seg som et grunnleggende element. Det er derfor et paradoks at Venstre og de sosialistiske partiene ønsker at fastlegenes samvittighet brutalt skal overkjøres med trussel om yrkesforbud. Hadde de ment det samme om det var snakk om deres egen politiske overbevisning, tro eller samvittighet som kom under press? Neppe.

Venstresiden må stå til ansvar for at de i denne saken bidrar til å presse folkemeningen om samvittighetsfrihet og trosfrihet i en uheldig retning. Moral, etikk og menneskerettigheter er sentrale bærebjelker i samfunnet. Konsekvensen av venstresidens hardkjør er logisk sett at moral og etikk får dårligere kår i samfunnet. Ønsker vi virkelig det?

Heidi Thornhill, assisterende overlege ved gynekologisk avdeling på Haukeland sykehus, har i sine innlegg med en hånlig og nedsettende tone framstilt reservasjonsmulighet som et direkte angrep på demokratiet og menneskerettighetene. Norsk Gynekologisk Forening har også gått knallhardt ut mot reservasjonsmulighet. Man framstiller konsekvent kvinnen som den svake part, som det skal tas mest hensyn til. På den andre siden forsvarer Legeforeningen og Norges Kristelige Legeforening med sine rundt 900 medlemmer  reservasjonsmulighet.

Heidi Thornhill sier det selv slik: «Jeg gjør meg ingen illusjoner om hva en abort er; det er klart at det er å avslutte et spirende liv. Men jeg undersøker alltid om hun er sikker i sin beslutning. Det er viktig for meg. Hun bestemmer, ikke jeg. Jeg gjør jobben, fordi jeg vet at alternativet er mye verre. For to generasjoner tilbake døde kvinner i Norge på grunn av illegale aborter, og mange ble ødelagt for livet».

Hvor mange kvinner er egentlig døde i Norge grunnet en restriktiv holdning til abort, kontra barn som er døde på grunn av abortlovgivningen? I Norge vet vi at vi at 436 351 spirende liv ble avsluttet mellom 1979 og 2008. Om hvert av disse barna hadde fått en kvadratmeter, kunne vi stilt dem opp på en rekke fra Oslo til Trondheim.

Hvordan ivaretas hensynet til den andre pasienten, nemlig barnet?

Videre skriver Thornhill: «Noen argumenterer for et liberalistisk syn på saken, at leger skal få leve og arbeide i samvittighetsfrihet. Kan dette argumentet være valid? Abortloven er en av de mest liberalistiske vi har: kvinnen bestemmer selv. Ingen leger er tvunget til å være fastleger. Medisinere velger på toppen av næringspyramiden. Ingen av oss må være fastleger. Bevare meg vel. Fastlegen er ikke den svake part her. Det er virkelig det reneste vrøvl». Samvittighetsfrihet i vanskelige etiske spørsmål som omhandler liv og død er altså ikke forenelig med å være fastlege, sier Thornhill.  

Et helt annet perspektiv på saken gir Den hippokratiske legeeden: «Jeg vil bruke mine evner for det beste for mine pasienter i samsvar med min dyktighet og min dømmekraft og aldri volde noe skade. Jeg vil ikke gi dødelig gift til noen som ber om det, heller ikke gi råd til hvordan de kan avslutte sitt liv. Ei heller vil jeg gi noen kvinne en substans som fører til at hun aborterer. Men jeg vil holde både mitt liv og min kunst ren.

Sett i dette lyset har reservasjonslegene et minst like valid etisk standpunkt som Thornhill. Men hun viser dessverre total mangel på forståelse og resepekt for dette i sine innlegg.

Det legges nå opp til heksejakt på fastleger som for sin samvittighets skyld ikke ønsker reservasjonsmulighet. De må stå fram og skal henges ut offentlig. De har fått utdelt rollen som mørkemenn og mørkekvinner. Reservasjonslegene demoniseres og marginaliseres gjennom klassisk hersketeknikk, hvor sterke samfunnskrefter framstiller ja til abort som det eneste politisk korrekte standpunkt. Slik har det vært i alle år siden abortloven ble innført i 1979. Alt som kan rokke ved det «politisk korrekte» verdensbildet om ja til abort blir per definisjon en trussel. Det er uverdig, og det er udemokratisk. For et hvert demokrati har også en forpliktelse til å ivareta og beskytte mindretallets meninger og rettigheter.

I tillegg har virkeligheten forandret seg mye siden 1970-tallet. Ny teknologi og ny viten gjør at vi nå kan redde barn som er ned mot 22 uker gamle. Vi vet mye mer om fosterets utvikling i mors liv. Fosteret kan ikke lenger ses som en celleklump, slik mange gjorde på 1970-tallet. Men mange sitter fortsatt fast i de gamle paradigmene.

Det er ikke ikke noen grunn til å stå med luen i hånden når det gjelder samvittighetsfrihet. Tvert i mot krever vi som helsepersonell vår soleklare rett når vi for vår samvittighets skyld ikke aktivt vil medvirke til å avslutte et menneskeliv.

Gå til innlegget

Übermensch-teologien

Publisert over 7 år siden

Arne Helge Teigen, førsteamanuensis ved Fjellhaug Internasjonale Høgskole, skrev for noen dager siden innlegget «Tid for oppgjør med Bill Johnson». Innlegget har skapt stor debatt. Har Teigen et poeng, eller er han helt på viddene?

Selv kom jeg inn i den karismatiske fornyelsen i 1989. Jeg kom til Oslo for å studere musikk på det som nå er NLA Høgskolen i Staffeldtsgate. Jeg hadde ikke alt på stell med kristenliv og teologi, og for en av livets glade gutter var det en stor overgang på komme til denne «englefabrikken».

Så stor var utfordringen at jeg til slutt måtte ta en viktig og avgjørende prat med en av lærerne på skolen. Etter at vi hadde snakket en stund, spurte han om å få be for meg ved håndspåleggelse. Til min enorme overraskelse begynte jeg å tale i tunger mens han ba.

Jeg er oppvokst i Norsk Luthersk Misjonssamband, og trodde ikke på tungetale. Men her satt jeg altså selv og talte i tunger. Det gjør selvfølgelig noe med ditt verdenbilde. Der og da startet en spennende og utfordrende reise i det karismatiske landskapet; fra bibelskolen til Team 2000, før jeg ble sivilarbeider i OASE og lovsangsleder i Oslo Vineyard gjennom mange år. Vi var også en periode med i ledertamet som startet menigheten Catch the fire. Nå går vi i pinsekirka i Ålesund, et sunt og godt felleskap slik jeg opplever det.

Gjennom årene har jeg hatt mange sterke og positive opplevelser i den karismatiske bevegelsen – og en del negative. Slik er livet. Vi er jo bare mennesker - med en allmektig Gud på laget. Eller er vi superheltene i Elias-generasjonen?

Jeg opplever at Teigen peker på noe som er for viktig til å avfeie. Vi er på den ene siden bare mennesker. Samtidig vi er Guds barn og arvinger. Vi er frelst av nåde ved tro, og kan ikke rose oss av noe. På den andre siden øste Gud ut Den Hellige Ånd over alt kjød på pinsedag. Denne kraften har vi tilgang til. Hvordan henger dette sammen? Dette er vanskelig terreng. Det er derfor lett å havne i grøften teologisk.

Vi lever  slik jeg ser det i en tilstand av «allerede og ennå ikke» fram til Jesus kommer igjen. Her går det en svært viktig teologisk skillelinje mellom klassisk evangelisk teologi og det jeg velger å kalle «übermensch-teologien».

På 1990-tallet fikk profetbevegelsen i Kansas kraftig innpass i Vineyard. Disse forkynnerne stod for mye av den samme endetids-teologien som Bill Johnson nå kritiseres for. Den går i korthet ut på at Gud vil reise opp en «Elias-generasjon», en generasjon av «superkristne» som skal brukes i en stor endetidsvekkelse hvor millioner, kanskje milliarder av mennesker blir frelst. Samtidig forteller Bibelen om "det store frafallet" og en endetid med massive utfordringer. Tiden viste at også profetene var feilbarlige, sårbare mennesker. Et godt eksempel er Paul Cain.

Trosbevegelsen i USA og Norge har presentert mye av det samme tankegodset om en stor endetidsvekkelse, om enn fra en litt annen vinkel. Forkynnelsen her går på at vi er «overcomers», som har tilgang til «alt i Kristus» og «er satt i himmelen med ham». Vi har seier over synden, og gjennom åndsdåpen får vi «superkrefter» til å helbrede, kaste ut demoner og «innta landet». Mange av de sentrale trosforkynnerne har også moderert sin egen undervisning, blant annet Ulf Ekman.

Jeg har selv stått for mye av dette. Jeg er ingen dispensjonalist, men tror tvert i mot at alle nådegavene fremdeles er tilgjengelige for oss, og at de aktivt skal være i bruk i kirken. Derfor står jeg langt fra Teigen teologisk.

Like fullt ser jeg en balanse. Det jeg kaller «übermensch-teologien», har noen grunnleggende usunne trekk. Vi mennesker har med oss at vi gjerne vil utrette noe stort. I næringslivet pumpes vi fulle av motivasjonsteorier om at vi kan utrette «mirakler» og oppnå det umulige. Vi tar oss idoler og stjerner. Vi ser på sience fiction om superhelter med overmenneskelige egenskaper, og drømmer om hva vi selv skal utrette.

Dette har sneket seg mye lenger inn i den karismatiske bevegelsens bibelundervisning enn mange ser og liker å innrømme. Jeg så det ikke helt klart før jeg selv kom inn i næringslivet, i et firma som solgte motivasjons-kurs. Der kjente jeg igjen mye av retorikken fra de kristne sammenhengene. Men dette var helt sekulære kurs.

Jeg skal ikke avfeie motivasjonteknikker. Heller ikke til bruk i kirken. Men det er viktig å se hvor dette kommer fra. En del kommer fra såkalt positiv psykologi, teknikker og teorier som motivatoren Tony Robbins og en rekke andre i næringslivet tjener store penger på. Jeg mener en god del av det samme tankegodset har fått innpass i kirken. Og jeg tror vi trenger å ta et oppgjør med noe av det. Det mer ekstreme «übermensch»-tankegodset stammer som kjent fra filosofen Friedrich Nietzsche. Dette er bunnlinjen i nazismen.

Jesus kom jo nettopp for at vi skulle slippe å være «superhelter». Frelsen er gitt oss på korset, gjennom den ytterste fornedrelse, ydmykelse og svakhet. Jesus favner all vår svakhet og kommer oss i møte med sin kjærlighet. Samtidig reiser Han oss opp til nye mennesker gjennom dåpen. Vi får del i mysteriet Den Hellige Ånd. Vi får tilgang til Guds rike og Guds kraft.

Det er måten det forkynnes på som er utfordringen. Sår vi en elitisk ånd i menigheten, slik at folk blir fanget i et jag etter den neste sterke opplevelsen og seieren? Gir vi sårbare, feilbarlige mennesker en urealistisk drøm om å være en åndelig superhelt i endetiden? Fører det over tid til et spenn mellom visjon og virkelighet som gjør at mange til slutt ikke orker mer?

Jeg gikk inn i Vineyard-bevegelsen fordi det var en lekmannsbevegelse hvor «everybody gets to play». Det var rom for nådegavene. Men også rom for å være et sårbart og feilbarlig menneske som lever i tidshusholdningen «allerede og ennå ikke». Det var åndskraft, tegn og under som har forandret mitt liv til margen. Det var ikke minst en drøm om å forandre verden. En drøm som etter hvert fikk fatale konsekvenser for menigheten gjennom den såkalte «Lysbærer-saken». Mange sto såret tilbake.

Det er mange eksempel på karismatiske menigheter som har tippet over i en usunn kultur. Jeg tror med fordel vi kan komme mer tilbake til korset, forsoningen, frelsen og nåden som de sentrale bærebjelkene i undervisningen vår. Samtidig trenger vi desperat nådegavene og Den Hellige Ånds kraft i hverdagen. Guds kraft må balanseres med Ordet. Det har også sneket seg inn en holdning om at teologi ikke er så viktig, bare ting fungerer og oppleves sterkt. Salvelse blir viktigere enn modenhet og sunn lære. Det er ikke bra.

Jeg er uenig med Teigen i mye. Samtidig ser jeg at balansene han peker på når det gjelder kristologi og «superhelt»-teologi i dette innlegget er viktige for oss. Derfor blir det for meg både og i denne saken, ikke enten eller.

Vi ser heldigvis stykkevis og delt. Også jeg. Bill Johnson og Bethel Church har bidratt til svært mye godt. Jeg har den aller største respekt for ham, og ser at Bethel i stor grad berører mennesker til frelse, frihet og helbredelse. På noen områder må vi likevel utfordre oss selv, og våge å reflektere. Om vi slutter med det, har toget gått av skinnene. Vi trenger ikke forsvare alt, tvert i mot skal vi prøve alt på skriften. Og like fullt skal vi etter skriftens ord jage etter nådegavene.

Gå til innlegget

2014 – Året for kirkesplittelse i Norge?

Publisert nesten 8 år siden

Kirken er sterkt delt i spørsmålet om kirkelig vigsel av likekjønnede. Blir 2014 året da Den norske kirke for alvor sprekker?

Kirkesplittelse på grunn av lærespørsmål er ikke noe nytt. De to mest kjente er splittelsen mellom patriarkene i Roma og Konstantinopel i 1054 som førte til opprettelsen av Den ortodokse kirke, og splittelsen på 1500-tallet som førte til reformasjonen og opprettelsen av en rekke protestantiske kirkesamfunn.

Den norske kirke har så langt klart å holde seg så noenlunde samlet. Også i denne saken prøver mange å tone ned uenigheten gjennom å si at «kirken godt kan leve med begge syn». De siste månedene har likevel vist at splittelsen er meget dyp. For begge sider har saken stor prinsipiell betydning. Kan enheten vare?

Spørsmålet om homofili og kirkelig vigsel av likekjønnede har allerede skapt mye strid i Den norske kirke, og mye tyder på at saken blir satt på spissen gjennom et historisk og kontroversielt vedtak på kirkemøtet i 2014. Striden kan godt forklares ved at kirken selv har beveget seg radikalt i synet på homofili fra 1977 og fram til i dag.

Pr. dags dato er situasjonen slik: Både Bispemøtets samlivsetiske utvalg, Bispemøtet; Kirkemøtet og Presteforeningen er sterkt delt i spørsmålet om kirkelig vigsel av likekjønnede.

Bispemøtet oppnevnte i 2009 et utvalg til å utrede spørsmålet om en evangelisk- luthersk forståelse av ekteskapet. 11. februar 2013 overleverte dette utvalget til Bispemøtet rapporten Sammen. Samliv og samlivsordninger i et kirkelig perspektiv.

Utvalget var splittet i sin innstilling. Et flertall i utvalget (6 medlemmer) ville at kirken skulle åpne for vigsel av likekjønnede, samt (7 medlemmer) fastsette en ordning med forbønnshandling for borgerlig inngått likekjønnet ekteskap. Et mindretall avviste likekjønnet vigselsliturgi (3 medlemmer) og forbønnshandling (2 medlemmer).

Samlivsutvalgets sinnstilling ble deretter behandlet av Bispemøtet, som også var delt i sin innstilling. De åtte biskopene Helga Haugland Byfuglien, Laila Riksaasen Dahl, Solveig Fiske, Tor B. Jørgensen, Per Oskar Kjølaas, Erling J. Pettersen, Tor Singsaas og Atle Sommerfeldt var for en forbønnsliturgi for homofile, mens biskopene Ole Christian Kvarme, Ingeborg Midttømme, Halvor Nordhaug og Stein Reinertsen sa nei.

Over 50 prester og tidligere biskoper har meldt seg ut av Presteforeningen i forbindelse med saken, etter at Presteforeningens sentralstyre enstemmig vedtok å støtte kirkelig vigsel av likekjønnede. Tidligere har også saken ført til et delt Kirkemøte.

Saken om kirkelig vigsel av likekjønnede kommer opp på Kirkemøtet 3.-8. april 2014.

En av utfordringene Den norske kirke har, er organiseringen i modalitet og sodalitet. Modalitet er lettfattelig forklart den store hovedstrukturen, i dette tilfellet Den norske kirke. Sodalitet er «tverrstrukturene» innenfor kirken, som lekmannsbevegelser, fornyelsesbevegelser, misjonsorganisasjoner og annet. Disse er stort sett helt selvstyrte, men har samtidig mange av de mest aktive medlemmene i «den store kirken». I Norge finnes det en rekke slike sodaliteter innenfor den lutherske kirken. Mange av dem er mer konservative enn moderkirken.

Flere konservative evangelisk-lutherske organisasjoner og kirkesamfunn har nå samlet seg i Evangelisk-Luthersk Nettverk (ELN), og varsler konsekvenser dersom Kirkemøtet 2014 vedtar de nye retningslinjene. Det er godt kjent at organisasjoner innenfor Den Norske kirke, som Normisjon og Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM) ser på mulighetene for å bli egne kirkesamfunn. NLM vil fremme saken på nytt for sin generalforsamling.

Den norske kirke har mange medlemmer og prester som er mer konservative enn sine biskoper. Spørsmålet er hva disse kommer til å gjøre med sitt medlemsskap om Kirkemøtet vedtar å åpne for kirkelig vigsel av likekjønnede. I andre land er det eksempel på at saken har ført til full splittelse og opprettelse av nye kirkesamfunn. Det er all grunn til å vente at dette kan skje også i Norge.

Biskopene og Kirkemøtet står foran en krevende vår. De har et meget stort ansvar, både teologisk og organisasjonsmessig. Prisen for et historisk vedtak kan bli en stor splittelse. Den norske kirke kan i verste fall gå i oppløsning slik vi kjenner den.

Fra før har Den norske kirke mistet sin status som statskirke. Den mister medlemmer, og kirkebesøket faller markant. Er det hensiktsmessig og ønskelig å ta kirken gjennom en stor splittelse i en slik situasjon? Hva vil et vedtak om å innføre kirkelig vigsel for likekjønnede føre til? Og hvordan står et slikt vedtak seg i et kirkelig historisk lys? Det er spørsmålet kirkens ledere må stille seg selv fram til april 2014. Jeg misunner dem ikke.

 

 

 

 

 

 

 

Gå til innlegget

Arbeiderpartiet har styrt Norge gjennom store deler av etterkrigstiden, og partiet må derfor ta sin store del av ansvaret for samfunnsutviklingen. Hva formet egentlig Arbeiderpartiets politikk, og hvilke konsekvenser har den gitt?

For å forstå den norske samfunnsutviklingen fra 1920 og fram til i dag, kommer vi ikke utenom Arbeiderpartiets store påvirkning på det norske samfunnet. Men vi kommer heller ikke utenom kommunismens store påvirkning på Arbeiderpartiet.

Arbeiderpartiet ble dannet i 1887. Bakgrunnen var de store klasseforskjellene i samfunnet og viktige filosofiske samfunnsstrømmer. Dette ledet som kjent til framveksten av den revolusjonære ideologien marxisme, båret fram av Karl Marx og Friedrich Engels. Arbeiderpartiets ideologi bygget helt fra starten av i stor grad på marxismen.

Etter den kommunistiske revolusjonen i Russland ble Arbeiderpartiet sterkt politisk påvirket av de russiske kommunistene. Partiet var blant annet i en periode medlem av den 3. revolusjonære arbeiderinternasjonalen Komintern.

Vår mangeårige statsminister Einar Gerhardsen og arbeiderkvinnen Augusta Aasen deltok begge på Den tredje internasjonales 2. kongress i Moskva i juli 1920, kongressen som vedtok de kjente og kontroversielle Moskva-tesene. Augusta Aasen omkom i Moskva, i en tragisk ulykke på et flyshow, og ble begravet sammen med en rekke kjente kommunister ved Kreml. Einar Gerhardsen og hans kone Werna pleiet sine nære relasjoner med russiske kommunister til langt ut på 1950-tallet. Og med 68'erne fikk marxismen ny vind i seilene, en politisk "vekkelse" vi har fått smake konsekvensene av inn i vår tid.

Etter hvert kom det som kjent til et skisma mellom revolusjonær kommunisme og den fredeligere sosialismen. Arbeiderpartiet vaklet noen år rundt 1920 mellom disse to retningene, før partiets landsmøte i 1923 tok et oppgjør med kommunismen og valgte sosialdemokrati som partiets vei videre. Arbeiderpartiets landsmøte sa nei til i Moskva-tesene i 1923, noe som i realiteten var en utmelding av Komintern. Mindretallet på landsmøtet marsjerte deretter ut, og opprettet Norges Kommunistiske Parti. Like fullt forble marxismen en helt sentral bærebjelke i Arbeiderpartiets, og hele venstresidens politiske ideologi fram til i dag.

Hvordan er egentlig sammenhengene, og hvordan har den kommunistiske tankegangen påvirket Arbeiderpartiet og dermed oss alle?

Jeg skal i denne omgang kun ta et par eksempel:

I 1923 ble bolsjeviken Alexandra Kollontaj utnevnt til diplomat for Sovjetunionen i Oslo. Hun hadde også tidligere vært i Norge, både i 1915 og 1917. Hun pleiet nære relasjoner med en rekke sentrale personer i norsk samfunnsliv; både i Arbeiderpartiet (blant annet Martin Tranmæl) og i den norske kultureliten. Hun møtte blant annet Kong Haakon ifølge hennes egne dagbøker. Kollontaj virket i Skandinavia helt fram til etter 2. verdenskrig. Hun må ses som en sentral marxistisk ideolog. Alexandra Kollontaj skrev en rekke bøker og artikler, spesielt om kvinnekamp og familie. For mange sosialister og likestillingsforkjempere er hun fortsatt et ikon. Kollontaj skrev også en rekke artikler for norske aviser om russisk kultur. Hennes ideer er interessante når vi ser på hvordan den skandinaviske samfunnsmodellen utviklet seg etter 2. verdenskrig.

I dag skal vi stanse ved Alexandra Kollontaj og hennes «Communism and the family». Om du vil forstå hvor mange av venstresidens tanker om familie og barn kommer fra, bør du lese denne og andre sentrale tekster av Alexandra Kollontaj og andre kommunistiske ideologer.

Kollontaj og andre kommunistiske ideologer har kraftig påvirket venstresidens tanker om familie, kvinnefrigjøring og barn: Det er bare å lese og følge de historiske linjene i Arbeiderpartiets familie- og kvinnepolitikk for å se det - politikk som har påvirket Norge enormt i etterkrigstiden.

Alexandra Kollontaj konkluderte slik:

-Den klassiske kjernefamilien ses som en trussel mot kommunismen, fordi den truer idealet om at det store samfunnskollektivet skal overta mye av familiens funksjon. Kollontaj går derfor til frontalangrep på hele det klassiske familie-idealet:

-Kjernefamilien er et patriakalsk og utdatert system som bør erstattes (les: brytes ned). Det kollektive samfunnet skal overta kjernefamiliens sentrale funksjoner – og kjernefamilien er ikke lenger nødvendig som tidligere. Det som er viktig er at alle bidrar – «alle skal i arbeid» for storsamfunnet. Å være hjemme har derfor liten verdi. I bytte får man det man trenger, når man bare bidrar til det felles samfunnsprosjektet og aksepterer de nye spillereglene. Kjernefamilien ses også som en trussel mot kvinnen, fordi den i sitt vesen oppfaattes som patriarkalsk, og derfor begrenser kvinnens frihet.

-Det skal derfor være enkelt å ta ut skilsmisse, med henvisning til kvinnefrigjøring.

-Ulike kulturer har ulike familiesystemer, sier Kollontaj, og argumenterer med at det er like naturlig med flerkoneri som tradisjonelt ekteskap - eller å ha mange seksualpartnere og tatovere hvor mange du har hatt på leggen. Gjerne «seksuell frigjøring» uten forpliktelser med andre ord.

-Barneoppdragelse hjemme er ikke lenger nødvendig, «staten er ansvarlig for å oppdra barna». Staten skal oppdra barna til «gode kommunister», noe som også ble gjennomført i stor skala i Sovjetsamveldet. Klassiske verdier bygget på den "borgelige" kristentroen skulle "omprogrammeres" til kommunisme, alt tankegods knyttet til religion skulle brytes ned.

Et av Karl Marx sine mest berømte sitater er at «religion er opium for folket. Han mente at all religion må bekjempes med makt. Hvorfor tror du venstresiden er så opptatt av kirken, og å påvirke den politisk og teologisk? Hvorfor er det så viktig for venstresiden å rense skolen for kristen påvirkning gjennom «livssynsnøytralitet» og hindre KRLE-faget, mens politisk indoktrinering av våre barn gjennom holdninger og verdier som sås inn i barnehage og skole er både tolerert og ønskelig?

Kjenner du igjen venstresidens fanesaker om «arbeidslinja», «enhetsskolen» og "livssynsnøytralitet" når du leser Kollontaj? Hører du tonene fra «Internasjonalen»?

Noen fakta til slutt:

  • I Norge har antall skilsmisser ved inngåtte ekteskap fra 1960-2012 ifølge SSB økt fra 9,5 % til 40,9 %. Tallet har i en periode vært helt oppe i 50,4 %. Det tradisjonellle ekteskapet mellom mann og kvinne har aldri vært under større press. Dette leder til en rekke problemer og kostnader for både voksne og barn. Vi har ikke tall på hva skilsmisse alene koster det norske samfunnet, men vi vet at skilsmisse antagelig koster det engelske samfunnet opp mot 400 milliarder kroner årlig. 

  • I 2005 mente 50 % av nordmenn i en undersøkelse utført av MMI for Dagbladet at det er helt greit å ha mer enn 10 seksualpartnere. Ifølge Norsk Folkehelseinstitutt (2002), som er den siste undersøkelsen jeg finner på nett, er det reelle antallet (median) 7 seksualpartnere for menn og 6 seksualpartnere for kvinner. Noen av oss nordmenn har over 500 seksualpartnere gjennom livet. Når norske ungdommer går til behandling for psykiske problemer knyttet til stadig skiftende seksualpartnere må vi våkne. Statens liberale seksualpolitikk har for mange svært store personlige kostnader.

  • Psykiske lidelser er nå den vanligste diagnosen norske leger gir. I 2005 fikk 12 % av oss denne diagnosen, ifølge SSB..

Om du vil lære mer om Alexandra Kollontaj og hennes virke i Skandinavia, kan du lese denne boken. Hennes egne dagboknotater er også utgitt på tysk.

 

 

 

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere