Hallgeir Reiten

Alder: 52
  RSS

Om Hallgeir

Blogger som privatperson om dagsaktuelle saker, politikk, lederskap, økonomi og kristenliv. Webside: https://hallgeirreitenblog.wordpress.com/

Følgere

I går gikk styrelederen i Helse Midt-Norge RHF overraskende av. Det gir grunn til bekymring for at regjeringen nok en gang vil la partipolitiske hensyn trumfe faglige og politiske råd fra Møre og Romsdal i spørsmålet om nytt, felles sykehus.

Det er høsten 2010. Gunnar Bovim, daværende administrerende direktør i Helse Midt-Norge RHF må tale til et nesten folketomt auditorium på Kristiansund sykehus. Representantene for de ansatte har nettopp marsjert samlet ut fra møtet, i protest mot at Helse Midt-Norge ikke har laget en risikoanalyse knyttet til styrevedtaket om ny sykehusstruktur i Møre og Romsdal. Dette vedtaket har ført til et voldsomt politisk rabalder og massive folkelige protester. Kristiansund sender en delegasjon til Oslo med AP-ordføreren i spissen, og når fram til den rød-grønne regjeringen med sitt tydelige budskap. Vedtaket blir omgjort. Dette fører til nye og kraftige protester i Molde, etter at daværende helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen også setter utbyggingen av nytt sykehus i Molde på vent. Hun reiser i desember 2010 til Molde i et forsøk på å roe gemyttene, noe hun ikke makter å få til. Møtet ender i stedet med en ydmykende kanossagang blant rasende demonstranter (Austad, 2011).

En måned etter helseministerens besøk i Molde får bråkmakerne i Møre og Romsdal et håndfast «takk for sist» fra den rød-grønne regjeringen i Oslo. I januar 2011 vedtar foretaksmøtet i Helse Midt-Norge RHF å slå sammen de eksisterende og brysomme helseforetakene i Møre og Romsdal, nå med ledelsen i det nye helseforetaket lokalisert til Ålesund. Styret i Helse Midt-Norge RHF setter umiddelbart i gang en prosess med mål om å få laget en utviklingsplan for det nye helseforetaket – Helse Møre og Romsdal HF. Styrelederen i det gamle Helse Sunnmøre HF, Marthe Styve-Holte blir deretter forfremmet til styreleder i Helse Midt-Norge RHF etter at helseminister Strøm-Erichsen også sparker styret i Helse Midt-Norge RHF.

Arbeidet med den nye utviklingsplanen blir meget omfattende, og ikke minst viktig for framtidens helsetjenester i Møre og Romsdal. Det etableres en egen prosjektorganisasjon for arbeidet, som etter hvert teller over 60 interne og eksterne deltakere. Bortimot ti eksterne konsulentfirma engasjeres i prosessen, og bare i 2012 brukes det over 10.000 (!) timer på dette prosjektet alene. Vi tør ikke engang tenke på hva utviklingsplanen må ha kostet. En rekke tekniske beregninger, tallanalyser, framskrivninger og demografiske analyser blir gjort, og hele sju mulige scenario knyttet til framtidig sykehuslokalisering utredes. Det legges også opp til svært bred involvering i prosessen, noe som selvfølgelig er helt essensielt etter alt det tidligere rabalderet. Både ansatte, brukere, eksterne organisasjoner og organer får komme med sine innspill i en bred høring, og helseforetaket får inn bortimot 100 svar. I slutten av 2012 blir planen presentert for styrene i Helse Møre og Romsdal HF og Helse Midt-Norge RHF, som begge gir administrasjonen honnør for godt utført arbeid i sine referater. (Utviklingsplan for Helse Møre og Romsdal HF - 2030, 2012). Kanskje kan det endelig skapes ro rundt de viktige framtidsvalgene som skal tas, siden saken nå er utredet på alle bauger og kanter? Planen peker på et klart foretrukket alternativ mellom de to byene, men også gjerne så bynært som råd: "På aksen mellom Hjelset og Høgset et sted". Dette slutter begge styrer seg til.

I 2013 får Norge en ny blå-blå regjering. Det er godt kjent fra før at det politiske terrenget i Møre og Romsdal er relativt rødt i Kristiansund og betydelig mer blått i Molde. Maktbalansen i fylket med tanke på sykehussaken kan dermed fort oppfattes som forskjøvet fra Kristiansund i retning Molde. Fristelsen for å ta politiske hensyn er utvilsomt stor for rikspolitikerne. Vi som er politisk interessert er derfor alle spente på hva som vil skje i fortsettelsen av valget. Det første signalet kommer med enda (!) en ny rapport fra et eksternt konsulentfirma, som peker på Hjelset som beste alternativ for plassering. Med andre ord «Molde-alternativet».

Problemet er bare at hele nordre del av fylket med denne løsningen uomtvistelig får enda lenger vei til sykehus, et problem som også påpekes og vises klart i Utviklingsplan for Møre og Romsdal HF – 2030. Rindal – som allerede i dag har lengst vei til sykehus - vil eksempelvis få enda lengre vei til Hjelset enn til Gjemnes kommune, noe som også kommer klart fram i Helse Møre og Romsdal HF sin presentasjon til Helse- og omsorgsdepartementet 23. juni 2014.

Nord-fylkets geografiske midtpunkt er klart Gjemnes kommune, som etter at fastlandsforbindelsen til Kristiansund kom på plass også har blitt et stadig viktigere knutepunkt for trafikk mellom nord og sør på Bergsøy. Mange har hatt innvendinger mot et nytt sykehus i Gjemnes kommune. «Vi kan da ikke ha et nytt sykehus ute på landet». Vel, dette fungerer for eksempel meget godt i Danmark.

Hvis målet er likeverdige tjenester, at tjenestetilbudet er tilpasset pasientens behov og at tjenestetilbudet blir tilgjengelig for pasientene, slik Spesialisthelsetjenesteloven faktisk pålegger - så må jo et nytt sykehus i Gjemnes kommune absolutt være den riktige løsningen. Ganske enkelt fordi Gjemnes kommune ligger sentralt plassert i midten av nord-fylket. Og med ny veitrase over Fursetfjellet vil en også kunne oppnå kraftig redusert reisetid til Molde. Et nytt, felles sentralsykehus for nordre del av fylket vil med en plassering i Gjemnes ligge godt og «rettferdig» plassert for pasientene, med mulighet for å hente ut betydelige synergieffekter og bedre kvalitet på tjenestene som tilbys. Ikke minst vil en slik plassering gi helsepersonell både fra Molde og Kristiansund mulighet for fortsatt akseptabel reisevei til jobb på et nytt og flott sykehus som ligger midt mellom de to byene, "på aksen mellom Hjelset og Høgset" et sted.

I går får vi plutselig vite at styrelederen i Helse Midt-Norge RHF trekker seg i protest mot «detaljstyring fra regjeringen». Når styrelederen trekker seg fra et styre, er det selvfølgelig både et alvorlig og kraftfullt signal. Hva er det egentlig som skjer bak kulissene? Ligger det noe foran i løypa som styrelederen har fått styringssignaler på fra staten som eier, og som hun ikke kan stå inne for? Høyst sannsynlig. Det kan virke som den blå-blå regjeringen nå posisjonerer seg for en snarlig avgjørelse i en av de viktigste politiske sakene Møre og Romsdal tar stilling til for årene fram mot 2030. Er en blå-blå vei nå banet for Molde-alternativet? Og vil det skje over hodet på ledelsen i Helse Møre og Romsdal HF og Helse Midt-Norge RHF?

Nettavisene peker i dag på en konflikt mellom de ansatte og den nye administrerende direktøren i Helse Midt-Norge RHF som den sannsynlige grunnen til at Styve Holte har trukket seg. Hva mer kan ligge i "uenighet" mellom styrelederen og departementet? Styrelederen som fra tidligere har tette bånd til ledelsen i Helse Møre og Romsdal HF i Ålesund? Og som selv kommer fra Folkestad ikke langt fra Volda? Og hva er det som gjør at de tillitsvalgte, spesielt i Kristiansund reagerer så sterkt på den nye administrerende direktøren i Helse Midt-Norge RHF og snakker om "maktvakum"? Det er nok ikke fordi de savner hans forgjenger Gunnar Bovim, for å si det slik.

Det gjenstår å se, og jeg vil anta det kommer til overflaten ganske raskt.

Signalene fra Helse Midt-Norge RHF som nå kommer gir uansett grunn til bekymring. Kommer regjeringen faktisk til å overkjøre hele den brede faglige og demokratiske prosessen i Møre og Romsdal og i helseforetakene, og se bort fra det enorme utredningsarbeidet som har vært utført av helseforetaket de siste årene? Det blir meget spennende å se.

Regjeringen har to valg: Enten å drive/bygge sykehus der det er faglig og logisk riktig for å sikre kvalitet, effektivitet og likeverdige tjenester etter lovens krav, eller nok en gang å la partipolitiske hensyn trumfe prosessen. Jeg håper for all del at den ikke velger det siste alternativet. I så fall frykter jeg at sykehuskrigen i Møre og Romsdal bare får et nytt kapittel. Og at det nye sykehuset, som er så viktig for Møre og Romsdals befolkning, i så fall bare blir ytterligere forsinket. Vær visere enn din forgjenger, helseminister Bent Høie!

Kilder og referanser:

Austad, T. (Regissør). (2011). NRK Brennpunkt: Sykehuskrigen [Film]. http://tv.nrk.no/serie/brennpunkt/MDUP11000411/29-03-2011

NOU 1997:2 Pasienten først. (1997). Hentet fra http://www.regjeringen.no/Rpub/NOU/19971997/002/PDFA/NOU199719970002000DDDPDFA.pdf

Meld. St. 16 Nasjonal helse- og omsorgsplan . (2010-2011). Hentet fra http://www.regjeringen.no/pages/16251882/PDFS/STM201020110016000DDDPDFS.pdf

Spesialisthelsetjenesteloven (2001) http://lovdata.no/dokument/NL/lov/1999-07-02-61?q=spesialisthelsetjenesteloven

Utviklingsplan for Helse Møre og Romsdal HF - 2030. Ålesund: Helse Møre og Romsdal HF (2012).

www.helse-midt.no (2010). Hentet fra http://www.helse-midt.no/no/Aktuelt/Strategi-2020/100385/

www.helse-mr.no. (2014, 02 14). Hentet fra http://www.helse-mr.no/no/Aktuelt/Prosjekt/utkast-ny-forside-utviklingsplan/Om-Utviklingsplan/127244/

 

 

 

 

Gå til innlegget

Det kommer signaler om at Høyre ønsker å bytte ut Thorbjørn Jagland. Da er det umulig å komme utenom den norske lederkandidaten som har aller størst politisk erfaring, internasjonal tyngde og kjennskap til internasjonalt fredsarbeid.

Den siste uken har det kommet signaler om at Høyre vurderer å kaste Thorbjørn Jagland som Nobelkomiteens leder.

Diskusjonen har gått høyt om hans rolle og påvirkning som leder av Nobelkomiteen. Fredsprisene til USAs president Barack Obama, EU og den kinesiske opponenten Liu Xiaobo har alle skapt betydelig rabalder i Jaglands tid som leder.

Den sistnevnte prisen brakte forholdet mellom Norge og Kina til frysepunktet, noe som til slutt førte til at den blå-blå regjeringen valgte å gjøre en pinlig retrett overfor Kina i forbindelse med Dalai Lama sitt norgesbesøk tidligere i år. Dette til klare protester fra støttepartiene på Stortinget og et bortimot unisont norsk pressekorps.

Nå kan mye tyde på at Høyre mener tiden har kommet for å ta grep. Pressen melder at Høyre vurderer både norske og utenlandske kandidater til å erstatte Jagland. Tidligere Høyre-leder og utenriksminister Jan Petersen nevnes som en mulig norsk kandidat. Det aktuelle spørsmålet som er med i vurderingen er hvorvidt Nobelkomiteen bør få et mer internasjonalt preg, noe som sikkert kan være en god ide for å gi prisen enda større internasjonal tyngde.

Om en tenker alvor med dette, så er det imidlertid helt klart at det ikke er mulig å komme utenom den norske lederkandidaten til Nobelkomiteen som har aller størst politisk erfaring, internasjonal tyngde og ikke minst kjennskap til internasjonalt fredsarbeid.

Den mannen heter Kjell Magne Bondevik.

Bondeviks wiki taler for seg selv. Hans erfaring og tyngde som politisk leder og som nåværende leder av Oslosenteret for fred og menneskerettigheter er helt unik for en rolle som dette. Det finnes ingen andre norske kandidater som er i nærheten av hans standing utover Jens Stoltenberg. Men der Bondevik valgte fred og menneskerettigheter som sitt virke etter statsministergjerningen har altså Stoltenberg valgt NATO.

Det er selvfølgelig ikke nødvendig å nevne Bondeviks unike erfaring som politisk leder, minister og statsminister. Men for ordens skyld gjør jeg det likevel. Han ledet Norge fra 1997–2000 og fra 2001–2005, og før det var han utenriksminister fra 1989–1990 og kirke- og undervisningsminister fra 1983–1986. Han har også ledet KrF fram til partiets største politiske oppturer.

Bondevik har vist at han kan lede et kollegium på en tydelig og positiv måte. I møte med verdens ledere har han en standing og evne til å møte dem på en god måte som vil være en meget stor fordel for Nobelkomiteen.

Mest viktig utover hans enorme internasjonale nettverk er likevel hans lange erfaring med arbeid for fred og menneskerettigheter. Kjell Magne Bondevik kjenner på dette området verden som få andre, og har derfor et helt unikt og glimrende grunnlag for å kunne vurdere verdige kandidater til Nobels Fredspris.

På den ene siden er det nok klokt å gi Nobelkomiteen et sterkere internasjonalt preg. Men det kan også på den andre siden være klokt at lederen av komiteen tradisjonen tro fortsatt forblir norsk. Vi må i alle fall ikke la oss skremme til å la være. Det ville være en falitterklæring.

Nobelprisen vil nok – og bør kanskje også – oftest være kontroversiell. Fred og konflikt følges ad. Prisen har også fungert som en plogspiss for fredsarbeid, og da må som kjent plogen møte den harde jorda.

Oppsummert vil jeg si det slik: En kan like Kjell Magne Bondevik og hans stil eller ikke – men det vil være bortimot umulig å komme forbi hans kandidatur som mulig ny leder av Nobelkomiteen. Å vrake ham dersom han ønsker rollen selv vil rett og slett være en stor fornærmelse mot en mann som har tilført Norge så mye – og som i tillegg har viet sitt liv til arbeid med fred og menneskerettigheter.

Det eneste spørsmålet jeg kan se som kan forkludre hans kandidatur, er hans eventuelle dobbeltrolle som leder av Nobelkomiteen og Senter for fred og menneskerettigheter. Men dette kan også forstås som en styrke for hans kandidatur.

Både Jan Petersen og Carl I. Hagen kan dermed også denne gangen fort møte sitt Waterloo. Men ut i fra en totalvurdering bør altså Bondevik bli den foretrukne kandidaten dersom Jagland byttes ut.

Gå til innlegget

Jeg tror ikke

Publisert rundt 7 år siden

Hvor fantastisk ville det ikke være om det virkelig finnes en kjærlig Gud? Ikke en som vil at vi skal bli selvmordsbombere, men som sier "jeg tar straffen for alt du noensinne har gjort galt".

Mannen som stod foran meg responderte med et litt småsint "jeg tror ikke" da jeg en gang gikk ned Karl Johans gate i Oslo med en sandwich-plakat. På den ene siden stod det «En vei til frelse». På den andre «Jesus Kristus».

Der og da, på en kald og vindfull vinterdag hvor jeg nærmest vasset rundt i sørpe, var jeg nok mest opptatt av å komme meg fort hjem.

Jeg smilte derfor til denne lett provoserte mannen, ønsket ham en riktig god dag og gikk videre. 

Hadde jeg fått spole livet tilbake ville jeg ha stoppet opp og sagt til han jeg møtte: «Jo, du tror». «Du tror på mye».

Den høsten hadde det feid en fornyelse over bibelskolen jeg gikk på, noe som hadde resultert i at vi begynte å «gå ut på gater og streder» slik Det Nye Testamente oppfordrer til. Vi lot skriften opplyse seg selv og tok Jesus på ordet. Det resulterte i at vi etterhvert hadde folk ute på gatene i Oslo seks dager i uken.

Jeg ble brennmerket for livet. Av denne merkelige mannen fra Nasaret. Jesus. Også kalt Kristus eller Messias - den salvede. Reisen med ham har slik jeg opplever det foldet ut mer og mer av det faktum at Jesus faktisk lever, at han er nærværende, at han elsker meg, at han har tilgitt meg og at han er verdens frelser.

Så tilbake til mannen jeg møtte. Hvorfor ville jeg sagt: «Jo, du tror»? Jo, fordi vi alle selvfølgelig har svært mye vi tror på.

Vi har normer og verdier med oss som vi tror på. Noe vi synes er mer rett og mer galt. Noe som er viktig for oss. Vi har en tro som vi kaller vårt livssyn. Et verdensbilde. Et menneskesyn. Vi kaller oss ateister, humanister, agnostikere og mye mer. Noen tror på det de ser i «Åndenes hus». Andre tror på alternativ medisin. Noen tror alt kan veies, måles og forstås. Andre tror virkeligheten er det vi kan se og ta på. Vi tror på mange ting samtidig. Og noe sier vi at vi ikke tror på. Svært mye handler altså om hva vi tror og ikke tror på. For alt koker til syvende og sist ned til tro. Tenk litt på det.

Hvor kommer det fra alt sammen? Jo, fra familie, fra skole, fra venner, fra filosofi, fra vitenskap, fra media og fra en hel haug med andre kilder. Vi mennesker er som elektroner eller nøytroner i et større atom. Vi svever kanskje rundt for å være litt billedlig, men i en nøye relasjon med omgivelsene rundt oss. Vi er under konstant påvirkning. Vi blir formet og preget. Vi preger også selv andre. Ofte uten at vi er helt bevisst hva som egentlig skjer. Vi tror. Og vi tror ikke. For hva vet vi egentlig?

En førsteamanuensis jeg møtte sa dette om en filosofibok som hadde preget livet hans kraftig: «Jeg blir litt skremt. Denne boken har nesten blitt som en Bibel for meg».

Når du sier du ikke tror på Jesus, så er det ganske enkelt fordi du har valgt å tro på noe annet. Men du tror på noe. Så absolutt.

En fantastisk ting med livet er at vi alle er i stadig bevegelse. Vi er dynamiske, ikke statiske. Derfor har vi også rom for både utvikling og nye retninger i våre liv. Filosofen Heraklit er berømt for sitt utsagn om at «alt flyter». Han sammenliknet livet med en elv som er i stadig bevegelse. Derfor er det aldri samme elv vi ser eller går ned i. Livet består slik han så det i evig skiftning. De aller fleste høgskoler og universitet bruker fremdeles Heraklit som utgangspunkt for å diskutere om det overhode finnes noe som kan kalles sant.

Jeg har en liten utfordring til deg i dag: Når du som likevel tror på mye og mangt sier at du ikke kan tro på Gud og Jesus, hvorfor er det egentlig slik? Kan ikke troen på en Gud utenfor oss selv være like gyldig som alt annet vi tror på? For eksempel at vi tror at et helt univers med solsystemer, stjerner og planeter bare svever rundt i uendeligheten basert på noen krefter som påvirker det. Det kan jo være noe bortenfor dette universet, noe som gjør at alt det vitenskapen tror nå en dag faller helt sammen?

Hvor fantastisk er det ikke om det finnes en god og kjærlig Gud som elsker oss og bryr seg om oss? Ikke en som vil at vi skal bli selvmordsbombere, men som ganske enkelt sier til oss: «Jeg tar straffen for alt du noensinne har gjort galt, og gir deg i stedet min nåde og evig fellesskap med meg. Fordi jeg elsker deg». Er ikke det et fantastisk tilbud? Jeg går for det.

Kanskje Gud bare venter på at du skal utforske om han er der for deg? I så fall har jeg et råd: Ikke trekk for raske slutninger. Guds røde tråd går også gjennom det vi ikke forstår og fatter i øyeblikket. Jeg ser hans finger når jeg ser meg tilbake, også i de situasjonene hvor jeg følte jeg mistet Gud av syne.

God søndag.

Gå til innlegget

En kaotisk situasjon i Midt-Østen og Russlands aggresjon i Ukraina roper på handling. Vi må raskt tilføre forsvaret mer ressurser og tenke helt nytt om hvordan vi bruker våre skattepenger i Midt-Østen, skriver Hallgeir Reiten.

Verdenssamfunnet står overfor en mer utfordrende og kaotisk sikkerhetssituasjon enn på mange år. Den farlige utviklingen i Midt-Østen og Russlands kyniske aggresjon i Ukraina preger naturlig nok nyhetsbildet kraftig. Norge må nå ta konsekvensen av denne utviklingen.

TV-bildene fra den arabiske våren gav håp om en ny tid med mer demokrati, fred og rettferdighet i Midt-Østen. Da jeg satt klistret til skjermen, og fulgte den omfattende dekningen av januarrevolusjonen i Egypt og demonstrasjonene i en rekke andre land tenkte jeg likevel mye på hvordan dette ville gå – og om det overhode kunne gå. Ikke minst med bakgrunn i at svært mye av grunntenkningen rundt styreform i Islam er knyttet til kalifatet, som er et føydalt og teokratisk styresett. Hvordan i all verden kunne dette la seg kombinere med reelt demokrati?

Det viste seg da også at utviklingen raskt tok en farlig retning med en kraftig oppblomstring for ekstrem jihadisme. Det muslimske brorskapet har vist styrke i Egypt, og sunni-muslimske ekstremister bakgrunn i wahhabismen som IS, Al Qaeda og An-Nusrah-fronten har fått fotfeste i Syria og Irak. På motsatt side i Syria kjemper sjia-muslimske ekstremister fra Hizbollah og Iran for styrkene til den brutale syriske diktatoren Bashar al-Assad mot disse sunni-muslimene. Situasjonen i Nord-Afrika og en del steder i Asia er også preget av framgang for ekstreme islamske krefter. Vi kan nevne Jemen og Nigeria som to klare eksempler på det. Kristne og andre minoriteter i Midt-Østen står overfor forfølgelse av verste slag, og den har tiltatt kraftig i styrke den siste tiden.

Framgangen og brutaliteten til de ekstreme jihadistene i IS har sjokkert hele verdenssamfunnet. Dette har også ført til nye allianser der vesten og sjia-muslimer nå kjemper skulder mot skulder mot disse kreftene. Det at norske ekstremister også kjemper for IS har brakt utfordringene enda nærmere oss. Vi har skjønt at dette kan berøre Norge direkte i form av terroraksjoner, noe sjefen i Etterretningstjenesten Kjell Grandhagen belyste meget bra i et intervju i Dagbladet før helgen.

Sommerens TV-bilder fra Gaza har også vist oss at Israel står overfor det samme trusselbildet, de står overfor Hizbollah i Libanon, overfor Hamas i Gaza og overfor IS og An-Nusrah-fronten i Syria. Alle er ekstreme jihadist-bevegelser. I tillegg er det bare et land mellom Israel og det kaotiske Irak, nemlig Jordan som nå er så bekymret for IS sin påvirkning i landet at de har bedt NATO om hjelp. Alle de ekstreme jihadist-bevegelsene rundt Israel ønsker de facto Israel bort fra kartet, og oppfordrer direkte til å drepe jødene – altså en klar oppfordring til folkemord, et nytt Holocaust.

I Ukraina har vi også sett en meget urovekkende utvikling det siste året. Russland har okkupert og annektert Krimhalvøya, og er nå dypt militært involvert i Sør-Øst Ukraina for øvrig. Putins aggresjon har på mange måter tatt vesten på senga, og det mest skremmende er nok at det ligger et så tydelig tankesett under det som skjer – et fiendebilde av vesten og drømmen om et Stor-Russland.

Russland har det siste tiåret kraftig bygget opp sin militære kapasitet, og er nå også i stand til å flytte tropper meget raskt. Det mest alarmerende for Norge er det kraftige militære nærværet Russland i all stillhet har bygget opp nær grensen i Nord-Norge de siste årene. Her har det blitt pumpet inn milliarder av kroner i å fornye og forsterke det russiske forsvaret - som nå altså i tillegg til forsvar også angriper andre nasjoner helt i strid med folkeretten. Til orientering er det første gang Europa opplever noe slikt siden Hitler. Dette må vi nå ta innover oss.

Når det gjelder Midt-Østen, etterlyser journalisten Elin Ørjasæter informasjon om hva norske skattepenger egentlig har gått og går til i dette området. Brukes våre skattepenger i realiteten til å bygge opp ekstreme islamistiske bevegelser som Hamas? Støtter vi faktisk islamske skoler som nører oppunder jihadisme og kvinneundertrykkelse? Svaret kan faktisk være ja. Og er det egentlig faktisk slik mange har trodd, at Israel er «roten til alt vondt» i dette området? Denne sommerens diskusjon om den norske pressedekningen av konflikten i Midt-Østen har vært både sunn, viktig og nødvendig. Vi skjønner kanskje litt mer av den svært utfordrende situasjonen Israel står overfor, og hvorfor en er tvunget til å bruke sin militære slagkraft i møte med disse kreftene. Ulike banditt-regimer i dette hjørnet av verden har de siste årene blitt avkledt i all sin gru.

Hva bør Norge gjøre i møte med dette?

Slik jeg ser det har ikke Norge noe valg. Vi må, slik vår forsvarsminister Ine Eriksen Søreide sier, stå last og brast med våre allierte i NATO, EU og USA. I tillegg må Forsvarsdepartementet bli en klar budsjettvinner i årets statsbudsjett. Trusselbildet i møte med vår store nabo i øst har endret seg kraftig. Dette må nå få helt klare konsekvenser for hvordan vi tenker forsvar og sikkerhet, spesielt i Nord-Norge. Vi må rett og slett bruke mye mer penger, og i tillegg tenke nytt om vår sikkerhetsstrategi. Vi kan faktisk ha dårlig tid, slik at vi må forsere og gjøre ting mye raskere. Vi har økonomien og kraften til å gjøre det. Dette handler både om antall og organisering når det gjelder våre operative militære styrker, og om investeringer i avanserte våpensystemer som kan slå kraftig tilbake mot spesielt den russiske kapasiteten. Luftforsvaret bør også etter min mening tilføres betydelig med penger til innkjøp av utstyr og trening av personell. Vi kan gi oppdrag til våre allierte og slik gi viktige bidrag til deres pressede økonomi. Vi kan supplere våre europeiske partnere med gass og olje for å kompensere for et eventuelt russisk bortfall.

I tillegg må vesten stå fast i kampen mot IS og andre former for ekstrem islamisme. Her bør vi innse at kampen mot jihadistene i Syria og Irak, og kampen mot jihadistene som konstant truer Israel er den samme kampen. Det kan ikke bli reell fred i Midt-Østen uten at jihadist-bevegelsene bekjempes, avvæpnes og kommer under klar kontroll av verdenssamfunnet. I denne kampen bør vi se på Midt-Østens eneste demokrati Israel som en sentral partner og alliert. I motsatt fall kan vi jo støtte ekstremister som vil gjenopprette kalifatet, ha sharia-lovgivning, som oppfordrer til folkemord og sier at «utdannelse ødelegger våre kvinner». Vil vi virkelig det, folkens?

 

 

 

Gå til innlegget

NHOs bløff om "mastersyken"

Publisert over 7 år siden

Hva slags "forskning" legger egentlig NHO til grunn for sin påstand? Kan vi stole på den?

De siste dagene har det blitt ny diskusjon om den såkalte «mastersyken».

Bakgrunnen er at leder og nestleder i Norsk studentorganisasjon (NSO) sendte ut kronikken «Mastersyken er en myte». NHO tok dagen etter kraftig til motmæle i replikken «Mastersyken må ikke avfeies»

Det som i korthet ligger i begrepet «mastersyken» er som kjent den store lanseringen NHO for noen måneder siden gjorde av sitt såkalte kompetansebarometer, en undersøkelse som etter det NHO selv presenterer «kartlegger bedriftenes behov for kompetanse i dag og fem år frem i tid». Der gikk NHO ut med at de nå mener det tas alt for mange mastergrader i Norge, og brukte undersøkelsen til å begrunne sitt syn.

Skal vi kjøpe det NHO forsøker å selge inn? Det kan synes som om en god del bedriftsledere gjør det.

NHO sier følgende om undersøkelsen på sin nettside: «17000 av NHOs 23 000 medlemsbedrifter er spurt i denne undersøkelsen og 5300 har svart. Undersøkelsen, som er gjennomført av NIFU gir et godt bilde av kompetansebehovet hos NHOs medlemsbedrifter». Dette høres overbevisende ut.

Men når vi går litt mer inn i hva slags «forskning» dette egentlig er snakk om, blir det rett og slett en skremmende påstand. Jeg vil faktisk karakterisere det som ren bløff.

NHO kan nemlig selv fortelle oss at denne undersøkelsen ble sendt ut på e-post, og at over 1000 av lederne svarte i løpet av kun et døgn.

Det er altså snakk om en kvantitativ spørreundersøkelse. Denne typen prekodede spørreundersøkelser kan ofte lure oss alle til å tro at svarene gir harde fakta. I tillegg presenteres undersøkelsen tungt med stort presseoppbud, noe som gir den et skinn av å være anerkjent og valid forskning.

I virkeligheten har man i akkurat denne undersøkelsen, så langt jeg kan forstå, ikke snakket direkte med en eneste bedriftsleder.

Som forskningsdesign blir dette selvfølgelig en meget problematisk tilnærming til et så viktig tema som kunnskap og utdanning. Spesielt når en rekker så bombastiske konklusjoner som NHO her gjør.

Noe sier selvfølgelig NHOs kompetansebarometer. Men innenfor økonomiske fag tas ofte resultatene fra kvantitative undersøkelser som dette for god fisk. En opererer gjerne innenfor en positivistisk tradisjon der en etterstreber å finne «sannheten» gjennom «tallenes tale» og «harde fakta».

Hvis man virkelig ønsket å forske på dette uhyre viktige temaet, burde en for det første ha kvalitetssikret undersøkelsen med dybdeintervjuer, altså gjort undersøkelsen mer kvalitativ.

Når vi går mer i dybden på tingenes tilstand, må vi for det andre erkjenne at det store bildet er svært kompekst og henger sammen med mange andre faktorer. Vi trenger derfor i møte med denne erkjennelsen å ta på hermeneutiske briller og se ting i en større sammenheng.

Bare for å problematisere noe med denne undersøkelsen: I hvilken grad kan en bedriftsleder overhode si noe sikkert om bedriftens kompetansebehov de neste fem år i løpet av kun et døgn, slik over tusen av disse respondentene faktisk har gjort? Krever ikke dette en grundig gjennomgang? Må det ikke knyttes opp mot en rekke andre faktorer som strategi, forventet samfunnsutvikling, markedsutvikling og mye annet for å predikere? Må det ikke eventuelt diskuteres med ledergruppe, HR-ansvarlige og andre av betydning i bedriften?

Det er etter min mening rett og slett livsfarlig å bruke en overflatisk, kvantitativ undersøkelse som dette til å fastslå at det tas alt for mange mastergrader i Norge. Og enda farligere blir det når det gjøres med et stort presseoppbud og presenteres som en form for «sannhet», uten spor av ydmykhet i møte med vitenskapsteorien.

Når vi ser på hva NIFU, som her gjennomført undersøkelsen for NHO, faktisk sier om mastergradsstudium i denne undersøkelsen er det kun svært begrenset hva en ser på overhode. Nesten ingen ting faktisk, ffr. side 57 i presentasjonen av Kompetansebarometeret. En ser ikke på dette i et større samfunnsvitenskapelig perspektiv overhode.

Det NIFU sier er blant annet:

«Tabell V 3.18 Andelen NHO-bedrifter med nylig ansatte mastere som oppgir at oppgavene til den siste ansatte med mastergrad eller høyere kunne vært utført omtrent like godt eller bedre av noen med utdanning på følgende nivåer (N=1451)».

Hva spørres det egentlig om, og hva svares det egentlig på?

Merk deg at de som har svart for det første peker på bachelorgrad som alternativ til master. Svært få (kvantitativt sett) mener at de aktuelle oppgavene til ansatte med mastergrad kan utføres av fagarbeidere eller andre med kun videregående i bunn. En betydelig grad av kunnskap er altså nødvendig ifølge de som svarer.

En spør også kun om oppgavene til den sist ansatte med mastergrad, noe som gir et uhyre tynt grunnlag å bygge noe som helst på.

Vi kan ikke vite noe sikkert om hvordan bedriftslederne faktisk forstår dette spørsmålet. Hva vet lederen for eksempel om arbeidsutgavene som faktisk utføres av den sist ansatte med mastergrad? Og vet han eller hun egentlig om en med lavere utdannelse vil kunne utføre dem like godt?

Hvis en ser på hvordan spørsmålene fra NIFU stilles, og hva de faktisk sier om mastergrad, kan en jo bare måpe av de drastiske konklusjonene NHO her trekker. Undersøkelsen er heller ikke gjennomført flere ganger for å kunne sammenlikne resultater så langt jeg ser. Dette får så klart konsekvenser for undersøkelsens validitet og reliabilitet.

I bunnen for de aller fleste statlige planer og strategier ligger begrepet «kunnskapssamfunnet». Disse bygger på et omfattende, veldokumentert, anerkjent og ganske så entydig forskningsmateriale fra samfunnsforskningen, som peker på at vi allerede er i kunnskapssamfunnet, og at utviklingen går bare en vei fra mot 2030. Jeg kunne nevne dem i fleng; NOUer og andre styringsdokumenter om utdanning, maritim sektor, småbedrifter for å nevne noe. Kunnskap blir bare viktigere og viktigere, det sier de alle.

Med større kompleksitet og utvikling kreves også mer dybdekunnskap. Derfor tror jeg NHO tar helt feil og at mastergraden bare vil bli viktigere i årene som kommer.

Jeg har selv begynt på et masterstudium i kunnskapsledelse i 2014, og ser at den nye lederkunnskapen jeg får på dette nivået er utrolig nyttig, nødvendig og ikke minst svært personlig utviklende. Jeg tror jeg blir en mer reflektert praktiker, en bedre leder og forhåpentligvis et bedre menneske av dette. Og jeg har aldri vært så overbevist om å fullføre masterløpet. Nettopp fordi jeg ser betydningen av kunnskap som helt kritisk kapital for norsk næringsliv. Derfor må vi arbeide bevisst med kunnskap og kunnskapsutvikling i virksomheten om vi skal lykkes og bevare våre konkurransefortrinn.

Om du lurer: Kast deg heller på et masterstudium enn å høre på NHO, det er også fullt mulig og gjennomførbart å kombinere viktig faglig utvikling som dette med din eksisterende jobb.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere