Hans Olav Syversen

Alder: 55
  RSS

Om Hans Olav

KrFs parlamentariske leder

Følgere

Jødehatet som ikke forsvant

Publisert rundt 8 år siden

Jødehatet er ikke borte fra Europa. Tvert i mot.

Hans Olav Syversen og Line Henriette Hjemdal

 I en undersøkelse fra Det europeiske byrået for grunnleggende rettigheter, er en fjerdedel av de spurte jødene i ni forskjellige EU-land redde for å bli offentlig identifisert som jøder.

I Sverige frykter hele 50 prosent av jødene å bli identifisert som jøder. Tre av fire som ble spurt, sa de hadde opplevd antisemittiske angrep som ikke ble rapportert til myndighetene, og halvparten mente at ingenting ville vært gjort dersom de hadde blitt rapportert.

Fremmarsj. En undersøkelse fra amerikanske Pew Research Center bekrefter at antijødiske holdninger er på fremmarsj i Europa. Andelen som er negativt innstilt til jøder, har økt fra 2004 til 2008: fra 21 til 46 prosent i Spania, fra 11 til 20 prosent i Frankrike og fra 26 til 37 prosent i Polen. Tallet på alvorlige, voldelige antisemittiske hendelser har økt kraftig i land som Frankrike og Tyskland.

Noe av det samme ser vi i Norge. Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter presenterte i mai 2012 en undersøkelse som viser at nesten 40 prosent av de spurte likestiller Israels behandling av palestinerne med nazistenes behandling av jødene under andre verdenskrig. Dette er grenseløst historieløst og krenkende for holocaustofrene.

Ikke formildende. Det er ingen formildende omstendighet at Norge ikke er alene om jødehatet, eller at situasjonen er langt verre i muslimske land. Dessverre ser vi at dette er holdninger som noen av innvandrerne fra disse landene ikke nødvendigvis legger fra seg når de kommer til Norge.

KrF har fremmet forslag i Stortinget om en handlingsplan mot antisemittisme to ganger under den rødgrønne regjeringen, med liten støtte fra de rødgrønne. Nå fremmer vi forslaget på nytt. Skolen må være den fremste arenaen for å motvirke antisemittiske holdninger. Bare halvparten av elevene i Oslo forbinder Auschwitz og Holocaust med jødeforfølgelse. Det viser behovet for at holocaustdagen markeres årlig på alle skoler.

KrF foreslår også å bedre undervisningen med obligatorisk undervisning om Holocaust i relevante fag. Det trengs bedre læremateriell og bedre økonomiske støtteordninger, slik at skoleklasser kan få muligheten til å dra på studietur til tidligere konsentrasjonsleirer.

Antisemittismen er en realitet. Oslo kommune tar tak i dette, og vi har samme forventning til Solberg-regjeringen.

Gå til innlegget

Gi IOC beskjed - nei til OL i Oslo

Publisert rundt 8 år siden

IOC har forlatt idealene. Tiden er inne for å gi en klar beskjed til IOC. Et nei fra vintersportnasjonen Norge til å søke vinter-OL nå er kanskje en beskjed som vil bli forstått hos de høye herrer i IOC.

De olympiske leker er ikke som andre idrettsarrangement: De er verdens største idrettskonkurranser, med en spesiell mytologi og ideologi inspirert av den greske antikken, den engelske amatørtanken og av fredsbevegelsen. Lekene skulle være festivaler til fremskrittets ære, ifølge grunnleggeren Pierre de Coubertin. Lekene skulle vektlegge talent og egeninnsats, fremfor rang og økonomi. De skulle gi moral. Men gjør de det i dag?

Mye tyder på det motsatte. De olympiske leker har blitt et kommersielt underholdningsprodukt styrt med hard hånd av Den olympiske komité (IOC), mens kritiske spørsmål feies under teppet for å skape et inntrykk av idealene fortsatt skinner.

Olympiske overskridelser. For når OL skal arrangeres i en ny by hver gang, har det sin pris. Ingen andre prosjekter sprekker like kraftig økonomisk som OL  i snitt med 180 pst. Raskere, høyere, sterkere.

Gjelden Hellas pådro seg for å arrangere 2004-lekene er et av bidragene til at landet i dag i praksis er konkurs.

London trodde lekene ville komme på drøyt 20 milliarder kroner da de ble tildelt lekene; prislappen endte på rundt 90 milliarder kroner.

Sotsji-lekene er i en klasse for seg. 300 milliarder kroner er den anslåtte kostnaden, så langt. Til sammenligning kostet BAM-jernbanen gjennom Sibir, som brakte Sovjetunionen i knestående økonomisk, 85 milliarder kroner.

Sponsorstyrt. I London-OL var det strengt forbudt å komme i klær med prangende logoer, T-skjorter med politisk budskap, paraplyer, bager eller vesker med konkurrerende sponsorselskaper. Skulle du ta ut penger, kunne du bare bruke VISA-kort, siden VISA er sponsor. McDonalds prøvde seg på å få enerett til å selge pommes frites på OL-anleggene, men rasende «fish&chips» briter klarte å stoppe dette.

Mens vertslandenes kostnader er enorme, står inntektene ofte ikke i stil. IOC sørger for ekstraordinære skattefritak som sikrer dem selv og sponsorene en stor del av inntektene fra arrangementet. I London-OL tok IOC ut nærmere 30 milliarder kroner i inntekter, på bakgrunn av særlover som britiske myndigheter måtte innføre om at milliardene ikke skulle beskattes.

IOC får ikke bare skattefritak i arrangørlandene, de får også store skattefordeler i Sveits. Der er IOC registrert som en ideell virksomhet, betaler minimalt med skatt og skjuler seg bak et bankvesen som nekter innsyn.

Tvangsflytting. De samfunnsmessige og menneskelige OL-kostnadene er vel så alvorlige. Tvangsflytting av innbyggere som er i veien for anleggene er nærmest blitt standard. Det har skjedd i Seoul, Beijing og Rio de Janeiro.

I Sotsji bidrar OL til å forsterke elitens plyndring av statens ressurser. Putins barndomsvenn Arkady Rotenberg har alene fått utbyggingskontrakter for 45 mrd. kroner - mer enn den samlede kostnaden for Vancouver-OL.

Tidligere visestatsminister Boris Nemtsov sier at Socchi så langt har vært en modell for kompiskapitalisme, lovløshet, ineffektivitet og manglende hensyn til natur og mennesker.

Ingen kommentar. Og hva er IOCs kommentar? De har ingen. På samme måte som IOCs aldrende herrer unnlater å innføre reell nulltoleranse for doping, avviser de all kritikk av OL-arrangementene. I stedet snakker de om idealene. Om fred og fair play. Raskere, høyere, sterkere.

Jeg skulle gjerne trodd på det. Men det hjelper ikke uansett hvor mye IOC forsøker å blankpusse fasaden. Den skinner ikke. IOC har forlatt idealene. Oslos OL-søknad er isolert sett god på mange måter, men tiden er inne for å gi en klar beskjed til IOC. Et nei fra vintersportnasjonen Norge til å søke vinter-OL nå er kanskje en beskjed som vil bli forstått hos de høye herrer i IOC og som kan bidra til en positiv utvikling på sikt.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 09.09.2013

Gå til innlegget

Kristne verdier viktige for Norges velstand

Publisert over 8 år siden

Hva bygde landet? Svaret er den norske modellen, mener Arbeiderpartiet. Er det så enkelt?

Norge er et av verdens rikeste land. Mange spør seg hvorfor. Svenskene vil kanskje svare oljen. Vi hadde flaks, vil noen si. Vi må kanskje innrømme at det er riktig, et stykke på vei. Mange ressursrike land er fattigere enn Norge.

Arbeiderpartiet vil svare den norske modellen. De vil hevde at Norge var et fattig land på 1800-tallet og at det først ble fart på utviklingen da Arbeiderpartiet kom til makten. 

Igjen, bare delvis riktig. Den norske modellen er sentral, utviklet av skiftende regjeringer og partene i arbeidslivet. Men heller ikke den gir det hele og fulle svaret.

Rikt lenge. For Norge var et rikt land før oljen og før etableringen av den norske modellen. 1800-tallets Norge var fattig sammenliknet med Norge i dag, men ikke sammenliknet med datidens Europa.

Lønningene var forholdsvis gode og svensker kom hit for å arbeide. Nordmenn levde lenge og barnedødeligheten var lav. Det var stort sett nok mat og husstandarden var god. Rundt 1870 hadde Norge verdens tredje største skipsfartsflåte, vi var en av verdens største eksportører av fisk og Europas største eksportør av tømmer.

Velsignet geografisk. Norge og Europa har vært velsignet geografisk. Vinteren dreper pest og tropiske sykdommer. Det stabile regnet gjennom året gir jevnt fordelt vanntilgang og en jevnere fordeling av makt og velstand. Klimaet er godt for hester og andre husdyr. Mye melkeprodukter, kjøtt og animalske proteiner ga store og sterke mennesker med relativt god helse.

Men geografi er bare en begynnelse. Da vikinger og magyarer herjet rundt år 1000 var det lite som bar bud om Europas fremtidige storhet. Institusjoner som demokrati og eiendomsrett kan bidra til utvikling og vekst. Også på dette punktet har Europa vært begunstiget.  

Institusjoner dannes imidlertid ikke i et vakuum. De formes av geografi, og de formes av kultur. For Europa har kulturarven fra det greske demokratiet, romersk lov, jødisk rettferdighetsetikk og det kristne idealet om universell kjærlighet og likhet, vært avgjørende. 

Disse verdiene frigjorde landenes viktigste ressurs, arbeidskraften, kvinner og menn.  

Kristen kulturarv. The Economist forklarte nylig Nordens velstand ikke bare med naturressurser og institusjoner, men også med vår kristne kulturarv. 

De første kristne lovene for 1000 år siden var preget av likhet og solidaritet: Alle nyfødte fikk rett til å leve, flerkoneri opphørte og treller fikk sin frihet. 

Kirken bygde de første sykehusene på 1200-tallet. Kirken brakte skriftspråket og boken til landet, og konfirmasjonsundervisningen ga gutter og jenter lese- og skriveferdigheter, selve fundamentet for økonomisk og sosial utvikling. 

The Economist understreker også kristendommens personlige ansvar for å ta stilling til troen. Dette medvirket til å grunnfeste individets frihet og ansvar i samfunnet, av stor betydning for demokrati og rettsstat. 

Få formidlet disse verdiene som Hans Nielsen Hauge, forkynneren og gründeren som bidro til å legge grunnlaget for industrialiseringen i Norge.

Fremtidens løsninger. Disse kristne verdiene - universell solidaritet, menneskeverd, forvalteransvar, familie, arbeid og nøysomhet – er noe av årsaken til Norges velstand. De er også en forutsetning for at vi kan beholde den: Klare overgangen til nye næringer, vinne kampen mot klimaendringene, verdsette alle innbyggernes skaperkraft. 

Disse verdiene bygde Norge. De er grunnmuren i den norske modellen. Og de gir svar på fremtidens utfordringer.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 09.08.2013

Gå til innlegget

Staten og samvittigheten

Publisert over 8 år siden

Å vingeklippe samvittigheten på ett område, vil få konsekvenser på andre.

Etter over 7 års rødgrønt styre ser vi stadig flere spor etter rødgrønn styringsiver, en styringsiver som også spiser seg inn på stadig flere områder. På familieområdet ser vi en regjering som demonterer familiepolitikken dag for dag.

Hovedmålet ser ut til å være å gi familiene så få valgmuligheter som mulig, med en underliggende beskjed om at familiene selv ikke vet sitt eget beste. Likestillingsministeren har jo på en suveren måte synliggjort dette ved å snakke om "de som går hjemme". Også organisasjonsNorge har merket trangere kår under rødgrønt styre. Dersom man har hatt et avvikende syn enn det politisk korrekte, har veien vært kort til å komme med økonomiske sanksjoner.

Frelsesarmeens ungdom fikk erfare dette og man ga seg ikke før saken ble tatt opp i Stortinget. Organisasjoner som driver private skoler opplever jo også trusler om sanksjoner nærmest før man har interesse for å sette seg inn i fakta. Det hjelper jo også lite at man prinsipielt sier "ja" til friskoler dersom økonomien strupes sakte, men sikkert. De rødgrønnes angrep på samvittighetsfriheten er alvorlig og kan få store konsekvenser, slik vi nå ser at fastleger ikke lenger kan reservere seg fra å henivse til abort.

Etter min mening er det et direkte angrep på FNs menneskerettserklæring, arikkel 18: "Enhver har rett til tanke-, samvittighets-, og religionsfrihet". Regjeringens syn på dette er kald juss. Fastlegene har inngått en kontrakt med staten - i den kontrakten har samvittigheten ingen plass! Det pågår nå en debatt i flere land om å legalisere aktiv dødshjelp. At denne debatten vil komme til Norge i fullt monn trenger vi ikke lure på, spørsmålet er ikke om, men når. Regjeringens holdning vil da innebære at dersom stortingsflertallet åpner for aktiv dødshjelp, må også fastlegene som første instans pålegges å henvise til den type "behandling".

Det vil bli dramatisk, men er dessverre en logisk konsekvens av Regjeringens kalde holdning. Å vingeklippe samvittigheten på ett område, vil få konsekvenser på andre. Det er dette som også en menneskerets-spesialist som Hanne Sophie Greve advarer mot, at Staten erstatter samvittigheten. Fordi noe er "lov" så kan den enkeltes samvittighet abdisere. For meg vil et regjeringsskifte være viktig av mange grunner, men aller viktigst på disse områdene, områder som dreier seg om det verdisyn samfunnet skal bygge på, verdier som ikke kan måles i kroner og øre.

Gå til innlegget

Islam og annerledes troende

Publisert over 9 år siden

Trosfrihet må løftes opp på agendaen i norsk utenrikspolitikk, for eksempel ved å etablere en ambassadør for trosfrihet slik USA har gjort.

4 av 5 land som undertrykker kristne er muslimske. Hvorfor er det slik? Forrige søndag ble nærmere 50 mennesker drept i selvmordsangrep mot tre kirker i Nord-Nigeria, og den islamistiske terrorgruppen Boko Haram sier det ikke blir fred før kristne konverterer til islam.

Det er ikke første gang kristne trues og drepes. Første juledag ble nesten 40 kristne nigerianere drept av bilbomber på vei ut fra julegudstjenesten. 21 egyptere mistet livet på samme måte under fjorårets julefeiring. Et par måneder tidligere ble 53 kristne drept i Bagdad da selvmordsbombere sprengte seg under gudstjenesten. Disse terrorhandlingene gjennomføres av islamister.

Men det foregår også en mer skjult undertrykkelse i mange muslimske land, der de ansvarlige ikke bare er ytterliggående islamister, men også storsamfunnet og vanlige folk.

Arabisk vinter. På listen over 50 land som undertrykker kristne laget av trosfrihetsorganisasjonen Åpne Dører, er 38 land muslimske. Verstingen på klar «førsteplass» er kommunistiske Nord-Korea. Vi finner også Kina (21) og hinduistiske India (32) på listen, men muslimske land dominerer. Ni av ti-på-topp-landene er muslimske. I Afghanistan (2), Saudi-Arabia (3), Somalia (4), Iran (5) og Maldivene (6) har kristne knapt frihet til å tro i det hele tatt. Tyrkia (31) er bare delvis et forbilde for andre muslimske land, og kommer dårligere ut enn Syria.

Midtøsten har snart ingen kristne igjen. Det som en gang var en region preget av etnisk og religiøst mangfold, har siden oppløsningen av Det osmanske riket og etableringen av moderne stater nærmest blitt renset for ikke-muslimer. Den arabiske våren gir få tegn til håp. De gamle regimene har falt, men islamistene har fått større spillerom. I Egypt har undertrykkingen av kristne økt, og rundt 100.000 kristne egyptere skal ha flyktet fra landet etter den arabiske våren. I Syria frykter de kristne at frigjøring fra Assad-regimet vil føre til en gjentakelse av hendelsene i Irak, der den kristne minoriteten er blitt kraftig redusert etter flere år med forfølgelser. 

Undertrykking. Undertrykkingen i muslimske land er vidtrekkende. Den gjelder ikke bare kristne, jøder og bahaier. Også muslimske minoriteter er rammet: shiaer i sunnidominerte land, sunnier i shiadominerte land og ahmadiyyaer i både sunni- og shialand. Muslimer frykter for å si noe som enkelte kan oppfatte som en fornærmelse mot islam - selv her i Vesten er mange blitt redde for å si eller gjøre noe som kan fornærme islam, slik den koptiske biskop Thomas påpekte i et seminar i regi av Stefanusalliansen for noen år siden.

Ingen religioner har en plettfri historie når det gjelder trosfrihet. Det kristne Europa har for eksempel gjennomgått århundrer med forfølgelser av annerledestenkende. Samtidig har islam noen særskilte utfordringer som fortsatt gjør seg gjeldende. En av dem handler om individuell samvittighetsfrihet. 

Døden. Islamsk lov har ofte sagt at konvertering fra islam til en annen religion skal straffes med døden. Straff for konvertering er ikke et påbud i Koranen, men mange muslimske lærde legger vekt på profetens ord i hadith-litteraturen i dette spørsmålet. Selv moderate Malaysia bruker sharia-domstoler som stanser muslimer i å konvertere. Er du muslim og konverterer til en annen religion i Tyrkia, risikerer du å miste både kontakten med familien og muligheten for jobb i statsforvaltningen. 

Synet på ikke-muslimer er en annen utfordring. Sharia-lovgivningen behandler ikke-muslimer som annenrangs borgere, såkalt «dhimmi» («en som har blitt fratatt ansvar»). Man må unnlate å vise sin tro i offentligheten, avstå fra misjonering og, inntil for om lag 100 år siden, betale en ekstra skatt. En presedens for disse reglene var Muhammeds avtale med de beseirede jødene i Khaybar, som fikk lov til å bli i området mot å oppgi halvparten av det de produserte årlig. Dhimmi-tradisjonen fremsto i middelalderen ofte som tolerant i lys av andre regimers behandling av annerledes troende, men i dag er den et betydelig hinder for trosfriheten. Sterkest rammet er minoriteter i land med sharia-lover, men selv i Tyrkia gjør denne oss-dem-mentaliteten seg gjeldende. Religiøse minoriteter opplever diskriminering, og rettsprosesser mot hatkriminalitet går langsomt.

Tradisjon for dominans. En tredje utfordring er den dominerende stilling og tette bånd til staten som islam hadde i sine første, formgivende århundrer. Etter Muhammeds død spredte det islamske styret seg og klassiske læresetninger, lover og institusjoner ble utviklet, ofte med statlig godkjenning. Dette står i kontrast til jødedom og kristendom. Viktige tekster i jødedommen, Misjná og Talmud, ble skrevet under utenlandsk styre, og de kristne var en undertrykt minoritet i de første århundrene da evangeliene ble skrevet. Muligheten for å leve som minoritet var tatt for gitt. Islams tidligste og mest prestisjefulle lovkilder, derimot, legger til grunn at muslimer skal praktisere sin tro med selvbevisstheten til en dominant religiøs kultur. 

Frihetskamp. Det trengs et oppgjør med synet på konvertering, ikke-muslimer og staten i mange muslimske land. Den arabiske verden trenger en revolusjon som går dypere enn fjerningen av de gamle regimene. Muslimske land trenger erklæringer som den utformet av Islamsk Råd og Mellomkirkelig Råd, som slutter opp om trosfriheten. 

Vi vinner ikke kampen for trosfrihet om vi vender blikket vekk fra undertrykkelsen i den muslimske verden. Trosfrihet må løftes opp på agendaen i norsk utenrikspolitikk, for eksempel ved å etablere en ambassadør for trosfrihet slik USA har gjort. Dessuten må det utvises større varsomhet med å returnere konvertitter til totalitære land som Iran. Menneskerettighetsutvalgets markering av trosfriheten i forslaget til ny paragraf 99 i Grunnloven er også viktig. I biskop Thomas sin ånd må vi avvise hat og frykt og stå sammen i kampen for trosfrihet.

FØRST PUBLISERT SOM KRONIKK I VÅRT LAND 25.06.2012

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere