Øyvind Holmstad

Alder: 52
  RSS

Om Øyvind

Min blogg:

www.permaliv.blogspot.com

My life's project is to help the best I can to spread and materialize the new architectural theories developed by Christopher Alexander and his companions. Further I want to implement the principles of the German term "Baubiologie", and material ecology is one of my great interests. Third I want permaculture to be a natural part of our environments. Fourth I've become involved in implementing a new InGroup-Democracy (IGD) in Norway, originating from an idea by Terje Bongard.

Følgere

Verandaen - limet i tunet

Publisert rundt 4 år siden

Og så er det den tidløse verandaen, en unik plass som tilhører husholdningen samtidig som den er åpen for forbipasserende. Dens magi kommer fra det faktum at den delvis er interiør, delvis eksteriør. Den er både privat og offentlig.

Les hos Naturkonservativ.

Norge var en tunnasjon, de norske klyngetunene var lik små økolandsbyer, vi var et folk som dyrket tunfellesskapet sammen med jorden. En bedre realisering av en økososial livsstil enn klyngetunet kan knapt tenkes, hvor tradisjon ble videreført mellom generasjonene som en del av hverdagslivet. Hadde vi fortsatt på denne vegen ville vi virkelig hatt grunn til å feire vår nasjonaldag!

 

Lommetunet

Lommetunet

Dessverre kom bruddet med jordreformen av 1859, hvor det var ideologien til de amerikanske settlerne som skulle realiseres. Fra nå av var det ikke fellesskapet som stod i sentrum, men individet og den private eiendomsretten. John Locke utformet sin filosofi for adelen, men settlerne omformet den til å gjelde deres sak, slik at de kunne tilrane seg de opprinnelige amerikanernes land med god samvittighet og loven i hånd.

Med dette ble ikke kun de nordamerikanske indianerstammenes kultur utradert, også vår egen kultur ble rammet, hvor klyngetunene ble sett på som noe mindreverdig og etter hvert gikk i glemmeboka.

Kan vi finne tilbake til tunfellesskapet? Etter å ha studert Ross Chapins arbeider, ikke minst den store lommenabolagsboka, tror jeg svaret er ja. For å dyrke fram tunfellesskapet har Chapin utviklet små lommetun, ideelle for gode inngruppe-relasjoner, som han har gitt navnet lommenabolag. Disse bygges opp av et sett design-nøkler, som kan ses på som en oppskrift for suksess.

For nøkkelen om tunverandaen har han utarbeidet et eget undersett av design-nøkler.

 

Lommetun-verandaer

Lommetun-verandaer

Faktisk uttrykker Ross Chapin det så sterkt som at nest etter det delte lommetunet i sentrum, er den gode verandaen i front det viktigste designelementet i et lommenabolag!

Og så er det den tidløse verandaen, en unik plass som tilhører husholdningen samtidig som den er åpen for forbipasserende. Dens magi kommer fra det faktum at den delvis er interiør, delvis eksteriør. Den er både privat og offentlig.

Nest etter det delte tunet, er en god veranda det mest avgjørende elementet i et tunfellesskap. Den er mediet for forbindelser mellom naboer. Når du kommer hjem fra en lang dag på jobb, kan du bli invitert av en nabo på sin veranda for å delta i en budbil-pizza. Den er også en buffer mellom deg og dine naboer, med akkurat den rette mengden omramming til å signalisere; "Jeg ønsker ikke å bli forstyrret." - Ross Chapin

Slik blir verandaen bindemiddelet mellom det private og fellesskapet. Hvor du kan trekke deg tilbake med ei god bok, eller dele ei flaske vin på varme sommerkvelder. Verandaen vil også skjerme for innsyn i huset, samt dempe lysforurensning fra TV og andre lyskilder mot allmenningen.

Foran verandaen er det gjerne en liten forhage, hvor man kan vise fram sine hagepreferanser og styrke følelsen av individualitet i fellesskapet.

En veranda er ikke et påheng, men et overgangsområde eller en membran, og har rollen som "Thick Boundary", en av de 15 egenskapene for helhetlig design.

Å bygge en god veranda er både en kunst og en vitenskap, slik at den kan fullbyrde sin rolle som limet i tunet. Dårlige verandaer kan være like skadelig for tunfellesskapet som dårlig lim i ei benkeplate, hvor man kan risikere at samholdet går opp i limingen.

 

Design-nøkler for tunverandaen

Av Ross Chapin. Oversatt av Øyvind Holmstad.

Original artikkel: The Good Porch

Omtenksom plassering, dimensjonering og design vil sikre at en veranda kan nytes i mange år. Her er noen retningslinjer:

Riktig plassering er første skritt. En frontveranda er et sted for overgang, så gjør den til en del av hovedinngangen, koblet til forhagen og med fullt utsyn til gaten eller felles gangvei.

Gjør det stort nok. Velkomster og avskjeder krever en plass på omlag 1,5 meter. 180 cm. er minimumsbredde for spisebord og stoler, eller et sett veranda-gyngestoler. Jeg foretrekker omkring 3 meters dybde og 4 meter i lengden. Ved denne størrelsen blir verandaen ei stue, en forlengelse av innvendig boareal.

Ikke kutt gjennom midten. Arranger ikke et gangfelt rett gjennom midten av samlingsplassen; plasser passasje til inngangsdøren til siden i stedet. Hvis verandaen er lang nok, kan døren være sentrert mellom to samlingsplasser.

Hold verandaen åpen. Det er fristende å lukke en veranda med vinduer. Husk at verandaen bidrar til liv i det offentlige rom, og lukker man den endres balansen. Tenk sesongvise rullegardiner eller fullt flyttbare stormvinduer for å gi ekstra beskyttelse når det trengs.

Definer kantene. Et rekkverk definerer en kritisk sosial grense mellom offentlige og private sfærer. Ikke utelat den! Jeg liker rekkverk på 70-90 cm. høyde, de gir den rette balansen av åpent og lukket for en veranda mot et fellestun. Dette er også en god høyde for å "vagle" seg på rekkverket eller plassere en tekopp der (forutsatt at det er bredt nok). En merknad om høyde: en veranda som ligger nært et travelt offentlig fortau trenger en forhøyning, med et høyere rekkverk for en sterkere avgrensning. For å finne den beste høyden til rekkverket, sett først opp en enkel prototype.

Bygg blomsterkasser. Hva kan være mer fantastisk enn opphøyde blomster? De er lyse og hyggelige, alltid i endring, og de lokker oss med sin duft. Utover sin glede, legger blomsterkasser en myk kant til overgangen mellom personlig og offentlig rom, og gir liv til det delte tunet eller gata.

 

Ressurser:

Relatert:

Gå til innlegget

På tide å sette seg ned

Publisert over 4 år siden

Et lite stykke ut i samtalen kommer Bongard med et talende bilde på at når noen reiser seg i en sal for å se bedre, vil de bak også måtte reise seg for å se, og til slutt vil hele salen stå, slik at ingen ser bedre enn hvis alle var forblitt sittende.

Hos PermaLiv.

Så har jeg igjen lyttet til samtalen med Terje Bongard hos Levevei i 2013, og kan slå fast at dette er Norges fremste formidler, særlig hvis man ganger opp hans formidlingsevne med hans kunnskap. Samtalen begynner med å trekke fram menneskets trang til å dupere hverandre, gjerne på subtile måter, slik at ikke ens eget rykte som generøs skades. Særlig hvis man har å gjøre med noen som skiller seg litt ut fra den gemene hop kan en sådan taperstrategi fort vise seg å bli en vinnerstrategi, og man får bekreftet sitt selvbilde som normal. Nordmenn er svært engstelige for ikke å framstå som normale, og er de verste på dette området nest etter svenskene.


Et lite stykke ut i samtalen kommer Bongard med et talende bilde på at når noen reiser seg i en sal for å se bedre, vil de bak også måtte reise seg for å se, og til slutt vil hele salen stå, slik at ingen ser bedre enn hvis alle var forblitt sittende.


Dette er en fin allegori på kapitalismen, hvor vi har de som reiser seg på den sosioøkonomiske arenaen, slik at de andre også må reise seg opp for å synes. Til slutt vil vi alle ha mer enn det vi trenger for ikke å tape synlighet. Særlig godt vises denne utviklingen i boligstørrelse. Hadde vi alle blitt sittende ville vi hatt det meget bedre. Det er derfor nå på tide at vi setter oss ned igjen i samlet flokk!


Alvorlig blir det når samtalen kommer inn på type-3 sivilisasjoner, som menneskeheten ennå ikke har opplevd. Type-3 mennesker er de som klarer å lære av sine feil. Kan vi lære av tidligere sivilisasjoners fall?


RID-modellen som Bongard presenterer som løsningen synes å være vanskelig å svelge for anarkister, fordi den har i seg et biologisk hierarki. Selvsagt ville det beste vært en flat nettverksstruktur, men er det nødvendig med et hierarki for å temme uønsket menneskeatferd og fordele ressursene, bør anarkistene svelge dette. Tross alt vil første nettverksnivå gi oss gi oss enestående, selvorganiserende produksjonsceller i et ekte selveierdemokrati, uten flosshatt!


De som ikke har lyttet til denne samtalen hos Levevei og som ikke har lest Bongards bok "Det biologiske mennesket", lever sine liv i selvbedrag og innenfor en virkelighetsforståelse som er en illusjon.


Kunnskapen om menneskeatferd er begredelig, og at ikke en større bevegelse ala Fremtiden i våre hender har oppstått rundt Bongard, er vanskelig å forstå. Men mennesket vil jo helst lytte til det som kiler dem i ørene, som at de er snille på bunn, derfor fikk nok Erik Damman et større gjennomslag.

Lytt til samtalen:


Episode 66: Inngruppa som styrende prinsipp i et bærekraftig demokrati

 

Det er fullt i salen og på tide at vi setter oss ned.

Illustrasjon: Gail Tverberg på OFW.

Til slutt en fin innføring i grunnleggende atferdsøkologi av Bongard:

Det menneskelige grunnfjell: Følelser som tilpasninger til et førhistorisk liv

Gå til innlegget

Hjelp oss å promotere steinalderdemokratiet til humanøkologen Terje Bongard, vår fremste menneskekjenner, for tida stuet vekk i insektkjelleren hos NINA.

Les hos PermaLiv.

Noe gikk forferdelig galt på vegen

Achsel Ford lanserer ny blogg og den har blitt super: https://afordweb.wordpress.com/

AF er en stor fan av Bongard, og vi har blitt enige om å benytte hans nye blogg til et krafttak for steinalderdemokratiet til Bongard. I første omgang vil vi forsøke å republisere mest mulig stoff av og om Bongard, for så å spre dette så godt vi kan gjennom sosiale media, republiseringer etc. Selvsagt er det også fint med nytt stoff, så ønsker noen å delta i dette markedsføringsframstøtet, send ditt bidrag på epost:

permaliv@yahoo.com

For første framstøt valgte AF å gå helt tilbake til starten av Bongards engasjement under studietiden, hvor han relanserte denne fremragende innføringen i humanetologien:

- Det menneskelige grunnfjell: Følelser som tilpasninger til et førhistorisk liv

AF om Bongards geni:

Jeg synes også vi skal lese og oppfriske oss litt på hva andre enn Bongard har sagt om slike enkle, men tross alt ofte mer rettferdige, og for folk flest forståelige, styrings- og eierskapsmodeller som et inngruppedemokrati. Alt dette er det skrevet mye om i hundre år før Bongard, og etter min oppfatning er det ikke her hans geni ligger, det ligger i det evolusjonsfaglige - og i en enorm formidlingsevne når han får lov å agere på en scene/ foran et kamera/ en mikrofon med all sin sjarm og kunnskap.

Har også lagt ut litt info om krafttaket på min blogg her: http://permaliv.blogspot.no/…/krafttak-for-steinalder-demok…

Men det er bloggen til Achsel Ford som gjelder nå, da denne har tilstrekkelig profesjonalitet til å bli tatt på alvor.

Så brett opp ermene, send deres bidrag til Achsel, og send gjerne med en takk for at han har laget slik en fin blogg og stilt den til disposisjon for slikt et nobelt oppdrag!

Gå til innlegget

Humanetologien kan vise seg å bli katalysatoren, bindeleddet mellom naturvitenskap og samfunnsvitenskap.

Les original artikkel:

- Det menneskelige grunnfjell: Følelser som tilpasninger til et førhistorisk liv

Forfatter: Terje Bongard, NINA – Norsk institutt for naturforskning

1. INNLEDNING

Vi kan være på vei mot en helhetlig vitenskap, slik de første universitetene var bygget opp. En sammenhengende, konsistent vitenskap fra fysikk til humaniora. Humanetologien kan vise seg å bli katalysatoren, bindeleddet mellom naturvitenskap og samfunnsvitenskap. Samarbeidet er godt i gang og har gitt gode resultater i fagene medisin, psykiatri, psykologi og antropologi.

Målet for dette innlegget er å forsøke å legge fram en kort introduksjon til de siste årenes biologiske atferdsforskning, og noen drøftinger av hvilke konsekvenser denne kan få for oss alle. Forskjellige tema vil benyttes som eksempler for å beskrive det menneskelige grunnfjell.

Mange sider av humanetologien kan virke ubehagelige, virkeligheten er ofte det. Det må understrekes at humanetologisk forskning ikke foreskriver, men beskriver. Det skal ikke sluttes fra “er” til “bør”; forskningen er deskriptiv og ikke normativ. Dette skillet er helt sentralt for debatt generelt, og dette emnet spesielt. Den svenske filosofen von Wright skriver (1986): “Mellom deskriptiv og normativ ligger et uoverstigelig begrepsmessig svelg”. Jeg ber derfor leseren ha dette i minne.

Litteraturlista er forslag til lesning videre. Mange av disse bøkene er lett tilgjengelige også for folk uten biologisk bakgrunn.

Naturvitenskapelige revolusjoner har med ujevne mellomrom endret den rådende oppfatning av de ”evige spørsmål”. Universets oppbygging, vår jords runde, beskjedne størrelse og ikke minst erkjennelsen av at vi har utviklet oss fra et felles opphav har hatt drastiske følger for forståelsen av oss selv. Det som kan bli et svært verdifullt resultat av en eventuell nytenkning om atferd og menneske er at vi kan får den nødvendige helhetlige tilnærminga til verden. Dette sier Edward O. Wilson i boka ”Consilience” (Forsoning, utgitt 1998):

”Every college student should be able to answer the following question: What is the relation between science and the humanities, and how is it important for human welfare. Every public intellectual and political leader should be able to answer that question as well…..Most of the issues that vex humanity daily  – ethnic conflict, arms escalation, overpopulation, abortion, environment, endemic poverty….cannot be solved without integrating knowledge from the natural sciences with that of the social sciences and humanities”.

Særlig vestlige kulturer har de siste tiårene fjernet menneskene fra sin naturlige bakgrunn. Naturen er blitt kjøps- og utstillingsvare, den er noe man går ut i og betrakter, men ikke er en del av. Den intime organiske tilknytninga vi har til livet på jorda er fascinerende. Omkring halvparten av genomet vårt er felles med plantene, 98 % er likt med sjimpanser. Etologien, læren om atferd, har de senere år også begynt å konkretisere hvordan følelsene og atferden vår har den samme historia som den fysiske kroppen.

Les mer...

Gå til innlegget

Småhusliv trives i fellesskap

Publisert over 4 år siden

Uansett hvor godt et hus er, om det eksisterer i et vakuum, fungerer det ikke. Det må være del av synergien i et levende nabolag.

Av Ross Chapin. Opprinnelig artikkel her. Oversatt av Øyvind Holmstad.

Les hos PermaLiv.

"Uansett hvor godt et hus er, om det eksisterer i et vakuum, fungerer det ikke. Det må være del av synergien i et levende nabolag." - Bill Struever, utvikler

Småhus får mye presse i disse dager. De fanger vår fantasi, pirrer vårt redeinstinkt, og oppmuntrer oss til å vurdere muligheten for å leve med mindre boliglån eller lavere leie. Presset mellom økonomi og et monokulturelt boligmarked tenker millenniere, single, voksne, barn og eldre, at smått er svaret — eller i det minste at "ikke så stort" er nøkkelen. Småhus-advokater hjelper oss med å raffinere hvordan vi kan leve stort i små rom, med smarte nedfellbare senger, under-trappa-lagring, nisjer, og alkover.

Å perfeksjonere det lille huset er imidlertid ikke nok.

Ben Brown fra PlaceMakers, som bodde i en 29 kvadratmeters Katrina Cottage, konkluderte med at småhusliv trenger en by eller en landsby. Han forteller at "dess mindre redet er, dess større er behovet for et balanserende fellesskap". Med små tettsittende hus kan hyttefeberen lett sette inn uten verandaer og hager å gå ut på, eller parken ved enden av kvartalet, eller det lokale kaffehuset - steder hvor man enkelt kan treffe andre.

Dumpet ned midt i en underavdeling av McMansions knyttet til resten av verden med bilveier, ville en Katrina Cottage synes absurd. Det ville vært få naboer rundt å prate med, siden de fleste av deres behov blir møtt bak deres storslagne inngangsdører.

Kontekst er alt: et lite hus er bedre i samværet med andre nabohus (som de med verandaer) og innenfor rekkevidde av gode offentlige steder å gå til, helst til fots eller på sykkel.

Relatert:
- Design-nøkler for lommenabolaget
- Lommedemokratiet
- Tre lommelandsbyer på Østlandet?
- Verandaen - limet i tunet

Bor man i et lommenabolag blir man automatisk del av en allmenning. Derfor er det også en fordel å tenke som en allmenninger eller "commoner". En meget god start for en ny vinkling på livet er David Bolliers bok "How to Think Like a Commoner", les mer på hjemmesida til boka.


Endringsagentens rolle


Nordmenn er svært individualistiske, og det kan derfor være vanskelig å få dem til å innse allmenningenes realiteter, eller at det finnes noe slikt som et lommenabolag. Enda vanskeligere blir det da selvsagt med tanken på at kimen til et lommenabolag kan finnes der de bor, og at man med litt nyorientering og masse kjærlighet sammen kan skape et inkluderende småskala fellesskap i en overdimensjonert verden.

Ønsker man endring er man en endringsagent. For å forstå hva dette innebærer har en av landets fremste endringsagenter, James Alexander Arnfinsen hos Levevei, påbegynt en essayserie om endringsagent-rollen. Tredje del i denne serien er trolig det beste som er skrevet om temaet på norsk!

- En helhetlig modell for bærekraftig transformasjon (del 3)

"Det er viktig å være klar over at feedbackprosesser også er nonlineære og kaotiske. Det er vanskelig å forutse hvordan en intervensjon vil slå ut, og det er ikke slik at virkning alltid følger årsak i en logisk rekkefølge. Dessuten vil feedback fra den eller de systemene man involverer seg i spille seg ut over lengre tidsrom. Alle de røde pilene i modellen over forsøker å antyde mengden av reaksjoner en gitt ytring eller handling kan trigge i de respektive sonene, men det er ikke slik at alt kommer på en gang. Det er dog en slags lovmessighet i at den mengde energi man “virvler opp” før eller siden vil slå tilbake på en selv og på systemet forøvrig (i positiv og negativ forstand)." - James Alexander Arnfinsen, endringsagent

- Good Group Tip. Craig Freshleys gruppetips er alltid en fryd å lese, og en kilde til selvransakelse. Man kan abonnere på dem, slik at man får en epost hver gang et nytt tips dukker opp.

Artikkelen er tidligere publisert her på VD, men dessverre ble kvaliteten på fotografiene vesentlig forringet ved oppdateringen av nettstedet. Da dette ikke ble rettet etter gjentatte oppfordringer, har jeg ikke annet valg enn å gjøre jobben på nytt.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere