Øyvind Holmstad

Alder: 52
  RSS

Om Øyvind

Min blogg:

www.permaliv.blogspot.com

My life's project is to help the best I can to spread and materialize the new architectural theories developed by Christopher Alexander and his companions. Further I want to implement the principles of the German term "Baubiologie", and material ecology is one of my great interests. Third I want permaculture to be a natural part of our environments. Fourth I've become involved in implementing a new InGroup-Democracy (IGD) in Norway, originating from an idea by Terje Bongard.

Følgere

Å hate stedet man elsker

Publisert over 3 år siden

Min livsgjerning var å leve som retrovativ kulturbærer ved Grythengen, elvebruket som var velkomstsportalen for grenda til Magnus Johansen Dahl, som jeg har valgt å kalle Totenåsens apostel.

Bang! En gråstein smeller i veggen til det nye pumpehuset nedenfor herr Fossemøllens øyensten, litt til venstre for ståldøra. Heldigvis er jeg en dårlig kaster, hadde jeg råkt målet var det en stor bulk i døra nå. Jeg er ikke alene om å hate dette huset, min kone hater det like intenst, hun fikk bakoversveis da hun så det første gang etter vårt besøk i Dyssekilde økolandsby. For dette er et hus for tilbedelse av Servoglobus, vår tids nye gudinne. Skinnende nytt, mørkt og dystert står det nedenfor Grythengen. Mens bedehuset nederst i grenda forfaller. Grenda mi har i sannhet gått fra Kristus til Servoglobus!

'Servoglobus’ betegner en global datamaskin-styring, hvor ’servo’ både står for ’automatisk forsterket’ og for ’servise’ eller ’servering’; ’globus’ angir et kuleformet kart istedenfor en levende prosess. Det er altså snakk om en styring av jordens menneske- og natursystem ut fra en mekanistisk modell, hvor små impulser gir sterke effekter, hvor de viktigste prosessene skjer via sammenhengende robot-operasjoner slik at de produktene menneskene trenger serveres uten menneskelig slit, verken kroppslig eller åndelig, og hvor det platonsk-greske idealet om det kroppsfrigjorte menneske er endelig realisert. Med andre ord en tilstand hvor en ingeniørskapt global serveringsdame har erstattet Gaia, biosfæreorganismen som i 3 ½ milliarder år har improvisert myriader av veier og løsninger uten hensyntagen til den spesielle etterspørselen etter varer og tjenester som kjennetegner det 20. århundres euro-amerikanske menneske. – Sigmund K. Setreng, Elvetid, s. 102

Sist vinter var en helvetetsvinter, etter at helvetetsmaskinene kom på larveføttene sine og begynte å grave i fjellet. Deres kraft er skremmende. De sprenger ikke, de pigger ikke, de bare graver seg rett ned i grunnfjellet med tennene sine. Digre biter av beinhardt fjell bryter de løs like lettvint som når man spiser bløtkake med teskje. Tre til fem meter ned i bakken graver de, hvoretter de legger plastrør og ti centimeter polystyren markisolasjon, før de legger tilbake jorda.

Snart er det 250 år siden vannklossetet igjen så dagens lys, i 1775, etter at det hadde vært så godt som glemt siden romerrikets fall. Det var nok opplysningstidens nesegruse beundring for romertiden som bante veien for vannklossetets fornyede suksess, hvor det først ble på moten for de priviligerte i byene. Etterhvert ble det til noe alle skulle ha, på samme vis som den kortklipte plenen, et statussymbol for rike godseiere, som slik viste at de hadde nok ressurser til å holde på med noe så unødvendig som kortklipt gress. Like tåpelig som da det ble populært å være brun, et tegn på at man hadde råd til å reise på badeferie til Spania. Forut var det om å gjøre å være bleik, et bevis på at man var så rik at man ikke trengte å slite ute i sola. Å du forfengelige menneske!

Med tida ble vannklossetet synonymt med å være sivilisert, og i kjølvannet av opplysningstiden gjenopptok man romernes store sivilisasjonsprosjekt. Alle skulle ha rennende vann og vannklosset, barbarene og hedningene skulle siviliseres. Av nazistenes fremste propaganda mot jødene var deres skittenhet, at de ikke lot seg sivilisere, og derfor fortjente å dø lik de skitne barbarene.

Til slutt kom romernes sivilisasjonsprosjekt til grenda mi, i steinrøysa oppunder Totenåsen. Råvann hentes fra over 200 meters dyp i Mjøsa, hvoretter det pumpes opp 500 moh., for så å føres ned igjen til Skreia renseanlegg etter turen innom vannklossetet, hvor det ender i sitt opphav. Julius Cæsar ville smilt fornøyd i sin grav. Endelig er hedningene nord for Rhinen temmet. Selv barbarene i steinrøysa oppunder Totenåsen har blitt fullverdige borgere av den romerske sivilisasjon!

«Måtte lykken gro lik gresset bak do» lyder et gammelt ordtak. Ja, hvor lykkelig ville jeg ikke vært hadde jeg fått beholde utedassen. Og den gamle brønnen, som lå rett ovenfor pumpehuset. Istedenfor fikk jeg dette kapellet til ære for Servoglobus, den nye romerske sivilisasjons gudinne. Hun ble navngitt av økofilosofen Sigmund Kvaløy Setreng, som i ungdommen tråkket sine sko her i Øverskreien, da hans far var lærer ved gamle Stange skole.

Pumpehuset ble satt opp da vi var på besøk i Dyssekilde økolandsby i Danmark, og det ble plassert altfor høyt og svært skakt av noen som mangler all kjærlighet til stedet og grenda. Med svært skakt mener jeg i forhold til bygningene oppe på tunet, da pumpehuset ble en del av dette da det står like bak der låven var. Slik river det fullstendig i filler tunfølelsen, og når jeg går ut på tunet får jeg vertigo, blir svimmel og kvalm. At det ble plassert minst en brønnring for høyt gir det et inntrykk av å stå på en pidestall, lik et seiersmonument for AKIS (Avanserte Konkurranse-Industrielle System). Dets mørke og nitriste uttrykk gir det en eim av å være et gravmonument, hvilket det også er. Et gravmonument over en tapt grendekultur.

Pumpehuset er et symbol på den gjennomstrøms-teknologien jeg forakter, det motsatte av permakulturens kretsløps-teknologi, integrert i det lokale. Dette for å betjene de subeksurbane, de som lever ut den amerikanske drømmen om den ensomme eneboligen i kulturlandskapet, uten å være delaktige i jordens slit. Disse kunne ikke eksistert uten alle disse rørene, kablene og asfalterte veiene, hvor de farer til og fra kontoret i metallhylstrene sine gjennom kulturlandskapet, lik en ubåt gjennom vann. De er landskapskonsumenter. Og konsumenter skal betjenes. Av denne grunn står pumpehuset her. Det har ingenting med genuin rural kultur å gjøre! Derfor ønsker jeg å steine pumpehuset. Ikke fordi jeg er fariseer, men fordi jeg er rural.

Særlig vestlige kulturer har de siste tiårene fjernet menneskene fra sin naturlige bakgrunn. Naturen er blitt kjøps- og utstillingsvare, den er noe man går ut i og betrakter, men ikke er en del av. – Terje Bongard

På andre sida av vegen sildrer ikke lenger bekken. All gravingen har drenert vekk og kuttet av dens kilder. Den er nå knusktørr, og det vokser brennesle og skogsvafler der det før alltid sildret litt vann, selv gjennom de tørreste somre. Om våren vokste her maigull og bekkeblom. I min barndom bygde vi dammer og kanaler i bekken, hvor vi seilte små båter. Nå borte vekk. Kanskje kommer vannet tilbake smått om senn, men i verste fall er det tryllet bort for alltid av framskrittets magi. Dette ble ikke konsekvensutredet!

Derimot ble det reist krav om konsekvensutredning av skjermingshaugen i overkant av skogen min, rett nedenfor høgspenten. Her stilte saksbehandler til slutt krav om at jeg måtte leie inn et konsulentfirma, etter å ha bøllet med meg med skjemaene sine gjennom vinteren. Jeg fikk høre at selv kongen måtte fylle ut disse skjemaene, men kjenner jeg ham rett ville han ha forvandlet seg fra grå byråkratbølle til smiskende tjener hvis kongen hadde banket på døra hans. Trolig hadde han vært på kurs hos Statnett, hvor han så en potensiell Synnøve Kvamme i meg.

Her kom imidlertid prosjektlederen i teknisk etat til unnsetning, og skjermingshaugen min fra overskuddsmasser ble stående igjen som prosjektets eneste virkelig store suksess!

Min livsgjerning var å leve som retrovativ kulturbærer ved Grythengen, elvebruket som var velkomstsportalen for grenda til Magnus Johansen Dahl, som jeg har valgt å kalle Totenåsens apostel. Dette fordi han bandt sammen grendene rundt Totenåsen i troen på Kristus, hvor vennesamfunnene besøkte hverandre på kryss og tvers av åsen. Slik ble Totenåsen noe som bandt sammen og forente, ikke en barriere som skiller ad, som i dag.

Totenåsens apostel og min oldefar var gode venner, og under grendevandringen i vår fikk jeg vite at Dahls småbruk Holmstadengen og Grythengen var nabobruk etter Olterudelva. Begge engene er nå skygger av seg selv, på tross av at min gamle far har omgjort våningshuset på Grythengen til et smykke i løpet av sommeren.

På dette grunnlag bør også kommunen forvandle pumpehuset til et smykke, for å hedre min gamle fars innsats. Dette må rettes opp, helst senkes ned i terrenget og utsmykkes. Det beste er om man kan gjøre pumpehuset om til et ekko av det vakre stabburet min oldefar bygget, som har 100-års jubileum i 2020. Jeg gikk med på at kommunen kunne få sette pumpehuset i sammenheng med tunet på Grythengen, mest for å unngå ekspropriasjon, men når man har å gjøre med et så ytterst sårbart historisk miljø som et gammelt gårdstun, plikter man å vise den største aktsomhet og varsomhet for å understøtte og styrke tunets karakter. Det har ikke kommunen gjort ved å dumpe dette pumpehuset ned i landskapet i hui og hast, uten så mye som å ta en telefon for å forsikre seg om at vi var såre fornøyd. Gårdstunet er Norges sjel!

Uansett kan jeg ikke leve ut min livsgjerning som kulturbærer ved elvebruket Grythengen, velkomstsportalen for grenda til Totenåsens apostel, hva som var en unik grendekultur, som jeg er umåtelig stolt av og glad i. Fordi jeg gremmes over hva det har blitt til av grenda mi i dag. Skulle jeg kunnet utføre min livsgjerning måtte både pumpehuset, høgspenten og de subeksurbane bunkerne vekk.

Derimot lover jeg at forvandler dere pumpehuset til et smykke, slik min far har gjort det med våningshuset, skal jeg lage til en skikkelig kulturvandring for grenda. Med informasjonstavler, nettside og ledestaur. Og gjerne stille til disposisjon som guide. Men slik pumpehuset nå står kan jeg ikke gjøre dette, jeg vil heller fraråde folk å besøke grenda. Og kunne dere finne en måte å få tilbake rislebekken min på, selv gjennom tørrsomrene, ville jeg blitt riktig glad.

Les hos PermaLiv.

Gå til innlegget

Lommedemokrater foren dere!

Publisert over 3 år siden

Kanskje blir lommedemokratiet for enkelt å forestille seg, og at disse store tenkerne derfor er forblindet av sine glitrende intellekt? Eller gir det ikke tilstrekkelig status å fremme en slik utrolig enkel demokratimodell?

“ALL ØKONOMI, OGSÅ DEN SOSIALISTISKE, BYGGER PÅ DEN MEDFØDTE “Pengefølelsen”, som er drivkraften bak kapitalismen. HVA ER VERDIER!!!” – Terje Bongard

Finnes det i dag et parti som ikke fremmer en økonomi bygget på pengefølelsen? Svaret er et rungende nei! Hverken Rødt, KrF, MdG eller noe annet parti har en økonomisk politikk hvor ikke den medfødte pengefølelsen ligger til grunn. Derfor er de alle svikere av sivilisasjonen. Det er kun vi lommedemokrater som representerer en reell alternativ økonomisk virkelighet. Derfor, bli lommedemokrat du også! Som Bongard avslutter følgende samtale: Vi må bli flere!

"Kapitalismens nedbrytende ressursparadoks må da settes ut av kraft gjennom et annet energiregime – kombinert med en ny økonomisk dynamikk." – Hans Ebbing

Pål Steigan har tatt et oppgjør med sin statssosialistiske fortid, hans nyutviklede kommunisme 5.0 er en del av dette bruddet. Han har ikke vist et klart standpunkt til fordel for lommedemokratiet, jeg vil derfor ikke omtale Steigan som lommedemokrat. Men han har utvilsomt grepet allmenningene, og jeg vil kalle ham en allmenninger, en av allmenninghetens ledestjerner. Personlig plasserer jeg Steigan i samme liga som Michel Bauwens, David Bollier, Silke Helfrich og Elinor Ostrom.

“Takk Øyvind, men fremdeles har ikke disse viktige kritikerne knekt koden med pengefølelsen, eller sett at det eneste Elinor Ostrom mangler, er forståelse for inngruppestørrelsens betydning for politisk styring….” – Terje Bongard

Kanskje blir lommedemokratiet for enkelt å forestille seg, og at disse store tenkerne derfor er forblindet av sine glitrende intellekt? Eller gir det ikke tilstrekkelig status å fremme en slik utrolig enkel demokratimodell? Menneskets påfuglfjær er jo våre tanker og meninger.

“Men noe så enkelt og avansert som et lommedemokrati tror jeg egentlig få av dem er i stand til overhodet å forestille seg.” – Axel Ford

Ford viser med denne lille kommentaren at han er gnistrende intelligent, da lommedemokratiet er den enkleste formen for demokrati som finnes, samtidig som det er det mest avanserte, da det bygger på en samlet humanetologisk kunnskap. Allikevel vil heller ikke han ta steget fullt ut som lommedemokrat av anarkistisk-ideologiske årsaker, da lommedemokratiet har en organisk-hierarkisk struktur, slik man finner det i økosystemene. Dette hierarkiet er imidlertid motsatt av tradisjonelt makthierarki, da makten kommer nedenfra og siver oppover, omlag som sevjen i trærne om våren.

Slik representerer lommedemokratiet en ny vår!

"Framtida er usikker og svært sannsynlig farlig. Vi bestemmer i dag ikke over egen framtid: Ingen av de å stemme på har gode løsninger. Økonomien lever sitt eget liv og har penger som verdimål, dette tømmer ressursene fortere enn de gjendannes fordi økt forbruk gir økt pengeoverskudd. Menneskeatferd er ikke tilpasset å gjøre noe med dette i store samfunn: Vi må organisere oss for å få fram evnene til samarbeid og bærekraft; for å holde igjen lysta på mer; som også er medfødt." – Terje Bongard

Lommedemokratiet, universets og historiens enkleste men samtidig mest avanserte demokratiform.

Lommedemokratiet har en biologisk maktstruktur med et fraktalt fordelingshierarki, på samme vis som vi ser det i økosystemer og organisk form. I det nederste nivået finner vi de demokratiske produksjons-lommene eller inngruppene, som selvorganiserer sine arbeids-celler som de stolte eiere av produksjonsmidlene. Et sant selveierdemokrati, hvor det predatoriske markeds/stats-duopolet oppløses i allmenningheten!

Tegning: Nikos A. Salingaros

Lommedemokratiet er et økonomisk demokrati som opererer i evolusjonens fjerde lag, hvor det benytter seg av inngruppe-kreftene i handikapprinsippet (Zahavi, 1975). Dagens politiske demokrati fremmer derimot en økonomisk politikk basert på utgruppe-kreftene i handikapprinsippet. Et politisk system som opererer innenfor evolusjonens femte lag kan aldri bli bærekraftig!

 

Hos PermaLiv.

Gå til innlegget

En vandring etter Kronborgsætergrenda

Publisert over 3 år siden

Å vandre sammen og minnes, dele historier og kunnskap fra den grenda man har felles, var en stor opplevelse. Grenda mi var Kronborgsætergrenda på Toten, opp mot Totenåsen. Dette var et usedvanlig sted, med mange sterke personligheter. Ikke minst husmannssønn og emissær M.J. Dahl i Holmstadengen.

Kulturvandringen etter grenda vår onsdag 31. mai 2017 ble en stor suksess, vi kunne kanskje vært flere, men innholdsmessig var den fenomenal. Så de som ikke stilte opp gikk virkelig glipp av noe.

Et lite utsnitt fra grenda.

 

Vandringen begynte kl. 17:00, jeg trodde det var 18:00, men vi møtte heldigvis i god tid. Første seksjon var om livet i gamle dager her helt nederst i Kronborgsætergrenda, ved tidligere Solhaug Trevare.

Den store overraskelsen var at her var også et grendemeiere, ett av 15 på Toten, som var i drift fra 1878 til 1905. Dette lå rett på andre sida av elva, ved Olterud gård, og man kan framdeles se hvor det var.

Olterud i Skreien, Østre Toten, ca. 1920. Den lave bygningen med hvit mur midt i bildet er det gamle Skreiens meieri.
Foto: Sigurd Røisli.

 

Harald Holmstad, bror til min bestefar, fikk jeg vite at først drev landhandleri på Kapp, deretter ved Kvastad, som seinere ble Fossum handel, før han flyttet inn i lokaler i første etasje øverst i Solhaug trevares lokaler. I tillegg var her Olterud landhandleri, hvor min oldefar i sin tid var kjøpmann, så her var en tid tre landhandlerier. Harald ble nok etter hvert utkonkurrert og flyttet lokalene ned til Skreia, hvor Mistereggen seinere overtok disse.

Olaug, Solveig og Harald Holmstad ved landhandleriet Kvastad i Skreien.
Kilde: Hellbjørg Skullerud

 

Fossum ble visstnok regnet som litt av en Bør Børson i grenda, og det var han som drog i gang den omfattende produksjonen av totenkringler i de tusen hjem i Øverskreien, som han samlet inn og kjørte inn til kjøpmenn i hovedstaden. Min bestemor var en av disse kringlebakerne, og min far trodde hun kunne være oppe i 1000 kringler om dagen.

Vandringen tok til ved tidligere Solhaug trevarefabrikk nederst i Kronborgsætergrenda. Kvastad, hvor Fossum drev sin virksomhet, skimtes i bakgrunnen. Her husker jeg at jeg stjal druer, og til straff gav Fossum meg ei plate melkesjokolade. En straff det gikk an å leve med.

 

Litt lenger opp fikk jeg vite at den mystiske Per Post og potetåkeren hans var ingen ringere enn Peder Holmstad (1843-1911), bror til min tippoldemor Marie Andersdatter Holmstad. Han bodde i en bygning oppe på Holmstad, som han donerte til Skreiens bedehus, mot at han skulle få bo i første-etasje ut livet. Han arbeidet som postbud, derav navnet Per Post, men om det var noe posthus i Øverskreien var det ingen som visste.

Her nederst i Grythengen ved bredden av Olterudelva hadde Per Post potetåkeren sin, å få oppklart at han var bror til min tippoldemor var riktig morsomt. På de tykke granleggene ser man at det begynner å bli noen år siden potetene vokste her. Rådyrene setter i dag stor pris på potetjordet til Peder Holmstad, da de foretrekker å kvile på den myke skogbunnen under de store granene.

 

Videre fikk jeg oppklart at det er Kløvstadbekken og ikke bedehusbekken, som markerer skillet mellom Hoff og Balke kirkesogn.

I Blåveissvingen møtte oss et trist syn, da et bygdedyr hadde vært på ferde i nattens mulm og mørke og dumpet et søppellass nedover dalsida. Best å ikke vise dette her.

Blåveissvingen i fjor høst.
Fra gammelt av gikk vegen her, hvoretter den seinere ble flyttet på oversida av Blåveissvingen, for deretter å følge sitt opprinnelige løp igjen med nyvegen. Etter svingen svingte imidlertid gamlevegen opp mot Grythengen.
Til venstre i Blåveissvingen var et masseuttak, dette fikk jeg vite var et grustak fra gammelt av. Det var her i dette uttaket jeg mente at grendas nye pumpehus burde vært plassert, men Teknisk Etat vendte det døve øre til. Dette viste seg å være en stor tragedie for grenda.

 

Ovenfor Blåveissvingen snakket vi litt om den første trevaren til Johan Solhaug, som ble etablert ved Olterudelva i 1907. Om det kunne ha vært ei mølle her tidligere var det ingen som hadde hørt noe om.

Ellers ble det nevnt mange plasser og navn etter vandringen oppover vegen, bl.a. at Skomakerstuggun var en husmannsplass under Kløvstad. Jeg fikk vite at Holmstad brant ned til grunnen i 1728, og at gården ikke har grunn mot elva. Holmstadengen og Grythengen er/var således nabobruk. Trist å tenke på hvordan disse fantastiske engene i dag har blomstret av, et stort tap for grenda og totenbygdene.

Grythengen høsten 2016.

 

Turleder Ragnar kunne fortelle at de som guttunger hadde dampet opp et brev fra mattilsynet til deres far, som da drev bakeri, og de hadde tilføyd at mattilsynet mente det luktet grisemøkk av kringlene hans. De hadde så overlevert brevet og gjemt seg for å overvære reaksjonen. Han ble meget morsk og utbrøt: "Jeg tenkte det nok!"

Ved Kronborgsætra fortalte Inger-Marit om Borghild, som drev Kronborgsætra pensjonat, hun var den beste og mest fantastiske vertinna prest Karsten Isaksen hadde truffet under sine mange reiser i Norges land. Hun var like kort som hun var bred, og det var hun som i sin tid inviterte fylkeskommunen til Kronborgsætra, hvor hun serverte og oppvartet dem etter alle kunstens regler. De ble så fornøyde at de gav grenda ny fylkesveg.

Kronborgsætra var under Borghild og seinere Seljeflot berømt i hovedstaden for sin bevertning, og grenda var under disse unike personligheter og gourmetkokker Totens fremste turistmål. Det kunne grenda fremdeles vært i dag, hvis man hadde tatt bedre vare på de to engene.

Turleder Inger Marit ledet oss deretter helt opp til Holmstadsveen, hvor man kan se Mjøsa hele sju steder.

På Holmstadsveen husker jeg vi brukte å ha avslutninger for yngres, et tilbud på Skreiens bedehus for de yngre. Tømmerstua på bildet er nå tatt ned og flyttet som hytte til Trysil. Før denne stod et 2-etasjers våningshus her. Låven står fremdeles.

 

Mens vi nøt utsikta fra Holmstadsveen berettet Inger-Marit om en gammel rettssak oppe på Hongsætra, som er neste stopp hvis man vandrer videre. Denne finnes på lokalhistorie-wikien:

“I et tingbokutdrag fra tingbok 28 for Toten sorenskriveri kan man lese at det 11. juni 1725 var rettsak på Hongsætra. Sorenskriveren var der sammen med seks domsmenn. Rettssaka dreide seg om at Jens Enge, som ifølge en bykselsseddel fra 1698 hadde sæterretten på Hongsætra, reiste sak mot Jacob Holmstad. Jacob Holmstad ble beskyldt for å ha tatt to-tre bråter og rydninger i sætermarka til Hongsætra. Dessuten skulle Holmstad ha “bortført en del møkk fra slåttvollen”. Jens Enge beskyldte også Ole Klauvstad og Tomas (Tommes) Skinstad for å sætre på Hongsætra uten å betale for seg. I den relativt omfattende vitneførselen kommer det også fram at det var strid om ei sve i grenselandet mellom utmarka til Holmstad og Hongsætra. Da saken ble tatt opp til doms på Narum 24. juli 1725 ble Jacob Holmstad frikjent, ettersom Jens Enge ikke kunne påvise grenser for Hongsætra. I saken mot Thomas Skinstad og Ole Klauvstad gikk det annerledes. Tomas ble dømt til å betale Jens Enge 12 riksdaler i erstatning for møkka han hadde solgt til Jacob Holmstad, for beite og for kostnader med saken.”

Ned igjen etter gamlevegen mot Holmstadengen. Under vandringen fikk jeg full klarhet i hvor de gamle vegene gikk.
Da vi passerte Sønsteby fortalte Helmer den yngre om at Johan Vestby i sin tid var intervjuet at Totens blad, med et stort høylass etter fjordingen sin. Han sa da at han het Johan Vestby og kjørte høy fra Østby til Sønsteby.
Helmer kunne fortelle at Mina, kona til Johan, serverte verdens beste sviskegraut for dem da de som guttunger passerte her på veg ut mot åsen.
Jeg kan selv huske at jeg fikk sitte på med Johan på sleden hans om vinteren hjem fra skolen.

 

Vandringsfølget ankommer Holmstadengen, turens høydepunkt, i strålende vårvær. Dette blir nesten som dengang folk kom vandrende fra de mange grendene rundt Totenåsen, for å lytte til emissær Magnus Johansen Dahl nede på Skreiens bedehus.
Til venstre går vegen ned til Nygardseterdammen og over Olterudelva. Det var ingen som visste noe om om denne tidligere gikk over til Røise?

 

Våningshuset til husmannssønnen, skomakeren, jordbrukeren og omvandrende emissær Magnus Johansen Dahl fra Spydeberg, av meg gitt tittelen Totenåsens apostel, hvor han vant Landbruksselskapets diplom for sitt jordbruk. Her samlet han sangskatten Pris Herren, til utsyn over de vide totenbygder. Om ham er så meget skrevet, det er kun å gjøre et lite søk.
Dette blir nok et av de siste bildene av våningshuset i Holmstadengen, da taket har fått stygg medfart i løpet av vinteren. Får vi en snørik vinter kan det falle sammen, og med det så utrolig mye historie og identitet. Men heldigvis stod det og lyste for oss og gav oss en herlig avslutning på grendevandringen dette året, før det faller ned og gjenforenes med sin store mester i det hinsidige. Men hvilket herlig vårbilde over et vidunderlig sted!
På tunet var enkel bevertning med totenkringler fra nærliggende Holmstad Hjemmebakeri, som har fortsatt med kringlebakst etter at Fossum gav seg. De bakes fremdeles for hånd av lynraske kvinnehender.

 

Tusen takk til kulturkontoret som arrangerte denne lille grendevandringen. Og ikke minst tusen, tusen takk til turlederne Ragnar Holmstad og Inger-Marit Østby, som gjorde den til en slik minneverdig opplevelse!

Artikkelen med lenker til lokalhistorie-wikien og wikimedia kan leses hos PermaLiv.

Gå til innlegget

Tanker foran en grendevandring

Publisert nesten 4 år siden

Totenåsens apostel, hans disipler og hva de skapte, er i ferd med å forsvinne. Måtte vi få kjenne deres vindpust under kveldens grendevandring.

Hos PermaLiv.

I dag er grendevandring etter grenda til Totenåsens apostel. Under M.J. Dahls tid opplevde grenda en utrolig blomstringsperiode, hvor de to engene etter grenda, Grythengen og Holmstadengen, stod i full blomst. Grythengen var grendas velkomstsportal, mens på Holmstadengen fikk emissær Dahl Landbruksselskapets diplom for sitt jordbruk. Her samlet Dahl sangskatten Pris Herren på sitt kontor, mens han skuet utover Mjøsa og de fagre totenbygder.

I sannhet, Kronborgsætergrenda var i seg selv en hage som priste Herren, her ble alt formet som en gave til Gud, og grenda var slik sett på høyde med Italias Firenze.

The builders of Florence, especially those building from about the year 1000 A.D. to 1500 A.D., lived and worked with an unshakable belief in God. As one looks at the works that came from their hands, God is everywhere: in the paintings now hanging in the Uffizi, in the Baptistery, in San Miniato, in the life and death of Beato Angelico living in his cell in the monastery of San Marco. For them, every stone was a gift to that unshakable belief in God they shared. It is the belief, the unshakable nature of the belief, its authenticity, and above all its solidity, which made it work effectively for them. We, in our time, need an authentic belief, a certainty, connected with the ultimate reaches of space and time -- which does the same for us. - Christopher Alexander

De rurale gigantene etter Kronborgsætergrenda, fremst av disse Totenåsens apostel, gjorde grenda si til en lovsang for Herren, en Guds hage.

It has taken me almost fifty years to understand fully that there is a necessary connection between God and architecture, and that this connection is, in part, empirically verifiable. Further, I have come to the view that the sacredness of the physical world—and the potential of the physical world for sacredness—provides a powerful and surprising path towards understanding the existence of God, whatever God may be, as a necessary part of the reality of the universe. If we approach certain empirical questions about architecture in a proper manner, we will come to see God. - Christopher Alexander, "Making the Garden", 2016

Med etterkrigsgenerasjonen falmet Guds hage, og den amerikanske drømmen overtok dennes plass etter grenda til Totenåsens apostel. Nå er minnene etter disse ydmyke Herrens tjenere på jorden et falmende minne, samtidig som den amerikanske drømmen også er i ferd med å falme, og vi har intet tilbake.

So, cars are more expensive and there are more poor people. No wonder that car ownership is going down: a gradually higher fraction of the population cannot afford cars any more. 

We shouldn’t be surprised: for most of humankind’s history, most people would walk; only a few could afford horses or coaches. One car in every garage was a very peculiar phenomenon that couldn’t possibly last for a long time and that won’t probably ever be repeated in the future. But the end of the cycle may not be painless for many. If you live, or have lived, in a Western suburban area, you know what the problem is. 

There you are: miles away from anything that’s not other people’s homes. Miles from your workplace, miles from the nearest supermarket, miles from the closest train station. No car means no job, no groceries, no place to go. - Ugo Bardi, "Why the American way of life is negotiable"

Grenda til Totenåsens apostel er nå en meningsløs subeksurban underavdeling av Los Angeles, med et stort industribruk og en mengde subeksurbane bunkere, uten røtter til historien, jorden eller kulturen. Grythengen, grendas velkomstsportal, var alt dette, men hun ble ofret for den subeksurbane livsstilen, nå sist med pumpehuset. Dette er en hyllest til den amerikanske drømmen. De som planla det og bygde det var ikke Guds tjenere, de så seg ikke som Guds gartnere på jorden, de så ikke Kronborgsætergrenda som en hage.

Så annerledes alt var på min oldefars tid. Da var tre nærbutikker nederst i grenda, sagbruk, trevare, badehus ved Sagelven, samt at man hadde eget bedehus, hvor deres egen apostel talte. Hit kom mennesker fra de mange grendene rundt Totenåsen for å lytte til Totenåsens apostel. Det var reint vann i brønnen og flust av bekkørret i Olterudelva.

Med vemod deltar jeg på grendevandringen etter grenda til Totenåsens apostel i dag. Med vemod fordi min rolle som kulturbærer for grendeportalen til det som var en forunderlig grendekultur, ble meg fratatt. Med vemod fordi denne grenda, som var en hage til Guds ære, nå har visnet hen og snart er glemt. Med vemod fordi jeg, som tilhørte en av de eldste industritradisjonene på Toten, ikke lenger fikk lov til å være del av denne.

Dagane til mennesket er som graset, som blomen på marka, slik blomstrar han. Når vinden fer over han er han ikkje meir, og staden hass kjenner han ikkje lenger. - Salmane

Totenåsens apostel, hans disipler og hva de skapte, er i ferd med å forsvinne. Måtte vi få kjenne deres vindpust under kveldens grendevandring.

Gå til innlegget

Ålesund bør miste verdensarvstatusen

Publisert nesten 4 år siden

Ålesund har ikke vist seg verdige som forvaltere av verdensarven vår, og bør derfor miste sin verdensarvstatus.

Noen sitater fra det norske arkitekturopprøret:

"NOEN BØR KLAGE PROSJEKTET INN TIL UNESCO OG BE DEM VARSLE TAP AV VERDENSARVSTATUS HVIS NYBYGGET REALISERES. DRESDEN MISTET SIN STATUS PGA BYGGING AV EN FÆL BRO." - Audun Engh

"Bygget ble vedtatt. Ålesund medtatt." - Erling Okkenhaug

"Ikke til å tro! Nok et eksempel på kulturløse politikere" - Line Arneberg

"Usch...Gräsligt !" - Christina Ekström

"Dette er jo egentlig det samme som de "tidsmessige" 60-talls-skoeskene som poppet opp overalt i sin tid. Eneste forskjellen er asymmetriske vindusarrangementer og noen skeive søyler.
Copy-paste-arkitektur!" - Egil Nilsen

"Står ikke Ålesund på Unescos verdensarvliste? Hvordan kan det være lov? Vil de ikke stå der lenger?" - Anne Kristine Sollund

"Trond Bengtson: Det med skrå søyler har de fra operaen.

Sigmund Knag: Og Rockheim i Trondheim. Og Kronstad Distriktspsykitatriske Senter, Bergen. Etc. Det er visst en greie (i mangel av stil har man 'greier'.)"

"Levert av: En liten og sær moteavhengig gruppe av ynkelige arkitekter." - Erling Okkenhaug

"Hvor er Riksantikvaren?" - Audun Engh

Delta i diskusjonen hos det norske arkitekturopprøret her!

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere