Hans Morten Haugen

Alder: 49
  RSS

Om Hans Morten

Ifølge herværende avis er jeg brobygger på Korsvei (har vært styreleder i den tverrkirkelige bevegelsen Korsvei i tre år). Min kone sier at jeg er opptatt av kirka (kjørkja), men det mye som kunne vært bedre der. Heller ikke jeg tør å ta hele Bibelens radikalitet på alvor, men prøver. Jeg utdanner diakoner, leker med tre barn og har verdens beste livsledsager!

Følgere

Sikkerhetsrådet, Norge og Israel

Publisert 4 måneder siden

Senter mot antisemittisme (SMA) sin forståelse av det folkerettslige grunnlaget for å forstå Israel/Palestina-konflikten må imøtegås.

Jeg registrerer at Senter mot antisemittisme (SMA; nyhetsbrev 26. mars) er kritisk til norsk politikk overfor Israel. Dette er ikke første gang, og vil ikke bli siste gang Norge får kritikk fra SMA og deres allierte.

Norges nylige uttrykte støtte og tillit til Den internasjonale straffedomstolen (ICC) og henvisning til Sikkerhetsresolusjon 2334 i et innlegg i Sikkerhetsrådet 25.mars er for disse uttrykk for at Norge framfører Israel-kritikk som har «antisemittisk slagside».

Det er angivelige «dobbeltstandarder» ved å kreve fra Israel noe som ikke kreves fra andre stater som er bakgrunnen for at anklage om antisemittisme blir framført. Dobbeltstandarder i vurdering av staten Israels politikk er ett av 11 punkter i antisemittismedefinisjonen til International Holocaust Remembrance Alliance. Fire av punktene omtaler kun jøder uten å nevne staten Israel, ett omtaler både jøder og staten Israel, og seks omtaler hvordan omtale av staten Israel kan falle inn under antisemittisme.

Det er gode grunner til å ikke gi SMA oppmerksomhet, men siden jeg vet at mange kristne ser på SMA som en viktig kilde til informasjon velger jeg å behandle SMA seriøst. Jeg har ingen illusjoner om at SMA eller støttespillerne vil være enige med meg, men kanskje andre vil. Det følgende handler kun opp nyhetsbrevet fra 26. mars.

1 Jeg er enig med SMA på ett punkt: «Ingen andre stater i verden behandles på denne måten av norske myndigheter…» Dette er fordi Israel er en unik stat med en unik politikk.

Jeg og flere med meg skulle ønske at Norge tok til orde mot folkerettsstridige situasjoner andre steder, som i Vest-Sahara. Her får Marokko hjelp av ulike selskaper til å tømme Vest-Saharas territorium for ressurser – uten samtykke fra representanter for saharawienes anerkjente organ. Likevel oppfatter Norge Vest-Sahara som et område hvor retten til selvbestemmelse er blitt hindret. Norge har både en (ikke tydelig nok) fraråding til norske selskaper og Staten Pensjonsfond – Utland (SPU) har solgt aksjer i selskaper fordi deres praksis bryter med SPUs etiske retningslinjer.

2 Det er ytterst interessant at SMA i omtalen av det folkerettslige grunnlaget velger kun to dokumenter for å beskrive folkeretten: Fredsavtalen fra 1994 mellom Jordan og Israel, som fastslår grensene mellom Israel og Jordan, og Oslo-avtalene (i flertall). Jordan-Israel-avtalen setter ikke til side den forståelsen verdenssamfunnet har lagt til grunn. Denne er uttrykt i Sikkerhetsresolusjoner og staters praksis, men ikke uttrykt i traktater. Oslo-avtalene handler om ulike ordninger fram mot en politisk løsning – som alle vet ikke er funnet.

Det interessante er at Palestina-mandatet ikke er nevnt: Noen mener at dette gir Israel suverenitet over hele mandatområdet også etter at mandatet opphørte. Som forklart i Dagen i en større kronikk 20. august 2020 er det å hevde at Israel ikke utøver en okkupasjon ved å basere seg på Palestina-mandatet ikke tilstrekkelig.

3 Jeg er uenig med SMA på en rekke andre punkter. Jeg tar her kun opp SMAs forståelse av folkeretten. For det første mener SMA at FN-pakten har et forbud mot innblanding i andre staters indre anliggender. Dette ser bort fra all utvikling etter 1945.

For det andre mener SMA at det «ikke … finnes et annet grunnlag for å etablere palestina-arabisk selvstyre innenfor dette området enn israelsk vilje til å tillate det.»  Dette strider med alle Sikkerhetsrådsresolusjoner. Dersom denne forståelsen hadde vært riktig ville dette innebære at Palestina-Israel-konflikten et intern israelsk anliggende.

Israelernes rett til selvbestemmelse har kommet gjennom handlinger gjort av israelske politikere og gjennom FNs og enkeltstaters agering. Det er nå på tide at også palestinernes rett til selvbestemmelse blir en realitet, gjennom klok agering fra palestinske politikere og verdenssamfunnets praktisering av hovedprinsippene i FN-pakten: Fred, utvikling, menneskerettigheter og retten til selvbestemmelse.

Kronikken sto første gang på trykk i Dagen 31. mars 2021

Gå til innlegget

Patentrettigheter og COVID-19

Publisert 8 måneder siden

Prinsippet om samtidig tilgang til slike tjenester for alle er et ideal, men vanskeligere å gjennomføre i praksis. Betydelig økt produksjon i land som har produksjonskapasitet er en avgjørende del av løsningen. Her er TRIPS-prosessene viktige, og Norge har en rolle.

Patenter er midlertidige eksklusive rettigheter til kommersiell utnyttelse av en oppfinnelse. Patentrettigheter er en av nærmere 10 ulike former for immaterielle rettigheter, de fleste regulert i TRIPS-avtalen, som er en del av Verdens handelsorganisasjon-avtalen (WTO-avtalen) fra 1994.

Det er flere bestemmelser for fleksibilitet i TRIPS-avtalen. De minst utviklede landene – med inntekt under 1018 USD pr innbygger – har unntak til 2033 for å gjennomføre TRIPS-avtalen på medisinfeltet. De andre landene, med unntak for India, bruker i liten grad disse fleksibilitetene.

Mest omtalt i TRIPS-avtalen er såkalt tvangslisens i artikkel 31: Myndighetene bestemmer at en annen produsent skal få produsere en patentert oppfinnelse. Nær sagt alle land har bestemmelser om tvangslisens, eksempelvis for offentlig, ikke-kommersiell bruk.

Derimot er frivillig lisensiering ikke regulert i TRIPS-avtalen. Debatter om COVID-19 omtaler ofte frivillig lisensiering. Slike avtaler kommer imidlertid ofte med betingelser, som nærmere dokumentert av Leger uten grenser, og i Sør-Afrikas innlegg i TRIPS-rådets ekstrasesjon 20. november.

Dette møtet skjedde fordi Sør-Afrika og India la fram et forslag for TRIPS-rådets ordinære møte 15. og 16. oktober, om innføring av et generelt unntak for fire typer immaterialrettigheter. Dette unntaket var foreslått å gjelde til COVID-19-vaksiner er allment tilgjengelige. Norges innvending var at forslaget var for bredt, og at konsensus om forslaget aldri ville vært mulig.

Disse innvendingene er relevante, men overser Norges tidligere brobyggerrolle om patentspørsmål. Norge arbeide knallhardt fram mot enighet på WTO-møtet i 2001 og til en rask reduksjon i medisinpriser på HIV/AIDS-medisiner.

Særlig relevant er det at en rekke organer har vedtatt at immunitet mot COVID-19 er et globalt fellesgode. Med andre ord skal ingen hindres fra tilgang, og noens tilgang skal ikke hindre andres tilgang. Både G20-møtene 17. september (finans- og helseministre) og 21. og 22. november (statsledere) gjentok formuleringen om globale fellesgoder fra både Verdens helseorganisasjons øverste organ (mai) og FNs Menneskerettighetsråd (juli).

Slike vedtak forplikter. Vaksinering krever at helsesystemer nasjonalt styrkes. Dette gjenspeiles i strukturen i det såkalte Access to COVID-19 Tools – Accelerator (ACT-A), som også arbeider for å fremme universell tilgang til diagnoseverktøy og medisiner.

Prinsippet om samtidig tilgang til slike tjenester for alle er et ideal, men vanskeligere å gjennomføre i praksis. Betydelig økt produksjon i land som har produksjonskapasitet er en avgjørende del av løsningen. Her er TRIPS-prosessene er viktige, og Norge har en rolle.

Konkret kunne Norge ha fremmet et forlag for TRIPS-rådet som tar utgangspunkt i at WTO-avtalen artikkel IX.3 ikke krever konsensus, men bare ¾ flertall for å bli vedtatt. Ordlyden i bestemmelsen gir rom for at generelle unntak kan innføres for et fåtall land, gitt at det er eksepsjonelle omstendigheter.

Hvilke land dette vil gjelde for vil være en del av forhandlingene. Siden målet er størst mulig tilgang for flest mulig raskest mulig, er det naturlig at de landene med en viss produksjonskapasitet for generiske medisiner, som India og Kina, ville måtte prioriteres.

I tillegg til å bygge forståelse for et mindre omfattende forslag som omfatter få land og er begrenset til ett år i tråd med WTO-avtalens artikkel IX.3, kan Norge fremme bedre forståelse for de faktiske hindringene for samtidig tilgang.

Sør-Afrikas innlegg den til TRIPS-rådet 20. november viser eksempler på hindringer for å sikre universell tilgang på både vaksiner, medisiner og diagnoseteknologi for COVID-19. Det ville vært svært interessant om norske myndigheter vil svare på de problemene Sør-Afrika løfter fram.

Kronikken sto første gang på trykk i Dagen 2. desember 2020

Gå til innlegget

Forslaget vil medføre en reell avvikling av KIFO

Hovedsaken i Vårt Land 11. september var at Kirkerådet på møtet 17.-18. september bes om å vedta halvering i støtten til stiftelsen Kirkeforskning (KIFO) i 2021 og en total avvikling av støtten i 2022. Det er utvilsomt at dette forslaget - gitt at det blir vedtatt - vil medføre en reell avvikling av KIFO.

KIFO hadde en egen budsjettlinje i statsbudsjettet, som Stortinget ikke utfordret på 20 år.  Jeg slutter meg til Repstad og Vetviks innvendinger - begge på Verdidebatt - mot manglende inkludering og mangelfull utredning. Jeg vil løfte fram andre forhold, nemlig oppdragsmarkedet, og foreslå at Kirkerådet kan bruke styringsdialog med KIFO mer aktivt.

Ingrid Vad Nilsen peker på at grunnbevilgningen til KIFO utgjør en relativt stor andel av KIFOs budsjett. Isolert sett er dette riktig, men oppdragsmarkedet for forskning på kirkeliv og religiøse forhold er svært krevende. 

Kort fortalt dekker større forskningsprosjekter - som kan være 5-10 millioner årlig - hele stillinger primært for stipendiater og post.doc.-stillinger. Videre, dersom man skal få tilslag på slike prosjekter, kreves det at man gjerne har fem-seks samarbeidspartnere, der ansatte ved disse får frikjøp i en viss stillingsprosent for å delta i prosjektet. Dette betyr at prosjektansvarlig kan ende opp med finansiering for en relativt liten andel av sin stilling. 

For mange av disse utlysningene er det omtrent 10 prosent av søknadene som innvilges. KIFO vil sannsynligvis bare få finansiering som samarbeidspartner, ikke prosjektansvarlig, rett og slett fordi det er tunge og internasjonalt anerkjente institusjoner som når opp i den harde konkurransen.

For andre utlysninger, der sannsynligheten for innvilging kan være noe høyere, snakker vi ofte om mindre beløp, svært sjelden millionbeløp. Det er likevel unntak, eksempelvis Den norske kirkes medlemsundersøkelse i 2019, gjort av Opinion, med 4600 respondenter. Jeg vet ikke hvorfor denne ikke ble gjennomført av KIFO, slik det skjedde for undersøkelsen i 2000.

Oppdragsmarkedet for forskning på kirkeliv og religionsforhold er rett og slett for lite til å generere anslagsvis 8-10 millioner NOK årlig. 

Ut fra saksdokumentet til Kirkerådets møte erkjennes det at virksomheten i Kirkerådet "er ikke kjennetegnet av å ha en strategisk og systematisk holdning til FoUI." Å kutte støtten til KIFO synes som et lite hensiktsmessig svar på dette. 

Videre, som følge av for svak dialog mellom KIFO og Kirkerådet blir det "opp til KIFO å bestemme hvilke forskningsarbeider som skal prioriteres." Dette er en spesiell forståelse. Snarere er det rimelig å forvente at en betydelig grunnfinansiering følges opp av en regelmessig dialog, altså mer enn én gang i året. 

En slik dialog trenger ikke nødvendigvis å gå på bekostning av forskningsfriheten som er anerkjent i artikkel 15(3) i FNs Konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Forskningsfriheten kan imidlertid komme i fare dersom Kirkerådet eksempelvis nekter KIFO å forske på og publisere på gitte temaer. Detaljene om hva Kirkerådet særlig ønsker forskning på kan avklares gjennom dialogen. 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere