Hans Morten Haugen

Alder: 49
  RSS

Om Hans Morten

Ifølge herværende avis er jeg brobygger på Korsvei (har vært styreleder i den tverrkirkelige bevegelsen Korsvei i tre år). Min kone sier at jeg er opptatt av kirka (kjørkja), men det mye som kunne vært bedre der. Heller ikke jeg tør å ta hele Bibelens radikalitet på alvor, men prøver. Jeg utdanner diakoner, leker med tre barn og har verdens beste livsledsager!

Følgere

Hvor er Israel på vei?

Publisert over 7 år siden

Når Israels president Simon Peres kommer, må statsministeren utfordre ham på om Israel er villig til å gå i retning av en reelt demokratisk og flernasjonal stat – samtidig som jødenes forhold til Israel ivaretas.

USAs utenriksminister John Kerry uttalte nylig at Israel er på vei til å bli en apartheidstat. Han uttalte dette i forbindelse med at fristen for den USAs ledede nye runden i fredsprosessen gikk ut og forhandlingene ble brutt.

Begrepet apartheidstat er tidligere brukt som et scenario for Israel av flere israelske statsministre, fra Ben Gurion til Ehud Barak og Ehud Olmert.

De to sistnevntes uttalelser kom mens de var henholdsvis forsvarsminister i 2010 og statsminister i 2007. Selv om sistnevnte ikke brukte ordet apartheid, levner formuleringen «kamp for like stemmerettigheter à la Sør-Afrika» liten tvil om hvilket Sør-Afrika det vises til.

Separasjon. Selv foretrekker jeg begrepet hafrada, hebraisk for separasjon, om den israelske politikken. Separasjonsbarrieren heter nettopp på hebraisk Geder Ha’hafrada. Videre er det relevant å omtale Israel som et etnokrati, altså styre ved å gi særfordeler til en etnisk gruppe. 

Selv om palestinere i staten Israel har stemmerett og bevegelsesfrihet, foregår forskjellsbehandlingen langs tre dimensjoner. Innreise og erverv av statsborgerskap skjer automatisk for jøder. Et mindre kjent tiltak er bruk av arealplaner til å definere palestinske landsbyer som ulovlige, som betyr at ingen offentlige tjenester ytes og med risiko for husødeleggelser, samt trekking av kommunegrenser for å hindre utvidelse av palestinske byer og landsbyer. De siste typene tiltak er at rekruttering til visse ikke-militære yrker er betinget av avlagt verneplikt. 

Lov som splitter. I februar 2014 vedtok Knesset, det israelske parlamentet, en lov som splitter den palestinske befolkningen i to: Israelske arabere og arabisk-talende kristne. Reaksjonene fra de fleste kristne på at deres identitet er blitt endret har også blitt brakt videre av Kirkenes Verdensråd. Det er imidlertid en gruppe kristne som er fornøyd, siden dette for dem kan hindre diskriminering i yrkeslivet. Et nytt parti, B’nei Brit Hahadasha (‘Sønner av Det nye testamentet’), er etablert for å fremme muligheten til å tas opp i de israelske militære styrkene (IDF). I flere år har det såkalte Christian IDF Forum eksistert.

Mangelen på bevegelse i samtalene gjør at stadig færre ser en tostatsløsning som en realistisk mulighet. Sabeel-senteret i Jerusalen har lenge sagt at selv om målet på lang sikt må være en enstatsløsning, er mistilliten så sterk at veien dit må gå gjennom en tostatsløsning der tillit gradvis kan bygges. Staten Palestina er anerkjent av 132 stater, deriblant Norge, og Verdensbanken har bekreftet at de palestinske statsinstitusjonene fungerer godt.

Okkupasjon. En stat trenger imidlertid effektiv kontroll over et territorium, og her er realitetene annerledes. En type anneksjon av de såkalte C-områdene i Palestina vil med all sannsynlighet skje. Dette vil bety at det internasjonale samfunnet før eller siden ikke lenger vil være med på å finansiere den israelske okkupasjonen av Palestina. 

En situasjon med palestinske byenklaver som i realiteten kontrolleres av Israel gjør at en framtidig stat kan være demokratisk kun dersom alle palestinere som bor i området mellom Jordandalen og Middelhavet får statsborgerskap. Er majoriteten i Israel klar for dette? 

Gitt at dagens israelske politikk videreføres vil det for disse palestinerne sannsynligvis komme et krav om å uttrykke en form for lojalitet til en jødisk stat. Hva vil skje med dem som ikke vil delta i programmer for å endre palestinernes holdninger til staten Israel eller aktivt vil uttrykke sin lojalitet? Et demokrati må vurderes ut fra hvordan alle borgerne behandles.

Hindring. FNs delingsplan i 1947 sa at det skulle etableres en jødisk og en palestinsk stat. Den jødiske staten har hatt en viktig rolle for verdens jøder, men har også vært den viktigste hindringen for etableringen av en palestinsk stat, særlig de siste to tiårene. Når president Simon Peres kommer til Norge den 12. mai, må den norske statsministeren sterkt understreke at Israels politikk må endres, både oppheving av blokaden mot Gaza og avvikling av bosettingene på Vestbredden. Samtidig må hun utfordre ham til om Israel er villig til å gå i retning av en reelt demokratisk og flernasjonal stat – samtidig som jødenes forhold til Israel ivaretas.  

Gå til innlegget

Samvittighetsfriheten kan ikke begrenses

Publisert over 7 år siden

I Debatten på NRK 24.10 om legers reservasjonsmulighet kom det fram to synspunkter som trenger korreksjon. Begge handler om hvordan samvittighetsfriheten utøves.

For det første sa jurist Hanne Beth Takvam-Borge at samvittighetsfriheten kan begrenses. Belegget for dette, slik hun presenterte det, er artikkel 9, paragraf 2 i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Denne lister opp grunner til å begrense religionsfriheten, men hjemler ikke en begrensning av tanke- eller samvittighetsfriheten.

Det er opplagt at religionsfriheten kan utøves på måter som er skadelige for andre. Derfor har staten anledning til å begrense religionsutøvelse gitt at dette er nødvendig for denoffentlige trygghet, for å beskytte den offentlige orden, helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter. Tanke- og samvittighetsfriheten tilhører menneskenes indre liv, mens essensen i religionsfriheten er nettopp den offentlige utøvelsen av sin religion.

Spørsmålet er om samvittighetsfriheten kan utøves offentlig slik at den er skadelig for andre. Her er vi over på det andre synspunktet. Som formidlet av Gro Nylander under Debatten 24.10 skrev Norsk gynekologisk foreningi et høringssvar av 10. april 2013at det er‘enklar krenkelse av en kvinne, dersom en lege (eller annet helsepersonell) nekter å bistå …’

Spørsmålet er hva som skal til for å oppleve seg krenket. Forståelsen til Norsk gynekologisk forening er at å nekte å bistå en gravid kvinne som vil ta aborter en klar krenkelse. Hva krenkelser er vil oppfattes ulikt av ulike personer. Vi forutsetter at det er korrekt at noen kvinner har møtt leger som skal ha sagt at kvinnen er medskyldig i mord.

Slike ytringer er uakseptable og strider med Legeforeningens eget vedtak, som sier: ‘Pasientene skal alltid møtes med forståelse og respekt.’ Det å bli anklaget for å være en morder kan opplagt forstås som krenkende. Det å ikke få henvisning fra en lege, men snarere bli anbefalt å få henvisning fra en annen lege er imidlertid vesensforskjellig fra å bli kalt morder.

Hva den enkelte måtte tenke og si om den behandlingen man er utsatt for av en lege er det umulig å sette seg til dommer over. Jeg vil likevel holde fast ved at en tilsiktet ytring kan krenke, mens en dyptfølt overbevisning hos den enkelte ikke kan krenke – selv om den kan gjøre det noe vanskeligere for kvinnen å få det hun har rett på etter norsk lov. Derfor er det også galt å begrense samvittighetsfriheten i spørsmål om liv og død.

(trykket i VL 1.11.13.)

Gå til innlegget

Dialog på hvilket grunnlag?

Publisert nesten 8 år siden

Johannes Morken spør i Vårt Land 28. september hvorfor Mellomkirkelig råd for Den norske kirke og Kirkens Nødhjelp ikke kan gå i dialog med Med Israel For Fred (MIFF), for å svare på MIFFs kritikk mot Kirkeuka for fred i Israel og Palestina. Berit Hagen Agøy har selv svart i et eget innlegg.

Som leder i en av organisasjonene bak Kirkeuka, Sabeels venner i Norge, vil jeg gi ytterligere respons, siden jeg forstår Morkens kritikk å ramme alle som står bak Kirkeuka, og ikke bare dem han nevner. Jeg har selv et genuint ønske om å kunne møtes på tvers av meningsmotsetninger, og har hatt samtaler med både styreleder i MIFF, Morten Rasmussen, og organisasjonssekretær i Internasjonale Kristne Ambassade Jerusalem (IKAJ), Dag Øyvind Juliussen.

Initiativet til Kirkeuka kommer fra Kirkenes Verdensråd og er målsettingene for arbeidet er konkret forankret i slutterklæringen fra en konferanse i Amman i 2007, hvor også Palestine Israel Ecumenical Forum (PIEF) ble lansert. Det er ingen tvil om at kirkene i Midt-Østen har fått større innflytelse over Kirkenes Verdensråds posisjoner enn hva som var tilfelle tidligere. Kirkenes Verdensråd har gjennom hele sin historie, som er nøyaktig like lang som staten Israels historie, støttet Israels rett til en trygg eksistens og var av de første og tydeligste kritikere mot FNs vedtak om å omtale sionisme som rasisme. Kirkenes Verdensråd har i 65 år støttet staten Israel – men ikke okkupasjonen og det den leder med seg.

Kirkenes Verdensråd forankrer nemlig sitt arbeid i respekt for internasjonal rett, konkret at det som for mange forstås som gudegitte rettigheter ikke kan tilsidesette menneskerettigheter. Hos dem som har sin oppmerksomhet på gudegitte rettigheter er oppfatningen om at de står på Guds side så sterk at det er svært vanskelig å få ført en reell dialog på allmenne premisser.

 

Omfanget av MIFF og andre feilinformasjon om flere organisasjoner som står bak Kirkeuka krever en egen kronikk for å beskrive. Selv om det hører til unntakene at ordet antisemitt brukes mot personer og organisasjoner som står bak Kirkeuka, er det viktig å minne om den såkaltearbeidsdefinisjonen av antisemittisme, som sier at kritikk av den israelske staten ikke er antisemittisme. Uansett erdet belastende å bli feilaktig stemplet blant annet som erstatningsteolog – og måtte svare på kritikk av Sabeel som formidles i norske medier. Sabeel (arabisk for ’vannkilde’ og ’vei’) søker å gi håp med basis i Bibelens universelle rettferdighetsbudskap.

 

Kirkeuka bør handle om å presentere modige personers arbeid for en bedre framtid for palestinere og israelere, med vekt på rettferdighet og grunnleggende sikkerhet for både israelere og palestinere. Det har ikke vært tradisjon for å invitere akademikere eller politikere til Kirkeuka. De som inviteres har det til felles at de ikke ser ekskluderende religiøse krav som en farbar vei.

 

Arrangørene av Kirkeuka bør legge vinn på å nå et bredere publikum, og valg av innledere kan vi gjerne diskutere. Konkrete handlingsalternativer og diskusjon av disse kan da omfatte at vi må være åpne for å invitere personer som er kritiske til det grunnlaget Kirkeuka er bygget på. Samtidig handler dialog også omman er åpen for den gjensidige forandringen som kan skje som følgeav dialogen. For IKAJ er dette krevende, siden de har en forståelse av Midtøsten-konflikten som en kosmisk kamp mellom gode og onde krefter. MIFF burde i prinsippet ha et bedre grunnlag for å føre en dialog – til tross for uenighet med Kirkeuke-arrangørene om hva som best tjener staten Israels interesser.

Gå til innlegget

Høyrepopulisme eller høyreradikalisme?

Publisert nesten 8 år siden

Frp ligger i gråsonen mellom høyrepopulistisk og høyreradikalt, og skiller seg slik fra Sverigedemokratene og Dansk Folkeparti.

Utspillet fra Heiki Holmås, der han omtaler Frp i samme kategori som Dansk Folkeparti og Sverigedemokraterna, har fått en nødvendig korrigering av Ketil Raknes i NRK Ytring. Raknes presiserer at Frp er et høyrepopulistisk parti, men går ikke inn i drøftingen av om Frp også kan omtales som høyreradikalt.

Selv om undertegnede er helt enig med Øyvind Strømmen i at Frp har hindret oppbyggingen av et mer ytterliggående parti i Norge, går heller ikke Strømmen videre i en drøfting av kriteriene for å kunne omtales som høyreradikalt. Kjernen i høyreradikal ideologi, som definert av Cas Mudde, er avstandstaken til minoritetsrettigheter og et ønske om å svekke minoriteters rettigheter. Både fremmedfrykt og autoritarianisme (vekt på orden og disiplin) må være til stede for at et parti skal kunne omtales som høyreradikalt.

For å se om Frp målbærer slike standpunkter vil vi se på Frps partiprogram 2013-17 – selv om det kunne vært fristende å bruke utspill fra enkeltpersoner i Frp, som Per Sandbergs for slag om fotlenker på asylsøkere, eller forslag fra det såkalte bærekraftutvalget om at perioder med sosialhjelp skal trekkes fra tiden man må ha hatt lovlig opphold for å kunne få statsborgerskap. Dette siste punktet er en tydeliggjøring av programmet, som lister opp selvforsørgelsesevne, samfunnsforståelse og norskkunnskaper som krav som bør stilles for å få innvilget statsborgerskap.

Fra programmet leser vi at‘fortsatt innvandring av asylsøkere … vil føre til alvorlige motsetninger…’, noe som må forstås som at de som kommer til Norge bringer med seg holdninger og praksiser som strider med etablerte holdninger og praksiser. Selv om Frp peker på ‘de mange lovlydige utlendingers tilstedeværelse’, er det umulig å forstå at Frp annerledes enn at tilstedeværelsen av personer med ikke-norsk bakgrunn vil føre til motsetninger og undergrave norsk kulturarv og verdier. 

Videre leser vi i programmet:‘Flere sosiale ytelser som gis til innvandrere, må imidlertid gis under forutsetning av at de er villige til å integrere seg og lære norsk. Sosiale ytelser bør i større grad knyttes til statsborgerskap eller andre hensiktsmessige avgrensinger.’ I enda større grad enn for betingelsene for statsborgerskap, er dette momenter som vil være basert på skjønn. Skal den enkelte saksbehandler ta stilling til asylsøkerens intensjoner?

Uansett innebærer slike krav til å motta livsnødvendig sosialhjelp at Frp må plasseres i en helt annen kategori enn de øvrige partiene på Stortinget. Frp vil straffe personer som ikke er tilstrekkelig norske, slik Frp definerer det, ved å holde tilbake sosialhjelp. Det er ikke galt å stille krav, men det er svært tvilsomt å gi personer med ikke-norsk bakgrunn straff på det grunnlaget Frp ønsker.

Selv om Frp ynder å framstille seg som et liberalt parti, og fører en svært liberal politikk på flere politikkområder, er tiltakene overfor ikke-norske personer kjennetegnet av autoritarianisme, som Store norske leksikon definerer som at‘maktutøvelsen i stor grad baseres på avskrekking (straffetrusler).’ Lukkede asylmottak – som kanskje er det punktet i Frps program som har fått mest omtale – et bare ett eksempel på hvordan frihetsinngripende tiltak overfor ikke-norske personer skal har et avskrekkingsformål.

Forståelsen av hva som skaper motsetninger og vekten på avskrekking, straff og forskjellsbehandling gir argumentasjon for at Frp er høyreradikalt. Samtidig rommer partiprogrammet viktige nyanser, og partiet fanger opp og målbærer holdninger som er utbredt i det norske samfunnet. Frp ligger i gråsonen mellom høyrepopulistisk og høyreradikalt, og skiller seg slik fra de to partiene Holmås trekker inn, som begge er klart høyreradikale.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 19.09.-2013

Gå til innlegget

Personlig støtter vi målrettede tiltak mot enhver virksomhet som bidrar til å opprettholde okkupasjonen, ikke en generell boikott av Israel.

Andreas Johansson skriver (Vårt Land 05.04.) at boken Sannhetens øyeblikk – Israel, Palestina og Den norske kirke ikke er grundig nok i analysen av hva som skapte konflikten. Han skriver at tankegangen i mange av artiklene vil bidra til at konflikten forverres.
Vi har også lest hans respons på det palestinske Kairosdokumentet ('Sannhetens øyeblikk') på hjemmesiden til Den norske Israelsmisjon. Selv om vi kan dele Johanssons bekymring for at enkelte problemer blir for lite belyst, som ekskluderende og voldsfremmende tolkninger av islam, mener vi at hans innlegg ikke kan stå ukommentert.

Samme området. Grunnproblemet er at to folk gjør krav på samme landområde. Som følge av forfølgelse og folkemord mot jødene kombinert med at vestlige stater stengte grensene for jødene – også i årene rett etter Den andre verdenskrig – innvandret jøder til Palestina. Motivasjonene var svært forskjellige, og langt fra alle kom med det formål å etablere et jødisk hjemland ved å fordrive palestinere. Denne forståelsen vokste imidlertid fram innenfor de etter hvert potente militsgruppene.

Det er også verdt å merke seg at den rabbinske jødedommen advarte mot sionismen, og at de palestinske jødene i utgangspunktet ikke ønsket innvandrerne velkommen. Mens sionismen i starten var sosialistisk og sekulær, er den de siste tiårene primært blitt religiøst motivert. I essens betyr dette at det som oppfattes som jødenes Gudgitte rettigheter alltid har forrang fremfor palestinernes menneskerettigheter. 

Naivt. Det er, som også Israelsmisjonens ledelse sa da Kairosdokumentet ble lansert på norsk, naivt å tro at en slutt på okkupasjonen vil bety at alle problemer opphører. Dokumentet legger hovedvekten på okkupasjonen, men understreker også en rekke andre problemer.

Vi leser Kairosdokumentet som et nødrop fra palestinske kirkeledere, der eksempelvis ekskluderende forståelse av gammeltestamentlige landløfter representerer en trussel mot palestinske kristnes eksistensberettigelse. Ved å svare på situasjonen ved hjelp av begrepene tro, håp og kjærlighet gir forfatterne av dokumentet et svar basert på kristen etikk: voldsbruk fordømmes og tydelige ikke-voldelige løsninger fremmes.

Motstand. I den lengre kritikken mot Kairosdokumentet problematiserer Johansson at okkupasjon og rettferdighet ikke spesifiseres. Vi kan være enige i at det hadde vært bra om noen begreper, også hva som omfattes av legitim motstand mot okkupasjonen, hadde vært klarere i selve dokumentet. Som Johansson selv er klar over, utgis publikasjoner som presiserer innholdet i Kairosdokumentet og gir retning for det videre arbeidet.

Om okkupasjon sier Betlehem Call fra desember 2011 at målet er folk som lever side ved side i rettferdighet og fred innenfor grensene som gjaldt før (juni) 1967. Da håper vi dette er klart nok spesifisert for Johansson og andre. Videre blir hva som ligger i en rettferdig fredsløsning ytterligere presisert. Koordinator Rifat Kassis har i boken Kairos for Palestine (2011, 147-148) presisert hva som ligger i legitim motstand, ved å vise til det aktuelle avsnittet i Kairosdokumentet, som løfter fram den «kristne kjærligheten, som avviser ondskap og korrigerer den».

Skrustikke. Vi er enige i at forslag som fremmes i boken Sannhetens øyeblikk vil skape negative reaksjoner i Israel – og her i Norge. Likevel er det opplagt at både israelere og palestinere holdes i en skrustikke av uforsonlige ytterliggående krefter og deres støttespillere. Både israelere og palestinere ønsker fred, selv om de nok forstår kjernen i hva som bringer fred noe ulikt. Det er også viktig å erkjenne at de fleste israelere er inderlig lei av bosetternes makt over israelsk politikk. I en slik situasjon kan nye forslag fremme nødvendige endringer – selv om vi personlig støtter målrettede tiltak mot enhver virksomhet som bidrar til å opprettholde okkupasjonen, ikke en generell boikott av Israel.

Vi er enige med Israelsmisjonen i at felles venner er bra, men kjennetegnet på en god venn er også en som tør å si fra og gripe inn dersom man er vitne til handlinger som ikke kan forsvares. Det palestinske Kairosdokumentet har gitt inspirasjon for godt og kritisk vennskap med begge parter – og med forslag til hvordan vi kommer ut av dagens fastlåste situasjon, ut av en framtid der vold og urett råder.

----------------

Skrevet av Hans Morten Haugen  1. amanuensis Diakonhjemmet Høgskole, leder av Sabeels venner i Norge. og av og Jens Olav Mæland - prest og forfatter av boken Glemt av sine egne og bidragsyter i boken Sannhetens øyeblikk

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere