Hans Morten Haugen

Alder: 49
  RSS

Om Hans Morten

Ifølge herværende avis er jeg brobygger på Korsvei (har vært styreleder i den tverrkirkelige bevegelsen Korsvei i tre år). Min kone sier at jeg er opptatt av kirka (kjørkja), men det mye som kunne vært bedre der. Heller ikke jeg tør å ta hele Bibelens radikalitet på alvor, men prøver. Jeg utdanner diakoner, leker med tre barn og har verdens beste livsledsager!

Følgere

Historiske klimadager

Publisert rundt 6 år siden

23. og 24. juni 2015 vil gå inn i historiebøkene: Disse dagene falt to rettslige kjennelser om myndigheters klimaansvar, i staten Washington i USA og i Haag i Nederland.

Kjennelsen i staten Washington er basert på et søksmål fra åtte mindreårige mot miljømyndighetene (Washington State Department of Ecology). Organisasjonen Our Childrens’ Trust har medvirket. Miljømyndighetene nektet i 2014 å foreslå en rettslig standard for å redusere klimagassutslipp, selv om de senere i 2014 sa seg enig i at klimaendringer finner sted. Miljømyndighetene pålegges i kjennelsen å rapportere til domstolen innen 8. juli om hvordan en rettslig standard kan formuleres som kan ivareta ressursene til beste for framtidige generasjoner.

Kjennelsen i Nederland, på bakgrunn av et søksmål reist av 886 enkeltpersoner og miljøstiftelsen Urgenda, pålegger myndighetene å redusere klimagassutslipp med 25 prosent innen 2020. Plikten til å ikke forvolde skade og føre-var-prinsippet var sentral i kjennelsen. Mens staters reduksjonsforpliktelser hittil har vært basert på hva statene blir enige om i internasjonale forhandlinger, fastlår denne kjennelsen at Nederland har en selvstendig juridisk forpliktelse overfor sine borgere.

Tilsvarende prosesser er på gang i Norge. I april ble det lansert et opprop undertegnet av 200 personer – inklusive to emeriterte biskoper og en nåværende biskop, samt undertegnede – som er basert på Grunnlovens § 112. Det er regjeringens tildeling av leteblokker i Arktis gjennom 23. konsesjonsrunde som er utgangspunktet for at underskriverne varsler at de kan gå til søksmål. 

Grunnlovens § 112 er en tydeliggjøring av den tidligere § 110b, der det nå heter ‘skal iverksette tiltak’ der det før het ‘give nærmere Bestemmelser’. Hensynet til etterslekten var med i Grunnloven allerede fra 1992.

Oppropet viser til ny forskning som finner at vi ikke kan utvinne olje- og gassforekomster i Arktis hvis vi skal unngå alvorlige og irreversible endringer i klimaet. Derfor burde ikke 23. konsesjonsrunde vært utlyst. Det arbeides nå med å etablere en organisasjonsmodell for å forberede søksmålet, dersom blokkene faktisk tildeles.

Noen vil si at det er udemokratisk å anlegge sak mot myndighetene, når Stortingsflertallet er for utlysning av 23. konsesjonsrunde. Til dette er å si at flertall på Stortinget ikke nødvendigvis trenger å bety flertall i folket – særlig dersom de yngste hadde blitt spurt.

I tillegg fikk ikke regjeringen med seg noen andre partier da Stortinget 11. juni behandlet stortingsmelding 20 (2014–2015) med tittelen ‘Oppdatering av forvaltningsplanen for Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten med oppdatert beregning av iskanten’ Forslaget fra regjeringen innebar å flytte iskanten mellom 60 og 70 kilometer lenger nord. Stortingsflertallet ba regjeringen komme tilbake til Stortinget med en ny og helhetlig revidering av forvaltningsplanen.

Det rettslige sporet må uansett være bare en av mange strategier som vi i Norge i 2015 må ta i bruk for å kunne overlevere kloden til våre etterkommere uten å være beskjemmet. I sommer er Klimapilegrim 2015 den arenaen kirker og kristne organisasjoner samler seg om for å vise at vi bryr oss!

Gå til innlegget

Vi bør være opprørte over undersøkelsen som viser at palestinasympatisørerer oftere enn andre bortforklarer bruken av ordet «jøde» som skjellsord.

Vi bør være opprørte over undersøkelsen fra HL-senteret som gjengitt i Vårt Land 17. februar. Undersøkelsen viser at personer som holder med palestinerne har større sannsynlighet enn andre til å blant annet støtte negative stereotypier om jøder og til å bortforklare bruk av ‘jøde’ som skjellsrord.

Undersøkelsen fra HL-senteret sier ikke noe om hvorvidt aktive personer i organisasjoner som støtter palestinerne avviker fra dette generelle mønsteret om holdninger til jøder generelt. Jeg har møtt mange slike, og finner hos disse – med noen unntak, som Trond Ali Lindstad – en tydelig evne til å skille klart mellom israelsk politikk og jødisk identitet. Vi trenger en undersøkelse som kan finne ut om ‘palestina-aktivister’ har de samme stereotypier om jøder som ‘palestina-sympatisører’.

Vi står overfor en dypt tragisk situasjon når anti-semittisme gjør det risikabelt å gå gjennom en europeisk storby med kipa, og når lærere møter motstand fra elever når de i undervisningen gjennomgår holocaust (shoah på hebraisk). Anti-semittisme vil antakelig aldri forsvinne helt, men vi kan fortsatt søke å begrense den så mye som mulig.

Hva er vesentlig? 1. Å aldri tillegge personer egenskaper eller synspunkter ut fra den religionen eller nasjonen de er født inn i – eller den hudfargen eller andre kjennetegn de er født med. Dette handler også om å ta avstand når påstander om determinerte egenskaper framsettes.

2. Å aldri akseptere at jødene som kollektiv blir sett på som ansvarlige for Jesu død på korset. Dersom man skal trekke inn det konkrete organet som avhørte Jesus, heter dette Sanhedrin, eller ‘Rådet’, men det var romerne som avsa og gjennomførte dødsdommen, en dødsdom som kristendommen faktisk står og hviler på.

3. Å være bevisste på Jesu jødiskhet og særskilte oppdrag til jødene, men der Jesus selv utvidet dispiplenes oppdrag. Den første kirke var en jøde-kristen kirke, men når de fleste jøder ikke aksepterte budskapet om Jesu død og oppstandelse vokste det fram anti-jødiske forståelser, som Johannesevangeliet illustrerer. Kirkens historie er en historie om antijudaisme. Denne forståelsen må fastholdes samtidig som vi som kristne tror at Jesu frelsesoppdrag spengte alle menneskelige rammer.

4. Å fordømme konspirasjonsteorier som involverer jøder, som stadig florerer på nettet. En av de mest kjente kritikerne av kristensionismen, den anglikanske presten Stephen Sizer, har nylig i brevs form forsikret sin biskop at han ikke lenger skal ytre seg i Midt-Østen-konflikten, etter at han på sin facebook-side linket opp til en side med tittelen ‘9-11/Israel did it’.

5. Å utfordre den israelske retorikken som ikke greier klart nok å skille mellom jødisk og israelsk. Selv om Israel er en stat etablert av og for det jødiske folk, med en generell rett for jøder til å ‘stige opp’ til Israel, er eksempelvis statsminister Netanyahu ikke god nok til å skille. Mange jøder beklager sterkt at Israels overdrevne tiltak for sikkerhet undergraver det den jødiske tradisjonen lærer om rettferdighet og menneskeverd.

6. Å erkjenne at det finnes flere sionismer. Jødene har sterke og legitime historiske, emosjonelle, religiøse og kulturelle bånd til området mellom Jordanelven og Middelhavet. Det er den sionismen som skaper lidelse, urett og utrygghet som må utfordres og bekjempes. Som religiøse mennesker og felleskap må vi utfordre teologisk og etisk alle forsøk på religiøs legitimering av vold, ekskludering og fiendskap.

Slik menneskeheten er blitt beriket av religionssamfunnenes innsats og anstrengelser, kan fred i Midt-Østen oppnås dersom både jøder, muslimer og kristne ser på hverandre som brødre og søstre, søker å sette seg inn i de andre sine historier og drømmer, og gjenfinner de store idealene i sine religioner.

Vi har alle hellige skrifter som løfter fram gjestfrihet, respekt, anerkjennelse og rettferdighet. Andre tekster omhandler intoleranse og overgrep. Disse siste er oftest knyttet til svært spesielle situasjoner, og ikke egnet til å avlede en generell etikk. Vi må sammen og hver for oss løfte fram Gudsbilder, menneskesyn og samfunnssyn som skaper åpenhet og nysgjerrighet, ikke mistenksomhet, forutinntatthet og fiendskap.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 5.3.2015

Gå til innlegget

Stortingsmeldingen om menneskerettigheter (Meld. St. 10 (2014-2015)), med den optimistiske tittelen 'Muligheter for alle' fortjener mer oppmerksomhet enn den har fått. Den viser spennet mellom retorikk og politikk

Stortingsmeldingen om menneskerettigheter fra desember tydeliggjør ikke de motsetningene – eksempelvis mellom næringslivspromotering og støtte til undertrykte folk – som regjeringen må hanskes med. Stridstemaene er mange. 

For å forstå handlingsdimensjonen ved slike meldinger, i motsetning til symboldimensjonen, må man lese kulepunktene. Det er disse embetsverket rapporterer på og måles mot. All annen tekst er bare bakgrunn for å begrunne kulepunktene.

Meldingen fortjener ros for å løfte fram presset mot menneskerettighetene som utøves av menneskerettighetsverstinger. Motstanden mot menneskerettighetene skyldes ikke at disse forstås som del av vestlig imperialisme. Riktignok blir menneskerettighetene i land som Russland forstått som å fremme promiskuøs atferd, som truer den russiske fellesskapsmoralen.

Menneskerettighetene blir snarere motarbeidet av stater som ønsker servile innbyggere som ikke stiller kritiske spørsmål. Å legge til rette for aktiv deltakelse og å stille makten til ansvar er sentrale elementer ved en menneskerettighetsstrategi. Å ansvarliggjøre myndighetene og å myndiggjøre innbyggerne er ikke i samsvar med en strategi som søker å monopolisere makten. Vanlige mennesker ønsker frihet til å kunne ytre og organisere seg, og vern mot nedverdigende behandling og levekår.

Videre fortjener meldingen ros for å tydeliggjøre økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Som noen vil huske fra debatten om et nytt kapittel for menneskerettigheter i Grunnloven våren 2014, ble flere av de foreslåtte sosiale rettighetene ikke tatt med. En slik distinksjon mellom menneskerettighetene er ikke synlig i meldingen.

Konkret sies det eksempelvis at Norge skal ‘bidra til at arbeidet med matsikkerhet og ernæring i FNs nye bærekraftsmål har en menneskerettighetsbasert tilnærming.’ Disse vil vedtas i september 2015.

En mer kritisk side ved meldingen er at den ikke sier at urfolk skal sikres fritt og informert forhåndssamtykke når prosjekter legges til urfolksområder. Norge støtter skogbevaringsprosjekter, der primærformålet er å øke kapasiteten til å binde CO2, ikke å sikre skogen for urfolkenes bruk og overlevelse. Norge innvirker på urfolks livsbetingelser i andre land gjennom delvis statseide selskap, Norfund-investeringer, og sine eierandeler i over 8000 selskaper gjennom Statens Pensjonsfond – Utland.

Meldingen omtaler riktignok urfolks deltakelse, men bruker i formuleringer som ‘delta i beslutningsprosessen’ og ‘respekt for lokalbefolkningens og urfolks rettigheter’, den siste knyttet direkte til skogsatsingen. Dette er for svake formuleringer til å sikre at urfolk har reell innvirkning, inklusive retten til å ikke gi samtykke til et foreslått prosjekt.

Det kan argumenteres for at en samtykke-prosess vil ta lang tid og kan skape uforutsigbarhet for investorene. Dette argumentet kan møtes med at en prosjektgjennomføring i strid med urfolkenes ønsker skaper spenninger og konflikter i lang tid. Dette kan samlet sett gi langt større kostnader. Videre må det tas med i betraktningen at investorene har en rekke andre alternativer. Urfolk som er avhengige av høsting av naturressurser for sin overlevelse har få alternativer, bortsett fra å oppgi sin tradisjonelle livsform og forsøke å bli lønnsarbeidere. 

Fritt og forhåndsinformert samtykke ble første gang del av internasjonal rett gjennom ILO-konvensjon 169, i tilfeller hvor ‘flytting av disse folk anses nødvendig’. Senere er prinsippet blitt anvendt på noen flere situasjoner. Konfliktene vil komme dersom beslutningsprosessene ikke bedres. Regjeringen har fortsatt mulighet til å komme verdens urfolk bedre i møte.

Gå til innlegget

Slik kan regjeringen gjenvinne miljøtillit

Publisert over 6 år siden

Vi har en reell bekymring over at våre etterkommere vil dømme oss hardt, og oppfordrer innstendig regjeringen om å ha det langsiktige perspektivet med.

Skrevet som leder for Ressursgruppe for skaperverk og bærekraft i Oslo, Asker og Bærum.

---

Regjeringens forslag til statsbudsjett har fått rettmessig kritikk for å svikte miljøet, mange av de mest utsatte menneskene og våre etterkommere. Venstre og KrFs miljøkrav i budsjettforhandlingene kan disse partiene utmerket godt svare for selv. Vi støtter disse kravene og foreslår i tillegg i sju punkter for hvordan regjeringen kan gjenvinne tillit på miljøområdet: 

1. Stille seg bak EUs nylig vedtatte klimamål for 2030, om en utslippsreduksjon av klimagasser på 40 prosent innen 2030, med en fornybarandel på 27 prosent og en ambisjon for energiøkonomisering på 27 prosent.

Ikke heldige. 2. Erkjenne at innspillene til EU i desember 2013 – der regjeringen verken ønsket at EU skulle forplikte seg på mål for fornybar energi eller reduksjon i energibruk – ikke var heldige. Slike mål er avgjørende for å fremme fornybarsamfunnet og forsøke å nå togradersmålet.

3. Forsere jernbaneutbyggingen, med mål om at den strekningen i Europa med flest daglige flyavganger, nemlig Oslo-Bergen, kan kjøres med tog på under fire timer.

4. Øke avgiftene på energi til fritidsboliger og boliger som har et særlig høyt energiforbruk, og drive mer målrettet informasjonsarbeid om energiøkonomisering og hvordan vi alle kan få mindre økologiske fotavtrykk.

5. Opprette en støtteordning eller utvide eksisterende støtteordninger innenfor Enova for å lette overgangen til fornybaroppvarming og redusert energibruk i alle norske kirker, siden de kirkelige fellesrådene ikke har tilstrekkelige budsjetter.

6. Øke støtten til næringslivsrettet forskning på fornybar energi og vri plasseringene fra Statens Pensjonsfond Utland i betydelig større grad inn mot selskaper som er driver utviklingen innenfor fornybar energi og bedrer levekår, framfor å støtte opp om selskaper som bidrar til klimaforverring og naturødeleggelser.

7. Arbeide internasjonalt for en internasjonal CO2-avgift og overføre betydelig mer – utenfor bistandsbudsjettet – til Det Grønne Klimafondet, for å bistå i reduserte klimagassutslipp og tilpasning til klimaendringer i fattige land. I tillegg bør regjeringen erkjenne at de markedsbaserte mekanismene i Kyoto-avtalen ikke har lykkes i å redusere utslippene, noe som også gjelder EUs kvotehandelssystem, som av regjeringen omtales som «det viktigste klimapolitiske verktøyet i EU».

Usikker framtid. Kort fortalt handler det om å lage både begrensninger og insentiver som fremmer nødvendig omstilling. Uten en slik omstilling er vi på en sikker vei mot en usikker framtid. Vi er inspirert av Guds omsorg for «alt som har livsånde i seg», som vi leser mot slutten av det første kapitlet i Bibelen. 

Vi forsøker å formidle stemmene og fortvilelsen til de mange hundre millioner som allerede er rammet av klimaendringene. Mange av disse ser at Norge fremmer en politikk som primært målbærer oljenæringens interesser – og som gjør det vanskeligere i Paris i 2015 å komme fram til en ambisiøs avtale som omfatter alle land.

Vi har en reell bekymring over at våre etterkommere vil dømme oss hardt, og oppfordrer innstendig regjeringen om å ha det langsiktige perspektivet med.

Først publisert som debattinnlegg i Vårt Land 15.11.2014

Gå til innlegget

Et nasjonal-religiøst prosjekt

Publisert nesten 7 år siden

Sverigedemokratenes politikk handler om at svenske verdier og tradisjoner, og derigjennom kristendommen skal styrkes.

Vårt Land knytter 2. september Sverigedemokraterna og Frp sammen, og får svar fra leder i Fremskrittspartiets Ungdom, Atle Simonsen 3. september. Begge trenger nyansering. Det er sammenfall i partiprogrammene til Sverigedemokraterna og Frp, men også viktige skiller.

Sverigedemokraterne oppsto innenfor et rasistisk miljø. Bestrebelsene fra forrige og nåværende leder på å utelukke medlemmer som ytrer seg på rasistiske og anti-semittiske måter har helt sikkert ikke maktet å luke ut alle rasister. Likevel er partiet et ganske annet i dag enn for 20 år siden. Frp oppsto som et skatteprotestparti hvor innvandringsmotstand ble sentralt på slutten av 1980-tallet, og enda mer etter at de sentrale liberalistene ble presset ut i 1995. Også Frp er et annet parti i dag enn for 20 år siden. 

For det andre har Sverigedemokraterne hatt helt andre internasjonale nettverk enn Frp. Uttrykket ‘vis meg dine venner og jeg skal si deg hvem du er’ er relevant. I 1997 var Sverigedemokraterna med på å stifte NordNat, sammen med Fedrelandspartier og to andre minipartier. Sverigedemokraterne inngikk i European Alliance for Freedom, med Front National og flere andre ytre høyre-partier, fra 2010. Denne alliansen ble bekreftet ved at Sverigedemokraternas Ungdom i 2014 med på å stifte Young European Alliance for Hope. Frp har ikke medlemskap i noen internasjonale partisammenslutninger, men FPU er med i European Young Conservatives.

Etter Europaparlament-valget den 25. mai ble det en debatt om deltakerne på Sverigedemokraternes valgfest jublet eller ikke da Front Nationals gode resultater ble meldt. Det inntrykket sentrale Sverigedemokrater forsøkte å skape i etterkant, var at det ble jublet mer da resultatene av UK Independence Party (UKIP) sitt gode valg ble meldt. 

Deretter fulgte en måned med forhandlinger. Resultatet ble at Sverigedemokraternas to medlemmer av Europaparlamentet nå inngår i den EU-skeptiske Europe of Freedom and Direct Democracy-gruppen, med blant andre UKIP og den italienske Femstjernersbevegelsen. Front National sitt forsøk på å etablere en gruppe rundt frihetsalliansen lykkes bare nesten. Kravene om å ha medlemmer fra sju av landene ble ikke mulige å oppfylle fordi Sverigedemokraterna inngikk i en annen partigruppe. Dette betyr at inntekter på minst 22 millioner euro – i femårsperioden – uteblir for Front National og deres allierte.

Når Sverigedemokraterna besluttet å ikke samarbeide med disse partiene førte dette til at også partiets ungdomsbevegelse vil melde seg ut av Young European Alliance for Hope. 

Sverigedemokraterna har vedtatt at de er et sosialkonservativt parti, og ikke et nasjonalistisk. Deres politikk handler om at svenske verdier og tradisjoner, og derigjennom kristendommen skal styrkes. Dette innebærer et nasjonal-religiøst prosjekt som ikke nødvendigvis samsvarer med god ekklesiologi, verken i Norge eller Sverige. For mange vil det likevel være et større tankekors at et åpent rasistisk og anti-semittisk parti, nemlig Svenskarnas Parti, nå vokser fram i Sverige. 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere