Hans Morten Haugen

Alder: 49
  RSS

Om Hans Morten

Ifølge herværende avis er jeg brobygger på Korsvei (har vært styreleder i den tverrkirkelige bevegelsen Korsvei i tre år). Min kone sier at jeg er opptatt av kirka (kjørkja), men det mye som kunne vært bedre der. Heller ikke jeg tør å ta hele Bibelens radikalitet på alvor, men prøver. Jeg utdanner diakoner, leker med tre barn og har verdens beste livsledsager!

Følgere

Patentrettigheter og COVID-19

Publisert 3 måneder siden

Prinsippet om samtidig tilgang til slike tjenester for alle er et ideal, men vanskeligere å gjennomføre i praksis. Betydelig økt produksjon i land som har produksjonskapasitet er en avgjørende del av løsningen. Her er TRIPS-prosessene viktige, og Norge har en rolle.

Patenter er midlertidige eksklusive rettigheter til kommersiell utnyttelse av en oppfinnelse. Patentrettigheter er en av nærmere 10 ulike former for immaterielle rettigheter, de fleste regulert i TRIPS-avtalen, som er en del av Verdens handelsorganisasjon-avtalen (WTO-avtalen) fra 1994.

Det er flere bestemmelser for fleksibilitet i TRIPS-avtalen. De minst utviklede landene – med inntekt under 1018 USD pr innbygger – har unntak til 2033 for å gjennomføre TRIPS-avtalen på medisinfeltet. De andre landene, med unntak for India, bruker i liten grad disse fleksibilitetene.

Mest omtalt i TRIPS-avtalen er såkalt tvangslisens i artikkel 31: Myndighetene bestemmer at en annen produsent skal få produsere en patentert oppfinnelse. Nær sagt alle land har bestemmelser om tvangslisens, eksempelvis for offentlig, ikke-kommersiell bruk.

Derimot er frivillig lisensiering ikke regulert i TRIPS-avtalen. Debatter om COVID-19 omtaler ofte frivillig lisensiering. Slike avtaler kommer imidlertid ofte med betingelser, som nærmere dokumentert av Leger uten grenser, og i Sør-Afrikas innlegg i TRIPS-rådets ekstrasesjon 20. november.

Dette møtet skjedde fordi Sør-Afrika og India la fram et forslag for TRIPS-rådets ordinære møte 15. og 16. oktober, om innføring av et generelt unntak for fire typer immaterialrettigheter. Dette unntaket var foreslått å gjelde til COVID-19-vaksiner er allment tilgjengelige. Norges innvending var at forslaget var for bredt, og at konsensus om forslaget aldri ville vært mulig.

Disse innvendingene er relevante, men overser Norges tidligere brobyggerrolle om patentspørsmål. Norge arbeide knallhardt fram mot enighet på WTO-møtet i 2001 og til en rask reduksjon i medisinpriser på HIV/AIDS-medisiner.

Særlig relevant er det at en rekke organer har vedtatt at immunitet mot COVID-19 er et globalt fellesgode. Med andre ord skal ingen hindres fra tilgang, og noens tilgang skal ikke hindre andres tilgang. Både G20-møtene 17. september (finans- og helseministre) og 21. og 22. november (statsledere) gjentok formuleringen om globale fellesgoder fra både Verdens helseorganisasjons øverste organ (mai) og FNs Menneskerettighetsråd (juli).

Slike vedtak forplikter. Vaksinering krever at helsesystemer nasjonalt styrkes. Dette gjenspeiles i strukturen i det såkalte Access to COVID-19 Tools – Accelerator (ACT-A), som også arbeider for å fremme universell tilgang til diagnoseverktøy og medisiner.

Prinsippet om samtidig tilgang til slike tjenester for alle er et ideal, men vanskeligere å gjennomføre i praksis. Betydelig økt produksjon i land som har produksjonskapasitet er en avgjørende del av løsningen. Her er TRIPS-prosessene er viktige, og Norge har en rolle.

Konkret kunne Norge ha fremmet et forlag for TRIPS-rådet som tar utgangspunkt i at WTO-avtalen artikkel IX.3 ikke krever konsensus, men bare ¾ flertall for å bli vedtatt. Ordlyden i bestemmelsen gir rom for at generelle unntak kan innføres for et fåtall land, gitt at det er eksepsjonelle omstendigheter.

Hvilke land dette vil gjelde for vil være en del av forhandlingene. Siden målet er størst mulig tilgang for flest mulig raskest mulig, er det naturlig at de landene med en viss produksjonskapasitet for generiske medisiner, som India og Kina, ville måtte prioriteres.

I tillegg til å bygge forståelse for et mindre omfattende forslag som omfatter få land og er begrenset til ett år i tråd med WTO-avtalens artikkel IX.3, kan Norge fremme bedre forståelse for de faktiske hindringene for samtidig tilgang.

Sør-Afrikas innlegg den til TRIPS-rådet 20. november viser eksempler på hindringer for å sikre universell tilgang på både vaksiner, medisiner og diagnoseteknologi for COVID-19. Det ville vært svært interessant om norske myndigheter vil svare på de problemene Sør-Afrika løfter fram.

Kronikken sto første gang på trykk i Dagen 2. desember 2020

Gå til innlegget

Forslaget vil medføre en reell avvikling av KIFO

Hovedsaken i Vårt Land 11. september var at Kirkerådet på møtet 17.-18. september bes om å vedta halvering i støtten til stiftelsen Kirkeforskning (KIFO) i 2021 og en total avvikling av støtten i 2022. Det er utvilsomt at dette forslaget - gitt at det blir vedtatt - vil medføre en reell avvikling av KIFO.

KIFO hadde en egen budsjettlinje i statsbudsjettet, som Stortinget ikke utfordret på 20 år.  Jeg slutter meg til Repstad og Vetviks innvendinger - begge på Verdidebatt - mot manglende inkludering og mangelfull utredning. Jeg vil løfte fram andre forhold, nemlig oppdragsmarkedet, og foreslå at Kirkerådet kan bruke styringsdialog med KIFO mer aktivt.

Ingrid Vad Nilsen peker på at grunnbevilgningen til KIFO utgjør en relativt stor andel av KIFOs budsjett. Isolert sett er dette riktig, men oppdragsmarkedet for forskning på kirkeliv og religiøse forhold er svært krevende. 

Kort fortalt dekker større forskningsprosjekter - som kan være 5-10 millioner årlig - hele stillinger primært for stipendiater og post.doc.-stillinger. Videre, dersom man skal få tilslag på slike prosjekter, kreves det at man gjerne har fem-seks samarbeidspartnere, der ansatte ved disse får frikjøp i en viss stillingsprosent for å delta i prosjektet. Dette betyr at prosjektansvarlig kan ende opp med finansiering for en relativt liten andel av sin stilling. 

For mange av disse utlysningene er det omtrent 10 prosent av søknadene som innvilges. KIFO vil sannsynligvis bare få finansiering som samarbeidspartner, ikke prosjektansvarlig, rett og slett fordi det er tunge og internasjonalt anerkjente institusjoner som når opp i den harde konkurransen.

For andre utlysninger, der sannsynligheten for innvilging kan være noe høyere, snakker vi ofte om mindre beløp, svært sjelden millionbeløp. Det er likevel unntak, eksempelvis Den norske kirkes medlemsundersøkelse i 2019, gjort av Opinion, med 4600 respondenter. Jeg vet ikke hvorfor denne ikke ble gjennomført av KIFO, slik det skjedde for undersøkelsen i 2000.

Oppdragsmarkedet for forskning på kirkeliv og religionsforhold er rett og slett for lite til å generere anslagsvis 8-10 millioner NOK årlig. 

Ut fra saksdokumentet til Kirkerådets møte erkjennes det at virksomheten i Kirkerådet "er ikke kjennetegnet av å ha en strategisk og systematisk holdning til FoUI." Å kutte støtten til KIFO synes som et lite hensiktsmessig svar på dette. 

Videre, som følge av for svak dialog mellom KIFO og Kirkerådet blir det "opp til KIFO å bestemme hvilke forskningsarbeider som skal prioriteres." Dette er en spesiell forståelse. Snarere er det rimelig å forvente at en betydelig grunnfinansiering følges opp av en regelmessig dialog, altså mer enn én gang i året. 

En slik dialog trenger ikke nødvendigvis å gå på bekostning av forskningsfriheten som er anerkjent i artikkel 15(3) i FNs Konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Forskningsfriheten kan imidlertid komme i fare dersom Kirkerådet eksempelvis nekter KIFO å forske på og publisere på gitte temaer. Detaljene om hva Kirkerådet særlig ønsker forskning på kan avklares gjennom dialogen. 

Gå til innlegget

Israel, okkupasjon og anneksjon

Publisert 7 måneder siden

Den folkerettslige statusen til San Remo-avtalen og Palestinamandatet fra 1922 er plutselig blitt et betydelig tema, der Israel av enkelte forstås å ha blitt tildelt hele området for Palestinamandatet. Folkeretten er imidlertid litt mer kompleks.

Den varslede anneksjonen av Jordandalen ble utsatt, i første omgang som følge av koronaepidemien, og vil ikke gjennomføres som følge av vilkår i normaliseringsavtalen mellom Israel og De forente arabiske emirater annonsert 13. august. En rekke innlegg i Dagen aksepterer ikke premisset om Israel som okkupant – ut fra Folkeforbundets Palestinamandat fra 1922. Disse leser Palestinamandatet til å hjemle en jødisk stat i hele området vest for Jordandalen. De som i størst grad berører folkeretten er Jostein Sandsmark 10. juli, Ragnar Hatlem 13. august og Ola E. Hals 14. august, med flere viktige presiseringer. Fortsatt er det behov for folkerettslige avklaringer til de forholdene disse tar opp.

Det er ingen tvil om at Folkeforbundsmandatet for Palestina er hjemlet i artikkel 22 i Folkeforbundspakten og at Palestinamandatet bygger på Balfour-erklæringen fra 1917, noe som løfter den rettslige statusen til denne erklæringen. Fire relevante spørsmål må drøftes og besvares.

1) Kan Palestina-mandatet forstås som en traktat, som er folkerettslig bindende? Stater forhandler om en rekke dokumenter. Kun traktater – og internasjonal sedvanerett – utgjør internasjonal rett. Erklæringer er ikke folkerettslig bindende, men kan likevel være viktige, som Verdenserklæringen om menneskerettighetene fra 1948. Formelt lavest rangerer ulike resolusjoner, selv om resolusjoner vedtatt av Sikkerhetsrådet med hjemmel i kapittel 7 i FN-pakten er pliktige for statene å etterleve, slik Hatlem presiserer.

Realiteten er at prosessen med Folkeforbundsmandatet ikke fulgte den vanlige prosessen for at traktater kan utgjøre folkerett, selv om vedtaket på juli-konferansen i 1922 på St. James Palace, London, skapte en ny internasjonal situasjon, som statene pliktet å respektere når mandatet trådte i kraft i september 1923. Traktater skaper bare internasjonal rett gjennom en prosess som er omfattende: Først vedtak ved avstemming ved landenes delegasjonsleder (ambassadøren); deretter signering ved en minister eller annen stats-representant; og til slutt ratifisering av nasjonale parlamenter. Dersom ingen stater eller kun et fåtall stater signerer og ratifiserer en traktat vil den simpelthen ikke tre i kraft. Samtidig er det relevant å peke på at det ble inngått en bilateral traktat i etterkant av opprettelsen av Palestinamandatet, konkret mellom USA og Storbritannia: 1924 Palestine Mandate Convention.  

2) Kan Palestinamandatet fortsatt påberopes – 72 år etter at mandatet ble avviklet? Mest relevant her er FN-pakten fra 1945 som sier i artikkel 80(1): Intet i dette kapitel skal anses å; ha den virkning at det i seg selv på noen som helst måte endrer noen staters eller folks rettigheter eller bestemmelsene i internasjonale avtaler som noe medlem av de Forente Nasjoner er part i, med mindre det er avtalt i individuelle tilsynsavtaler, inngått i henhold til artiklene 77, 79 og 81, som stiller vedkommende område under tilsynssystemet, og inntil slike avtaler er avsluttet.

Realiteten er at Palestinamandatet ble avsluttet den datoen Storbritannia hadde meddelt at de ville trekke seg ut, nemlig midnatt mellom 14. og 15. mai 1948. Året før overlot Storbritannia til FN å finne en løsning på konflikten over mandatområdet Palestina, og FN valgte å ikke la FNs tilsynssystem («Trusteeship Council») trå inn som erstatning. Det finnes altså ingen tilsynsavtale å avslutte, og siden slike avtaler er den eneste måten å endre «staters eller folks rettigheter» i tråd med FN-pakten, må det spørres om avslutningen på mandatet – siden formålet for begge type avtaler er å berede grunnen for selvbestemmelse – kan likestilles med avslutningen av en tilsynsavtale. Dersom svaret er ja er det ikke lenger relevant å bruke 1922-avtalen til å mene at Israel – og bare Israel – har folkerettslig grunnlag for å utøve suverenitet over hele området mellom Middelhavet og Jordandalen. Selv om ingen traktat er inngått som har gitt land «til andre enn jødene» (Hals 14. august), er det inngått bilaterale avtaler.

3) Er det korrekt å omtale disse områdene med betegnelsen omstridt («disputed»), som er staten Israels foretrukne begrep? Dersom vi begrenser diskusjonen til Vestbredden er det ingen tvil om at Jordan okkuperte og annekterte området fram til nederlaget i 1967. Israels faktiske kontroll – med unntak av spesialløsninger for Tempelhøyden/Haram Ash-Sharif – i tiden etterpå var ikke ulovlig. Folkeretten sier altså ikke at okkupasjon er ulovlig, men har en rekke bestemmelser om hvordan det aktuelle området skal administreres, herunder at den sivile befolkningen er beskyttet befolkning.

Realiteten er at etter den jordanske anerkjennelsen av Palestina i 1988 og fredsavtalen mellom Jordan og Israel i 1994 er det langt vanskeligere å omtale området som «omstridt», siden Jordan ikke lenger gjør krav på området. Ingen konkret traktatbestemmelse etablerer kriterier for hva som skal til for at en okkupasjon kan karakteriseres som «ulovlig», men den konkrete konteksten vil utgjøre vurderingsgrunnlaget. I den relevante konteksten inngår FNs delingsplan fra 1947 – som jeg er enig i at uttrykker en intensjon og som ikke er folkerettslig bindende – som sier at det skal etableres et «arabisk stat» i det tidligere mandatområdet Palestina.

4) Hva sier folkeretten om anneksjon? Utenriksminister Søreide uttalte i forkant av den varslede anneksjonen at tilegnelse av landområder ved bruk av makt er forbudt. Dette reiser to spørsmål. For det første; er det i det hele tatt mulig å snakke om ikke-bruk av makt i en situasjon med annektering? All endring av den faktiske eller rettslige situasjonen i et gitt område omhandler bruk av makt. Mer presist ville det ha vært å bruke begrepet militærmakt eller væpnet makt, ikke bare makt.

For det andre; er det relevant hvordan den territorielle kontrollen ble oppnådd som la grunnlaget for den påfølgende anneksjonen? 1967-krigen er et ytterst interessant eksempel. Alle kan være enige om at denne gav Israel den faktiske kontroll over det området som Jordan hadde annektert, men der slutter enigheten. Mens Israel gikk først til militært angrep, i første omgang mot egyptiske flybaser, omtales likevel 1967-krigen av mange som Israels forsvarskrig, forankret i en forståelse av en umiddelbar fare for at Israel selv kom til å bli angrepet, som følge av stengingen av Hormuzstredet og betydelig egyptisk forflytning av militært personell mot grensen. En krigføring som faller best innenfor det engelske begrepet «preemptive» blir altså forstått i det israelske narrativet som «preventive» eller tilmed «defensive».

Realiteten er at folkerettslige traktater, inkludert FN-pakten, ikke eksplisitt regulerer annektering av områder som tidligere har vært okkupert eller under tilsynsmyndighet. FN-pakten artikkel 2(4) gjelder kun for væpnet makt mot stater. Folkeretten vektlegger opprettholdelse av rettigheter etter anneksjonen. IV Genevekonvensjon slår i artikkel 47 fast at beskyttede personer skal ikke «på noen som helst måte fratas fordelene» i en situasjon der okkupasjonsmakten endrer status på det okkuperte området. Sikkerhetsråds-resolusjoner – som altså ikke er bindende – understreker at tilegnelse av territorier gjennom krig ikke er tillatt, uten å spesifisere om vi har å gjøre med en forsvars- eller angrepskrig.

Kan folkerettslig sedvanerett forstås å forby anneksjon av områder som tidligere har vært okkupert? Dette er en annen debatt enn anneksjon av tilsynsområder, der plikten til å avholde en fri og åpen folkeavstemming om territoriell status er absolutt, jf. Vest-Sahara. Det er to betingelser for etablering av folkerettslig sedvanerett: Opinio juris og konsistent statspraksis. Det første er en annen benevning på en rettslig kjennelse. Den internasjonale domstolen i Haag sin rådgivende uttalelse om separasjonsbarrieren fra 2004 oppfyller dette kravet. Konsistent statspraksis er mer krevende, siden flere stater har annektert etter å ha okkupert, eksempelvis Kina i Tibet. Når konsistent statspraksis skal bestemmes må det også vurderes om det finnes såkalte «persistent objectors» blant statene. Det er vanlig å forstå at én stats motstand mot alle andre staters forståelse ikke er tilstrekkelig til at konsistent statspraksis-betingelsen ikke er oppfylt. Aksepten av anneksjoner – som i tilfellet USAs aksept av Golan – er en ny situasjon. Denne nye situasjonen vil ytterligere befestes dersom en framtidig israelsk anneksjon av Vestbredden – uten å gi alle innbyggerne like rettigheter – aksepteres av flere stater enn USA.

Selv om jeg altså er uenig med flere av Hatlems poenger, er vi helt på linje i å understreke betydningen av folkeretten som en helt avgjørende pilar for en velfungerende verdensorden som fremmer fred. FN-paktens artikkel 1 anerkjenner i tillegg til fred tre andre målsettinger: utvikling, menneskerettigheter og selvbestemmelse.


Kronikken sto første gang på trykk i Dagen 20. august 2020

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere