Helge Skår

Alder:
  RSS

Om Helge

Følgere

Verdiløs regjering

Publisert nesten 7 år siden

De markedsliberale partia som vil ha lovlig sex-salg, lavere avgifter på alt som kan være destruktivt, lovlig poker, proffboksing, snøskuterkjøring i utmark, større tollfri kvote og en masse annet rart vi ikke visste at vi trengte......

.......vil altså forby tigging...........

er det et eksempel på å sluke kamelene og avsile myggen?

er det sammenlignbart med om "den rike mann" skulle forby fattige Lasarus' irriterende nærvær(Lukas 16, 20 eller noe sånt)?

Regjeringa er valgt av folket, og valgresultat avspeiler folks holdninger. Når holdningene tilsynelatende er så dårlige, må en lure på om vi er nødt til å bli tukta av en krig eller fattigdom eller naturkatastrofe for å begynne å skjønne eget og andres beste.

Enhver handling med det formål å øke Norges økonomiske forsprang i verden, framstår som mer og mer etisk forkastelig.

Er det ikke blasfemisk av et parti som kaller seg kristelig, å støtte ei så til de grader mammonifisert regjering?

Forøvrig mener jeg at et av de bedre argumenta mot tigging, er at tigging er relativt uskyldig i forhold til verre ting folk kan finne på for å skaffe gryn

Dessuten mener jeg at et tiggeforbud må få konsekvenser for omfanget av uestetisk, støyende og psykisk manipulerende reklame. Blir tiggeforbudet innført, må det bli neste krav fra folket, så får vi se om markedsliberalistene liker det.

Hilsen Senterpartimedlem som syns SP i dette tilfellet heller burde ha fått til en hestehandel med de andre sentrumspartia, og protestere mot den blå regjeringa som benytter enhver anledning til å vise hvor verdiløs politikken deres er.

Om noen skulle lure: Dette er ikke et forsvar for den regjeringa som var, som også hadde sine svakheter, men et angrep på dagens regjering

Bra! Del på Facebook
Gå til innlegget

LA OSS PYNTE PÅ VM-RESULTATET I BRASIL

Publisert nesten 7 år siden

LA OSS PYNTE PÅ VM-RESULTATET I BRASIL !!!
Folk flest i Brasil betaler dyrt for VM, protestene har vært store. 
Jeg oppfordrer derfor alle til å finne et hjelpeprosjekt i Brasil å gi til under VM. DEL DENNE oppfordringa, så kan det bli Reals ut av det.
Beløpsforslag: 500 kr. gir skattefradrag
1 kr. for hver million innbyggere i Brasil
50 kr. for hvert mål Brasil scorer i VM
1 kr. for hver deltagende spiller i VM.
1 kr. pr. kubikkmeter vann pr. sekund i Amazonas utløp....... 
Det du sparer ved å ikke dra til Brasil under VM......
e.l.........

Gå til innlegget

Barnevernet, en del av norsk mafia?

Publisert nesten 7 år siden

Vårt Land har nå skrevet nærmest ensidig positivt om barnevernet og varsling 2 dager på rad. Det kan være grunner til å varsle. Men de færreste varslere vet hva slags barnevern de varsler. Fins ikke ondskapen lenger, når den er fast ansatt i Staten?

Fram til 30 års alder, i 2006, hadde jeg ingen erfaring med, eller synspunkter på barnevernet. Jeg hadde hørt noen negative ting, men hadde ikke noe grunnlag for å vurdere sannhetsgehalten.

Da min brasilianske svoger og kona ble blanda inn i barnevernet, regna jeg med at forholda neppe kunne være så ille som en kunne få inntrykk av ut fra ryktene. Etter et drøyt års intens erfaring med barnevernet, innså jeg at ryktene stemte og vel så det. Jeg har òg deltatt i ei gruppe på Facebook, der en hører om andre voksnes erfaringer med barnevernet, og de er ganske like, egentlig. Og det handler om ting som ikke er lett å skjønne at skal være nødvendig for å verne unger.

Det går for langt å referere hele saken her, men jeg kan prøve å notere ned noen stikkord:

-barnevernet ble nokså rutinemessig kobla inn av en lokal kommune, pga. moras tilstand.

-faren var nokså ny i Norge, avventa oppholdstillatelse, og ble psykisk mishandla av norsk familie. Moras uføretrygd ble underslått av verge, og det var mange stressfaktorer. Han fikk lite mat og søvn.

-da kona ble gravid, opplevde ho at legen oppfordra til abort, men det med abortpress er kanskje en annen debatt.

-da også barnevernet ble kobla inn, ble kaoset komplett. Familien opplevde lite respekt for privatlivet, og at barnevernets folk(alltid kvinner i denne saken) oppførte seg autoritært og forhåndsdømmende. Da farens 2 søstre i Norge, samt undertegnede, ønska å bistå, fikk vi inntrykk av at barnevernet helst ville terrorisere familien i fred. Spørsmål som ble stilt skriftlig, ble ikke besvart, men i saksdokumenta ble det referert at de hadde fått et brev "fullt av anklager mot alt og alle". Det ble ikke gjort noe nevneverdig for å klare opp i evt. misforståelser. 

På det tidspunktet var faren på psykiatrisk sjukehus, etter å ha påført seg sjøl et forbigående handikap under psykose, som ble omtalt som en stressreaksjon etter for mye kaos på en gang.

Dagen etter at han ble overført til somatisk avdeling, kom den autoritære dama fra barnevernet på "sjukebesøk". Uten forvarsel og uten tolk. Ho oppførte seg visstnok bra, men stilte spørsmål rundt framtida for familien og barnet(født 2 mnd. senere). Ting "tiltalte"(faren) da hadde sagt(fortsatt langtfra frisk og uthvilt) ble brukt mot han i senere rettssaker. Ho som utførte besøket ble brukt som vitne flere måneder senere, tross omstendighetene rundt sjukebesøket. Det var ingen som ville påstå at han var istand til å ta seg av en unge i den tilstanden han var i da, rikelig bekrefta fra sjukehus.

At faren fikk tilbakefall samme kveld, og ble lagt inn på psykiatrisk igjen, kom neppe fram i barnevernets notater. På grunnlag av senere klage til fylkesmannen ble barnevernet "anmoda om å vurdere sine rutiner ved sykehusbesøk" eller noe sånt.

Faren hadde også fått uinvitert besøk av noen i norsk familie. Ved hjelp av pasientombudet, fikk vi han overført til hjemfylket vårt, for å kunne følge opp bedre. Barnevernet i dette fylket ble òg kobla inn, og det var møter, advokater og masse styr.

Jeg fikk fra starten et brukbart inntrykk av den nye kommunens barnevern. Det varte ikke så lenge.

Ungen ble født og henta av barnevernet ved fødselen. Barnets bestemor fra Brasil hadde da òg kommet til Norge for å kunne hjelpe til. Det var en plan om at ho kunne ta seg av ungen mens faren kom seg etter alt bråket med norsk familie og byråkrati. Ekteskapet ble avslutta etter fødselen, og mora dro til hjemfylket. Ungen forble i farens område, da han var den eneste av de 2 som ble levna en sjanse til å kunne ta seg av ungen i framtida.

Bestemoras tanker om å ta seg av ungen, ble torpedert av at "barnevernet ikke kjente henne"(og da lurer jeg på hvem barnevernet kjenner), og jeg lurer på hva norsk presse og statsapparat hadde foretatt seg i en motsatt situasjon: Norsk mor ført til vanvidd i Brasil av svigerfamilie og byråkrati. Norsk bestemor får ikke lov å ta seg av barnet midlertidig". Jeg ser for meg overskriftene....

Mange eksempler på feil fra barnevernets side kunne nevnes, men det vil føre for langt. Gjennom sakspapira så jeg hvordan barnevernet ofte la inn mindre eller større feilvurderinger/observasjoner. Ikke store greiene hver for seg, men tilsammen opplevdes det som en utmattelsesstrategi, ettersom feila hadde det til felles at de underbygde barnevernets vurderinger og konklusjon, som var fortsatt barnevernsomsorg for ungen.

En del av dette, samt generelt mye rot med taushetsplikt og andre formaliteter, ble påklaga Fylkesmannen, og vi fikk stort sett medhold, med påfølgende anmodninger til barnevernet.

Den oppnevnte advokaten hadde en del positive sider, men fokuserte mer på å vinne saken, enn å prøve å få ting til å gå rett for seg. Vi skulle visst helst finne oss i en del feil fra barnevernets side, for å vise at vi tålte det, og fokusere på å få faren til å framstå i et best mulig lys, og at både han og familien kunne "samarbeide" med barnevernet(et samarbeid som består i å gjøre som de sier).

Den "sakkyndige" psykologen er et kapittel for seg. Han misbrukte farens tillit, og fikk han til å fortelle om episoder fra egen barndom(han hadde bl.a. blitt mobba pga. et medfødt fysisk handikap, som han senere hadde trena vekk). Ut fra disse episodene kokte han suppe på noen spikre, og konkluderte med at faren kunne bli psykotisk igjen, f.eks. "hvis barnet gråter", eller ved arbeidsløshet. Samtidig med at faren skulle prøve å bli frisk og glemme det vonde fra det korte ekteskapet, måtte han altså overbevise retten om at forholda var så ille at de "ga ham rett til" å bli psykotisk uten at noen kunne beskylde han for at det lett kunne skje igjen.

Men ved advokatens hjelp ble retten delvis overbevist, faren(som nå bodde med egen mor i en liten leilighet) fikk ubevokta samvær 1 døgn i uka, og det skulle gjøres ny sakkyndig vurdering. Også ved dette samværets gjennomføring, ville barnevernet fra starten av gjøre begrensninger utover det retten hadde fastsatt, men det løste seg heldigvis fort. Det ble fortsatt møter med barnevernet, og de førte sine notater fra disse, og i ettertid skjønte vi at en aldri kan ha møte med barnevernet uten vitner og båndopptager, for de noterer ikke som en nøytral instans, men prøver å underbygge egne ønsker, om det så skal fabrikeres bevis.

Som et illustrerende eksempel kan nevnes leiligheta. Den var ikke stor, kanskje væl 20 kvadrat, noen trapper opp fra bakken i 3. etasje. Kort vei til voksenopplæringa der faren nå gikk på norskkurs, nær kollektivtrafikk, sjukehus o.l. Overkommelig pris for sosialkontoret. Men barnevernet fokuserte på det negative(digresjon: I Brasil er det ikke uvanlig at hele familier bor på 20 kvadrat). og det trur jeg de ville gjort uansett hvor han hadde bosatt seg. Hadde det ikke vært størrelsen og trappene, hadde det garantert vært prisen, beliggenheta, avstanden til familienettverk, hvasomhelst. Det virka som de brukte all sin energi på å finne svakheter.

Vil benytte anledninga til å skryte av psykiatrien, som i dette tilfellet stort sett var til god hjelp, og tross tilbakefall underveis, mente at faren hadde gode muligheter til å bli frisk.

Mens vi ante fred og ingen fare, og ting så ut til å gå bedre.....En badetur på ei velfylt strand, endte med at faren drukna. Om det var ei ulykke, eller om det var noe planlagt, får vi neppe svar på på denne sida av evigheta. Men vi vet veldig godt hvem som utgjorde en unødvendig stor stressfaktor det siste året før farens død.

Jeg kan òg nevne at vi klaga på psykologen, bl.a. pga. rot med taushetsplikt, og ikke minst til dels helt feilaktige noteringer fra intervjuer(og som alltid gikk feila i barnevernets favør). Vi mente egentlig det var barnevernet som burde klage på dette, ettersom de hadde hyra han inn, men det ville de ikke. Fra helsetilsynet fikk vi høre at vi(som pårørende) ikke var parter i saken, og derfor ikke hadde klagerett(det til tross for at vi hadde sluppet han inn i eget hjem, var blitt grovt feilsitert, og dette hadde fått konsekvenser fordi opplysningene hadde kommet personer for øre, som vi ble lova ikke skulle få vite noe). Det var altså tydelig at helsetilsynet brydde seg mer om hvem som klaga, enn at denne psykologen fritt kunne fortsette praksisen.

Tilslutt sendte jeg et brev til psykologen sjøl, som sa vi kunne klage til Fag-etisk råd hos Norsk Psykologforening. Der fikk vi i stor grad medhold, og psykologen ble dømt til noe så avskrekkende som "faglig veiledning" fra Norsk Psykologforening.

6-7 år senere er situasjonen fortsatt sånn at ordet "barnevern" gir akutte negative assosiasjoner. Vi har hørt om lignende historier fra andre, bl.a. at sjølmordsrata både hos barnevernsbarn og foreldre er forhøya. Med utenlandsk kone får en òg høre en del historier fra nettverk der folk hyppigere har kontakt med barnevernet enn det folk flest har. Og vi registrerer det med glede når utenlandske myndigheter innfører tiltak mot norsk barnevern.

Det betyr sjølsagt ikke at vi ikke syns barnevern er viktig. Men dagens norske barnevern fungerer tilsynelatende ekstremt dårlig. Og jeg trur at det som mangler mest, ikke er penger eller kompetanse, men omvendelse og etikk. I tillegg til at det ser ut til å være en stor grad av hjernevask i systemet, og utfrysing av annerledestenkende. Så håper jeg sjølsagt at det fins gode historier fra barnevernet. Men det er ingen grunn til å ikke ta tak i det som kan bli bedre.

Barnevernet har i oppdrag å ta vare på barn, og sette foreldra i stand til å ta bedre vare på seg sjøl og evt. unger. Den samme instansen som skal prøve å hjelpe foreldra, kan ikke samtidig samle informasjon for å underbygge egne konklusjoner til rettsvesenet. Det går ikke å hjelpe folk, og samtidig prøve å framstille dem i dårligst mulig lys. For foreldra er det nok best om barnevernet tar med seg ungene og stikker. Ille nok å ta med seg ungene, om de ikke skal terrorisere foreldra i tillegg.

I teksta her viser jeg til noen tilfeller der klageinstanser har gitt medhold, men der straffen er sågodt som ikke-eksisterende, likeså kompensasjon for ulemper o.a. Det gir et inntrykk av at Staten ikke bryr seg nevneverdig, om dette barnevernet og disse psykologene plager folk på statens vegne.

Om noen foreldre gir noen av disse en antydning til vold eller trusler, så er det straffbart og alvorlig. Men det byråkratiet gjør mot folk, det er bare "beklagelig", og så kanskje de skal gjøre det bedre en annen gang, men folk flest får jo aldri vite hva Fylkesmannen anmoder det lokale barnevernet om, og om det skjer noen bedring.

Så vil sikkert noen påstå at "enhver er blind i egen sak", og at "barnevernet tenker på barnets beste". Det første gjelder jo også barnevernet. Dessuten florerer det av ganske like vitneobservasjoner fra foreldre som har ganske like erfaringer med barnevernet, men hver for seg klarer ingen å gjøre noe med systemet. Istedenfor å konsentrere seg om å bli bedre foreldre, må de stri med et barnevern som er korrupt.



Barnevernet bruker systematisk uttrykket "barnets beste" som en hedersbetegnelse på de konklusjonene de sjøl trekker om hva som er best for et barns framtid. Om foreldre uttrykker andre tanker, handler det i følge barnevernet om "foreldrenes egeninteresser".



Jeg reagerer på at Vårt Land skriver så ukritisk positivt om det å varsle barnevernet. Jeg hadde vært enig i at det kunne vært positivt, om det var sånn at en kunne føle seg trygg på at barnevernet handler positivt. Men sånn som det er nå, er det neppe stort edlere å varsle barnevernet, enn det var å angi folk til tyskerne under 2. verdenskrig. Fint at vold er forbudt, men vi må ikke glømme psykisk terror, som er vanskeligere å bevise, men kan være minst like ille.

Jeg har ingen medfølelse med barnevernsfolk som klager over at de blir utsatt for vold og trusler. Beklager....Mulig de har grunn til å klage, men så lenge det er umulig å få noen til å ta tak i de feila barnevernet sjøl gjør, da er dette noe barnevernssystemet har seg sjøl å takke for at de provoserer til.

Folk bør vite følgende:

-Om noen blir utsatt for mobbing, kan barnevernet bruke det mot en i en barnevernssak

-Om noen oppsøker psykolog likeså(viktig å være oppmerksom på dette, nå som det har blitt så in).

-Om en har med barnevernet å gjøre, må de behandles som folk en absolutt ikke kan stole på. De må gjetes konstant.

-Tregheta i rettssystemet brukes som argument for fortsatt barnevernsomsorg, fordi barnet mens tida går får tilknytning til andre.

- og helt sikkert en masse annet folk flest ikke tenker over.

Barnevernets praksis er mulig fordi folk flest ikke har kjennskap til så mye av hva som skjer, og fordi ofra ofte er mer ressurssvake enn gjennomsnittet, og framstår som lite truverdige. I tillegg handler barnevernet under dekke av å skulle verne barn, en edel sak som gjør at folk vegrer seg for å motsi barnevernet, av frykt for å framstå som likegyldig til barns problemer e.a.

En prøver jo å fokusere på andre ting, men det året barnevernet skapte unødvendig mye kaos, vil nok aldri glømmes helt. En ensidig reportasje i Vårt Land er nok til å få det til å koke såpass at jeg bruker noen timer på å skrive dette, heller enn andre ting jeg burde gjøre.

Ungen det gjelder er i dag i fosterhjem, og såvidt vi vet går det bra. Farens søstre med familier får treffe han noen ganger i året. Besteforeldras tanker om å ta seg av barnebarnet i hjemlandet, ble heller ikke noe av.

Som delvis utenforstående, ser jeg det som utrulig at det lar seg gjøre å havne i så mange vanskeligheter på en gang som det sønnen deres gjorde i det landet han hadde fått så godt inntrykk av da han var på besøk noen år tidligere.

Kunne jeg tatt tidsmaskinen tilbake noen år, ville jeg råda han til å dra tilbake til hjemlandet og prøve å komme til hektene, og prøve å glømme at han hadde en unge i Norge. Det viktigste en kunne kritisere psykiatrien for i denne saken, var kanskje at de ikke gav han det rådet, uansett hvor stor tru de hadde på at han ville bli bedre. De burde kjenne barnevernets praksis godt nok til å fraråde en fersk pasient å utsette seg for en barnevernssak. Hadde de sagt noe sånt som at "norsk barnevern utsetter folk for så store påkjenninger, at det ikke er tilrådelig for rekonvalesenter å ha med dem å gjøre", da kunne vi ha valgt en helt annen strategi, og kanskje ungen i dag hadde hatt en levende far.

Som en skjebnens ironi kan nevnes at jeg kort tid etter saken, ble oppnevnt som meddommer i Fylkesnemnda for sosiale saker.....Jeg har etter 6 år ennå ikke vært i en barnevernssak, bare en annen type sak, og ei innkalling der jeg fikk fritak. Hvor mange av meddommerne har nok kjennskap til systemet til å vite hva de skal stille spørsmålstegn ved, der de sitter blant folk med nesten samme fagutdanning som barnevernet?



Ungene trenger et reelt barnevern. Med det vi har i dag, påtar varslere seg et stort medansvar. Kanskje det er derfor så få varsler?



Gå til innlegget

Barnevernet, en del av norsk mafia

Publisert nesten 7 år siden

Ser at Vårt Land skriver om varsling til barnevernet i dag. Det kan være grunner til å gjøre det. Jeg vil fortelle hvorfor en bør prøve andre tiltak først.

Fram til 30 års alder, i 2006, hadde jeg ingen erfaring med, eller synspunkter på barnevernet. Jeg hadde hørt noen negative ting, men hadde ikke noe grunnlag for å vurdere sannhetsgehalten.

Da min brasilianske svoger og kona ble blanda inn i barnevernet, regna jeg med at forholda neppe kunne være så ille som en kunne få inntrykk av ut fra ryktene. Etter et drøyt års intens erfaring med barnevernet, innså jeg at ryktene stemte og vel så det. Jeg har òg deltatt i ei gruppe på Facebook, der en hører om andre voksnes erfaringer med barnevernet, og de er ganske like, egentlig. Og det handler om ting som ikke er lett å skjønne at skal være nødvendig for å verne unger.

Det går for langt å referere hele saken her, men jeg kan prøve å notere ned noen stikkord:

-barnevernet ble nokså rutinemessig kobla inn av en lokal kommune, pga. moras tilstand.

-faren var nokså ny i Norge, avventa oppholdstillatelse, og ble psykisk mishandla av norsk familie. Moras uføretrygd ble underslått av verge, og det var mange stressfaktorer. Han fikk lite mat og søvn.

-da kona ble gravid, opplyste ho at legen oppfordra til abort, men det med abortpress er kanskje en annen debatt.

-da også barnevernet ble kobla inn, ble kaoset komplett. Familien opplevde lite respekt for privatlivet, og at barnevernets folk(alltid kvinner i denne saken) oppførte seg autoritært og forhåndsdømmende. Da farens 2 søstre i Norge, samt undertegnede, ønska å bistå, fikk vi inntrykk av at barnevernet helst ville terrorisere familien i fred. Spørsmål som ble stilt skriftlig, ble ikke besvart, men i saksdokumenta ble det referert at de hadde fått et brev "fullt av anklager mot alt og alle". Det ble ikke gjort noe nevneverdig for å klare opp i evt. misforståelser. 

På det tidspunktet var faren på psykiatrisk sjukehus, etter å ha påført seg sjøl et forbigående handikap under psykose, som ble omtalt som en stressreaksjon etter for mye kaos på en gang.

Dagen etter at han ble overført til somatisk avdeling, kom den autoritære dama fra barnevernet på "sjukebesøk". Uten forvarsel og uten tolk. Ho oppførte seg visstnok bra, men stilte spørsmål rundt framtida for familien og barnet(født 2 mnd. senere). Ting "tiltalte"(faren) da hadde sagt(fortsatt langtfra frisk og uthvilt) ble brukt mot han i senere rettssaker. Ho som utførte besøket ble brukt som vitne, tross omstendighetene rundt sjukebesøket.

At faren fikk tilbakefall samme kveld, og ble lagt inn på psykiatrisk igjen, kom neppe fram i barnevernets notater. På grunnlag av senere klage til fylkesmannen ble barnevernet "anmoda om å vurdere sine rutiner ved sykehusbesøk" eller noe sånt.

Faren hadde også fått uinvitert besøk av noen i norsk familie. Ved hjelp av pasientombudet, fikk vi han overført til hjemfylket vårt, for å kunne følge opp bedre. Barnevernet i dette fylket ble òg kobla inn, og det var møter, advokater og masse styr.

Jeg fikk fra starten et brukbart inntrykk av denne kommunens barnevern. Det varte ikke så lenge.

Ungen ble født og henta av barnevernet ved fødselen. Barnets bestemor fra Brasil hadde da òg kommet til Norge for å kunne hjelpe til. Det var en plan om at ho kunne ta seg av ungen mens faren kom seg etter alt bråket med norsk familie og byråkrati. Ekteskapet ble avslutta etter fødselen, og mora dro til hjemfylket. Ungen forble i farens område, da han var den eneste av de 2 som ble levna en sjanse til å kunne ta seg av ungen i framtida.

Bestemoras tanker om å ta seg av ungen, ble torpedert av at "barnevernet ikke kjente henne"(og da lurer jeg på hvem barnevernet kjenner), og jeg lurer på hva norsk presse og statsapparat hadde foretatt seg i en motsatt situasjon: Norsk mor ført til vanvidd i Brasil av svigerfamilie og byråkrati. Norsk bestemor får ikke lov å ta seg av barnet midlertidig". Jeg ser for meg overskriftene....

Mange eksempler på feil fra barnevernets side kunne nevnes, men det vil føre for langt. Gjennom sakspapira så jeg hvordan barnevernet ofte la inn mindre eller større feilvurderinger/observasjoner. Ikke store greiene hver for seg, men tilsammen opplevdes det som en utmattelsesstrategi, ettersom feila hadde det til felles at de underbygde barnevernets vurderinger og konklusjon, som var fortsatt barnevernsomsorg for ungen.

En del av dette ble påklaga Fylkesmannen, og vi fikk stort sett medhold, med påfølgende anmodninger til barnevernet.

Den oppnevnte advokaten hadde en del positive sider, men fokuserte mer på å vinne saken, enn å prøve å få ting til å gå rett for seg. Vi skulle visst helst finne oss i en del feil fra barnevernets side, for å vise at vi tålte det, og fokusere på å få faren til å framstå i et best mulig lys, og at både han og familien kunne "samarbeide" med barnevernet(et samarbeid som består i å gjøre som de sier).

Den "sakkyndige" psykologen er et kapittel for seg. Han misbrukte farens tillit, og fikk han til å fortelle om episoder fra egen barndom(han hadde bl.a. blitt mobba pga. et medfødt fysisk handikap, som han senere hadde trena vekk). Ut fra disse episodene kokte han suppe på noen spikre, og konkluderte med at faren kunne bli psykotisk igjen, f.eks. "hvis barnet gråter", eller ved arbeidsløshet. Samtidig med at faren skulle prøve å bli frisk og glemme det vonde fra det korte ekteskapet, måtte han altså overbevise retten om at forholda var så ille at de "ga ham rett til" å bli psykotisk uten at noen kunne beskylde han for at det lett kunne skje igjen.

Men ved advokatens hjelp ble retten delvis overbevist, faren(som nå bodde med egen mor i en liten leilighet) fikk ubevokta samvær 1 døgn i uka, og det skulle gjøres ny sakkyndig vurdering. Også ved dette samværets gjennomføring, ville barnevernet fra starten av gjøre begrensninger utover det retten hadde fastsatt, men det løste seg heldigvis fort. Det ble fortsatt møter med barnevernet, og de førte sine notater fra disse, og i ettertid skjønte vi at en aldri kan ha møte med barnevernet uten vitner og båndopptager, for de noterer ikke som en nøytral instans, men prøver å underbygge egne ønsker, om det så skal fabrikeres bevis.

Som et illustrerende eksempel kan nevnes leiligheta. Den var ikke stor, kanskje væl 20 kvadrat, noen trapper opp fra bakken, muligens 3. etasje. Kort vei til voksenopplæringa der faren nå gikk på norskkurs, nær kollektivtrafikk, sjukehus o.l. Overkommelig pris for sosialkontoret. Men barnevernet fokuserte på det negative(digresjon: I Brasil er det ikke uvanlig at hele familier bor på 20 kvadrat). og det trur jeg de ville gjort uansett hvor han hadde bosatt seg. Hadde det ikke vært størrelsen og trappene, hadde det garantert vært prisen, beliggenheta, avstanden til familienettverk, hvasomhelst. Det virka som de brukte all sin energi på å finne svakheter.

Vil benytte anledninga til å skryte av psykiatrien, som i dette tilfellet stort sett var til god hjelp, og tross tilbakefall underveis, mente at faren hadde gode muligheter til å bli frisk.

Mens vi ante fred og ingen fare, og ting så ut til å gå bedre.....En badetur på ei velfylt strand, endte med at faren drukna. Om det var ei ulykke, eller om det var noe planlagt, får vi neppe svar på på denne sida av evigheta. Men vi vet veldig godt hvem som utgjorde en unødvendig stor stressfaktor det siste året før farens død.

Jeg kan òg nevne at vi klaga på psykologen, bl.a. pga. rot med taushetsplikt, og ikke minst til dels helt feilaktige noteringer fra intervjuer(og som alltid gikk feila i barnevernets favør). Vi mente egentlig det var barnevernet som burde klage på dette, ettersom de hadde hyra han inn, men det ville de ikke. Fra helsetilsynet fikk vi høre at vi ikke var parter i saken, og derfor ikke hadde klagerett(det til tross for at vi hadde sluppet han inn i eget hjem, var blitt grovt feilsitert, og dette hadde fått konsekvenser fordi opplysningene hadde kommet personer for øre, som vi ble lova ikke skulle få vite noe).

Tilslutt sendte jeg et brev til psykologen sjøl, som sa vi kunne klage til Fag-etisk råd hos Norsk Psykologforening. Der fikk vi i stor grad medhold, og psykologen ble dømt til noe så avskrekkende som "faglig veiledning" fra Norsk Psykologforening.

6-7 år senere er situasjonen fortsatt sånn at ordet "barnevern" gir akutte negative assosiasjoner. Vi har hørt om lignende historier fra andre, bl.a. at sjølmordsrata både hos barnevernsbarn og foreldre er forhøya. Med utenlandsk kone får en òg høre en del historier fra nettverk der folk hyppigere har kontakt med barnevernet enn det folk flest har. Og vi registrerer det med glede når utenlandske myndigheter innfører tiltak mot norsk barnevern.

Det betyr sjølsagt ikke at vi ikke syns barnevern er viktig. Men dagens norske barnevern fungerer tilsynelatende ekstremt dårlig. Og jeg trur at det som mangler mest, ikke er penger eller kompetanse, men omvendelse og etikk. I tillegg til at det ser ut til å være en stor grad av hjernevask i systemet, og utfrysing av annerledestenkende. Så håper jeg sjølsagt at det fins gode historier fra barnevernet. Men det er ingen grunn til å ikke ta tak i det som kan bli bedre.

Barnevernet har i oppdrag å ta vare på barn, og sette foreldra i stand til å ta bedre vare på seg sjøl og evt. unger. Den samme instansen som skal prøve å hjelpe foreldra, kan ikke samtidig samle informasjon for å underbygge egne konklusjoner til rettsvesenet. Det går ikke å hjelpe folk, og samtidig prøve å framstille dem i dårligst mulig lys. For foreldra er det nok best om barnevernet tar med seg ungene og stikker. Ille nok å ta med seg ungene, om de ikke skal terrorisere foreldra i tillegg.

I eksempelet her viser jeg til noen tilfeller der klageinstanser har gitt medhold, men der straffen er sågodt som ikke-eksisterende, likeså kompensasjon for ulemper o.a. Det gir et inntrykk av at Staten ikke bryr seg nevneverdig, om dette barnevernet og disse psykologene plager folk på statens vegne.

Om noen foreldre gir noen av disse en antydning til vold eller trusler, så er det straffbart og alvorlig. Men det byråkratiet gjør mot folk, det er bare "beklagelig", og så kanskje de skal gjøre det bedre en annen gang, men folk flest får jo aldri vite hva Fylkesmannen anmoder det lokale barnevernet om, og om det skjer noen bedring.

Så vil sikkert noen påstå at "enhver er blind i egen sak", og at "barnevernet tenker på barnets beste". Det første gjelder jo også barnevernet. Dessuten florerer det av ganske like vitneobservasjoner fra foreldre som har ganske like erfaringer med barnevernet, men hver for seg klarer ingen å gjøre noe med systemet. Istedenfor å konsentrere seg om å bli bedre foreldre, må de stri med et barnevern som er korrupt.



Barnevernet bruker systematisk uttrykket "barnets beste" som en hedersbetegnelse på de konklusjonene de sjøl trekker om hva som er best for et barns framtid. Om foreldre uttrykker andre tanker, handler det i følge barnevernet om "foreldrenes egeninteresser".



Jeg reagerer på at Vårt Land skriver så ukritisk positivt om det å varsle barnevernet. Jeg hadde vært enig i at det kunne vært positivt, om det var sånn at en kunne føle seg trygg på at barnevernet handler positivt. Men sånn som det er nå, er det neppe stort edlere å varsle barnevernet, enn det var å angi folk til tyskerne under 2. verdenskrig. Fint at vold er forbudt, men vi må ikke glømme psykisk terror, som er vanskeligere å bevise, men kan være minst like ille.

Jeg har ingen medfølelse med barnevernsfolk som klager over at de blir utsatt for vold og trusler. Beklager....Mulig de har grunn til å klage, men så lenge det er umulig å få noen til å ta tak i de feila barnevernet sjøl gjør, da er dette noe barnevernssystemet har seg sjøl å takke for at de provoserer til.

Folk bør vite følgende:

-Om noen blir utsatt for mobbing, kan barnevernet bruke det mot en i en barnevernssak

-Om noen oppsøker psykolog likeså(viktig å være oppmerksom på dette, nå som det har blitt så in).

-Om en har med barnevernet å gjøre, må de behandles som folk en absolutt ikke kan stole på. De må gjetes konstant.

-Tregheta i rettssystemet brukes som argument for fortsatt barnevernsomsorg, fordi barnet mens tida går får tilknytning til andre.

- og helt sikkert en masse annet folk flest ikke tenker over.

Barnevernets praksis er mulig fordi folk flest ikke har kjennskap til så mye av hva som skjer, og fordi ofra ofte er mer ressurssvake enn gjennomsnittet, og framstår som lite truverdige. I tillegg handler barnevernet under dekke av å skulle verne barn, en edel sak som gjør at folk vegrer seg for å motsi barnevernet, av frykt for å framstå som likegyldig til barns problemer e.a.

En prøver jo å fokusere på andre ting, men det året barnevernet skapte unødvendig mye kaos, vil nok aldri glømmes helt. En ensidig reportasje i Vårt Land er nok til å få det til å koke såpass at jeg bruker noen timer på å skrive dette, heller enn andre ting jeg burde gjøre.

Ungen det gjelder er i dag i fosterhjem, og såvidt vi vet går det bra. Farens søstre med familier får treffe han noen ganger i året. Besteforeldras tanker om å ta seg av barnebarnet i hjemlandet, ble heller ikke noe av.

Som delvis utenforstående, ser jeg det som utrulig at det lar seg gjøre å havne i så mange vanskeligheter på en gang som det sønnen deres gjorde i det landet han hadde fått så godt inntrykk av da han var på besøk noen år tidligere.

Kunne jeg tatt tidsmaskinen tilbake noen år, ville jeg råda han til å dra tilbake til hjemlandet og prøve å komme til hektene, og prøve å glømme at han hadde en unge i Norge. Det viktigste en kunne kritisere psykiatrien for i denne saken, var kanskje at de ikke gav han det rådet, uansett hvor stor tru de hadde på at han ville bli bedre. De burde kjenne barnevernets praksis godt nok til å fraråde en fersk pasient å utsette seg for en barnevernssak. Hadde de sagt noe sånt som at "norsk barnevern utsetter folk for så store påkjenninger, at det ikke er tilrådelig for rekonvalesenter å ha med dem å gjøre", da kunne vi ha valgt en helt annen strategi, og kanskje ungen i dag hadde hatt en levende far.

Som en skjebnens ironi kan nevnes at jeg kort tid etter saken, ble oppnevnt som meddommer i Fylkesnemnda for sosiale saker.....Jeg har etter 6 år ennå ikke vært i en barnevernssak, bare en annen type sak, og ei innkalling der jeg fikk fritak. Hvor mange av meddommerne har nok kjennskap til systemet til å vite hva de skal stille spørsmålstegn ved, der de sitter blant folk med nesten samme fagutdanning som barnevernet?



Ungene trenger et reelt barnevern. Med det vi har i dag, påtar varslere seg et stort medansvar. Kanskje det er derfor så få varsler?



Gå til innlegget

Fint at Vårt Land tar opp spørsmålet om tigging og ytringsfrihet. Men hvor går grensa mellom tigging, pengeinnsamling og reklame?

Hvis tigging i tradisjonell forstand forbys......Hva vil kreves for å kunne tigge lovlig, i form av pengeinnsamling? Stilles det store krav til organisasjonsform, eller kan en i prinsippet arrangere pengeinnsamling til inntekt for alle andre utenom seg sjøl?

Kan tiggerne sjøl danne en slags stiftelse, kjøpe plomberte bøsser og bli med i innsamlingskontrollen? Eller kreves det ikke så mye? Er det nok med et kontonummer og et styre?

For når veldedige organisasjoner tigger på vegne av andre, er det jo plutselig greit, og en kan tilogmed få statsstøtte i tillegg til det en samler inn sjøl, om en har et godkjent prosjekt.

Hva om rumenerne stiller opp med kakelotteri på lokalbutikken, til inntekt for........Ja, hva kreves egentlig?

Reklame er en tredje ting som kan oppleves minst like plagsomt som tigging. Det er jo på en måte å tigge folk om å gå med på en handel. Det kan være både støyende, forstyrrende og ikke minst visuelt plagsomt, i tillegg til at mange bevisst bruker psykologisk manipulasjon for å oppnå en handel.

Hvis en viktig grunn for tiggeforbudet er at tigging er plagsomt, må et tiggeforbud utvilsomt få følger for dagens reklamepraksis, som også kan være svært plagsom, i tillegg til at det kan være kyniske bakmenn inne i bildet.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere