Heidi Terese Vangen

Alder: 36
  RSS

Om Heidi Terese

Jeg bor i Arna med min samboer, men jeg er opprinnelig fra Oslo. Jeg er metodist og rimelig økumenisk anlagt, noe som sikkert kommer av studiene i religionsvitenskap. Er opptatt av livsvern, miljø og litteratur. Dessuten samler jeg på frimerker med smågnagere.

Jeg blogger på www.erkjennelser.com

Følgere

Ensom og rar

Publisert over 8 år siden

På film er enstøinger ofte slemme - eller i hvert fall fryktelig gretne -, og om de ikke egentlig er det, blir de likevel oppfattet slik av de andre i nærmiljøet. Bak ligger muligens tanken om at det må være noe i veien med mennesker som tilbringer mesteparten av sin tid alene. Enten har de støtt bort alt som var av venner og familie ved å være slemme og gretne, eller så har de opplevd noe fryktelig som har gjort dem desillusjonerte overfor verden og andre mennesker. Uansett er ikke enstøinger lykkelige. Ikke på film, og ikke ute i den virkelige verden, hvor en stor vennekrefts fremstilles som det fremste mål. Rart er det heller ikke, for de fleste opplever det nettopp slik at det er det mellommenneskelige som gir livet mening, og derfor synes kanskje Idar Kjølsvik han er fornuftig når han om skillet mellom sunn og usunn tro sier følgende:

De som føler seg mest beriket av religionen, opplever at troen er et forhold mellom seg og Gud, individorientert. Da kan du fort bli ensom og rar. For en sunn tro står fellesskap og opplevelser med andre sentralt.

For rar vil man jo ikke være.

Den nå avdøde psykiateren Anthony Storr tenkte heldigvis noe annet da han i boken Solitude: A Return to the Self tok et oppgjør med den freudianske forestillingen om at nære sosiale relasjoner er den eneste veien til tilfredshet og mening i livet, og han viste til kreativitet som et alternativ. Ikke at de to er gjensidig utelukkende, for vi har alle behov for både kjærlighet og en viss grad av autonomi, men gradene kan altså variere, og hos noen er det behovet for et tilbaketrukket liv som dominerer. Storr poengterer at læring, tenkning og innovasjon er aktiviteter som best gjøres alene og trekker frem en rekke forfattere, kunstnere og forskere med livsløp som illustrerer nettopp dette, og han sier videre at selv om disse ikke alltid engasjerte seg i andre menneskers kår, noe som jo bryter med bildet av "det gode menneske", har deres bidrag likevel fremmet den menneskelige opplevelse. Bidrag vi kan få færre av om "det rare" sykeliggjøres.

Gå til innlegget

Det tilsynelatende motsetningsfulle

Publisert over 8 år siden

Om det er tiden som former meg slik, eller veien jeg har valgt, vet jeg ikke, men jeg oppdager stadig at sannhet ligger i det tilsynelatende motsetningsfulle, i både-og-ene.

Jeg oppdager at det milde, det gode, sklir ut i likegyldighet om det ikke plasseres innenfor en strengere ramme. Jeg kjenner glede midt i det vonde. Slik jeg også opplever min egen identitet som menneske i spenningsfeltet mellom synder og skapning, mellom det "jeg" som daglig gjør ondt og det "jeg" som er ønsket og elsket. Jeg innbiller meg dog at Gud kan bli skuffet, men så er der heller ingenting som tilsier at skuffelse og kjærlighet aldri kan dele et øyeblikk.

Vanskelig kan det riktignok være, for hvor mye lettere hadde det ikke vært om det gode alltid kjentes godt? Hvor mye lettere ville det ikke være å følge hovmodets appell om min egen feilfrihet? Hovmodet vil nemlig at jeg skal velge, for her er ikke rom for både-og, og det ser seg heller feilfritt enn elsket. Hva man så gjør med erkjennelsen om at en slettes ikke er feilfri, er en problemstilling som utsettes i det uendelige, om mulig.

Hovmodet stritter nemlig imot den aller vanskeligste tilsynelatende motsetningen, gleden ved å vite at man aldri er hel i seg selv. Aldri hel alene.

Gå til innlegget

Grublingen har høydeskrekk

Publisert over 8 år siden

På mandag lærte jeg forskjellen mellom grubling og tenkning.

Hun sa at grubling alltid er negativt og uløselig knyttet til følelser som frykt, skam og sinne. Jeg som gjerne har omtalt meg som en grubler, protesterte, for grubler man ikke nettopp for å løse opp slike følelser, finne en løsning på problemet man grubler over? Om jeg bare grubler nok, har jeg tenkt, så vil løsningen åpenbare seg. Jeg formulerte denne protesten i hodet mitt og innså med det samme at jeg hadde tatt feil, for til tross for mangfoldig erfaring med grubling, kan jeg ikke komme på ett eneste tilfelle der det har ledet meg frem til en løsning på et problem. Løsninger har åpenbart seg etter lesning, bønn, råd fra andre, hvile eller tenkning, men aldri grubling.

Men hva er så forskjellen, for kan ikke frykt, skam og sinne også få en til å tenke? Det var først på bussturen hjem igjen jeg kom frem til at forskjellen er knyttet til sted: Tenkning foregår i hodet, mens grubling klamrer seg til brystet. Grublingen har høydeskrekk.

Gå til innlegget

Om å synde tappert

Publisert over 8 år siden

I år skal jeg være litt mindre feig, har jeg bestemt. Man kan kalle det et nyttårsforsett, selv om det er det minst konkrete jeg har hatt på årevis. Være litt mer modig. Dog tenker jeg ikke på den typen mot som får en til å hoppe i fallskjerm eller ikke besvime av et kutt i fingeren, men det motet som kreves for å stå ved en avgjørelse og velge det man har valgt. Det motet Luther siktet til da han rådet sin engstelige venn Melanchthon til å synde tappert.

Enkelte får det for seg at jeg er trygg i valgene jeg tar, men det er jeg ikke. Jeg er trygg i idealene mine, men ikke alltid i min etterlevelse av dem, og både forut for og i etterkant av alle store valg (samt ganske mange små) grubler jeg mye. Gjør jeg det rette? Finnes det ukjente sider av saken som ville fått meg til å velge annerledes om jeg bare visste hva de var? Hvor mye ødelegger jeg ved å velge feil? Valg har alltid konsekvenser; derfor nøler jeg, og selv om jeg har valgt, har jeg kanskje likevel ikke valgt fordi jeg aldri blir ferdig med å gruble.

Men i år ønsker jeg det annerledes. I år skal jeg stole på min egen fornuft, og dessuten stole på at også jeg kan tilgis om det med tiden likevel viser seg at jeg valgte feil.

Gå til innlegget

Hva vil det si å være forberedt til jul?

Publisert over 8 år siden

Med bare noen få dager igjen lurer jeg på hva det virkelig vil si å være forberedt til jul. Nå tenker jeg ikke på det å være forberedt på julegjestene - ikke på de praktiske juleforberedelsene av typen baking, pakking av presanger eller husvask -, men jeg tenker på den indre forberedelsen.

Jeg lurer på dette fordi jul ikke bare er en fering av fødselen som fant sted for drøye to tusen år siden, men det er like fullt en høytid med blikk mot fremtiden og Jesu komme. Julen står slik for både mirakel og dom, og mens det er enkelt å forberede seg på feiringen av mirakelet, er det vanskeligere med dommen. Er jeg forberedt på den? Lever jeg slik jeg burde leve? Følger jeg alltid Kristus?

Kanskje kan slike spørsmål virke deprimerende på noen nå midt i førjulstiden, men jeg opplever det annerledes, for når jeg fastlår at jeg har syndet, gjør jeg det nettopp i tro på at jeg har potensiale til forbedring. Og jeg gjør det i takknemlighet for at jeg, til tross for mine feiltrinn, likevel får feire juleevangeliet om få dager.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere