Heidi Terese Vangen

Alder: 36
  RSS

Om Heidi Terese

Jeg bor i Arna med min samboer, men jeg er opprinnelig fra Oslo. Jeg er metodist og rimelig økumenisk anlagt, noe som sikkert kommer av studiene i religionsvitenskap. Er opptatt av livsvern, miljø og litteratur. Dessuten samler jeg på frimerker med smågnagere.

Jeg blogger på www.erkjennelser.com

Følgere

Må vi tåle en ny abortdebatt?

Publisert over 7 år siden

I sin kronikk 14.2 i Vårt Land skriver Paul Leer-Salvesen at vi må tåle en ny abortdebatt. Det spørs, for hva er det en ny debatt om abort egentlig vil dreie seg om?

Jeg har i mange år engasjert meg i abortdebatten, senest i forrige uke i etterkant av innlegget mitt «Er det Godt?». Det har virket rett og nødvendig, men likevel har det vokst frem et ubehag i meg, for jeg ville ikke gått inn i en debatt om kvinners, funksjonshemmedes, eldres eller jøders rett til liv – hvorfor har jeg da gått med på å forhandle om de ufødte barns menneskeverd?

Diskusjon, dersom den følger et minimum av diskusjonsetiske retningslinjer, er et tegn på respekt. Det ligger i sakens natur at man ikke godkjenner meningsmotstanderens syn ved å fremme motargumenter, men gjennom argumentasjonen aksepteres hans synspunkt likevel som et gyldig synspunkt blant flere. Når jeg deltar i debatter om det ufødte barns moralske rett til liv, anerkjenner jeg i praksis synspunktet om dets manglende menneskeverd, som legitimt. Men det er det ikke.

En av mine helter gjennom historien er William Lloyd Garrison. Han regnes i dag blant de viktigste abolisjonistene fra den amerikanske slaveridebatten på 1800-tallet. Viktig var han fordi han var radikal, dog vil hans synspunkt anses som en selvfølge i dag. Han krevde nemlig en umiddelbar avskaffelse av slaveriet og var villig hverken til å diskutere reformforslag for en gradvis nedtrapping eller slaveriets legitimitet som sådan. Han fremmet riktignok sine synspunkter om slaveriets manglende moralske legitimitet, og det i harde ordelag, men han var uvillig til å forholde seg til motargumenter.

Han ble kritisert for sin rigiditet fra begge sider - mon kritikken ville vært desto sterkere i våre relativistiske dager? -, men han mente, som jeg også er kommet til å mene, at visse prinsipper ikke bør være åpne for debatt. Vi kan diskutere midler, Garrison kunne diskutere hvordan slaveriet som institusjon skulle bli bragt til sin ende, men ikke mål, ikke hvorfor slaveriet måtte avskaffes. Hva kan vi så lære av dette i abortdebatten?

Abraham Lincoln er en annen favoritt. Han diskuterte riktignok slaveriets legitimitet, men med en klinkende klar holdning om at det måtte ta slutt. I den nå berømte debatten med Stephen Douglas i 1858 påpekte han følgende:

«When Judge Douglas says that whoever, or whatever community, wants slaves, they have a right to have them, he is perfectly logical if there is nothing wrong in the institution; but if you admit that it is wrong, he cannot logically say that anybody has a right to do wrong.»

Åpenbart, kan man si, men det er ikke dette vi hører i abortdebatten. Tvert imot, selv kritikere av abort, som nevnte Paul Leer-Salvesen, sier eksplisitt at han ikke er mot dagens abortlov, for det er «en skremmende tanke hvordan virkeligheten ville se ut hvis sykehusene våre bare skulle utføre abort når den gravides liv står i fare. Dette er fortsatt Den katolske kirkes offisielle standpunkt, og det har i århundrer ført til infeksjoner, skader og død for kvinner som søker hjelp under svært utrygge forhold. Det går ingen vei tilbake dit i vårt samfunn, og heller ikke til et nemndsystem før 12. uke».

Det er imidlertid ikke en direkte og logisk sammenheng mellom svært restriktive abortlover og skader som følge av ulovlig utførte aborter, til tross for statistikker som sies å bekrefte noe slikt, for innimellom her er det mennesker, moralske agenter, som foretar et valg. Riktignok mennesker i en vanskelig situasjon, og derfor er det viktig å satse på tiltak som både reduserer omfanget av uplanlagte svangerskap i utsatte grupper og gjør eventuelle utfordringer ved et uplanlagt svangerskap lettere å håndtere, både økonomisk, praktisk og sosialt.

Synspunktet om at abort er galt, men noe som likevel må tillates av menneskelige hensyn, underkommuniserer alvoret ved abortinngrepet. Dersom vi godtar prinsippet om at det er galt å ta livet av et uskyldig menneske dersom det kan unngås, finnes det intet kompromiss, for det kan ikke være rett å gjøre galt. Den enkelte kvinne og familie som har tatt abort, skal selvfølgelig møtes med medfølelse, nåde og tilgivelse, men uten samtidig å relativisere handlingen, for liv og død er absolutte størrelser. Enten lever man, eller så gjør en det ikke. Enten er vi et samfunn som beskytter de svakeste, eller så er vi det ikke.

Dersom vi i en ny abortdebatt diskuterer mål og ikke midler, eller dersom abortdebatten reduseres til en diskusjon utelukkende om å redusere aborttallene, bør den ikke tåles. Riktignok fremstilles sistnevnte gjerne som abortdebattens mellomgrunn, for alle er vi visst enige om at aborttallene må ned, men hvorfor må de det, med mindre abort er galt? I så fall er også denne mellomgrunnen like utilstrekkelig som tale for reform var under 1800-tallets slaveridebatt.

Gå til innlegget

Er det Godt?

Publisert over 7 år siden

De færreste stiller de viktige spørsmålene. I stedet danser vi rundt dem med samtaler om regler og lovbestemte rettigheter, praktisk tilrettelegging og, noen ganger, vonde følelser.

Man passer på å holde det på en behagelig avstand, dette som visstnok er forhistorisk, eller i det minste temmelig passé. Spørsmålene som ikke bare danner kjernen i den pågående debatten, men i alle debatter, og i hvert vårt liv: Er det Godt? Er det riktig dette vi holder på med? Gjør det oss bedre?

Man kan riktignok ymte frempå, men om ikke lenge kommer anklagen om moralisme og altså forhistoriskhet. Myndighetene har tross alt ordnet saken for oss: Ikke lenger skal vi måtte belemre oss med ubehagelige spørsmål, for er det lov, skal det også være rett, og ikke minst en rettighet. Saken er avgjort – inntil noen kommer luskende med en samvittighet som ikke vil slå seg til ro med at flertallet alltid har rett eller at det kan vedtas ved lov at abort ikke skal være et vanskelig spørsmål.

Riktignok sier alle at abort er et vanskelig spørsmål. Det er pliktreplikken man må fremsi før en kommer til poenget, som gjerne er en noe penere innpakket versjon av at én enkelt gruppe mennesker bare har verdi i den grad de er ønsket av andre. Hvordan det har seg slik, er det mange kreative svar på, men alt munner ut i forsvaret for retten til å få dem fjernet, dersom ønskelig. Og det er der jeg savner spørsmålet de færreste stiller: Er det Godt?

Det er nødvendig, sier man. Jeg tar det som et nei.

Gå til innlegget

Håp i reprise

Publisert nesten 8 år siden

Noen filmer må jeg se gjentatte ganger, kanskje hver dag i ukesvis, før jeg får dem ut av systemet og igjen kan samle tankene til fulle om andre saker. Merkelig nok dreier det seg om den typen filmer folk sier man bare ser én gang fordi opplevelsen er så ubehagelig, såkalte «feel-bad»-filmer, som Expired, Of Mice and Men, The Road, House of Sand and Fog og nå Tyrannosaur. Den er vond, trist og fæl, og jeg må stadig gjemme ansiktet mitt, men når jeg ser filmen, er jeg likevel uendelig takknemlig for at noen, Paddy Considine, har skrevet den. Historien er sant nok ubehagelig, men den er også fylt av håp og medfølelse. Og én ting er at han har skapt filmen, slik at jeg får se den, men det som først og fremst gjør meg glad, er at verden ikke er så vond, trist og fæl at det ikke finnes mennesker som ser muligheter for forsoning. 

Ellers kan jeg bare innrømme at jeg aldri har vært så god på å skille fiksjon fra virkelighet. På et rasjonelt nivå er det uproblematisk, men rent følelsesmessig er det verre: Jeg gråter for filmer slik jeg også gråter for virkelige menneskers historier. På den annen side er film og litteratur gjerne virkelige menneskers historier, for med unntak av flyvende drager og denslags, er det lite som skildres som nettopp ikke er blitt erfart av noen. Omstendigheter og detaljer kan variere, men lidelsen – eller gleden – er ikke original. Og derfor, når jeg ser de fiktive menneskene erfare hva det nå enn er som får meg til å gråte med dem, tenker jeg på alle jeg ikke vet hvem er, men som erfarer det samme. Og det er det gode filmer om fiktive mennesker gjør, de bringer en nærmere de virkelige.

Gå til innlegget

Raushet og personlig ansvar

Publisert rundt 8 år siden

Jeg innbiller meg at de fleste voksne ønsker å identifisere seg som ansvarlige mennesker. Imidlertid er ikke ønsket om å identifisere seg som noe, nødvendigvis det samme som å ønske å være akkurat dette noe med alt det innebærer.

Ansvar kan være praktisk ubeleilig, der man må gjøre ekstra anstrengelser for å legge til rette for visse handlingsforløp, og det kan være følelsesmessig utmattende, for ikke å si smertefullt, der man må erkjenne egne feilgrep og ta konsekvensene av dem. Vilje til å innrømme feilgrep er en nødvendig forutsetning for ansvar, men slike innrømmelser kan virke som et hinder dersom en også ønsker å identifisere seg som et menneske uten karakterbrister av betydning, hvorenn uoppnåelig akkurat det er.

En mulig løsning på problemet kan være å søke andre forklaringer på feilgrep enn eventuelle karakterbrister, og en ofte brukt strategi i disse tider, er å ta på seg offerrollen. Som essayisten Theodore Dalrymple gjerne skriver, tar samfunnet for gitt at ofre ikke er ansvarlig for sine handlinger – ikke minst tas det jevnt over for gitt at mennesker som ikke tar ansvar for sine handlinger, antagelig er ofre for et eller annet de også.

I offerstatusen ligger implisitt en manglende forventning om at den det gjelder skal kunne overvinne de offergjørende omstendighetene, og med det en manglende tiltro til den enkeltes potensiale som menneske. Dalrymple påpeker at, om noe, er det denne holdningen som skaper ofre, fordi den gjør det desto vanskeligere å overvinne de hindrene som gav offerstatusen i første omgang.

Nå er det ikke dermed sagt at visse omstendigheter ikke kan gjøre det vanskeligere å velge godt og rett, at alle som får offerstatusen ønsker den, eller at det ikke finnes omstendigheter hvor det er riktig å si at noen er gjort til offer, men det er heller ikke slik at all motbør gjør en til et offer – om vi ikke så skal si at vi alle er ofre for livet?

Som kvinne har jeg opplevd diskriminering, men jeg har også opplevd forventningen om at jeg bør føle meg diskriminert, og offergjort, der jeg slettes ikke er enig i at jeg er blitt utsatt for noe kritikkverdig. Alle med et minimum av historisk kunnskap kjenner til de lover, normer og strukturer som har marginalisert kvinner gjennom tidene, men jeg er i den senere tid blitt overrasket over å oppdage en retorikk som virker å antyde at også naturens luner gjør kvinner til ofre - og derfor ikke lenger står ansvarlig for konsekvensene av egne avgjørelser.

I en Aftenpost-artikkel forleden ble uttrykket «ufrivillig gravid» brukt. Her var det ikke snakk om graviditet som følge av overgrep, men graviditet som konsekvens av frivillig samleie. Jeg stusset over ordbruken, for overser man ikke her en temmelig klar årsakssammenheng? Til tross for at forplantning ikke er samleiets eneste funksjon, forblir det en mulig konsekvens, da også preventiver som kjent kan svikte. Som resultat av frivillig samleie kan man slik bli uplanlagt gravid, men ufrivillig kan det knapt nok kalles. Også det mer etablerte uttrykket «selvbestemmelse over egen kropp», der det brukes som motsetning til å leve med en slik uplanlagt graviditet, gir uttrykk for den samme kreativitet hva årsakssammenhenger angår. En kreativitet som dukker opp i så mange sammenhenger.

Jeg har tro på raushet, men raushet i form av nye sjanser etter feilgrep og handlingsforløp som ikke gikk helt som de skulle, raushet som lar oss være sårbare og ærlige med hverandre om feil og karakterbrister uten å miste selvrespekten. Den raushet og medfølelse som derimot tåkelegger årsakssammenhenger, feier feilgrep under teppet eller legger konsekvensenes byrde over på andre, fremstår ikke bare som misforstått, men som manglende tiltro til det enkelte menneskes evne til heve seg over fortidens feilgrep og ta ansvar for seg selv.

Gå til innlegget

Anonym godhet

Publisert over 8 år siden

“If we are to succeed we must persist with our anonymity.”

Sir Percy Blakeney fra romanen The Scarlet Pimpernell er litteraturens første eksempel på arketypen “helt med skjult identitet”. Han tar på seg diverse forkledninger og redder dødsdømte fanger fra giljotinene under Skrekkveldet ved begynnelsen av den franske revolusjon. Som med Bruce Wayne i Batman-fortellingene er det nettopp forkledningen som gjør det mulig å gjennomføre heltedådene.

Jeg kom til å tenke på dette i forbindelse med Frøken Makeløs’ innlegg “Se så god moral jeg har!”, hvor hun skriver om statussymboler og de moralske valgene som trumfer dem. Forutsetningen er imidlertid at man må formidle den moralske motivasjonen for at edle valg skal gi status.

Det er trivelig å identifisere seg som et godt menneske, og jeg kjenner iblant hvordan ønsket om å fremstå som god kan virke vel så viktig som faktisk å være god og gjøre godt – egoet har ellers  lite til overs for anonym godhet. Klart kan man mene at motivasjonen er underordnet så lenge gode gjerninger blir utført, men jeg stiller meg tvilende, for min erfaring er at motivasjonen alltid legger føringer for resultatet. Og hva vil så skje om det gode skulle gå av mote?

Jeg har en bekjent som mener det ikke finnes noen til fulle altruistiske gjerninger. "Nevn én handling som ikke kan forklares med selvtjenende motiver", sier hun. Jeg følger opp med en innvending: Det at det finnes tenkelige selvtjenende motiver bak en hvilken som helst handling, betyr ikke at det alltid er disse som styrer. Slik er det heller ikke rimelig å anta at alle som gjør gode gjerninger, og gjør handlingene kjent, gjør det av hensyn til egen status, selv om det skulle være slik at handlingene er statusfremmende.

Likevel er det noe særlig beundringsverdig ved heltene med skjult identitet - anonym godhet, anonym rettferdighet - enten det så er snakk om min favoritt Bruce Wayne eller alle de faktisk eksisterende menneskene jeg ikke her kan nevne nettopp fordi de er anonyme.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere