Heidi Terese Vangen

Alder: 36
  RSS

Om Heidi Terese

Jeg bor i Arna med min samboer, men jeg er opprinnelig fra Oslo. Jeg er metodist og rimelig økumenisk anlagt, noe som sikkert kommer av studiene i religionsvitenskap. Er opptatt av livsvern, miljø og litteratur. Dessuten samler jeg på frimerker med smågnagere.

Jeg blogger på www.erkjennelser.com

Følgere

Jeg var liberal, nå har jeg skiftet syn

Publisert rundt 6 år siden

De argumentene den ortodokse presten Schuff feiet bort som urimelige, overbeviste derimot meg om å forlate mitt liberale ståsted.

Med den talende tittelen «Bekjennelser fra en angrende homoskeptiker» forteller Christofòros Schuff i Fædrelandsvennen 26.8. at han har endret synspunkt om homofili. Han forteller nokså personlig om prosessen fra å være en nyordinert ortodoks prest som mente homofili var en av de større syndene, og snakket nedsettende om homofile og lesbiske, også om enkeltpersoner, til å ta steget ut og gå i sitt aller første Pride-tog i år sammen med datteren.

Han er imidlertid ikke alene om å ha endret mening, for de argumentene Schuff sier han etterhvert feiet bort som urimelige, overbeviste derimot meg om å forlate mitt liberale ståsted til fordel for tradisjonell, kristen samlivsetikk. Det var særlig de naturrettslige betraktningene jeg ikke klarte å gi et godt motsvar til, til tross for at de rammer meg selv som samboende. Derfor lurer jeg på om Schuff kan fortelle hvordan han helt konkret har løst denne problemstillingen teologisk? Hvilken plass har for eksempel Bibel, tradisjon og naturrett i resonnementet hans? Eller hva er ekteskap dersom det løsrives helt fra skaperordning og forplantning? Den oppfordringen ønsker jeg for øvrig også å rette til andre som måtte føle seg kallet.

Schuff, som mange før ham, henviser stadig til kjærligheten, og han gjengir det hyppig brukte slagordet «størst av alt er kjærligheten», noe de ivrigste bibelleserne nok husker er en feilsitering av Paulus (1 Kor 13,13). Dette er ikke et poeng jeg gjør for å være kverulerende eller for å henge ut meningsmotstandere, men fordi denne feilsiteringen forsterker mitt inntrykk av å stå overfor en ufullstendig teologi. Slagordet appellerer absolutt til følelsene, for alle ønsker vi vel å være på lag med kjærligheten, og derav oppfordringen min, for jeg skulle veldig gjerne, i møte med bedre argumenter, endre mening nok en gang og omfavne den alternative samlivsetikken. 

I mellomtiden bør vi fortsette diskusjonen om hvordan kirkene kan ta bedre imot homofile og lesbiske uten å endre samlivsetikken, selv om jeg forstår at det for mange ikke vil oppleves som tilstrekkelig. Schuffs oppgjør med sitt yngre selv som utpekte praktiserende homofile som større syndere enn andre, er aktverdig og et eksempel til etterfølgelse, for Guds nåde er ufortjent for oss alle. Videre tror jeg i likhet med Schuff at Gud har rom for alle, og i forlengelsen av det ønsker jeg meg så en romslig kirke med plass også for meg og andre som strever, men ikke når opp - der synderne som fyller radene elskes og omfavnes.

Kronikken står på trykk i dagens Vårt Land (2. september 2015) og bygger på en langt kortere kommentar jeg skrev til Schuffs kronikk. Overskrift og ingress ble valgt av redaksjonen. Kronikken min ble sendt avgårde samme dag og altså før Schuffs fellessvar noen dager senere. Svaret gjorde meg ikke veldig mye klokere, men jeg respekterer at han ikke ønsker å kommentere ytterligere.

Gå til innlegget

“Love must hurt us”

Publisert rundt 6 år siden

Jeg tenker meg at hodet mitt er fylt med vann. Et hav. Himmel og hav uten land i sikte. Et grålig lys, men ingen identifiserbar sol, og jeg trenger ikke myse, slik jeg ellers gjerne må. Sol som ikke blender. Havet er blikkstille, eller helst er det det. Helst ønsker jeg å kjenne fraværet av bevegelse og bare være.

Jeg kan sitte lenge og kjenne på, glede meg over, suset av fravær. La det bli nærvær. Men så er der livet bortenfor, og liv er bevegelse. Liv skaper krusninger, noen ganger bølger. Stresset øker med bevegelsene – skapt av menneskene i livet mitt, av turer ut i verden, av avtaler og  av alt jeg må huske på, enten det er uregelmessige oppgaver jeg må skrive ned i almanakken eller om det er alle de små oppgavene man må gjøre hver dag som er for mange til å noteres ned. Huske å spise når jeg er sulten, pusse tennene, hente posten, rydde bort oppvasken eller sjekke mobiltelefonen for meldinger (minst daglig, det har jeg lovet).

Det skvulper. Det kan være verdt det. Bevegelsen. Skapt av menneskene jeg er glad i. Hjertet mitt kan bestemme at det er verdt det. “Love must hurt us”, sa Mor Teresa.

Gå til innlegget

De nødvendige korrigeringene

Publisert rundt 6 år siden

Det er ikke bare transseksuelle som kan tvile på egen kjønnstilhørighet.

Det er lett å være enig når Bent Høie sier man ikke kan gå til legen for å få vite hvem en er. Det høres riktig ut, og da særlig i lys av utallige beretninger om enkeltskjebners kamp mot helsevesenet, om feildiagnostiseringer og overgrep. Jeg har selv blitt feildiagnostisert; jeg har opplevd ikke å bli hørt, men jeg har også opplevd at det ikke alltid er så enkelt som at man selv vet hvem en er.

Når det gjelder kjønn, er det ikke bare transseksuelle som kan tvile på egen kjønnstilhørighet. Flere grupper har et trøblete forhold til kjønn, og det er en forvirring som fort kan øke dersom man blir fortalt at kjønn kan velges. Jeg skal løfte frem ett eksempel på en gruppe som jeg kjenner godt.

Jeg har Aspergers syndrom. En del av de personlighetstrekkene som kjennetegner asperger, er trekk som gjerne regnes for å være maskuline, i det minste mer så enn feminine. Slikt som underutviklede sosiale ferdigheter eller tendenser til å være mer opptatt av ting og ideer enn av mennesker og følelser. Dette bidrar til at jenter på autismespekteret ofte ikke helt finner seg til rette i egen kjønnsgruppe, i hvert fall ikke som unge, noe som er en kjent sak blant både forskere og klinikere. Noen blir typiske «tomboys» uten noen videre problemer, men andre opplever betraktelig med forvirring og engstelse knyttet til kjønn. For dem er det nærliggende å lete etter svar på hvorfor de passer så dårlig inn, hvorfor de er så annerledes, men her er det fryktelig lett å bomme, og det er da de trenger støttespillere med oversikt og innsikt større enn det en forvirret ungdom kan ha, noen som kan korrigere og stilne uroen ved å si: "Dette er normalt - du er ikke mindre jente av å være en litt annerledes jente." Men styrer så holdningen om at fag- og helsepersonell ikke skal kunne gjøre vurderinger rundt den enkeltes kjønnstilhørighet, kan det skape betydelige problemer for disse jentene, for det er altså ikke slik at man alltid vet hvem en er.

Det er ikke umulig å tenke feil om seg selv.

Gå til innlegget

Frykten for det hinsidige?

Publisert rundt 7 år siden

Hun ringer meg for å fortelle om en felles slektning som døde for noen dager tilbake etter lang tids sykdom. Hun forteller om timene i forkant, om de nærmeste etterlatte og om dødsangsten. Månedsvis med angst. Jeg ville ønsket det annerledes for ham. Hun forklarer at ingen vet hva som venter, for ingen har tross alt rapportert fra det hinsidige. Jeg tenker på Jesus, men holder tanken for meg selv og lar henne fortelle videre.

Hun har så vidt vært innom dette før, frykten for hva som venter. Den gang fortalte hun det med en forventning om at jeg ville forstå fordi jeg vel også kjente på det samme, som om det er almenmenneskelig. Muligens er det det. Nå ser jeg gjerne at det drøyer litt også for meg, men livet fremstår likevel som tusen ganger mer fryktinngytende enn det hinsidige. Det er imidlertid lenge siden jeg ønsket å dø og gikk og ventet på en benådning av et slag, den type håp bare depresjoner kan avle. Derimot har ikke en økt verdsettelse av livet - med erkjennelsen av at det ikke bare har egenverdi, men at det kjennes godt å ta del i det -, øket angsten for å miste det. Ikke mitt eget liv, det er verre med de andres. Jeg sa ikke alt dette, bare at jeg ikke delte frykten for å dø, og hun forstod meg nok like lite som jeg forstod henne. Hun sa jeg ennå er for ung; det kommer med alderen, når det nærmer seg. Jeg lot være å påpeke at man ikke kan ta for gitt at en får leve lenge, og det ligger ingen urettferdighet i å dø ung.

Dog kunne jeg fortalt om mine opplevelser med angst. Sagt det som en forsikring om at jeg ikke er helt uten forståelse, kanskje en trøst, men det kunne i så fall ikke deles som annet enn en syndserkjennelse, for hva er vel frykt annet enn blasfemi i praksis? Eller en demonstrert manglende tillit til at Gud er en som holder sine løfter? Det er sant, men jeg vet ikke om det ville hjulpet, om det ville gjort annet enn å vekke anstøt, om jeg kunne sagt det på en måte som ikke ble oppfattet som en bebreidelse – et «hvorfor kan du ikke bare tro som jeg?» Derfor sier jeg ikke så mye. Kanskje er det best slik, eller kanskje er jeg gjerrig som ikke deler skatten.

Gå til innlegget

Utfordrende faste

Publisert over 7 år siden

Allerede i går, første dag av fasten, tenkte jeg at jeg ikke kommer til å klare det. Gjentatte ganger, alt fra morgenen av ble jeg grepet av uro. Og jeg ble skamfull, for i denne bekymringen lå innrømmelsen av at jeg ikke har full tillit til Gud. Tillit til at han kan lede meg gjennom utfordringer, og tillit til at han alene er nok.

Når jeg har bestemt meg for å være generelt måteholden denne fasten, innebærer det at jeg må være var for alt det jeg i hverdagen lener meg på som ikke er Gud. Er jeg stresset, sint, fortvilet eller frustrert, håndterer jeg det som regel ved å spise sjokolade, kjøpe bøker, se fjernsyn, kjøre indre monologer i reprise eller klikke meg mer eller mindre bevisstløst gjennom nettaviser. Bare av og til ber jeg og legger det i Guds hender. Det er kanskje ikke helt sant: Jeg ber, for så å følge opp med mine mestringsstategier, og de virker for en stund.

Det var altså det som slo meg i går, at jeg ved å forplikte meg på måtehold i fasten, faster fra mestringsstrategiene mine. Jeg er ikke så sikker på om jeg kommer til å klare det, og den innrømmelsen gjør meg skamfull, for det skulle slettes ikke være vanskelig å ha tillit til at værendets kilde skulle være nok. Og det skulle heller ikke være vanskelig å stille meg åpen for å motta det han har å gi. Likevel er det slik.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere