Heidi Terese Vangen

Alder: 36
  RSS

Om Heidi Terese

Jeg bor i Arna med min samboer, men jeg er opprinnelig fra Oslo. Jeg er metodist og rimelig økumenisk anlagt, noe som sikkert kommer av studiene i religionsvitenskap. Er opptatt av livsvern, miljø og litteratur. Dessuten samler jeg på frimerker med smågnagere.

Jeg blogger på www.erkjennelser.com

Følgere

Smile or Die

Publisert over 11 år siden

Jeg har akkurat lest ut boken Smile or Die – How Positive Thinking Fooled America & the World av Barbara Ehrenreich. Det er en kritikk av den stadig voksende bevegelsen for positiv tenkning, særlig representert ved fremgangsteologi (prosperity theology) og det som kalles for “loven om tiltrekning”, som beskrevet i boken The Secret

Det er lett å få inntrykk av at Smile or Die er en slags ode til negativiteten, men det kunne ikke vært mer feilaktig. Forfatteren taler for at vi skal forholde oss til virkeligheten slik den fremstår, og ser på overdreven negativitet som like truende som overdreven positivitet. Hun ønsker et samfunn preget av lykke, og forsøker å vise hvordan den nevnte positivitetsbevegelsen nettopp står i veien for dette. La meg forklare dette ved å se på hva fremgangsteologien går ut på, for den lar seg igrunnen oppsummeres ganske raskt: Gud vil at vi skal ha pene ting, og han gir oss gledelig disse tingene om vi inntar en  holdning til livet. Tilsvarende kan en negativ holdning forklare alt det vonde som rammer oss – enten det er tap av jobb, naturkatastrofer, kreft, ulykker eller hva det måtte være. Det har den praktiske konsekvens, at folk i stedet for å organisere seg i arbeidet for et bedre samfunn, smiler seg tvungent gjennom vanskelighetene. Og de gjør de alene, for som sagt, alt vi får i hende har vi selv trukket til oss i kraft av våre personlige tanker. Gud (eller “Universet”) er redusert til en slags personlig assistent, hvis funksjon er å gi oss det vi ber om, likeledes blir våre medmennesker til brikker i vårt spill. 

Even God plays only a supporting role, and by no means an indispensable one [...]. Gone is the mystery and awe; he has been reduced to a kind of majordomo or personal assistant. He fixeth my speeding tickets, he secureth me a good table in the restaurant, he leadeth me to book contracts. Even in these minor tasks, the invocation of God seems more of courtesy than a necessity. Once you have accepted the law of attraction – that the mind acts as a magnet attracting whatever it visualizes – you have granted humans omnipotence. (Side 132-133.) 

Nå tar Ehrenreich fatt på mye mer enn akkurat dette – som positivitetsbevegelsens innvirkning på psykologien og forretningslivet - men som kristen og religionsstudent var det akkurat hennes behandling av fremgangsteologien som fanget min interesse. (Hun er for øvrig ateist.)

Jeg anbefaler denne boken på det varmeste! De som ikke  ønsker å lese den på engelsk, kan prøve seg på den norske oversettelsen, med tittelen Livets lyse sider. Mens de som kanskje har litt dårlig tid, kan nøye seg med et foredrag om boken, for eksempel dette.

Gå til innlegget

Hvem ekskluderer du?

Publisert over 11 år siden

Mange her på Verdidebatt skriver ofte om hvor viktig det er å handle rett overfor våre neste, men likevel ser jeg at det ikke finnes en enighet om akkurat hvem "våre neste" egentlig er. Det virker vanskelig å finne de som ikke utestenger noen grupper fra det gode selskap - fra det moralske fellesskap - enten det er homofile, kvinner, ikke-menneskelige dyr, muslimer, ateister eller katolikker som blir ekskludert. Derfor spør jeg:

Hvem - i all ærlighet - ekskluderer du? Hvem er ikke verdige til å kunne kalles dine "neste"?

Gå til innlegget

Må vi like de vi elsker?

Publisert over 11 år siden

Jeg hørte for litt siden på Ed Bacons julepreken (anbefales!) om tilgivelse. Han sier at vi må tilgi og elske de som har gjort oss vondt, men vi trenger ikke like dem. Jeg stusset litt over dette, men samtidig passer dette svært godt med mitt eget forhold til andre mennesker, som jeg har tenkt mye på:

Mitt forhold til andre mennesker har alltid vært rimelig ambivalent. Jeg liker å lære om mine medmennesker, observere dem, lytte til historier fra livet deres, og jeg blir fort glad i dem. Men det er de færreste jeg faktisk ønsker å tilbringe tid sammen med - om det gir noen mening.

Det er likevel ett menneske jeg kan være sammen med hele dagen, hver dag uten å oppleve en intens trang til ro og isolasjon, og det er samboeren min. Hans tilstedeværelse gir meg større ro enn jeg får på egenhånd, og det er sjelden kost for min del. Nå er det ikke slik at jeg ikke kan glede meg over å treffe mennesker jeg er glad i, trives på en arbeidsplass eller like å gå på spennende møter, for det kan jeg, men behovet for å være alene melder seg alltid. Jeg føler meg ikke skapt for å prate, for støy, for det rollespillet som preger sosial omgang. Jeg liker hverken fester, gruppeseminarer, festivaler eller telefonsamtaler. Det ligger ikke for meg, og det føles kvelende.

«Det blir bedre om du øver deg», sier mange, men hvorfor skal jeg det? Det forventes at jeg skal sykeliggjøre meg selv ved å gjøre mine preferanser til et problem jeg kan jobbe meg ut av. Man antar at jeg vil få det bedre om jeg retter meg etter dagens ideal om de store - men nære! - omgangskretsene. Men jeg trives best og bidrar mest, når jeg får leve i takt med min natur - slik vi nok alle gjør. Jeg trives altså best alene, eller sammen med min ene, men er fortsatt glad i mange.

Gå til innlegget

Om å spørre barna

Publisert rundt 12 år siden

Det har vært mye diskusjon om religion i skolen den siste tiden. På den ene siden har vi ateister og agnostikere som raser over en ubalansert religions- og livssynsundervisning, og på den andre, kristne foreldre som raser over for lite religion i skolen. Fra alle kanter hører jeg foreldre snakke om hjernvasking av deres barn, og alt de ikke ønsker at deres barn skal utsettes for. Veldig få gir inntrykk av at de har tatt problemstillingen opp med barna selv, spurt dem hva de ønsker, hva de føler, hvordan de opplever timene på skolen, hva de synes om hva de lærer, hva de tror selv. De fleste snakker om hvor sårbare barna er, hvor lettpåvirkelige de er og hvor farlig det er når barn får tredd visse ideer ned over hodet. Få nevner hvor vondt det føles når du er liten og alle snakker over hodet ditt, tar avgjørelser for deg du ikke er enig i og bruker deg som et våpen i de voksnes kamp. Kanskje foreldrene ikke husker følelsen lenger, eller kanskje de frykter hva barnas svar på spørmålene de aldri vil bli stilt er.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere