Heidi Terese Vangen

Alder: 36
  RSS

Om Heidi Terese

Jeg bor i Arna med min samboer, men jeg er opprinnelig fra Oslo. Jeg er metodist og rimelig økumenisk anlagt, noe som sikkert kommer av studiene i religionsvitenskap. Er opptatt av livsvern, miljø og litteratur. Dessuten samler jeg på frimerker med smågnagere.

Jeg blogger på www.erkjennelser.com

Følgere

"Personlig merkevarebygging"

Publisert rundt 10 år siden

I tiden som arbeidssøkende har jeg lest rikelig med artikler om hvordan et godt jobbintervju gjennomføres. Noe som går igjen, er viktigheten av å "selge seg selv" som arbeidstager. Dette får meg til å grøsse hver gang. Også i artikler og kommentarer til sosiale medier dukker dette rådet opp, og særlig skrives det om "personlig merkvarebygging": Gjennom planlegging og refleksjon skal vi velge Facebook-oppdateringer, tweets og blogginnlegg etter hva som best passer med den identiteten vi ønsker å formidle.

Nå er jeg den første til å påpeke at brukere av sosiale medier kan ha godt av litt selvsensur, slik vi ellers ikke alltid trenger å si absolutt alt vi tenker på. Men dette er likevel noe annet, for med uttrykk som "personlig merkvarebygging" fører man nok en gang økonomiske modeller inn i den mellommenneskelige sfære. Jeg er ikke lenger bare mennesket Heidi med summen av mine tanker, opplevelser og ønsker for eget liv, men jeg er produktet Heidi. Jeg er noe jeg skal overbevise dere om å kjøpe. Det er dehumaniserende.

Det samme ser vi med uttrykk som "nettverksbygging". Dette er visstnok noe vi alle bør bedrive. Ikke fordi vi lærer og utvikler oss i møte med mennesker med andre opplevelser enn våre egne, ikke fordi det ligger et poeng i å virke positivt inn på så mange liv som mulig. Nei, vi skal ha stort nettverk fordi vi slik har flere mennesker å dra nytte av i både arbeidsliv og i det private. Mennesker er slik ressurser mer enn medskapninger. Kristoffer Rønneberg skrev i gårsdagens Aftenpost om Klout.com, en netttjeneste som gir brukerne en poengsum for hvor stor innflytelse de har i sosiale medier. Det er ikke første gang enkeltmennesker reduseres til et tall.

Disse tendensene virker bare å bli mer og mer vanlige. Beslektet kunne vi i går også lese at vi bruker stadig mer penger på kosmetikk. Jeg sier det er beslektet fordi det igjen er snakk om overflate, igjen er det snakk om en rangering som ikke tar hele mennesket i betraktning. Og da lurer jeg på: Er det virkelig slik vi vil ha det?

Jeg vil ikke ha det slik. Og derfor blir jeg også så glad når jeg leser bloggen til forfatterinnen Penelope Wilcock. Damen som forlater et forlag fordi de er mer interessert i boken som produkt enn i boken som en historie. Damen som noen få dager etter et frisørbesøk klipper av noen hårtuster her og der fordi hun ikke liker å ha en "frisyre", for med en frisyre ser hun ikke ut som en person, sier hun.

Vi trenger flere som våger å være et menneske. Ikke en merkevare, ikke et produkt, ikke en gjennomregissert identitet, men et helt og sant menneske.

Gå til innlegget

Jeg ble født

Publisert rundt 10 år siden

På min private blogg har jeg en månedlig spalte der jeg peker ut noe jeg har å være takknemlig for. Tidligere temaer har vært brød, varme, utdannelse, helsetjenester m.m. Jeg tenkte jeg kunne legge ut juliinnlegget her:

Det er tid for Månedens takk, og atter en gang forsøker jeg å finne et annet tema enn det jeg innerst inne vet at jeg bør skrive om. Jeg holder igjen av flere grunner, men mest fordi temaet føles litt for stort og litt for alvorlig til å tas opp i en spalte som denne: Det dreier seg om å være takknemlig for å være i live. Det er den takknemligheten vi alle kan begynne med uavhengig av hvor ille vi ellers har det – vi lever! Men alt vi har å være takknemlig for, finnes også som en mangel hos noen andre, og her tenker jeg spesielt på dem som ikke får lov til å bli født.

Grunnen til at abort rører meg så sterkt, er at det berører de aller svakeste i samfunnet. Det er snakk om en gruppe mennesker som er fullstendig avhengig av mors kropp for næring og beskyttelse før noen andre eventuelt kan forbarme seg over dem. Og i en tilmålt periode kan mor nettopp velge ikke å være en beskytter. Vi kaller dette en rettighet.

Jeg innbilder meg ikke at kvinner som tar abort nødvendigvis har en dårligere moral enn andre, for jeg kan tenke meg en hel rekke faktorer som kan få både graviditet og det som følger til å føles uoverkommelig. Videre sies det ofte at mennesker som ikke støtter retten til selvbestemt abort, må ta følgene av et slikt standpunkt og si seg villig til å gjøre sitt for både uønskede barn og mødre, og det er jeg absolutt enig i. Mor, kvinnen og hennes rettigheter vies mye oppmerksomhet, og slik bør det kanskje også være, men selv med hensyn til mor og alle mulige slags nyanseringer kan vi ikke tillate oss å glemme at vi fremdeles snakker om å ta et medmenneskes liv. Disse små er våre søstre og brødre.

Det snakkes om at det er vanskelig å tidfeste når menneskelivet begynner, men det er ikke vanskelig i det hele tatt. Det er et vitenskapelig faktum at menneskelivet begynner ved unnfangelsen. Fra unnfangelsen av er man et individ med et eget, unikt DNA, og det skjer intet kvalitativt nytt i utviklingen som følger etter unnfangelsen. Forskjellen på oss og dem er derved at vi ikke lenger lever på en annens nåde.

Når jeg hver måned fremhever noe jeg er takknemlig for, følger jeg opp ved å vise til hvordan manglene andre føler på kan rettes opp. Men liv er absolutt, og de 15 000 små menneskene som dør hvert år som følge av selvbestemt abort, kan jeg ikke gjøre noe for. Men vi kan gjøre noe for fremtidens barn, og livsvernsorganisasjonen Menneskeverd taler nettopp det ufødte livs sak. Et tema som stadig går igjen på generalsekretæren Liv Kjersti Skjeggestads blogg, er vår egen oppgave i å gjøre det enklere for spesielt unge kvinner å bære frem barnet ved uplanlagte svangerskap. I et samfunn der abort i stadig større grad tas som en selvfølge, og der kritikere fremstilles som mørkemenn, trenger vi slike stemmer, og jeg er takknemlig for at de finnes.

Gå til innlegget

Health at Every Size

Publisert over 10 år siden

Som alltid når sommeren nærmer seg, er det mye snakk om kropp og vekt i mediene. I den anledning vil jeg fortelle litt om en bok jeg leser.

Den heter Health at Every Size og er skrevet av forskeren Linda Bacon. Hun har en mildt sagt imponerende utdannelse i fysiologi og psykologi og har gjort seg bemerket gjennom noen ganske interessante studier knyttet til vekttap. Vi har alle hørt at slankekurer ikke fungerer, men vi knytter det gjerne til tap av motivasjon og vilje. Det færre er klar over, er studiene som viser at de fleste som slanker seg vil gå opp igjen i vekt selv uten å bryte dietten eller treningsprogrammet. Det skyldes at kroppen vår er programmert til å holde på fett i tilfelle sulteperioder, og om vi går under kroppens idealvekt (det Bacon kaller set weight), vil den nettopp oppleve en slankekur som en trussel, og den setter med det i gang en rekke tiltak for å holde på fettet. For eksempel skrur den ned forbrenningen, den tilpasser hormonnivåene slik at vi faktisk blir mer sultne, den skrur ned sexlysten for å spare energi – den kan til og med gjøre oss deprimerte så vi skal holde oss i ro. I tillegg vil kroppen også heve dens egen idealvekt for å unngå et nytt vekttap i fremtiden.

Nå skriver Bacon riktignok at fordi de fleste amerikanere (og kanskje også nordmenn?) befinner seg over egen idealvekt, vil det være mulig for en del av disse å gå ned litt i vekt, men det vil så godt som garantert ikke være så mye som en selv ønsker. Her er det spesielt viktig ikke å forveksle samfunnets standarder med den vekten kroppen har det best med. Og som hun viser i boken, er faktisk ikke vekt en så god indikator på helse som man tidligere har trodd. Slanking, og det inkluderer tilsynelatende fornuftige opplegg av typen Fedon og Grete Roede hvor man skal spise en viss mengde mat til faste tider, er med andre ord ikke noe man gjør om man har god helse som førsteprioritet.

Hun foreslår derfor en annen strategi, som kan oppsummeres gjennom hennes "Live Well Pledge":

Today, I will try to feed myself when I am hungry.
Today, I will try to be attentive to how foods taste and make me feel.
Today, I will try to choose foods that I like and that make me feel good.
Today, I will try to honor my body’s signals of fullness.
Today, I will try to find an enjoyable way to move my body.
Today, I will try to look kindly at my body and to treat it with love and respect.

Nå er ikke dette noe nytt. Det skrives stadig flere bøker om det som kalles intuitive eating, og det er heller ikke Bacon som oppfant uttrykket “Health at Every Size (HAES)“. Det som likevel er nytt med hennes bok når det gjelder bøker rettet mot den jevne leser (i motsetning til fagbøker), er all forskningen hun presenterer. Hun begynner med å gi en biologisk forklaring på hvorfor slanking ikke fungerer, hvor hun rekker over mye mer enn det lille jeg har nevnt. Og i tillegg skriver hun litt om hvordan følelser og livsstils- og miljøfaktorer påvirker vekt. Når all informasjonen er presentert, begynner veiledningen: Det handler om å jobbe med eget selvbilde, lære seg å kjenne igjen kroppens signaler for sult og metthet, finne fysiske aktiviteter som gjør en glad og litt om hvordan man kan endre egne tankemønstre knyttet til mat.

Jeg tror denne boken har potensiale til å gjøre mye godt for mange kvinner (og menn)!

For mer informasjon om Linda Bacon og HAES:

Linda Bacons Facebook-side

Hjemmesiden til Bacon og boken hennes

Health at Every Size Community

“A message for people considering their next diet”

Gå til innlegget

Har du ombestemt deg?

Publisert over 10 år siden

Det hender venner og slektninger himler litt med øynene når jeg fortelle om meg og mitt, for man kan si at jeg til tider har utmerket meg som ganske vinglete. Nå som jeg har rundet et kvart århundre (gisp!), begynner jeg å slå meg bittelitt mer til ro, og det er med blandet fornøyelse jeg ser på alle de forskjellige beslutningene jeg har tatt hittil. Jeg prøver likevel å sette pris på alle omveiene, fordi jeg gjennom dem har lært ufattelig mye. Det er noe med dette om å vandre i en annens sko.  

Da jeg syslet med jødedommen, fikk jeg øynene opp for hvor utfordrende det tidvis er å være en religiøs minoritet i Norge - selv om det jo finnes langt verre land å bo i. Da jeg var veganer og aktiv i Norsk vegansamfunn, fikk jeg se hvor lett idealister avfeies av storsamfunnet, og det gjerne uavhengig av hvor gode argumenter de har. Blant annet.

Hva har du lært av dine omveier?

Gå til innlegget

Hvorfor er det bedre å lete enn å finne?

Publisert over 10 år siden

Jeg har nettopp lest ut Owe Wikströms bok 'Om godhet - medfølelse i en selvopptatt tid'. I den kom jeg over et par avsnitt som berører et tema som jeg synes stadig dukker opp her på Verdidebatt. Det vil jeg dele med dere nå:

"[Jeg aner] en avventende holdning mot mennesker som påstår seg å ha funnet svaret på sine spørsmål, kommet hjem, fått et sentrum, kaller seg kristne, har konvertert etc. De som tilhører en ironisk generasjon som har lært seg å tvile på alt, blir storøyd forundret når de møter mennesker som sier seg å ha funnet en mening eller en tilhørighet, og ikke lenger bare forsøker å konstruere en sådan. Det er som om det skulle være mer intellektuelt renhårig å kalle seg søkende, enn å si at man har nådd fram. Men hvorfor anses det som mer redelig å lete enn å finne?

Den stadige søkingen kan sikkert være et uttrykk for genuin tvilrådighet, og en følge av strenge krav til intellektuell klarhet som ikke blir tilfredsstilt. Men kan ikke den eksisterende flaneringen også betraktes som et uttrykk for en manglende evne til å stoppe opp, et ønske om å slippe å ta stilling? Og jeg tenker: Kan de ironiske vitsene skjule en redsel for hengivenhet og være en måte å unngå å slipe sine argumenter på, eller erkjenne følelsen av at hjertet noen ganger har grunner som hjernen ikke forstår?" (Side 140-141.)

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere