Heidi Terese Vangen

Alder: 36
  RSS

Om Heidi Terese

Jeg bor i Arna med min samboer, men jeg er opprinnelig fra Oslo. Jeg er metodist og rimelig økumenisk anlagt, noe som sikkert kommer av studiene i religionsvitenskap. Er opptatt av livsvern, miljø og litteratur. Dessuten samler jeg på frimerker med smågnagere.

Jeg blogger på www.erkjennelser.com

Følgere

Ting å oppleve før man dør

Publisert rundt 9 år siden

Lenge hadde jeg en følelse av at jeg ikke kom til å leve et spesielt langt liv. Nå for tiden er jeg ikke så sikker hverken fra eller til, men i perioden jeg tenkte slik, ble jeg av og til stresset av alt jeg så måtte klemme inn i det korte livet jeg tenkte jeg ville få. For over alt kommuniseres det en nødvendighet av å samle seg et visst antall opplevelser før man dør – alle skal visstnok ha en bucket list.

Gjengangere er ting som å stifte familie, utgi en bok, ta dykkerkurs, se alle filmene fra boken 1001 filmer du må se før du dør eller besøke alle verdens kontinenter. En salig blanding, med andre ord. Og med unntak av reisingen (antagelig regner man med å dø av naturlige årsaker før konsekvensene av all denne reisingen rammer menneskeheten for alvor), er målene gjerne ikke så ille i seg selv. Problemet er helst at alle opplevelsene banaliseres fullstendig når de reduseres til bare nok et punkt i en lang sjekkliste.

Som en motvekt skriver Ann Voskamp at man, i stedet for å ha en liste over de opplevelsene en håper å få, bør ha en liste over alt en kan takke Gud for allerede å ha opplevd. Jeg har lenge ført takknemlighetsdagbok, men den siste tiden har jeg hatt noen tvil rundt dette. Utgangspunktet var en ettermiddag hvor jeg satt og skrev. Jeg førte ned mye den dagen, men da jeg var ferdig og leste gjennom listen, kjente jeg meg uvel og kastet den i papirkurven. Jeg spurte meg så om hva som egentlig skiller mine takknemlighetslister fra bøttelistene og lignende nedføringer over fine ting og hendelser.

Svaret dukket opp først noen dager senere: Forskjellen er Gud. Takknemlighets-listene handler om Gud, Gud som skaper, Gud som giver, Gud som opprettholder, Gud som livets mening. Hver takk peker på ham og derved også ut over meg selv og mitt eget liv, mens punktene i de øvrige listene simpelthen ikke er mer enn det de er, notater om forgjengelige ting og flyktige hendelser. Ingen varighet, ingen mening, ingen transcendens.

Gå til innlegget

Kroppsarbeidets miljøgevinst

Publisert over 9 år siden

Jeg leste for en stund siden den lille boken Jesus and the Earth av James Jones, som handler om forfatterens søken etter en jordetikk i evangeliene. Jeg vegrer meg for å være kritisk til bøker med et godt budskap, men den var til tider litt rotete og usammenhengende, så her følger ingen direkte anbefaling. (På norsk har vi dessuten boken Himmeljorden av Halvor Nordhaug, som fremmer lignende teologiske perspektiver på like få sider og med et enkelt språk. Og ikke bare det, men boken kan leses gratis på nett.) Likevel var det ett poeng jeg festet meg ved i de mer praktiske refleksjonene til forfatteren, og det var menneskers arbeidskraft som fornybar ressurs:

Vi har bygget stadig flere maskiner som skal spare oss for arbeid, og disse blir en miljøbelastning der de drives av ikke-fornybar energi og bygges av ikke-fornybare materialer. Vår egen arbeidskraft er imidlertid miljøvennlig fordi vi “drives av” kalorier fra maten vi spiser, altså fornybar energi.

Jeg har en tendens til å unngå å bruke elektriske kjøkkenapparater av nostalgiske hensyn, men Jones påpeker at man slett ikke trenger å være noen luditt for å forstå at vi som samfunn kan redusere vår belastning på kloden ved å ta tilbake noen av de arbeidsoppgavene vi i dag overlater til ymse maskiner - der det er hensiktsmessig, selvfølgelig.

Nå er ikke dette noe nytt, og de fleste er klar over at man sparer miljøet ved å gå eller sykle fremfor å bruke motoriserte transportmidler, men Jones oppfordrer altså til å tenke litt videre enn bare transport. I et slikt perspektiv er det derved en miljøinnsats å gjøre slikt som å elte brøddeig og piske krem for hånd. Dessuten bygger slike aktiviteter muskler - alle vinner!

Dette er for øvrig i tråd med første punkt i Arne Næss’ liste med tips til hvordan man kan leve et rikt liv med enkle midler, gjengitt på bloggen Homo Ludens.

Gå til innlegget

Hvorfor får jeg to?

Publisert nesten 10 år siden

Det siste halvåret har jeg vært arbeidsledig, og jeg kan ikke påstå at det er fryktelig fornøyelig, men jeg føler meg likevel heldig som har andre å lene meg på mens jeg søker lønnet arbeid, og slik har jeg følt det jevnt over hele livet, at jeg er heldig, velsignet. Jeg forstår ikke riktig hvorfor det skal være slik: Hvorfor har jeg noen til å ta hånd om meg når andre ikke har det? Hvorfor er jeg frisk når så mange er syke? Hvorfor ble jeg født i overflodslandet Norge? Og så videre. G.K. Chesteron stiller et beslektet spørsmål i dette diktet:

Evening

Here dies another day
During which I have had eyes, ears, hands
And the great world round me;
And with tomorrow begins another.
Why am I allowed two?

Gå til innlegget

Om husmødre og meningen med livet

Publisert nesten 10 år siden

Jeg har fulgt ivrig med på debatten om barnehager og kontantstøtte, hjemmearbeidende mødre og det nye husmoridealet de siste månedene, og jeg har mange tanker om denne problematikken, men kanskje enda flere spørsmål: Jeg lurer på hvorfor mange av kvinnene med spalteplass i aviser og tidsskrifter bare virker å være opptatt av kvinnen som selvstendig individ med evne til å ta egne beslutninger, der alle disse velger karriere. Jeg lurer på hva som ligger bak nedvurderingen av hjemmearbeid og hvorfor kvinner som jobber helt eller delvis hjemme, blir beskyldt for å være late eller for ikke å ville bidra til fellesskapet. I den anledning lurer jeg også på hvorfor familien ikke regnes som en del av dette fellesskapet vi jo skal bidra til? Jeg stusser over at ambisjoner beskrives som noe som nødvendigvis må være knyttet til stillingstitler og høye lønninger. Og her er vi kanskje inne på den eksistensielle delen av debatten, for dypest sett handler den om hva man lever for, hva man vier seg selv til, og hva man anser som verdt å strekke seg etter.

Det må riktignok sies at selv jeg er kritisk til deler av det nye husmoridealet, og spesielt fordi det i bloggosfæren i stor grad handler om husmorens estetikk og ikke hennes verdier - det legges ofte mer vekt på oppussingsprosjekter, bruktfunn, gamle kjoler og avansert kakepynt enn omsorg og tilstedeværelse i hverdagen. Og der den tradisjonelle husmoren arbeidet for sin familie, arbeider den moderne husmoren kanskje i større grad for sin egen selvrealisering (merk at jeg setter dette på spissen!), og slik er det dypest sett ikke lang vei fra "karrierekvinnen" til "den nye husmoren". De er begge uttrykk for et paradigme der kvinnen oppfordres til å sette seg selv i sentrum.

Kanskje vil ikke andre her mene det er noe galt i det, men jeg er som nevnt kritisk. Jeg savner større oppmerksomhet rundt tjeneste: Et skifte fra hva man selv ønsker, til hva en kan bidra med; en erkjennelse av at ingen lever for seg selv. For den som vil være stor, skal være alles tjener, som det heter.

Gå til innlegget

Fiskeren Markus og trendy nøysomhet

Publisert nesten 10 år siden

I disse dager leser jeg boken Kilden av Gabriel Scott på nytt. Det er en liten og enkel bok om fiskeren Markus som selv ofte føler seg ganske liten. Boken ble først utgitt i 1918, men lite har endret seg siden den gang både hva gjelder våre prioriteringer og behandling av andre. Markus blir beskrevet som enfoldig og gjøres ofte narr av av de andre fiskerne i havnen, men for meg fremstår han som en helt, rett og slett fordi han har et så godt hjerte.

"Han så hvordan menneskets liv var ment, hvordan de satt til bords rundt jorden og holdt måltid og spiste og drakk. Det var ment som et brorskapsmåltid, lykkelig den som forstod det var slik, det var ment som et kjærlighetsmåltid som skulde binde dem alle isammen innen den store adskillelses stund."

Og:

"Slik går Markus’ liv, slik faller årstidene for ham, de følger hverandre langsomt og rolig, de kommer og går uten større sprell. Å, men de luller ham inn i en fred – en stille tilfredshet som varer og varer og som er livets innerste mening, dets lønn mot sig selv, som det gjerne vil gi. For tilværelsen har ikke mørket som mål, ikke gledesløsheten og tvilen og døden, tilværelsen har lyset til mål og gleden, takknemligheten og håpet. Det er alt sammen tilværelsens lønn, forborget dypt i dens eget skjød …"

Markus' betraktninger om livet er enkle og naive, men i dag oppdager nettopp stadig flere verdien av et enkelt liv - i kontrast til en samfunnsutvikling der slikt som tidsklemmer samt forbruk som underholdning taes for gitt. Fiskeren Markus representerer en annen mulighet, den gang som nå. Forent gjennom blogger og diverse fora på Internett vokser det nå frem en bevegelse av mennesker som forsøker å forenkle eget liv, og i visse kretser er nøysomhet i ferd med å bli trendy. 

Miljøbevegelsen blir gjerne beskyldt for å bestå av pietistiske moralister som gjør Saken til et spørsmål om offer, og en miljøvennlig levemåte kan slik fremstå som kjedelig og uinspirerende. Dessverre har man ikke så godt klart å formidle at en bevisst senkning av levestandard kan gi en høyere livskvalitet. Det er min erfaring og også den til mange av mine bloggvenner. Vi lærer oss nye måter å ordne hverdagen på, nye ferdigheter og slik også nye områder for mestring og kreativitet. Jeg håper flere etterhvert vil slå følge!

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere