Harald Giesebrecht

Alder: 50
  RSS

Om Harald

Jeg har jobbet 17 år som pastor i Oslo, og like lenge som studieinspektør ved Norsk Bibelinstitutt. Nå er jeg leder for familiearbeidet i SABU. Jeg er glødende opptatt av at vi må snakke om Gud på en måte som gjør troen både bærekraftig og værekraftig i det lange løp.

Følgere

Publisert nesten 4 år siden

JESAJA: Herren Guds ånd er over meg,

for Herren har salvet meg.

Han har sendt meg

for å forkynne et godt budskap for hjelpeløse,

for å forbinde dem som har et knust hjerte,

rope ut frihet for dem som er i fangenskap,

og frigjøring for dem som er bundet,

for å rope ut et nådens år fra Herren

OG EN HEVNENS DAG FRA VÅR GUD

for å trøste alle som sørger, (Jes 61,1-2)


JESUS: Herrens Ånd er over meg,

for han har salvet meg

til å forkynne et godt budskap for fattige.

Han har sendt meg for å rope ut

at fanger skal få frihet

og blinde få synet igjen,

for å sette undertrykte fri

og rope ut et nådens år fra Herren.

Så rullet han bokrullen sammen (Luk 4,18-20)

Gå til kommentaren

Dere har hørt det er sagt, men...

Publisert nesten 4 år siden

Dere har hørt det er sagt: øye for øye og tann for tann (5 Mos 19,21; 3 Mos 24,20; 2 Mos) . Men jeg sier dere: Sett dere ikke til motverge mot den som gjør ondt mot dere.(Matt 5:38-39).

Harald Giesebrecht Da disiplene Jakob og Johannes fikk høre dette, sa de: «Herre, vil du at vi skal by ild fare ned fra himmelen og fortære dem?» (1 Kong 1,10.12; 1 Mos 19,24) Men han snudde seg og talte strengt til dem. «Dere vet ikke hva slags ånd dere er av», sa han. «For Menneskesønnen er ikke kommet for å ødelegge menneskeliv, men for å frelse.»(Luk 9,54-55)

Gå til kommentaren

Så mange spørsmål

Publisert nesten 4 år siden

Treenighetsperspektivet er en viktig nyansering men det gjenstår så mange spørsmål.

1)  Hvem betalte Gud gjelden til?
2) Ligger det et behov/problem i Guds hjerte som bare kan tilfredsstilles av den grusomme torturen av Jesus på korset? Eller er problemet et annet sted og i så fall hvor?
3) Hadde ikke menneskeheten trengt frelse fra våre synder like desperat , om det ikke hadde vært noen lov?
4) Er det egentlig seg selv, Gud må frelse oss fra?
5) Er den umulige loven, og den grusomme konsekvensen ved å bryte den noe Gud tenkte og valgte så sette i kraft?
6) Løser Gud universets dypeste problem med tortur, vold og drap?
7) Undergraver ikke bildet av Gud som en dommer som blindt MÅ følge loven, det mye oftere brukte bildet av Gud som en kjærlig far?
8) Hva er vår begrunnelse for å gjøre gjengjeldende rettferdighet til et dominerende bibelsk paradigme?

Her vil noen si at spørsmålene er feil? At de inneholder forutsetninger som ikke stemmer.

Det kan godt hende. Jeg blir like glad for bedre spørsmål som for gode svar på disse.


Gå til kommentaren

Feil?

Publisert nesten 4 år siden
Tore Olsen – gå til den siterte teksten.

Det jeg etterlyser, Tore, er tekster i Det gamle testamente som antyder at offerdyrene led en stedfortredende straff for synd.

Fortellingen om Abraham og Isak handlet ikke på noen måte om at Abraham hadde syndet.

Heller ikke handler slaktingen av påskalammet ved utfarten av Egypt om at Israel hadde syndet. Påskelammet blir heller aldri omtalt som et offer siden det var helt adskilt fra alter og tempel.

Jeg benekter ikke at GT inneholder hint om at Messias skulle gi sitt liv.

Men jeg leter forgjeves etter tekster som sier at offerdyrenes død i Det gamle testamente ble oppfattet som en stedfortredende straff.

Men jeg er villig til å la meg korrigere dersom du har funnet noen slike tekster.

Gå til kommentaren

Ofringene i Det gamle testamente

Publisert nesten 4 år siden

Anne-Margrete Saugstad hevder ovenfor, samt i Vårt Land 23. januar at Det gamle testamente «taler klart om hvordan vi skal forstå Jesu lidelse og død». Essensen i GT’s klare tale er at «et uskyldig dyr – kan ta straffen for menneskenes synder».

De siste 50 års forskning på de gammeltestamentlige ofringene støtter imidlertid ikke opp under en slik påstand. Det er ingenting i Mosebøkenes detaljerte beskrivelse av offersystemet som antyder at dyrene led en stedfortredende straff for synd. Bortsett fra noen vers i Jes 53 som muligens kan trekkes i denne retningen, vil man lete forgjeves etter et slikt perspektiv i Det gamle testamente. 

I de foreskrevne ofrene er det, bortsett fra blod, kun matvarer som ofres: Storfe, sau, geit, korn, mel, olje, vin. Noen tolker dette som at den grunnleggende tanken bak ofringene var å ære Gud med et kostbart måltid. Mange ofre var også frivillige og handlet ikke om å sone synd, selv om dyr måtte dø. Flere ganger finner vi uttrykket «mat for Gud» (3 Mos 21,6.17; 22,25), og igjen og igjen gir offeret «en duft som behager Herren» (se f. eks. 2 Mos 29,18.25.41; 3 Mos 1,9.13.17;2,2.9.12). Det handlet om å ønske Guds nærvær velkommen med et velduftende «måltid» som steg opp til himmelen med ilden på alteret (sml. måltidssymbolikken i Åp 3:20). Men dyrenes død var her ikke mer relevant enn når vi spiser biff til middag. Et dyr må dø for at vi skal spise kjøtt. Men drepingen er ikke i fokus.  Måltidsfellesskapet er poenget.

Synden

Blodet sonet, renset og reparerte etter at noen hadde syndet. 3 Mos 17,11 er det nærmeste vi kommer en forklaring på hvorfor: «For en skapnings liv er i blodet, og jeg har gitt dere blodet på alteret til soning for livet deres. Blodet soner fordi livet er i det.»  

Det er en naturlig innskytelse når man har kommet på kant med noen, å presentere en gave som et symbol på at man ønsker forsoning og at man er villig til å ta ansvaret for det som skjedde. Men den eneste gaven Gud aksepterer for synd er nettopp det som mennesket ikke kan produsere – livet. Det gudgitte livet i blodet skulle sone for synderens liv. Men blodet sonet ikke hver gang dyr ble drept for å spises. Det var kun når det ble brakt fremfor Gud i helligdommen. Det er altså en parallell til biff-liknelsen ovenfor. Henrettelsen av dyret var ikke i fokus. Hva som skjedde med blodet var det som telte. Det samme ser vi utlagt svært grundig i Hebreerbrevet. Det var når Jesus bar sitt blod (seg selv) inn i den himmelske helligdommen han «kjøpte oss fri for evig». Hvordan skal vi forstå dette? Saugstad må tolke det som at blod blir båret inn i helligdommen som et bevis på at noen har dødd. Men hvordan kan død rense? I Mosebøkene er død mer en kilde til urenhet. Død er også (dessverre) noe menneskene helt fint kan produsere selv.

Vi kan ikke her importere vårt vestlige moderne fokus på rettferdighet og straff. Målet i offersystemet er mye mer å gjøre ting godt igjen. Og når vi i stedet ser blod som et symbol på liv, åpnes det andre dører: Blodet kunne som bærer av gudgitt liv reparere, rense og veie opp for urenheten som synden og dødskreftene hadde påført fellesskapet og helligdommen. Kostnad? Ja. Men henrettelse og straff? Nei! Henrettelser er utilstrekkelig til å gjør noe godt igjen.

Les gjennom Hebreerbrevet (og særlig Hebr 9,1-10,18) og du vil se at det som er motstykket til Den store forsoningsdagens blod-ritual i Det aller helligste er at Jesus etter å ha levd et syndfritt liv, lydig inntil døden, presenterer seg selv for Guds ansikt i himmelen.  Hebr 9:26 sier på gresk: «For å annullere synden med sitt offer.» Hans hellige, lydige, selvoppofrende og evige liv presenteres for Guds ansikt som det som veier opp for og reparerer følgene av menneskehetens synd.

Ja, noen måtte dø for å reparere følgene av synd. Gud gav sitt liv i Jesus Messias. Både Messias død og liv kan ses på som stedfortredende.  Men å si at offerdyrene ble straffet med død i synderens sted, eller å antyde at israelittene bar symboler på død inn i helligdommen går langt utover og til og med på tvers av det meste av det bibelske materiale som omhandler offersystemet. Saugstad kan her hevde at jeg overser Jes 53,5 og 10. I så fall vil jeg svare at to poetiske linjer fra Jesaja ikke burde opphøyes til et paradigme for hvordan resten av Bibelen oppfattet ofringene. Og enda så mange ganger Det nye testamente støtter seg på Jes 53, siteres aldri ordene «straffen lå på ham».

Gå til kommentaren

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere