Harald Peter Stette

Alder:
  RSS

Om Harald Peter

Følgere

Er NRK en del av statsapparatet, eller en samfunnsinstitusjon som skal gjenspeile samfunnet?

Lars-Petter Helgestad, politisk og internasjonal sjef i HEF, går til angrep på kristen forkynnelse i NRK i papirutgava av Vårt Land 02.06.21 og 12.06.21


Human-Etisk forbund (HEF) begrunner sitt angrep på kristen forkynnelse i NRK med at staten skal være livssynsnøytral. Vel er NRK statsfinansiert av skattebetalernes midler, enten disse er troende eller humanetikere, men er NRK en del av statsapparatet, eller er det en samfunnsinstitusjon som skal gjenspeile samfunnet? Etter min mening er det det siste. Det er mer normalt å finne media som en integrert del av statsapparatet i totalitære regimer, som ingen av oss ønsker å ha som forbilde. I NRK-plakaten blir samfunnsoppdraget formulert slik: "NRK skal ha som formål å oppfylle demokratiske, sosiale og kulturelle behov i samfunnet" og "NRKs tilbud skal gjenspeile Norges religiøse arv og mangfold av livssyn og religion i det norske samfunnet". Som en del av dette samfunnsoppdraget hører det etter min mening med å gjenspeile det livssynsåpne samfunnet, og der har religionen sin plass, og det må være religionen selv som må få definere de kulturelle ytringsformene de har, og ikke HEF. Kristendommen har sine gudstjenester og sine andakter der forkynnelse er en del. I det livssynsåpne samfunnet hører dette med, og en såpass toleranse og romslighet synes jeg vi må forvente av HEF. Det er ikke de som skal definere religionens ytringsformer i det offentlige rom. Det må religionene selv få bestemme.


Men siden de er så opptatt av det livssynsnøytrale, så vil jeg gjøre oppmerksom på "Verdibørsen" i NRK P2. Her er ofte filosofen Kaja Melsom med. Hun er seniorrådgiver i HEF og blir i programmet presentert som representant for HEF. Jeg har ikke registrert at noen andre nærmest har fast plass i programmet basert på livssyn, men det har hun. Er det ikke da naturlig, gitt at en kjemper for det livssynsnøytrale, at også en filosof med en religiøs bakgrunn eller en teolog får en fast plass i dette programmet? Vil ikke det være en naturlig kamp for HEF å kjempe, gitt engasjementet for det livssynsnøytrale?


Harald Peter Stette

Gå til innlegget

Forsoningslæren i kristendommen

Publisert 5 måneder siden

En kommentar til Kristen Edvard Skaar sitt innlegg på verdidebatt.no med tittelen «Forsonings-feil»

Kristen Edvard Skaar skriver 21.04.21 et tilsvar til min innlegg,«Himmelen var tom da Jesus døde», som stod i papirutgaven av Vårt Land 17.04.21. Han hevder at mitt innlegg inneholder minst fire teologiske feil om forsoningslæren. La meg få kommentere dem.


Om tilgivelse

1. Jeg hevdet at «forsoningen uttrykker ikke noe annet enn det som kommer fram i liknelsen om den fortapte sønn».  Dette trekker han i tvil. Mitt poeng er at forsoningen i NT og tilgivelsen i Luk 15 viser oss Guds hjertelag mot menneskene. På denne måten uttrykker forsoningen og tilgivelsen det samme. Det er jo interessant å se at i 2. Kor 5,19 står forsoning og tilgivelse nevnt ved siden av hverandre. I bibelselskapets oversettelse lyder det: «For det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger, og han betrodde budskapet om forsoningen til oss». Konjunksjonen «slik at» finnes ikke i den greske teksten. Der er forsoning og tilgivelse (å ikke tilregne) stilt ved siden av hverandre. Det kommer godt fram i Revised English Bible (Cambridge University Press, 1989): «God was in Christ reconciling the world to himself, no longer holding people’s misdeeds against them, and has entrusted us with the message of reconciliation».


Bilder, og ikke forklaring i NT

2. Jeg hevdet: «Bibelen taler om forsoningen, men bare gjennom bruk av bilder. Vi får det aldri forklart». Dette trekker han også i tvil og viser til Hebreerbrevet, med spesifikk referanse til Hebr 10,5-15 som belegg for at «Jesus sees som det offeret som erstattet tempelets ofringer til Gud». Jeg vil hevde at dette er en skeiv lesning av Hebreerbrevet og jeg vil hevde at vi heller ikke i Hebreerbrevet får forsoningen utdypet eller forklart. Her brukes også bilder fra ulike områder, blant annet fra den gammeltestamentlige offerkulten. Hebreerbrevet gjør det eksplisitt klart at det handler om bilder:«Loven inneholder bare en skygge av alt det gode som skulle komme, ikke det sanne bildet av tingene» (Hebr 10,1). Offerkulten er en «skygge», altså et mangelfullt bilde på hva som egentlig skjedde. 

Nå er det sentrale motiv i Hebreerbrevet ikke Kristi kors som en offerdød, det sentrale er Jesus Kristus som øversteprest med en evig prestetjeneste. Vel tales det om Kristi død som offer. Han var øverstepresten som ofret seg selv, men aldri tales det om at han sonet Guds vrede.  For Hebreerbrevet er ikke sonings- og blodstanken god nok til å forstå Kristi kors. På flere sentrale steder er det ikke tale om en soningsdød i forbindelse med hans prestetjeneste: 1) Han frelser oss ved at vi kommer til han og han går i forbønn for oss (7,25). 2) Hans medlidenhet gir oss frimodighet til å stige fram for nådens trone og motta miskunn og nåde (4,16). 3) Han er mellommannen for den nye pakt som hviler på tilgivelse, og ikke på offer (8,6-12; 10,18)

Kristi død forstås i Hebreerbrevet ikke bare med bakgrunn i offerkulten, men også som uttrykk for en paktsslutning (9,18ff; 10,29), likeså forstås Kristi død som testators død som gjør et testament gyldig (9,16f). Hebreerbrevet bruker altså bilder fra ulike forestillingsverdener for å illustrere betydningen av Kristi død, men det viktigste for han er å betone den nye pakt. Kristus er ikke bare prest og offer, men mellommann for en ny pakt (9,15), som hviler på tilgivelse, og ikke offer (10,18).

Poenget er at bibelen bruker ulike bilder knyttet til Kristi død. Vi har bilder fra offerkulten, løsepengebegrepet, forestillinga om Guds Lam (påskelammet), forsoning mellom stridende parter, forløsning fra bindinger etc. Disse bildene er hentet fra ulike virkelighetssfærer og er vanskelig å forene til en enhetlig forklaring omkring Kristi død. Vi får altså ingen forklarende utdyping i NT, heller ikke i Hebreerbrevet. Derfor har teologihistorien gitt oss tre teorier for å forstå forsoningen. Det sentrale spørsmål er: Hva er det som forener disse teoriene og hva er det som forener disse bildene? Mon tro om ikke alle avslører Guds hjertelag mot oss mennesker, hans frelsesvilje.

Jesus var ikke objekt for Guds vrede

3. Jeg hevdet og vil fortsatt hevde at vi ikke finner noe språklig belegg for at Jesus var objekt for Guds vrede. Dvs. vi finner ikke noen setninger som uttrykker det som var bakgrunnen for mitt avisinnlegg, nemlig et sitat fra en barnebibel:  «Guds raseri over synden kom ned fra himmelen – over hans egen Sønn». Skaar kan heller ikke vise til et slikt bibelsitat, tvertimot må han ty til tolkninger der han henter bilder fra ulike sammenhenger (velsignelsens beger og vredens beger) og sy disse sammen. Han driver med tolkning og utlegning. Og det er noe annet. Han må skille mellom bibelens eksplisitte ordlyd og hva som er tolkninger. Når det gjelder evangelienes eksplisitte ordlyd, så er den annerledes. Her leser vi flere ganger: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede.» (Matt 3,17; 17,5; m. par.)


Gud var i Kristus

4. I mitt innlegg lånte jeg en formulering fra Jacob Jervell for å illustrere poenget i 2. Kor 5,19. «Himmelen var tom da Jesus døde på korset». Skaar hevder at her blir det «treenighets-rot». 

Det er selvsagt et bilde jeg brukte, liksom ’himmelen’ er et bilde. Og selvsagt blir det rot når bildene konverteres til begrep og en resonnerer videre. Bildene har sin styrke og sine svakheter. Styrken er at bildet får fram dette sterke at «Gud var i Kristus» som også kommer fram i 2. Kor 5,19, men dessverre ikke i bibelselskapets oversettelse. Erik Gunnes har følgende formulering i sin oversettelse fra 1969: «det var Gud som var nærværende i Kristus og gjennom ham forsonet verden med seg, i stedet for å kreve den til regnskap for dens misgjerninger» (Det nye testamente oversatt fra gresk av Erik Gunnes med innledning og kommentarer, Oslo 1969, i serien Gyldendals Kjempefakler). Oversettelsen «Gud var i Kristus» møter vi også i den tyske lutherbibelen fra 1984, i Revised English Bible nevnt over; i Bibelen Guds ord 2017, Bibelforlaget, Hermon forlag;  Svenska folkbibeln, 2015 og flere andre.


Jeg vil ikke vikle meg inn i en diskusjon om treenighetslæren, men finner det uheldig når treenighetslæren forkynnes slik at det blir to guder: Faderen og Sønnen. Treenighetslæren er en hjelpekonstruksjon for å uttrykke mysteriet at Gud var i Kristus. Dette er også sentralt i Johannesevangeliet der det uttrykkes «Jeg og Far er ett» (Joh 10,30), og i den forlengelsen sa jeg også at når det heter i den lille bibel at så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, så betyr det på et dypere plan egentlig at han ga seg selv. Og her lånte jeg en språkbruk fra den tyske teologen Helmut Thielicke som sier det samme i sin «Der evangelische Glaube» bind 2,  s. 215. 


Ulike bibelsyn

En kommentar til slutt. Jeg og Skaar er uenige. En kan jo reflektere over hvorfor. Mon tro om ikke det som ligger i bunnen, er ulike bibelsyn, heri ulike syn på hva bibelen egentlig vil si oss. Det er vel det også som er grunnen til de ulike konfesjonene i kristendommen. Nå skal jeg prøve å unngå å karakterisere Skaars bibelsyn. Det får han presentere selv. Men jeg kan si litt om mitt. Jeg har beveget meg fra et bibelsyn i min oppvekst der bibelen nærmest var en lærebok i troslære og etikk, men dessverre var denne læreboka i uorden. Den måtte systematiseres. Det var en jobb for teologene; og så ble det utarbeida tankesystem med plass for Gud innenfor systemet.  Kristendom blir et tankesystem, kristendom blir en ideologi, kristendom blir en lære.  Faren med dette tankesystemet er at en vil forstå Gud bedre enn både profetene og apostlene, og faren blir også at en lager seg tankebilder av Gud og dermed gjør seg skyldig i brudd på det andre budet: «du skal ikke lage deg noe gudebilde» - og vi kan legge til verken for øyet eller tanken. 


Jeg ser nå mer bibelen som en poetisk bok, fylt av fortellinger, bilder og metaforer. Den er mangfoldig. Her møter vi fortellinger, liknelser, ordtak, lover, hymner, leilighetsskrift etc. Her er bilder fra ulike virkelighetssfærer i livet. Det er ikke lett å skulle systematisere alt dette og få det inn i ett enhetlig tankesystem. Og det siste kan kanskje karakteriseres som et overgrep mot bibelordet. Derfor ser jeg det som et feilspor å utvikle disse teologiske tankesystemene.  Med all respekt for de tankesystem som mange av de store teologer har utarbeida. Det er imponerende. Hovedverket til middelalderens store teolog, Thomas Aquinas, «Summa theologica» er ufullført. Det fortelles at Thomas sluttet å skrive etter en opplevelse ved en nattverdsgudstjeneste. Etter denne gudstjenesten sa han at alt han har skrevet fortoner seg som agner mot det han nå har fått oppleve. Han døde noen måneder senere. Det minner oss om at det vesentlige i kristendommen handler om et møte med det guddommelige, og ikke det å spekulere oss fram til tankebygninger.

I disse tankesystemene inngår forestillinga at Jesus Kristus er et soningsoffer til Gud, som er en nødvendig forutsetning for at Gud kan tilgi. Jeg stiller i dag spørsmålet om dette er korrekt. For meg er soningsoffer og tilgivelse uttrykk for det samme.  Det viser oss Guds sinnelag mot oss. Han vil frelse, han vil vise nåde. 

Summa summarum skal teologien tjene forkynnelsen, og skal ikke være byggeklosser i et tankesystem. Det er en fare når kristendom blir ideologi. Forkynnelsen skal skape fellesskap mellom mennesker og fellesskap oppover, den skal styrke tro, tenne håp, fremme kjærligheten. Gudsordet møter oss som et løftesord om nåde og som et kall til tjeneste. Teologisk sagt som lov og evangelium, og ikke som byggeklosser til en tankebygning.


Harald Peter Stette

Gå til innlegget

Jesus som mann

Publisert 5 måneder siden

Svar på innlegg fra Tore Vatne Helland, fra 20.11.2020

Tore Vatne Helland vil trekke normative konklusjoner ut fra det faktum at Jesus Kristus var mann, og reiser spørsmål til meg i den sammenheng, blant annet knyttet til metaforen av menigheta som bruda. Men jeg vil reise et motspørsmål til ham som jeg allerede berørte 18. november. Om en først godtar den type resonnement, hvorfor resonnerer en ikke videre. Jeg sa det slik 18.11, som Helland lar forbli ukommentert 20.11: "Når en tenker katolsk at presten er "in persona Christi" og trekker slutningen at fordi Jesus var mann, så må presten også være mann, hvorfor går en ikke videre med slutningen at fordi Jesus var ugift, må også presten være ugift?" For å vise det absurde i denne typen argument som ut fra fakta vil trekke normative slutninger, kan en også si at fordi Jesus var hvit, må også prestene være hvite - altså ingen asiater eller afrikanere kan være prester i kirka. De fleste ser det absurde i denne formen for argument.

At Jesus Kristus var mann, var et historisk faktum. Jeg vil ikke spekulere i hva om Jesus hadde vært kvinne. Hadde vi da fått en annen metafor om menigheta, at den f.eks. var mann? 

’Menighet’ og ’kirke’ kan være grammatikalsk hankjønn eller hunkjønn på bokmål, men Helland ser ut til å foretrekke grammatikalsk hankjønn. Dersom kjønn er viktig for ham, burde han ikke da konsekvent ha brukt hunkjønn om kirka og menigheta? Men kanskje kjønn ikke er så viktig når alt kommer til alt. I GT blir ei kvinne brukt som metafor for visdommen (Ordspr 1,20ff), men det er ikke til hinder for at Jesus, som mann, blir karakterisert som visdommen fra Gud (1. Kor 1,24). 

I det store og det hele har jeg liten sans for spekulasjoner i teologien, som vil prøve å forstå Guds handlemåter bedre enn både profetene og apostlene. Det fører gjerne galt av sted.  


Harald Peter Stette

Gå til innlegget

Ledelse i Den norske kirke

Publisert 5 måneder siden

Kateketer, diakoner og kantorer som er vigsla til tjeneste i Den norske kirke har del i et åndelig lederskap på lik linje med prestene.

Sluttrapporten om ny kirkelig organisering, «Samhandling i en selvstendig folkekirke», er offentliggjort, og går nå til høring i menighetsråd, fellesråd og andre organer. Ved gjennomlesing av denne melder spørsmålet seg, hvor har det blitt av de andre vigslede medarbeiderne, som ikke er prester? En gjennomlesing viser at ordet ’biskop’ er nevnt 257 ganger, ’prost’ 191 ganger, ’prest’ (inklusiv ’sokneprest’) 245 ganger, mens derimot ’diakon’ er nevnt 13 ganger, ’kateket’ 7 ganger, ’kantor’ 6 ganger. Spørsmålet melder seg, er det bare prestene som har noen form for «åndelig lederskap» i menighetene? Hva med de andre vigslede stillingene i kirken, hvilken rolle har de? Skal de bare være prestens visergutter? Kirkemøtet i 2004 vedtok jo at «diakontjenesten teologisk kan forstås som en del av den ordinerte tjenesten i Den norske kirke» (sak 08/04). Har ikke det noen konsekvenser?

En gammel embetsteologi

På meg virker det som om det ligger en skjult, forelda embetsteologi i bunnen av rapporten. En tar ikke innover seg det som også blir fastslått som en kjensgjerning at «De nytestamentlige tekstene viser til en rekke ulike tjenester innenfor det første kristne fellesskap (...) Det angis ingen enhetlig organisering av tjenestene i forhold til hverandre, og det er ikke mulig å avlede én bestemt menighetsmodell ut fra de nytestamentlige tekstene». (s. 12 i vedlegg 2,  delutredning «Biskopens rolle»). I samme delutredning (s. 13) leser vi at reformasjonen avskaffet det treleddete embetet (biskop, prest og diakon), som fortsatt opprettholdes i Romerkirken. Vår lutherske tradisjon innførte prestetjenesten, eller som det heter i den augsburgske bekjennelsen ’den kirkelige tjeneste’ (ministerium ecclesiasticum) med ord og sakrament  eller ’prekenembetet’ som det  kalles i den tyske teksten til den augsburgske bekjennelsen. Men mye har skjedd siden 1530. Vi fikk menighetsråd i 1920 og vi har fått andre vigslede medarbeidere.  Mon tro om ikke rapporten henger igjen i denne presteforståelsen fra 1500-tallet, og overser de andre vigslede tjenestene som også har del i et åndelig lederskap av kirka.  Prestens åndelige lederskap, eller pastorale lederskap, utøves primært i menighetene gjennom forkynnelse, sjelesorg og sakramentforvaltning. Det overordna åndelige lederskapet i kirka tenker jeg at alle vigslede er en del av, og dette utføres blant annet i ulike slags møter i menighetene.

Én vigsla medarbeider i råda

Så istedenfor at alle råd skal ha en prest som medlem for å ivareta samhandling mellom råd og embete, så kanskje en skal gjør det slik at alle råd skal ha en vigsla medarbeider som medlem, enten prest, kateket, diakon eller kantor, som ivaretar det kirkefaglige og det åndelige lederskapet. En kan også gjøre det slik at de vigsla personene innenfor det aktuelle området velger selv innenfor sin midte hvem som skal ha denne posisjonen i rådet for fire år om gangen. Min erfaring som menighetsprest og medlem av menighetsråd i mange år er at ikke alle prester er egna til en slik posisjon, og mang en diakon eller anna vigsla har vist seg bedre egna. 

Jeg tenker en slik ordning vil berike kirka. En løfter opp og fram diakoner, kateketer og kantorer og slik sett fremmer rekruttering til disse yrkene, samtidig som en gir prestene tid til å være prester i menighetene og ikke bli nedtynga av rådsmøter. Organisasjonskunnskap lærer oss også at en faktor til konflikter er når det sitter inkompetente personer i viktige posisjoner. En valgordning vil lettere få de kompetente inn i posisjonene. 

Det er jo også tankevekkende når vi funderer over dette med åndelig lederskap, at det ikke er prestenes prekener fra 1700-tallet som lever i dag. Få, om noen, leser dem. Derimot lever ennå kantor Bachs kantater, hans Matteuspasjon etc. Han taler ennå til oss. La oss løfte disse vigsla medarbeiderne opp og fram! Denne sluttrapporten skyver dem i bakgrunnen. 

Harald Peter Stette



Gå til innlegget

Bør presten være mann og ugift?

Publisert 10 måneder siden

Gud valgte å inkarnere seg i en mann. Hvilke slutninger kan en trekke ut av dette?

En kommentar til "Da Gud ble menneske valgte han å bli mann" av Sverre Langeland, offentliggjort i papirversjonen av Vårt Land 17.11.20

Gud ble menneske i Jesus Kristus handler inkarnasjonen om. Han valgte å inkarnere seg i en mann. Hvilke slutninger kan en trekke ut av dette? Kan en si at derfor må presten være mann fordi han representerer Kristus overfor menigheta?

Nå er dette embetssynet at presten representerer Kristus overfor menigheta, diskutabelt. Det er ikke slik at NT har et entydig embetssyn. Teologi er ingen eksakt vitenskap. Her er mye usikkerhet og her er det snakk om ulike tolkninger. Derfor har kristenheten de mange konfesjoner pga. uenighet i tolkningsspørsmål.

Må presten være mann?
Men tilbake til problemstillinga. Kan vi trekke slutningen at presten må være mann fordi Gud lot seg inkarnere i en mann. Etter min meining, nei. Og da vil jeg bruke logikkens lov at vi ikke kan trekke normative slutninger ut fra fakta. Ut fra frelsessannheten om inkarnasjonen, kan ikke trekkes noen normative slutninger. Vi kan ikke slutte fra "er" til "bør", som det heter. Jeg er også betenkt over en slik slutning av en annen grunn. Jeg opplever det slik at en vil kikke Gud i korta. En påberoper seg tilgang til Guds rådsforsamling og har innsikt i hva som ble og blir drøfta der. Men hvem av oss har sittet i Guds råd? Så å begrunne en mannlig prestetjeneste med at Kristus var mann, er etter mitt syn ikke holdbart, verken logisk eller teologisk.

Vi kan begrunne kvinnelig prestetjeneste ut fra en funksjonell forståele av embetet. Det går an å ha andre embetssyn enn dette høykirkelige. Og den norske kirke har ikke nedfelt og kanonisert ett embetssyn.

Bør presten være ugift?
Jeg ser at i sin argumentasjon henter en mye tankegods fra en romersk-katolsk forståelse av prestetjenesten, men da lurer jeg på hvorfor en ikke går videre. Når en tenker katolsk at presten er "in persona Christi" og trekker slutningen at fordi Jesus var mann, så må presten også være mann, hvorfor går en ikke videre med slutningen at fordi Jesus var ugift, må også presten være ugift? En vil ha et romersk-katolsk embetssyn, men det blir bare halvveis. Hva hindrer en i å akseptere dette synet fullt ut? Er det egeninteressen som her sier stopp?

Det katolske embetssynet er problematiske i en protestantisk kirke, rett og slett fordi vi mener at det ikke har tilstrekkelig støtte i NT. Den katolske kirke kan gjøre det til kirkelære fordi de står i en autoritær, fyrsteabsoluttistisk tradisjon fra middelalderen der paven er den som i siste instans kan si oss hvordan bibelen skal forstås, og de begrunner også sitt syn ved å vise til tradisjonen. Det holder ikke for oss. Dette er en fremmed argumentasjonsmåte i protestantismen. Men jeg ser jo at noen velger "å være katolsk i hodet", som Holberg sa det, men bare så lenge det er forenlig med egeninteressen.  

Harald Peter Stette,

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere