Harald Peter Stette

Alder:
  RSS

Om Harald Peter

Følgere

Jesus som mann

Publisert 5 dager siden

Svar på innlegg fra Tore Vatne Helland, fra 20.11.2020

Tore Vatne Helland vil trekke normative konklusjoner ut fra det faktum at Jesus Kristus var mann, og reiser spørsmål til meg i den sammenheng, blant annet knyttet til metaforen av menigheta som bruda. Men jeg vil reise et motspørsmål til ham som jeg allerede berørte 18. november. Om en først godtar den type resonnement, hvorfor resonnerer en ikke videre. Jeg sa det slik 18.11, som Helland lar forbli ukommentert 20.11: "Når en tenker katolsk at presten er "in persona Christi" og trekker slutningen at fordi Jesus var mann, så må presten også være mann, hvorfor går en ikke videre med slutningen at fordi Jesus var ugift, må også presten være ugift?" For å vise det absurde i denne typen argument som ut fra fakta vil trekke normative slutninger, kan en også si at fordi Jesus var hvit, må også prestene være hvite - altså ingen asiater eller afrikanere kan være prester i kirka. De fleste ser det absurde i denne formen for argument.

At Jesus Kristus var mann, var et historisk faktum. Jeg vil ikke spekulere i hva om Jesus hadde vært kvinne. Hadde vi da fått en annen metafor om menigheta, at den f.eks. var mann? 

’Menighet’ og ’kirke’ kan være grammatikalsk hankjønn eller hunkjønn på bokmål, men Helland ser ut til å foretrekke grammatikalsk hankjønn. Dersom kjønn er viktig for ham, burde han ikke da konsekvent ha brukt hunkjønn om kirka og menigheta? Men kanskje kjønn ikke er så viktig når alt kommer til alt. I GT blir ei kvinne brukt som metafor for visdommen (Ordspr 1,20ff), men det er ikke til hinder for at Jesus, som mann, blir karakterisert som visdommen fra Gud (1. Kor 1,24). 

I det store og det hele har jeg liten sans for spekulasjoner i teologien, som vil prøve å forstå Guds handlemåter bedre enn både profetene og apostlene. Det fører gjerne galt av sted.  


Harald Peter Stette

Gå til innlegget

Ledelse i Den norske kirke

Publisert 5 dager siden

Kateketer, diakoner og kantorer som er vigsla til tjeneste i Den norske kirke har del i et åndelig lederskap på lik linje med prestene.

Sluttrapporten om ny kirkelig organisering, «Samhandling i en selvstendig folkekirke», er offentliggjort, og går nå til høring i menighetsråd, fellesråd og andre organer. Ved gjennomlesing av denne melder spørsmålet seg, hvor har det blitt av de andre vigslede medarbeiderne, som ikke er prester? En gjennomlesing viser at ordet ’biskop’ er nevnt 257 ganger, ’prost’ 191 ganger, ’prest’ (inklusiv ’sokneprest’) 245 ganger, mens derimot ’diakon’ er nevnt 13 ganger, ’kateket’ 7 ganger, ’kantor’ 6 ganger. Spørsmålet melder seg, er det bare prestene som har noen form for «åndelig lederskap» i menighetene? Hva med de andre vigslede stillingene i kirken, hvilken rolle har de? Skal de bare være prestens visergutter? Kirkemøtet i 2004 vedtok jo at «diakontjenesten teologisk kan forstås som en del av den ordinerte tjenesten i Den norske kirke» (sak 08/04). Har ikke det noen konsekvenser?

En gammel embetsteologi

På meg virker det som om det ligger en skjult, forelda embetsteologi i bunnen av rapporten. En tar ikke innover seg det som også blir fastslått som en kjensgjerning at «De nytestamentlige tekstene viser til en rekke ulike tjenester innenfor det første kristne fellesskap (...) Det angis ingen enhetlig organisering av tjenestene i forhold til hverandre, og det er ikke mulig å avlede én bestemt menighetsmodell ut fra de nytestamentlige tekstene». (s. 12 i vedlegg 2,  delutredning «Biskopens rolle»). I samme delutredning (s. 13) leser vi at reformasjonen avskaffet det treleddete embetet (biskop, prest og diakon), som fortsatt opprettholdes i Romerkirken. Vår lutherske tradisjon innførte prestetjenesten, eller som det heter i den augsburgske bekjennelsen ’den kirkelige tjeneste’ (ministerium ecclesiasticum) med ord og sakrament  eller ’prekenembetet’ som det  kalles i den tyske teksten til den augsburgske bekjennelsen. Men mye har skjedd siden 1530. Vi fikk menighetsråd i 1920 og vi har fått andre vigslede medarbeidere.  Mon tro om ikke rapporten henger igjen i denne presteforståelsen fra 1500-tallet, og overser de andre vigslede tjenestene som også har del i et åndelig lederskap av kirka.  Prestens åndelige lederskap, eller pastorale lederskap, utøves primært i menighetene gjennom forkynnelse, sjelesorg og sakramentforvaltning. Det overordna åndelige lederskapet i kirka tenker jeg at alle vigslede er en del av, og dette utføres blant annet i ulike slags møter i menighetene.

Én vigsla medarbeider i råda

Så istedenfor at alle råd skal ha en prest som medlem for å ivareta samhandling mellom råd og embete, så kanskje en skal gjør det slik at alle råd skal ha en vigsla medarbeider som medlem, enten prest, kateket, diakon eller kantor, som ivaretar det kirkefaglige og det åndelige lederskapet. En kan også gjøre det slik at de vigsla personene innenfor det aktuelle området velger selv innenfor sin midte hvem som skal ha denne posisjonen i rådet for fire år om gangen. Min erfaring som menighetsprest og medlem av menighetsråd i mange år er at ikke alle prester er egna til en slik posisjon, og mang en diakon eller anna vigsla har vist seg bedre egna. 

Jeg tenker en slik ordning vil berike kirka. En løfter opp og fram diakoner, kateketer og kantorer og slik sett fremmer rekruttering til disse yrkene, samtidig som en gir prestene tid til å være prester i menighetene og ikke bli nedtynga av rådsmøter. Organisasjonskunnskap lærer oss også at en faktor til konflikter er når det sitter inkompetente personer i viktige posisjoner. En valgordning vil lettere få de kompetente inn i posisjonene. 

Det er jo også tankevekkende når vi funderer over dette med åndelig lederskap, at det ikke er prestenes prekener fra 1700-tallet som lever i dag. Få, om noen, leser dem. Derimot lever ennå kantor Bachs kantater, hans Matteuspasjon etc. Han taler ennå til oss. La oss løfte disse vigsla medarbeiderne opp og fram! Denne sluttrapporten skyver dem i bakgrunnen. 

Harald Peter Stette



Gå til innlegget

Bør presten være mann og ugift?

Publisert 6 måneder siden

Gud valgte å inkarnere seg i en mann. Hvilke slutninger kan en trekke ut av dette?

En kommentar til "Da Gud ble menneske valgte han å bli mann" av Sverre Langeland, offentliggjort i papirversjonen av Vårt Land 17.11.20

Gud ble menneske i Jesus Kristus handler inkarnasjonen om. Han valgte å inkarnere seg i en mann. Hvilke slutninger kan en trekke ut av dette? Kan en si at derfor må presten være mann fordi han representerer Kristus overfor menigheta?

Nå er dette embetssynet at presten representerer Kristus overfor menigheta, diskutabelt. Det er ikke slik at NT har et entydig embetssyn. Teologi er ingen eksakt vitenskap. Her er mye usikkerhet og her er det snakk om ulike tolkninger. Derfor har kristenheten de mange konfesjoner pga. uenighet i tolkningsspørsmål.

Må presten være mann?
Men tilbake til problemstillinga. Kan vi trekke slutningen at presten må være mann fordi Gud lot seg inkarnere i en mann. Etter min meining, nei. Og da vil jeg bruke logikkens lov at vi ikke kan trekke normative slutninger ut fra fakta. Ut fra frelsessannheten om inkarnasjonen, kan ikke trekkes noen normative slutninger. Vi kan ikke slutte fra "er" til "bør", som det heter. Jeg er også betenkt over en slik slutning av en annen grunn. Jeg opplever det slik at en vil kikke Gud i korta. En påberoper seg tilgang til Guds rådsforsamling og har innsikt i hva som ble og blir drøfta der. Men hvem av oss har sittet i Guds råd? Så å begrunne en mannlig prestetjeneste med at Kristus var mann, er etter mitt syn ikke holdbart, verken logisk eller teologisk.

Vi kan begrunne kvinnelig prestetjeneste ut fra en funksjonell forståele av embetet. Det går an å ha andre embetssyn enn dette høykirkelige. Og den norske kirke har ikke nedfelt og kanonisert ett embetssyn.

Bør presten være ugift?
Jeg ser at i sin argumentasjon henter en mye tankegods fra en romersk-katolsk forståelse av prestetjenesten, men da lurer jeg på hvorfor en ikke går videre. Når en tenker katolsk at presten er "in persona Christi" og trekker slutningen at fordi Jesus var mann, så må presten også være mann, hvorfor går en ikke videre med slutningen at fordi Jesus var ugift, må også presten være ugift? En vil ha et romersk-katolsk embetssyn, men det blir bare halvveis. Hva hindrer en i å akseptere dette synet fullt ut? Er det egeninteressen som her sier stopp?

Det katolske embetssynet er problematiske i en protestantisk kirke, rett og slett fordi vi mener at det ikke har tilstrekkelig støtte i NT. Den katolske kirke kan gjøre det til kirkelære fordi de står i en autoritær, fyrsteabsoluttistisk tradisjon fra middelalderen der paven er den som i siste instans kan si oss hvordan bibelen skal forstås, og de begrunner også sitt syn ved å vise til tradisjonen. Det holder ikke for oss. Dette er en fremmed argumentasjonsmåte i protestantismen. Men jeg ser jo at noen velger "å være katolsk i hodet", som Holberg sa det, men bare så lenge det er forenlig med egeninteressen.  

Harald Peter Stette,

Gå til innlegget

Kristen misjonsvirksomhet

Publisert 9 måneder siden

Nettutgaven av Store norske leksikon (SNL) har et oppslag om kristen misjonsvirksomhet. Artikkelen er tendensiøs, lite saklig og egnet til å sverte kristen misjon, etter min mening.

Leksikonartikkelen er nå i versjon nr. 52 og sist oppdatert 25.04.2019 https://snl.no/kristen_misjonsvirksomhet. Den tar utgangspunkt i artikkelen om misjon i papirutgava av leksikonet fra 1982. Ved gjennomlesing av artikkelen kan jeg ikke fri meg fra at den oppleves som tendensiøs. Har den som underliggende hensikt å sverte kristen misjon? La meg få peke på noen element som får meg til å tenke slik: 


Ikke bare fakta, også vurdering

1) Jeg forventer at en leksikonartikkel skal være mest mulig saklig og faktaorientert, og holde seg unna vurderinger. Vurderinger er alltid gjenstand for diskusjon, og hører ikke hjemme i en leksikonartikkel. I den nevnte artikkelen forekommer direkte vurderinger og karakteriseringer. To ganger brukes betegnelsen "grove overgrep" for å karakterisere sider ved misjonens virksomhet på Grønland og i Sameland. Begrepet «overgrep» kom først inn i artikkelen ved versjon nr. 7 i 2018. Begrepet har ikke tidligere blitt brukt. Som et kontrasterende eksempel kan nevnes at artikkelen om «kommunisme» i SNL er tilbakeholden med slike karakteriseringer til tross for vår kunnskap om kommunistiske overgrep overfor millioner av mennesker i kommunistiske land. Til orientering er artikkelen om misjon i papirutgava, som nåværende artikkel delvis er basert på, langt mer nøktern i språket.


Sverting av misjon 

2) Med revisjon nr. 7 kom også begrepene «kolonialisme» og «religionskrig» inn i artikkelen. Dette er nytt. Mangt kan sies til dette. En kan ikke fri seg fra opplevelsen av at hensikten er å sverte misjon.


Når det gjelder relasjonen misjon og kolonialisme, så er denne relasjonen sammensatt og kompleks. Men artikkelen blir ensidig når den bare tar med eksempel på misjon som har støtta kolonimakta, og ingen eksempel på misjonærer som har vært i opposisjon til kolonimakta.


Etter min mening er avsnittene om "misjon og religionskrig" overfladiske og unyanserte. De er mer egna til å fordunkle enn til å opplyse. Selv om artikkelen handler om kristen misjonsvirksomhet, nevnes islams ekspansjon som eksempel på koblinga mellom misjon og religionskrig. Videre leser vi: «De europeiske religionskrigene og de katolske forsøkene på å gjenerobre områder som hadde blitt protestantiske, var også forsøk på vinne tilbake områder til den rette lære». En annen forståelse har artikkelen ’Religionskrigene’ (16.02.2018, versjon 4) i SNL.  Her slår en først fast vanskene knyttet til begrepet «religionskrigene»: Religionskrigene er "en noe vag samlebetegnelse på flere kriger i Europa i perioden fra tiden etter reformasjonen til freden i Westfalen i 1648", og så sies det: "trettiårskrigen ble utløst av religiøse årsaker, men etter hvert ble den en ren maktpolitisk krig". Her er en langt mer nyansert framstilling av fenomenet. En får altså bekrefta inntrykket av at artikkelen «kristen misjonsvirksomhet» vil sverte misjon ved å assosiere begrepet til kolonialisme, religionskrig, tvang, makt, overgrep, som er eksempel på ulike «ladda» begrep som brukes i artikkelen.


Det positive ved misjon

3) Det kulturelt positive som misjonen har gjort gjennom språkarbeid, nevnes ikke. Derimot står det i en tidligere artikkel. I papirutgava leser vi:«Den protestantiske misjon har utført en kulturdåd også gjennom sitt litteraturarbeid: 1500 oversettelser av Bibelen eller deler av denne». I versjon nr. 1 på nettet stod følgende :"Misjonen har også gjort et viktig kulturelt arbeid, ikke minst ved bibeloversettelser til 2000 språk" (fra 2005). Men denne referansen til språkarbeid ble fjernet fra og med versjon nr. 16 i 2018. På denne måten forties det enormt viktige kulturarbeidet misjonærer har utført gjennom både å gi mange kulturer et skriftspråk, og ved å oversette bibelen og andre tekster til folks eget språk. Dette ble også poengtert av en representant for borofolket, et stammefolk i delstaten Assam i India, som var i Norge i samband med at de hadde fått hele Bibelen oversatt til boroni ved blant annet innsatsen til den norsk misjonæren Håkon Halvorsrud. Representanten for borofolket kunne fortelle til Vårt Land at en representant for delstatsregjeringa hadde spurt ham om ikke misjonærene ødelegger hans folks kultur. Til det hadde han svart: "Vi ser det slik at det viktigste i et folks kultur er språket, og ingen har gjort så mye for å bevare språket vårt som misjonærene." (Vårt Land 25-01-1996).


Mistenkeliggjøring

4) Vi kan lese følgende positive omtale: «Verdensmisjonen (...) har gjort en stor innsats for folkeopplysning og folkehelse». Det nevnes at misjonsarbeidet «er sterkt involvert i nødhjelp og utviklingsprogrammer, særlig i den fattigste delen av verden».Til tross for dette kommer en mistenkeliggjøring av at misjonen mottar midler fra NORAD. Det er formulert slik: «Bruk av offentlige bistandsmidler for å støtte tiltak drevet av kristen misjon har vært kritisert». En alternativ fortolkning er jo å si at NORAD gjennom bruken av disse midlene uttrykker at misjonens virksomhet fremmer utvikling.


Forståelsen av misjon

5) Artikkelen har heller ingen presis forståelse av misjon.  Misjon blir definert som«kristen (...) virksomhet som tar sikte på å spre det kristne budskap, enten ved forkynnelse eller humanitært arbeid.»Konjunksjonen «eller» gjør at humanitært arbeid blir forstått som instrumentelt i kirkas tjeneste, og tillegges ingen egenverdi. Men misjon betyr sendelse. Det er kirkas oppdrag. Oppdraget er todelt: forkynnelse og diakoni (barmhjertighetsarbeid). Her er et både - og, det er ikke slik at det ene skal tjene det andre. Diakoni og humanitært arbeid har en egenverdi. Det vil fremme et verdig liv. Artikkelen har etter min mening en manglende forståelse av misjonens fundament og egenart.


Artikkelen begår også den feilen å si at den siste talen Jesus holdt, kalles misjonsbefalingen og den «finnes gjengitt i ulike versjoner flere steder i Det nye testamentet». Mer presist er det å si at misjonstanken finnes uttrykt flere steder, men teksten som har fått betegnelsen «misjonsbefalingen», finnes bare i Matteusevangeliet. 


Etterlysning av kompetanse

6) Summa summarum finner jeg artikkelen om kristen misjonsvirksomhet tendensiøs og for lite saklig. Jeg registrer også at de endringene i artikkelen jeg har påvist over, har kommet etter at Hans-Jørgen Wallin Weihe har blitt fagansvarlig for kristen misjonsvirksomhet. Etter det jeg kan se, er han professor i sosialt arbeid ved Høgskolen i Innlandet, og er verken religionshistoriker, teolog eller historiker. Jeg stiller således spørsmålet om han har tilstrekkelig kompetanse til å være ansvarlig for fagområdet «kristen misjonsvirksomhet» i SNL. 


Jeg har også tidligere i sommer utfordra Wallin Weihe på noe han har sagt til nrk.no (23.06.20) om Hans Egede og misjonen på Grønland. Utfordringa kan leses her: http://www.verdidebatt.no/innlegg/11754661-fordommer-eller-folkeopplysning (06.07.20) Jeg kan vanskelig skjønne at det han har sagt om misjonen på Grønland, er korrekt. Men han har p.t. ikke svart på denne utfordringa. 


Harald Peter Stette

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere