Hans Olav Arnesen

Alder: 7
  RSS

Om Hans Olav

Redaktør for nettsiden Religioner.no.

Følgere

Da tante Sofie ble en selvhjelpsguru

Publisert over 3 år siden

Hvordan kunne en kvinne som ofrer sin egen personlige lykke og frihet for den institusjonen hun tjener bli en fjernsynsheltinne i en tid som dyrker individualitet og selvrealisering ? Og hvordan kunne tante Sofies kanadiske motstykke bli en populær selvhjelpsguru?

Til min store overraskelse har jeg fått en ny favorittfjernsynsserie, The Crown, som handler om dronning Elisabeth II.

I likhet med andre i min generasjon har jeg vokst opp med helter som kjennetegnes av at de bryter med normer og tradisjoner og utfordrer autoriteter av alle slag. Grensesprengere. Så oppdaget jeg med ett at jeg satt og beundret en helt annen type heltinne. En som vektlegger plikter og tradisjoner fremfor sine egne og sine nærmestes drifter, ønsker og personlige behov. Som riktignok kjenner på den samme trangen til å realisere seg selv og pleie sitt ego som alle andre, men som i hver episode nedkjemper disse individuelle impulsene til fordel for hva hun anser å være til det beste for institusjonen hun representerer, så vel som for nasjonen og et raskt krympende imperium. Ved siden av å ofre mye selv, forventer hun også det samme av andre.

I de filmene og seriene jeg har vokst opp med ville Elisabeth vært den reaksjonære antagonisten som helten eller heltinnen måtte forsøke å fri seg selv og/eller omgivelsene fra. Alternativt ville hun selv blitt fremstilt kun som et offer, fanget i et gyllent bur av arvede plikter, hemmende tradisjoner og omgivelsenes kvelende forventninger.

At en serie med en så konservativ heltinne har blitt såpass populær er oppsiktsvekkende. At tante Sofie fra Kardemomme by kunne bli en populær selvhjelpsguru er likevel enda mer overraskende.

Det vil si tante Sofie har ikke blitt det, men hennes mannlige, kanadiske motstykke, Jordan Peterson, har en nettside hvor en betydelig del av innholdet består av ulike tips og råd om hvordan å få et bedre liv, en YouTube-kanal med mye slikt innhold, og han har også utgitt en selvhjelpsbok (12 Rules for Life: An Antidote to Chaos) som tante Sofie trolig kunne ha satt navnet sitt på, dersom hun eksisterte (Elisabeth-skikkelsen i The Crown bør naturligvis også betraktes som en fiktiv karakter, selv om den bygger på en levende person).

Peterson ble berømt da han nektet å følge en lov som påbød bl.a. universitetsansatte å omtale transpersoner med et knippe nye pronomener, som han anså som en tvangsmessig innføring av ideologisk ladede nyord og et angrep på ytringsfriheten.

Akkurat det er ikke så viktig i denne sammenhengen. Det interessante her er at han altså har brukt denne berømmelsen til å bli en slags konservativ selvhjelpsguru. I stedet for å fortelle unge mennesker at de kan bli hva de vil, at de bør sikte mot stjernene osv. sier han ting som: Rydd på rommet ditt! Bidra! Vær produktiv! Ta deg selv sammen! Slutt å synes synd på deg selv! 

Utropstegnene er ikke tilfeldig. Ofte roper han ut disse "selvhjelptipsene" på forarget og utålmodig vis. 

Videre snakker han om rammer og begrensninger som noe positivt, og om nødvendigheten av å oppgi en viss porsjon av sin individualitet og selvutfoldelse i bytte mot et fungerende samfunn. Helt i tråd med Elisabeth-karakteren i TV-serien med andre ord, og om lag like lite i samsvar med tidsånden, skulle man tro.

Det er ingenting uvanlig med slike meninger. Stopp en hvilken som helst konservativ person på gaten og de vil mest sannsynligvis si noe tilsvarende. Det mest oppsiktsvekkende er at dette tilsynelatende blir tatt så godt imot av dagens ungdommer. I min ungdom ville Peterson mest sannsynligvis enten aldri sluppet til i offentligheten, eller blitt avskrevet som en sint gammel gubbe.

Spørsmålet er: Hva betyr dette? Er dette isolerte enkeltfenomener, eller tegn på at en historisk pendel er iferd med å snu? Kan også #metoo-kampanjen, i hvert fall til dels, være et tegn på at særlig unge mennesker er trette på grenseløshet og nå etterspør tydeligere rammer? 

Gå til innlegget

Korsfest ham!

Publisert nesten 7 år siden

Vi lar oss sjokkere av lynsjemobben som tok livet av et kristent ektepar i Pakistan i forrige uke. Men hva med lynsjementaliteten her til lands?

Det finnes knapt noe mer skremmende enn en mobb som har fått ferten av blod.

Et kristent ektepar ble lynsjet i Pakistan i forrige uke. Noen hevdet at de hadde ødelagt Koranen. Etter å ha blitt mishandlet av folkemengden ble de kastet i en av ovnene i et teglverk. Mannen var ennå i live på dette tidspunktet. 

Grusomheter som dette gjør inntrykk, men er dessverre ikke noe nytt i Pakistan. Myndighetene har sin del av skylden. Riktignok har ingen ennå blitt henrettet for blasfemi, men flere tiltalte har blitt drept av attentatmenn, eller lynsjet.

De såkalte antiblasfemilovene har for mange blitt et symbol på alt som er galt i Pakistan. Og de rammer først og fremst religiøse minoriteter, som kristne og ahmadiyyamuslimer. Halvparten av de tiltalte i blasfemisaker har tilhørt en religiøs minoritet, selv om muslimer utgjør nittiseks prosent av befolkningen.

Dette skaper et klima av frykt mellom innbyggerne i Pakistan, hvor alle kan angi hverandre for blasfemi. Det er en anklage det er vanskelig å bevise, men like vanskelig å renvaske seg for, og når straffen deles ut på privat initiativ hjelper det ikke nødvendigvis om man skulle bli frikjent, eller benådet. Mange må rømme landet for å kunne føle seg trygge. 

Angiveriet kan gi seg vanvittige utslag i blant. En av de mer absurde blasfemianklagene fant sted i 2010, da en pakistansk lege kastet visittkortet til en plagsom selger i søppelkassen. Den skuffede selgerens navn var Mohammad, og bitter som han var anmeldte han dermed legen for å ha kastet Profetens navn i søpla.

For oss nordboere virker alt dette uforståelig. Dels fordi blasfemi ikke lenger opprører sekulære nordmenn. At folk kan gå kollektivt amok og myrde uskyldige mennesker er heller ikke lett å begripe. Nordmenn er altfor individualistiske til å danne lynsjemobber, eller?

Fullt så enkelt er det nok ikke. Nordmenn kan være riktig så ivrige etter å dømme, og like komfortable med å gjøre det i flokk som alle andre. I Norge synes det riktignok som om "lynsjemobben" først dukker opp når man antar at en presumptivt sterk person har begått et overgrep mot en svakere part, stikk motsatt av i Pakistan. Det er selvfølgelig et sympatisk trekk ved norske lynsjemobber, men det betyr naturligvis ikke at de har rett, eller at de ikke kan gjøre stor skade.

Riktig stygt blir det nemlig som regel når mobben, som i Norge ofte består av en nokså samlet offentlighet, har bestemt seg for at de vet hva som rører seg inne i hodet på folk. Det så vi veldig tydelig i den såkalte ambulansesaken, hvor mange ganske raskt “visste” at ambulansesjåførene hadde rasistiske motiver for å etterlate en skadet Ali Farah i Sofienbergparken.

Man har ennå til gode å påvise telepatiske evner blant mennesker, og hvordan så mange kunne være så sikre på at de visste hvorfor ambulansesjåførene handlet som de gjorde er like gåtefullt og oppsiktsvekkende i dag som den gang. Siden har mye informasjon kommet til som har belyst saken fra flere sider, og forhåpentligvis har mange lært noe om hvor uklokt det er å dømme folk basert på mangelfull kunnskap og egne fordommer.

Ikke desto mindre skjer det igjen. Denne gangen har mobben gått løs på en offiser som beordret tre kvinnelige soldater til å bade nakne i en elv, hvorav en gråt og ba om å få slippe. Det er mangt man kan diskutere rundt denne saken. Prinsipielle spørsmål som hva et befal kan forvente av en menig i disse dager, om hvor grensene for likebehandling mellom kjønnene går, og så videre. Det man derimot ikke kan gjøre er påstå at man med sikkerhet vet noe om hvilke motiver offiseren hadde for å handle slik han gjorde.

Det er det likevel mange som gjør, og offiseren skal etter sigende ha vært motivert av ønsket om å se kvinnene nakne. Korsfest, korsfest-stemningen som har preget både sosiale medier og avisene vitner om at vi ikke har lært all verdens av ambulansesaken.

Med tiden ble det klart hvilken voldsom psykisk belastning det hadde vært for ambulansesjåførene ikke å få forsvart seg selv i offentligheten, å vite at det var en lang rekke opplysninger som ikke kom frem, og at egen arbeidsgiver fordømte dem i mediene.

Når slike saker dukker opp kan det være lurt å gå noen runder med seg selv for å forsikre seg om at man virkelig uttaler seg på et informert grunnlag. Hvis ikke kan man ende opp med den svært ubehagelige erkjennelsen at man selv har tatt del i en lynsjeprosess.

Og kan du være helt sikker på at det ikke en dag er deg som står foran mobben som roper "korsfest ham"? 

Innlegget ble først publisert i Ukas leder på Religioner.no. 

Lenker :

Gå til innlegget

Har det gått inflasjon i folkemordsbegrepet?

Publisert rundt 7 år siden

Det er ingen tvil om at det foregår et folkemord i Irak, men hjelpen fra Norge og Vesten er nølende og tilbakeholden Kan det tenkes at begreper som "folkemord" og "utryddelse" har blitt tømt for mening i ordkrigen rundt Israel/Palestinakonflikten?

Det er ofte demonstrasjoner i Oslo. Det er derimot sjelden å se folk demonstrere fordi de ønsker at USA skal bombe.  I Irak, av alle steder.

Det skjedde imidlertid fredag i forrige uke (8.8.2014). Seks-syvhundre demonstranter, hovedsaklig kurdere, hadde samlet seg på Jernbanetorget for å markere sin sympati og støtte til yezidiene som har blitt jaget på flukt, utsatt for massemord og til dels slaveri av Den islamske staten.

Demonstrasjonen var et uvanlig syn, men så er det heller ikke noe hverdagslig over det som foregår i det østlige Syria og det nordlige Irak. Overalt hvor Den islamske staten har rykket frem har de utført de grusomste forbrytelser. Massehenrettelser av både krigsfanger og sivile, halshugginger, korsfestelser, voldtekter og sexslaveri. Folkemord er et verktøy for IS i deres streben etter den perfekte stat. Det er ikke noe de legger skjul på.

Territoriet IS nå har kontroll over rommer millioner av mennesker, men det er ikke lett å få noen oversikt over omfanget av forbrytelsene som finner sted, i motsetning til på Gaza, hvor man holder nitid oversikt over tapstallene på begge sider, og diskuterer potensielle folkerettsbrudd.

Ikke alle rapportene om IS-overgrep er heller til å stole på. Eksempelvis ble det feilaktig hevdet at IS hadde beordret kjønnslemlestelse av alle kvinner. Andre rykter, som at IS begraver kvinner og barn levende, eller hugger hodet av kristne spedbarn, er heller ikke lett å bekrefte, men kanskje noe lettere å tro på, i lys av deres øvrige forbrytelser. 

I motsetning til mange andre massemordere gjennom vår nyere historie er ikke IS bekymret for hvordan verken verden eller deres egen befolkning vil reagere på forbrytelsene. Det vises blant annet ved at de dokumenterer dem ivrig selv. IS skiller seg også ut ved å fortsette å bruke selvmordsbombere selv når de opplever en eventyrlig militær suksess. For andre grupper har dette som oftest vært et virkemiddel man har anvendt fordi andre taktikker har feilet. IS-krigerne har like liten frykt for sin egen død som kvaler mot å myrde andre.

Situasjonen i Syria og Irak har nå, heldigvis, begynt å få en del oppmerksomhet i norske medier. Kanskje mye takket være en syttitotimer lang våpenhvile på Gaza i forrige uke. Selv nå som grusomhetene IS utfører har blitt formidlet i de større norske mediene er engasjementet rundt Gazakrigen større, selv om det på alle måter er en mindre konflikt.

Dette ble veldig tydelig på forrige søndags (10.8.2014) gudstjeneste i Oslo domkirke. “Akkurat nå brenner det i Midtøsten” slo presten fast. Det er utvilsomt riktig, men det var kun situasjonen på Gaza, “verdens største fengsel”, som ble beskrevet i detalj, inklusive antall drepte barn. Først helt avslutningsvis nevnte hun at det også pågår krig i Syria og Irak.

Noen vil kan hende mene at det ville vært naturlig, i en kristen gudstjeneste, å nevne de titusenvis av "nasareerne" som har blitt drevet på flukt fra områder hvor de har holdt til siden antikken. Man kan naturligvis innvende at kristen nestekjærlighet ikke bør være begrenset til kristne. Men trusselen om folkemord er om mulig enda mer prekær for blant annet yezidiene. Også den sjiittiske majoriteten i Irak, alawittene i Syria, og selv irakiske sunnitter blir massakrert av IS. De filmer og fotograferer ofte selv massemordene, og ser ut til å nyte hvert eneste drap.

Til tross for skjevheten i nyhetsdekningen av Gaza sammenlignet med Irak er mange opprørt over mangel på engasjement for palestinernes utvilsomme nød. Da en bonde skjøt en hund møtte tusen mennesker opp i Stavanger for å markere sin avsky for dette enkeltstående dyredrapet. Til sammenligning møtte kun tre hundre mennesker opp på en demonstrasjon til støtte for Gaza.

Det kan være flere grunner til at så få møtte opp på den propalestinske demonstrasjonen. Kanskje er mange nordmenn trette av konflikten, som, uansett hvor skjevt maktforholdet er, tross alt har to krigførende parter som begge utfører angrep mot hverandre. Dette i motsetning til i Irak hvor aggresjonen fra IS har vært ensidig, og hvor mange av ofrene knapt har hatt midler og mulighet til å forsvare seg. Andre grunner kan være at man, for så vidt i likhet med proisraelske demonstrasjoner, kan ende opp i det mange vil betegne som svært dårlig selskap om man ønsker å vise sin støtte til palestinerne gjennom aksjonskanalen. For eksempel med folk som roper “Khaybar, Khaybar” og ønsker død over alle jøder. Enkelte engster seg kanskje også over muligheten for at slike demonstrasjoner kan ende med vold og vandalisme, slik de gjør andre steder i Europa, og tidligere også i Norge.

Innlegget til Aida Kiblawi, en palestiner som talte på demonstrasjonen i Stavanger, kan kanskje gi en annen forklaring. Ifølge Aftenbladet påstod han at israelerne bedriver en systematisk utryddelse av palestinere. En slik retorikk, til forveksling lik krigspropaganda, kan trolig virke avskrekkende på mange som ellers føler med palestinerne i deres lidelser. Israelerne er et grundig og kompetent folk, selv deres fiender anerkjenner det.  Men med tanke på at Gaza har en av verdens høyeste fødselsrater, paret med lav dødelighet sammenlignet med mange land i den utviklende verden, må israelerne sies å være verdens minst effektive folkemordere.

Kan hende har stavangerfolk gått trette på denne ekstreme og lite treffende ordbruken, og muligens bidrar den til at mange holder seg hjemme. Og kanskje har den også skylden for at man ikke helt klarer å ta alvoret inn over seg når en armé av imperiebyggende jihadister faktisk gjør sitt beste for å utrydde religiøse minoriteter i deres drømmestat.

Muligens har det gått inflasjon i folkemordsbegrepet. Det er alvorlig. I verste fall kan det føre til at det er mer enn språket som blir fattigere. Dersom det å tømme slike begreper for deres innhold leder til en manglende vilje til å gripe inn når reelle folkemord truer, kan det også gå på religionsmangfoldet løs. Enkelte av minoritetene i Irak teller kun noen titalls tusen, og da er veien til kategorien "utdødde religioner" kort. 

Viljen til å intervenere er da vitterlig også laber i Vesten, på tross av de veldokumenterte, ofte selvdokumenterte, overgrepene, og selv om det er USA som har skapt maktvakuumet IS har kunnet utnytte.

Heldigvis har kurdernes bønner blitt hørt denne gangen, og amerikanske luftangrep gjør utsiktene for at peshmergaenes motangrep skal lykkes mye større. For hundretusenvis av døde eller hjemløse yezidier, kristne, sjiitter og andre ofre for IS er hjelpen imidlertid liten, og kommer sent.

Forhåpentligvis ikke for sent. 

Bildene er fra demonstrasjonen på Jernbanetorget. Innlegget ble først publisert som Ukas leder på nettsiden Religioner.no

Lenker:

Annet om religiøs ekstremisme på Religioner.no:

Gå til innlegget

Helter i hvitt

Publisert rundt 7 år siden

Når epidemier bryter ut tar vi det for gitt at helsepersonell skal utvise det samme motet i møtet med "fienden" som soldater i strid. Er det likevel noen selvfølge? Og kan forklaringen på denne heroismen til dels finnes i religionshistorien?

Uken som gikk har vært preget av hundreårsmarkeringen for utbruddet av første verdenskrig. Denne konflikten har, som alle kriger, sine helter. Riktignok ikke så mange som man kanskje skulle tro, med tanke på millionarméene som ble sendt i felten. Individuell heroisme var iblant vanskelig å skjelne blant massene som befant seg på hver side av de såkalte materialslagene i denne gigantiske, fireårige styrkeprøven.

Eksempelvis ble det delt ut ni Victoria-kors, den høyeste militære utmerkelsen i Det britiske imperiet, til heltedåder utført på den første blodige dagen av Somme-offensiven, den første juli 1916. Mer enn nitten tusen mann mistet livet på britisk side denne dagen. Til sammenligning ble det utdelt elleve Victoria-kors til forsvarerne av den vesle norske misjonsstasjonen ved Rorkes Drift under Zulukrigen i 1879, hvor sytten av de hundreogfemti forsvarerne mistet livet.

Det var lite romantisk over de fleste av første verdenskrigs slagmarker, med unntak av kampene i luften. Dette til tross for at det trolig krevde større mot av soldatene å begi seg ut i infernoet av stål, bly og gass i den såkalte store krigen, enn å utkjempe de til sammenligning beskjedne kolonikrigene på attenhundretallet.

Denne krigen ble, som så ofte har vært tilfellet gjennom historien, etterfulgt av en annen type kamp, hvor et annet slags mot var påkrevd. Da spanskesyken herjet verden var det legene og forskerne som stod i første rekke i kampen mot en usynlig fiende, minst like fryktinngytende som et bajonettangrep eller artilleribombardement. Den skulle vise seg å være en enda mer formidabel motstander enn den militære fienden, men vaksiner ble fremstilt, om enn ikke riktig så effektive som man hadde håpet.

Nå, hundre år senere, kjemper leger og sykepleiere, fra flere av landene som i første verdenskrig forsøkte å gjøre ende på hverandre, sammen mot et utbrudd av ebola i Vest-Afrika. Også disse "soldatene" opplever tap.

I dag tar vi det for gitt at leger og sykepleiere risikerer sine liv for å pleie de syke dersom en epidemi bryter ut. Slik har det likevel ikke alltid vært. Thukydides, som selv overlevde den store pesten i Athen i 430 f.Kr. beskrev riktignok hvordan leger forsøkte å behandle sykdommen, men også hvordan de derfor var blant de første til å bukke under for den. Slikt var avskrekkende, selv for Asklepios disipler.

Det var ingen selvfølge, før religionsskiftet, at leger skulle bli igjen i antikkens byer for å møte en sannsynlig død mens de pleide pestofre. Selveste Galen, den vestlige legevitenskapens far, om man regner Hippokrates som dens bestefar, var et eksempel på det.

Den antoninske pesten herjet i Roma mellom 165-180 e.Kr. Den blir også kalt den galenske pesten, ettersom det var Galen som beskrev dens symptomer, og noen forsøk på å kurere den. Den legendariske legen valgte imidlertid å flykte fra Roma under pesten. Man kan vanskelig klandre ham. Trolig var det ingen som bedre enn Galen visste hvor farlig det var å oppholde seg i verdens største by under et pestutbrudd. Både fordi han var sin tids største medisinske autoritet, noe han forsåvidt forble helt frem til moderne tid, men også fordi han gjennom sine egne skrifter viste sitt kjennskap til Thukydides beskrivelse av pesten i Athen, seks hundre år tidligere.

Galen valgte altså flukten som utvei i møte med denne usynlige fienden. Andre valgte å konfrontere den, selv om de var medisinske lekfolk. En del kristne ble nemlig igjen i de store byene i Romerriket da de ble rammet av pest for å pleie de syke. Det kan ha medvirket til kristendommens gjennombrudd i imperiet, av flere grunner.

Indirekte fordi pesten rev i stykker familier og kuttet mange av de sosiale båndene som ofte er et hinder for omvendelse av store grupper mennesker, men naturligvis også fordi det kristne motet og nestekjærligheten vakte både beundring og takknemlighet hos de hedningene som ble tatt vare på av kristne bysbrødre og -søstre.

Kanskje fikk kristendommen drahjelp av pesten også på annet vis.

I hvert fall spekulerer den amerikanske religionssosiologen Rodney Stark i hvorvidt de kristne kan ha hatt en immunologisk fordel sammenlignet med sine hedenske naboer etter pestutbruddene. Svært mange av dem som omkom som følge av pesten døde ikke av selve sykdommen, men av dehydrering, ettersom det ikke var noen igjen til å pleie dem og sørge for at de fikk i seg væske.

Mange av dem som ble tatt vare på av de kristne overlevde derfor, selv uten kyndig legebehandling, og blant hedningene som fikk hjelp var det naturlig nok mange som konverterte. Disse overlevende var gjerne immune mot sykdommen, og det kan meget vel ha gjort et visst inntrykk å se at de kristne syntes å være mindre sårbare for nye pestutbrudd. Kanskje gjorde man seg noen tanker om hvilke guder det lønte seg å belage seg på i slike ekstreme kriser?

Helbredelsen av de syke skulle komme til å forbli sentralt gjennom hele kristendommens historie. Det er ikke så rart. Dømmer man ut i fra de kristne tekstene er det langt mer underlig at Vesten skulle komme til å briljere i krigens kunst enn i helbredelsens. Det er ikke uten grunn at mange har trukket paralleller mellom Jesus og Asklepios, den greske helbrederguden. Evangeliene er proppfulle av helbredelser, utført av Jesus og apostlene. Ikke minst gjelder det Markusevangeliet, som sammen med den muntlige kilden kjent som Q utgjør roten til de tre synoptiske evangeliene. Teologen og jesuitten René Latourette har tatt seg bryet med å regne ut at hele førtisyv prosent av Markusevangeliet kretser rundt fortellinger om helbredelser eller eksorsismer.

Skulle man følge Jesus og apostlenes eksempel måtte man derfor gå i kamp med sykdommene som plaget mennesket, og som var symptomer på en enda mer alvorlig besmittelse, synden. Denne heroismen i møtet med usynlige massemordere i form av virus og bakterier hadde sin pris, og særlig klostrene ble hardt rammet under pestutbruddene. 

Lenge måtte man sette sin lit til bønn, relikvier og mirakler, men i det nittende og tjuende århundret skulle moderne legevitenskap bli en viktig alliert for kirken i kampen mot sykdom. Og i jakten på konvertitter. En ofte anvendt strategi i misjonsarbeidet ble å vinne sjeler gjennom å kurere kropper, ikke helt ulikt pestpleien av hedninger i antikken. Men omvendelsen, den sjelelige "kuren", var naturligvis fremdeles viktigst.

Medisinen står i dag på egne ben, uavhengig av religionen, men det kristne idealet om å sette eget liv på spill for å berge pasienten står ved lag. To leger, fra henholdsvis Liberia og Sierra Leone, har alt ofret livet i krigen mot ebolaviruset, mens en amerikansk lege og en kvinnelig misjonær, begge fra den kristne ideelle organisasjonen Samaritan´s Purse, mottar behandling i USA.

De er helter i en krig menneskeheten står sammen om, hvor de kjemper for å berge liv, fremfor å drepe. Det er et heltemot som bør anses som minst like ærerikt som det de ni millioner soldatene som ofret livet i første verdenskrig utviste.

At en mikroskopisk fiende kan utgjøre en større trussel mot menneskeheten enn vår arts hang til å myrde hverandre finnes det ikke noe bedre eksempel på enn den nevnte spanskesyken, som brøt ut i 1918. Den tok livet av nærmere førti millioner verden over. Tragisk nok delte spanskesyken krigens appetitt på unge menneskers liv, mens de eldre ofte ble spart.

Virus og andre mikroorganismer er sørgelig nok ikke den eneste gjenværende trusselen mot menneskeheten, hundre år etter utbruddet av første verdenskrig. Krigen herjer, blant annet på Gaza, i Libya, Syria og Irak. Mange gir, med en viss rett denne gangen, religionen skylden. Det kan likevel være på sin plass å minne alle dem som i ulike kommentarfelt og på sosiale medier hevder at verden ville vært et bedre sted uten religion om at de trolig også har religionen å takke for at de mest sannsynligvis ikke vil bli overlatt til seg selv dersom vi en dag blir rammet av en mikroskopisk, men potensielt mye dødeligere fiende enn jihadister eller andre tobeinte skapninger som vil oss til livs.

En "hær" i hvitt står klar til å sette sitt eget liv i fare for å berge oss. I likhet med Galen vet de bedre enn noen andre hvor farlig det kan være, men denne kunnskapen gjør bare at deres standhaftighet i møtet med fienden fremstår som desto mer heroisk.

Dette innlegget ble først publisert i "Ukas leder" på Religioner.no. 

Gå til innlegget

Palestinapsykose

Publisert over 7 år siden

Hvorfor er nordmenn tilsynelatende så besatt av Israel/Palestina-konflikten på bekostning av andre, og trolig mer betydningsfulle verdensbegivenheter? Og hvorfor kreves det at man skal velge side? Trolig er svaret å finne i religionshistorien.


Historien gjentar seg.

Det er en påstand som kan diskuteres, men den synes vitterlig å stemme når konflikten mellom israelere og palestinere jevnlig bryter ut i stridshandlinger som følger noenlunde samme mønster hver gang. Og reaksjonene i den norske offentligheten er like forutsigbare. Når Gaza bombes blir alle verdens øvrige problemer glemt. Alt handler da om dette vesle landstykket i det østlige Middelhavet.

De grufulle bildene av utbombede hus og sårede eller drepte palestinere som ruller over fjernsynsskjermene har en forbløffende effekt på mange av oss. Selv høyt utdannede og presumptivt fornuftige folk mister tilsynelatende all dømmekraft og kritisk sans.

Grove og i beste fall overdrevne påstander, som at Israel bedriver folkemord, eller at “Israel bevisst dreper barn”, som Heiki Holmås hevdet, blir helt dagligdags. I sosiale medier er tonen enda krassere og påstandene enda drøyere, og visste man ikke bedre kunne man få inntrykk av at Norge selv står på randen av krig. De såkalte Israel-vennene er ikke vesentlig bedre, selv om de i mindre grad slipper til i de større avisene med sitt ensidige forsvar av deres vesle yndlingsstat, som ikke synes å være i stand til å gjøre noe galt.

Man blir påkrevd å ta parti med én part. Mellomposisjoner tolereres ikke. Usannhetene florerer, men det er vanskelig å få seg til å tro at så mange mennesker enten lyver eller er så uvitende om en konflikt de er så brennende opptatt av. Når en person mister kontakten med virkeligheten kalles tilstanden en psykose. Kanskje kan man hevde at Norge i øyeblikket er rammet av en kollektiv palestinapsykose?

Det er ikke bare fakta det skorter med i Israel/Palestina- debatten, også vår sans for dimensjoner blir lidende. Proporsjonalitet er et begrep som stadig trekkes frem i forbindelse med Israels reaksjoner på rakettangrepene fra Gaza, men det er ingenting proporsjonalt med oppmerksomheten vi vier konflikten mellom Israel og Hamas sammenlignet med begivenheter i resten av verden.

Man trenger ikke dra langt fra Palestina for å finne eksempler på det. Borgerkrigen i Syria har krevd et sted mellom 108 000 og 175 000 menneskeliv, siden den brøt ut i 2011. Det er om lag like mye som alle krigene mellom Israel og araberstatene til sammen, inkludert syriske, jordanske, egyptiske, libanesiske og irakiske liv, såvel som jødiske og palestinske (ca 125 000).

De siste fjorten årene har konfliktene mellom israelere og palestinere krevd om lag åtte tusen liv, langt de fleste palestinere. Det er ille, men tapene er bare litt større enn én måneds kamper i Syria i 2013. I år har de syriske tapstallene sunket, men det skyldes at en stor del av befolkningen har flyktet fra krigsområdene, ikke at kampene har stilnet.

Men døde og sårede syriske barn vekker ikke det samme inferno av følelser hos oss nordmenn som palestinske. Og drap på tenåringer andre steder i verden vekker ikke samme sorg og harme blant norske Israel-venner som det nylige mordet på tre jødiske tenåringer gjorde.

Palestinapsykosen fører likevel ikke bare til at vi mister vår sans for proporsjoner. Den får oss også til å overse viktige hendelser andre steder i verden.

Blant annet har det nylig vært valg verdens fjerde mest folkerike land, Indonesia, med om lag en kvart milliard mennesker. Indoneserne har fått en historisk mulighet til å endre landets kurs.

Den ene av kandidatene, Prabowo Subianto, har bakgrunn i militæret og representerer den bestående orden. Motkandidaten, Jokowi, er derimot en tilsynelatende ukorrupt mann som synes å kunne representere en reell kursendring. I hvert fall om man skal dømme ut i fra hans arbeid som guvernør i Jakarta, hvor han faktisk gjennomførte en hel del tiltak som kom befolkningen til gode.  Valget er nå overstått, men stemmene er ikke ferdig opptelt før den tjueandre juli.

Jokowi ligger an til å vinne, ifølge de etablerte leverandørene av meningsmålinger, men urovekkende nok har det i mellomtiden blitt etablert en rekke nye byråer som måler kandidatoppslutningen, og på mystisk vis kommer frem til at Pradowo ligger an til å vinne. Mye tyder på at generalens støttespillere bereder grunnen for valgfusk som vil gi ham seieren.

Et av verdens største land befinner seg altså på et historisk vippepunkt. Velger de Pradowo, en mann som er anklaget for alvorlige menneskerettighetsbrudd, inkludert kidnapping av studentaktivister, vil landet trolig bli et slags autoritærdemokrati, eller skinndemokrati, av typen man alt har litt for mange av her i verden. I motsatt fall kan Indonesia ta et nytt skritt på veien mot et virkelig velfungerende folkestyre.

Man skulle tro dette var en historisk verdenbegivenhet verdt en viss oppmerksomhet fra norske medier. Den oppfatningen deler man ikke i norske redaksjoner.

Dette er bare ett eksempel. Norske medier synes å være nokså begrenset i sitt utsyn, og når stridigheter bryter ut på Gaza skyves alt annet til side. Hvorfor er det slik?

Det er et spørsmål det er umulig å gi noen enkel forklaring på, men antagelig er mye av svaret å finne i religionshistorien. I alle de delene av verden hvor de abrahamittiske religionene dominerer har dette området en spesiell plass i folks bevissthet. Det gjelder kristenheten, men i høyeste grad også verdens muslimer, som, på tross av at de som oftest har egne problemer som er minst like store, er levende opptatt av jødenes reelle og forestilte overgrep mot palestinerne. Trolig gjelder den samme historiske forklaringen for sekulære europeeres glødende engasjement, om enn indirekte, selv om de færreste nok vil innrømme at så er tilfellet.

I den grad det har noe å si er ikke vår interesse for området av ny dato. Det er ikke så ofte nordmenn er først ute med noe, men den første kongen som begav seg ut på korstog het ikke Rikard Løvehjerte, eller Fredrik Barbarossa. Han het Sigurd, og ble skjenket det prestisjefylte tilnavnet Jorsalfare.

Sigurd var ikke den siste norske stormannen til å dra på korstog. Erling Skakke, far til Magnus Erlingson, den siste kongen i Hårfagreætten, fulgte samme rute som Sigurd. “Det gikk stort ord om denne ferden”, forteller Snorre, og: “Erling gjaldt nå for å være mye gjævere mann enn før.”

Nordmenn reiser ikke lenger på korstog, men kanskje er det likevel, i mange kretser, mer prestisjefylt å engasjere seg i Israel/Palestina- konflikten, på begge sider, enn det er å tale andre okkuperte eller beleirede folks sak.

I så fall skiller kanskje ikke motivene til dem som kaster seg inn i ordkrigen i den norske offentligheten seg så mye fra korsfarerne Sigurd og Erlings. De var nok motivert av en viss porsjon idealisme og moralsk forargelse, muligens en dose empati, men fremfor av alt ønsket de å skaffe seg et navn og bli beundret som krigere i en god og populær saks tjeneste.

Ønsker man å vinne seg et slikt ry må man selvfølgelig rette sine anstrengelser mot det området som store deler av verden, av religionshistoriske grunner, retter sine øyne mot. Sekulære, endog ateistiske nordmenn i det tjueførste århundret, har blikket limt fast til den samme lille jordlappen som Sigurd og Erling i det tolvte.

Historien gjentar seg altså.  Kanskje gjelder det til en viss grad også den norske korstogshistorien, om enn på ublodig vis. Fjernsynsskjermene, avisspaltene og Facebook har blitt den nye slagmarken, og  vekselvis jøder eller palestinere har overtatt rollen som kristne pilegrimer som trenger nordboernes støtte og beskyttelse.

 Innlegget ble først publisert på ukas leder på nettstedet Religioner.no

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere