Hanne Nabintu Herland

Alder: 2
  RSS

Om Hanne Nabintu

Religionshistoriker, forfatter og grunnlegger av The Herland Report, som når millioner årlig, Hanne Nabintu Herland, er kjent fra media som en fryktløs kritiker av politisk-korrekthet. Hun hevder at våre demokratier er tatt over av en ekstrem-liberal elite, både på Høyre- og Venstresiden, som ikke lenger lytter til folket.

Herland har bodd en årrekke utenfor Norge, og flyttet tilbake i 2018. Hun er født og oppvokst i Afrika, har lenge bodd i Sør Amerika og Midtøsten. Hun har reist mye over hele verden og snakker en rekke språk.

Aktuell med ny bok: Det nye Babylon. Hvordan Vesten mistet sin storhet. Ventura Forlag. Kjøp den hos ARK eller andre bokhandlere.

Herlands daglige arbeid er å lede The Herland Report nyhetssiden og Herland Report TV (HTV) når millioner årlig, med 13.5 millioner ganger leste artikler og sette web-TV programmer siste år. Herland Report tar tverrpolitisk opp tema knyttet til utenrikspolitikk, kultur, religion, Midtøsten og et Europa i forfall sett fra et annerledes perspektiv, fritt for politisk korrekthet.

Herland Report har stor tro på et samfunn som tillater ytringsfrihet og arbeider i et vidtrekkende internasjonalt nettverk og leverer nasjonale og internasjonale artikler og intervjuer med ledende fritenkere, intellektuelle, forfattere, aktivister og andre.

Herlands tidligere bøker er blant annet bestselgeren "Alarm. Tanker om en kultur i krise" fra 2010 som kom i 5 opplag på under et år. Selvbiografien "Respekt" fra 2012 kom i 2. opplag etter bare dager i salg. Her forteller Herland om sin oppvekst i krigsherjede Afrika og om møtet med Norge, janteloven, gruppepresset og den strukturelle sosialistiske rasismen som gjennomsyrer norsk tankegang.

I "Ny vind over Norge" deltok Erna Solberg, Siv Jensen og venstreradikale Walid al Kubaisi i en analyse av hvilke verdier vi trenger mer av. Herland skrev også forordet i Odd Nerdrums "Crime and refuge» og har markert seg som en tilhenger av figurativ kunst.

Les artikler, ta kontakt: www.hannenabintuherland.com. Facebook fordelt på tre sider: Engelsk side "The Herland Report", norsk fan-side "Herland Report Norsk" og venneside, tilsammen rundt 130 000 følgere. Twitter brukes lite @HanneNabintuHer

Følgere

Norge i seng med fienden

Publisert nesten 9 år siden

Det er all grunn til å stille spørsmålstegn ved Norges milde samtaler og rause pengegaver til islamister som fremmer ideologier som har til hensikt å utradere minoriteter i Midtøsten.

 

Kronikk i Aftenposten 20.12.2012.

De siste årene har Norge fått et internasjonalt rykte som støttespiller for terrororganisasjoner som det internasjonale samfunn avskyr. Man har kommet hit ved å følge antagelsen om at beste måten å motvirke terrorisme, er å gå i dialog. Det er imidlertid all grunn til å stille spørsmålstegn ved våre milde samtaler og rause pengegaver til islamister som fremmer ideologier som blant annet har til hensikt å utradere minoriteter i Midtøsten.

Ifølge International Herald Tribune 19.9 advarte daværende president i Egypt, sekulær-moderate Hosni Mubarak kraftig om at alternativet til et autoritært styresett, var å slippe løs radikale religiøse krefter som ville skape kaos.  Han fikk rett. Den arabiske våren har blitt en arabisk vinter. Regionen er blitt langt mer ustabil etter at islamister har tatt makten i land etter land, deriblant ifølge Time 24.9.

Tiltroen til at innføringen av demokrati automatisk ville løse etniske, religiøse og sosiale utfordringer, har i realiteten legitimert støtte til intolerante ekstremister hvis målsetning kan være å utnytte demokratiet for å innføre rigid islamisme. Dessverre er Afrika rikt på slike engangs demokratier hvor det første frie valget blir det siste. På tross av dette antok Norge at islamistene ville bli sekulære når de vel kom til makten.

Allerede måneden etter Tahrir-plassen kom utenriksminister Jonas Gahr-Støre med fasitløsningen i New York Times der han mente det var svært viktig å aktivt imøtegå oppfatningen om at opprøret kunne inneholde islamistiske synspunkter som ville åpne for et nytt Iran 1979 eller gi ny fruktbar grunn for Al-Qaida. Artikkelen blir stående som et symbol på norsk naivitet. Og som et momento mori over politikere som er mer opptatt av ideologisk kontroll over hvordan virkeligheten beskrives enn å forholde seg til realitetene.

 

Det vi nå ser er en betydelig øket grad av overgrep mot minoriteter. Det gjelder koptere i Egypt der hundretusenvis har flyktet siden 2011. Det gjelder sufister, assyriske kristne i Irak som har bodd der i to tusen år, kurdere, homofile, - bare i Irak er nær tusen homofile drept siden 2004, ifølge The Observer 13.9.2009. Homoseksualitet var som kjent ikke kriminalisert under Saddam Hussein, men ble det først etter islamistisk påtrykk. Jøder, enda en minoritet som har bodd i Midtøsten i flere tusen år, har i lang tid måttet masse emigrere fra muslimske land i en slik skala at man i dag estimerer at det kun er 18 000 jøder igjen, deriblant null i Libya, ifølge Standwithus.

Og nå, kristne i Syria. Jeg kommer akkurat tilbake fra en reise i Midtøsten der jeg har holdt flere foredrag og var i audiens hos den gresk ortodokse patriarken av Jerusalem, Theophilos III samt samtalte med diplomater, ambassadører og professorer. Jeg besøkte også Golan-høydene og snakket med en av de øverste lederne for kristne i Syria. Det han fortalte var uhyggelig.  Titusenvis av kristne flykter i kjølvannet av at den vestlig støttede opprørshærens islamister overtar kontrollen da «kristne er uønsket i det nye Syria.» Man går fra dør til dør og likviderer kristne. I regionen forbereder man seg nå på å bli slaktet ned. Syria er et land med mange millioner som tilhører minoriteter. Skulle regimet falle, der presidenten selv tilhører en islamsk minoritet, er faren for folkemord overhengende.

Et raskt blikk på eksempelvis Hamas’ vedtekter er en katalog over illiberale, antidemokratisk og minoritetsfiendtlig tankegang: Man oppfordrer til folkemord mot den jødiske minoriteten og oppmuntrer sin egen sivilbefolkning til selvmord for Allahs skyld. Sharia-loven skal innføres i alle land som muslimer har tatt fra andre med makt og ethvert forslag til fredelige løsninger fra det internasjonale samfunn skal avvises. Sekulære løsninger er uaktuelle og andre religioners plikt er å bøye seg for dekretet uten å yte motstand.

I så måte må Norges nåværende offisielle holdning anses som en ideell samarbeidspartner for Hamas. For her protesteres det lite. Hamas og andre menneskefiendtlige grupper har lyktes godt i å skaffe seg politiske støttespillere i Vesten i mens de forfølger minoriteter på hjemmebane. Vi tier om det vi vet: uskyldige drepes. Og den som tier, samtykker.

Norges utenrikspolitikk er sjekkheftediplomati. De siste årene har man ukritisk bidratt finansielt med milliarder. Vi var det første vestlige landet som inviterte Hamas inn i varmen og konsekvent nektet å følge USAs, EUs og FNs fordømmelse av organisasjonen. Vi har stadig delegater på besøk i Oslo og byr på festligheter og «opplæring i demokrati» til en organisasjon som på forhånd har sagt fra om at de aldri vil bøye seg for fredelige løsninger fra et sekulært samfunn. Det er ikke måte på hvor mange venner Norge har maktet å kjøpe seg gjennom aktiv pengetildeling.

Vi er i seng med fienden og stolte av det. Her går jødehat og anti-israelisme hånd i hånd. En raskt blikk på billedbruken i den siste konflikten mellom Israel og Gaza illustrerer den ensidige mediedekningen. Nesten alle fotografier er av sårede i Gaza, ingen bilder av skadde, drepte og ødelagte eiendommer inne i Israel der Hamas hittil i år har sendt inn over 2200 raketter.  Påvirkning av vestlige journalister er ifølge The Wall Street Journal 19.11. en bevisst pr-strategi fra Hamas som lenge har plassert militær infrastruktur nær sivile.

Selvsagt skapes et inntrykk av at Israel er ’den slemme’, det er jo dette man ønsker å oppnå: en demonisering av liberaldemokratiet Israel, det eneste landet i Midtøsten som gir kristne og muslimer likeverdige rettigheter, og eneste land der religiøse minoriteter vokser, ifølge Jewish Virtual Library. I Norge derimot, indoktrineres unge til hat, godt illustrert av Hamar AUF politikerens nylige utsagn der han ønsket at Hitler kunne komme tilbake og fortsette Holocaust. Det sier i grunnen alt at politikeren ikke ble ekskludert etter uttalelsen.

Norges internasjonale rykte som troverdig og rettferdig fredsmekler i Midtøsten er dessverre historie. Oslo avtalen 1993 representerte en av de få virkelig store hendelser som satte Norge på kartet internasjonalt. Under Oslo avtalene var Norge den viktigste aktøren i å ledsage forhandlingene om en tostatsløsning. Avtalen sier spesifikt at det er de to partene som sammen skal bli enige om grensesetting og delingen av landområder. Ingen andre land er spesielt nevnt i selve avtalen, ikke engang USA. Men noen ganske få år senere bestemte man seg utålmodig for å kaste Oslo avtalen på båten, gå fra løftene man selv hadde forpliktet seg til og oppmuntret palestinerne til å omgå Oslo avtalen og gå direkte til FN der man har søkt status som observatørstat basert på grensene før 1967.

 I dag har Norge forspilt sjansen som troverdig fredsmekler gjennom å dømme Israel og islamistene etter forskjellige skalaer. Vi har stilltiende akseptert at islamistene forfølger kristne, jøder og homofile. Det er et meget ubekvemt faktum.

Gå til innlegget

Forordet til boksuksessen ALARM.

Publisert rundt 9 år siden

1960-tallets brudd med sentrale etiske prinsipper har ført til en betydelig verdioppløsning i Norge. Dette har åpnet for en hedonistisk samfunnsutvikling der egoisme, hensynsløshet og mangel på grensesetting er i ferd med å bli sosialt akseptert.

I forbindelse med at LUTHER FORLAG nå utgir "Alarm, tanker om en kultur i krise", boken som ble en slik suksess i 2010 og som kom ut i 5 opplag på under et år, republiserer jeg her eksklusivt for Vårt Land Verdidebatt forordet i boken. Les det og si din mening!

Det er i dag behov for en ny forankring i egne kulturelle og religiøse tradisjoner i Europa. De siste tiårenes kulturradikale eliter har ført en politisk linje som har lagt vekt på å nedbygge tradisjonelle verdier for å imøtekomme de globale samfunnsendringene. Men i sin iver etter å degradere samfunnsautoriteter slik som lærer, prest eller lensmann, har man begått en grunnleggende feil. Man har ikke nyansert hvilke verdier som var verdt å ta vare på og hvilke som trengte reform. Dermed har man gjennomført en totalreform av alt.

Da direktøren for Datatilsynet, Georg Apenes, ble spurt av Aftenposten i desember 2009 hvilket utviklingstrekk som hadde bekymret ham mest det siste tiåret, uttrykte han følgende: «At vi i nesten overstrømmende toleranse overfor andres kultur, religion og verdinormer glemmer at vi også har et eget ståsted: et punkt å tolerere ut fra. Vi er livredde for en nasjonalisme som kan utarte seg til sjåvinisme. Men kan vi elske andre som oss selv dersom vi i praksis dementerer oss selv?» Spørsmålet er betimelig.

Konsekvensen av de kulturradikales forakt for egen kulturelle tilhørighet, er at mennesker har mistet tryggheten i egen tradisjonsrike nasjonalitet og forankringen i det kristne kulturelle fundamentet. Det er grunn til stor uro over en rekke sykdomstrekk ved dagens samfunn. Fordi det så lenge er blitt lagt ensidig vekt på materielle verdier og vitenskapelig etterprøvbarhet, mangler kulturen en tilsvarende vekt på moralsk energi. 1960-tallets brudd med sentrale etiske prinsipper har ført til en betydelig verdioppløsning. Dette har åpnet for en hedonistisk samfunnsutvikling der egoisme, hensynsløshet og mangel på grensesetting er i ferd med å bli sosialt akseptert.

Slik pendelen svinger fra den ene ytterligheten til den andre, erfarer mange i dag hvilken selvdestruktiv og selvutslettende kraft som ligger i det å ringeakte sine egne kulturelle og religiøse røtter. Mange ser svakheter ved et samfunn som ikke lenger legger vekt på høflighet og dannelse. Når individet blir påført identitetsbelastninger som er større enn det er bygd for å tåle, får det en knekk. Denne boken handler om disse belastningene og hva som bør gjøres for å oppnå en konstruktiv samfunnsutvikling. De av oss som over tid har opplevd samfunnseffektene av den ekstreme liberalismen og den kulturradikale hedonismen, har dermed blitt dets kulturkonservative fiender. Etter å ha kjent normoppløsningens selvdestruktivitet på kroppen, ønsker vi en større vekt på solidaritet, samhold, personlig ansvar og selvbegrensning. Om det å flytte til Norge

Som født og oppvokst i Sentral Afrika, har et positivt blikk på min egen religiøse tilhørighet preget meg helt siden jeg flyttet til Norge som 19-åring. Jeg har hatt vanskelig for å forstå hvorfor en del nordmenn har et så skeptisk forhold til en naturlig tro, en livsholdning som kjennetegner de fleste mennesker i andre deler av verden. Mine tidlige barneår var preget av nære relasjoner til både muslimer, kristne og hinduister. Noen av mine beste barndomsminner er knyttet til religiøse fester der storfamilier fra ulik etnisk opprinnelse møttes.

Man pyntet seg og spiste gourmetmat, danset og minnet hverandre om hvor viktig det var å være lojale, ta vare på de som står en nærmest og bry seg om andre. Slik jeg oppfattet religionen var dens hovedmål å rettlede mennesket til et tilfredsstillende og harmonisk liv med etiske retningslinjer som motiverte til gode handlinger.

Møtet med Norge ble et sjokk. Jeg strevde i flere år med å tilpasse meg det nye samfunnet som jeg oppfattet som ensidig materialistisk og kjølig følelseskaldt. Det forundret meg hvor alene mange var, i et samfunn som la vekt på individ på bekostning av fellesskap, selvrealisering istedenfor selvkontroll og materielle verdier på bekostning av utviklingen av dyder som integritet, lojalitet og ansvar. Etter hvert fikk jeg satt min egen bakgrunn i perspektiv. Sammenhengene som ikke alltid er synlige for nordmenn flest trådte tydeligere frem. Jeg ble trygg i min bi-kulturelle minoritetsidentitet og etablerte et utside-perspektiv på det norske samfunnet som nok preger deler av mine kulturanalyser.

Dette kampskriftet bærer preg av perspektiver og oppfatninger som er langt mer vanlig å støte på i internasjonale miljøer, men som i den meningstrange norske offentligheten nok kan virke provokative. Den som har noe kontroversielt å meddele inn i en ekstrem-liberal samtid, må tåle motstand. Håpet er at leseren skal la seg begeistre eller provosere til ny refleksjon. Dagens samfunn trenger nye tanker som kan konfrontere de forsteinede kulturradikale oppfatningene som altfor lenge har preget norsk offentlighet.

 

Ateismens tyranniske vesen For når en del nordmenn klager over religionens tyranniske vesen, glemmer de at intet århundre i historien har vært så preget av grove brudd på menneskeverdet, og aldri før har så mange uskyldige sivile mistet livet som i ateistisk-sosialistiske totalitære stater på 1900-tallet. Det er åpenbart at fristelsen til maktmisbruk er et menneskelig trekk som ikke bare gjelder den betydelige majoriteten i verden som har en gudstro. Falskhet og maktmisbruk i alle former, også blant religiøse ledere, har i historien bidratt til å skjule styrken i religionens sanne og fredsoppmuntrende vesen. De Hellige Skriftenes opprinnelig samfunnskritiske og mange ganger religionskritiske blikk har dermed smuldret opp i hendene på religiøse ledere som har trukket skriftsteder ut av sin sammenheng og valgt ut enkeltsitater som passet deres egen agenda. Konsekvensen har ofte vært opprør, blant de troende selv, men også blant utenforstående.

Man har med rette påpekt at religiøse i så måte representerer en dobbeltmoral som samfunnet ikke er tjent med. I min tidlige ungdom da jeg vokste opp i et multietnisk miljø i Den demokratiske republikken Kongo, kom jeg til den konklusjon at selv om denne typen religiøs falskhet kan prege enkelte muslimer, kristne og andre troende, bør det likevel ikke skygge for det faktum at religionen har gitt betydelige, konstruktive bidrag til samfunnsutvikling gjennom historien.

Tradisjonell europeisk etikk har vært en sentral forutsetning for fremveksten av stabile stater og hele den vestlige sivilisasjonens måte å tenke på. Det er igjen på tide å legge vekt på religionens positive rolle. Denne har en bred samfunnskritisk evne som moderne verdiliberale stater er i behov av for å motivere individer til solidaritet og samhold. Det er derfor en naturlig utvikling at religion har fått en fornyet politisk og sosial betydning.

Jeg vokste opp i en kultur der det var naturlig å lese i Bibelen, Koranen og andre Hellige Skrifter. Selv om min religiøsitet ble klart definert ut fra egen kulturelle tilhørighet, ble jeg oppfostret til å ha stor respekt for andres ståsted. Å tilhøre forskjellige religioner ble i det store og hele sett på som uproblematisk. Bunnlinjen var at man respekterte hverandres forskjellighet.

I dag er det liten respekt for religiøse menneskers livsholdninger. Dette er påfallende historieløst. Bibelen er verdens mest leste bok. Det er ikke uten grunn. Historiker Karsten Alnæs sier det slik i Bibelens vakreste tekster at foruten at De Hellige Skriftene er episke eventyr med store fortellinger som ryster, er de også selve bakteppet for vår kultur. Forfatter Roy Jacobsen hevder at Det gamle testamentet rager over all annen litteratur.

Kritisk kulturanalyse

Da den verdenskjente tyske filosofen Jürgen Habermas var i Bergen for å motta Holbergprisen i 2005, holdt han en bemerkelsesverdig tale. Dens unike innhold representerer et brudd med de akademiske teoriene som sier at troen på Gud er noe som karakteriserer uopplyste og tilbakestående samfunn. Nettopp fordi Habermas selv er en uttalt ateist og neo-marxist som hele sitt liv har kjempet for sekulariseringen av Europa, er det ytterst minneverdig å se en ledende filosof som ham skifte mening.

Talen rørte meg. Jeg følte at når en årvåken europeisk tenker som Habermas er storsinnet nok til å erkjenne svakhetene ved den ateistiske tenkningen som har preget Europa de siste tiårene, åpnet han for en ny respekt for hvilken grunnleggende betydning religiøs etikk og tenkemåte har hatt for fremveksten av sterke europeiske stater.

I årtier har vestlige tenkere antatt at jo mer verdsliggjort samfunnet blir og jo mer religiøs tro blir forvist til det private rom som en del av livet som ikke angår offentligheten, jo færre mennesker ville tro på Gud. Men troens betydning har ikke avtatt. I Vesten har religiøs tro fått et mer folkelig og privatisert preg, men like fullt spiller religion en betydelig rolle. Til og med i et av verdens mest ekstrem-sekulære land, Norge, tror tre av fire på en Gud. I USA er tallet så høyt som 90 %.

Dette kampskriftet med kritisk kulturanalyse vil berøre og belyse ulike aspekter ved dette temaet på en konfronterende og temperaturfylt måte, gjennom å ta for seg enkeltelementer i Habermas’ tale. Dette vil gjøres i kapitler som hver for seg er selvstendige. Av den grunn kan enkelte poeng gjentas der de faller naturlig inn i argumentasjonsrekken. En rekke idealer slik som religionsfrihet og respekt for menneskeverdet har også preget andre kulturer opp igjennom historien. Denne boken handler derimot i all hovedsak om verdifulle etiske grunnsetninger som har vært viktige for vestlig tenkning. De første kapitlene tar for seg hvordan det har seg at vi har havnet i en kultursituasjon som gjør at Habermas ser seg tvunget til å legge ny filosofisk vekt på den tradisjonelle europeiske etikken.

De neste fremmer kritikken mot de kulturradikales nedvurdering av egne kulturelle røtter og samfunnseffektene av at det er blitt tabu å snakke om moral og grensesetting. De siste kapitlene er en religionsfilosofisk analyse av hva religion er og hvorfor religiøs etikk har en frisk og direkte samfunnsrelevans. Tilslutt spør jeg hvorvidt dagens demokrati er tolerant eller i realiteten intolerant. Som tilhenger av at ulike faglige disipliner kan ha mye å tilføre hverandre, bryter jeg bevisst grensene mellom filosofi, teologi, religionshistorie og andre samfunnsvitenskapelige disipliner.

For å gjøre det enklere for leseren å følge resonnementene, er litteraturen som har vært brukt å finne sist i boken. I tillegg henvises det i det enkelte kapittel til bøker som bidrar med sentrale poeng i teksten. Enkelte kapitler er utvidet materiale fra kronikker jeg har publisert i landets aviser, andre er simpelthen analytiske refleksjoner fra et kulturpessimistisk ståsted. Jeg har ikke gjort forsøk på å være nyansert, slik at enhver side ved tematikken belyses. Den demokratiske debatt bør fungere slik at når noen trekker frem relevante og rasjonelle argumenter, kan andre trå til for å nyansere bildet. For det er mange gode poeng, både blant ateister, agnostikere og troende. Sammen skal vi legge grunnen for fremtidens samfunn som forhåpentligvis vil preges av gjensidig toleranse, men også en respekt for toleransens sluttpunkt: der man ikke enes og må leve med det. Fordi religionsfiendtlige argumenter så lenge har preget norsk offentlighet, legger jeg derfor frem en rekke poeng som også må være med for å få helhetlige og balanserte samfunnsdebatter.

 

 

Gå til innlegget

Kommentar til Espens Ottosens utspill om «enomme kristne ulver».

Da jeg ble kontaktet av Vårt Land igår for å kommentere Espen Ottosens utspill, var min umiddelbare reaksjon at Ottosen for det første er feilinformert.

LES OGSÅ ESPEN OTTOSENS ARTIKKEL «ENSOMME KRISTNE ULVER»

Jeg har en klar tilhørighet i Den norske kirke og alltid vært tydelig på det. Det er mulig Ottosen mener at mennesker fra det brede laget av Den norske kirke ikke skal få lov til å uttale seg i offentlig debatt og ikke har autoritet i kirkelige debatter, eller at medlemmer i den norske kirke ikke skal tillegges autoritet når de uttrykker seg faglig eller som del av den konservative bevegelse i offentligheten. Isåfall er Ottosen fri til å mene dette, skjønt det fremstår påfallende isolasjonistisk snevert.

Dessuten og for det andre representerer Ottosens angrep på andre troende i offentlig debatt den tidstypiske lave takhøyde blant enkelte kristne. Det er jo nettopp dette som har bidratt til den påfallende småligheten og misunnelsen som så lenge har preget for mange. Hvorfor er det så vanskelig å vise storhet, inkludere og være takknemlig for pluraliteten blant konservative røster i Norge? Om vi er forskjellige, er ikke det bare flott og nettopp en kjerneverdi i konservatismen: respekten for forskjellige meninger og ulike faglige ståsted. Noen er teologer, andre er historikere, statsvitere, noen er uformelle uutdannede pastorer og andre er anglikanere og katolikker: Det bør da være rom for alle i et liberalt demokrati og i den kristne kirke? Eller mener Ottosen at det bare skal være rom for hans egen organisasjon?

For det tredje: Ottosen har nok ikke fått med seg i hvilken bred sammenheng blant annet jeg står i. Jeg samtaler med alt fra ledende politikere til professorer, prester og sogneprester, kjendiser og skuespillere, redaktører og forfattere samt mange andre som står sammen for å fremme det konstruktive ved de ulike variantene av konservative verdier. Vi står sammen i et bredt nettverk og inkluderer gjerne Ottosen i dette! Han er hjertelig velkommen! Jeg synes vi skulle stå sammen og tillate forskjellighet i stedet for å angripe hverandre.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere