Hanne Nabintu Herland

Alder: 2
  RSS

Om Hanne Nabintu

Religionshistoriker, forfatter og grunnlegger av The Herland Report, som når millioner årlig, Hanne Nabintu Herland, er kjent fra media som en fryktløs kritiker av politisk-korrekthet. Hun hevder at våre demokratier er tatt over av en ekstrem-liberal elite, både på Høyre- og Venstresiden, som ikke lenger lytter til folket.

Herland har bodd en årrekke utenfor Norge, og flyttet tilbake i 2018. Hun er født og oppvokst i Afrika, har lenge bodd i Sør Amerika og Midtøsten. Hun har reist mye over hele verden og snakker en rekke språk.

Aktuell med ny bok: Det nye Babylon. Hvordan Vesten mistet sin storhet. Ventura Forlag. Kjøp den hos ARK eller andre bokhandlere.

Herlands daglige arbeid er å lede The Herland Report nyhetssiden og Herland Report TV (HTV) når millioner årlig, med 13.5 millioner ganger leste artikler og sette web-TV programmer siste år. Herland Report tar tverrpolitisk opp tema knyttet til utenrikspolitikk, kultur, religion, Midtøsten og et Europa i forfall sett fra et annerledes perspektiv, fritt for politisk korrekthet.

Herland Report har stor tro på et samfunn som tillater ytringsfrihet og arbeider i et vidtrekkende internasjonalt nettverk og leverer nasjonale og internasjonale artikler og intervjuer med ledende fritenkere, intellektuelle, forfattere, aktivister og andre.

Herlands tidligere bøker er blant annet bestselgeren "Alarm. Tanker om en kultur i krise" fra 2010 som kom i 5 opplag på under et år. Selvbiografien "Respekt" fra 2012 kom i 2. opplag etter bare dager i salg. Her forteller Herland om sin oppvekst i krigsherjede Afrika og om møtet med Norge, janteloven, gruppepresset og den strukturelle sosialistiske rasismen som gjennomsyrer norsk tankegang.

I "Ny vind over Norge" deltok Erna Solberg, Siv Jensen og venstreradikale Walid al Kubaisi i en analyse av hvilke verdier vi trenger mer av. Herland skrev også forordet i Odd Nerdrums "Crime and refuge» og har markert seg som en tilhenger av figurativ kunst.

Les artikler, ta kontakt: www.hannenabintuherland.com. Facebook fordelt på tre sider: Engelsk side "The Herland Report", norsk fan-side "Herland Report Norsk" og venneside, tilsammen rundt 130 000 følgere. Twitter brukes lite @HanneNabintuHer

Følgere

Vi fremstår i dag som en ekstremliberal og hedonistisk kultur som i stor grad har blitt anti-kristen og anti-troende i sitt vesen. Mangelen på respekt for kristne, muslimer og jøder er bemerkelsesverdig sterk og minner om ren forfølgelse.

Det er en glede for meg å åpne denne konferansen med noen alvorlige refleksjoner rundt der faktum at vår europeiske kultur er i dramatisk endring. For samfunnet reflekterer ikke de samme verdier i dag som den gjorde da Europa først ble en verdensledende sivilisasjon. Da sto den protestantiske etikken, arbeidsviljen, selvdisiplinen og gudsfrykten i spissen for utviklingen av det markedskapitalistiske system som sikret individets eierskap til egen arbeidskraft, privat eiendomsrett og krav om ansvarlighet og plikter i fellesskapet.

I dag har vi har skiftet verdigrunnlag. Vestlig kultur har vært igjennom en gjennomgripende neo-marxistisk strukturell endring som kulminerte i 1970-tallets verdirevolusjon, der det gjaldt å angripe familiestrukturen, kjønnsrollemønstre, religiøse og tradisjonelle verdier.

Vi fremstår i dag som en ekstremliberal og hedonistisk kultur som i stor grad har blitt anti-kristen og anti-troende i sitt vesen. Jakten på lykke er stadig oftere definert som et materialistisk selvrealiseringsprosjekt, preget av hedonistisk nytelse i en verden som på mange måter fremstår eksistensielt meningstom, følelseskald og fragmentert. Vi har idealisert det verdirelative samfunn og oppmuntret borgere til å dyrke en stadig større individualisering av moral, normer og identitet.

Dette er noe helt annet enn liberalismen som vi kjenner fra opplysningstiden, den vektla individets frihet og personens plikter og ansvar. Dersom mennesket frigjøres fra ansvaret i fellesskapet, kan individualismen, pessimistisk sett, bli frihetsundergravende og utvikle seg til en slags ekstremindividualisme som tar knekken på solidariteten og bidra til en verdiforvitring som truer selve kulturens stabilitet. For å sitere Platon: For mye frihet blir bare en ny form for slaveri.http://www.robertbellah.com/../images/up.gif

Vi kaller oss liberale, men er i realiteten gjennomsyret av en intolerant, innbitt motstand mot de som bryter med konsensus. Vier liberale mot alt unntatt de som hevder at det finnes positive sider ved nasjonale verdier og gudstro. Kravet om toleranse brukes i realiteten til å kneble motstanderne av det anti-religiøse samfunn. Frihet er i stor grad definert som retten til å si ja til det politisk korrekte, slik det presenteres i media. 

Dette gir seg utslag i en stadig mer kynisk mobbekultur med latterliggjøring og hets på en måte som i andre samfunn defineres som ren forfølgelse av de troende. I en slik tilstand, fostres det Fritt Ords «Status for Ytringsfriheten i Norge» betegnet som selvsensur, - man kunne godt kalt dette fenomenet ved dets rette ord: sensur. Effekten av å leve i et sensurerende samfunn er at folk ikke tør å si sin mening. Nordmenn tør ikke si det de mener av frykt for represalier. Dette har vi hørt før i Europa.

Filosofen Hannah Arendt snakket etter krigen omhvorledes individets frihet kveles når gruppetenkningen overtar på en slik måte at “massene” kontrolleres av en dominerende stat med sterke eliter som ønsker å dominere alle deler av samfunnsutviklingen.

Rundt 75 % i Europa betegner seg tross alt som kristne, da er ikke engang muslimer og andre religiøse tatt med, mens bare rundt 2 % er ateister. Hvorfor er det en så bemerkelsesverdig lav respekt for disse? Den opprinnelige sekulære tanke, altså skillet mellom kirke og stat, var ikke at staten og de politiske elitene skulle skyve troen på Gud ut av Europa.

Nå erfarer muslimer det samme presset som kristne har levd med i tiår, i en unyansert vestlig presse som stadig fremstiller islam som om hele religionen til 1.2 milliarder mennesker er ensbetydende med terror og ekstremisme. Og fordi vi lever så langt unna Midtøsten og våre medier så sjelden reflekterer virkeligheten der, men altfor ofte politisk propaganda, så forstår vi ikke mangfoldigheten og fortvilelsen som er så stor blant mange muslimer nettopp over ekstremismens intoleranse.

Vi skulle være et kunnskapssamfunn med høyde under taket, hvorfor godtar mediene at de reduseres til et talerør for politisk-ideologisk propaganda av samme type som man anklager sine motstandere for å fremme?

Muslimer arbeidsinnvandret med troens fane høyt hevet og krevde respekt for sin religionsutøvelse.Til og med muslimer stilner i dag i møtet med den knallharde tonen i ekstremliberale, anti-religiøse Europa hvor vi har gjort det til vår stolthet å trampe ned de troende.

Nå gjør muslimer det kristne har gjort lenge, trekker seg sammen i lukkede, fryktpregede miljøer som nettopp fostrer vidt forskjellige verdier som siden slår ut i mistillit mellom samfunnsgrupper. Med dagens segregerte, parallelle virkeligheter der vi selv har loset mange ikke-vestlige innflyttere ned i en stønadsavhengig underklassekultur, tegner bildet som kjent ikke spesielt positivt i øyeblikket.

Også ytringsfriheten er under dramatisk endring. Definert som borgerretten til å ytre det man ønsker om ulike tema, kan en ukontrollert, ekstremliberal ytringsfrihet trukket ut av sin sammenheng, bidra til å legitimere en mobbekultur preget av uhøflighet, personsjikane, mangel på dannelse, frekkhet og regelrett ondskap i måten vi snakker om hverandre.

FNs menneskerettserklæring fra 1949 uttrykker tydelig at ytringsrett ikke er ensbetydende med retten til å hetse andre. Høflighet har alltid vært en forutsetning for gjensidig respekt.

Ytringsfrihet er ikke sekulær ekstremistiske krefters våpen til å knuse de troendes stemme i offentligheten. Vi har i Europa operert med toleranseprinsippet, - retten til å være uenige og bli respektert for det, men altfor mange erfaringer dagens sekulære krefters misbruk av ytringsfrihet og toleranse som et hersketeknisk maktmiddel for å tvinge religiøse stemmer i kne.

Straks man uttrykker oppfatninger som bryter med den anti-kristne konsensus får høre at man er alt fra intolerant, illiberal, gammeldags, utdatert, rasist, motstander av fremskritt, kvinnefiendtlig og fascistisk.

La meg for øvrig minne om at nasjonal sosialismen var venstrevridd. NAZI er forkortelsen for det Nasjonal Sosialistiske Arbeiderparti i Tyskland. Nazismen var sosialistisk. Den samme ideologien som ble hyllet før krigen ble kun noe nyansert og videreført etter krigen under betegnelsen neo-marxisme. Nazismen var venstreekstrem, ikke høyreekstrem slik enkelte forsøker å vri det til.

I vår tid endres vi også sterkt demografisk. Etter 40 år med hippie-bevegelsens budskap om opprør mot borgerlige verdier og ekteskapet, består kvinnens frihet av en egosentrisk selvrealisering som innebærer en revolt mot rollen som barneføderske, husmor- og elskerinne i parforholdet, - kvinnens verdi defineres omtrent ene og alene utfra hvor bra hun gjør det i arbeidslivet utenfor hjemmet. Hun er blitt en dobbeltarbeidende, utslitt og avfemininisert. Undersøkelser viser at omlag 40 % av norske kvinner sier at de ikke engang orker sex med partneren, så slitsomt er livet blitt.

Likeverdspørsmålet, som opprinnelig handlet om like politiske og sosiale rettigheter er blitt en brutal kjønnskamp preget av skilsmisser og et markant mannshat. 

I et slikt familiefiendtlig miljø, føder vi heller nesten ikke barn lenger. I Italia er fødselsraten rundt 1 barn pr kvinne. I løpet av de siste tiårene, har vi også praktisert en abortlov som har sørget for at om lag 600 000 nordmenn IKKE ble født. I England er det snakk om Holocaust-tall på millioner. Jeg er helt enig i at abort noen ganger er nødvendig, men vi bruker det jo som prevensjonsmetode og knapt problematiserer det etiske perspektivet.

Abortlovgivningens kortsiktige vekt på mors rett til å fjerne uønskede barn, skaper en barnløshetskultur som på sikt stanser befolkningens evne til å fornye seg. Vi vil absolutt ikke ha disse barna. Vi kvinner går i tog og skriker av sinne, det fråder rundt munnen på mange som er helt ville i blikket, hvis noen antyder at vi burde føde de barna vi blir svangre med. Hvilken kultur hater sine egne avkom med et så intenst hat?

Hvilken fremtid har vi i Europa uten etterkommere? Muslimer og andre ikke-vestlige innflyttere kommer fra barneelskende kulturer, mange har 6-8 barn hver. Antallet innflyttere utgjør i dag omtrent det samme antallet vi har fjernet i aborter. I et slikt klima er det kun et tidsspørsmål før andre folkeslag med andre, sterke religioner overtar i et barnløst, verdiforvirret Europa.

Kristne har lenge levd med den ekstremsekulære respektløsheten for de troende, - så lenge at vi er blitt vant med det, man har resignert trukket seg tilbake i lukkede fellesskap som minner mest om undergrunnkirkene i Kina og det gamle Sovjet. Der inne har man dyrket forholdet til likesinnede, og altfor ofte tidd der man burde talt og vært villig til å stå i samfunnets gapestokk og å bli forfulgt for Kristi navns skyld.«Gled dere» sier Skriften, «når de snakker ondt om dere for mitt navns skyld». Det bør være vår ære å bli forfulgt, slik Kristus ble forfulgt og drept og slik disiplene alle ble martyrer for troen i sin egen samtid.

Nevner man de ti bud i dag eller henviser til den kompromissløse Bibelen, hvis budskap på flere områder overhode ikke er kompatibelt med dagens ekstremliberale trender, trår media temmelig raskt til med de samme former for skjellsord som nevnt ovenfor. Og Kirkens feige biskoper har vært dyktige til å adlyde sine mer eller mindre ateistiske arbeidsgivere i staten for å beholde sine sekulære privilegier. De sier bemerkelsesverdig lite om de grunnleggende kristne dogmene, om Guds dommedag der alle mennesker skal bli dømt for sine handlinger og valg mens de levde, om Lucifers tilstedeværelse i verden og korrumpering av menneskesinnet, om behovet for å gripe Guds frelse og deretter omvende seg fra sitt gamle liv og tre inn i renhet og finne fred, og om den avgjørende kampen mot sinnsgiftene og det onde i vårt indre.

Hvis det heller ikke i kristne sammenhenger settes grenser mellom rett og galt, får vi en kristendom som er en annen religion enn den temmelig tøffe varianten som Jesus Kristus sto for. Kristne hevder at samfunnet bør lære av «våre kristne verdier». Men enkelte av dagens «kristne miljøer» representerer stikk motsatte holdninger av hva Jesus selv anbefalte: selvgodhet, mangel på ydmykhet, materialisme, feighet, uærlighet, ondt snakk om andre, dobbeltmoral og sladder. Sett kritisk, preges vår tid vel så mye av de kristnes eget svik mot kristendommens genuint kompromissløse verdier, som av samfunnets opprør mot gudstroen.

Jesus var en radikal skikkelse som brøt kraftfullt med datidens konsensus. Han var en markant religionskritiker der religiøse ledere misbrukte sin makt, motstander av klasseskiller med en høy respekt for kvinner som brøt tvert med datidens tradisjoner, idet han angrep dobbeltmoral og mangelen på rettferdighet. Han etablerte, uten frykt for det nye, en helt ny likeverdig måte å betrakte medmennesker på

Jesus var intet mildt lam som gikk omkring og smilte til alt som skjedde. Han trakk seg ikke tilbake fra samfunnet, men ble kalt både storeter og vindrikker og vanket på folks fester der han samtalte med mennesker fra alle samfunnslag.

De store kristne reformbevegelsene i historien reflekterte den samme typen utadrettede samfunnsengasjement som viste seg sosialt arbeid, godhet mot andre og vilje til å ta oppgjøret med sin egen likegyldighet, middelmådighet og hovmod. Finansmann og bedehusikon Hans Nielsen Hauge sto for 200 år siden i spissen for en slik konstruktiv samfunnsreformasjon i Norge som gjenreiste respekten for hardt arbeid, felleskap, frykt for Gud, nasjonal stolthet og en sunn balanse mellom materielle og åndelige verdier, der samvittighetskulturen ble sett på som veiviser til et balansert liv.

Tiden er inne for en åndelig så vel som moralsk opprustning. Nettopp verdier som solidaritet og empati, moderne synonymer til det gamle nestekjærlighetsbegrepet, er limet som evner å binde oss alle sammen. La oss stå opp for hva vi tror på og bidra til åndelig lys over Europa.

 

Gå til innlegget

USA som fallende stjerne

Publisert rundt 7 år siden

USA de siste tiårene har utviklet seg fra å være et folkestyre med reell folkemakt til et oligarki, der pengesterke eliter både på venstre og høyresiden styrer USA temmelig samkjørt.

At Noam Chomsky, som er kåret til USAs ledende intellektuelle og verdens mest siterte forsker, skriver at USA har utviklet seg til å bli vår tids største kilde til terror, er deprimerende lesning. Det har lenge vært kjent at Chomsky hevder at USA ikke lenger er et demokrati, men mer en ettparti stat der et oligarki med en elitene styrer på vegne av, og ofte på tross av folkets interesser.

En nylig studie fra Princeton universitetet kommer til samme konklusjon. Martin Gilens and Benjamin I. Page har utredet hvorledes USA de siste tiårene har utviklet seg fra å være et folkestyre med reell folkemakt til et oligarki, der pengesterke eliter både på venstre og høyresiden styrer USA temmelig samkjørt. Det klassiske høyre-venstreside skillet i politikken er i ferd med å bli utdatert. Det USA vi kjente i gamle dager med Marshall-hjelp, borgerrettigheter og kamp for individets frihet, kan se ut til å være i bred stagnasjon.

Chomsky publiserte nylig sin kritikk i TruthOut, der han henviste til CIAs gjennomgang av USAs hemmelige operasjoner. Kritikken handlet i hovedsak om innblandingen i andre staters indre anliggende på en slik måte at man aktivt har bidratt til destabilisering og humanitære tragedier. New York Times omtalte 15.10 CIA rapporten og Obama administrasjonens konklusjon om at de hemmelige aksjonene i land som Cuba, Angola, Sør Afrika, Nicaragua hadde vært så mislykket at man burde revurdere hele strategien. Avisen ytret skepsis mot den nå pågående støtten til syriske opprørere i lys av nettopp dette. En av Chomskys store poeng er at også NATO har dramatisk endret karakter. Etter Sovjetunionens fall gikk NATO fra å være en europeisk forsvarsallianse til å bli en amerikansk ledet intervensjonsstyrke og aggresjonsmakt med ønske om å dominere verdens olje og gassindustri.

Chomskys siste, revolusjonerende uttalelser om USA som kilde til terror aktualiseres særlig i lys av de senere årenes mislykkede utenrikspolitikk i Midtøsten og dagens faretruende opptrapping mot ny kald krig. Angrepene mot ISIS er for det første grunnlovsstridige, påpeker Yale professor Bruce Ackerman, men de er også imot den amerikanske befolkningens ønsker der 74 % ifølge Public Policy Polling ikke ønsker mer krig. En foruroligende lav respekt for nasjonale staters suverenitet er også åpenbar idet USA angrep inne i Syria uten engang å samtale med landets regjering. Grupper som ISIS må selvsagt bekjempes, men det er et paradoks at slike terrorfraksjoner både bruker amerikanske våpen og biler. Da ISIS opererte i Syria i kampen mot president Bashar al-Assad, mottok de ifølge internasjonale medier både støtte fra USA og ble trent av amerikanerne i Jordan. Helt fra begynnelsen av konflikten, har syrerne selv sagt at krigen kom i kjølvannet av at de etter Libyakrigen, ble invadert av tungt bevæpnede sunni-ekstreme grupper som kom utenfra.

At ISIS ble dannet i kjølvannet av USAs invasjon av Irak der amerikanerne forrykket maktbalansen og ga shia-grupper regjeringsmakt, disse som siden har begått overgrep mot sunni-muslimer, gjør ikke saken bedre.  USA kan heller ikke påstå at man ikke har vært klar over det potensielt destruktive i situasjonen. Allerede i 1994 ga visepresident under George Bush, Dick Cheney, et intervju der han nettopp beskrev farene ved forrykke maktbalansen mellom fraksjonene i Irak.

Nå hevder Obama ifølge CNN, at kampen mot sunni-ISIS går for sakte fordi Assad, - ISIS’ fiende, ikke er bekjempet. Dette gir nye selvmotsigende, forvirrede signaler som varsler om ytterligere destabilisering i den allerede flerdimensjonal regionskrigen som er den verste humanitære katastrofen siden andre verdenskrig.

Mangeårig utenriksminister og leder av Verdensbanken, Robert McNamara påpekte i The fog of war at USAs deltagelse i borgerkriger gjennom ensidig støtte til den ene part, er nettopp strategien som har gjort at man mislyktes i å bidra til konfliktløsning. Henry Kissinger ser ut til å dele bekymringen. I sin siste bok, World Order mener han at amerikansk politikk har latt seg fenge av en ideologisk tro på «innføring av demokrati og menneskerettigheter» ville løse Midtøstens utfordringer. Man har engasjert seg i idealistiske korstog uten respekt for realitetene på bakken. Resultatet av USAs bidrag til regimeendring i land som Afghanistan, Irak, Libya, Egypt og Syria har vært at alt er blitt mye verre. Man har ikke tatt høyde for at demokratiet som styreform ble utviklet i Vesten over flere hundre år, og ikke automatisk lar seg tvangsinnføre militært i andre regioner. Kissinger etterlyser en reorientering mot politisk realisme og nasjonalstatens suverenitet som premiss for en restabilisering av den nå truede verdensfreden.

Det er et betydelig paradoks at USA med sine idealistiske demokrati-ønsker nyter langt mindre respekt i Midtøsten i dag enn den mer realitetsorienterte linjen til russiske Vladimir Putin, som to år på rad er kåret av Forbes Magazine som verdens mektigste mann. Det er et tilsvarende paradoks at vestlige medier i så liten grad reflekterer de pluralistiske realitetene på bakken i mange land som er utenfor den vestlige sonen. Her kunne man lært mye om andre som kunne ført til mer fred. Den vestlige drømmen om en urealistisk idealisme kan være nettopp det som fører verden ut i nye storkonflikter.

Faren for at det tidligere, så demokratiske USA, skulle utvikle seg til en autokratisk militærstat som ikke respekterer forordninger som regulerer forholdet mellom selvstendige stater, har følgelig lenge bekymret ledende tenkere. President Eisenhowers tale fra 1961 er talende, der han på mange måter uttrykker frykten for demokratiets forvitring i USA ved å hevde at en sterk økning av militærmaktens politiske påvirkning er en særlig fare. Eisenhowers advarsel om å aldri la denne potensielt katastrofale kombinasjonen true de amerikanske friheter eller demokratiske prosesser, er skremmende å betrakte i dag, særlig da det kan se ut til at nettopp det han fryktet har skjedd.

I den grad USA er på vei mot en autokratisk styreform, er det god grunn i Europa til ikke å etterfølge eksemplet.


Først publisert i Dagbladet 2.2.14

 

 

Gå til innlegget

USA begår overgrep i Midtøsten

Publisert rundt 7 år siden

Det er all grunn til ikke å følge USAs aggresjonspolitikk i Midtøsten. I det nye ideologisk- heller enn realisme motiverte USA er det åpenbart ikke lenger folkets vilje som teller.

Så bomber USA Midøsten atter en gang og «deltar i borgerkriger gjennom å ensidig støtte den ene av partene», som Robert McNamara advarte så sterkt imot i The fog of war. Denne gangen sloss USA mot ISIS, som de siste månedene har vist at de har med seg verdens beste presseeksperter og noen av verdens rikeste som har hjulpet dem til makten.

Paradoksene står i kø. For ifølge Foreign Affairs teller ISIS kun noen få tusen sunni-jihadister, i 2011 var de så få som 800 i Irak. Etter ISIS’ verdensomspennende PR kampanjer, går nå USA også til angrep inne i Syria sammen med ledende sunni-stater,- de samme som i lang tid har ønsket å styrte den demokratisk valgte regjeringen i Syria.

I USA har man nå gitt betydelig støtte til sunni-jihadister i Syria, skjønt alle vet at disse har samme mål som ISIS, nemlig å fjerne shia støttede Bashar al-Assad i det som er vår tids blodigste geopolitiske regions- og religionskrig. The Washington Institute og andre kilder bekrefter at ISIS har mottatt hundrevis av millioner dollar fra personer i Saudi Arabia, Qatar, Tyrkia og Kuwait, - land som alle er USAs allierte i regionen. Seniorforsker ved Washington Institute for Near East Policy, Andrew Tabler, påpeker at pengene har gått via Kuwait og inn til Syria opprørere som ble organisert som deler av ISIS.

At USA bryter internasjonal lov ved å bombe Syria uten samtykke fra landets myndigheter ser ikke ut til å bekymre amerikanerne. At en rekke av de USA støttede sunni-ekstremistene i Syria ifølge AntiWar har inngått enn ikke-angrepspakt med ISIS, er visstnok heller ikke viktig. At Assad er demokratisk valgt og ved forrige valg fikk over 88.7 % av stemmene, har heller ingen påvirkningskraft.I dagens USA er respekten for FNs folkerett og staters suverenitet lik null.At Assad støttes desperat av kristne og andre minoriteter, er sekulær og vestlig kledd med en kone som ikke bruker hijab, betyr intet. Anklagene mot Assad om bruk av kjemiske våpen har heller aldri blitt verifisert og omtrent de eneste områdene man ikke fikk samlet inn kjemisk arsenal fra var i regioner kontrollert av opprørere.

At en undersøkelse fra Public Policy Polling viste at hele 74 % av USAs befolkning er imot en ny krig i Midtøsten, spiller også liten rolle. I det nye ideologisk- heller enn realisme motiverte USA er det åpenbart ikke lenger folkets vilje som teller. Professor Bruce Ackerman ved Yale University sier at krigshandling mot ISIS også bryter med konstitusjonen som krever et nytt mandat fra Kongressen, ettersom autorisasjonen etter «9.11-attentatet» kun gjaldt aksjon mot land som hadde deltatt i planleggingen av dette.

Igjen ser Samuel Huntington ut til å få rett i sine dystre fremtidsprognoser om at storkonflikter kom til å gå langs kulturelle skillelinjer, fordi sivilisasjonene ikke forstår hverandre. Med mindre det er verre: man forstår hva man gjør, men våpen- og andre industriers profittsøkende trenger krig. For uten USAs aktive deltagelse i ødeleggelsen av land etter land, ville konfliktene ikke på langt nær vært på samme nivå.

Også Norge tok feil. APs leder, Jonas Gahr Støre skrev i New York Times at den arabiske våren “ikke er basert på islamistiske strømninger, men er langt mer pragmatisk enn Vesten ser ut til å tro» og «vil ikke åpne for nye muligheter for Al Qaida». Siden bombet Norge Libya, Afrikas rikeste stat sønder og sammen etter ordre fra USA og hjalp nettopp Benghazis Al Qaida tilknyttede opprørere til makten. Libya var et land der verdiene var jevnt fordelt i en velferdsstat med et BNP høyere enn Italia, Australia. NRK Brennpunkt dokumenterte siden hvorledes norske piloter fikk beskjed om å bombe tilfeldige mål. Krigsdeltagelse ble ikke engang diskutert i Stortinget, det var snakk om en SMS til enkelte partiledere.

Selv var jeg en av de få som hadde innsigelser, idet jeg i Aftenposten påpekte at NATOs krigføring og bidrag til folkemordet i Libya er et av vår tids verste eksempler på Vestens overgrep. NATO har gått fra å være en transatlantisk forsvarsallianse til en maktpolitisk angrepsallianse mot svake stater der Vestens interesser er truet. 

Iraks statsminister, Nouri al-Maliki anklaget nylig Saudi Arabia og Qatar for å stå bak borgerkrigen i Syria med over 6 millioner flyktninger og hundretusenvis drept.  Det ser heller ikke spesielt bra ut at Saudi prins Bandar bin Sultan ifølge The Independent allerede i 2001 uttrykte til MI6 at «I nær fremtid vil shia muslimer lide betydelig i Midtøsten. Vi er 1 milliard sunni-muslimer som er lei av å ha shia i regionen.»

Pardoksalt nok hylles udemokratiske Saudi Arabia og dets prinser av republikanernes leder, senator John McCain. Han bekreftet ifølge CNN selv linken til Saudi Arabia da han: «takket Gud for Qatar, Saudi Arabia og prins Bandar som sammen med oss finansierer opprøret i Syria.» Han tok ifølge The Atlantic æren for å ha oppmuntret Riyadh til å bistå økonomisk. USA var altså en aktiv medspiller i opptakten til den grusomste borgerkrigen etter andre verdenskrig.

Da McCain besøkte Syria for å vise USAs støtte til sunni-opprørere i 2013, ble han smilende avbildet med opprørsledere. Det kan pinlig nok se ut til at ISIS’ leder, Abu Bakr al-Baghdadi er en av dem, noe som har ført til betydelig spekulasjon. Bildene viser også ifølge The Telegraph amerikansk støtte til det gamle Baath partiet til Saddam Hussein der nåværende leder General Al-Douri lenge vært på USAs liste over ettersøkte terrorister. En rapport fra Der Spiegel hevder dessuten at USA direkte har trent opp ISIS medlemmer i Jordan.

Her er enda en ironi: Når ISIS er i Syria er de USAs allierte, når de krysser grensen over til Irak, blir de fienden. For sunni-jihadi grupper har i Syria lenge bedrevet samme aktivitet som nå gjøres i Irak, - halshugging, korsfestelser, drap på sivile. 

Det er all grunn til ikke å følge USAs aggresjonspolitikk i Midtøsten.

Hvis ikke vinden snur, kan vi stå overfor svært alvorlige storkriger som kan føre verden ut i ytterligere mangel på stabilitet.   

 

 

Aftenposten kronikk 29.9.14

Gå til innlegget

Apokalypse, dommedag og helvete

Publisert nesten 8 år siden

Hvis verdens ledende religioner samlet advarer mot en kommende dom uten mulighet for benådning, hjelper det lite å bli fornærmet eller sint over det. Dersom dette apokalyptiske scenarioet stemmer, er det klokere å forberede seg så godt man kan.


Ateister mener at kristentroen er en usannsynlig religion. Mange av dem som er sikre på at det ikke er et liv etter døden, respekterer likevel andres rett til å tro på en åndelig dimensjon og livet etter døden. Enkelte ateister viser derimot en bemerkelsesverdig intoleranse og nærmest et raseri i møtet med de kristne dogmene. Skribent Gunn Hild Lem ser ut til å være blant dem. I NRK Ytring 9.2. svartmaler Lem den kristne troen, latterliggjør en ung prest og skriver direkte usant om sentrale dogmer. En nyansering er derfor nødvendig.

I Norge har vi religions- og ytringsfrihet. Det innebærer at mennesker får lov til å tro på hva de vil og bør snakke fritt om sin tro i samfunnet uten å bli hetset. 84 % av den norske befolkningen er tilknyttet et trossamfunn og over 70 % tror på en Gud, ifølge ISSP 2008. Da den unge, kristne forkynneren, Tor André Haddeland i Indremisjonsforbundet påpekte i en reportasje at han tror på en tilstand etter døden der enhver vil bli stilt til ansvar for sine handlinger, føyde han seg inn i rekken av de 2.2 milliarder mennesker som betegner seg som kristne

Sett i et bredere religionsperspektiv er det langt fra bare kristne som advarer mot en kommende dom. Også 1.4 milliarder muslimer har tanker om Guds dommedag, en apokalyptisk endetidstilstand der enhver skal stilles til ansvar for sine handlinger i livet. Muslimer mener at dommedag er en påminnelse om Guds rettferdighet, at han ser all den ondskap mange bedriver mot uskyldige, Gud vil dømme rettferdig. Frykten for dommedag gjør dermed at individet bør tenke seg om før man gjør noe ondt mot andre. Man mener at det er et «øye som ser» alt som skjer på jorden. Mennesket ansees ikke som overlatt til seg selv i en meningstom tilværelse der «Gud er død» og samvittigheten en unyttig veiviser, slik Nietzsche ville ha det til. 

Andre verdensledende religioner belyser også noe av det samme spørsmålet. Hinduismens reinkarnasjon berører menneskets iboende følelse av at å velge det gode eller det onde vil få store konsekvenser i livet etter døden. Også her er budskapet om helvete. I Per Kværne og Kari Vogts Religionsleksikon defineres «helvete» fra det norrøne ordet «hel» og er en betegnelse på døden, dødsriket og en straff som enten er tidsbegrenset eller evig. Ofte er det et sted i jordens indre som er oppdelt i flere avdelinger, både kalde og varme. 

Middelalderens og andre epokers forestillinger om helvete, blant annet beskrevet i Dantes Inferno, lar seg derimot ikke automatisk forene med Bibelens lære om dommens dag eller dødsriket. For ordens skyld, betegnelsen «dødsrike» nevnes rundt 60 ganger i Bibelen, «helvete» om lag 7. Ord er oversatt noe ulikt fra hebraisk, gresk og arameisk. Til sammenligning er ordet «rettferdighet» brukt rundt 120 ganger, «god» og «godhet» rundt 220 ganger. Hele den kristne religionens tyngde er kjærlighetsfortellingen mellom Gud og mennesket som gis nåde. 

Buddhismen snakker i likhet med kristentroen også om veien til en bedre tilstand i dette livet. Her er det viktig at mennesket tar oppgjøret med sine egne sinnsgifter, slik som grådighet, hat, misunnelse og seksuelle utskeielser. Hensikten er å finne en sunn, balansert middelvei mellom askese og hedonisme, for å lettere oppnå åndelig opplysning og livsharmoni. Her hjelper institusjoner som Modum Bads avdelinger lidende mennesker å gjenfinne den sunne balansen. 

Poenget er at i religionenes livsfilosofi får vår valg konsekvenser, både for dette livet og det neste. Og fordi mennesket er kapabelt til både godt og ondt, er grensesetting også viktig i samfunnet forøvrig. Trafikkregler og andre lovparagrafer er til for å sikre gode spilleregler der idealet er å belønne den lovlydige og sørge for en stabil stat med respekt for menneskeverdet. 

Hvis verdens ledende religioner samlet advarer mot en kommende dom uten mulighet for benådning, hjelper det lite å bli fornærmet eller sint over det. Dersom dette apokalyptiske scenarioet stemmer, er det klokere å forberede seg så godt man kan. Den hendelsen vil uansett skje enten vi liker det eller ikke. Det er litt av en tankevekker

Gunn Hild Lem spør indignert om vi alle er fordømt og egentlig ikke fortjener Guds godhet. Svaret er ja. Kristentroen forteller kort oppsummert at mennesket i Adams fall mistet sin opprinnelige uskyld og ble «bitt» av det sataniske herredømmet som preger jorden. At en ond kraft finnes her er lett å se: ondskap, hat, kapitalistisk politiske eliter som bryr seg lite om flyktningestrømmer, borgerkriger og menneskets lidelse. 
Det onde som valg står i skarp kontrast til en god og rettferdig Gud. Hele poenget med Jesus Kristus var ham som det falne menneskets redningsplanke ut av dette mørket. Gud søkte å finne en måte hvorved mennesket kunne finne opplysthet og la seg påvirke av hans åndelige lys. Jesus beveget seg særlig blant marginaliserte, utstøtte grupper i samfunnet og viste en usedvanlig nåde. 

Selvsagt er det forenelig med en god Gud at han forsøker å fri mennesket fra undergang. Paulus beskriver dessuten Guds rettferdighet i Romerbrevet 2, der han viser at de som ikke er kjent med Kristi’ budskap, vil bli dømt i samsvar med samvittighetens og loven i deres hjerter. Følgelig er det intet belegg for å hevde at milliarder av mennesker, hinduer, kinesere etc. automatisk dømmes bort fra Guds nærvær. I disse spørsmål vil Vårherre være helt rettferdig. 

Dessuten, Kina og Syd Øst Asia er blant kristentroens sterkeste bastioner nå for tiden. Samfunnsforskere som Jürgen Habermas har lenge påpekt paradokset ved at religionen er i vekst på kontinenter som Asia, Afrika, USA og Syd Amerika, mens Europa er det egentlige stagnerende, religionsfattige unntaket.

Mens vi alle er fanget i tiden, kan ateister som ikke tror på et liv etter døden bare slappe av. Vi som er troende tenker i et større kosmisk perspektiv idet vi forbereder oss på livet etter døden og det som da skal skje.

Dagen 21.02.2014

Gå til innlegget

Kristen likegyldighet

Publisert nesten 8 år siden

For mange er idealet «å virke snill og mild og ikke si imot», men når ble dette et kristent ideal?

Kommentator Olav Egil Aune stiller seg (Vårt Land 27. januar, «Hvor høyt skal vi rope?») kritisk til mitt opprop om en tydeliggjøring av kristenstemmer i offentligheten.

La meg redegjøre for mitt ståsted da jeg ser at han ikke forsto hva jeg mente. Det er mange religionsfiendtlige som lenge har vært tilfreds med den «snille» passiviteten blant kristne. For i kjølvannet av de siste tiårenes avkristning har vi sett nye samfunnstrender. Kulturen har utviklet seg i en verdirelativ, ekstremindividualistisk retning som blant annet har ledet til familiens og solidaritetens sammenbrudd. Avkristningen, som kristelige ledere i denne perioden bærer hovedansvaret for, har for eksempel ført til at dagens ungdom nesten ikke lenger vet forskjellen mellom Moses, Josef og Paulus.

Synkende. Kunnskapen om verdigrunnlaget som formet samfunnet vårt, er dramatisk synkende. Bibelen, som er vår kulturhistories mest betydningsfulle bok som betegnes av historikere som Karsten Alnes som selve bakteppet for vår kultur, har også kristne bemerkelsesverdig lav kunnskap om.

Midt i dette fremstår en del kristne miljøers passive likegyldighet underlig. Man hevder, i teorien, å være nestekjærlighetens forsvarere. Men man har stilltiende godtatt den religionsfiendtlige utviklingen og valgt feighetens vei ut. I realiteten reflekterer kristne miljøer noe den samme postmoderne verdirelativismen som bidrar til å legitimere egoismens fremvekst som ny sekulær religion. For mange er idealet «å virke snill og mild og ikke si imot», men når ble dette et kristent ideal?

Sladder. En rekke tradisjonelle kristne er dermed blitt bærere av en aktiv anti-kristen, reaksjonær illiberalitet som ikke er forenlig med klassisk kristen ideologi der et radikalt utadrettet samfunnsengasjement, ærlighet, rettferdighet og et sosialt fokus er hovedbudskapet. Summen av de praktiserte verdier blant for mange er sladder, utestengelse av fremmede, feighet, uærlighet og dobbeltmoral. Altså, motsatte verdier av hva Jesus anbefalte. En isolasjonistisk vranglære har rettferdiggjort dyrkingen av lukkede miljøer, der mennesker mottar en undervisning som legitimerer deres rett til å la kjærligheten bli kald i jakten på at «jeg skal bli velsignet».

Men Jesus levde sitt liv ute i samfunnet, ikke i små isolerte grupper. Han brøt kraftfullt med datidens forventinger til ham og var en radikal religionskritiker, motstander av klasseskiller og rasisme, samt en ytringsfrihetsforkjemper med stor respekt for kvinner og uønskede minoriteter idet han angrep dobbeltmoralen blant datidens religiøse ledere. Han rev ned bodene på tempelplassen og kalte religiøse ledere for «kalkede graver» og andre brutalt ærlige betegnelser. Han etablerte, uten frykt for det nye, en helt ny likeverdig måte å betrakte medmennesker på som brøt tvert med datidens forsteinede angst for forandring.  

Uunngåelig sprik. Selv om det i sågar alle leire ofte er et uunngåelig sprik mellom idealer og praksis siden vi alle mislykkes med «det perfekte liv», er det desto mer viktig å fremstå ærlig om egen feilbarlighet. Det er mangelen på ærlighet og ansvarlighet som dermed blir dagens utfordring. Det finnes heldigvis unntak. Disse gir en god pekepinn på veien ut av den fruktløse innadvendthet: kristne må begynne å bry seg om storsamfunnet igjen og si tydelig ifra, både på individ- og samfunnsnivå. 

De store reformbevegelsene i historien reflekterte sterkt utadrettede samfunnsengasjement som viste seg sosialt arbeid, solidaritet og eksplosiv kirkevekst der kristne tok oppgjøret med sin egen likegyldighet, middelmådighet og hovmod.

Opprører. Finansmann og bedehusikon Hans Nielsen Hauge var opprøreren som tørrla hele landsdeler og gjenreiste respekten for hardt arbeid. 

Frelsesarmeens William Booth er et annet eksempel på hvilken konstruktiv forandring kristen åndelighet kan ha. Han ledet en av de største folkemobiliseringene i moderne tid som la grunnen for høynet levestandard blant de lavere klasser i Storbritannia. Tydelighet og ærlighet er mer nødvendig enn noen gang fordi den kristne troen har verdifulle reformerende bidrag til vår post-kristne nasjon.  

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 3.2.2014
Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere