Hanne Nabintu Herland

Alder: 2
  RSS

Om Hanne Nabintu

Religionshistoriker, forfatter og grunnlegger av The Herland Report, som når millioner årlig, Hanne Nabintu Herland, er kjent fra media som en fryktløs kritiker av politisk-korrekthet. Hun hevder at våre demokratier er tatt over av en ekstrem-liberal elite, både på Høyre- og Venstresiden, som ikke lenger lytter til folket.

Herland har bodd en årrekke utenfor Norge, og flyttet tilbake i 2018. Hun er født og oppvokst i Afrika, har lenge bodd i Sør Amerika og Midtøsten. Hun har reist mye over hele verden og snakker en rekke språk.

Aktuell med ny bok: Det nye Babylon. Hvordan Vesten mistet sin storhet. Ventura Forlag. Kjøp den hos ARK eller andre bokhandlere.

Herlands daglige arbeid er å lede The Herland Report nyhetssiden og Herland Report TV (HTV) når millioner årlig, med 13.5 millioner ganger leste artikler og sette web-TV programmer siste år. Herland Report tar tverrpolitisk opp tema knyttet til utenrikspolitikk, kultur, religion, Midtøsten og et Europa i forfall sett fra et annerledes perspektiv, fritt for politisk korrekthet.

Herland Report har stor tro på et samfunn som tillater ytringsfrihet og arbeider i et vidtrekkende internasjonalt nettverk og leverer nasjonale og internasjonale artikler og intervjuer med ledende fritenkere, intellektuelle, forfattere, aktivister og andre.

Herlands tidligere bøker er blant annet bestselgeren "Alarm. Tanker om en kultur i krise" fra 2010 som kom i 5 opplag på under et år. Selvbiografien "Respekt" fra 2012 kom i 2. opplag etter bare dager i salg. Her forteller Herland om sin oppvekst i krigsherjede Afrika og om møtet med Norge, janteloven, gruppepresset og den strukturelle sosialistiske rasismen som gjennomsyrer norsk tankegang.

I "Ny vind over Norge" deltok Erna Solberg, Siv Jensen og venstreradikale Walid al Kubaisi i en analyse av hvilke verdier vi trenger mer av. Herland skrev også forordet i Odd Nerdrums "Crime and refuge» og har markert seg som en tilhenger av figurativ kunst.

Les artikler, ta kontakt: www.hannenabintuherland.com. Facebook fordelt på tre sider: Engelsk side "The Herland Report", norsk fan-side "Herland Report Norsk" og venneside, tilsammen rundt 130 000 følgere. Twitter brukes lite @HanneNabintuHer

Følgere

Kultur i dramatisk endring

Publisert over 6 år siden

Kjære Tor B. Jørgensen. 
Det vi trenger i dag er å finne tilbake til hva kristendom egentlig er og bidra til åndelig lys over Europa.

(Dette er første brev i en brevveksling i Vårt Land mellom Hanne Nabintu Herland og biskop Tor B. Jørgensen, basert på en debatt som har gått her på forumet sisen mars. Jørgensen svarer etter pinse.)


Vår europeiske kultur er i dramatisk endring. Samfunnet reflekterer ikke de samme verdier i dag som det gjorde da Europa først ble en verdensledende sivilisasjon. Da sto den protestantiske etikken, arbeidsviljen og gudsfrykten i spissen for utviklingen av det markedskapitalistiske system­ som sikret individets eierskap til egen arbeidskraft, privat eien­domsrett og krav om plikter i ­fellesskapet.

I dag har vi skiftet verdigrunnlag. Vestlig kultur har vært igjennom en altomfattende ny-marxistisk strukturell endring som kulminerte i 1970-tallets verdirevolusjon, der det gjaldt å ­angripe familiestrukturen, kjønnsrollemønstre, religiøse og tradisjonelle verdier.
Vi fremstår i dag som en ­ekstremliberal og hedonistisk kultur som i stor grad har blitt anti-kristen i sitt vesen.

Jakten på lykke defineres som et materialistisk selvrealiseringsprosjekt, preget av hedonistisk nytelse i en verden som fremstår eksistensielt meningstom, åndsfattig og fragmentert. Kjære biskop, jeg vet at du i likhet med meg er opptatt av disse temaene. Det er derfor en glede for meg å sette startskuddet for en brevveksling mellom oss med utgangspunkt i min åpningstale ved Oslo Symposium 2015.

Innsnevring. Jeg reiser mye ­internasjonalt og skremmes stadig mer av frihetsinnsnevringen i Norge som ser ut til å bli verre med årene. Vi kaller oss liberale, men er i realiteten gjennomsyret av en intolerant, innbitt motstand mot de som bryter med konsensus. Vi er liberale mot alt unntatt de som hevder at det finnes positive sider ved nasjonale verdier og gudstro. Frihet er definert som retten til å si ja til det politisk korrekte, slik det presenteres i media.

Dette gir seg utslag i en stadig mer kynisk mobbekultur på en måte som i andre samfunn defi­neres som ren forfølgelse av de troende. Dette gjelder muslimer så vel som jøder, kristne og andre som tror på det overnaturlige. En av årsakene til at det sekulær-­materialistiske samfunn har en slik motvilje mot kristne, er at kristendommen bryter fullstendig med forestillingen om at det eneste som eksisterer, er det ­materielle og etterprøvbare.

De metafysiske virkelighetsoppfatninger som utgjør de kristne­ dogmer, innebærer en avvisning av forestillingen om at kun det vi kan se og ta på er virkelig. Det ekstrem-sekulære samfunnets oppfatning av verden er grunnleggende forskjellig fra religiøs, åndelig tenkning.

Gapestokken. Ifølge Wikipedia, betegner rundt 75 prosent i Europa seg som kristne – muslimer og mennesker tilhørende andre trosretninger er da ikke medberegnet – mens bare rundt 2 prosent er ateister. I Norge tror over 70 prosent på en Gud, ifølge ISS•2008 (International Social Survey Programme). Den opprinnelig sekulære tanke, altså skillet mellom kirke og stat, var ikke at staten og makt­elitene skulle hetse og forfølge de gudstroende i Europa. Men gapestokken fra middelalderen har gode kår i vår anti-kristne tid, det er bare å se på de hatske holdningene mot konservative kristne.

Kristne har lenge levd med den ekstrem-sekulære respektløsheten for de troende. Mange har resignert trukket seg tilbake i lukkede fellesskap som minner mest om undergrunnskirkene i Kina og det gamle Sovjet. Der inne har man dyrket forholdet til likesinnede, og altfor ofte tidd der man burde talt og vært villig til å stå i samfunnets gapestokk og å bli forfulgt for Kristi navns skyld. «Gled dere» sier Skriften, «når de snakker ondt om dere for mitt navns skyld». Det bør være vår ære å bli forfulgt, slik Kristus ble forfulgt og drept og slik disiplene ble martyrer for troen i sin samtid.

Skjellsordene. Nevner man de ti bud eller henviser til den kompromissløse Bibelen, hvis budskap på mange områder­ ikke er kompatibelt med ekstremlibe­rale trender, hagler skjellsordene.­ Og kirkens feige biskoper har vært dyktige til å adlyde sine mer eller mindre ­ateistiske arbeidsgivere i staten for å beholde sine sekulære privilegier. De sier mye om politisk korrekte tema som oljeboring, klima og annen politikk, men særs lite om de åndelige, kristne dogmene som støter det sekulære, om Guds dommedag der mennesker skal bli dømt for sine handlinger og valg mens de levde, om Lucifers tilstedeværelse i verden og korrumpering av menneskesinnet, om behovet for å gripe Guds frelse og deretter­ omvende seg fra sitt gamle liv og tre inn i renhet og om den avgjørende kampen mot det onde i vårt indre.

Hvis det heller ikke i kristne sammenhenger settes grenser mellom rett og galt, får vi en kristendom som er en helt annen religion enn den temmelig tøffe varianten som Jesus Kristus sto for. Jesus var en radikal skikkelse og intet mildt lam som smilte til alt som skjedde. Det vi trenger i dag er å finne tilbake til hva kristendom egentlig er og bidra til åndelig lys over Europa.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 22. MAI 2015

Gå til innlegget

En av årsakene til at det sekulær-materialistiske samfunn har en slik motvilje mot kristne, er at kristendommen bryter fullstendig med forestillingen om at det eneste som eksisterer, er det materielle og etterprøvbare.

I denne 4. artikkelen i serien der biskop Tor B. Jørgensen og jeg samtaler om Kirkens rolle, tar jeg opp utfordringer ved at samfunnet vårt i stor grad har blitt en anti-kristen kultur. En av årsakene til at det sekulær-materialistiske samfunn har en slik motvilje mot kristne, er at kristendommen bryter fullstendig med forestillingen om at det eneste som eksisterer, er det materielle og etterprøvbare.Det ensidig materialistiske oppfatning av verden er grunnleggende forskjellig fra åndelig tenkning.

Igjen benytter jeg et religionsfilosofisk språk da dette er en teologi- og kirkedebatt som søker å belyse årsaker til at Den norske kirke mister sin anseelse.Mitt poeng er at den Kirkens vilje til å la seg omdanne til en sekulær folkekult, blir dens undergang. Den mister sin åndelig-eksistensielle rolle og reduseres til et politisk meningsfellesskap. 

FINN LINK TIL DE ANDRE ARTIKLENE I SERIEN NEDERST PÅ SIDEN.

 

«Staten» som alles mor

 

Biskop Tor B. Jørgensen tar i sitt innlegg «Om generøsitet og tydelighet» opp det viktige spørsmålet om Kirkens rolle i samfunnsdebatten. Jeg respekterer Jørgensen for hans engasjement og konstruktive betraktninger som gir lys over de historiske og teologiske prosesser som har ledet oss frem til dagens tilstand.

I dag oppfattes dog dessverre Den norske kirke i økende grad som et politisk venstresideprosjekt som kun har en viss gjennomslagskraft som samlingspunkt ved nasjonale kriser og livets kristenkulturelle merkedager. Det er i stor grad diskutabelt hvorvidt Bibelen lenger er dens rettesnor etter årtier med ny-teologiske forklaringsmodeller som skaper tvil rundt De hellige skrifters legitimitet. 

 

Kirkens lederskap har lagt ut på leting etter en ny identitet, - en som kan passe inn i det ekstrem-sekulære samfunn og blidgjøre de politiske elitene som hersker der. Nå for tiden får man jo i god sosialistisk ånd følelsen av at «staten er alles mor», det forventes at vi skal søke til «staten» hvis vi trenger omsorg og hjelp, vi regner med at «staten» tar vare på oss når vi blir gamle, og merker at «staten» på underfundig vis fortsatt styrer kirkerommet med jernhard hånd, - den «statlige elite» ser vi jo på TV omtrent hver dag, der de samme uttaler seg om alt fra a til å, og vi andre sitter lydige foran TV apparatene og nikker. Hvem våger å si imot denne altoverslukende, tungrodde, overbyråkratisert upersonlige struktur?

 

Vi har også merket oss at denne «staten» har kraftige ideologiske oppfatninger om alt fra fødsel til død, familie, mannens rolle, kvinnens rolle, utdannelse, sex, kirke og omtrent alt annet i livet. Her er det sannelig ikke et stort frihetsrom til å tenke selvstendig. Noen av oss som er vokst opp utenfor Norge har jo kommentert dette presset, i min selvbiografi «Respekt» forteller jeg om hvilket sjokk det var å komme til jantelandet Norge og erfare denne merkbare frihetsinnsnevrende holdningen som gjennomsyrer så meget.

 

Denne «staten», - har vi jo merket, synes at religion er noe som irrasjonelle mennesker driver med, disse som henger igjen i fortiden, er gammeldagse, intolerante og er såpass tåpelige at de finner positive trekk ved tradisjonell norsk kultur. «Disse tradisjonalister» er temmelig tydelig definert som det ekstrem-sekulære samfunnets ideologiske fiender, med den påfølgende hets som dermed forutsigbart nok raskt finner sin vei inn i mediene, - som utgjør en samkjørt og strikt, anti-kristen konsensuskultur som langt oftere fungerer som talerør for makthavere heller enn kritiske røster som søker objektiv informasjon i samtiden.

 

Troen har i dag liten status og liberale krefter fra omtrent alle leire ynder å hetse den tradisjonelle kristne som fastholder de kristne dogmene. Dette fremgår også av religionsprofessor Siv Ellen Kraft og forsker Cora Alexa Døvings analyser i Religion i pressen. Den norske kirke føler det intolerante presset og vil nok gjerne tilpasse seg maktelitenes og medias ønsker slik at «ingen føler seg støtt» over de ubehagelige og krevende aspektene ved troen, i håp om at flere dermed vil søke til gudstjenestene. Det motsatte har skjedd, aldri før har det vært så få som tiltrekkes av den blodfattige norske kirke. ISSP undersøkelsen viste allerede i 2008 at over 70 % av nordmenn tror på en Gud, mens kun 2 % går fast til gudstjenester. Det kan blant annet tolkes som folkets betydelige opprør mot politiseringen av Kirken, å sitte i kirkerommet er rett og slett gørr kjedelig. Der får man oppsummert omtrent det samme som man uansett kan lese i Arbeiderpartiets statutter.

Det smerter forståelig nok Kirkens ledelse at så få kommer til Kirken, noe biskop Jørgensen også kommenterer, og man søker svar på hvorfor, - særlig ettersom den kristne troen står så befestet andre steder i verden og er sterkt voksende i moderne samfunn verden over. Dette snakket jeg om i artikkelen «Behov for radikal reformasjon.»

 

Kristne tenkning og den metafysiske dimensjon

 

En av årsakene til at det sekulær-materialistiske samfunn har en slik motvilje mot kristne, er at kristendommen bryter fullstendig med forestillingen om at det eneste som eksisterer, er det materielle og etterprøvbare. De metafysiske virkelighetsoppfatninger som utgjør de kristne dogmer, - innebærer en avvisning av forestillingen om at kun det vi kan se og ta på er virkelig. Det ekstrem-sekulære samfunnets oppfatning av verden er altså grunnleggende forskjellig fra religiøs, åndelig tenkning.

 

Lars Roar Langslet definerer Kirkens åndelige rolle i Tanker om tro: «Den er først og fremst et usynlig samfunn av levende og døde som hører Herren til i kraft av dåpen. Den er Kristi mystiske legeme, slik Paulus utlegger i sin teologi. Den er gudsfolket på vandring gjennom historien mot sitt evige fedreland og først i tredje rekke er den også et synlig institusjonelt apparat med hierarkisk ledelsesstruktur, med det etsende korrektiv over seg at den skal være i verden, men ikke av verden. Kirken er en, hellig, universell og apostolisk.»

Når en kirke, som for eksempel den nåværende norske, har et lederskap som forsøker å tilpasse seg samfunnet heller enn å stå fast på Kirkens åndelige søyler, oppstår naturligvis en åndelig krise som på sikt kan få fatale konsekvenser. I Norge har vi levet i denne krisen nå i flere tiår. Fordi Kirken er utydelig på kristendommens grunnleggende sannheter og forsøker å blidgjøre en stadig sterkere sekulær stat som misliker slike som tror på det overnaturlige, mister befolkningen verdifull kulturell og åndelig kunnskap.

 

Dagens latterliggjøring av de troende som pågår blant annet for fullt i våre medier, illustrerer godt at det sekulære samfunn omtrent totalt mangler innsikt i den åndelige verdens påvirkning av mennesket, og de glitrende løsninger hva gjelder verdens ondskap som presenteres i den kristne tanke. For parallelt med hetsen mot de troende, flommer samfunnet vårt over av medmenneskelige utfordringer, - alt fra de dramatiske skilsmisserater, selvmords- og abortstatistikk, rusproblematikk, barnevern og for ikke å nevne alt som ikke fungerer på NAV og i offentlige etater og all den smerte mennesker erfarer på grunn av det. Det er et betydelig potensiale for Kirken å bidra positivt ved å hjelpe mennesker ut av fastlåste, vonde situasjoner. For den kristne hever seg over det jordiske og det som er synlig for det blotte øye, og strekker seg begjærlig mot kosmos utenfor oss, i troen på noe så anti-materialistisk og ikke-empirisk etterprøvbart som den metafysiske dogme om Kristi blods evne til å rense menneskets indre fra synd.

 

Kristendommen snakker dramatisk om muligheten for et nytt liv, - for en reell overnaturlig kraft som gir en markant styrke til å overvinne livets vanskeligheter, til å utkonkurrere hat, bitterhet og andre menneskers onde og urettferdige ord med motsatsen: - en overnaturlig kjærlighet som gis fra det utenomjordiske, den blir kanalisert ned fra Skaperen som er kommet nær ved sin sønn, Kristus, - der en sky av vitner og en hær av andre skapninger støtter mennesket i den kosmiske kampen som pågår mellom det onde og det gode i verden. Troen er et valg, en overgivelse, en lengsel mot eksistensiell fred der man i tillit til det usynlige tar imot Guds gave. I troen ligger håpet om å overvinne det onde med det gode.

 

Satan og hans engler ble, i henhold til Bibelen, nettopp vist ned til området rundt jorden da de ble kastet ut av Guds himmel. Her hersker de, i dette mørket, og her står denne «science fiction» pregede kampen, - i himmelrommet over oss og i menneskenes hjerter, mellom ondt og godt. Det er overhode ikke rart at det er mye krig i verden, sett i lys av de massive, kosmiske krefter som her er i aktivitet. Det er nesten rart at det går såpass bra som det faktisk gjør her på jorden. Og vi ledes sakte, men sikkert mot verdens apokalyptiske ende, et Armageddon der nasjon skal stå mot nasjon, folkeslag mot folkeslag, i kataklysmiske sammenstøt. Her skal Kristus komme tilbake og re-entre jordens scene, opprette sitt rike ut fra Jerusalem og styre verden etter omtrent motsatte prinsipper av dagens maktkåte, grådige, internasjonale politiske og økonomiske eliter som ser ut til å være villige til å kaste oss alle ut i en ny verdenskrig, ene og alene på grunn av deres eget maktbegjær etter å kontrollere det som tilhører andre nasjoner enn deres egen. Da vil Kristus, - til naturverneres og dyrebeskytteres store glede, gjenopprette den sunne balansen på jorden slik at vi opplever mange år med fred og kosmisk balanse.

 

De som fastholder at kristentroen er noe tull, og som i livet ikke har valgt å bøye seg for Gud, er selvsagt på dette tidspunktet uansett døde, og vil verken oppleve jordens gjenopprettelse og heller ikke det som deretter kommer: skapelsen av en ny himmel og en ny jord der rettferdigheten endelig skal herske. Om disse tema snakker hele den europeiske kulturhistorien, om dette reflekterte filosofene, forfatterne, arkitektene, de geistlige opp igjennom historien. Blaise Pascal beskriver i Tanker menneskets valg som et veddemål: - hvis Gud finnes og evigheten er en virkelighet, har man absolutt alt å vinne på å tro. Finnes han ikke, taper man jo heller intet ved å være moralsk og preget av godhet mot andre når man lever, etter døden innhentes man uansett kun av en evig stillhet. Livet er i seg selv det som satses, valget blir menneskets eget.

 

Den kristne tanke bryter altså totalt med forestillingen om at det eneste som egentlig eksisterer er det materielle og betraktbare rent fysisk. Den kristne tanke forklarer de åndelige lover som skaper sammenheng mellom himmel og jord, mennesket og Gud. Kristendommen oppholder seg rundt disse spørsmål som sammenfatter det jordiske med det vi ikke kan se, men værer hver eneste dag mens vi lever, denne kosmiske uroen som preger verden og driver oss til vanvidd, ulykke, ufred, strid og splid, hat mot vår neste, forakt for den som er annerledes, krig i hjemmet, krig på jobben og i avisene, selvmord, drap, misunnelse og ufred overalt.

 

I dette kaos, der det ondes problem plager oss, løftes den kristnes sinn mot håpet om evigheten og den kosmiske eksplosjon som innebærer en slags Hollywood «Interstellar» erfaring, - der fremtidig virkelighet gis i form av muligheten for å leve videre etter døden. Det egentlige livet er livet etter disse få, stakkarslige år på en skitten jord der døden biter etter oss hver dag og dagene preges av kampen for overlevelse. Å oppnå kontakt med det utenomjordiske, er den kristnes verden, han søker hjelp fra «den andre siden», han oppmuntres ved tanken på «de hellige» som er døde i troen og som ber for ham, hans lengsler strekker seg mot universets kraftsentrum, Skaperen, - denne ubegripelig sterke kjærlighetskraft som er en person som har kroppsform som oss, hvis hellighet er ubeskrivelig og hvis evne er enorm til å løfte mennesket opp fra støvet og blåse liv i Gudspusten i ham, gi ham tilbake verdigheten og utstyre ham med åndelige våpen som gjør ham i stand til å overvinne denne verden.

 

Disse dogmer er blant dem som støter dagens materialistiske tiltro til at verden styrer seg selv, - det er ingen Gud over oss. Å antyde at menneskelivet innehar en radikal kosmisk betydning, og at mennesket selv styrer sin åndelige fremtid, er en fremmed tanke for mange. Vi har blitt fattige på åndskunnskap i takt med at samfunnet la ensidig vekt på det materielle. 

 

 

 

Hva skal kirken uttale seg om?

 

Politiseringen av Den norske kirke illustrerer den grove mangel på åndelig gangsyn som preger dens ledere. Det samme gjelder, slik jeg har påpekt i denne artikkelserien, at Kirkens ledere har tillatt homofili bli det altoverskyggende temaet i godt over tyve år nå. Man får i dag lett inntrykk av at hele kristentroen koker ned til et «for eller imot homofile», hvilket er en total absurditet. Konsekvensen av all denne forvirringen er at folk trekker seg, de sover heller en søndag morgen og slår over på NRK eller TV VISJON for å finne en søndagspreken, og ser på Youtube for å finne åndelig kirkemusikk, - som før nevnt. Mange går over til katolisismen og andre kirkesamfunn.

 

Kirkens hovedoppgave er å levende formidle den metafysiske virkelighet og de åndelige lover som utgjør de kristne dogmer, og slik lede mennesker inn i et fritt, indre rom der de kan motta Guds kjærlighet og Kristi nåde. Selv om Kristus selv ikke hadde en politisk posisjon i sin samtid, ble omtrent alt han sa og gjorde politisert. Handlinger i offentligheten har en tendens til å bli nettopp det. Å forkynne et budskap med åndelig vekt, blir dermed i seg selv en politisk handling, - særlig i ekstrem-sekulære samfunn som vårt der troen forsøkes presset ut av offentligheten. Dermed blir det en kamp, og den åndelige kampen må vi ta. Dette er jeg sikker på at biskop Jørgensen og jeg er helt enige om.

 

Hvor går så grensen for hva Den norske kirke skal uttale seg om? Statsminister Kåre Willoch holdt en tale i Kirkeakademiet i Bergen i 1987 som var så glitrende at den definitivt tåler å bli sitert. På spørsmålet om hvorvidt Kirken skal tale eller tie, sier Willoch at Kirken ikke må tie om politiske spørsmål, når den kan uttale seg med grunnlag i Den hellige skrift. Det kan ikke være slik at hvis et spørsmål blir gjenstand for politisk behandling, skal Kirken av den grunn tie om det. Det avgjørende for om Kirken bør tale eller tie i en sak, må være om Kirkens lære gir veiledning til en mening om saken, ikke om saken samtidig er politisk.

Den anerkjente teologiprofessoren Carl Fr. Wisløff påpekte i den forbindelse i Aftenposten 14.11.86 at kirkelige instanser ikke har myndighet til å si annet enn det som Guds ord sier. Det gjelder biskoper og det gjelder et kirkemøte. Uttaler noen seg på Den norske kirkes vegne, så må han også kunne bevise at han uttrykker det som Guds ord faktisk sier. Kan ikke uttalelser belegges ut fra Den hellige skrift, så er det bare menneskelige meninger som målbæres. Wisløff mente at det er ille om slike meninger påberoper seg Kirkens myndighet.

 

Leder for Civita, Kristin Clemet tenderer noe av det samme når hun i Vårt Land 15.2. i år kommenterer politiseringen av Den norske kirke og spør: «Hvorfor er det ingen biskoper som skriver kronikker og går i tog for en strengere seksualmoral, en mer forsiktig bruk av gen- og bioteknologi, eller mot fri abort?» Hva er Kirkens verdi dersom dens biskoper kun er ideologiske sekulære emissærer, som ikke gir hjelp til å reflektere over tidens store etiske og åndelige spørsmål?

 

Kåre Willoch sa den gangen at trenden blant enkelte til å bruke Kirken som plattform for å vinne politisk innflytelse utover det område der Kirkens lære ikke gir direkte veiledning, kan få alvorlige skadevirkninger for Kirken selv. Slik opptreden av enkelte kirkeledere kan skape samvittighetskonflikt hos dem som føler at de politiske standpunkter som deres åndelige ledere har er uriktige, uten å være klar over at ledere som uttrykker sine egne personlige meninger og dermed ikke opptrer med kirkelig autoritet i det tilfellet det gjelder. Slik opptreden vil i lengden svekke Kirkens autoritet i de saker hvor Skriften gir klar veiledning.

Denne debatten pågikk i 1987. I dag er det åpenbart hvor klarsynt Willoch var. Ettertiden har gitt ham rett. Så lenge Den norske kirke beholder sin nåværende strategi og sitt nåværende lederskap, vil man være på trygg kurs mot neste stup.

1. Les Hanne Nabintu Herlands foredrag på Oslo Symposium: Europa i drastisk endring

2. Les biskop Jørgensens første innlegg: Ad Oslo Sympositum – Spørsmål til Hanne Nabintu Herland

3. Les Herlands svar: Europas behov for ny åndelighet

4. Biskop Jørgensens andre innlegg: Takk, Herland - og noen nye spørsmål

5. Les Herlands svar: Behovet for radikal reformasjon.

6. Les biskop Jørgensens tredje bidrag: Ingen motsetning mellom frelse og rettferdighet

7. Les Herlands tredje svar: "Kulturell kristen eller Jesus etterfølger?»

8. Les biskop Jørgensens fjerde bidrag: Til Herland - om generøsitet og tydelighet.

Gå til innlegget

Behovet for radikal reformasjon

Publisert over 6 år siden

Det ikke nødvendigvis noe skille mellom statskirkelighet og det frikirkelige hva gjelder omvendelse og etterfølgelsesliv. I faser av historien har kirkens struktur beskyttet den troende og lavkirkeligheten representert det egoistisk dekadente.

Igjen bidrar biskop Tor B. Jørgensen med et spennende innlegg der han argumenterer for kristendommens betydelige verdi for vår kulturutvikling. Jeg blir meget inspirert over å lese det han skriver.

1. Les Hanne Nabintu Herlands foredrag på Oslo Symposium: Europa i drastisk endring

2. Les biskop Jørgensens første innlegg: Ad Oslo Sympositum – Spørsmål til Hanne Nabintu Herland

3. Les Herlands svar: Europas behov for ny åndelighet

4. Biskop Jørgensens andre innlegg: Takk, Herland - og noen nye spørsmål

5. Les Herlands tredje svar: "Kulturell kristen eller Jesus etterfølger?»

6. Les biskop Jørgensens tredje bidrag: Ingen motsetning mellom frelse og rettferdighet

Jeg tar i denne omgang for meg den verdensledende kristentroens vekst, men kirkens stagnasjon i Norge, at det ikke nødvendigvis er et skille mellom statskirkelighet og omvendelsespreget liv, om de brutalt ærlige reformatorene Martin Luther og Hans Nielsen Hauge, at det lavkirkelige kan innebære en dekadent egoisme idet man er seg selv og sine egne menigheter nok, at verdier ikke lar seg forringe til et spørsmål om venstre- eller høyresiden, og at kristne slett ikke trenger å være «stille og snille lam». Heller ikke Jesus var noen tam, blodfattig type, men en som sa tydelig ifra i sin samtid. Igjen benytter jeg bibelsitater og teologiske argumenter, ettersom dette er en debatt om kristen troens relevans for samfunnet.

 

Den verdensledende åndelige kristne tro

I «Kulturell kristen eller Jesu etterfølger» pekte jeg blant annet på det paradoks at vi har flere «kristendommer» som henter inspirasjon fra ulike kilder. For noen er ønsket å følge Bibelens autoritet og dette strekker man seg mot, for andre er ønsket å rette seg etter det sekulære samfunnets omskiftende «demokratiske» konsensus, da man mener Bibelen utspiller sin rolle i møtet med et progressivt, moderne samfunn. Den første typen kristendom er den som vokser over hele verden, den andre kirke-varianten stagnerer bredt i de land som fører an i den teologiske skepsis mot Bibelen som Guds Ord.

Ateist og samfunnsforsker Jürgen Habermas påpeker som kjent at Nord Europa er et unntak til regelen med sin synkende kirkevekst, i verden for øvrig står troen meget sterkt. Religionens revitaliserte styrke har forbløffet de mange akademiske tilhengerne av sekulariseringsteser i Vesten som forkynte religionens snarlige død i moderne samfunn som satte sin lit til teknologi, vitenskapelige modeller og bevisbare empiriske teser. I dag er det fortsatt kun rundt 2-4 % ateister på verdensbasis, og rundt 75 % kristne i Europa alene. Kina estimeres nå å ha rundt 200 millioner kristne, i Sør Korea utgjør kristne over 50 %. For Russland ligger taller rundt 70 %, landet som for bare noen tiår siden lå under den ytterst religionsfiendtlige kommunismen. Straks parti-pisken forsvant, kom heldigvis friheten også der. Nå pusses kirkene opp i rekordfart og folk strømmer til disse kulturtunge, stabilitetsskapende samfunnssøylene som den institusjonaliserte troen ofte innebærer. Dette gleder nok biskop Jørgensen like meget som det gleder meg.

Det eksistensielle spørsmålet er vel helst hvilken linje som gir mest åndelig kraft, folk som søker kristendommen er jo på jakt etter overnaturlig kraft og lys til å overvinne det onde i sine egne liv. Man søker troen for å finne åndelig hjelp til å forstå mekanismene som styrer verden og dens usynlige dimensjon. Det handler, dypest sett, om å finne meningen med livet.

Fordi vi alle ser stykkevis og delt, slik biskop Jørgensen også klokelig fremhever, inneholder spørsmålet om en kirkes åndelige tilstand et kompleks metafysisk poeng: En kirke som først begynte som Jesu etterfølger som tok ordrene fra Kirkens overhode, kan ende som en dekadent, avkristnet, sekulær institusjon uten evne til å bringe åndelig liv til befolkningen. I en slik tilstand får forfatter Jens Bjørneboe rett idet han hevder (omtalt i «Kulturell kristen») at teologien kan brukes til å omgjøre kristendommen til omtrent det motsatte av hva den opprinnelig var. Nettopp den dekadente, privilegium orienterte kirke ble også brutalt kritisert av Martin Luther, i sin tid.

Vi kan alle miste Åndens liv mens vi er på veien til evigheten. Derav det store varsko. Det er noe med verdens urolighet og dens evne til å få oss til å miste fokus. Jesus forteller flere historier om mennesker som begynte godt, men endte opp med å miste oljen på lampen; - da brudgommen kom ble de ikke med inn til bryllupsfeiringen. Også fortellingen om de fire typer såkorn bærer bud om livets hardhet. Her igjen, kristendommens eksistensielle alvor knyttet til Lucifers glitrende evne til å forføre menneskeslekten, og at det gjøres mulig fordi menneskehjertet selv er korrupt og trekkes mot de onde, selvdestruktive lyster. Mitt poeng er at faren for dekadens gjelder statskirker så vel som lavkirkelige og andre, katolikker så vel som protestanter, - på individnivå må vi alle sørge for å ta imot troens gave og deretter ha en god samvittighet for å unngå å sakte føres inn i et eksistensielt mørke der vi tilslutt ikke ser noen utvei og blir fulle av forvirring.

 

Høykirkelig eller lavkirkelig – Kristi etterfølgelse gjelder alle

Slik sett er det ikke nødvendigvis noe skille mellom statskirkelighet og personlig omvendelsespreget etterfølgelsesliv. I flere faser av historien har kirkens struktur og åndelighet nettopp beskyttet den troende og lavkirkeligheten har representert det spirituelt dekadente. Når bud og regler overtar plassen til Åndens overnaturlige ledelse, og når selvhevdelse, dobbeltmoral og utestengelse av fremmede dominerer i lavkirkelige miljøer, representerer disse en åndelig død som igjen, trekker Bjørneboe tilbake i ringen i hans påstand om at kristne har tendens til å forandre kristendommen til det motsatte av hva den egentlig representerer. Jesus sa: «Gå ut i all verden». Går vi inn i menigheten, isolerer oss der sammen med meningsfeller og låser døren for de utenforstående som stemples som uønskede, har vi gjort nøyaktig det motsatte av hva Kristus krevde. Da hjelper det lite å be om den såkalte «vekkelsen», den kommer til å utebli helt til kristne faktisk blir lydige mot Mesteren og gjør som han sier. Ulydighet og selvhevdelse har aldri ført til gudsåpenbaring.

Denne levende materien er avhengig av å ha kloke, åndelige ledere som kan kunsten å være ekte og ærlige. Jeg vet følgelig ikke om dagens lavkirkelighet er mindre dekadent enn Kirken, men ser at biskop Jørgensen har forstått meg rett i at jeg er opptatt av at kristendommen har tapt sin brede plass som kulturfaktor og verdianker. I likhet med Habermas og mange andre etterlyser jeg et oppgjør med ekstremindividualismens vekt på selvrealisering på bekostning av solidariteten i fellesskapet. Jeg ser, også i likhet med Habermas, at kristen etikk har en evne til å motivere individet til gode handlinger av det slaget vi definitivt trenger mer av. De kristne bærer et livsansvar for å være lys og salt i verden. Jeg minner herved alle om at vi, - hver og en av oss, i realiteten vil stå til ansvar på den siste dag, på dommens dag, for hva vi gjorde mens vi levde og hvorvidt vi arbeidet til det ytterste for å bidra konstruktivt i samfunnet.

Den troende kan således være en del av luthersk-evangeliske tradisjoner så vel som katolske eller frikirkelige. Av ulike, ofte personlige grunner så vel som kulturelle velger mennesker å være tilknyttet forskjellige kirkesamfunn. I dag har vi i tillegg de betydelige samfunnsgrupper som er troende, men som verken er å finne i kirkebenken eller i dagens lukkede pietistmiljøer. De føler seg ikke hjemme der, eller de føler seg avvist. Mange av disse lytter til sin «søndagspreken» på NRK, TV2 eller TV Visjon Norge, de hører sin kirkemusikk på YouTube, ITunes, Vimeo eller andre nettsteder. De sitter hjemme og møter likesinnede mens de sammen leser i Bibelen og deler brødet og vinen, omtrent som de første kristne menighetsfellesskapene.

Noen foretrekker salmesang, andre gospel, rock, amerikansk rap og hip-hop eller gregorianske meditative toner. Her er pluraliteten stor, noe jeg oppfatter at både jeg og biskop Jørgensen støtter fullt ut. Den universelle, spirituelle kristne kirke er heldigvis mangfoldig og rommer alle. Her er alle mennesker, uansett livserfaring, velkommen til å delta og velge brødet og vinens tilgivelse. Her skorter det voldsomt på det perfekte rent menneskelig og vi ser alle stykkevis, men her er Kristi overnaturlige hånd utstrakt mot oss alle syndere på lik linje.

«Synden er at de ikke tror,» sier Jesus og definerer dermed oss alle som falne. Vi reiser oss i takt med at troen vokser og Kristi eksistensielle lys får skinne på og i oss, gjennom nåden. Uten omvendelsen og nåden, intet åndelig lys. Mange er nok også ubevisst kristne som tror at det å tro er noe mye mer komplisert enn det egentlig er, - ettersom det å «finne troen» ofte i frikirkelige sammenhenger forklares som «en plutselig omvendelse som endevender alt», noe det overhode ikke trenger å være, for å sitere Lars Roar Langslet i Tanker om tro.

La meg uansett hevde at dersom den norske kirke var tydeligere i sitt budskap, mindre fryktsom for å miste popularitet blant de sekulære elitene og faktisk forkynte de kristne dogmene klarere og med alle dets spennende regnbuefarger, tror jeg langt flere av disse hjemmesitterne heller ville valgt kirken på søndagene og kanskje heller sett YouTube på onsdag.

Biskop Jørgensen har dog rett i at i historiens løp har skillet mellom lav- og høykirkelig vært gjenstand for sentrale skisma, mulig mest av et opprinnelig folkelig behov for et opprør mot det man oppfattet som en dekadent geistlighet. I denne tradisjonen står jo den brutalt konfronterende reformatoren, Martin Luther, som skapte total krise med sin nådeløse kritikk i datidens kirke. Han lignet for øvrig på Jesus som rasende hudflettet «fariseerne», altså de som mer enn andre var kyndige i datidens Bibel, - han skjelte dem ut og kalte dem både «kalkede graver» og andre temmelig harde betegnelser. Jesus skapte et slikt raseri blant de religiøse elitene ettersom han blant annet truet deres maktbase, at de tilslutt tok livet av ham. De kunne rett og slett ikke fordra ham.

Altså, uenighet i sak og det å kraftfullt fastholde sitt syn, innebærer ikke at man foretar en «evig dom» over den andre. Dommen over menneskeslekten, om hvem som fortjener å få det evige liv og delta i formingen av fremtidens verdener slik Bibelen snakker om, er det selvsagt Gud som skal ta. Dommen hører Herren til. I midlertid kan vi andre gjerne uttrykke dyp uenighet, vi kan følge både Luther, Jesus, Paulus, Wesley, Booth eller andre i deres temmelig nådeløse karakteristikker av det de oppfattet som samtidens urettferdigheter.

 

Må kristne alltid være «snille lam»?

Tilbake til biskop Jørgensen og refleksjoner rundt dette å være uenig: Det at kristentroen skulle innebære at kristne er forpliktet til å stå som «snille lam» og kronisk «smile» og godta alt som skjer, er en pussig «kristelig», særnorsk forestilling. Den har alltid forundret meg og jeg oppfatter den ikke som spesielt kristen. Mulig det skriver seg fra nordmenns historiske påvirkning av den knugende janteloven, og at konsensuskulturen dermed passer særlig godt i Norge. Holdningen er i hvert fall helt fremmed for mange troende i andre deler av verden, der folk er fargerike meningssterke og levende i tilværelsen. Dette fremsto svært merkelig også for meg da jeg først kom til Norge. «Nå må du være stille og snill, ellers kan du såre noen,» ble jeg fortalt da jeg nytteløst forsøkte å passe inn i de såkalt kristne miljøer med mine svarte skinnjakker, høye hæler og røde lepper. Straks man var uenig og ytret dette, fikk man høre at man var «dømmende».

Dette og annet har jeg beskrevet i bestselgeren «Respekt», altså mitt selvbiografiske møte med jantelovens Norge og de strenge politisk korrekte herrer som så raskt hevder at man er «intolerant, dømmende, rasistisk, sårende, kvinnefiendtlig» eller hva det er for slags skjellsord man betegnes ved straks man bryter med den rådende sekulær-ekstremistiske narrativen.

Jeg vil derfor ha meg frabedt at biskop Jørgensen forsøker å vri mitt poeng med at kun 1 % ifølge Levekårsundersøkelsen 2010 er homofile til at jeg dermed ikke bryr meg om utfordringene til denne gruppen. Det er det motsatte av hva jeg skrev i mitt innlegg. Biskopen hadde nok blitt temmelig overrasket hvis han visste hvor nær jeg står en rekke homofile og hvor på klingen jeg kjenner mange av utfordringene til disse som har vært blant mine nærmeste medarbeidere i en årrekke. Det jeg skrev var at de 97 % som ikke er homofile, kan ta tak i sine egne utfordringer og la den 1 % i fred, og la oss nå legge ned denne triste homo-stridsøksen.

At kirkens ledere har latt dette marginale spørsmål så totalt dominere de siste tiårene, vitner om mangel på åndelig gangsyn og hva som egentlig er viktig hva gjelder de kristne dogmene og undervisningen av disse. La meg foreslå at vi skifter tema og bruker de neste tyve årene på å diskutere utfordringene til 1.3 prosenten i samme undersøkelse som kaller seg ikke-seksuelle. Da vil mediefokuset i det minste jevne seg noe ut. Deretter kan man jo ta for seg utfordringene i 97 prosenten som er heterofile. Jeg er sikker på at mange kristne så vel som andre miljøer da vil måtte forholde seg til sin egen utroskap, uærlighet, svik, råtne begjær, pedofili og mye annet som ofte florerer her.

 

De utadrettede reformbevegelsene

De store reformbevegelsene i historien reflekterte sterke utadrettede og tydelige bevegelser som viste seg sosialt arbeid, ulike former for frivillighet, samt eksplosiv kirkevekst der kristne tok oppgjøret med sin egen likegyldighet, middelmådighet og hovmod. Grunnleggeren av Frelsesarmeen, William Booth hadde en udiskuterbar konstruktiv effekt på det britiske samfunnet fra midten av 1800-tallet. Han ble lederen for en av de største kristne folkemobiliseringene i moderne tid og la grunnen for høynet selvrespekt og levestandard blant de lavere klasser i Storbritannia.

Investor, finansmann og bedehusikon Hans Nielsen Hauge sto for 200 år siden i spissen for konstruktiv reformasjon som gjenreiste respekten for hardt arbeid, felleskap, nasjonal stolthet og en sunn balanse mellom materielle og åndelige verdier. Han var opprøreren som tok oppgjøret med fordrukne mannfolk og prester, og tørrla hele landsdeler. Samvittigheten ble sett på som veiviser til et balansert liv.

Pietismens opprinnelig åndelige glød inneholdt en uimotståelig optimisme som la grunnlaget for den moderne norske stat, for å sitere professor emeritus Francis Sejersted. Hauges ansvar og initiativ for utbygging av næringslivet og solide langsiktige arbeidsplasser, står som en bauta i Norges historie. I dette har også avholdsbevegelsen sine røtter. De intolerante iblant oss som latterliggjør de tørrlagte og de som ikke drikker alkohol, glemmer hvilken stolt og fantastisk samfunnsskapende tradisjon pietismen kom ut av. Selvsagt bør man respekteres dersom man ikke drikker alkohol, så vel som avstår fra sex før ekteskapet eller avstår fra sex overhode. Forskjellighet er ønskelig, ikke en trussel.

 

Egoismen i det lavkirkelige

I generasjonene etter Hauge surnet også deler av miljøet blant konservative kristne. Den åndelige kraften ble blant enkelte erstattet med strenge bud og regler. Tendensen til at kristne samlet seg i tiltagende grad på bedehuset vokste, mens man brøt med Hauges samfunnsengasjement og dyrket isolasjon i møte med den gudsfornektende samfunnsutviklingen utenfor. Den særlig frikirkelige doktrinen om å ”skille seg fra verden”, bidro dermed til en legitimering av kristnes rett til å ikke bry seg og «gå ut i all verden». Dette er en av de største problemene i dag. De etterhvert så lukkede menighetsmiljøene ble dermed på sin måte en del av den samme egosentrisk materialistiske utviklingen som i stadig økende grad overlot spørsmålet om solidaritet og samfunnsansvar til den sekulære stat. Igjen, Bjørneboe.

Også i dag har mange kristne miljøer strenge innskrenkninger med bud og regler som er av kristen-kulturell art, men ikke har dekning i Bibelen. Disse fungerer som en kulturell «kristen-partipisk» der unge troende kues inn i en slik kunstig «snillhetsform» som jo fratar folk bredden i deres personlighet og knuger dem til taushet. Temmelig lik den notoriske «Arbeiderparti-pisken» som det går så mange gjetord om fra de mange som har meldt seg ut. Når var Kristus en kjedelig type fylt av avmakt som satt blek og stille i kirkebenken eller på møter og nikket ukritisk til alt som ble sagt? Han sa jo til og med imot sin egen mor og ba henne holde munn, faktisk. Dette står det om i historien om bryllupet der Jesus gjorde vann til vin, til det fattige brudeparets store glede. 

I lys av dette, kan man forstå at ateistiske sosialister lanserte oppgjøret med Kirkens prester som dyrket fordømmelsens kunst til det ytterste. Kristne sørget selv for at deler av dette negative inntrykket ble etablert. Noe er grunnleggende galt med denne lavkirkelige isolasjonistiske måte å leve på. Den kristendomsformen som her blir forkynt ser ut til å forme nervøst blodfattige og uselvstendige kristne som skvetter til side straks man hører et banneord. Ofte kombinert med sterke lederskikkelser, - som man forresten bemerkelsesverdig sjelden ser uttale seg offentlig om verken det ene eller det andre. Underlig nok. Hvem vet hvor de gjemmer seg, i samfunnsbildet ser vi dem i hvert fall sjelden. Skjønt Jesus ba de troende om å «gå ut i all verden». Selvsagt bør kristenledere lede an i offentligheten, men det tør de altså ikke, de reddharene.I så måte, stor, ja betydelig hyllest til biskop Jørgensen som er blant de få som faktisk sier noe som helst. Jeg gir deg herved min store respekt for det, Jørgensen.

 

Behovet for renselse fra synd

Jesus selv vanket for øvrig på folks fester og ble ikke skremt av noe som helst. Han omfavnet alle og ønsket alle mennesker velkommen til å tre inn i Hans rike, uansett religion, etnisitet, politikk, kjønn eller klassetilhørighet. Veien inn forutsetter dog omvendelse, - og det er her han selv betegner veien som «smal» da den innebærer troens valg som kan koste, men her er også tilgivelse for syndene og deretter det å tre inn i nådens lys og dens grensesprengende kraft til et nytt liv.

Dette livet er en gave. Og nåden er som bensin på bilen, på livsveien som skal krydres med gode handlinger mot andre. Vi må igjennom «omvendelsens Jesus» før vi kommer til «den frigjørende Jesus». Det går ikke an å hoppe bukk over omvendelsen i et påskudd til å fortsette med egoisme og urenhet, ettersom Kristus selv har sagt at omvendelsen er avgjørende forut for målet: - åndelig frigjøring. Like fullt har biskop Jørgensen rett i at i foregående generasjoner har man tidvis for sterkt betonet det ene eller det andre. Likevekt og en sunn balanse blir dermed poenget.

Nettopp her ligger et av de dypeste poeng: Hensikten med å finne den eksistensielle freden som loves den troende, er ikke at den troende skal bli sittende stille, nyte sin egen glede og leve selvtilfreds i den. Der vil den dessuten råtne i et stille, uproduktivt vann. Fokuset skal ikke forbli ham selv og hans egne velsignelser. Den som kommer i kontakt med åndsdimensjonens Gud som formidlet gjennom Den Hellige Ånd, vil bli grepet av en gjennomgripende kjærlighet og inderlig medfølelse for sine medmennesker. Det vil være umulig å ikke bli berørt av denne varme livskraft av medynk og godhet.

 «Det dere har gjort mot en av mine minste små, har dere gjort imot meg,» sier Jesus og mer enn antyder at den kristnes liv bør fylles med gode handlinger mot andre samfunnsborgere. Det utadrettede engasjement skal videreføre den samme åndelige og ufortjente godheten videre til andre, som en slags forlenget Jesu arm som reiser den falne opp, styrker ham i livskampen og fører ham inn i det samme nådens lys. Dette er de helliges fellesskap, de forenes alle i nådens metafysiske mysterium. Også dette skal møte oss på den siste dag, dommens dag: «For jeg var sulten, og du ga meg mat. Jeg var tørst, og du ga meg drikke. Jeg var i fengsel, og du besøkte meg,» altså alle disse tilstander av behov som mennesket går igjennom. Behovet for vennskap, behovet for godhet, for mat og drikke, for fellesskap, for rettledning og korreks, for grensesetting og visdom, behovet for dyp anerkjennelse, behovet for å føle seg elsket, - alt dette plikter den kristne å gi til sin neste.

 

Alle politiske fraksjoner kan bidra

Jeg er derfor meget enig med biskop Jørgensen at verdirefleksjon ikke lar seg forenkle til et spørsmål om venstre- eller høyresidepolitikk. Både konservativ, liberal og sosialistisk og kommunistisk tenkning kan bidra til en økt vektlegging av behovet for en større etisk bevissthet for at ikke solidaritet og empati skal forvitre som samfunnslim. Selv er jeg meget glad for at Kommunistenes avis, Friheten, er blant de mange som publiserer mine kronikker. Og hadde SV endog stått for sine prinsipper, kunne de ha stanset den katastrofale norske deltagelsen i Libya krigen, - en krig der jeg var en av de ytterst få i Norge som advarte imot, og ble tilsvarende tidstypisk latterliggjort for, selvfølgelig. Hvilket spiller ingen rolle, ettertiden har uansett gitt meg rett. Nå ligger Libya bombet, i total ruin og er en av Al Qaidas og ISIS viktigste maktbaser, med destruktive ringvirkninger over halve Afrika, noe NATO og de norske ledende politikere bærer ansvaret for, selv om de antagelig aldri kommer til å bli stilt til ansvar for det. Det kommer av at vi ikke lever i en rettferdig verden. Det kommer også av at menneskeliv fra Midtøsten og Afrika har liten verdi i våre øyne. Vi ofrer dem gjerne på Vestens materialistiske alter. La meg også benytte anledningen til å minne om at Klassekampen er Norges beste avis, noe jeg har sagt i en årrekke.

Biskopen undrer hvorfor mange konservative kristne støtter høyresiden i politikken. Jeg må henvise til grunnleggeren av Oslo Symposium, Bjarte Ystebø, som kjenner disse miljøene som rommer flere hundre tusen nordmenn mye bedre enn meg. Han skrev i «Ny vind over Norge» (juni, 2013) der jeg var redaktør og statsminister Solberg, finansminister Jensen, kunnskapsminister Røe Isaksen med flere, også venstreradikale og partipolitisk uavhengige deltok: «Vi vil ha en ny regjering ved det kommende valget. Men vi skulle så gjerne sett det historiske båndet som opprinnelig har vært mellom arbeiderbevegelsen og de frikirkelige grupperingene.

Den gangen så Arbeiderpartiet verdien av hva kristendommen hadde betydd og stadig betød for landet vårt. Da gikk den kristne bevegelsen og arbeiderbevegelsen sammen mot et felles mål. Men i dag ser vi noe ganske annet. Nå handler det ikke lenger om mennesket, men om den store planen. Om å danne mennesket og samfunnet i Arbeiderpartiets bilde, der familien, hjemmet, kirker og menigheter, frivilligheten og lokalsamfunnet skal vike plass og statens lange armer skal ta borgerne i sin favn fra vuggen og danne dem som sekulære og likt-tenkende mennesker, uten nærhet til vår kristne arv og historie, og uten de grunnleggende verdier som preget generasjonene før oss. Vi har ikke endret linje, Arbeiderpartiet har det.»

Så langt Ystebøs analyse. Dette tenderer dog min kritikk av neo-marxistisk teori som har preget Europa i etterkrigstiden. Man satte ut for å avdekke maktmisbruket hos elitene, men endte selv om med å videreføre den frihetsinnskrenkning og mangelen på respekt for forskjellighet som preget den opprinnelige sosialismen der det forventede var at alle skulle gå i takt og støtte statens styringsrett på bekostning av individets frihet. Den først så fromme Robin Hood utviklet seg altså raskt til Sheriffen av Nottingham.

Politikk lagt til side, ser de brede samfunnstrender ut til å sammenfalle med hva den kjente sosiologen Zygmunt Bauman også bekymrer seg over: Kulturen vår har utviklet seg i en postmoderne flytende retning av verdirelativisme og normløs ekstremindividualisme. Jeg tror biskop Jørgensen og undertegnede kan stå sammen om et nasjonalt opprop, idet vi ønsker å bidra til solidaritetens gjenkomst med vidsynte kristne fellesskap preget av individer som finner tilbake til det genuint åndelige ved kristentroen og bidrar med å ta et tydelig og aktivt samfunnsansvar.

 

 

 

 

Gå til innlegget

Kulturell kristen eller Jesu etterfølger?

Publisert over 6 år siden

Den knallharde kategoriseringen av mennesker er uheldig og stigmatiserende. Dette gjelder homofile så vel som pietistiske kristne, muslimer og andre. Vi har et sykelig behov for å sette hverandre i bås for deretter å "skape krig" mellom disse.

Jeg vil gjerne takke biskop Tor B. Jørgensen for Vårt Land debatten rundt mitt foredrag ved Oslo Symposium. Biskopen bidrar med inspirerende historiske og samfunnsmessige refleksjoner om kristendommen og frister meg som forfatter til svar som lett kan utvikle seg til en bok.

1. LES MITT Foredrag på Oslo Symposium

2. LES TOR B. JØRGENSEN: Spørsmål til Hanne Nabintu Herland

3. LES MITT SVAR TIL JØRGENSEN: Europas behov for ny åndelighet

4. LES TOR B. JØRGENSEN: Takk, Herland - og noen nye spørsmål

La meg først meisle ut noen tanker rundt det betydelige paradoks at kristentroens opprinnelige budskap ofte står i sterk kontrast til Kirkens politisk-teologiske utvikling gjennom historien, noe Jørgensen også berører. Deretter omtaler jeg kirkelig maktmisbruk, Jesu radikale lære, at vi har flere «kristendommer» som søker selvbekreftelse i ulike kilder, temaet omvendelse, det jeg oppfatter som det uvesentlige homofili-spørsmålet og tilslutt, Jesu støtende ord i evangeliene.Jeg tillater meg å bruke et teologisk språk med henvisning til Bibelen ettersom temaet handler om Kirken i dens ulike former.

 

Den hedonistiske verdirevolusjon

Filosof og aktivist Noam Chomsky, som regnes som USAs mest kjente intellektuelle og er den mest siterte forsker innen humaniora, sier at kristendommen kjennetegnes ved at i dens tre første århundre var grensesprengende åpen mot de fattige og nødlidende, samt radikalt pasifistisk. Han hevder at kirken endret karakter da den ble statsreligion i Romerriket. Korset gikk fra å være en identifikasjonsmodell for fattige og de lavere klasser, til å bli skjoldet til rå makteliter, de rike privilegerte og undertrykkerne i samfunnet.

Dessverre har vi sett dette komme til uttrykk også gjennom vår tids politiske eliters tunge kontroll over Kirken, noe jeg kommer tilbake til. 1970-tallet representer på mange måter kulmineringen av en historisk prosess som pågikk helt fra før 1814. Biskop Jørgensen har rett i at deler av dette ideologiske opprøret rettet seg mot kirkelig maktmisbruk og kulturtradisjoner som ikke var konstruktive og trengte reform. Men de store endringene har gitt oss den nåværende moralske krise preget av et anti-kristent opprør mot familien og en abortkultur der over 600 000 nordmenn ikke er her i blant oss, mennesker som skulle hatt arbeidsplassene, jobbet på sykehjemmene og tatt ansvar for den aldrende befolkningen.

Nå importerer vi hundretusenvis med ikke-vestlige innflyttere som skal ta de samme jobbene. Avfolkingen av etniske, barnløse europeere skaper behovet for å befolke kontinentet med folkeslag som har langt større kjærlighet til barn og ønsker å beholde de barna de blir svangre med. Det er derfor naturlig at islam og andre kulturimpulser utenfra overtar som en sterk religion i årene fremover i et barnløst, svekket Europa. Med mindre vi får betydelige etniske konflikter på europeisk jord som kan ende med en situasjon tilsvarende det vi så i Afrika rundt 1960-tallet.

Hedonismen, egoismen, det ruvende narkotika- og pillemisbruket, mangelen på åndelig balanse og indre likevekt, samt familie- og barnløsheten som nå er kjennetegner vår kultur, innebærer på sikt et kulturelt selvmord. Når markedsliberalismens økonomiske vekt på profitt blir et ideal som ukritisk overføres til medmenneskelige forhold, får vi lett et ensidige materialistisk fokus på statusjag og «bruk-og-kast» mentalitet. Dersom mennesket frigjøres fra ansvaret i fellesskapet, kan individualismen, pessimistisk sett, bli frihetsundergravende og utvikle seg til en slags legitimering av egoisme eller ekstremindividualisme som truer tabiliteten. Liberalisten Friedrich Hayek kritiserer i The constitution of liberty denne ekstreme formen for relativisme og påpeker at den blir et misbruk av den opprinnelige liberalismens frihetsideal som handlet om individets frihet under ansvar i fellesskapet.

 

Grunnkirkens Jesus versus sekulær-kirkens politikk

Forfatter Jens Bjørneboe uttrykker en tilsvarende skepsis som Chomsky mot kristendommen som institusjonalisert maktordning, og parallelt en fascinasjon av kristendommens opprinnelige budskap som, - etter hans mening, knuses fullstendig i møtet med institusjonalisert religion. Bjørneboe påpeker at «det er ganske utrolig hvilken skarpsindighet teologien har mobilisert, helt fra kjetter- og hekseprosessenes tid, på fortolkninger og omskrivninger, og fremfor alt til å forvandle kristendommen til det motsatte av hva den er. For å komme til et nytt bilde og en ny forståelse av kristendommen, må det jo ryddes århundrer med teologi av veien. Hele teologien i kirkevesenet og den forferdelige autoritære makt er vel det som i dag har bidratt mest til å avkristne Vesten».

Meget skarpt fra Bjørneboe, men mitt poeng er ikke angrepet på selve institusjonaliseringen, da orden og struktur er nødvendig for å unngå kaos. De Hellige Skriftene sier også at Gud innsatte i menigheten ledere av ulike slag, utfordringen ligger i at de innsatte «hyrder» i historiens løp ofte ikke har beskyttet de troende, lært dem veien til en sunn, balansert tro og bidratt til Kristi etterfølgelse. Også dette kommenterer Jørgensen.

Her finner vi kimen til alt fra hykleri, overmot, selvhevdelse, mangel på respekt for kvinnens rolle blant de troende, falskhet og et pastor- eller prestevelde der ledere ser seg selv som «høyest i systemet», dette til tross for at Kristus selv påpekte at den som vil være størst, skal være alles tjener. Ydmykheten uteblir, Åndens flamme slukner og alskens religiøse onde ånder overtar i kirkerommet med all verdens teologiske forklaringsmodeller, - og Bjørneboe får rett i sin grimme analyse.

Det enkle budskapet om å elske sin neste og å følge Jesu radikale eksempel, har i historien ofte druknet i kirkelige maktintriger, pengespørsmål, jakten på eliteprivilegier og andre urenheter som slett ikke gjør Gud stor, men derimot spotter hans navn. Mahatma Gandhi uttrykker i et berømt sitat at «Jesus er et ideal og en fantastisk person, men dere kristne ligner ikke på ham».

I historiens løp har det altså utviklet seg flere «kristendommer». Det vi snakker om er grunnleggende forskjellige «kirker» som får autoritet fra ulike kilder. En kirke-versjon er den nåværende norske og lutherske, som har valgt å ta sin dogmatiske «demokratiske» ordre fra en sekulær, avkristnet konsensuskultur. Den kristenkulturelle, sekulariserte kirke har i norsk, luthersk tilfelle utviklet seg til en slags sosialdemokratisk folkekult som er temmelig anti-Bibelen, der sekulære politiske eliter i stor grad og over lang tid har bestemt både innholdet og dogmene. Det har rett og slett blitt en sekt som mangler klassiske kristne trekk. Represaliene for brudd på det politisk korrekte er her betydelige, til stor frustrasjon for mange vanlige prester som føler seg knuget til taushet av den sekulære overmakten.

En annen kirke-type, er av det slaget det er flest av blant de kristne kirker som samlet representerer en rekke ulike kulturelle tradisjoner som har det til felles at man anser Bibelen som teokratisk autoritet. Her anses Bibelen som Guds Ord som retningsgivende og man mener at det å etterleve Jesu ord slik det er nedtegnet i Bibelen er den avgjørende mål. I et demokrati bør det selvsagt være rom for begge posisjoner, - både sekulære folkekulter, kristendom og andre religioner, da målet ikke er at alle skal tenke likt, men heller at vi skal respektere subgruppers rett til å tenke forskjellig.

Sammenligner man med amerikanske baptistsamfunn, karismatiske grupperinger, katolske kirke og det ortodokse element, står de hittil statsstyrte lutherske og anglikanske kirker i særstilling hva gjelder anti-kristne politisering og nedriving av sentrale kristne dogmer. Mens de andre grupperingene er i sterk vekst i kristendommen som er verdens største religion med rundt 2.3 milliarder tilhengere, er det ikke uventet tilbakegang hos lutheranerne. Slik Jürgen Habermas har uttrykt det: Europa er unntaket, kristentroen er i sterk vekst omtrent alle andre steder i verden. Det begrenser seg dog hvor mye åndelig kraft som siver ut av sekulær-sosialistiske folkekulter som den norske kirke. Til det er budskapet altfor grumsete. Det er meget forståelig hvorfor vanlige folk velger bort deltagelse i en slik sær kultus og heller sover lenge på en søndag.

Jesus som radikal åndelig leder

Den opprinnelige grunnkirkens lære, på den tiden da Jesus selv underviste, er en fase som fremstår særdeles varmblodig og radikal når man leser det Nye Testamentet og Jesu egne, ytterst grensesprengende ord. Ett forunderlig markant trekk ved Jesus er for øvrig at han hevet seg over samtidens politiske fraksjoner og hjalp alle mennesker, uansett politisk, religiøs, etnisk, klasse- eller kjønnsnivå. Her, blant annet, skiller Jesus seg betydelig fra Mohammed, som gikk i motsatt retning og ble en betydelig krigsherre, militær hærfører og politisk leder i sin samtid.

Ved en rekke anledninger ble det uten hell gjort forsøk på å gjøre Jesus til en politisk leder, samtidig førte hans undervisning til betydelig politisk oppstandelse i hans samtid. Han var ikke en politisk leder, men konsekvensene av hans revolusjonerende lære førte til betydelige politiske og sosiale forandringer i samfunnet.

Jesus ble kraftig og kontinuerlig kritisert for sin omgang med kvinner som brøt kraftig med datidens tradisjoner, han tok imot hyllest fra astrologer, de rike og lærde vise menn fra Østen, men var samtidig blant fattige og de lavere klasser i det som kan se ut til å være et slags opprør mot elitetenkningen i samfunnet. Han vanket på folks fester, gjorde vann til vin i et bryllup, lot en prostituert kvinne vise sin kjærlighet til ham ved at hun gråtende helte meget kostbare salver over føttene hans og tørket det av med sitt hår; Jesus ble faktisk skjelt ut av datidens selvhøytidelige religiøse ledere som kalte ham både «storeter og vindrikker» i forsøkene på å kritisere hans menneskekjærhet. Etter hans død, delte folk nattverdsbrødet og vinen i hjemmene, - noe kristne for øvrig bør begynne med igjen, kvinner ledet de første menighetsdannelsene i fellesskapene og Paulus setter forordninger for valg av ledere og læresetninger i de tidlige menighetene.

Min personlige oppfatning tenderer til å se de ortodokse kristne, - Midtøstens arabiske kristne, som nærmest grunnkirken på flere viktige felt, også hva gjelder teologi, mystikken og troen på det overnaturlige. Samtidig har katolikkene også en rekke viktige bidrag, blant annet med samfunnsreformatorer som dagens pave Francis som er meget tydelig på mye av det samme som Jesus la vekt på i sin undervisning. Også innen de de protestantiske tradisjoner, med Martin Luthers djervhet i den verdirevolusjon og åndsfylde han representerte, har klare frigjørende elementer i seg som er hentet fra grunnkirkens opprinnelige budskap.

 

Den norske kirke – en sosialdemokratisk folkekult

I Norge har vår kirke-variant lenge verken vært selvstendig økonomisk eller ideologisk eller teologisk. Sist i rekken av omkalfatringer av kirkens innhold, kan nevnes det høyst pussige forslaget om «demokratisering», hvilket i praksis betyr at de politiske partiene voterer inn sine egne i menighetsråd og i styre, - med et enkelt grep beholder man følgelig den politiske styringen av Kirken selv om den ikke lenger er «statskirke». Kirken går fra å være statsstyrt til å bli direkte styrt av politiske fraksjoner. Hva er forskjellen, egentlig?

Kirken skal ikke være styrt av folket, - en omskiftende størrelse som endrer mening alt etter hva de leser i VG eller ser på TV. Guds Ord, slik det er nedtegnet i Bibelen, skal være de retningslinjer som styrer den kristne kirke. Her kan det være ulike tradisjoner, kulturelle forskjeller alt etter hvilken kirke man besøker i ulike kulturer, mindre dogmatiske ulikheter, men alle deler av den universale kristne kirke forenes i troen på de sentrale, kristne dogmer. Disse er troen på Bibelen som Guds Ord, på Kristi liv, død og oppstandelse, på dommens dag og en fortapelse man bør unngå, troen på de helliges fellesskap og det evige liv.  

Politiseringen av den lutherske, norske Kirken er i dag så sterk at det av flere reises tvil om hvorvidt den overhode bør betegnes som kristen, til det er det for mange avvik fra klassisk kristendom med en markant mangel på respekt for Bibelen som Guds Ord. ISSP 2008 viste at rundt 2 % av befolkningen går jevnlig til gudstjenestene, til tross for at rundt 70 % nordmenn sier at de tror på Gud. For å sette det i perspektiv, er om lag 2.3 % av verdens befolkning ateister.

Det er dog ikke rart at så få velger kirkebenken i Norge tatt i betraktning hvor politisk styrt budskapet som forkynnes er, og i hvilken grad det i grunnen reflekterer, i ærlighetens navn, Arbeiderpartiets ideologiske virkelighetssyn heller enn den opprinnelige kristendom. Sjansen for at man sovner av kjedsommelighet er overhengende. Martin Luther hadde vrengt seg i graven dersom han hadde sett den nåværende tros- og Bibel-fiendtlige kirkeutviklingen som om det er «folket» som skal definere innholdet i den kristne tro. Vi skaper en helt ny religion, - en helt ny avlatshandel, og den er ikke kristendom, men noe helt annet. Vi trenger en ny Martin Luther som spikrer opp nye, revolusjonerende teser, og denne gangen på den lutherske kirkes møllspiste dører.

 

Homofili som sidespor

Hva gjelder temaet homofili som ser ut til å fenge så mange, så har jeg bestandig oppfattet et fokus på dette som et sidespor. Kirken burde holdt seg for god til å gjøre dette marginale spørsmål til en hovedsak slik at hele Kirkens budskap marginaliseres til «for eller imot homofile». Den omfattende levekårsundersøkelsen fra SSB 2010 viste at rundt 1 % her til lands betegner seg som homofile, mens 1.3 % føler seg ikke-seksuelle. Altså er andelen a-seksuelle eller bare ikke seksuelt interesserte større enn andelen homofile. Ingen bryr seg tydeligvis om dem eller om deres behov. Vi hører svært sjelden noe om denne gruppen, noe som godt illustrerer skjevfordelingen av medienes interesse.

Da gjenstår de 97 % heterofile blant oss med de myriader av svik, hykleri, godhet, kjærlighet, dobbeltmoral, ondskap, sladder, ondsinnet snakk om andre, mangel på respekt for forskjellighet, ukontrollert begjær og mangfoldige seksuelle og medmenneskelige variasjoner som finnes her. Det burde være mer enn nok å ta tak i.

Hvorfor er 97 prosenten så ekstremt opptatt av den ene prosenten? Eller er det de til enhver tid politiske korrekte medier, som i altfor stor grad er talerør for makthavere heller enn informasjonsformidlere i vår tid, som er de skyldige? Jeg mener den knallharde kategoriseringen av mennesker som i hovedsak foregår i mediene er uheldig og kunstig stigmatiserende. Dette gjelder homofile så vel som en rekke andre grupper slik som konservative kristne, muslimer og andre.Vi ser ut til å ha et sykelig behov for å sette hverandre i ulike båser for deretter å «skape krig» mellom disse.

Her kommer problematikken med homofobi ofte opp, hvis man går i debatt med en ledende homofil er det omtrent umulig å komme ut av debatten uten å bli stemplet som homofob enda man i grunnen kun var uenig i argumentet hans. Vi må kunne snakke sammen, uten straks å bli kategorisert. Vi må kunne få lov til å forbli uenige og ha ulike oppfatninger om kvinner eller homofiles egnethet som for eksempel prester. Muslimer aksepterer ikke kvinnelige eller homofile imamer, hvorfor skal ikke muslimer få lov til å beholde sine egne institusjonelle oppfatninger om hvem som skal være lærere i deres egne, religiøse kretser? Vi har da fortsatt religionsfrihet? Og vil homofile muslimer, kan de jo lett lage sin egen moske der de bestemmer reglene.

På samme måte bør det være rom for forskjellige oppfatninger både om kvinnelige prester og homofile og andre tema i ulike menighetssammenhenger. Noen liker katolisismen, andre ikke. Noen foretrekker barnedåp, andre voksendåp. Det hele er da svært uproblematisk. Her bør hvert kirkesamfunn få stå fritt til selv å velge hvilken linje man ønsker å legge seg på, uten at det sekulære samfunnet påtvinger ved makt sine egne politisk korrekte oppfatninger.

Er vi demokratisk frie, bør det aksepteres at ulike grupper har ulike oppfatninger, både om det ene og om det andre. En slik posisjon burde i valgfrihetens navn være fremelsket i et pluralistisk samfunn som vårt. Hvorfor dette frihetsinnskrenkende mantra om at all må bli enige om alt, og mene det samme om det meste?Hvorfor kan vi ikke få lov til å være forskjellige her til lands uten å bli tvunget og presset inn i den samme formen alle sammen? Det skaper slike kjedelige, blodfattige samfunn med engstelige, bleke og jantelovspregede samfunnsborgere som knapt tør uttale seg på tvers av konsensus av frykt for samfunnspisken. Det var jo slik det så ut i totalitære samfunn! Har vi helt glemt det?

De ulike kristne miljøer har forøvrig meget å bearbeide hva gjelder egne sinnsgifter og synder som preger miljøene og hindrer åndelig lys: sladder, ondt snakk om andre, mangel på ydmykhet, åndelig likegyldighet, hardhet overfor fremmede, selvhevdelse og fariseisme. Vi bør skjære igjennom hele denne skodden av mørke og komme tilbake til Jesu’ enkle budskap: Elsk din Gud og elsk din neste.

Det er nødvendig med et betydelig brudd med konsensustenkningens kategoriseringstrang som i det hele ender opp med å skape kunstige, feilaktige og unødige skyttergraver. Helst hadde jeg sett at vi ga båstenkningen fyken og overlot til Den Hellige Ånd til å lede oss alle frem mot et godt, meningsfylt liv preget av indre fred og Åndens ledelse. Kan vi begynne å be for hverandre, styrke hverandre i troen, fylles med kjærlighet overfor hverandre og legge denne triste homo-stridsøksen bort?

 

Behovet for omvendelse

Behovet for omvendelse til gode gjerninger er en sentral kristen dogme som ikke lar seg feie under teppet. Den har tidvis har vært misbrukt i kirkehistorien og omgjort til en slags «ekstrem-pietisme» eller «askese-dogme» eller «anti-seksuell kristendomsforståelse», noe biskop Jørgensen også kommer inn på. Like fullt, det som står i Bibelen, står i Bibelen. Dessverre. VI kan føle at det er hardt, krast, feil, dårlig, irriterende, nåderikt, trist, - det står der likevel. Og Jesus sier at han er veien, sannheten og livet. Vi er altså ikke som genuint Kristus-troende frie til å kutte ut det vi «ikke liker», og kun beholde det som klør oss i øret. Summen av Guds ord er sannhet, å fornekte summen av Bibelens og Jesu budskap blir å gå over fra kristendommen til noe annet, - eksempelvis en folkekult eller en sekt.

«Synden er at de ikke tror», sier Jesus og definerer dermed dette som skiller oss alle fra Guds nåde. Vår egen urenhet skiller oss fra Guds gjennomgripende og håndfaste kjærlighet, - Han kan ikke komme nær oss så lenge vi er fylt av det onde. Vi må ydmyke oss og komme til Korset med alt dette og legge det ned der, «til syndenes forlatelse», vi forlater våre synder og står opp til et nytt og rent liv der Kristus selv er lyset som åpner veien foran oss og leder den troende til «hvilens vann».

Jesus selv uttrykker at veien til Guds rike er smal. I møtet med kvinnen grepet i hor, - altså å ligge med en mann som ikke var hennes, møtte Jesus henne med nåde. «Heller ikke jeg fordømmer deg,» sa Jesus og reddet de facto hennes liv da hun etter Moseloven burde steines, men han la til, - og dette utelater de fleste: «Gå bort og synd ikke mer.» Altså, slutt med å ligge med alle mulige menn som ikke er din egen mann. Vær trofast og hengiven mot din egen partner. Ikke forgift ditt eget liv med svik, mangel på trofasthet og oppriktighet. Vær ærlig, og ta konsekvensen av din ærlighet! Redelighet står seg som regel her i verden, gir du respekt vil du bli møtt med respekt. Få respekterer løgneren, i hvert fall ikke de som er sveket av hans løgn.

Så er det stadig interessant å huske at både samleiet og seksualiteten er en av Vårherres egne oppfinnelser. Han kan umulig være imot dette spennende han selv innstiftet, han setter konstruktive grenser for denne må man si ekstreme begjærlighet omtrent på samme måte som han gjorde i Edens Hage hva gjaldt hvilke frukter det lønner seg å spise i livet, og hvilket man bør la være. Enhver som vil betegne seg som en kristen bør her selv studere Bibelen og Jesu egne ord for å finne ut hva som er rett og galt i forhold til moralske oppfatninger om dette. Dette er ikke et konsensusspørsmål som er oppe til «demokratisk» votering.

Bibelens er en rettesnor til hvorledes få et godt liv og den som vil finne frem til denne eksistensielle freden og åndelige kraften må være villig til å følge oppskriften for å bli fylt av Ånden og erfare en fullbyrdelse av kjærlighetsforholdet til Skaperen. Her er det ydmykhet, lydighet og lojalitet som åpner for nettopp det nåderike livets hemmeligheter som kjennetegner den troende i møtet med den elskede Kristus.

 

Jesu støtende ord

Skriftene er særdeles tydelige på det meste, og meget retningsgivende. De er i grunnen også bemerkelsesverdig støtende. For de som er interessert i løftet om et evig liv etter dette livets korte reise og mest mulig fred mens vi fortsatt er her på jorden, utgjør «de gode nyhetene» også brutale veivalg. Det er ingen menneskerett å være en kristen, men et valg som innebærer personlige ofre som leder frem mot usigelige åndelige gleder av indre karakter.

Personlig har jeg ikke ord for å beskrive den fred, indre ro, eksistensielle trygghet og dyptfølte mening med livet som troen gir. Den gir, slik Søren Kierkegaard uttrykte det, etiske så vel som estetiske perspektiver som fyller den troendes verden med både indre og ytre mening. Og det hele er gitt av nåde, da vi alle har syndet og ikke fortjener Guds godhet da vi alle av natur er del av det kosmiske opprør mot Skaperen.

Guds rike er for dem som ønsker å underlegge seg Kristi ord, ta opp hans kors og følge ham. Man trer inn i en åndelig virkelighet som utsletter all skam, alle tidligere synder og mangler, det falne i mennesket erstattes med et genuint gudslys som åpner den indre verden for et helt, nytt landskap av fred og en dyp tilfredshet.Dette er den kristnes sødme. Han forholder seg til verden som en som er på reise igjennom dette landskap, han er på vei til et annet sted og føler daglig på den dype kosmiske kjærligheten som stråler mot ham fra den Gud som er virkelig i det åndelige og nær for hver den som tror.

La oss se på noen av Kristi’ ubehagelige utsagn. «Bred er den vei som leder til fortapelse», sier Jesus. I det høyst radikale Lukas evangeliet, står det blant annet: «Frykt ikke for mennesker, men for Gud som har makt til å slå i hjel og deretter kaste i helvete. Ham skal dere frykte» og «den som fornekter meg for menneskene, han skal bli fornektet for Guds engler.» I det tilsvarende grensesprengende og på mange måter skrekkelig revolusjonerende Johannes evangeliet, påpeker han at «Den som tror på ham (Guds sønn), blir ikke dømt.

Den som ikke tror, er allerede dømt, fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn» og «den som eter mitt kjød og drikker mitt blod, han blir i meg og jeg i ham og jeg vil oppreise ham på den siste dag» og i Johannes 14:23: «Om noen elsker meg, da holder han mine ord og min Far skal elske ham og vi skal komme til ham og ta bolig hos ham» og 15,14 «dere er mine venner dersom dere gjør det jeg pålegger dere.»

Han sier også: «Den som kommer til meg vil jeg slett ikke støte ut» og «den som følger meg, skal ikke gå i mørket, men ha livets lys» samt «de skal forfølge dere, slik de forfulgte meg». Dette er meget støtende og skarpe ord. Mange vil vemmes ved dem, og ikke velge denne troen, - og håpe at det ikke venter en dom over deres handlinger etter døden. Noe som for øvrig er en helt grei posisjon. For meg er valget meget klart, jeg kunne overhode ikke tenke meg en eneste dag uten tilgangen til den åndelige rikdom og livsfilosofiske skatter som kristentroen innebærer.

 

 

 

Gå til innlegget

Europas behov for ny åndelighet

Publisert over 6 år siden

Konsekvensene av 1970-tallets verdiendring har vært katastrofal. Kristnes passivitet har gitt oss utviklingen av en anti-kristen, ekstrem-sekulær samfunnsutvikling preget av materialisme og ensidig vekt på hedonistisk nytelse.

Jeg vil gjerne benytte anledningen til å takke biskop Tor B. Jørgensen for hans innspill til min åpningstale på Oslo Symposium. Jeg er enig med biskopen på en rekke punkter. La meg oppsummere betraktningene som ledet frem til min kritikk av såkalt konservative kristne og kirkens biskoper. Jeg er i likhet med en rekke ledende samfunnsforskere av den oppfatning at troende mennesker har verdifulle åndelige og moralske bidrag til dagens ekstrem-sekulære samfunn der solidaritet forvitrer i et verdirelativt miljø som ofte bidrar til å legitimere menneskets rett til egoisme på bekostning av hensynet til andre.

Europa preges i sterk grad av en eksistensiell kulde og mangel på livsmening utenfor det rent hedonistiske nytelsesprosjekt som med slik kraft definerer dagens gudløse mål. Troende mennesker kunne i langt større grad enn i dag gitt kulturen vår en åndelig varmebehandling i form av øket solidaritet og ansvar i fellesskapet, en bedre balanse mellom ytre materielle verdier og indre, spirituelle verdier, grensesetting, samt hjulpet oss tilbake til trofasthet, samhold, omsorg, høflighet, respekt for andre, lojalitet, ærlighet, godhet, stabilitet og en høyere grad av glede i hverdagen.

Utfordringen ligger i at kristne er altfor stille, fryktsomme og unnselige, noe som skjer fordi også disse har mistet mye av sin opprinnelige åndelige glød og kraft, og biskopene er altfor politisk korrekt smilende der de burde flerret sine kapper og talt Roma midt imot. Protestene fra biskopene burde vært så sterk at deres rolle reformerte samfunnet, krevde respekt for de troendes stemme og bidro til samfunnsendring. Den lavmælte mumlingen fra kristne er altfor svak og troende kues altfor raskt til taushet i møtet med det aggressive anti-kristne politisk korrekte miljøene.

Dermed bidrar mange kristne egentlig ikke med nasjonal reforankring i de positive elementene ved vår tradisjonelle, kristne kultur. Man resignerer i møte med den sterke anti-kristne holdningen i samfunnet, og blir en del av den innadvendte, selvfokuserte «kristenvarianten» som er seg selv nok på bedehus og i kirke. I realiteten blir man dermed også en del av den post-moderne, selvfokuserte verdirelativisme idet man ikke går ut i all verden slik budet var, og egentlig ikke bryr seg om avkristningen som foregår rett utenfor kirkedøren. Jeg henviste til at Jesus var intet mildt lam som gikk rundt og bare smilte til alle, han sto for dypt radikale og samfunnsendrende holdninger i et aktivt engasjement, og ble kalt både storeter og vindrikker idet han vanket på folks fester og trakk seg ikke tilbake fra samfunnet.

Kristnes passivitet har gitt oss utviklingen av en anti-kristen, ekstrem-sekulær samfunnsutvikling preget av materialisme og ensidig vekt på hedonistisk nytelse.

Vi lever i en tid der Europa er i dramatisk endring. Kulturelt har vi vært igjennom en neo-marxistisk verdirevolusjon som kulminerte i 1970-tallets radikale opprør mot tradisjonelle, nasjonale verdier.

I dag har også ytringsfriheten blitt et slags våpen for å knuse de troende, - også muslimer følger nå de kristne i prosessen der man tvinges under jorden, noe som i stor grad minner om undergrunns kirkene i gamle Sovjet og Kina. Frihetsgraden er altfor lav og forakten for troen, det være seg kristne, muslimer eller jøder er altfor høy.

Konsekvensene av 1970-tallets verdiendring har vært katastrofal. Vi har nå betydelige skilsmissetall i verdensklassen, familietragedier, narkotika- og pillemisbruk, kjønnskrig, etniske konflikter og innflyttere som har vært loset ned i en stønadsavhengig underklassekultur, ensomhetsproblematikk og kulturell fragmentering i et omfang vi ikke tidligere har sett i moderne historie.

Demografisk er vi også i betydelig endring ettersom vi ukritisk og i stor grad har idealisert abort og kvinnens rett til ikke å føde de barn hun blir svanger med, noe som på sikt truer kulturens eksistensgrunnlag. Vi er en kultur som absolutt ikke vil ha barna våre, vi nekter å føde dem. Jeg er helt enig i at abort noen ganger er et nødvendig onde, men vi bruker det jo som prevensjonsmetode og knapt problematiserer det etiske perspektivet.Vi kvinner går i tog og skriker av sinne, det fråder rundt munnen på mange som er helt ville i blikket, hvis noen antyder at vi burde føde de barna vi blir svangre med. Hvilken kultur hater sine egne avkom med et så intenst hat? 

La meg berømme biskop Jørgensen idet han påpeker at respekt og ydmykhet for livet betyr også tydelighet når det gjelder det unnfangede livet. Den fransk-jødiske filosofen Bernard-Henri Lévy og Michel Houellebecq tegner i Ennemis Publics, et levende visjonært bilde av menneskerettighetenes vugge, ved å proklamere at han er overbevist om at vi aldri hadde hatt menneskerettighetene uten den kristne hypotese, den vanvittig dristige tanken om en skapning formet i Guds bilde og således ukrenkelig. Eutanasi og andre spørsmål kommer i kjølvannet av dette og innebærer en dypt bekymringsverdig utvikling.

Hvilken fremtid har vi i Europa uten etterkommere? Muslimer og andre ikke-vestlige innflyttere kommer fra barneelskende kulturer, mange har 6-8 barn hver. Antallet innflyttere utgjør i dag omtrent det samme antallet vi har fjernet i aborter. I et slikt klima er det kun et tidsspørsmål før andre folkeslag med andre, sterke religioner overtar i et barnløst, verdiforvirret Europa.

Det er også meget respektabelt at biskop Jørgensen engasjerer seg innen etiske biotekologiske utfordringer som på mange måter innebærer at vi gjeninnfører slaveriet i vår kultur. Biskopen har meget rett i at vi som mennesker er ansvarlige for å forvalte naturen på en respektfull måte, jeg vil gjerne legge til at også dyrebeskyttelsen har stor verdi. Bibelen forteller mange rørende historier om Guds omsorg for dyrene, blant annet ble profeten Jonas sendt til Ninive fordi Gud sa han hadde mange mennesker og dyr som han ønsket at skulle få bedre levevilkår der.

Mitt poeng er at kirkelederes samfunnsprotest må bli langt sterkere og jeg stiller gjerne opp skulder til skulder med biskopen for å forsvare barnets rett til ikke å bli en ren salgsvare i et markedskapitalistisk system der alt av verdi synes å ha en pris i kroner og øre. Dagens sosiale aksept av kjøp og salg av små barn er dypt problematisk, menneskeverdet forringes grovt av disse prosesser.

Min kritikk av de norske biskopene handler i hovedsak om at kirkens lederskap i altfor liten grad har synliggjort kristentroens radikale budskap og bidratt med en betydelig motstand inn i det som i dag fremstår som et anti-kristent og anti-religiøst ekstremliberalt samfunn der kristne så vel som muslimer, jøder og andre troende erfarer det man i andre land betegner som ren forfølgelse. Hvor er de store protestene? Hvor er massemønstringene, demonstrasjonene og en bred økumenikk med høy respekt for forskjellighet også innenfor de ulike kristne grupperingene, også politisk?

Jesu budskap er å finne i både konservativ og liberal tenkning, både på høyre og venstresiden, både hos høy og lav, rik og fattig. Dette innebærer nettopp det revolusjonerende element ved kristendommen. Det har vært altfor mye mumling, og altfor lite handling og altfor lite vilje til å stå opp for de kristne grunnsannhetene samme hvilken gapestokk man i så fall ble satt i. Hvor er viljen til å lide for Kristi navns skyld? Biskop Jørgensen har for øvrig helt rett i at jeg retter en kritikk mot det ekstremindividualistiske samfunn, som frigjort fra ansvaret i fellesskapet legitimerer en usunn egoisme og ensidig fokus på selvrealisering.

For øvrig bør selvfølgelig biskoper så vel som andre tåle offentlig debatt rundt sin rolle eller sine utsagn. Fri debatt betyr ikke at alle må være eller bli enige, tvert imot, frihet innebærer retten til å være sterkt uenig og uttrykke dette. Uenighet i sak er heller ikke det samme som latterliggjøring. Rasjonelle og redelige debatter der partene er sterkt uenige er helt naturlig i et demokrati.

Hets oppstår først når enkelte personer eller minoriteter, - ofte slik vi ser i dag med de troende i vårt ekstrem sekulære og anti-religiøse samfunn, utsettes for uforholdsmessig stort press til å endre synspunkt slik at det passer inn i malen til det politisk korrekte etablissement, på en slik måte at man kues til stillhet for å unngå represalier på en rekke felt, blant annet innenfor yrkeslivet. Folk frykter å uttale seg, noe også Fritt Ord undersøkelsen nylig viste at er et betydelig problem i Norge. Eksempelvis fremmer mange akademikere ikke synspunkter av frykt for å miste forskningsstøtte ved neste søknad, journalister unnlater å skrive positivt om kristne hvis de vet at desken vil sensurere dette og personen, som ofte er midlertidig ansatt, vil dermed risikere å ikke beholde jobben, prester unnlater å snakke om sentrale kristne dogmer av frykt for represalier og så videre.

Dessverre er denne formen for samfunnssensur et langt mer fremtredende trekk i dagens Norge enn vi liker å være ved. I en rekke sammenhenger grenser vi mot å være en demokratisk totalitær stat. Reservasjonsretten for leger er nettopp et krystallklart eksempel på dette. 

Hva gjelder forkynnelse om dommedag, behovet for omvendelse til et nytt liv og Kristi etterfølgelse, er biskop Jørgensen selvfølgelig klar over Jesu selv meget tydelig på behovet for å vektlegge behovet for omvendelse til et nytt liv.Biskop Jørgensen har derimot meget rett i at selve dommen over våre liv, den endelige evalueringen om hvem av oss som har vært ekte, ærlige, redelige og gjort opp for oss når vi tråkket feil, hvem av oss som har vært falske, fulle av dobbeltmoral og levd som løgnere, - samtidig som vi kanskje sto i kirkebenken og var velansett blant de «troende», denne dommen over vårt liv er det kun Gud som kan foreta.

Dette vil skje på dommens dag, i henhold til både den kristne tro og islam. Nettopp derfor oppmuntres vi i både det gamle og det nye testamentet til å frykte Gud som har makten til å dømme våre liv til en evig død. Frelsen handler nettopp om flukten fra dommen.

Både Jesus, Paulus og så mange av de andre deltagerne i det nye testamentets offentlige debatt vektlegger nettopp av den grunn, det alvorlige behovet for omvendelse til gode gjerninger. Hadde dette vært mer praktisert, ville vi også i større grad unngått kriser i kirken på grunn av utro tjenere. Oppgjøret med sinnsgiftene slik som misunnelse, ondskap, sladder og grådighet leder i tillegg til et liv som kommer i en positiv balanse slik at vi mestrer livet og makter å håndtere verdens mange og farefulle landskap.

Bibelen er meget tydelig vedrørende behovet for omvendelse og «arbeid på sin frelse», slik at ens liv i størst mulig grad skal reflektere Åndens vesen. Hvilket vi selvsagt ikke makter i den grad som er ønskelig, og derfor trenger stadig Kristi nåde og tilgivelse der vi kommer til kort.

Nåden utelukker derimot ikke den daglige kampen mot de onde tendenser i våre hjerter og behovet for Kristi etterfølgelse og å preges av Åndens frukt slik som godhet, tålmodighet, ærlighet og så videre. Enkelte kristne miljøer ser ut til å mene at kristne kan være så slemme, dobbeltmoralske og ondsinnede de bare vil, fordi nåden skjuler dette. Dette stemmer ikke med Jesu lære. Jesus sier at «den som elsker meg, gjør det jeg sier».

Kjærligheten vises i handling. Uten handling, ingen kjærlighet. Og kjærligheten kan være tøff, hard og konfronterende, noe vi også ser i Jesu liv. På treet vises fruktene, uten den rette frukt tilhører treet ikke Kristus, samme hvor mange bibelvers som siteres. Husk at også Fanden leser Bibelen, stiller opp som en lysets engel og siterer gjerne flotte bibelvers. 

Enkelte kristne har også i altfor stor grad vært preget av behovet for å snakke negativt om andre, og selvhevdelse idet man tidvis har takket Gud fordi man ikke var som «synderen der nede», - i lignelsen med fariseeren og tolleren. Jesus sier selv at han her har lagt større favør for den foraktede synderen som i det minste er ærlig og ydmyk i erkjennelsen av sin mangelfullhet. Mangelen på ydmykhet og genuin kjærlighet til medmennesker reflekterer dermed åndsfattigdommen blant dagens kristne da det er umulig å være full av Den Hellige Ånd og samtidig ikke bry seg om menneskene man lever sammen med.

Jeg takker biskop Jørgensen for spennende refleksjoner og håper at vi kan møtes ved neste Oslo Symposium eller i andre sammenhenger. Det hadde vært en glede å stå skulder til skulder med biskopen i en høylytt kamp for et bedre samfunn med en sterk forankring i det kristne kjærlighetsbudskapet.

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere