Hanne Nabintu Herland

Alder: 3
  RSS

Om Hanne Nabintu

Religionshistoriker, forfatter og grunnlegger av The Herland Report, som når millioner årlig, Hanne Nabintu Herland, er kjent fra media som en fryktløs kritiker av politisk-korrekthet. Hun hevder at våre demokratier er tatt over av en ekstrem-liberal elite, både på Høyre- og Venstresiden, som ikke lenger lytter til folket.

Herland har bodd en årrekke utenfor Norge, og flyttet tilbake i 2018. Hun er født og oppvokst i Afrika, har lenge bodd i Sør Amerika og Midtøsten. Hun har reist mye over hele verden og snakker en rekke språk.

Aktuell med ny bok: Det nye Babylon. Hvordan Vesten mistet sin storhet. Ventura Forlag. Kjøp den hos ARK eller andre bokhandlere.

Herlands daglige arbeid er å lede The Herland Report nyhetssiden og Herland Report TV (HTV) når millioner årlig, med 13.5 millioner ganger leste artikler og sette web-TV programmer siste år. Herland Report tar tverrpolitisk opp tema knyttet til utenrikspolitikk, kultur, religion, Midtøsten og et Europa i forfall sett fra et annerledes perspektiv, fritt for politisk korrekthet.

Herland Report har stor tro på et samfunn som tillater ytringsfrihet og arbeider i et vidtrekkende internasjonalt nettverk og leverer nasjonale og internasjonale artikler og intervjuer med ledende fritenkere, intellektuelle, forfattere, aktivister og andre.

Herlands tidligere bøker er blant annet bestselgeren "Alarm. Tanker om en kultur i krise" fra 2010 som kom i 5 opplag på under et år. Selvbiografien "Respekt" fra 2012 kom i 2. opplag etter bare dager i salg. Her forteller Herland om sin oppvekst i krigsherjede Afrika og om møtet med Norge, janteloven, gruppepresset og den strukturelle sosialistiske rasismen som gjennomsyrer norsk tankegang.

I "Ny vind over Norge" deltok Erna Solberg, Siv Jensen og venstreradikale Walid al Kubaisi i en analyse av hvilke verdier vi trenger mer av. Herland skrev også forordet i Odd Nerdrums "Crime and refuge» og har markert seg som en tilhenger av figurativ kunst.

Les artikler, ta kontakt: www.hannenabintuherland.com. Facebook fordelt på tre sider: Engelsk side "The Herland Report", norsk fan-side "Herland Report Norsk" og venneside, tilsammen rundt 130 000 følgere. Twitter brukes lite @HanneNabintuHer

Følgere

Nei til den myke dialogen

Publisert rundt 13 år siden

Biskop i Sør-Hålogaland Tor B. Jørgensen etterlyser 7.mai den myke dialogen i et motinnlegg mot min artikkel i Vårt Land ”Kynisk spill fra Nordbø”. Men er respektfull samtale alltid myk? Innebærer ikke respekt nettopp retten til å kritisere når kritikken er legitim? Betyr toleranse at man automatisk bøyer seg for den andre part?  

 Man har derimot respektfulle samtaler med mennesker man respekterer. De hvis fremgangsmåte man ikke respekterer, kritiserer man åpent og direkte, i dette tilfellet Arnfinn Nordbøs manipulative angrep på meningsfriheten her i landet.

Det må gå an å stå frem som homofil i et av verdens mest homoliberale land uten å ty til hets av foreldre eller ty til mediestunt som åpenbart har til hensikt å påtvinge den konservative kristne minoriteten sitt eget syn på homofili. I et demokrati må takhøyden være at meningsforskjeller godtas, noe også Morgenbladets Frank Rossavik poengterer. Han kritiserer folk i homobevegelsen for altfor raskt å ta på seg den subjektivt følelsesladede offerrollen. Selv har jeg for øvrig nære homofile venner som fullt ut støtter kritikken mot Nordbø. Det må være mulig å fremme legitim kritikk mot homofile, uten å bli stemplet som homofob. Å komme med åpen kritikk viser nettopp at man respekterer homofile som likeverdige mennesker på samme måte som heterofile. Likeverdige går jo nettopp i kraftig debatter med gjensidig respekt for hverandres ulike ståsted.

    Jørgensen brenner åpenbart for den utydelige inkluderingsteologien som det er så politisk korrekt å hylle nå til dags. Man skal fremstå varsomt selvkritisk og helst være utydelig når det gjelder klassisk kristen forståelse, mens statens politiske ledere overkjører og omdefinerer hva som bør være kirkens dogmatiske ståsted i sak etter sak. Et ledd i dette er å stadig påpeke hvilke overtramp som har vært gjort i kirkehistorien. Det er dog bred enighet blant forskere om at ingen tidsepoke har bidratt til så mange folkemord og menneskeverdsbrudd som det sekulære og ateistiske tyvende århundre.

    Norge fremstår i dag som et av verdens mest ensidig sekulariserte og gudsfientlige nasjoner. Denne utviklingen har blitt muliggjort gjennom den norske kirkes vinglete lederskap som i årtier har latt seg diktere av sine mer eller mindre ateistiske arbeidsgivere i staten. Teolog Eskil Skjeldal påpekte i Morgenbladet 6.2. at den norske kirke over lengre tid har fulgt en statspålagt inkluderingsideologi som innebærer at det kristne budskapet reduseres til en sekulær-humanistisk folkekult heller enn å representere tydelig kristendom.

Det kan virke som om populistiske ledere som Jørgensen er mer opptatt av egen status og anerkjennelse enn å være en etisk rettledende stemme i samfunnsutviklingen. Han er dermed fullstendig utakt med internasjonal tidsånd der tydelighet og fryktløshet definerer spirituellt lederskap. Med sekulær-humanistiske biskoper som Jørgensen ved roret går verdirelativismen innad i kirken så langt at det er betvilelig hvorvidt kirken overhode lenger kan betegnes som kristen.

Å betrakte hvorledes Jørgensen ensidig vektlegger den ene siden ved evangeliefortellingene, befester min kritikk av hans selektive måte å forholde seg til tekstene på. Nøyaktig de samme fortellingene snakker om nåde til kvinnen i ekteskapsbrudd, men lar det straks fremgå at hun ikke skulle gå derifra og fortsette med neste kunde. Bibelen beskriver de mest hardslående angrep på ukonstruktiv adferd, det være seg bedrag, løgn eller baktalelse. At kristen tro innebærer et vassent smil til alle med klarsignal til moralsk betenkelig adferd, er direkte kjettersk å påstå.

    Den som lever i et land med fryktsomme kirkeledere og generellt, en utstrakt sjikanering av kristne og andre religiøse, kan lett miste vidvinkelsynet på de massive trender som egentlig preger verden. Sosiolog Peter Berger påpeker at religion står sterkere enn noen gang i moderne samfunn, noe som bekreftes av islams 1.3 milliarder og kristendommens 2.3 milliarder troende.

Denne overveldende internasjonale trenden avliver dermed myten om at det automatisk er en konflikt mellom rasjonalisme og gudstro. Milliarder av mennesker deltar i utviklingen av det fornuftsbaserte samfunn uten at dette virker sjenerende på de sammes tro på gamle hellige bøker slik som Bibelen.  

Gå til innlegget

Kynisk utspill fra Nordbø

Publisert rundt 13 år siden

Kulturkampen i Norge står mellom de som ønsker å bevare den gamle norske kulturen og de som vil liberalisere og endre samfunnet.

Begge parter betegner seg ofte som kristne, et begrep som er i ferd med å tømmes for mening. For å si det slik vi gjorde under studiet av religionshistorie: et bibelvers kan klistres på ethvert ressonnement. Fordi handlinger avslører underforliggende intensjoner, blir det likevel enkelt å skille kampsonene i den pågående debatten.

Det er lenge siden den urgamle kristne verdiarven har vært utsatt for et mer sofistikert angrep enn gjennom det velregisserte pr-stuntet til Arnfinn Nordbø. I forbindelse med boken ”Bedre død enn homofil?” har han smilende etterlyst ”en mer ydmyk og medmenneskelig måte å snakke om hverandre på.” Parallellt legger han selv opp til et av Norges historiens mest skruppelløse angrep på foreldres rykte i full offentlighet og en allmenn demonisering av konservativt troende.

Det underliggende raseriet er til å ta og føle på. Ved utgivelse av boken, er hevnens time åpenbart kommet. Med høyst moralsk betenkelig fremgangsmåte er målet om medieoppmerksomhet nådd. I Tv2s Tabloid sending 23.4. der både Nordbø og jeg deltok, presterte Nordbø på sympatijakt å latterliggjøre sin egen mor i åpningskommentaren. Den subjektive anklageformen gjør seg godt som medieutspill, men kan likevel aldri godtas som rasjonelle argumenter i en prinsippiell debatt. Å spille på følelser blir aldri annet enn et hersketeknisk virkemiddel. Etter sending sa jeg til ham at han burde ”grow up,” finne sin egen identitet og slutte å forvente at andre skal endre sine syn i møte med ham.

Nordbø ser ut til å ha et naivt håp om at alle etterhvert skal bifalle hans syn på normalitet. Det kan han bare glemme. Dessuten, den som med letthet selger sin lojalitet i håp om oppmerksomhet, vil snart finne ut at kortsiktig popularitet ikke kan erstatte foreldres livslange omsorg. Foreldrene til Nordbø har hittil unnlatt å gå ut offentlig mot sin sønn. Det sier nok. Broren Jon Petter Nordbøs innlegg i Stavanger Aftenblad 24.4 viser i tillegg at en rekke påstander i boken er direkte feil.

Det bør være et greit valg å stå frem som homofil i Norge, et av verdens mest homoliberale land. En rekke dyktige personer i offentligheten er homofile, et samstemt media hyller enhver som står frem og den nye ekteskapsloven legitimerer likekjønnet samlivsform. De fleste av oss har homofile venner. Å være skjeiv er en ærlig sak. Det som derimot ikke er ærverdig, er å offentlig gå ut og gjøre alt i ens makt for å sverte et minoritetsmiljø som bedehusrørsla bare fordi de ikke er enig i homobevegelsens definisjon av normalitet. Det ensidige kravet om toleranse fremmes i dag fra ekstreme muslimers hold med en nærmest fascistisk glød. Dette kan lett bli en ”liberal illiberaltet”, for å sitere Aftenpostens Knut Olav Åmås 28.4. Den heterofile majoriteten vil dessuten ikke kunne oppvise annet enn overfladisk sympati for en livsførsel man oppfatter som langt fra egen orientering. Dette bør en del homofile snart forstå.

   At så få kritiske røster melder seg i møtet med Nordbøs ensidige fortelling, er for øvrig typisk for norsk offentlighet. Man angriper i flokk og fordømmer den ene part, lenge før begge sider av saken er belyst. Å kritisere homofile er dessuten tabu. Av frykt for å bli stemplet som homofob, fremmes ikke legitim kritikk på samme måte som mange unnlater å kritisere etniske minoriter av frykt for å bli kalt rasist.  Selv er jeg fremmed for bedehustradisjonen og har ingen tilknytning til bevegelsen. Men å beskue den nådeløse behandlingen Nordbø gir Misjonssambandet er en sjelden oppvisning i mangel på integritet. Smerten hans foreldre har påført ham, har han gjengjeldt til de grader med det onde, hvilket fratar ham sånær all sympati. Dette er det stikk motsatte av å hedre sin far og mor, foruten hvem Nordbø ikke engang hadde hatt et liv å dele med sine homofile venner.

Når hans foreldre fastholder at homofili er et avvik, men ikke desto mindre bør stor kjærlighet vises den homofile, gjør de ikke annet enn å følge den internasjonalt sterkt voksende religionen som omfatter flere milliarder mennesker. Nordbø kunne jo ta et oppgjør med homo-lobbyen og hetse dem på det groveste, for så å se hvorvidt avvisningen ville vært mindre der. Hva er så motivet bak Nordbøs intolerante korstog mot miljøer som mener at homofili er et avvik? Hans påtrengende misjonsprosjekt ser ut til å være at både kristendom (som bedehustradisjonen i Norge kun er en liten del av), jødedom og islam må endre syn på homofili. Det skal bli litt av en jobb. De tre bokreligionene omfatter som kjent flere milliarder mennesker.

Poenget er at både bedehus-Norge og de homofile miljøene har livets rett. Takhøyden må være såpass i et liberalt demokrati at forskjellighet aksepteres, ellers strupes enhver individualitet og totalitære strømninger overtar kontrollen. Et fritt samfunn innebærer subgruppers rett til å forbli uenige. Meningsfrihet betyr frihet fra mobbens tvang av det slaget som med jernhånd krever at borgere skal tenke i takt.

I dag dyrkes dialog nærmest som en ny religion i det sekulære Norge. Tanken er opprinnelig marxistisk. Man håper at enhver uenighet tilslutt vil forsvinne og åpne for det gudløse klasseløse samfunn som skal opprette en slags himmelsk nirvana-tilstand med fryd på jord. Håpet om dialogens guddommelige evner til å skape fred, er derimot en myte. Til alle tider har forskjellighet definert og preget kulturell og individuell tilhørighet.    

   At biskoper som Tor B. Jørgensen i Sør-Hologaland går ut med støtteerklæringer, får meg til å lure hva slags kompetansekrav som ligger til grunn for valg av biskoper i den norske kirke. Er strategien å til enhver tid være enig med siste politisk korrekte taler? I så fall, hvilken fortredelig feighet. Jørgensen hetser i Klassekampen 23.4. sin egen religion på det groveste med påstander som ligger langt under pari. Kirkelederen passer langt bedre inn i Human Etisk Forbund, en bevegelse som kun representerer 1.8 % av befolkningen og er omtrent ikke-eksisterende i utlandet. Der bedrives en historieforfalskende prosess som er langt verre enn den bedre kjente fornektelsen av Holocaust.

Man påstår at kirken har måttet lære pinlig mye av humanistene og at opplysningstiden bragte med seg et nytt menneskesyn som la kirkens stolthet i grus. Jørgensen påstår at kirken ikke har noen god historie når det gjelder disse rettighetene. For noe sludder. Det et historisk faktum at både det humane menneskesynet som ga verdi til alle, toleranse- og likeverdstanken er opprinnelig kristne verdier. Det var den kristne teologien i middelalderen og den spanske skolastikken som dannet det moderne grunnlaget for det man i dag kaller menneskerettighetene. Troen på verdinøytralitet og sekularisme kom først hundre år senere. Dersom kunnskapsnivået i den norske kirke er representert ved Jørgensens håpløst inkompetente uttalelser, kan jeg love det kan bli enda flere som slutter å sette sine ben i en til de grader lavpannet kirke. 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere