Hanne Nabintu Herland

Alder: 2
  RSS

Om Hanne Nabintu

Religionshistoriker, forfatter og grunnlegger av The Herland Report, som når millioner årlig, Hanne Nabintu Herland, er kjent fra media som en fryktløs kritiker av politisk-korrekthet. Hun hevder at våre demokratier er tatt over av en ekstrem-liberal elite, både på Høyre- og Venstresiden, som ikke lenger lytter til folket.

Herland har bodd en årrekke utenfor Norge, og flyttet tilbake i 2018. Hun er født og oppvokst i Afrika, har lenge bodd i Sør Amerika og Midtøsten. Hun har reist mye over hele verden og snakker en rekke språk.

Aktuell med ny bok: Det nye Babylon. Hvordan Vesten mistet sin storhet. Ventura Forlag. Kjøp den hos ARK eller andre bokhandlere.

Herlands daglige arbeid er å lede The Herland Report nyhetssiden og Herland Report TV (HTV) når millioner årlig, med 13.5 millioner ganger leste artikler og sette web-TV programmer siste år. Herland Report tar tverrpolitisk opp tema knyttet til utenrikspolitikk, kultur, religion, Midtøsten og et Europa i forfall sett fra et annerledes perspektiv, fritt for politisk korrekthet.

Herland Report har stor tro på et samfunn som tillater ytringsfrihet og arbeider i et vidtrekkende internasjonalt nettverk og leverer nasjonale og internasjonale artikler og intervjuer med ledende fritenkere, intellektuelle, forfattere, aktivister og andre.

Herlands tidligere bøker er blant annet bestselgeren "Alarm. Tanker om en kultur i krise" fra 2010 som kom i 5 opplag på under et år. Selvbiografien "Respekt" fra 2012 kom i 2. opplag etter bare dager i salg. Her forteller Herland om sin oppvekst i krigsherjede Afrika og om møtet med Norge, janteloven, gruppepresset og den strukturelle sosialistiske rasismen som gjennomsyrer norsk tankegang.

I "Ny vind over Norge" deltok Erna Solberg, Siv Jensen og venstreradikale Walid al Kubaisi i en analyse av hvilke verdier vi trenger mer av. Herland skrev også forordet i Odd Nerdrums "Crime and refuge» og har markert seg som en tilhenger av figurativ kunst.

Les artikler, ta kontakt: www.hannenabintuherland.com. Facebook fordelt på tre sider: Engelsk side "The Herland Report", norsk fan-side "Herland Report Norsk" og venneside, tilsammen rundt 130 000 følgere. Twitter brukes lite @HanneNabintuHer

Følgere

Da Nora ble Helmer

Publisert over 12 år siden

Først publisert i Aftenposten 24.5.2006

Dette er en betraktning på dagens feminisme, først publisert i Aftenposten i forbindelse med hundreårsjubileet for Henrik Ibsens død i 2006. Feminister som i jubileumsrus blottet for selvkritikk hyller den skarpe dikteren, glemmer at Nora på Ibsens tid var en helt annen enn hun er i dag. I dag er Nora blitt Helmer.

           Ingunn Økland biter igjen med spennende tanker i Aftenposten 23. mai, på dagen hundre år siden Henrik Ibsen døde.  Han var forfatteren som søkte å avdekke livsillusjonene og drive mennesket inn i en realitetsorientert virkelighet.  Borgerskapets uutholdelige arroganse i møtet med den svake part, ble dramatisk spikret til korset med en våken penn. Mannen angrep datidens hellige maktkuer med en slagkraft som til dags dato gjør at hans skuespill blir spilt over hele verden.  

              Den samfunnskritikk som preget Ibsens forfatterskap, er det derimot lite igjen av i dagens Norge. Vi lever i et land der kvinner er en salgsvare, hver 8 mann kjøper sex og landets hovedgate er byens horestrøk.  Nora for lengst har forlatt Helmer og i mange tilfeller trådt inn i Amalie Skrams verden med et endeløst slit med eneansvaret for barn og økonomi. Menn kommer og går i en evig runddans med uro og mangel på stabilitet. I de tilfellene der Nora blir, nekter hun mannen sex i frihetens navn og driver ham ut på gaten til villige nigerianerinner. Nora gjør følgelig ingen nevneverdig motstand mot at afrikanske kvinner undertrykkes, bare det ikke går ut over henne selv.

             Feminister som i jubileumsrus blottet for selvkritikk hyller den skarpe dikteren, glemmer at Nora på Ibsens tid var en helt annen enn hun er i dag. I dag er Nora blitt Helmer. Hun er familiens fundament, økonomisk selvstendig, fri i sin seksualitet med retten til å velge hva hun måtte finne for godt. I en hyllest til modernitetens individualitet, kjempet Ibsen mot undertrykkelsens tyranni. I dag undertrykker Nora hvem hun vil. Økland antyder enda en utvikling: At kvinnen tilslutt ikke engang bryr seg om sitt eget avkom. Hedda Gablers avsky mot å selv bli mor er en annen beskrivelse av Helmers letthet: Han er seg selv så uutholdelig nok. 

            I modernitetens liberale tidsalder har pendelen svinget ut i det egosentriske rom der materialisme og ensidig fokus på egen lykke har torpedert mange felleskap. Feministen Suzanne Brøgger spør hvordan man overhodet kan utvikle seg i en familie. Et annet spørsmål er hvordan man overhodet kan unngå å bli en Narscissus utenfor det forpliktende og korrigerende fellesskapet med andre mennesker?

            Slik den falske tryggheten ikke var sikker for Helmer, gir heller ikke samtidens oppskrytte kvinnefrigjøring Nora den frihet hun søker. For når den mannsundertrykte blir mannsundertrykker, er vi like langt. Kvinnen må kvotere seg selv med makt inn i helmerske stillinger hun ikke har gjort seg fortjent til. Når debatten banaliseres ned til hvorvidt Nora skal velge plikten eller frihet, som om det ene er motsatsen til det andre, er forvirringen komplett. Jeg støtter tidligere statsminister Kåre Willoch. Hans omskriving av avslutningen i Et Dukkehjem uttrykker i det minste en samfunnskritisk holdning i ekte Ibsen-stil. At dagens Helmer (Nora) dermed reagerer med rasende utbrudd, gjør analysen desto mer riktig. Ibsen angrep Helmer. Willoch gjør det samme.

            Globaliseringen har dessuten satt den hvite, rike kvinnen et nytt lys. Som del av verdens kapitalistiske borgerskap kunne man forvente at hun i Ibsens stil kjempet for de svake.  Det er derimot i stor grad menn som har markert seg som forkjempere for utjevning av forskjeller.  Bono, Clinton, Gates, Bondevik, Jan Egeland. Hvor er Nora? Kjemper hun bare for egen etnosentriske rettighet til å handle billige klær som er laget av barn i India og bekrefter dermed inntrykket av å være Ibsens ansvarsløse lerkefugl? Hun ville ta mannens rolle, og fikk den. Dermed får hun også stryk karakter på lik linje med Helmer. Også Nora befester sin makt straks hun får den. 

              Den samme borgerlige arroganse som herjet Helmer, herjer dagens Nora. Uten syn for realitetenes nød som nærmest ukentlig forkynnes av FNs koordinator for flyktninger, Jan Egeland, smigrer hun seg selv til å tro at Ibsens kritiske samfunnsrøst hadde hyllet henne dersom han hadde levd i dag. Mest sannsynlig hadde Ibsen angrepet det norske samfunnet på en slik måte at han hadde måttet rømme landet atter en gang.     

Gå til innlegget

Behovet for moralsk tekning

Publisert over 12 år siden

Mine kommentarer:

Jeg var invitert til KrF Trondheim som foredragsholder 9. juni og holdt der det etterhvert så beryktede foredraget om hvor sentralt kristne verdier har vært for europeisk kulturs utvikling. Kritikken mot den aggressive kvinnekampen falt i denne sammenheng. Siden har det kokt i Adresseavisen, Dagbladet og i en rekke andre medier i Norge og Sverige.

Mitt første hovedpoeng var å rette oppmerksomheten mot behovet for en sterkere vekt på moralsk tenkning i det liberale sekulære samfunn.

Det andre hovedpoenget var å vise at en rekke sentrale europeiske verdier slik som menneskerettstanken, likeverds- og toleranseprinsippet har sin opprinnelige rot i kristen filosofi. Å påstå at religiøse rasjonelle argumenter ikke har en plass i det offentlige rom i liberale sekulære samfunn, medfører dermed en historieløshet. Det var ikke opplysningstidens rasjonalister eller humanistiske ateister som kom med disse viktige bidragene inn i europeisk kultur. I dagens samfunn som har en tendens til å benekte kristendommens verdi for europeisk utvikling, er det derfor behov for å minne om disse fakta. Denne debatten lar seg derimot ikke forringe til et spørsmål om venstre- eller høyresiden i politikken. Det gjelder oss alle.

Jeg oppmuntrer herved til ny moralfilosofisk refleksjon rundt de konstruktive sidene ved kristen tenkning opp gjennom historien. Målet er at det liberale sekulære samfunn skal legge bedre tilrette for konstruktiv moralsk energi i dagens virkelighet der hedonistiske tendenser er sterke og egoismens råderett er for stor.

Kronikk publisert i Adresseavisen 16.5.09.

BEHOVET FOR MORALSK TENKNING

Adresseavisen trykket 11. juni kommentator Trygve Lundemos upresise og noe sleivete oppsummering av foredraget jeg holdt på KrFs folkemøte 9. juni.

Mitt hovedanliggende var å vise at det liberale sekulære samfunn trenger fornyet vekt på moralsk energi for å demme opp imot den pågående tendensen til at solidaritet svekkes som samfunnslim. Fordi ensidig vekt har vært lagt på vitenskapelig fremdrift, lider kulturen av manglende tilsvarende vekt på medmenneskelig varme.

    Det er beklagelig at å snakke om moral er tabubelagt idag. Man blir straks stemplet som moralist. Like fullt er institusjonaliseringen av omsorg moralfilosofisk bekymringsverdig. Måten eldre skipes bort til kalde byråkratiske institusjoner er nedverdigende, psykiatrien eksploderer, hele generasjoner forsvinner i abort, barnevernsbarn misligholdes og den seksuelle frigjøringen går så langt at familiens eksistensgrunnlag er truet. I dagens hedonistiske klima der omsorg, ansvar og troskap anses som gammeldags, våger mennesker knapt å inngå forpliktende partnerskap. Norge har rundt en million eneboere. Moralsk anarki fører til at menneskeverdet og livskvaliteten forringes. Det er på høy tid med en etisk opprustning som kan bidra til ny vekt på solidaritet og det gamle nestekjærlighetsbegrepet.

    Europas toneangivende filosof, ateisten Jürgen Habermas påpeker at man har vært for rask til å kaste fra seg den religiøse etikken som kan tilføre den sekulære stat et bedre moralsk fundament. Dette trengs for at borgerne skal oppføre seg tilstrekkelig empatisk overfor hverandre. Han etterlyser i boken The dialectics of secularization etisk-religiøse overbevisninger og rasjonelle religiøse argumenter som kan tilføre den sekulære stat det fundament som trengs for at borgerne skal oppføre seg tilstrekkelig empatisk overfor hverandre. Habermas er i likhet med en rekke filosofer bekymret over det moralske forfallet i Europa. Han sier det er viktig å bygge på den religiøse etikken, fordi den verdiliberale stat åpenbart ikke makter å tilstrekkelig motivere borgerne til solidaritet.

    I denne sammenheng rettet jeg under det etter hvert beryktede foredraget skarp kritikk mot likestillingskampen. Dynamikken mellom kjønnene forringes dersom likestilling blir et ideal som krever at kvinnen skal bli lik mannen. Det opprinnelige konstruktive fokus på stemmerett og likeverd har utviklet seg til å bli en knallhard kamp mot mannen. Hvor ble det av vennskapet? Må vi sloss om absolutt alt? Dagens kvinner er dyktige til å fremsette knallharde krav, men lite opptatt av å sette krav til egen adferd. Det er på tide å snakke om likeverd, et begrep som åpner for større forståelse for de genetiske forskjellene mellom kjønnene. Når kjønnskampen går så langt at kvinner som liker å lage mat for å glede mannen blir uglesett, er vi iferd med å få et mannsfientlig samfunn.

   Andre kulturer har tradisjoner der kvinner fra tidlig alder undervises om kjønnsforskjeller og oppmuntres til å imøtekomme mannens seksuelle behov. Norske feminister har en del å lære av våre utenlandske søstre. Jeg har stor forståelse for at mange norske menn heller velger feminine kvinner fra Russland, Thailand eller afrikanske land. Disse er i det minste opptatt av å ta seg godt ut, glade i å lage mat og dyktige til å tilfredsstille mannen seksuellt. Å betegne utenlandske kvinner som sexdukker er en ufyselig karakteristikk som bekrefter norske kvinners diskriminerende holdninger.   

   Som født og oppvokst utenfor Norges grenser, har Adresseavisen dog rett i at jeg ofte ser tema fra andre sider enn det tradisjonelle. Forøvrig har jeg ingen tilknytning til bedehusmiljøer og er ingen kirkegjenger blant konservative kristne, men forsvarer likevel deres rett til å bli møtt med respekt på lik linje med andre minoriteter. Det var underlig å merke seg at Lundemo har et negativt forhold til viktige deler av norsk historie. Jeg trodde virkelig at Trondheim som landets eldste hovedstad var stolt av sin tilknytning til både Olav Trygvasson og Olav den Hellige.

   Ingen av oss vil ha tilbake tiden da dobbeltmoralske pietistiske prester avviste ugifte gravide piker på kirketrappen. Men slik pendelen ofte svinger fra den ene ytterlighet til den andre, er dagens samfunn iferd med å legitimere en hedonistisk livsførsel som medfører at egoismen får råderett. Det må altså ateister som Habermas til for å minne om verdifulle sider ved de ti buds etikk. For hvordan går det i et samfunn dersom det blir akseptabelt å lyve? Og bedra hverandre? I dag er det en sterk tendens til å degradere troendes rasjonelle argumenter i det offentlige rom. I et slikt klima er det lett å glemme at såkalte sekulære verdier i europeisk sammenheng nettopp har et religiøst opphav. De er således ikke verdinøytrale.

   Nå for tiden får man derimot det historieforfalskende inntrykket av at det var opplysningstidens ateister eller marginale Human Etisk Forbund som har oppfunnet av det humane menneskesynet. HEF representerer kun 1.7 % av den norske befolkning med statutter som stort sett består av kristen etikk, bare minus gudstro. Bevegelsen er så godt som ikke-eksisterende i utlandet og representerer forrykende lite originalt moralfilosofisk materiale.

    Det var derimot kristendommen som la grunnlaget for det humane menneskesynet. Først når kristendom vant terreng i det romerske imperiet kom oppgjøret med slaveriet og innføringen av et nytt menneskesyn som ga verdi til alle uansett kjønn, etnisitet eller klassetilhørighet. Det var den kristne teologien i middelalderen og den spanske skolastikken som danner det moderne grunnlaget for det man i dag kaller menneskerettighetene, ifølge Habermas. Både toleranseprinsippet og likeverdstanken har sitt utspring her, med røtter i et stolt Europa som på høyden av sin intellektuelle storhetstid fostret en markedskapitalisme som brakte velstand til hele den vestlige sivilisasjon.

    Hvor hadde Vesten vært uten den religiøst funderte respekten for eiendomsrett, arbeid, sparing og reinvestering som la grunnlaget for stabilitet og fremveksten av kapitalismen? Det er på høy tid å avslutte den historieløse hetsingen av kristne verdier og anerkjenne behovet for ny vekt på solidaritet.

Gå til innlegget

Myten om verdinøytralitet

Publisert over 12 år siden

        Den franske filosofen Andrè Glucksmann sier at en dyp verdisplittelse kjennetegner og svekker den vestlige kultur. Striden står mellom de som ønsker å bevare og beholde tradisjonelle verdier og de som ønsker reform i nihilistisk verdiliberal retning.

      I dag påstås det historieløst at sekulære verdier oppsto i opplysningstidens tankesmie, som om disse idealene var noe revolusjonerende nytt. Virkeligheten er at opplysningstiden bragte med seg svært lite som egentlig var originalt, men gjenopplivet tanker som lenge hadde vært sovende i den europeiske kulturen. Det helt nye med opplysningstiden var derimot opprøret mot gudsbildet, den ondsinnede stemplingen av troende som irrasjonelle og innføringen av mennesket som meningsbærer i Guds sted.  

     Som en konsekvens av 1600 tallets tro på sekularisme og verdinøytralitet, oppsto tanken om at i det europeiske demokratiet skal det skilles skarpt mellom religion og politikk. Den nye tid skulle være styrt av ”verdinøytrale”. Tro og livssyn skal forvises til privatsfæren og gamle tradisjoner oppfattes som et negativt begrep. I dagens samfunn innebærer en slik tankegang i praksis at tradisjonell europeisk kultur svekkes. Liberalteologer påstår idag forbløffende ureflektert, at religion ikke inngår i demokratisk styringsideologi. Nettopp her svikter logikken fullstendig.  Såkalte sekulære verdier har i europeisk sammenheng nettopp et religiøst opphav. Både det humane menneskesynet og likhetstanken har sitt utspring fra kristen etikk med røtter i et stolt Europa som på høyden av sin intellektuelle storhetstid fostret en markedskapitalisme som brakte velstand til hele den vestlige sivilisasjon. Europas grunnverdier er hentet nettopp fra kulturhistoriens verdibase der etiske retningslinjer la grunnlaget for sekulær demokratisk styringsideologi.

    For hvilke verdier, enten de har et religiøst eller ateistisk utspring, er nøytrale? Religionsfriheten hviler ikke på individet alene, men forplanter seg i fellesskapet som etiske normer i kulturen. Hvor hadde Vesten vært uten den religiøst funderte respekten for eiendomsrett, arbeid, sparing og reinvestering som la grunnlaget for stabilitet og fremveksten av kapitalismen? Hvor hadde det moderne Norge vært uten pietisten og bedehusikonet Hans Nielsen Hauge?

     Det var kristendommen som introduserte menneskesynet som pr. definisjon utgjorde bruddet med den elitistiske demokratiforståelsen i antikken. Basert på likhetsprinsippet ble tanken lansert om at hvert menneske uansett klasse, kjønn og rasetilhørighet har en helt spesifikk verdi. Hugh Cunningham, professor i sosialhistorie ved universitetet i Kent, sier at den romerske brutaliteten med barn solgt som slaver ikke ble stanset før den tidlig-kristne bevegelsen vant terreng i det romerske imperiet. Kristen etikk ble dermed menneskerettighetenes ultimate vugge og et av verdenshistoriens betydeligste bidrag til utjevning av klasseforskjeller. Et sterkere uttrykk for religiøst funderte verdier skal vanskelig finnes. De fleste av våre største idealer er opprinnelig kristne. Dermed faller myten om sekularismens objektivitet.

    Nå for tiden utsettes samtiden en historieforfalskende prosess der det påstås at dette menneskesynet først ble lansert av opplysningstidens ateister. Den høyst marginale bevegelsen Human Etisk Forbund, som kun har noen få titalls tusen medlemmer på verdensbasis, hevder historieløst at den ateistiske humanismen har gitt viktige menneskerettsbidrag. I virkeligheten er derimot den humanistiske etikk kun en blåkopi av kristen filosofi, minus gudstro. Den ble til omtrent 2000 år for sent til å være opphavet til noe som helst.

     Det var opplysningstiden som lanserte den evolusjonistiske tanken på religion som en primitiv fase man skulle bevege seg bort fra. Sekulariseringstesene som har regjert de intellektuelle fagmiljøene tok ateismens seier for gitt og prokamerte at Gud var død. Få teser skulle vise seg å ta så grundig feil. Den tyske filosofen Jürgen Habermas, Europas mest toneangivende filosof, sier at i et verdenshistorisk lys er det faktisk den europeiske ateistiske rasjonalismen som er det egentlige unntaket: Alle andre tror på en Gud. Humanistiske vitenskapsteorier har dessuten for lengst erkjent utfordringene ved objektivitetstanken. For er forskning noensinne objektiv?

   Man ønsket tidlig på 1900 tallet å forstå og forklare historiske tekster ved å kvitte seg med egne fordommer og la teksten tale sitt eget språk. Det viste seg svært vanskelig. Den hermeneutiske tolkningslærens gjennombrudd på 1950 tallet erkjente at også tolkeren er subjektivt plassert i egen kontekst og forståelsesramme. Han er farget av egne kulturelle verdier. Troen på objektivitet ble gradvis svekket utover 60 tallet og kuliminerte i 68 revolusjonens rasende erkjennelse av kritisk teori. Professor Dietrich Schwanitz påpeker at den kritiske teoriens kritikk av liberalisme og ren kapitalisme har siden bidratt til å sette søkelyset på undertrykkende forhold i samfunnsapparatet med den hensikt å frigjøre mennesker fra overformynderiets tvang hvor det nå enn viser seg. Erkjennelsen var at historien er skrevet på ideologiske premisser av grupper som styrer maktgrunnlaget. Feminismens våpen ble formet nettopp i denne tankesmien.

    Bør man så beskytte og bevare, eller reformere og dermed endre samfunnet? Svaret følger ikke opplagt høyre eller venstresiden i politikken og handler om langt mer enn en snever debatt om begrepet religionsfrihet. Sosialdemokratiet har, med dens røtter i marxismen, hatt vanskelig for å godta at samfunnsreform ikke alltid er til det bedre. Man tar det for gitt at revolusjon og dens mer subtile følgesvenn reform idealistisk sett skal lede frem mot målet: ”fred på jord i det klasseløse samfunn.”  I kjernen av den marxistiske tankegang ligger antagelsen av at mennesket bare er godt og at ondskap er en myte. Ved tilstrekkelig mange reformer som bryter med borgerskapets tradisjonelle kultur, vil samfunnet tilslutt bli et nirvana. Det sosialistiske menneskesyn bygger dermed på en naiv tanke: mennesket er bare godt. Dersom noe går galt, er det samfunnets feil og ikke individets. Pave Benedict XVI påpeker at troen på den evolusjonistiske sosialdarwinismen parret med tanken om fremskritt og samfunnsendring åpner ideologien for en slags sekulær messianisme. Den moderne, nærmest religiøst politiske visjon blir dermed å stadig gjennomføre samfunnsendringer.

    Tradisjonelle religioner som buddhisme, islam og kristendom gir andre svar på de samme eksistensielle spørsmålene. Deres menneskesyn åpner for at mennesket er både ondt og godt. Nettopp derfor står individets eget veivalg så sentralt.  I buddhismen anbefales mennesket å ta et oppgjør med sinnsgiftene slik som grådighet, begjær og egoisme. Jakten på balanse og måtehold står sentralt. Religiøse ideologiske drivkrefters visjon er dermed å bevare og beskytte kulturen mot tanker som bryter med de normer som opprinnelig gjorde kulturen sterk. Religionene hevder det er en illusjon at verden noensinne kommer til å bli en fredens oase. Mennesket er for alltid dualistisk splittet mellom det onde og det gode. ”Frelsen” ligger utenfor denne tilværelsens kaos. Det kan se ut som religiøse samfunnsstrømninger dermed er på kollisjonskurs med marxistisk inspirerte sekulære ideologier. Uansett er begge parter alt annet enn objektive. 

    Med famlende verdiliberale multikulturalister ved det intellektuelle roret viskes dermed Norges tusenårige kulturarv gradvis ut. Dette skjer for øvrig uten nevneverdige protester fra de såkalt kristne i landet.  Foreløpig har ikke en eneste biskop lagt ned sitt embede i protest mot noe som helst. Den norske kirkes fryktsomme ledelse lar seg stadig diktere av sine mer eller mindre ateistiske arbeidsgivere i staten. Konservative troesmiljøer ser i tillegg ut til å trives best bak lukkede bedehusdører der de passivt venter på at en gud skal gripe inn.

    Hva blir så utfallet av den pågående kulturkampen? Norges avgjørende svakhet er dens tafatte kompromissvillige kristne befolkning som foreløpig ikke ser ut til å kjempe for noe som helst. Man trenger ikke å skylde på islam som den store fare. Muslimer står i det minste for noe. Det er det lenge siden konservative kristne har gjort. Å svekke det norske kulturfundamentet har man klart helt uten hjelp fra andre. Med slike likegyldige venner, hvem trenger fiender?

      

Omarbeidet fra kronikk først publisert i Klassekampen 7.4.08

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere