Hanne Nabintu Herland

Alder: 3
  RSS

Om Hanne Nabintu

Religionshistoriker, forfatter og grunnlegger av The Herland Report, som når millioner årlig, Hanne Nabintu Herland, er kjent fra media som en fryktløs kritiker av politisk-korrekthet. Hun hevder at våre demokratier er tatt over av en ekstrem-liberal elite, både på Høyre- og Venstresiden, som ikke lenger lytter til folket.

Herland har bodd en årrekke utenfor Norge, og flyttet tilbake i 2018. Hun er født og oppvokst i Afrika, har lenge bodd i Sør Amerika og Midtøsten. Hun har reist mye over hele verden og snakker en rekke språk.

Aktuell med ny bok: Det nye Babylon. Hvordan Vesten mistet sin storhet. Ventura Forlag. Kjøp den hos ARK eller andre bokhandlere.

Herlands daglige arbeid er å lede The Herland Report nyhetssiden og Herland Report TV (HTV) når millioner årlig, med 13.5 millioner ganger leste artikler og sette web-TV programmer siste år. Herland Report tar tverrpolitisk opp tema knyttet til utenrikspolitikk, kultur, religion, Midtøsten og et Europa i forfall sett fra et annerledes perspektiv, fritt for politisk korrekthet.

Herland Report har stor tro på et samfunn som tillater ytringsfrihet og arbeider i et vidtrekkende internasjonalt nettverk og leverer nasjonale og internasjonale artikler og intervjuer med ledende fritenkere, intellektuelle, forfattere, aktivister og andre.

Herlands tidligere bøker er blant annet bestselgeren "Alarm. Tanker om en kultur i krise" fra 2010 som kom i 5 opplag på under et år. Selvbiografien "Respekt" fra 2012 kom i 2. opplag etter bare dager i salg. Her forteller Herland om sin oppvekst i krigsherjede Afrika og om møtet med Norge, janteloven, gruppepresset og den strukturelle sosialistiske rasismen som gjennomsyrer norsk tankegang.

I "Ny vind over Norge" deltok Erna Solberg, Siv Jensen og venstreradikale Walid al Kubaisi i en analyse av hvilke verdier vi trenger mer av. Herland skrev også forordet i Odd Nerdrums "Crime and refuge» og har markert seg som en tilhenger av figurativ kunst.

Les artikler, ta kontakt: www.hannenabintuherland.com. Facebook fordelt på tre sider: Engelsk side "The Herland Report", norsk fan-side "Herland Report Norsk" og venneside, tilsammen rundt 130 000 følgere. Twitter brukes lite @HanneNabintuHer

Følgere

Tar muslimene over?

Publisert over 12 år siden

I forbindelse med debattmøtet i Vårt Land torsdag 28. januar 2010 som omhandler spørsmålet hvorvidt islam truer norsk kultur, har jeg følgende analyse som først ble publisert i Vårt Land 13. januar, 2009.

Kan etniske nordmenn bli en minoritet i eget land ved utgangen av
dette århundre? I dag er det 450.000 innvandrere i Norge. Statistisk Sentralbyrås høyalternativ tilsier at det totale antallet innvandrere i 2060 kan komme opp imot 2 millioner. Hvordan vil integreringen med nye muslimer i det norske samfunnet
være i 2060?

 

Fremtidsprognoser dramatiserer og skaper ofte frykt. De kan også gjenspeile en uønsket virkelighet som samfunnet kan gjøre noe med i dag for å unngå i fremtiden. Islam har til alle tider vært en misjonerende og ekspanderende religion. Det er liten grunn til å tro at dette vil endres med det første. Norges utfordring er derimot ikke selve innvandringen som uansett er en del av en global tendens de fleste land preges av. Dubai har 80 % innvandring som ikke utgjør en nevneverdig kostnad.

Norge er dessuten selv en konsekvens av tidligere migrasjonsbølger. Spørsmålet som avgjør hvilket fremtidsscenario landet vårt vil farges av er hvorvidt ny innflytting vil bli utnyttet som verdifull ressurs eller bli en kvelende kostnad. En ting er sikkert: hittil har den norske velferdsmodellen stakkarsliggjort og passivisert ikke vestlige innflyttere gjennom å gi dem stønader heller enn å fremsette knallharde arbeidskrav.

Flere tendenser peker i retning av at islam vil styrkes i årene fremover. Mens Norge skilte kirke og stat og nedtonet tradisjonell moral som samfunnslim, har islam gjort det motsatte og representerer en konservativ tenkemåte der familieverdier står sentralt. Vesten har valgt å sekularisere og rendyrke materialismen med den følge at man har distansert seg fra egne kulturelle røtter.

Filosofen André Glucksmann mener at det som egentlig svekker Europa er dens egne moralske splittelse: mellom de som ønsker å beholde gamle europeiske verdier og de som søker å endre samfunnet i liberalhedonistisk retning. Europa fremstår dermed defensivt verdiforvirret med uklare samfunnsidealer, mens islam offensivt fastholder sine. Det er for lengst en klar tendens at vasne kristne stort sett låser seg inn i sine bedehus, fraskriver seg samfunnsansvar av frykt for motstand, mens muslimer uredd preger offentlig debatt med krav om respekt for religiøs moral og etikk.

I den grad dette vil vedvare, vil islam påvirke norsk samfunnsliv tilsvarende sterkt. Det er ikke flere enn 70.000 muslimer i Norge i 2007, dvs. under 2 % av befolkningen ifølge tall fra SSB. Sett i lys av kirkens 3.5 millioner er det prosentvis betydelig hvor aktive muslimer er i opinionsdanningen for samfunnets konservative verdier. Allerede i 2008 godkjente England egne muslimske domstoler som skal dømme i sivilrettslige saker og her idømmes langt strengere straffer for eksempelvis utroskap. Slik åpnes det således for at flere rettssystemer fungerer parallelt.

Et fremtidsscenario som følger denne utviklingen, peker tydelig i retning av et langt sterkere islam i Europa. Ifølge en undersøkelse for BBC er dessuten grupper som Al-Qaida hittil på ingen måte svekket av USAs terroroffensiv, men fremstår mer samkjørt enn noen gang. Newsweeks Fareed Zakaria påpeker at Vestens moralske nedgangstid medfører oppgang for andre kulturer, eksempelvis den kinesiske og den islamske.

Hege Storhaug i Human Rights Services påpeker at en by som Oslo vil ha en overvekt av ikke-vestlige innflyttere innen 2029. Sannsynligvis har hun rett. Allerede i dag har Norge over 10 % innvandrere ifølge SSB. Hovedutfordringen er derimot ikke selve innvandringen, men hvordan nordmenn selv vil velge å håndtere den i fremtiden.

I arabiske stater som Dubai utgjør innvandringen 80 % pr. 2009. Dette er derimot arbeidsinnflyttere som bidrar som ressurs til å bygge opp staten og til gjengjeld belønnes med skattefrihet. De opererer med arbeidskontrakter og reiser tilbake til opprinnelseslandene når kontrakten utløper. I Europa har man i stor utstrekning valgt en annen løsning. Forfatter Lawrence Wright uttalte nylig at de europeiske velferdsmodellene er hovedårsaken til utviklingen av en ny underklasse, som avhengig av sosiale stønader danner et rekrutteringsgrunnlag for grupper som Al-Qaida.

Professor Nina Witoszek ved Universitetet i Oslo påpeker i den forbindelse noe essensielt i Verdens Beste Land: Det er ikke er islam som truer Norge, men det liberale samfunnets begunstigede – disse kyklopene som kjemper for en verdirelativ multikulturalisme som tilbyr ikke-vestlige innflyttere rollen som sosialklienter istedenfor å behandle dem som borgere, som serverer selvutslettende norsk kultur i en kjedelig hvit saus av toleranse og respekt som bare leder dypere inn i elendigheten.

Når mennesker forstår at de egentlig blir nedlatende nedgradert til passive trygdemottakere det er ”synd” på, fostrer dette motstandsmiljøer. Det norske systemet har frem til 2010 kategorisk umyndiggjort innflyttere som kom til Norge i håp om å få seg arbeid. En del har også temmelig kynisk og svært kritikkverdig valgt å utnytte godene, noe som igjen har bidratt til at nordmenn i stigende grad har oppfattet innvandring generelt som en ubehagelig kostnad. Konsekvensen har vært stigende polarisering.

Storhaug påpeker at om lag 55 % av Oslos sosialbudsjett pr. i dag går til innflyttere. Slike tall bidrar forståelig nok til økt motstand blant etnisk norske. Norge trenger innvandring, men mennesker i arbeidsom bidrar. Ifølge statistikk fra NAV og SSB har ikke-vestlige innflyttere aldri før utgjort en så stor andel av arbeidsledige.

 

Dosent Jan Opsal har sagt noe viktig når han mener at norsk asyl- og flyktningpolitikk har ordninger som har vært med på å hindre selvstendiggjøringen av ikke-vestlige innflyttere. Integrasjonspolitikken har i stor grad vært påvirket av 68’er generasjonens multikulturalisme. Metoden innebærer en forskjellsbehandling som i praksis fører til at fremmedkulturelle gis en urettmessig forrang. I neste rekke forarger dette med rette etnisk norske, som får en følelse av å være diskriminert i eget land. Mange mener seg kneblet og frykter rasist-stempelet og unngår å kritisere ikke-vestlige av frykt for å bli kalt fremmedfientlig.

 

 Forestillingen om at det er ”synd på” de som ikke kommer fra Norge er en raseorientert tankegang som skriver seg fra imperialismens høyalder. Dette har gjort at mange som kom til landet i håp om å få seg arbeid, er blitt stakkarsliggjort og klientifisert gjennom sosialsystemet.

 

Denne misforståtte snillheten har ført til en svakere integrering, sier den tyrkiske nobelprisvinneren i litteratur Orhan Pamuk. Man vil unngå problemer med minoritetene, mener han. Men ulike identitetskonstruksjonsteorier sier at mestring i arbeidslivet er en avgjørende betingelse for et positivt selvbilde. Å yte er viktigere enn å nyte, noe som i det større bildet selvsagt gjelder hele landets befolkning. For å sitere professor emeritus Sigurd Skirbekk: ”Det er ikke alltid det nødvendige er det som er snillest.”

 

Statistikk kan dog synliggjøre at enkelte utfordringer nettopp berører ikke-vestlige innflyttere, i særdeleshet enkelte nasjonaliteter. Tall fra SSB viser at blant sysselsatte førstegenerasjonsinnvandrere i prosent av totalen er 35 % av somaliere i jobb, mens fillipinere, polakker, og iranere ligger over 60 %. Totalt sett for landet er 71 % i jobb. Slike tall viser at innflyttere er en svært sammensatt gruppe. Selv om ikke-vestlige kommer dårligst ut, er det også her markante forskjeller mellom ulike nasjonaliteter. Blant kvinner fra Sri Lanka er 61 % i jobb mot 23 % av somaliske kvinner. Jeg er svært enig med Opsal at en rekke sider ved dette temaet bør belyses, som her urettferdigheten i at ”alle” ikke-vestlige ofte omtales som en ensidig størrelse. I proteksjonistiske Norge opplever mange hardt arbeidende ikke-vestlige at det er problematisk at innflyttere generaliseres under betegnelsen ”utlendinger,” og at dette hindrer konstruktive nyanser.

 

Likevel kan man ikke unnlate å merke seg at den samme statistikken viser at de 5.5 % av befolkningen som grupperes som ikke-vestlige, (innflyttere fra Europa er trukket fra) mottar rundt 30 % av det nasjonale sosialhjelpsbudsjettet. Dette er voldsomme tall som vil kunne bli særdeles problematisk i en økonomisk nedgangsfase som den vi er inne i.

 

I historien har finanskriser ofte vært etterfulgt av fremveksten av radikale nasjonalistiske grupper. Dersom ikke elementer i den norske velferdsmodellen endres fra ensidig rettighetsorientering til et arbeids- og pliktfokus, vil det bidra til en destruktiv videreutvikling av segregerte parallelle virkeligheter i Norge. Ikke minst burde det være i venstresidens interesse å implementere endringer som på sikt vil minske skillet mellom ”dem” og ”oss.” Debatten om den nye underklassen som er avhengig av offentlige stønader, blir dermed usedvanlig relevant når det kommer til integreringsspørsmålet.

 

Min påstand har vært i en årrekke, at det er avgjørende for norsk integreringspolitikk å ta oppgjøret med multikulturalismen: metoden som mener at man bør sette tilside egne idealer og forstå ikke-vestlige på deres egne premisser. Det forventes ikke det samme av ”dem” som av ”oss.”

 

Metoden innebærer en rasebestemt forskjellbehandling som stakkarsliggjør innflyttere og bryter med en av opplysningstidens viktigste idealer: likeverd. Sosialantropolog Farida Ahmadi advarer på det sterkeste mot multikulturalismens evolusjonistiske menneskesyn. Samfunn der muslimer utgjør lukkede og isolerte enklaver på kant med majoriteten, fremmer i neste rekke bitter fundamentalisme, sier hun. Forslaget om at sosiale stønader kun skal tilfalle statsborgere er overhode ikke uten relevans, men ville dersom implementert, sørget for at tusenvis som i dag nedverdiges som del av den nye norske underklassen, raskere ville kommet ut av den selvdestruktive spiralen.

 

I et fremtidsscenario der Norge ukritisk velger å fortsette i dagens spor, pekes det i retning av langt større mistillitspregede konflikter mellom nordmenn og fremmedkulturelle der sosiale kostnader vil bli uhåndterlige. At kravet om toleranse blir brukt som politisk munnkurvstrussel der den som påpeker svakheter ved innflyttere straks blir anklaget som rasist, fører til en omvendt rasisme: nemlig den at etnisk norske føler seg diskriminert i eget land. Det hysteriske mediefokuset på rasisme mot mørkhudede som blant annet kom til uttrykk i Ali Farah-saken bidrar ironisk nok til å øke distansen og forsterke parallelle virkeligheter heller enn det motsatte.

Vil Norge ta et grunnleggende oppgjør med dagens rettighetsorienterte velferdsmodell og implementere en pliktorientert ansvars- og arbeidsmodell? I dag snakkes det om menneskerettighetskrav, men lite om menneskepliktene som går forut for å nyte godene. Et fremtidsscenario der man kommer denne selvdestruktive raseorienterte runddansen til livs, innebærer et grunnleggende oppgjør med sosialismens håndteringsmodell for innvandring. Pr. 2010 gjennomsyrer multikulturalismen offentlig forvaltning så vel som mediene, metoden mener at ingen kultur skal ha forrang i Europa. Man bør nedtone norske verdier og tradisjoner fordi disse vil kunne støte fremmedkulturelle.

Multikulturalismen innebærer således en apartheidlignende forskjellsbehandling som er blitt en oppskrift på enveistoleranse og kulturell selvutslettelse: den fremmedkulturelle har forkjørsrett mens nordmannen får beskjed om å vise toleranse. Vi er ikke likeverdige. Det er avgjørende for fremtidens Norge at likeverdsprinsippet blir gjeldende slik at mennesker evalueres på universell basis ut fra personlige kvalifikasjoner, utdannelse og arbeidsvilje heller enn dagens feilfokus på rase- og religionstilhørighet. Sosiale stønader bør blant annet kun tilfalle statsborgere.

En kraftig høyrevind blåser per 2010 over Europa med et voksende opprør blant europeere som ikke lenger ønsker å defensivt nedprioritere egen kulturbakgrunn. Hvilken påvirkning de kommende politiske strømningene vil ha på Norge og innvandringen generelt, er avhengig av hvilket kursvalg som stakes ut: blir fremtidens ikke-vestlige innflyttere en ressurs eller skal vi videreføre dagens kulturradikale velferdstragedie?

 

Gå til innlegget

Det rasefokuserte stønadssamfunnet

Publisert over 12 år siden

Gå til innlegget

Misjonærbarns selvmedlidenhet

Publisert over 12 år siden

IRIS rapporten kan med letthet tolkes dit hen at det er betydelige fordeler ved å vokse opp i utlandet med idealistiske misjonærforeldre.

 

Spørsmålet om hvorvidt misjonærbarns oppvekst i utlandet har påført dem betydelig skade, har den siste tiden vært hett tema i Vårt Land.  Barn som er oppvokst i utlandet fremstilles rørende som om de fleste erfarte omsorgssvikt, mobbing fra misjonslærere og seksuelt misbruk som har resultert i alvorlige skader senere i livet.

Tolking av tallmateriale i den nylig utgitte rapporten om oppvekst og skolegang i utlandet (IRIS) legger dermed opp til en storstilt stakkarsliggjøring av ressurssterke mennesker som var så heldige tidlig i livet at de fikk lov til å sanke verdifull internasjonal erfaring som for de fleste er blitt et betydelig ressursinsentiv.

Men fordi internatskolesystemet er en internasjonal skoleform som er forholdsvis ukjent i Norge som unntaksvis enkelte hadde negative erfaringer med, har man igangsatt storstilte aksjoner som åpenbart har til hensikt å ydmyke misjonsselskapenes konstruktive arbeid i en rekke fattige nasjoner. Ved den kollektive fordømmelsen av oppvekstvilkårene til barn som er oppvokst i utlandet, deltar man i det som er så populært i religionsfientlige Norge nå for tiden: Med brask og bram skal man kritisere kristne organisasjoner sønder og sammen for omtrent alt de har stått for.

Den tårevåte tilnærmingen er interessant, ikke minst fordi alle vet at statistisk materiale kan vinkles akkurat slik den enkelte ønsker, for å ramme de man har bestemt seg for å ydmyke. Denne gangen er det de idealistiske misjonærene, som ikke ulikt dagens grønne miljøforkjempere og selvoppofrende Bellona-medarbeidere vendte det materialistiske jaget ryggen og satte ut for å bekjempe fattigdom, analfabetisme og høy dødelighet i den tredje verden.

Det er på høy tid å utfordre det årelange offerrollefokuset på misjonærbarn. Man kan undre: Hva er det med Norge og den nitidige trangen til å sutre over et eller annet i barndommen? Vi er i dag et av verdens rikeste land, men også det mest sykmeldte og uføretrygdede.

Er vi blitt prinsessen på erten?

IRIS rapporten tilbakeviser i realiteten en rekke av påstandene om at det er er synd på barn som har vokst opp i utlandet. Rapporten bekrefter at 83 % har høyere utdanning, mot 25 % i befolkningen for øvrig. Flertallet av de spurte bekreftet at de ikke hadde nevneverdig negative opplevelser. Hele 40% av de som var invitert til å delta i undersøkelsen, syntes ikke den selvmedlidende tematikken var interessant nok til engang å svare på spørsmålene. For hvor interessant er det egentlig å grave i en fjern fortid for om mulig å lete opp en feil eller to ved gamle foreldre?

De enkeltsteder, som i Japan, der seksuelt misbruk foregikk, representerer unntaksvise tilstander. De som fortjener beklagelser er de få som faktisk erfarte denne typen ødeleggende hendelser. Sammenlignet med befolkningen for øvrig der forskning viser at 15 % av norske barn utsettes for seksuelle overgrep, fremstår misjonærbarns 7 % som et bemerkelsesverdig lavt tall. IRIS rapporten bekrefter at kun 4 % av de spurte ble fysisk avstraffet.  Sett i lys av at 10 % av alle barn i Norge ifølge Redd Barna lever med familievold rettet mot seg, fremstår også 4 % som et lavt tall.

IRIS rapporten kan med letthet tolkes dithen at det er betydelige fordeler ved å vokse opp i utlandet med idealistiske misjonærforeldre. Når tidsepoker trekkes helt ut av sin sammenheng og forvrenges til det ugjenkjennelige, oppstår en historieforfalsking som den som nå preger mediene relatert til misjonærers arbeid.   

 

Det er nemlig et paradoks at nettopp misjonærbarn fremstår som usedvanlig ressurssterke, internasjonale, språkmektige og dyktige kulturbærere. De fikk en privilegert barndom, lærte seg samhandling og lojalitet på internatskoler, erfarte gode lærere som ga sine liv i idealistiske yrker som handlet om å hjelpe nødlidende. De aller fleste har fått førsteklasses oppvekst i miljøer med vekt på grønn idealisme og moralske mennesker.   

I dag pågår en mobbing av misjonærer uten sidestykke i norsk historie. Misjonærers leseopplæring alene har i fattige afrikanske land utdannet en rekke presidenter og prominente afrikanere
som i dag får utmerkelser og priser for sitt konstruktive arbeid blant verdens fattige. Disse er blant mange direkte resultater av hvite misjonærers selvoppofrende idealisme idet man grunnla skoler,
utdanningsinstitusjoner og sykehus som har reddet titusener av menneskeliv.


Med misjonsorganisasjonenes offentlige beklagelse kan man håpe at det nå blir stille fra selvmedlidenhetsfronten. Dermed kan den offentlige uthengingen av foreldregenerasjonen avsluttes og man kan konsentrere seg om å bidra til å gjenreise respekten for det historisk betydningsfulle arbeidet som misjonærer har utført over hele verden.

 

 Publisert i Vårt Land 21.12.09

 

 

Gå til innlegget

Norsk middelmådighet

Publisert over 12 år siden

 

Journalist Henryk E. Malinowski sammenligner i en Aftenposten kronikk 26. oktober polsk og norsk skole. Han beskriver et skolesystem med mastergradsutdannede lærere, treretters EU subsidiert middag og interessekretser etter skoletid der barn kan videreutvikle spesielle begavelser.  Endel av oss som har bodd større deler av livet utenfor Norge og som reiser mye internasjonalt, setter pris på denne typen analyser som synliggjør karaktertrekk som ofte betegnes som typisk norsk: en naiv tiltro til at Norge er verdens beste land. Naivitet ligger som kjent ikke langt unna selvgodhet og derfra er det kort vei til middelmådighet. For fisken som lever i bollen, ser seg ofte blind på sitt eget innsideperspektiv.

En av årsakene til at middelmådigheten som Malinowski beskriver er blitt et norsk kjennetegn er at vi har hatt råd til å slappe av. Norge er et styrtrikt oljeland. Det er lett for staten å bevilge seg ut av utfordringer, heller enn å foreta nødvendige strukturelle endringer. Likevel er det ingen hemmelighet at oljeproduksjonen på norsk sokkel har sunket med 50 % de siste årene. I realiteten er festen over i 2020. Vi er i dag verdens sykeste og mest trygdede land. Med dagens trygdeutbetalingsnivå, er oljeformuen oppbrukt i løpet av få år. At Norge stadig kåres av FN til verdens beste land å bo i, er ikke rart tatt i betraktning at en av indeksene er bruttonasjonalprodukt pr innbygger. Forskningsrapporter bygger dessuten på ulike parametre. Financial Times kåret nylig Finland til det beste landet å bo i.

Det blir sagt at en av årsakene til at finske skoler er Europas beste, er at Finland ikke hadde råd til reformer. Skolen legger verken vekt på lek eller moro, men hardt arbeid slik det ble gjort på 1950 tallet. Læreryrket er godt betalt med høye krav til utdanning. I Norge vil det finske systemet antagelig betegnes som gammeldags. Her har den kulturradikale optimismen hatt en naiv tiltro til at reform alltid er til det bedre.  Svakheten ved sekstiåtternes opprør mot tradisjonelle autoriteter er i dag åpenbar. Degraderingen av lærerens myndighet har ført til utydelig lederskap, mangel på handlekraft og disiplin, anarkistiske tilstander i klasserommet og en likhetsterror som baner veien for et middelmådighetssamfunn der man nesten ikke stiller krav til egen innsats av frykt for å såre de svakeste. Strategien oppsummeres i A-magasinet 7. august der utenriksminister Jonas Gahr Støre sier at det ikke er behov for å dyrke de beste fordi de klarer å dyrke seg selv. Den maniske jakten på likhet ikke bare har gjort barn med spesielle evner svakere, men også de som av ulike grunner ikke har maktet å ta ansvar for egen læring. Sekstiåtternes skolestrategi har spilt fullstendig fallitt, noe de dårlige resultatene i PISA undersøkelsene stadig bekrefter.

 I oljelandet Norge skygger den ensidige vekten på selvrealisering for behovet for selvbegrensning. Kvalitet og gode resultater kommer ikke bare av å gjøre det man føler for, men også det man plikter til. Etter en nylig reise i Midtøsten, fremsto Flesland flyplass i Bergen som et stykke Øst Europa under den kalde krigen. Med grafitti på vegger, takplater som manglet, serviceuvillige funksjonærer og elendige sanitære forhold minnet stedet mest om flyplasser i det sørlige Afrika. Man støter på et hav av søppel og sigarettstumper utenfor terminalen. Inntrykket som befester seg er at kulturen er godt forbi sin storhetstid. Norge er blitt både dyrt og dårlig.Den konforme trygdestaten garanterer de tiltaksløse like god lønn som de kreativt arbeidsomme.Det er liten vits i å forsøke å være god. Norge hviler søvndyssende godt på friske oljemilliarder og sakker foruroligende akterut, men merker ikke sin dekadente tilstand. En kjent asiatisk tenker, Kishore Mahbubani, advarer mot Vestens arbeidsetiske forfall og dets grunnleggende strukturelle svakheter. Når å nyte blir viktigere enn å yte, rettigheter blir viktigere enn plikter mens lek og fritid får større fokus enn hardt arbeid, da stagnerer hele kulturen.

Nylig publiserte Aftenposten en spennende kronikk skrevet av en polakk som bor i Norge. Han viste hvor fremragende polsk skole fungerer i forhold til den middelmådige norske som stadig scorer skremmende lavt på PISA undersøkelser, men som likevel mottar mest statsstøtte i hele Europa. Det er et pussig pardoks, fordi mange av oss som har bodd flere tiår utenfor Norges grenser føler stadig på den merkelige forestillingen nordmenn har om at Norge er verdens beste land.

Da jeg leste kronikken, kom jeg til å tenke på et nylig møte med en muslimsk kosovo-albansk venninne på en tidsriktig café på Majorstua i Oslo. Hun styrtet opp like etter at vi hadde satt oss og pekte på den avflakkede malingen og det skitne bordet med brukte glass som ikke var fjernet. Hun forlangte at vi skulle gå et annet sted: - Ingen steder i Albania ser du en slik lav standard med servitører som er blottet for både initiativ og arbeidsvilje. Hva er det med nordmenn og den utålelige sløvheten?

Under følger min kommentarartikkel fra Aftenposten, publisert lørdag 28.11.09.

Gå til innlegget

Å tro er rasjonelt

Publisert over 12 år siden

For noen uker siden publiserte Adresseavisen en kronikk som temmelig effektivt latterliggjorde troende mennesker, slik som Snåsamannen, undertegnede og flere andre i offentlig debatt som tror på Gud. Tatt i betraktning at rundt 70 % av den norske befolkningen tror på det overnaturlige og at 84 % er medlemmer i et trossamfunn, er det viktig å stille spørsmålene nedenfor: Er det selvsagt at troende menneskers argumenter alltid er irrasjonelle og at sekulære ateister bestandig er fornuftige?

Nedenfor følger dagens kronikk "Å tro er rasjonelt."(6.10.09) i Adresseavisen. 

Hva er rasjonelt og hva er ikke rasjonelt? Er det selvsagt at troende menneskers argumenter alltid er irrasjonelle og at sekulære ateister bestandig er fornuftige? I en demokratisk debatt forventes det at argumenter skal være basert på sunn fornuft.

Europas mest toneangivende filosof Jürgen Habermas påpeker i den sammenheng noe avgjørende: statens sekulære skille mellom politikk og religion er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig garanti for ytrings- og religionsfrihet. Det holder ikke å støtte seg til den gode viljen til en verdslig autoritet, fordi dersom denne blir ekstrem kan den lett gi religionsfientlige forkjørsrett. Her i landet tror over 70 % på en Gud. Det vil være direkte udemokratisk at disses perspektiv ikke blir respektert i offentligheten. Religion har en konstruktiv plass i samfunnet, fordi dens virkelighetsforklaringer kan uttrykke viktige moralske sannheter, mener Habermas. Det som forutsettes er derimot at argumentet er rasjonelt gyldig. Vår tids mest innflytelsesrike moralfilosof, John Rawls, mener at religiøse argumenter er fullt ut kompatible med sekulære stater.

 Stipendiat Daniel Johansen påstår i en kronikk 5. september at religiøse argumenter er basert på gammel overtro. Vitenskapelig etterprøvbarhet er det eneste gyldige. Dette er feil. De ti buds etikk er et eksempel på moralske prinsipper med røtter i jødedom/kristendom som har direkte samfunnsrelevans. Denne etikken har bidratt til fremveksten av stabile stater der uavhengige domstoler sikrer individets rettigheter. Etikkens rasjonalitet er fullt etterprøvbar: hva skjer i et samfunn hvis det blir legitimt å lyve?  Hvis det er akseptabelt å stjele fra arbeidsplassen? Dersom trofasthet og lojalitet forvitrer, står bare svik igjen. Forhenværende sentralbanksjef i USA, Alan Greenspan, påpeker i The age of turbulence at selve grunnbjelken i et sunt økonomisk system er tillit. Den pågående finanskrisen er et eksempel på hva som skjer når finansaktører avstår fra å tenke tilstrekkelig etisk og henfaller til egoistiske økonomiske motiver alene. Greenspan sier at man kan ikke bygge et velfungerende samfunn uten et solid etisk fundament. Da faller kortstokken sammen, noe forhold i en del afrikanske stater er et godt eksempel på.

    Det er en myte at religiøse argumenter ikke kan være fornuftige. En av Europas forfriskende teologer, pave Benedict XVI, sier at opplysningstidens måte å definere fornuft på førte til at gudstro ble retorisk stemplet som irrasjonelt, mens ateisme ble opphøyet som det eneste rasjonelle. Den vitenskapelige revolusjon og troen på det empirisk etterprøvbare, førte til en ensidig vekt på den materielle dimensjon. Fordi vekten så lenge ble lagt på vitenskapelig fremdrift, lider kulturen av mangel på en tilsvarende vekt på åndelig og moralsk energi. Friheten blir i dag dyrket i sin grenseløse form. Denne kulturelle misbalansen former verdikampen mellom kulturkonservative, som mener det rasjonelle er å beholde tradisjoner og kulturradikale, som mener det eneste fornuftige er å stadig liberalisere samfunnet. Historikeren Thomas S. Kuhn har dessuten vist hvor lite objektiv mye av forskningen er. I Vitenskapelige revolusjoners struktur sier han at vitenskapens dominerende oppfatning i realiteten bygger på en rekke antagelser. Dermed blir det intellektuelles rolle å frembringe stoff som bekrefter den rådende akademiske konsensus (det rådende paradigme.) I dag sier man: ”forskning viser at” og dermed må enhver innvending tie. Men forskning kan lett være tendensiøst basert på forskerens forutintatte overbevisning. Opposisjonelle intellektuelles rolle blir da å utfordre det herskende paradigme for å bryte opp dets fastlåste antagelser.

    Stipendiat Johansens utdaterte ståsted illustrerer godt hvorledes mange tenkte tidlig på 1900 tallet. Så godt som alle vitenskapelige miljøer var dominert av troen på verdsliggjøring. Frederich Nietzsche sa at Gud var død. Sigmund Freud mente religion var en illusjon. Man antok at religiøs tro tilhørte laverestående uopplyste folkeslag som ennå ikke hadde opplevd vitenskapens gjennombrudd. Det var et tidsspørsmål før religionen kom til å forsvinne. Man så ikke svakheter ved materialismen og den ensidige vekten på liberale friheter. Heller ikke la man merke til farene ved å hakke en hel kultur løs fra dens historiske fundament. For reform er ikke alltid til det bedre. Nasjonalsosialismens inntog i Tyskland på 1930 tallet viste at endring ikke nødvendigvis er fremskritt.

    Norge fremstår i dag som et av verdens mest ensidig sekulariserte og gudsfientlige nasjoner. Denne utviklingen har blitt muliggjort gjennom den norske kirkes feige lederskap som i årtier har latt seg diktere av sine mer eller mindre ateistiske arbeidsgivere i staten. Og folket gjør opprør. Bare 2 % deltar fast på gudstjenester, til tross for at over 70 % tror på en Gud. Snåsamannens nylige besøk i Nidaros illustrerer godt poenget: det må en åndelig Joralv Gjerstad til for at biskop Tor Singsaas skal få en fullsatt kirke. Den som lever i et land med en til de grader utydelig kirke og utstrakt grad av demonisering av troende, enten muslimer eller kristne, kan lett miste vidvinkelsynet på de massive trender som egentlig preger verden. Amerika har hatt en voldsom vekst av katolikker og protestanter, i Sør Korea alene er 70 % kristne. I Russland gjenåpnes ortodokse kirker i rekordfart. Islam med 1.3 milliarder troende og kristendommen med 2.3 milliarder er et betydelig tilbakeslag for vitenskapens tro på religionens snarlige død. En overveldende internasjonal trend avliver dermed myten om at det er en konflikt mellom rasjonalisme og gudstro. Moderne filosofi og samfunnsteori har god grunn til å være åpne for lærdom fra religiøse tradisjoner. For som Thomas Aquinas sa: ”Troen bygger på naturen og kompletterer den.” Milliarder av mennesker deltar i det fornuftsbaserte markedskapitalistiske samfunn uten at dette virker sjenerende på de sammes tro på det overnaturlige. Forsøket på å stemple troende som overtroiske merkelige mennesker, fremstår i dette lys som det egentlig irrasjonelle.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere