Hanne Nabintu Herland

Alder: 3
  RSS

Om Hanne Nabintu

Religionshistoriker, forfatter og grunnlegger av The Herland Report, som når millioner årlig, Hanne Nabintu Herland, er kjent fra media som en fryktløs kritiker av politisk-korrekthet. Hun hevder at våre demokratier er tatt over av en ekstrem-liberal elite, både på Høyre- og Venstresiden, som ikke lenger lytter til folket.

Herland har bodd en årrekke utenfor Norge, og flyttet tilbake i 2018. Hun er født og oppvokst i Afrika, har lenge bodd i Sør Amerika og Midtøsten. Hun har reist mye over hele verden og snakker en rekke språk.

Aktuell med ny bok: Det nye Babylon. Hvordan Vesten mistet sin storhet. Ventura Forlag. Kjøp den hos ARK eller andre bokhandlere.

Herlands daglige arbeid er å lede The Herland Report nyhetssiden og Herland Report TV (HTV) når millioner årlig, med 13.5 millioner ganger leste artikler og sette web-TV programmer siste år. Herland Report tar tverrpolitisk opp tema knyttet til utenrikspolitikk, kultur, religion, Midtøsten og et Europa i forfall sett fra et annerledes perspektiv, fritt for politisk korrekthet.

Herland Report har stor tro på et samfunn som tillater ytringsfrihet og arbeider i et vidtrekkende internasjonalt nettverk og leverer nasjonale og internasjonale artikler og intervjuer med ledende fritenkere, intellektuelle, forfattere, aktivister og andre.

Herlands tidligere bøker er blant annet bestselgeren "Alarm. Tanker om en kultur i krise" fra 2010 som kom i 5 opplag på under et år. Selvbiografien "Respekt" fra 2012 kom i 2. opplag etter bare dager i salg. Her forteller Herland om sin oppvekst i krigsherjede Afrika og om møtet med Norge, janteloven, gruppepresset og den strukturelle sosialistiske rasismen som gjennomsyrer norsk tankegang.

I "Ny vind over Norge" deltok Erna Solberg, Siv Jensen og venstreradikale Walid al Kubaisi i en analyse av hvilke verdier vi trenger mer av. Herland skrev også forordet i Odd Nerdrums "Crime and refuge» og har markert seg som en tilhenger av figurativ kunst.

Les artikler, ta kontakt: www.hannenabintuherland.com. Facebook fordelt på tre sider: Engelsk side "The Herland Report", norsk fan-side "Herland Report Norsk" og venneside, tilsammen rundt 130 000 følgere. Twitter brukes lite @HanneNabintuHer

Følgere

En journalist informerte meg igår om at boken Alarm! er den mest medieomtalte boken i Norge nå, nest etter Karl Ove Knausgård. Jeg noterer meg at en rekke aviser og medier anmelder boken Alarm! om dagen, deriblant frontsideoppslag i dagens Aftenposten 11. mars, der min kritikk av prinsesse Martha Louises engletilbedelse blir fremmet som om jeg var intolerant mot prinsessen fordi jeg er uenig i hennes promotering av en form for okkultisme i Norge.

Det er viktig å merke seg at toleranseprinsippet ikke innebærer at alle må bli enige, eller bøye seg for en annens ståsted. I så måte kan kravet om toleranse bli en ren hersketeknikk for å tvinge meningsmotstanderen i kne. Toleranse innebærer nettopp respekt for forskjellighet, selv om dialogen ender med at partene forblir svært uenige. At jeg fronter grunnleggende uenigheten med prinsessens okkulte praksis, er en soleklar rett jeg har utfra demokratiske idealer. Toleransen ligger i at man tåler andres synspunkter, ikke at man automatisk bøyer seg for den andres mening.

Under følger dagens anmeldelse av Alarm! i ABC-nyheter. 

Alarmerende om kulturkrise

Av Arne Arne G.  G. Lindstrøm :

Alarmerende om kulturkrise ! Et kampskrift som hevder at dagens samfunn trenger å bli konfrontert med tanker som er kritiske til «de forsteinede kulturradikale oppfatningene som altfor lenge har preget norsk offentlighet».

Hanne Nabintu Herland: Alarm! Tanker om en kultur i krise (Luther Forlag AS. 203 sider.)

«Det er mitt håp at disse samfunnskritiske og religionsfilosofiske tekstene kan bidra som tankevekkere inn i det norske samfunnet», skriver Hanne Nabintu Herland i sin Alarm-bok.

Noen vil nok fnyse av en del påstander. Det er iallfall ingen grunn til å stille seg likegyldig. Religionshistorikeren har skarpt skyts og belegger sine synspunkter med solid dokumentasjon, spesielt henvisning til litteratur som bidrar med sentrale poenger. Hun hevder at det er grunn til stor uro over en rekke sykdomstrekk ved dagens samfunn. «Fordi det så lenge er blitt lagt ensidig vekt på materielle verdier og vitenskapelig etterprøvbarhet, mangler kulturen en tilsvarende vekt på moralsk energi. 1960-tallets brudd med sentrale etiske prinsipper har ført til en betydelig verdioppløsning. Dette har åpnet for en hedonistisk samfunnsutvikling der egoisme, hensynsløshet og mangel på grensesetting er i ferd med å bli sosialt akseptert. [- - -] Etter å ha kjent normoppløsningens selvdestruktivitet på kroppen, ønsker vi en større vekt på solidaritet, samhold, personlig ansvar og selvbegrensning.»

Forfatteren underslår ikke at det opp gjennom årene har vært god grunn til kritiske blikk på enkelte religiøse holdninger og aktiviteter, men slike fakta bør «likevel ikke skygge for det faktum at religionen har gitt betydelige, konstruktive bidrag til samfunnsutvikling gjennom historien».

Hanne Nabintu Herland har tydeligvis sett det som maktpåliggende å være en vekkerrøst i tiden. Slike røster trengs, ikke bare med tanke på mindre justeringer hist og her, men fordi det åpenbart er behov for gjennomgripende endringer.

Massemediene omtaler daglig forhold som viser at rikets kulturelle tilstand er i ulage. Alarm-boken, som ble lansert 2. mars, gir god oversikt over problemstillingene. Den er også egnet til å gi engasjement og innsikt i hvordan man skal få bukt med kulturkrisen, iallfall få fjernet de mest plagsomme utvekster. Her stilles det krav til trossamfunn og individer på forskjellige plan.

Link ABC Nyheter

Gå til innlegget

En protest mot kvinnedagen

Publisert rundt 12 år siden

Det er på tide å spørre seg hvorvidt kvinnedagen har utspilt sin rolle.

Se dagens intervju i Dagbladet i anledning kvinnedagen der jeg foreslår at kvinnedagen ikke lenger er noe å feire. Jeg er selvsagt for likestilte politiske og sosiale rettigheter mellom kvinner og menn. Det har jeg alltid fremhevet. Men i regi av de aggressive 68′er feministene har kjønnskampen utviklet seg til en kamp mot MANNEN.

Vi er iferd med å få et mannsfiendtlig samfunn som diskriminerer det maskuline og idylliserer kvinnen. Samfunnskonsekvensene er åpenbare. Gutter dropper ut av skolen, vi har en av verdens høyeste selvmordsrater blant unge menn, jenter kvoteres frem etter videregående og gutter gjøres til taperne. Klassiske mannskvaliteter som fysisk stryke, hardt arbeid, integritet, strategisk tenkning, mot, vilje til å beskytte landet og familien, æreskodeks og en sterk seksualitet beundres ikke i dag som solide og viktige mannsidealer. Det er dårlig gjort og innebærer liten respekt for det maskuline. Når samfunnet legger opp til en storstilt diskriminering av klassiske karakteristikker ved tradisjonell mannlighet, oppstår en misbalanse i kulturen.

Derfor går jeg ikke i tog.

Det er under min verdighet å stille opp i sammenhenger der norske kravstore og ofte egoistiske kvinner igjen skal sutre i offerrollen over at menn ikke gjør nok for dem.

De siste tredve årene har vi hatt en aggressiv feminisme som ensidig har lagt vekt på å fremme kritikk mot mannen. Det er nå på tide å fremme et kritisk blikk på KVINNEN og spørre seg hvorvidt kvinnekampen har gått for langt. Uten tvil er det mange menn som har fortjent den kritikken som har rammet dem. At menn er overrepresentert på voldsstatistikken og at familievold er sterkt økende i Norge er et betydelig samfunnsproblem. Likefullt, etter tredve år med hakking på mannen, bør tiden være inne for å stille enkelte kritiske spørsmål også til kvinnen. 

For ser det bedre ut i parforhold i dag? Etter den aggressive 68'er feminismen gjorde sitt inntog, for det er den og kun den jeg angriper, har vi fått en eksplosjon i skilsmisser og tragedier i kjølvannet av den. Skulle ikke feminismen lede til utopiske tilstander av frihet både for kvinner og menn der likestilte forhold løste utfordringene i ekteskapet? Hva skjedde?

Resultatene ble ikke så fantastiske som enkelte feminister så for seg. Kampen er derimot verre enn noengang. Vi har i dag nærmere 1 million eneboere i Norge. I dagens hedonistiske og egoistiske klima, våger mange rett og slett ikke satse på en partner. Derfor er det på tide å revidere enkelte deler av det feministiske regnskapet for å se hvor pendelen svingte for langt og hvor grensenytten for kjønnskampen ligger. 

68′ernes kvinnekamp er feilslått på flere punkter. Den har gjort kvinnen dobbeltarbeidende og utslitt, lagt et uforholdsmessig stort press på mannen og parforholdet der kvinnens forventinger er skyhøye og mannen får behørlig kjeft dersom han ikke stiller opp til punkt og prikke, har bidratt til en ny sosial underklasse av eneboere og enslige mødre med dårlig råd og eneansvar for barn, og har gjort kvinner fritt vilt på det kyniske sexmarkedet.

Er dette frihet?  

Jeg gjør ingenting på kvinnedagen.

Pendelen har svingt for langt og over i den motsatte grøfta. For verden blir slett ikke bedre nå når kvinnen har fått makten. Det kan bli et like stort tyranni som når mannen hersker over henne. Likeverd er svaret og respekten for de genetiske forskjellene. 

I dag befinner vi oss i en kjønnskrig der kvinnen i likestillingens navn kjemper for å bli som mannen. Maskuliniseringen av kvinnen har gått så langt at man får inntrykk av at hun kjemper for å BLI MANN, en kamp hun forøvrig er dømt til å tape på startstreken fordi kvinnen IKKE er mann. Likefullt, TV reklamer og skolebøker forkynner at hun skal hogge ved, skifte dekk, bli direktør og maskuliniseres. Mannen, på sin side, skal vaske gulv, passe barn, bli barnehagetante og femininiseres. Selve spenningen mellom kjønnene forringes i en slik nøytraliserende prosess.

Jeg trives bedre med ordet likeverd, et ord som åpner for en større respekt for de biologiske og genetiske forskjellene mellom kjønnene. En rekke samlivsterapeuter bekrefter at det er så mange hverdagslige press på dagens parforhold, at mange mister den seksuelle tenningen to-tre år inn i forholdet.  Likhetskravet blir et mareritt. Ikke minst på det seksuelle plan, forringes dynamikken når kjønnslikhet blir idealet. Tenningen forsvinner.

Derfor kan vi kvinner ta en pause fra kvinnetoget, og heller bruke dagen til å legge tilrette for spennende nytenkning i parforholdet. Bruk dagen til å glede mannen! 

Gå til innlegget

Respekt for Europa!

Publisert rundt 12 år siden

Denne artikkelen danner et kortfattet bakteppe for det akademiske og teoretiske fundamentet for den nyutgitte boken ALARM! på Luther Forlag, som har vært overraskende positivt omtalt i artikler og anmeldelser i sånær alle norske aviser de siste dagene. Den konstruktive omtalen vitner definitivt om en markant værendring i norske medier og blant befolkningen der budskapet har klar resonnans, preget av et kulturelt behov for en fornyet stolthet over tradisjonelle norske verdier. 

Selv om boken tar for seg helt hverdagslige utfordringer presentert i et mer allment språk, utfordringer som nordmenn har som følge av at samfunnet er blitt altfor egoistisk, har boken også et teoretisk-faglig fundament. Denne artikkelen sto nylig publisert i Klassekampen og beskriver årsaken til hvorfor den tyske ateisten Jurgen Habermas er så avgjørende for vår ekstrem-liberale tid.

Han mener at Europa trenger en god dose moralsk tenkning hentet fra den før-moderne tradisjonelle etikken for å evne å opprettholde solidaritet og empati som samfunnslim.

I disse tider da alle snakker i det uendelige om islam og muslimer, kan det saktens være på sin plass å spørre: Hva er det med Norge og den nitidige trangen til å snakke om fremmede kulturer og andre religioner, men ikke om de verdifulle bidragene til den strålende europeiske sivilisasjonen som tross alt har jødisk-kristne aner? Uten disse verdiene ville ikke Europa vært destinasjonsmålet til så mange millioner innflyttere som kommer fra ikke-vestlige stater som ikke har maktet å fostre frem stabile samfunn på samme måte som den vestlige kultur.

Det må bli lov å være stolt over å tilhøre den tradisjonelle europeiske kulturen igjen! Det må bli lov å være stolt over å være norsk.

Den verdenskjente tyske filosofen Jürgen Habermas har i sitt ambisiøse arbeid med å etablere grunnlaget for kommunikativ rasjonalitet, studert metoder som viser at normative spørsmål, altså spørsmål som omhandler hva mennesket bør gjøre, kan avgjøres på en rasjonell måte. I likhet med en rekke moderne moralfilosofer har han med økende bekymring betraktet tendensen til at solidaritet svekkes i liberale samfunn der et ensidig fokus på individets rettigheter har ført til et betydelig moralsk forfall.

Når det normative hensynet til andre reduseres og staten blir alles mor, gis egoismen en råderett som svekker selve fundamentet for samfunnssolidaritet. Der omsorg i tiltagende grad oppfattes som statsinstitusjonenes ansvar, fristilles individet til å hengi seg til dyrkingen av egne rettigheter, uavhengig av kravet om plikter.

I jakten på et verdifundament som evner å tilstrekkelig motivere individet til solidaritet, har neo-marxisten Habermas som kjent foretatt en filosofisk totalomveltning i synet på den før-moderne europeiske kulturens etiske grunnlag. Han påpeker i Sekulariseringens dialektikk at den tradisjonelle etikken og dens religiøse fundament med de ti bud i spissen har en helt unik evne til å motivere mennesker til empati og gode handlinger.

Hans konklusjon er at Europa kan trenge å hente moralsk styrke fra sitt historiske opphav og gjeninnføre respekten for enkelte av de tradisjonelle normene for å demme opp imot den pågående tendensen til at solidaritet svekkes i samfunn der vekten ensidig legges på materiell og teknologisk fremgang. Det kan være en betydelig feil å fjerne denne identitetsforankrende fellesnevneren for europeiske røtter.

Den dramatiske endringen hos Habermas, som blant annet kom til uttrykk i talen han holdt da han var i Bergen for å motta Holberg-prisen i 2005, har overrasket for ikke å si forbløffet vitenskapelige miljøer til de grader at man nærmest ikke snakker om det. Årsaken er forståelig. Norge har i flere tiår vært under solid påvirkning fra en kulturradikalisme som ensidig har fremmet fiendtlighet overfor tradisjonell etikk.

Venstresidens opprinnelige drøm var å rive ned borgerskapets tradisjonelle autoriteter. Man antok at en klasseløs sekulær folkemakt automatisk ville føre til et bedre samfunn der minoriteter ikke ble marginalisert eller latterliggjort. I farten kom man i skade for ikke å skille mellom hvilke tradisjonelle verdier som var verdt å ta vare på og hvilke som trengte reform. Dermed har man gjennomført en totalreform av alt.  

Ikke minst kan 68’er filosofen Jacques Derrida klandres for å ha bedrevet en filosofi som har virket ødeleggende på den europeiske kulturens etiske idealer. Som multikulturalismens far er han antagelig den filosof som i moderne tid har lyktes best i å angripe den europeiske sivilisasjonens verdigrunnlag, slik at hele kulturen står svekket tilbake. Derridas dekonstruksjonisme har lenge vært anklaget for å være bærer av et nihilistisk element som legitimerer individets rett til å handle i samsvar med egne interesser på bekostning av andre.  Når venstrefilosofers jakt på undertrykkende forhold går så langt at løsningen blir at enhver autoritet må fjernes, åpner filosofien for en samfunnsutvikling som glir over i en selvutslettende anarkistisk tilstand. Habermas utdyper grunnlaget for sin uenighet med Derrida i Europe. The faltering project.

Et samfunn preget av moderne mangfold og pluralisme trenger slett ikke å innebære at stolthet over egne nasjonale verdier strupes.  I The Study of Religion påpeker en av vår samtids mest betydningsfulle sosiologer, Peter Berger at mangfold og pluralisme ikke nødvendigvis innebærer en motsetning mellom det å fastholde sin egen kulturelle forankring og samtidig respektere andres tro, det være seg muslimer, hinduister eller andre livssynsminoriteter. Ikke minst den etniske smeltedigelen USA viser dette, sier Berger. Der er det full religionsfrihet med høy respekt for alle troende, men likevel utgjør sentrale vestlige og protestantiske verdier fundamentet for den amerikanske kultur.

Angsten for grensesetting er følgelig blitt nåtidens altoverskyggende mantra. Nedbyggingen av samfunnsautoriteter gjelder ikke minst på det moralske området, der ensidig vekt på seksuell frigjøring går så langt at familiens eksistensgrunnlag er truet. 68’ernes opprør mot det tradisjonelle har strippet myndighetspersoner for deres oppdragende evne, det være seg lærer, prest eller lensmann. For hvem har myndighet til å rettlede og irettesette unge mennesker i dag? I klasserommet mangler lærerne autoritet til å ta i tu med ufordragelig frekke ungdommer og politiet står handlingslammet og ubevæpnet i møtet med grov kriminalitet.

Habermas etterlyser derfor en ny metodisk tenkning som tar det liberale sekulære samfunn et skritt videre i møte med betydelige sosiale utfordringer. Den moderne bevisstheten bør komme til uttrykk i en ny type, mer vidsynt refleksjon som ikke utelukker den tradisjonelle religiøse etikkens relevante og grensesettende bidrag. Denne måten å tenke på vil fortsatt trekke opp et skille mellom tro og viten, men likevel avvise den smale vitenskapsbaserte forståelsen av fornuft som mangler respekt for religiøse doktriner.

Tradisjonell vitenskap er en slags naturalistisk posisjon som nedvurderer alle kategorier viten som ikke er basert på empirisk data, naturlover og årsaksforklaringer. Habermas påpeker at en svakhet ved denne måten å betrakte verden på er at moralske og juridiske påstander ringeaktes, og det i like stor grad som religiøse uttalelser.

Denne ensidige vekten på teknisk vitenskap gjør det vanskelig for oss å forstå menneskesinnets kompleksitet, mener han. Ikke minst trengs en mer praktisk forståelse av hva det vil si å være individer med ansvar for egne handlinger. Habermas antyder at en slik forståelse er vanskelig å finne dersom man bare lener seg på tradisjonell vitenskap. Dette tas opp i Between naturalism and religion der Habermas støtter filosof Georg W. Hegels tese om at verdensreligionene på ingen måte må betegnes som arkaiske, men at de hører hjemme i rasjonalitetens historie.

I prosessen for å høyne respekten for troende borgeres betraktninger, sier Habermas at statens verdslige karakter er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig betingelse for at borgerne skal ha reell religionsfrihet. Det er naivt å tro at en sekularisert autoritet automatisk vil være godvillig innstilt til troende menneskers rettigheter, under den antagelsen at slike minoriteter alltid vil bli respektert. Habermas går langt.

Han mener at religiøse borgere bør kunne uttrykke og rettferdiggjøre sine overbevisninger offentlig i et religiøst språk, fordi andre borgere kan lære noe normativt av disse uttalelsene.  Samfunnet kunne ellers bli avskåret fra viktige ressurser for menings- og identitetsdannelse.

Det er i dag behov for en ny forankring i egne kulturelle og religiøse tradisjoner i Europa. Kulturen trenger å tilføres et nødvendig identitetsforankrende element i en stadig mer pluralistisk samtid. Løsningen er en ny type tenkning som opprettholder samfunnets sekulær-liberale karakter, men implementerer respekten for den europeiske etikkens evne til å motivere mennesket til solidaritet og empati.

Først publisert i Klassekampen 3.3.2010 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere