Bernt Hagtvet

Alder:
  RSS

Om Bernt

Professor i statsvitenskap

Følgere

I en ulvetid

Publisert rundt 4 år siden

Demokratienes prinsipielle åpenhet gjør demo­kratiske, politiske systemer sårbare for uthuling av folkestyrets toleranse- og rettssikkerhetsgrunnlag.

I Vårt Land 8. juni har Emil André Erstad fra tanke­smien Agenda et tenksomt innlegg under tittelen «Menneskerettar i populismens tid». Der gjør han et poeng av hvordan demokratienes prinsipielle åpenhet også gjør demo­kratiske, politiske systemer sårbare for uthuling av folkestyrets toleranse- og rettssikkerhetsgrunnlag.

Dette er en tendens vi alle kjenner. Maktovergivelsen til Adolf Hitler 30. januar 1933 er det paradigmatiske eksemplet, kommunistenes kupp i Praha i 1948 et annet. I dag ser vi lign-ende tendenser i Ungarn, Polen og Tyrkia.

Strategier. Spørsmålet Erstad­
reiser, er betimelig: Hvilke strate­gier skal det internasjonale nettverk av menneskerettig­hets­-
aktivister (mr-aktivister) legge seg på i denne situasjonen?

­Erstad nevner ti områder: Forsterket norsk innsats for mr-aktivister, bedre mr-undervisning, støtte til sivilsamfunnet i autoritære stater, bedre koordinering av mr-innsats og mer systematikk i dialogen med andre land, orden hos oss selv, sikring av at vi ikke blir en frihavn for mr-overgripere, årlig rapportering av norske selskapers potensielle bidrag til mr-brudd. Til sist arbeid for å sikre legitimiteten til menneskerettighetene internasjonalt.

Ytt støtte. I denne sammenheng er det naturlig å nevne det arbeid som stiftelsen ­Human Rights House Foundation har drevet i mange år. Stiftelsen har med sjenerøs UD-støtte arbeidet for å opprette mr-hus i konfliktrevne land og på den måten ytt lokale mr-aktivister støtte. Slike hus kan gi identitet og praktisk infrastruktur til hjelp for å lette det konkrete arbeidet for menneskerettigheter. Sarajevo, Baku og Vilnus er bare noen byer der slike hus er opprettet. Vi har også lenge hatt samarbeid Rafto-huset i Bergen. Vi forsøker å ha nær kontakt med de utsatte mr-aktivistene i autoritære land.

I denne sammenheng er det også verdt å nevne den undervisning som Høgskolen i Sør-Øst Norge under ledelse­ av Lars Petter Soltvedt driver.­ Den henvender seg ikke bare til det norske sivilsamfunnet­ men også til utsatte­ miljøer­ ute. Inntil nylig hadde­ også statsvitenskap på Blindern undervisning av relevans
for mr-aktivister men dette er nå nedlagt. Samlet er derfor ikke situasjonen så ille her hjemme. Erstads innlegg gir oss inspirasjon til ytterligere innsats.

Bernt Hagtvet

Kst. styreleder, 
Human Rights House Foundation

Gå til innlegget

IS bærer mye av nazismens tankegods

Publisert rundt 5 år siden

Den totale tilintetgjøringen av fienden er menneskets verste fristelse. IS representerer i dag mye av nazismens tankegods, tilført adskillige grader råhet og sadisme.

Til den lange rekken av onde ideologier og regimer i historien, er det nå føyet til en variant mer grusom enn mange av de tidligere: Den islamske staten, IS.

IS består av religiøst-ideologiske fantaster som ikke bare sikter mot den totale tilintet-
gjøring av fienden, men vil gjøre det på den mest mulige sadistiske måten. Taktikken til IS kan best forstås som en løsning på radikal renhetsstreben, utløst av en utopi som deler universet opp i «oss» og «dem», i troende og vantro. IS vil skape en Levant i total oppslutning om den rette tro, i fullkommen harmoni, uten «de andre».

Nazismen, stalinismen og den islamske fundamentalismen møtes­ i en felles forakt for det liberale, menneskerettsbundne­ demokratiet. I denne estetiserende, antimoderne utopien, basert på den ariske herre-
rasens overherredømme, var alle forstyrrende elementer også brakt til taushet eller fysisk tilintetgjort: Jøder, homoseksuelle, rom, psykisk syke og kroppslig funksjonshemmede, radikale intellektuelle­, de få troende som protesterte (ved en endelig seier er det sannsynlig at Hitler ville knust alle kirker som del av sitt totalitære prosjekt).

Likheten mellom kalifen og føreren er åpenbar. I nazistenes redsels-
kabinett inntok jøden Satans­ rolle. Det er umulig å forstå nazismens­ lyskraft uten å forstå den voldsomme appellen som lå i den forløsende antisemittismen. Samlingen av all energi og projiseringen av all elendighet inn mot en liten minoritet fungerte som redskap til total samforstand i en idyllisk idealtilstand uten fiender­.

Innen islamismen er ekvivalenten forakten for de vantro, enten­ det er ikke-muslimer eller­ konkurrerende utgaver innen islam­. Radikal todeling er nok et felles møtepunkt.

Lengselen etter en konfliktfri idyll uten fiender og det å være omgitt av folk som ligner en selv, synes å ligge dypt i menneskenes natur. Er denne trangen samfunnsskapt? Biologisk betinget? Resultatet av menneskenes falne natur? Eller er religionene ufravikelig skyldige? Begge tankeunivers er under enhver omstendighet organisert rundt radikale motsigelser/fiendebilder. Også hos Stalin, Mao og Pol Pot finner­ vi denne uforsonlige motsigelsestenkningen, mot kulakker og andre klassefiender, land-
eiere, nasjonalister eller intellektuelle. For Stalin fikk Trotskij en lignende satanfunksjon.

Disse motsetningene strukturerer meningsuniverset for den enkelte, gjenoppretter sammenheng og framdrift, og ligger der som en enhetsforklaring på alle egne og nasjonens/gruppens problemer. Et forestilt fellesskap. For nazistene stod det klart: Bare jødene ble fjernet, ville tusenårsriket, det rene og maktfulle uten trengsler, komme. For IS det samme: Drep de vantro!

Det er også en annen likhet mellom­ disse­ totalitære ideologiene: Både nazismen og islamismen projiserer en idyllisert, utopisk fortid som målet for framtiden. Begge samfunnssyn er utvelgende­ og idylliserende i sin antimodernisme; begge setter opp forestillinger av a-historisk karakter som beskrivelse av fortiden. Kort sagt, det dreier seg om en antimoderne utopi.

Der nazistene siktet seg inn på en førindustriell harmonitilstand rundt ytterliggående nasjonalisme­, herredømme over andre folk og raserenhet, projiserer islamistisk fundamentalisme på samme måte som et samfunnsbilde med røtter flere hundre år tilbake. Kalifatet ble oppløst på 1920-tallet av Kemal­ Atatürk, men denne orientalske sultanismen fortsetter å representere­ statsmodellen som ekstreme­ muslimer dyrker. For øvrig uten særlig klare tanker om hvordan moderne økonomi skal organiseres hinsides bytte-
stadiet, og hvordan nåtidige samfunn skal organiseres. De må være differensiert for å kunne eksistere om de vil gi sine innbyggere de ytelser og den levestandard som sikrer legitimitet for regimet.

Likheten til nazismen kan også spores på andre måter: Begge trossystemer baserer seg på moderne teknologi – uten å ville ha de sosiale og vitenskapelige konsekvenser av det tekno-industrialiserte­ samfunn, forutsetningen for forskning og arbeidsdeling. Uten forskning og arbeidsdeling, kort sagt modernitet, intet grunnlag for teknologiske gjennombrudd.

Hitler kom dramatisk flyvende ned fra skyene til partidagene i Nürnberg, og han brukte radio­, telefoni, moderne samferdsel­, teknologi og vitenskapelig-administrative­ modeller uten hemninger. Hans samfunns-
modell var imidlertid tradisjonalistisk og status-quo-orientert. Tysk militærteknologi holdt på å knuse­ sivilisasjonen. V1 og V2 var avanserte våpen. Hvor langt tyskerne var kommet i forskningen omkring atomvåpen, er et historisk debattema. Paradoksalt og heldigvis var Hitlers utvisning av jødiske vitenskapsmenn avgjørende­ for forsinkelsene.

IS ligger på et annet nivå, men nøler ikke med å anvende­ den vestlige verdens våpenteknologi­ og internett i sin voldspropaganda­ og sine rekrutteringskampanjer­. Likevel er hensikten også der ideologisk rettroenhet, renhet og antimoderne samfunnsmål i en stat bygd på sultanistisk enevelde. I ordets opprinnelige forstand er IS reaksjonær, nazismen mer tvetydig.

IS representerer­ i dag mye av nazismens­ tankegods, tilført adskillige­ grader råhet og sadisme­. Det er viktig å gripe kildene­ til den politiske og emosjonelle energien som legges for dagen. Vi ser lite av nazismens industrielle massedrapsteknologi hos IS. Utryddelsen er lavteknologi. Morderne er der konkret, direkte og selvdyrkende i kameraenes lys, ikke skjult bak kontorpulter.

I sin beryktede Posen-tale sa Himmler at massemyrderiene­ var et ledd i en pliktmessig sivilisatorisk­ renselse som ettertiden­ ville takke dem for. Men aksjonene måtte holdes hemmelig. Det gjaldt å holde på anstendigheten og vise seg oppgaven verdig i fasthet. Moral bestod i å vise «anstendighet» i utøvelsen av morderyrket.

Ikke så for IS. Våre sinn fylles av bildene av deres ofre, klare til henrettelse på en strand, kledd i oransje drakter og ledsaget av hver sin bøddel. Glinsende av maktfullkommenhet har vi sett mordere gjøre klar sine kniver og halshugge uskyldige i nøye innstudert dramaturgi for åpen scene. Og med mordere triumferende i parade med avhugde hoder.

Selv SS unngikk en slik offentlig sadisme. Der gjaldt det å rutinisere volden for å skåne morderne, «de ordinære menn». For IS er målet­ å spre mest mulig frykt og underbygge en middelalderlig idé om det muslimske kalifatet. Kombinasjonen rettroenhet, fanatisme og voldsorgie får Calvins gudsstat i Genève til å fortone seg som en norsk badeby.

IS henter kraft til sitt grusomme­ virke blant annet fra endetids-
forestillinger. Det betyr at desto­ mer Vesten bomber deres­ områder­, desto dypere opp-
lever IS at deres apokalyptiske verdensbilde bekreftes. Vesten, som her må inkludere Russland, er Satan, og det bekreftes stadig gjennom bombetoktene.

Her er en uhyggelig utvikling å spore: Al-Qaida og Osama bin Laden ønsket å felle Vesten med sin terrorisme, men var lite interessert­ i å skape sin egen stat på eget landområde. IS endret strategi og ville ha begge deler: Sin egen stat og terrorkampanje mot Vesten.

Skiftet synes å ha kommet sommeren 2014 etter at den USA-ledede koalisjonen begynte­ bombingen av Irak og senere Syria­. Da uttalte propagandaministeren i IS, Abu Mohammed al-Adnani: «Når dere kan, drep de vantro, særlig de slu og skitne franskmennene.» Paris i januar 2015 og i november samme år viste at trusselen ikke var tomme­ ord.

Sjelden har vi fått demonstrert klarere at totalitære ideologier finner sin reneste form i folkemordet. Jesidiene fikk erfare det, uansett om de massive henrettelsene av dem kan klassifiseres som folkemord eller ikke i juridisk forstand. Folkemordet, eller den totale utsletting av fienden, er ofte betraktet som et avvik i sivilisasjonen. IS minner oss om at det mer realistiske synet er å erkjenne folkemordet som en stadig fristelse for menneske-
heten, den endelige løsningen. Og det vil komme igjen.

Religionene, især de tre monoteistiske (men i mindre grad jødedommen, som ikke er misjonerende), har stilt seg velvillig til tjeneste for stamme-
moralens forsvarere. Med sine krav om monopol på dyd, sannhet og moralsk renhet er disse trossystemene ansvarlige for de mest ondartede former for forfølgelse og intoleranse i verden. IS er bare siste skudd på en gammel stamme.

Disse religionene har potensial til å skape et rom av de/oss som sanksjonerer fordommer mot andre. Dette rommet renser ut motforestillinger og bestyrker handlingsevnen. En vesentlig årsak­ til menneskers grusomhet mot andre ligger i disse gudsappellerende tankeretningenes påberopelse av å inneha den hele og fulle sannhet.

I kombinasjonen med makt, kan denne doktrinen bli dødbringende. I IS’ tilfelle er den det. En slik sannhetsabsolutisme gir lite rom for kompromisser, annet­ enn dem som er gjort nødvendig og påtvungent av maktforhold. Å forsvare troen er også ofte et forsvar for egen identitet og psyke­. Fienden kan oppfattes som ekstra­ truende fordi han betraktes som et fordervet speilbilde av en selv, en som er ledet på villspor innen troen.

Kristendommen er blitt sivilisert av kritiske intellektuelle­, tekstkritisk bibelforskning­ og natur-
vitenskap. Ennå gjenstår samme prosess for islam­. Hva jødiske ekstremister­ kan få seg til å gjøre i religionens navn, kjenner vi fra dagens Israel.

Poenget her er at det er for enkelt å si at religionene «misbrukes». Man bør snarere stille­ spørsmålet om hvilke trekk i religionenes­ kosmologi og doktrinegrunnlag som gjør det så lett å innrullere dem i grusomhet. Eller hvorfor de så sjelden frambringer moralske og intellektuelle ressurser til protest mot umenneskelighet. Glem ikke at det var ytterst få geistlige i Nazi-­Tyskland som protesterte mot den skjebne som ble jødene til del.

Da Münsters biskop von Galen sendte ut sitt hyrdebrev mot T4-aksjonene – systematisk drap på kronisk syke og mentalt funksjonshemmede, 70.000 i tallet – var jødenes skjebne underordnet. Det var drap på «ariske» tyskere som vakte forargelse.

Fanatisk renhetstenkning og monopol på dyd er ikke forbeholdt religionene. Lignende tendenser kan spores på den sekulære siden, i den franske revolusjonens begrep om den revolusjonære renhet og dens ønske om å skape den fullkomne, moralsk entydige, småborgerlige utopi. I all rousseauistisk allmennvilje, i ethvert forsøk på å framtvinge enhet – ideer som lå til grunn for Robespierres terror – ligger fristelsen til det totalitære diktatur.

Folk må «tvinges til frihet». Robespierre ønsket å erstatte egoismen med moral, og han så folket som bærer av rettsinn mot alle former for tyranni.

I en av sine siste taler tok han opp folkets renhetslengsel. Denne­ renhetslengselen utgjorde­ kilden til revolusjonær entusiasme, men var også risikabel fordi den tiltrakk revolusjonens fiender. Det samme mønsteret gjentok seg under Lenin, Stalin og Mao. Når politiske forskjeller defineres slik, fryses frontene fast, og portene åpnes for undertrykkelse i renhetens navn.

Ideologier av IS-type er dypt problematisk for demokratiet, for de kan vanskelig gjøres til gjenstand for kompromisser. I dagens verden er retten til å være forskjellig som del av vår felles menneskelighet en dramatisk truet forståelsesform.

Dette er et redigert utdrag av Bernt Hagtvets kapittel «Den totale­ tilintetgjøringen av fienden­ er menneskets verste fristelse» i boken Islamisme – ideologi og trussel som han har redigert sammen med Øystein Sørensen og Nik. Brandal (Dreyer 2016). Boken lanseres i Fritt Ords lokaler i Oslo 31.mars.

Først publisert i Vårt Land 31.3.2016

Gå til innlegget

Anders Behring Breivik og Adolf Eichmann holdt begge fast ved en indre balanse av uantastet moralsk renhet – for ikke å bli satt i klasse med gemene mordere.

Vi lever i en verden full av moralsk sanksjonert
ondskap. Gang på gang ser vi at det ikke er gjerningsmennene som får mentale problemer etter massemord. Gjerningsmennene ser seg selv som moralsk berettiget til mord. Oftere er det ofrene som brytes ned. Ofrene stiller spørsmål om hvorfor akkurat de overlevde. Ofrene bebreider seg selv med at de ikke gjorde nok for å redde andre, eller hørte på advarslene i tide.

At morderne så sjelden erkjenner hva de har gjort – angrer eller
viser moralsk selv-refleksjon – reiser et av de mest vidtfavnende spørsmål i samfunnsforskningen. 1990-tallet har vist at Endlösung – nazistenes massedrap på jøder, homofile, sinti og roma under annen verdenskrig – ikke er en avsluttet epoke.

Å henvise til at nazismen var en ekstraordinært voldelig og hat-fremmende ideologi, er ikke nok. Massedrap behøver heller ikke være en moderne affære. Det fremste eksempel på det motsatte er Rwanda i 1994. Der var macheter det mest brukte­ drapsvåpen, og folk drepte sine hustruer hvis de tilhørte en annen­ stamme.

Forferdende normale. Menneskelig ondskap kan ikke redu­seres til mental sykdom. Det mest ekstraordinære ved de fleste­ massedrapsmenns psyke er at de er forferdende normale. Å brennemerke dem som sadister,
gale eller autoritære kan i noen tilfeller være treffende. Men mest er slike inndelinger mest egnet til å tilfredsstile våre egne ønsker om hvordan verden skal være –reise barrierer mellom «de» og «oss». Filosofen Hannah Arendts ofte banaliserte begrep om ondskapens banalitet fra 1963 hadde nettopp til hensikt å få oss til å se at nazistiske drapsmenn ikke var så forskjellige fra «oss». Deri lå hennes radikale og skremmende budskap.
Utfordringen er å forstå hvorfor såkalt vanlige mennesker under ytterst forskjellige omstendigheter kan forvandles til ufølsomme drapsmaskiner. Ikke minst etter 22. juli er dette mer ­aktuelt enn noensinne.

Nummenhet. Vi har mange eksempler på gjerningsmenn som aldri viser noen skyldfølelse­ overfor de lidelser de har forvoldt. Av de 20 tiltalte i den store Auschwitz-prosessen i Frankfurt fra 1963 til 1965 var det ingen som erkjente skyld for deltakelse i massemord. De nektet for enten å ha kjent til eller vært ansvarlig for å ha vært med på mord, enda de hadde sentrale stillinger i KZ-byråkratiet, og dokumentasjonen var overveldende.

Av de 14 til dels høyt utdannede embetsmenn og partifunksjonærer som deltok på Reinhard Heydrichs Wannsee-konferanse 20. januar 1942 (der Holocaust ble samordnet), var det bare én som etter krigen ga uttrykk for forståelse for og skamfølelse overfor det de hadde besluttet (drap på 11 millioner jøder).

Fra 1947 til 1951 ble 22 ledere av ulike dødsskvadroner (Einsatzgruppen) på Østfronten tiltalt for folkemord. I løpet av noen måneder fra 1941 av drepte disse «ordinære menn» mer enn én million uskyldige, for det meste jøder, oftest på kloss hold foran enorme massegraver. Ikke én ­erkjente skyld, enda dokumentasjonen var overveldende.

Renselse. Grunnleggende for selvoppfatningen for de tiltalte i disse sakene var hevntanker etter Tysklands nederlag i første verdenskrig. De var fullt overbevist om at veien til tysk gjenoppstandelse gikk gjennom rase­messig, ideologisk og kulturell renselse.

Målet var en utopi der all etnisk,­ religiøs og politisk urenhet­ var drevet ut av den tyske samfunnskroppen (en tanke Breivik deler i sitt syn på det ­monokulturelle Europa). Jødene­ var bolsjeviker og derfor fair game. Å drepe barn fulgte logisk av dette, for barn kunne vokse opp og bli hevnere.­ Morderne mente seg moralsk ­berettiget til denne kriminalitet.
Disse drapsmenn hadde levd seg så inn i det anti-humane ­nazi-universet at grunnene til at de måtte myrde, slo dem som innlysende. Så åpenbare at de aldri forsto hvorfor de ble dømt etter krigen. Mord var statsplikt: «Ikke ta det personlig.»

Vi står overfor en type moralsk og psykologisk nummenhet som ikke bare hører til denne perioden. Vi så lignende av-humaniserende mekanismer ­under krigen i eks-Jugoslavia på 1990-­tallet, i Kambodsja fra 1975 til 1978, og vi kommer til å se lignende tilfelle i fremtiden. Breivik er det siste på individplan. Brudd i evnen til leve seg inn i andres smerte er grunnleggende.

Hvorfor umenneskelige? Problemet vi står overfor er formulert av den engelske moralfilosofen Jonathan Glover: Hva er mekanismene som får oss til «å løfte enkelte mennesker, grupper eller kategorier ut av universet av moralsk forpliktelse», spør han.

Sosialpsykologene har identifisert en rekke slike mekanismer og tankemønstre: «de»/«oss»-kategorisering, stereotypisering (å tillegge hele grupper egenskaper du ikke liker), ­moralsk kulde (et resultat av gruppestigmatisering, der negative trekk projiseres­ over på den andre gruppen og gir moralsk fri-­lisens), gi ofrene skylden («de må ha gjort noe som gjør det rettferdig å straffe dem»), rutinisering av vold, gradvis tilvenning til brutalitet og av-individualisering av utføringen av vold (alle blir delaktige og skyldige).

I tillegg kommer kjente sosialiserings-mekanismer (tilvenning av spesifikke, gjentakende måter å reagere på, eller fordømmende­ fortolkninger knyttet til rase, nasjon,­ klasse, stamme, slekt, religion, kjønn, oppdragelse eller­ yrke); gruppe­identifisering og -press (frykt for å skuffe andre og bli utelukket på grunn av avvik); rasjonalisering («alle, ikke bare jeg, er i stand til å gjøre dette»).

Blinke ut. Totalitære politiske ideologier kan virke inn på alle disse nivåene som redskap til å forenkle virkeligheten og gjøre oss handlingsdyktige ved å fjerne tvil og blinke ut «den andre» som sinnbildet på det onde.

Brennemerking gjennom unnvikende og blomstrende omskrivinger («endelig løsning», «rensing», etcetera) bidrar til å sløve reaksjonsevnen og normalisere brutalitet. Det samme gjelder fremstilling av overgrep i lovs form (de anti-semittiske Nürnberg-lovene av 1935 er et klassisk eksempel). Eller gjennom brutaliserende og gjerne biologiske beskrivelser av fienden.

Da ­japanerne drev medisinske eksperimenter på fanger under annen verdenskrig, kalte de dem maruta (tømmerstokker). Hutu-ekstremistene i Rwanda kalte tutsiene inyenzi (insekter).
Indre anstendighet. Hvordan kommer så Adolf Eichmann og Anders Behring Breivik inn i dette­
bildet? Alle ser de avgjørende forskjellene mellom disse to morderne. Eichmann drepte ikke personlig. Han ville for eksempel ikke ha det på sin æreskappe at han kvalte en jødisk gutt som stjal epler fra hagen hans i Buda­pest (aktoratet frafalt punktet under rettssaken mot ham i Jeru­salem i 1963 av mangel på bevis). Breivik skjøt folk i ansiktet.

Et fellestrekk er likevel deres begrunnelser for udådene: Deres felles bruk av ordet anstendighet. Dette var Eichmanns yndlings­uttrykk. Han hadde bare gjort sin anstendige plikt og fulgt ordre, aldri selv drept eller gitt ordre til drap. Hans ansvar opphørte ­etter at togene mot Auschwitz var satt i bevegelse. Han ville ikke ha «personlig» vold. Tilfeldig,
ikke-sanksjonert vold. Systema­tikk og høyere ordrer skulle gjelde.­
 Det gjorde det også lettere å av-humanisere ofrene, for staten stod bak og kalte noen riksfiender. Han var stolt av å være «ein guter Kerl» (en grepa kar). Det gledet ham å kunne yte folk han hadde «forhandlet» med i jøderådene noen gunstbevis (som stell av blomster) – før de ble gasset. Slik opprettholdt han illusjonen av å være anstendig.

Eichmann ville ikke at hans personlige moralske univers –hans anstendige hverdagsmoral –
skulle anfektes. Derfor tålte han ikke voldtekt, tyveri og «unødig» brutalitet fra sine menn. Her fulgte han sin sjef, Himmler, som i sin berømte Posen-tale i 1943 mente at nazi-moralens kjerne lå i et plettfritt sinn og bevaring av anstendighet i møte med hauger av lik – og stolthet over å kunne­ være med på sivilisasjonens ­renselsesprosess.

Bevare hverdagsmoralen. Vaktene i konsentrasjonsleirene­ prøvde på samme måte å rasjonalisere sine udåder ved små tegn på at deres overleverte moralske hverdagsunivers var intakt (ved for eksempel å ikke skyte barn ved mors hånd, bare de som kunne klare seg selv på egenhånd ...).

Anders Behring Breiviks yndlingsuttrykk var også anstendighet. I retten sa han at han var mot drap av «tilfeldige» grunner, altså drap som ikke er begrunnet ideologisk eller uttrykk for nederdrektige motiver. Det var uanstendig.

På denne måten møter Breivik og Eichmann hverandre over generasjonene. De er anstendighetsbrødre. De kunne bare gjøre det de gjorde ved å opprettholde­ en indre balanse av uantastet moralsk renhet som hindret at de ble satt i klasse med gemene mordere. Her lå en klasseforskjell. De ville renhet i det små for å slippe å ta inn over seg drap i det store. Og deres samfunnsmodell var også renhetsfundert (ikke jøder, ikke muslimer).

En himmel. De ville hvelve­ en himmel av overordnet rettferd over sine handlinger. Gjennom­ dette slektskap mellom to av våre verste mordere – den ene på massenivå, den andre på ­individnivå – kan vi kanskje begynne å forstå noen av de ­underliggende mekanismene som gjør vanlige mennesker til drapsmenn av ideologiske grunner.

Kronikken ble skrevet til Den Nationale Scene – til oppsetningen Samtale før døden – Eichmanns siste timer (6. februar – 12. mars)

Publisert i Vårt Land 10.3.2016

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere