Hans Aage Gravaas

Alder: 59
  RSS

Om Hans Aage

Daglig leder for NORME - Norsk Råd for Misjon og Evangelisering. Doktorgrad (PhD) i Intercultural Studies fra Trinity International University. Cand. Theol fra MF.

Følgere

Akutt situasjon for trosfriheten

Publisert nesten 8 år siden

Situasjonen er akutt. I noen land er det faktisk et spørsmål om hvor lenge en kristen tilstedeværelse er mulig.

Julebudskapet som snart lyder i alle verdenshjørner, er en stillferdig beretning om Guds inngripen og tilstedeværelse. Guds nærvær oppleves fortsatt. Den globale kirke vokser. Prosentandelen av kristne i verden er omtrent den samme som for hundre år siden (cirka 1/3), men folketallet har steget fra to til seks milliarder. Det er derfor flere kristne i verden nå enn noensinne. 

Tyngdepunktet for verdenskristendommen er forskjøvet. Etter at det globale nord i nesten tusen år hadde flest antall kristne, befinner majoriteten av kristne seg nå i det globale sør. Selv om denne endringen har skjedd gradvis i det siste århundre, har dette for alvor vært tydelig fra 1970-årene og frem til i dag.

Parallelt med sekularisering og masseflukt fra kristen tro i nord, og betydelig kristen vekst i sør, utsettes store folkemengder i mange deler av verden for desinformasjon, diskriminering og forfølgelse for sin tros skyld. The Pew Forum reporterte i 2010 at 75 % av verdens befolkning bor i land med sterke begrensninger knyttet til religiøs frihet. Om begrensningene rammer flere trosretninger, rammes ikke minst den kristne kirke.

Religionsforskere hevder at det var flere kristne martyrer i det tjuende århundre enn i de foregående århundrer til sammen. Det er grunn til å merke seg dette. Dette århundret var ateismens og de totalitære politiske ideologiers århundre. Gud skulle ryddes av veien, om nødvendig med makt. I 1922 ble 2691 prester, 1962 munker og 3447 nonner drept i det tidligere Sovjetunionen. Om 1900-tallet er forbi, er ikke alle grusomheter over. Kraftige brudd på trosfriheten forekommer daglig med uforminsket styrke og med ulike former for nasjonalisme, etnosentrisme, religiøs ekstremisme, islamisme og politisk totalitarisme som utgangspunkt og drivkraft. Ingen har sikre tall, men det tales om to hundre millioner kristne som blir direkte forfulgt for sin tros skyld. Disse utgjør igjen bare en del av alle dem som opplever sterke og uakseptable begrensinger knyttet til religiøs frihet.

Den katolske pave Frans rettet nylig oppmerksomheten mot kristendomsforfølgelse. I en preken advarte han verdens kristne mot å holde troen for seg selv eller å tone ned egen overbevisning for å tekkes aggressive og intolerante omgivelser. Ettergivelse på dette punktet ville, i følge paven, stride mot kristendommens sanne vesen. «Deverdslige makter som prøver å gjøre religion til et privat anliggende forsøker virkelig å ødelegge Gud», hevdet han, og oppmuntret alle kristne til å stå fast som Daniel inntil døden. Paven mente at enhver kristen burde stille seg følgende ransakende spørsmål:«Tilber jeg Herren? Elsker jeg Herren, Jesus Kristus? Eller spiller jeg denne verdens fyrstes spill?»

Om pavens gode utfordring er verdt å ta med seg, lyder det kanskje vel fatalistisk når han i samme åndedrag sier atlidelsen som kristne i landsom Egypt, Syria og Pakistan i dag lider, er et profetisk endetidstegn på«hva som vil skje med alle». Kirkens Herre formante sine etterfølgere om å ta sitt kors opp og følge Ham. Betyr dette at det er et motsetningsforhold mellom kristen etterfølgelse og en ikke-voldelig kamp mot urett og overgrep i et totalitært samfunn? Skal kristne minoriteter slutte å kjempe for sine rettigheter, fordi den urett de lider er å betrakte som et ufravikelig endetidstegn? Den katolske pave mener vel neppe det.

En kan derimot fristes til å spørre hva våre protestantiske kirker i vest har tenkt opp gjennom historien. Flere kirkeledere ble, og ikke uten grunn, beskyldt for å være alt for passive eller unnfallende i forhold til å påpeke kommunismens overgrep mot kristne brødre og søstre i Øst-Europa og det tidligere Sovjet-unionen. I åpenbare forfølgelsessituasjoner kan en ikke nøye seg med å pleie gode relasjoner til kirkelige toppledere som ikke sjelden inngår kontroversielle kompromisser med egne totalitære styresmakter, men en må innhente informasjon om og vise et ekte engasjement for den lidende kirke på grasrota. Vi må la den lidende kirke låne vårt øre, slik at vi kan formidle dens røst både til det verdensvide kristenfellesskap og verdenssamfunnet forøvrig. Konsensusdrevet dialogtenkning som dysser ned den nakne sannhet, eller manglende evne til å tale de forfulgtes sak, kan lett bli en skamplett på vår kirkes historie, enten unnfallenheten skyldes feighet, kirkepolitisk taktikk eller andre årsaker.

Selv om den kalde krigens herjinger er over, er kampen for trosfriheten minst like aktuell. Denne kampen kommer imidlertid lett i skyggen av andre utfordringer.Hvor ofte informerer mediene oss om undertrykkelse av religiøse minoriteter, og hvor ofte kjemper politikere for trosfrihet som en grunnleggende menneskerettighet? Manglende kunnskap eller andre prioriteringer gir trosfrihetssaken begrenset oppmerksomhet. Nord-Korea, Saudi Arabia, Afghanistan, Irak og Somalia har - ikke overraskende - lenge figurert på toppen av den internasjonale religionsfrihets «verstingliste». Men også mange andre land er utsatt. Som flere har nevnt (bl.a. Erling Rimehaug i Vårt Land 29.oktober og 2.november), er for eksempel kristnes situasjon i Midtøsten uhyre dramatisk.

Religiøs forfølgelse er forkastelig uansett hvem som rammes. Den globale kirke, fellesskapet av Kristus-troende, har her et stort ansvar, ikke minst for sine søsken i troen. «For om ett lem lider, lider alle de andre med», skrev apostelen Paulus om den kristne menighet.Men dette er ikke bare et kirkelig ansvar. Politiske myndigheter må også på banen for å utøve press mot regimer som undertrykker trosfriheten. Om ord formidler et budskap, så gjør vår taushet eller handlingslammelse det også. Situasjonen er akutt. I noen land er det faktisk et spørsmål om hvor lenge en kristen tilstedeværelse er mulig.

Hans Aage Gravaas, generalsekretær i Stefanusalliansen

Gå til innlegget

Kristelig nepotisme?

Publisert over 8 år siden

Forekommer nepotisme like ofte i kirke-Norge som i de øvrige deler av samfunnet? Finnes det former for kristelig nepotisme? Vi bør i alle fall følge nøye med og bidra til å påpeke det vi eventuelt måtte se.

Nepotisme er et kjent begrep. Begrepet står i vid forstand for kritikkverdig favorisering av nære venner eller slektninger ved tildeling av ressurser, eller ved utnevnelser til stillinger og maktposisjoner. Slektskap, vennskap eller kjennskap gis uberettiget fortrinnsrett. Virksomhetens reelle behov, relevant erfarings- og yrkesbakgrunn, faglige kompetansekrav og sunn konkurranse nedtones eller tilsidesettes. Nepotisme er en form for korrupsjon (jf. f.eks. Norads definisjon på korrupsjon).

I totalitære samfunn fremstår nepotismen som utilslørt og hjerteløs. Alle forstår at «makta rår». I demokratiske samfunn som vårt eget, blir nepotismen ofte kamuflert. Om reglene til en viss grad følges, foretas tilpasninger som begunstiger enkeltpersoner. Viktige og avgjørende diskusjoner forflyttes kanskje til det uformelle bakrom hvor bare «de utvalgte» slipper til. Noen har snakket sammen. Problemet er at andre viktige beslutningstakere eller direkte berørte parter ikke vet at de har snakket, og hva de har snakket om. Stillingsannonser utformes gjerne på utspekulert vis slik at selve «saken» blir den tapende part. De relasjonelle båndene er tette, og habilitetsproblematikken blir bagatellisert eller helt ignorert. Hvem har ikke oppdaget at flere ansatte, ledere, byråkrater og saksbehandlere innenfor en og samme virksomhet, eller tilstøtende virksomheter, tilhører samme bekjentskapskrets eller er i nær slekt? Det forekommer også at lederstillinger og betrodde verv går i arv. Dette skjer ikke fordi enkeltfamilier er utstyrt med ekstraordinære ledergener, men fordi de gjennom gode bekjentskaper vet hva som skal til for å skli forbi andre og bedre kvalifiserte kandidater i køen.

Forekommer slikt like ofte i kirke-Norge som i de øvrige deler av samfunnet? Finnes det former for kristelig nepotisme? Vi bør i alle fall følge nøye med og bidra til å påpeke det vi eventuelt måtte se. Vi bør ikke ta for gitt at det står bedre til i kristne kirker, menigheter og organisasjoner enn ellers i samfunnet når det gjelder å gi slektskap, vennskap eller kjennskap større betydning enn kompetanse, erfaring, og personlig egnethet. På Transparency Internationals Global Corruption Barometer 2010/2011 finner vi en landsoversikt. Om Norge kan vi lese at “religious bodies” er spesielt nevnt blant “institutions perceived to be the most affected by corruption”. Selv om korrupsjon er et bredt felt som rommer mer enn temaet nepotisme som vi tar for oss her, er dette budskapet både tankevekkende og alarmerende. Dette er altså ikke noe som bare er aktuelt å være opptatt av i den grad vi spiller en rolle som kristne misjons- og bistandsaktører i den tredje verden. Vi bør også være beredt til å feie for vår egen dør her hjemme. Det handler både om troverdighet og omdømme.

Jeg har naturligvis ikke oversikt over alle lederansettelser i kristen-Norge de siste hundre år, og hvordan enkeltsaker ble håndtert. Dette hadde for øvrig vært et spennende tema for gravende journalister. Ett nyttig kontrollspørsmål ville vært om de konkrete personer som ble ansatt på et gitt tidspunkt, ville vært aktuelle kandidater ved ansettelser i andre og direkte sammenlignbare virksomheter, og på samme nivå. Hvis ikke, hvorfor ikke? Svaret på dette spørsmålet er nokså avslørende. Det finnes også andre kontrollspørsmål.

Tidligere ble stillinger i kristen-Norge ofte besatt ved en intern kallsprosess. I dag er det like vanlig med ekstern utlysning. Hva som er best, er ikke godt å si. Uansett prosedyre bør ansettelsene skje etter forhåndsdefinerte, grundige og åpne prosesser, basert på tydelige kriterier, virksomhetens definerte verdier, og hvor gavnet er viktigere enn av navnet. Omverdenen og alle aktuelle kandidater bør på forhånd vite hvor søket innrettes. Det samme gjelder ved styreutnevnelser. Virksomhetens beste og kandidatenes objektive kvaliteter bør stå i sentrum. Enkeltpersoners og enkeltgruppers private fordeler, utstrakte kontrollbehov eller umettelige maktbegjær bør holdes i tømme. Om hensynet til «saken» overses ofte nok, svekkes gradvis virksomhetens troverdighet i offentligheten, den interne lojalitet og begeistring blant ansatte og støttespillere forvitrer, og faren for nye maktmisbruk eller manipulasjoner øker. Hvem ønsker med respekt for seg selv, og med integriteten i behold, å bidra til opprettholdelsen av en sjuskete ukultur? Dessuten er det helt klart at den som tier om urett, er medskyldig i urett.

Relasjoner og nettverksbygging er viktig. Kvalitet, åpenhet, gjennomsiktighet, sannhet og redelighet er enda viktigere. Uredelighet i kristen regi kan ikke dekkes til ved Guds Ord og bønn.

Gå til innlegget

Den norske kirkes samlivsutvalg kommer nå med et forslag som kan sette kirken på sidelinjen i forhold til majoriteten av verdenskristendommen som inntar helt andre verdistandpunkter.

Bispemøtets samlivsutvalg går inn for homovigsler, forteller Vårt Land i forkant av mandagens offentliggjøring. Dette er ikke overraskende. Den norske kirke har beveget seg fra skanse til skanse i samlivsetikken i de senere årene. Nå er saken likevel ikke endelig avgjort. Det er sterk motstand på grasrota. Det kan derfor meget godt skje at kirkens flertall motsetter seg utvalgets forslag.

Det er likevel grunn til å merke seg det som nå skjer. Folkekirkene på den nordlige halvkule framstår etter hvert som nyreligiøse sekter eller lokale stammereligioner som ikke gir mening for andre enn dem selv og for deres egen sekulariserte kulturkrets. I verdensmålestokk kan de i alle fall betraktes som teologiske rariteter. Nordlige folkekirker går overhode ikke i takt med verdenskristendommens tyngdepunkt, som nå er forflyttet til sør. Kirkene i sør er teologisk konservative, ikke minst i etiske spørsmål. Vi kan derfor forvente oss harde økumeniske kamper og kirkesplittelser i tiden framover. Kampene har allerede vært sterke både blant anglikanere og katolikker. Kirkene i sør har vært svært svært frimodige i debatten og har i billedlig betydning talt både Roma og Canterbury midt i mot.

Nå er det lutheranerne sin tur. For få dager siden vedtok den etiopiske Mekane Yesus-kirkens generalforsamling å bryte alle bånd til Svenska kyrkan (CoS) og til Evangelical Lutheran Church of America (ELCA).

Les: Mekane Yesus-kyrkan bryter med Svenska kyrkan

Saken burde ikke overraske de to tidligere samarbeidskirker. Mekane Yesus meldte fra om sitt ståsted for en god stund tilbake. Julaften 2010 sendte kirkepresident Wakseyoum Idosa av gårde en kraftsalve av et brev til Sverige hvor han blant annet innledet med å takke svenskenes for deres historiske betydning i Etiopia, men hvor han fortsatte med å beklage svenskenes bevegelse vekk fra klassisk kristendom. Hans argumentasjon var teologisk fundert. I stedet for å bryte samarbeidet tvert, ba Wakseyoum sine svenske venner innstendig om å “vende om”. I stedet for å se nærmere på det teologiske budskapet i Wakseyoum Idossas brev, minimaliserer erkebiskop Anders Wejryd i sitt svarbrev saken til nærmest å bli et spørsmål om kulturforskjeller. Svarbrevet inneholder ikke så rent lite paternalistisk arroganse. Etiopierne satt nok ganske sikkert med følgende følelse da de leste brevet: “Når dere kommer til fornuft, vil dere komme til å tenke som oss!”

En skal merke seg Mekane Yesus-kirkens vedtak. Vedtaket har flere konsekvenser. Kirken er ikke bare villig til å gi avkall på fellesskap og samarbeid, men også på betydelig pengestøtte fra de to historisk viktige og materielt rike kirker i nord. Den materielt fattige kirken selger altså ikke sin teologiske integritet for noen dollarsedler. Etiopierne definerer rikdom annerledes.

Vestens kirker, som ofte snakker varmt om kirkelig enhet og økumenisk samarbeid, bør merke seg det som nå skjer. Den norske kirkes samlivsutvalg kommer nå med et forslag som kan sette kirken på sidelinjen i forhold til majoriteten av verdenskristendommen som altså inntar helt andre verdistandpunkter. Mekane Yesus-kirken i Etiopia, som er et av de lutherske kirkesamfunnene i verden med over 6 millioner medlemmer, har varslet at de vil gjøre det samme med ethvert kirkesamfunn som følger svenskenes og amerikanernes eksempel. Norsk misjon har spilt en svært rolle i Etiopia siden 1948, ikke gjennom den Norske kirke direkte, men gjennom lutherske misjonsorganisasjoner.

Egentlig blir det feil å si at det er etiopierne som bryter samarbeidet. Samarbeidet brytes ved at to navngitte kirkesamfunn utvikler en teologi som er i strid med klassisk kristendom på et viktig punkt og som etter etiopiernes mening er uforenlig med den plattform som deres samarbeid opprinnelig var tuftet på. Enheten kan altså ikke gjenskapes ved snikk-snakk, men ved å gå inn i de teologiske realiteter som saken faktisk handler om.

Gå til innlegget

Norge ser ut til å ha det strengeste regelverk for religiøse ledere. Må etiopisk-ortodokse prester virkelig ha mastergrad eller cand.theol. eksamen i teologi for å få arbeidstillatelse til å tjenestegjøre som prester i egen kirke i Norge?


Illustrasjonsfoto: Ortodokse kristne på vei til gudstjeneste i Addis Abeba
Den etiopisk-ortodokse kirken (The Ethiopian Orthodox Tewahedo Church) er et gammelt kirkesamfunn med dokumenterte røtter tilbake til 300-tallet. Den syriske munken Frumentius, som skipsforliste ved Rødehavet, gikk i land og ble redskap til kong Ezanas omvendelse. Kristendommen skulle bli det aksumittiske kongedømmes offisielle religion. Frumentius ble selv innsatt som den første etiopiske biskop av selveste biskop Athanasius i Alexandria. Den etiopisk-ortodokse kirken har siden den gang hatt tette forbindelseslinjer til den koptiske kirken i Egypt, men ble “autofefal” eller selvstyrt fra 1959.

Ortodoks kristendom har på mange måter vært høylandsetiopernes og “herskerfolkets” religion. I og med at Etiopia gjennom historien i stor grad har vært styret av semittiske folkegrupper i nord, har ortodoks kristendom på mange måter vært en “statsreligion” med store privilegier. Selv ikke revolusjonsårenes (1974-1991) marxistiske propaganda klarte å svekke den ortodokse kirkes betydning blant befolkningen i nevneverdig grad. Den etiopisk ortodokse kirke har sine egne læresetninger, tradisjoner, og liturgier. Den tilhører den monofysittiske læretradisjon som vektlegger Jesu guddommelig natur på bekostning av den menneskelige.

De mange representanter for utenlandsk misjon som kom til Etiopia i etterkant av andre verdenskrig, etablerte seg i hovedsak blant kushittiske folkegrupper i vest og sør, på keiser Haile Selassies fullmakt og anvisning. Misjonene skulle arbeide i forståelse med regjerningens nasjonsbyggingskonsept, og de skulle unngå konkurranse mellom ulike konfesjoner og starte arbeid utenfor den ortodokse kirkes områder. De skulle også sørge for at så mange som mulig fikk dra nytte av misjonenes helse- og utdanningsprosjekter.  Hele helse- og utdanningssektoren i Sør-Etiopia er bygget på en grunnvoll lagt av Norsk Luthersk Misjonssambands misjonærer. Den landsomfattende nasjonale Mekane Yesus-kirken er i dag en av verdens største lutherske kirker med om lag 6 millioner medlemmer.

Om det har vært mange eksempler på stridigheter opp gjennom årene, har evangelisk og ortodoks kristendom levd relativt harmonisk side om side. Det er skrevet utallige bøker om både den ortodokse kirke og evangelisk misjon i Etiopia for den som ønsker å lære mer om dette.

Det bor mange etiopiere i utlandet. Diaspora-etiopierne har også en betydelig befolkningsgruppe i Norge. Mange av disse, men slett ikke alle, er ortodokse kristne. Overalt hvor de etablerer seg i verden er ortodokse kristne avhengige av sitt presteskap og sine gudstjenester.  At norske myndigheter nå avslår arbeidstillatelse for ortodokse prester i Norge, fordi de mangler en formell mastergrad i teologi, vitner både om mangel på kunnskap om og respekt for ortodoks kristendom og den etiopiske befolkning i Norge. 
Illustrasjonsfoto: Etiopisk-ortodoks kvinne.

Avslaget skjer på sviktende grunnlag. En tar altså utgangspunkt i den utdannelse som kreves for prestetjeneste i Den norske kirke og forventer at etiopiske prester skal inneha identiske kvalifikasjoner. Dette er høyst urimelig. For å sette dette på hodet: hvor mange frikirkepastorer, pinsepastorer og forsamlingsledere i de lutherske organisasjonene er det som har det? En kan gjerne si at de burde hatt det, men det er ikke poenget her.

Norsk presteutdanning med master-grad og cand.theol.eksamen er ikke den eneste måte å utdanne prester på, om en ser dette i et internasjonalt pespektiv. En trenger ikke å reise langt i verden for å oppdage dette. Selv professor Ole Hallesby raljerte i sin tid med norsk presteutdanning i sin lille bok om “Presteutdannelsen” i 1919  og påpekte store svakheter. Utdannelsen er ikke praktisk nok, mente Hallesby. Mange av de svakhetene Hallesby påpekte er bare i liten grad rettet opp. Norsk presteutdanning er sterkt teoretisk orientert. Det er derfor ikke gitt at formell universitets- og høgskoleutdanning er den eneste veien å gå for å sikre seg en bredde i en prests kvalifikasjoner. 

Den norske kirke må selvsagt ha lov til å velge sin vei, men har ikke den etiopisk-ortodokse kirke det også? Prestene som nå blir sendt ut av landet, er prester som skal tjene sitt eget kirkesamfunn på egne premisser og som innehar de kvalifikasjoner som den etiopiske målgruppen etterspør. Det eneste fornuftige er at norske myndigheter ser på denne saken på nytt. Det handler om trosfrihet, ytringsfrihet, forsamlingsfrihet, rett til å definere eget verdigrunnlag, og til å velge egne ledere og egen forsamlingsform.

Den etiopisk-ortodokse kirke representerer en historie som startet mange hundre år før vi så de første spor av kristen tro i Norge. Fjellvettregelen er aktuell også her: “Det er ingen skam å snu”!
Gå til innlegget

Et fredeligere alternativ

Publisert rundt 9 år siden

Om det er slik at ikke-muslimer ikke skal ha trosfrihet eller ytringsfrihet i «muslimske land», hvordan kan eksil-muslimer i Europa forvente å bli møtt med respekt i Europa og USA? Er det ok med to sett regler, ett for vesten og et annet for resten?

Jeg etterlyste i en tidligere artikkel på VD at norske eksil-muslimer tok til offentlig motmæle mot trosfeller rundt omkring i verden og deres forkastelige reaksjonsformer etter filmen «The Innocence of Muslims» (Jf mitt innlegg: «Et uungåelig spørsmål til eksil-muslimer»)

Jeg opplever å ha fått noen svar. Så langt har vel få direkte tatt til offentlig motmæle, men demonstrasjonstoget som fant sted på Youngstorget fredag ettermiddag viste i alle fall at det finnes fredeligere alternativer (Les: «6000 demonstrerte mot Muhammed-filmen på Youngstorget»). I følge politiet gikk alt fredelig og rolig for seg.

 Demonstrantene brukte sin ytringsfrihet ved klart å gi uttrykk for sin opplevelse av å være dypt krenket. Samtidig respekterte de andres ytringsfrihet ved å opptre sømmelig og ikke-voldelig. Om jeg selv ikke var der og fikk med meg det som skjedde, høres dette ut for meg som en aldri så liten seier for både demokratiet, ytringsfriheten og trosfriheten.

Det jeg håper å få høre i de nærmeste dager er hva den store flokken av demonstranter på Youngstorget mener om den atskillig mindre, men mer aggressive, flokken som samtidig med demonstrasjonen på Youngstorget var samlet utenfor den amerikanske ambassaden, og som bl.a. etterlyste en ny Osama Bin Laden og som hevdet at den drepte filmskaperen Theo Van Gogh «fikk som fortjent». Å etterlyse en ny terrorist av typen Bin Laden, og å glede seg over andre menneskers død, er i sannhet en stor skam. Skulle noen mene at vold mot enhver kritisk ytring mot islam eller mot ikke-muslimer generelt er en naturlig del av den muslimske religion, er det ingen plass for islam i et demokratisk samfunn. Videre: Om det er slik at ikke-muslimer ikke skal ha trosfrihet eller ytringsfrihet i «muslimske land», hvordan kan eksil-muslimer i Europa forvente å bli møtt med respekt i Europa og USA? Er det ok med to sett regler, ett for vesten og et annet for resten? Dette håper jeg kan bli satt på dagsorden i nyhetsmediene i de kommende dager.

Jeg har hørt noen kritisere ordfører Fabian Stang og Oslo-biskop Ole Christian Kvarme for deres deltakelse i den fredelige demonstrasjonen på Youngstorget. Det synes jeg ikke det er grunn til. Med ulikt mandat og med ulik oppgave ønsker begge to Oslo-borgernes ve og vel. De ønsker ro og orden, et godt liv for alle og utfoldelse av ytringsfriheten og trosfriheten. Samtidig oppfordrer de til å vise respekt for andres dypeste følelser.

Kvarme har nok selv opplevd seg krenket i sin tid som biskop, ikke av muslimer, men av aggressive sekularister og liberale teologer som har forsøkt å sensurere hans kristne tro, eller som mener å ha reaksjonsansvar overfor enhver kristen trosoverbevisning og ytring som strekker seg utover Kardemommeloven. Så respekten for ytringsfriheten og trosfriheten er nok dessverre ikke helt på plass hos den «blenda-hvite» delen av den norske befolkning heller…

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere