Hans Aage Gravaas

Alder: 59
  RSS

Om Hans Aage

Daglig leder for NORME - Norsk Råd for Misjon og Evangelisering. Doktorgrad (PhD) i Intercultural Studies fra Trinity International University. Cand. Theol fra MF.

Følgere

Hva er ekstrem islam?

Publisert rundt 7 år siden

Ekstremisme er langt mer enn hatefulle ytringer og religiøst motivert vold og krigføring.

I NRK-debatten om radikalisme og ekstremisme («Debatten», 28.08.) ble det aller viktigste spørsmålet ikke diskutert: Hva er ekstremisme? Jeg undrer meg over hvorfor inviterer NRK til en viktig samtale mellom norske muslimer om radikalisering og ekstremisme uten at verken programleder eller debattantene gjør forsøk på å klargjøre hva begrepene betyr.

Ekstrem religiøsitet innebærer for meg en forventning eller et krav om å få lov til å proklamere og praktisere det en selv mener er rett og sant uten å gi tilhengere av andre religioner rett til det samme. 

 

Mer enn hat. Ekstremisme er derfor noe langt mer enn hatefulle ytringer og religiøst motivert voldsbruk og krigføring. Enhver sosial gruppering som bidrar til å begrense andres trosfrihet, enten det skjer ved myndighetspålagte restriksjoner eller sosiale sanksjoner, er egentlig eksponenter for «det ekstreme». 

Politikere, religiøse ledere og andre samfunnsdebattanter bør innse at begrepet ekstremisme innebefatter noe langt mer enn bekjempelse av terror, voldsbruk og hatretorikk. Alle aktører og systemer som i ulik grad og med forskjellig styrke bidrar til restriksjoner på trosfrihet for alle bør gjøres til gjenstand for debatt (for eksempel Sharia-lovgivning, blasfemilover osv.).

Lysten til å sensurere eller bekjempe andres tro ved diskriminering, restriksjoner, vold og forfølgelse er statistisk sett meget stor. 76 % av verdens befolkning opplever, ifølge Pew Research Center, restriksjoner knyttet til egen trosutøvelse. Dette er oppsiktsvekkende tall. Kampen for trosfrihet for alle og retten til å utøve saklig religionskritikk av andre religioner bør imidlertid ikke settes opp imot hverandre. 

Global debatt. Et annet spørsmål som jeg undret meg over under TV-debatten var følgende: Hvordan kan man med utgangspunkt i en norsk-muslimsk minoritetskontekst diskutere hva som er «sann muslimsk teologi» - uten samtidig å relatere til en større global debatt om hvordan islam faktisk forstås og praktiseres i muslimske majoritetskontekster?

Det er slett ikke underlig at dagens norske muslimer har et sterkt behov for å fortelle at vold, religiøs diskriminering, terror og ekstremisme ikke har noe med islam å gjøre. De ønsker å frigjøre seg fra stigmatisering og urettmessig fordømmelse, og de hevder at Islam er en kjærlig religion. Min erfaring med og kjennskap til mange muslimer gjør at jeg tror de snakker sant. 

 

Definisjonsmakt. Det er likevel grunn til å spørre hvem som sitter med definisjonsmakten på hvordan islam skal og bør forstås og praktiseres. Det høres merkelig ut at norske muslimer i et norsk TV-studio diskuterer islamsk tro uten å trekke inn det globale religiøse trosfellesskap og fortolkningsfellesskap som de selv er en del av. Er det ikke en fare for at kontekstuelle minoritetsfortolkninger fremstår som modifiserte utgaver av den islam som praktiseres der muslimer utgjør en majoritet?

Den velkjente egyptiske jesuittfader og islamforsker Samir Khalil Samir ser i alle fall ut til å mene det. Han gir uttrykk for nokså sterke oppfatninger om hva han tenker om muslimers forståelse av trosfrihet (min oversettelse):

«De muslimske ekstremistene sier: ‘Vi respekter og forsvarer trosfrihet’. Men samtidig tvinger de muslimer til å forbli muslimer og nekter dem å konvertere til annen tro. Da spør jeg: ‘Hvor er samvittighetsfriheten?’ Så svarer de: ‘Ja, men vi forsvarer ikke friheten til å gjøre noe galt’. I realiteten snakker vi to språk og lever i to verdener. I islam finner vi liberale muslimer, som ekstremistene ler av eller reagerer voldelig i mot. Liberale muslimer består av intellektuelle, som utgjør kanskje 1 million mennesker, men hva er vel dette i en verden bestående av 1.5 milliarder muslimer?(jfr: http://www.ncregister.com. National Catholic Register: Father Samir on ISIS: ‘What They Are Doing Is Diabolical’).

Forfølgelse. Den muslimske minoriteten i Norge har samme rettigheter som medlemmer av andre trossamfunn. Om muslimer skulle møte motstand og fordommer blant majoritetsbefolkningen som ikke deler deres tro, har de likevel samme rettigheter og beskyttelse som alle andre norske borgere. De har rett til å velge tro, skifte tro og å praktisere sin tro.

Slike rettigheter har derimot ikke religiøse minoriteter i de land hvor islam er majoritetsreligion. Åpne Dørers rapport (2014) om forfølgelse av kristne i verden viser at islamsk ekstremisme, eller intoleranse for religiøs annerledeshet, er en hovedkilde til forfølgelse i 36 av de 50 landene som toppet listen. Kopterne - urbefolkningen i Egypt som utgjør omtrent 10 % av landets befolkning på over 90 millioner innbyggere - har slett ikke samme religiøse rettigheter som den muslimske majoritetsbefolkning som har dominert landet siden 600-tallet. 

Det finnes mange tilsvarende eksempler. For noen dager siden kom jeg tilbake fra en reise til Sentral-Asia. Også her stikker myndighetene stadig kjepper i hjulene for religiøse minoriteter. I en av de sentralasiatiske republikkene var det umulig å registrere seg som kristen menighet med mindre man hadde 200 medlemmer, og det er det få som har. Man fikk heller ikke lov til å bygge kirke uten skriftlig tillatelse fra muslimene i nabolaget, og den var det nesten umulig å få. Ropene fra moskeen kunne derimot høres til alle døgnets tider. Her var det fritt fram.

 

Kamp mot forfølgelse. Det er prisverdig at norske muslimer protesterer mot talsmannen for Profetens Ummah, Ubbaydullah Hussain, og den såkalte Islamske stat (IS). Det er ingen grunn til å mistenke dem for å stå i ledtog med denne ekstremismen.

Likevel er det viktig at norske muslimer, som nyter godt av trosfrihet i Norge, bidrar aktivt i den internasjonale kamp mot religiøs diskriminering og forfølgelse, ikke minst i land hvor muslimer utgjør majoriteten. Dette ville være det sterkeste bidraget norske muslimer kunne gi i kampen mot ekstremisme.

Jeg opplever at Hadia Tajik forenkler det hele når hun indikerer at ekstremisme skyldes mangel på religiøs kunnskap (Vårt Land 9.september). «Gi de unge en koran før islamistene tar dem», sier hun. Med mindre hun har et langt snevrere ekstremismebegrep enn det jeg her opererer med, tror jeg ikke hun har historien med seg når hun hevder dette.

La oss holde fast ved at det er ekstremisme når muslimer, særlig i land hvor islam utgjør en majoritet, ikke står fritt i å konvertere til en annen tro uten politiske og sosiale konsekvenser. La oss også holde fast ved at det er ekstremisme når religiøse minoriteter i de samme land undertrykkes og diskrimineres og reduseres til annenrangs borgere. Dette håper jeg også Hadia Tajik og andre norske muslimer er enige i.

 

Vold. Er det så en nødvendig sammenheng mellom religion og ekstremisme? Nei, jeg tror selvsagt ikke det. Samtidig kan vi ikke ignorere det faktum at mange voldelige grupperinger både før og nå mener å ha hentet sin motivasjon fra nettopp religion. Dette er en utfordring, enten vi er muslimer, kristne, buddhister eller har en annen tro. 

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND SOM KRONIKK 15.9.2014 

Gå til innlegget

Vi frykter et nytt Irak

Publisert over 7 år siden

Vi ser nå samme mønster i Syria som vi så i Irak. Militante islamister angriper de kristne – og de kristne som kan, flykter.

Alle lider i Syria, men den 2 000 år gamle kristne minoriteten er spesielt utsatt. Dokumentasjonen av de syriske kristnes lidelser er etter hvert massiv. Kristne blir i større grad enn andre grupperinger ofre for voldsbruk, kidnappinger, voldtekter og drap utført av jihadist-grupper.

Før krigen var kirken i Syria blant Midtøstens største. Men nå er så mange som 600 000 av Syrias 2,2 millioner kristne drevet på flukt, ifølge den katolske hjelpeorganisasjonen Aid to the Church in Need.

Irak på nytt?

«Nå er troen vår dødstruet, (…) etter samme mønster som vi har sett i nabolandet Irak», skrev biskop i den kaldeisk-katolske kirken i Aleppo, Antoine Audo, nylig i den britiske avisen The Telegraph. Han forteller at alle kristne familier som har råd til det, har flyktet til Libanon.

 Stefanusalliansen hadde jevnlig kontakt med Audo da vi tidligere var involvert i hjelpearbeidet for irakiske flyktninger i Aleppo.Syria tok imot opp mot to millioner flyktninger fra Irak, hvorav om lag en halv million kristne.

Kaoset etter den USA-ledede invasjonen i 2003 førte til en rekke drap og kidnappinger utført av militante islamister. Kristne nabolag, kirker, butikker og eiendommer ble rammet av terror. Før invasjonen var det rundt 1,5 millioner kristne i Irak. Ifølge irakiske kirkeledere kan det nå være så få som 200 000 tilbake.

Ingen kunne forestille seg at de kristne i Syria ville lide samme skjebne kun få år senere.

 

«Ikke lenger plass til oss»

Kristne syrere som flykter til Libanon oppsøker kirkene for å få hjelp. George Saliba, syrisk-ortodoks erkebiskop i Libanon, er overveldet: «Jeg ønsker å hjelpe så mange som mulig, men [vi] har hundrevis av nye flyktninger fra Syria hver uke. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.»

Den syrisk-katolske patriarken Ignatius Ephrem Josef III beskriver de kristnes flukt som «et stort exodus som finner sted i stillhet».

Den prisbelønte svensk-assyriske journalisten Nuri Kino har gjennomført intervjuer med flere hundre kristne syriske flyktninger i Libanon og Tyrkia. Funnene er presentert i rapporten «Between the Barbed Wire». Der kan vi lese grufulle historier om hvordan voldtekter, trusler, kidnappinger og mord er blitt en del av hverdagen for de kristne.

En kvinne forteller hvordan ektefellen og sønnen ble henrettet av islamister – bare fordi de var kristne. Andre forteller om assyriske jenter som blir kidnappet, tvangskonvertert og giftet bort til jihadister. Kino oppsummerer situasjonen slik:«By etter by blir tømt for kristne. (…) Vår nasjon og vår religion blør. De er her fra tretti andre land for å etablere en islamistisk stat. Det blir ikke lenger plass til oss.»

 

Frykt for islamiststyre

Hvordan kunne de fredelige demonstrasjonene mot president Assad i 2011 ende opp i dette marerittet? I de tre årene siden konflikten begynte, har militante islamister strømmet inn i landet, ikke bare for å kjempe mot Assads brutale armé, men for å etablere en islamistisk stat.

Jihadistiske grupper utgjør nå det største segmentet av opprørerne.Det er mer enn 250 kjente militsgrupper i Syria, og konflikten har på mange måter utviklet seg til en alles kamp mot alle. Etniske og religiøse minoriteter er spesielt utsatt. Siden de kristne ikke har egne militsgrupper til å forsvare seg, er de ekstra sårbare.

Kristne syrere frykter en fremtid der en allianse av islamistiske opprørere kommer til regjeringsmakt. Da kan det bli som i byen Raqqah nylig, der islamistene som tok kontroll over byen krevde at de kristne skal betale en særskilt skatt (jizyat) – og at de må utføre sine religiøse ritualer bak lukkede dører, uten å være synlige eller hørbare for muslimer. Ingen kristne symboler er tillatt i det offentlige rom, og alle må rette seg etter islamske kleskoder og matforskrifter. Raqqahs lokale kristne ledere måtte signere en kontrakt som ga dem tre valgmuligheter: Å konvertere til islam, å overholde bestemmelsene i kontrakten – eller å bli ansett som fiender av islam som må bekjempes.

Hva kan vi gjøre?

I Syria ser vi på ny hvordan minoritetene i en konflikt blir stående i kryssilden mellom de stridende parter, utelatt både fra det internasjonale blikk og fra forhandlingsbordet. Og vi hører på ny fundamentalistenes forskrudde løgner om at landets kristne er «agenter for Vesten» og «forrædere». Enda et ekko fra Irak.

Vi oppfordrer norske utenriksmyndigheter til å kontakte FNs spesialutsending til Syria og be ham holde et skarpt fokus på de etniske og religiøse minoritetene. Disse må få en plass ved bordet når det skal forhandles om en politisk løsning i landet. Rettighetene til alle landets borgere må beskyttes, uansett religiøs og etnisk identitet. Her har utenriksminister Brende en mulighet til å vise at han vil videreføre UDs viktige «minoritetsprosjekt», som Støre i sin tid initierte.

 

Må stå sammen

Vi oppfordrer alle til å støtte frivillige organisasjoner og kirker i Syria og nabolandene som gjør en formidabel hjelpeinnsats. Det overordnede målet må være å hjelpe syrerne til å bli værende. Når dette ikke er mulig, må vi yte hjelp til dem som tvinges på flukt – enten de kommer til Libanon, Tyrkia eller helt til Norge. FNs Høykommissær for flyktninger har bedt FN-landene om å ta imot 100 000 flere syriske flyktninger de neste to årene. Her må Norge ta sin del av ansvaret.

Det er lett å bli motløs i møte med den massive volden i Syria. Da er det viktig å minne om at den hjelpen mange nordmenn gir til frivillige organisasjoner som jobber i Syria, bidrar til å redde liv og gi håp for svært mange mennesker. Det gjelder ikke minst de lokale kirkene i Syria og nabolandene, som med svært begrensede midler gjør alt de kan for å lindre nøden. Nå er det viktig at vi står sammen med dem i en ekstrem og krevende tid. Vi har sett at det nytter.

 

Hans Aage Gravaas

Generalsekretær i Stefanusalliansen

       

Kilder (alfabetisk): Aid to the Church in Need, Asia News, Caritas, Christian Solidarity Worldwide, FN, Hudson Institute, Morning Star News, Nuri Kino («Between the Barbed Wire»), Syrian Observatory for Human Rights, The Telegraph, VG m.fl.

 

Publisert som kronikk i Vårt Land, 14.april 2014.

Gå til innlegget

Om å legge noe bak seg

Publisert over 7 år siden

Noen har opplevd krenkelser. Ikke sjelden gir omgivelsene uttrykk for sterke forventninger om at den krenkede må legge krenkelsen bak seg. Dette kan i realiteten innebære en ny krenkelse.

Jeg har i årenes løp snakket med mange mennesker. De fleste av dem har opplevd både glede og sorg. Noen har kanskje opplevd svært mye av det ene og alt for lite av det andre.

Svært mange, ja langt flere enn jeg kunne tro, har opplevd krenkelser. Krenkelsenes innhold, form og mengde kunne variere. Det kunne være snakk om krenkelser på det fysiske og/eller psykiske plan og verbale eller non-verbale overgrep mot enkeltindivider.

Det kan koste mye å“leve videre”etter seksuelle krenkelser, mobbing i skolegården, ufrysning på arbeidsplassen, offentlig sjikane, eller etter å ha blitt utsatt for manipulasjon og trakasering av kyniske maktmennesker eller selvsentrerte narsissister. Å“legge noe bak seg”er en før eller siden nødt til om en skal unngå at de onde opplevelsene skal få lov til å styre livet fullt og helt. Men det er uhyre viktig at dette styres“innenfra”hos den som har disse erfaringene og opplevelsene. Hvor ofte får ikke den som har opplevd noe ondt beskjed om å“ta seg sammen”eller at“nå er det tid til å gå videre”?

Mer eller mindre velmente kommentarer om å legge ting bak seg kan egentlig innebære nye overgrep. Det en har opplevd forstås som noe som ikke lenger er verdt å dvele ved eller som ikke er viktig nok. En blir indirekte bedt om å tie stille eller forsøke å parkere smerten.

Der sannhet erstattes med stillhet, er stillheten en løgn, er det blitt sagt. Sannheten må ikke begrenses eller settes lokk på. Krenkelsens utgangspunkt og årsak må, uansett hva det dreier seg om, plasseres. Hvem eier problemet? At krenkere tar oppgjør med sine krenkelser, tar ansvar for dem eller ber om tilgivelse, forekommer dessverre alt for sjelden. Ansvaret for problemet må likevel legges hos krenkeren og ikke hos den krenkede (“offeret”). Klarer den krenkede og deres omgivelser å se dette sterkt og tydelig, er det kanskje håp om å komme i det minste noen steg videre, alt avhengig av hvilke spor og konsekvenser krenkelsene har etterlatt seg. Utidige forventninger fra fellesskapet om at en aller snarest bør legge ting bak seg, virker mot sin hensikt. Det er virkelig et stort problem om det skulle bli slik at den krenkede selv blir omgjort til selve problemet.

Saken som her omtales er alvorlig hvorenn den forekommer. For meg blir den verst om den skulle forekomme i den kristne menighet, som jeg selv er en del av. Sannheten vil oppleves svært brutal om den får te-servicet i bibelgruppen eller misjonsforeningen til å klirre. Det blir fort veldig dårlig stemning. Men hva er best? Blir ikke de aller grusomste løgner som oftest fortalt gjennom stillhet?

Gå til innlegget

Skrekkregime på overtid

Publisert nesten 8 år siden

«Det er et stort behov for sterke grasrotbevegelser til støtte for Nord-Koreas frihet.» Det skriver Stefanusalliansen, Raftostiftelsen og Oslosenteret i Dagsavisen.

                          

Publisert 26.02.14

Innlegg i Dagsavisen av:
Therese Jepsen, Raftostiftelsen
Kjell Magne 
Bondevik, Oslosenteret for fred og menneskerettigheter
Hans Aage Gravaas, 
Stefanusalliansen

«Lidelsen og tårene til det nordkoreanske folket krever handling,» sa granskningskommisjonens leder Michael Kirby da FN la fram sin 372 sider lange rapport om Nord-Korea forrige mandag.

Vår frykt er at ting vil fortsette som før, tross den knusende FN-rapporten. Det har tatt sju år med intens lobbyvirksomhet av ulike menneskerettighetsorganisasjoner for å få opprettet undersøkelseskommisjonen, og en gang for alle rydde vekk tvil om de fryktelige overgrep som foregår. Det må ikke ta sju nye år før neste skritt tas. Dette legger et ansvar på oss alle og vårt eget land. Det er vår plikt å følge opp FN-rapporten som dokumenterer forbrytelser mot menneskeheten med handling på mange nivå.

Rapporten slår fast det mange av oss som har jobbet med Nord-Korea allerede visste: at det nordkoreanske regimet er ansvarlig for utryddelse, slaveri, tortur, seksuell vold, forfølgelse, sult og andre forbrytelser. Endelig har det internasjonale samfunnet rettet søkelyset med full styrke på de umenneskelige og brutale forholdene nordkoreanere lever under, ikke bare landets kjernevåpen, dets sporadiske militære utspill mot sin nabo i sør, eller merkverdige anekdoter om Kim familien. Rapporten er den til nå mest omfattende, detaljerte og autoritative dokumentasjonen på alle de grove menneskerettighetsbruddene som foregår i Nord-Korea. Kommisjonen sammenligner dem med nazistenes grusomheter under krigen.

Vi er klar over at situasjonen ikke kan forandres over natten, men vi håper at rapporten fører til at arbeidet for forandring blir styrket. Rapporten tar viktige skritt i det som må bli en lang prosess. Vi ønsker å løfte fram to av disse skrittene:

For det første hevder FN som institusjon for første gang at det som skjer i Nord-Korea er forbrytelser mot menneskeheten. Dette åpner for flere muligheter til å bryte straffefriheten. Rapporten anbefaler at FNs sikkerhetsråd ber den Internasjonale straffedomstolen i Haag om å opprette en sak mot Nord-Korea. Dette sender sterke signaler til lederne om at de en gang kanskje må stå til ansvar for sine grove overgrep.

For det andre er det bemerkelsesverdig at noen i FN-systemet endelig tar bladet fra munnen og er tydelige i sin kritikk av behandlingen de nordkoreanske flyktningene får i Kina, der de risikerer å bli tvangsreturnert til brutale forhør og harde straffer. Et slikt utspill har vi ventet lenge på.

Hvordan kan Norge bruke rapporten i FN-systemet? Vi oppfordrer Norge til:

* Å se til at FNs årlige resolusjoner om Nord-Korea i menneskerettighetsrådet, samt FNs generalforsamling, gjenspeiler kommisjonens konklusjoner, og at de bruker termen «forbrytelser mot menneskeheten».

* Å arbeide aktivt for at fokus på menneskerettighetsbruddene i Nord-Korea opprettholdes, selv om kommisjonen avslutter sitt arbeid, blant annet gjennom å styrke ressursene til FNs spesialrapportør for menneskerettigheter i Nord-Korea.

* Å bruke de tydelige og konkrete anbefalingene fra kommisjonen når Nord-Korea kommer opp til eksaminasjon i FNs menneskerettighetsråd i april i år.

* Å utfordre Kina til å stanse tvangsreturneringen av nordkoreanske flyktninger, og samarbeide med FNs flyktningorgan.

Det er mulig å gjøre ting utenfor FN-systemet også, både for enkeltland og ikke-statlige aktører. Det viktigste er å bryte regimets sterke informasjonsblokade. Isolasjonen har kvalt all opposisjon allerede før den har sett dagens lys. Det finnes tegn til at utenlandske radiosendinger og innsmuglede minnepenner, CD-er, dvd-er og mobiler begynner å utvide verdensbildet hos noen nordkoreanere. Denne informasjonsflyten må økes som en motvekt mot regimets indoktrinering. Norges støtte til the Democratic Voice of Burma har spilt en stor rolle i forandringsprosessen i Myanmar. Et lignende prosjekt kan ha stor betydning for Nord-Korea.

Det er et stort behov for sterke grasrotbevegelser til støtte for Nord-Koreas frihet, slik vi har sett i kampen mot apartheid i Sør-Afrika, for rettferdighet i Øst-Timor og for demokrati i Myanmar. Når omverden ble klar over hva som foregikk i disse landene, trodde få at forandring var mulig. Men utholdenhet og kamp nytter.

Samtidig som vi støtter organisasjoner som forsvarer nordkoreaneres menneskerettigheter her og nå, må vi når tida er moden være innstilt på å gi omfattende assistanse til Nord-Korea, for å ivareta befolkningens behov, og bidra til å bygge en stat som kan ivareta deres grunnleggende rettigheter.

Etter andre verdenskrig sa folk: «Hvis vi bare hadde visst.» Nå har det internasjonale samfunnet konkrete bevis på hva som skjer i Nord-Korea, sa kommisjonens leder. Når det fryktelige er allment kjent, er det tid for handling. Hvis ikke vi tar ansvar, hvem skal da kjempe for de mange millioner mennesker som får sine menneskerettigheter krenket på det groveste? Det på tide å løfte undertrykkelsens åk fra det nordkoreanske folkets skuldre. Vi kan ikke lenger skylde på at vi ikke vet.

Også publisert på Dagsavisens debattsider samme dag: www.nyemeninger.no og www.stefanus.no


Gå til innlegget

Akutt situasjon for trosfriheten

Publisert nesten 8 år siden

Situasjonen er akutt. I noen land er det faktisk et spørsmål om hvor lenge en kristen tilstedeværelse er mulig.

Julebudskapet som snart lyder i alle verdenshjørner, er en stillferdig beretning om Guds inngripen og tilstedeværelse. Guds nærvær oppleves fortsatt. Den globale kirke vokser. Prosentandelen av kristne i verden er omtrent den samme som for hundre år siden (cirka 1/3), men folketallet har steget fra to til seks milliarder. Det er derfor flere kristne i verden nå enn noensinne. 

Tyngdepunktet for verdenskristendommen er forskjøvet. Etter at det globale nord i nesten tusen år hadde flest antall kristne, befinner majoriteten av kristne seg nå i det globale sør. Selv om denne endringen har skjedd gradvis i det siste århundre, har dette for alvor vært tydelig fra 1970-årene og frem til i dag.

Parallelt med sekularisering og masseflukt fra kristen tro i nord, og betydelig kristen vekst i sør, utsettes store folkemengder i mange deler av verden for desinformasjon, diskriminering og forfølgelse for sin tros skyld. The Pew Forum reporterte i 2010 at 75 % av verdens befolkning bor i land med sterke begrensninger knyttet til religiøs frihet. Om begrensningene rammer flere trosretninger, rammes ikke minst den kristne kirke.

Religionsforskere hevder at det var flere kristne martyrer i det tjuende århundre enn i de foregående århundrer til sammen. Det er grunn til å merke seg dette. Dette århundret var ateismens og de totalitære politiske ideologiers århundre. Gud skulle ryddes av veien, om nødvendig med makt. I 1922 ble 2691 prester, 1962 munker og 3447 nonner drept i det tidligere Sovjetunionen. Om 1900-tallet er forbi, er ikke alle grusomheter over. Kraftige brudd på trosfriheten forekommer daglig med uforminsket styrke og med ulike former for nasjonalisme, etnosentrisme, religiøs ekstremisme, islamisme og politisk totalitarisme som utgangspunkt og drivkraft. Ingen har sikre tall, men det tales om to hundre millioner kristne som blir direkte forfulgt for sin tros skyld. Disse utgjør igjen bare en del av alle dem som opplever sterke og uakseptable begrensinger knyttet til religiøs frihet.

Den katolske pave Frans rettet nylig oppmerksomheten mot kristendomsforfølgelse. I en preken advarte han verdens kristne mot å holde troen for seg selv eller å tone ned egen overbevisning for å tekkes aggressive og intolerante omgivelser. Ettergivelse på dette punktet ville, i følge paven, stride mot kristendommens sanne vesen. «Deverdslige makter som prøver å gjøre religion til et privat anliggende forsøker virkelig å ødelegge Gud», hevdet han, og oppmuntret alle kristne til å stå fast som Daniel inntil døden. Paven mente at enhver kristen burde stille seg følgende ransakende spørsmål:«Tilber jeg Herren? Elsker jeg Herren, Jesus Kristus? Eller spiller jeg denne verdens fyrstes spill?»

Om pavens gode utfordring er verdt å ta med seg, lyder det kanskje vel fatalistisk når han i samme åndedrag sier atlidelsen som kristne i landsom Egypt, Syria og Pakistan i dag lider, er et profetisk endetidstegn på«hva som vil skje med alle». Kirkens Herre formante sine etterfølgere om å ta sitt kors opp og følge Ham. Betyr dette at det er et motsetningsforhold mellom kristen etterfølgelse og en ikke-voldelig kamp mot urett og overgrep i et totalitært samfunn? Skal kristne minoriteter slutte å kjempe for sine rettigheter, fordi den urett de lider er å betrakte som et ufravikelig endetidstegn? Den katolske pave mener vel neppe det.

En kan derimot fristes til å spørre hva våre protestantiske kirker i vest har tenkt opp gjennom historien. Flere kirkeledere ble, og ikke uten grunn, beskyldt for å være alt for passive eller unnfallende i forhold til å påpeke kommunismens overgrep mot kristne brødre og søstre i Øst-Europa og det tidligere Sovjet-unionen. I åpenbare forfølgelsessituasjoner kan en ikke nøye seg med å pleie gode relasjoner til kirkelige toppledere som ikke sjelden inngår kontroversielle kompromisser med egne totalitære styresmakter, men en må innhente informasjon om og vise et ekte engasjement for den lidende kirke på grasrota. Vi må la den lidende kirke låne vårt øre, slik at vi kan formidle dens røst både til det verdensvide kristenfellesskap og verdenssamfunnet forøvrig. Konsensusdrevet dialogtenkning som dysser ned den nakne sannhet, eller manglende evne til å tale de forfulgtes sak, kan lett bli en skamplett på vår kirkes historie, enten unnfallenheten skyldes feighet, kirkepolitisk taktikk eller andre årsaker.

Selv om den kalde krigens herjinger er over, er kampen for trosfriheten minst like aktuell. Denne kampen kommer imidlertid lett i skyggen av andre utfordringer.Hvor ofte informerer mediene oss om undertrykkelse av religiøse minoriteter, og hvor ofte kjemper politikere for trosfrihet som en grunnleggende menneskerettighet? Manglende kunnskap eller andre prioriteringer gir trosfrihetssaken begrenset oppmerksomhet. Nord-Korea, Saudi Arabia, Afghanistan, Irak og Somalia har - ikke overraskende - lenge figurert på toppen av den internasjonale religionsfrihets «verstingliste». Men også mange andre land er utsatt. Som flere har nevnt (bl.a. Erling Rimehaug i Vårt Land 29.oktober og 2.november), er for eksempel kristnes situasjon i Midtøsten uhyre dramatisk.

Religiøs forfølgelse er forkastelig uansett hvem som rammes. Den globale kirke, fellesskapet av Kristus-troende, har her et stort ansvar, ikke minst for sine søsken i troen. «For om ett lem lider, lider alle de andre med», skrev apostelen Paulus om den kristne menighet.Men dette er ikke bare et kirkelig ansvar. Politiske myndigheter må også på banen for å utøve press mot regimer som undertrykker trosfriheten. Om ord formidler et budskap, så gjør vår taushet eller handlingslammelse det også. Situasjonen er akutt. I noen land er det faktisk et spørsmål om hvor lenge en kristen tilstedeværelse er mulig.

Hans Aage Gravaas, generalsekretær i Stefanusalliansen

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 16.12.2013 

 

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere