Hans Aage Gravaas

Alder: 59
  RSS

Om Hans Aage

Daglig leder for NORME - Norsk Råd for Misjon og Evangelisering. Doktorgrad (PhD) i Intercultural Studies fra Trinity International University. Cand. Theol fra MF.

Følgere

Flykter vi fra flyktningene?

Publisert over 6 år siden

Vet navngitte norske politikere hva de snakker om når de gjentatte ganger understreker betydningen av å «hjelpe dem der de er»?

Utviser disse politikerne den nødvendige respekt for menneskeverdet når de med kalkulatoren i hånden beregner hvor mye 10.000 flyktninger vil koste oss?

Den blodige borgerkrigen i Syria er gått inn i sitt femte år. Utsiktene til fred synes stadig dårligere. Det anslås at mer enn 220.000 mennesker har mistet livet og at omtrent halvparten av Syrias 22 millioner innbyggere er på flukt. Før krigen måtte Syria selv ta hånd om en million irakiske flyktninger. Disse er igjen drevet på flukt. Krigens brutalitet er med andre ord ikke begrenset til det syriske folk. Båtflyktningene som begir seg ut på en risikofull reise fra afrikanske land eller Midtøsten via Libya til Europa, har ulik forhistorie, men mye til felles. De kommer fra brennhete konfliktområder.

Likegyldighet. Det er grunn til å spørre hva norske politikere og verdenssamfunnet tenker. Minoritetsgrupper i Midtøsten er dessverre godt vant med vår likegyldighet. Mens striden i Syria og Irak pågår, og båtflyktninger når europeiske strender, markeres et tragisk jubileum. Det er hundre år siden det ottomanske rikes massakrering av armenere, assyrere og grekere. Verdenssamfunnet (deriblant Norge og ottomanenes etterfølgere, Tyrkia) er fortsatt tilbakeholdent med å anerkjenne at likvideringen av til sammen flere millioner mennesker faktisk var et folkemord. For minoritetene i Midtøsten er dette minst like provoserende som det er for oss hver gang enkeltpersoner forsøker å bortforklare det faktum at 5-11 millioner jøder ble ofre for Holocaust.

«Dere snakker som om vår kritiske situasjon er ny», bemerket en irakisk kirkeleder syrlig. «Den er ikke ny, men det som er nytt er at den moderne medieverden lar flere får høre om den», fortsatte han og trakk historiske linjer mer enn hundre år tilbake: «We live in an open-ended genocide» («Vi lever i et pågående folkemord»). Minoritetenes utfordringer er og blir eksistensielle. Det handler om å være eller ikke være.

Oppsplittet. Det er mange minoriteter i disse områdene. Jeg vil her ha mest vekt på de assyriske kristnes situasjon. Disse representerer urbefolkningen i Mesopotamia med en lang forhistorie. Deres kristentro er ikke en frukt av vestlige misjonærers misjonsinnsats, men har sine røtter tilbake til urkristendommen. Deres kirkehistorie er eldre enn den europeiske, og det kristne nærværet i Irak gikk forut for både islam og arabere.

Den assyriske kristenhet er i dag oppsplittet i ulike kirkesamfunn, men alle har sine røtter i felles etnisitet, språk og kultur. Svært mange av de kristne i storbyer som Bagdad, Damaskus, Mosul og Aleppo forlot tidlig sitt morsmål og begynte å snakke arabisk som følge av politisk press og religiøs forfølgelse. Dette samme har skjedd andre steder i regionen.

Assyriske kristne hevder det er feil at de hadde gode livsvilkår under diktaturregimene i Irak og Syria. Dette innrykket ble skapt ved at Baath-partiet i begge land opprinnelig hadde et sekulært, ikke religiøst utgangspunkt. Når alt kom til stykket, ble etnisk og religiøs diskriminering praktisert hele veien. Ikke-arabiske og ikke-muslimer minoriteter, som de kristne assyrerne, ble svært dårlig behandlet. 150 assyriske kristne landsbyer ble ødelagt i Irak under Saddam Hussein. Minoritetene dro derfor et lettelsens sukk da diktatoren ble fjernet, men innså raskt at de etter den amerikanskledede invasjonen satt igjen med anarki og lovløshet.

Som mange andre irakere hadde de assyriske kristne håpet at Saddams fall skulle bli begynnelsen på en ny æra basert på fred, rettferdighet, menneskerettigheter, vekst og velstand. Irak besitter nemlig store menneskelige og økonomiske ressurser.

Regimets fall førte derimot til den irakiske stats og viktigste samfunnsinstitusjoners sammenbrudd. Det hersker fortsatt kaos de fleste steder, bortsett fra i store deler av de kurdiske selvstyreområdene. Assyrernes håp er i ferd med å svinne hen. De representerer et spredt, svakt og fredelig mindretall, som ikke er i stand til å beskytte seg mot vold og terrorisme. Frykten for total utryddelse av den assyrisk-kristne befolkning i Irak er derfor høyst reell. Små kristne grupper finnes fortsatt i Bagdad og Basra, mens Ramadi og Mosul er helt tømt for kristne.

Drevet ut. I juni 2014 overtok «Den islamske stat» (IS) kontrollen over Mosul. Assyriske kristne ble drevet ut. For første gang på 2000 år avholdes det ikke lenger gudstjeneste i de eldgamle kirkene i Mosul. Siden august 2014 har IS utvidet sine territorier til nå å omfatte hele Ninive-platået, hvor jesidier, shabaker og kristne assyrere tradisjonelt hadde et sterkt fotfeste. Mer enn 120.000 kristne er blitt fordrevet i den siste perioden. Før Saddams fall i 2003 var det omtrent 1,5 millioner kristne i Irak. Nå er det rundt 300.000 igjen, 80 prosent av dem befinner seg i Kurdistan, som for mange bare er å betrakte som et midlertidig oppholdssted. Om to måneder er allerede ett år gått siden masseflukten fra Mosul. Det er ingenting som tyder på at Mosul og Ninive-platået kan gjeninntas.

Ruiner. I Syria har det pågått tøffe og nådeløse kamper mellom Assad-regimet og væpnede opposisjonsgrupper i over fire år. Landet ligger i ruiner. Mangel på mat, husrom, trygghet, drivstoff, elektrisitet og sosial infrastruktur er iøynefallende. Dette rammer alle syriske borgere, men de kristne assyrerne møter tilleggsutfordringer. Flere av de historiske områdene de pleide å leve i ­— den svært utsatte provinsen Hassake (i det nordøstlige Syria på grensen mot Tyrkia og Irak) samt byene Aleppo og Homs – er under kontroll av islamistiske fundamentalistiske væpnede grupper. Assyriske sivile blir manipulert av regimet, som presenterer seg selv som det eneste alternativ til islamske væpnede grupper.

Er det en fremtid for assyriske kristne og andre minoriteter i Syria og Irak? For at det skal være håp om det, må det raskt settes en stopper for voldshandlingene, og menneskelig nød må lindres. Det er viktig å forholde seg til røttene eller utgangspunktet for det som skjer. Ellers vil konfliktene vedvare eller gjenta seg. Anatolia (Vest-Armenia) 1915, Semele (Irak) 1933, Anfal (Kurdistan) 1988, Mosul og Ninive Plains (Irak) 2014 og Khabour (Syria) 2015 viser til en sammenhengende kjede av hendelser, lidelser og forfølgelser som må ta slutt.

Sharia. Den irakiske og syriske befolkning fortjener bedre alternativer enn en autoritær politistat eller en diskriminerende islamistisk stat styrt med sharia (islamsk lov). En rettsstat som gir likhet og verdighet for alle borgere, uavhengig av religiøs eller etnisk identitet, er maktpåliggende. Ikke-arabiske minoriteter (som jøder, mandeere, jesidier og kristne) bør ha like rettigheter som den arabisk-muslimske majoritetskulturen. I dagens læreplan i den irakiske skolen er ikke minoritetene, Iraks urbefolkningsgrupper, nevnt med et eneste ord.

«Den globale landsby» fører oss sammen. Informasjon om fravær av menneskerettigheter, ytringsfrihet, rettferdighet og likeverd i andre land er ikke lenger noe vi kan si vi ikke kjenner til. «Dere europeere romantiserer islam», fastslo min irakiske venn. «Mens dere snakker vakkert om å leve med islam, kjenner vi på smerten ved å leve under islam», fortsatte han. Han har utvilsomt et poeng.

Uavhengig av religiøst ståsted, er vi forpliktet på å arbeide for at alle mennesker lever i en fredelig sameksistens. For at dette skal skje, må trosfrihet som grunnleggende menneskerettighet sikres. Vi kan ikke, i den politiske korrekthets navn, lukke øynene for muslimers ustanselige overkjøring av livssynsminoriteter.

Anerkjenne folkemord. Vi står overfor mange utfordringer:
1. La oss begynne med å anerkjenne folkemordet mot armenere, syrere og grekere. En anerkjennelse ville være begynnelsen på en viktig helbredelsesprosess.
2. Det internasjonale storsamfunn må våge å peke på menneskerettighetsbrudd også der våre egne nasjonale særinteresser trues. Trosfrihet for kristne og andre minoriteter i Irak og Syria står fortsatt på spill. Det handler om deres identitet og fortsatte eksistens.
3. Lokalbefolkningen trenger både humanitær bistand og beskyttelse. Ressursbehovet for en fremtidig gjenoppbygging og utvikling vil også være stort.
4. Folkevandringer og flyktningers rop om hjelp utfordrer oss. Behovet er stort, og vi er moralsk forpliktet til å hjelpe. Samtidig er det kollektive problemet langt større enn alle enkeltskjebnene. Hundretusener lider, og årtuseners kultur og kulturarv er i ferd med å gå tapt. Uroen sprer seg.

«We are helpless, but not hopeless» («Vi er hjelpeløse, men ikke uten håp»), understreket min irakiske venn. Flykter vi fra flyktningene?

PUBLISERT SOM KRONIKK I VÅRT LAND, 7.MAI 2015

Gå til innlegget

Når religiøs definisjonsmakt tåkelegger

Publisert nesten 7 år siden

Hva skjer når debatten om hva islam «egentlig» lærer bidrar til å tåkelegge fakta om hvordan islam fungerer?

Terrorhandlinger etterfølges av refleksjon og reaksjon. Noen forsøker å forklare kompliserte årsakssammenhenger. Andre bidrar til å bortforklare viktige enkeltfaktorer.

Mange har hevdet at terror ikke har noe med islam å gjøre. President Barrack Obama fastholder at USA ikke er i krig mot islam, men mot muslimer som har pervertert islam. Dette er ikke nye signaler. Også norske politikere har på lignende måte fremstått som om de var religiøse eksperter med autoritativ religiøs definisjonsmakt.

I likhet med de nevnte politikere, begår de fleste ikke-muslimer selvsagt en stor risiko når de skal forklare hva som er rett muslimsk lære og praksis. Teologien må muslimene få lov til å bedrive selv, uten vår innblanding og sensur. Mest effektivt er det også om religionskritikken utøves av muslimene selv.

Det er derfor svært gledelig at norske muslimer har kastet seg inn i samfunnsdebatten etter den siste tids terrorhandlinger. Både Usman Rana, Ali Chishti, Linda Alzaghari, Shoaib Sultan, Kadafi Zaman og Mohammed Abdi bidrar konstruktivt til et muslimsk internt oppgjør. De anlegger et bredt perspektiv på situasjonen og gir oss ulike forklaringsnøkler på den siste tids hendelser.

Global størrelse. Men den norske debatten skjer ikke i et vakuum. Islam er en global størrelse. Heller ikke norske minoritetsmuslimer sitter med definisjonsmakten. De har ikke automatisk bedre greie på hvordan islam skal forstås og praktiseres enn muslimer som lever i land hvor islam er majoritetsreligion. Den interne kampen om rett forståelse av de religiøse tekstene er ikke nødvendigvis det mest interessante for oss ikke-muslimer, men hvordan islam fungerer i relasjon til annerledes tenkende og troende både nasjonalt og globalt.

En undersøkelse i regi av Pew Research Center viser at 75 prosent av muslimene i land som Egypt, Jordan, Afghanistan og Pakistan ønsker dødsstraff for dem som forlater islam. Ingen vil angripe muslimers ytringsfrihet og trosfrihet, men enkeltmenneskets rett til å tro, skifte tro og praktisere sin tro bør være et absolutt krav for muslimer så vel som ikke-muslimer. Både religiøse minoriteter og konvertitter fra islam til annen tro kan i de fleste muslimske majoritetsland bare drømme om full trosfrihet.

Misvisende. Det blir derfor svært misvisende når man får det inntrykk at dagens terrorhandlinger først og fremst dreier seg om evnen til å håndtere en marginalisert gruppe av religiøse avvikere, som om den islamske stat, Al Shabaab, Al Qaida, Boko Haram, Taliban og det egyptiske muslimske brorskap var små og ubetydelige grupperinger. Problemet ligger på et langt dypere plan.

Om dagens terrorhandlinger kan relateres til en rekke sosio-økonomiske, kulturelle og politiske faktorer, må ikke de religiøse elementer underslås. Skal muslimer og ikke-muslimer forvente en fredelig global sameksistens på tvers av religiøse skillelinjer, må muslimsk basert teokrati, sharia-og blasfemilovgiving utfordres. Et demokratisk samfunn forutsetter muligheten til «religiøs konkurranse». Jeg skulle også ønske at den pågående samfunnsdebatten også grep fatt i dette.

«Ekstremisme» er noe langt mer enn hatefulle ytringer og religiøst motivert voldsbruk og krigføring. Enhver sosial gruppering som bidrar til å begrense andres ytringsfrihet og trosfrihet, enten det skjer ved myndighetspålagte restriksjoner eller sosiale sanksjoner, er egentlig eksponenter for «det ekstreme». 

Sylo Taraku har helt rett når han (Vårt Land 19. februar) skriver: «Når også enkelte muslimske ledere sier at ‘terror ikke har noe med islam å gjøre’, så kan det være en form for normgivende avstandstaken. Det betyr at de kategorisk avviser ekstremistenes tolkning av islam og dermed sende gode signaler til den muslimske befolkningen. Men det å definere terroristene som ikke-muslimer eller avvise deres versjon av islam, må ikke bli en lettvint måte å definere seg fra et problem som det er nødvendig å ta tak i».

Utfordring. Saken er likevel at det ikke bare er de voldelige ekstremister som representer en utfordring, men også de ikke-voldelige ekstremistene som bidrar kraftig til å redusere andres ytringsfrihet og trosfrihet gjennom myndighetsrestriksjoner og sosiale sanksjoner.

I etterkant av massakren i Paris skriver Per Edgar Kokkvold om alle Charliene som forsvant som dugg for solen (Adresseavisen 3. februar). Kokkvold fremstår som en viktig og uredd prinsipiell røst i denne debatten. Hans innspill har ikke minst relevans for oss som til daglig arbeider med global trosfrihet.

Selv om jeg ikke er overbevist om at karrikaturtegninger er den beste form for religionskritikk, er unnfallenheten blant enkelte prester, diplomater, antropologer, religionsvitere, politikere og engstelige politisk korrekte, påtakelig. I redsel for å trå feil, sikrer man seg på alle bauer og kanter.

Beskytter. «Ytringsfriheten er ikke religionens fiende, men dens beskytter», skriver Kokkvold treffende. Uten ytringsfrihet vil religiøse minoriteter ikke kunne sikres en varig eksistens i muslimske majoritetsland, og uten ytringsfrihet vil muslimer heller ikke kunne forvente trosfrihet som livssynsminoritet i vår del av verden. Derfor er ytringsfrihetskampen ikke bare en kamp vi må kjempe for vår egen skyld, men også for muslimenes.

Om stigmatiseringsfaren alltid er det tilstede, er ytringsfrykten og tabu-unngåelsen det også. Å late som om religiøst motivert vold er den eneste forklaringsnøkkel på dagens terrorhandlinger er like feil som å si at den siste tids terror ikke har noe med islam å gjøre.

Debatten om hva islam «egentlig» lærer må ikke bidra til å tåkelegge fakta om hvordan islam fungerer. Ortodoksi og ortopraksis henger alltid sammen.

FØRST PUBLISERT SOM KRONIKK I VÅRT LAND 21.FEBRUAR 2015

Gå til innlegget

Europa på kokepunktet

Publisert nesten 7 år siden

En må kunne snakke fritt og åpent om islamismens utfordringer uten å bli stemplet som rasist, og vedkjenne seg muslimsk tro uten beskyldninger om å være terrorist.

Sjelden har debatten om Europas fremtid og utvikling vært like intens som nå. Det er viktig at debatten fortsetter og at alle er med.

Nyhetsbildet setter spor. Flere enkelthendelser har på kort tid utfordret oss. Om disse hendelsene er sammensatte og forskjellige, setter de viktige demokratiske, kulturelle og livssynspolitiske prinsippspørsmål på dagsorden:

Vårt naboland Sverige preges av et krast politisk ordskifte, som handler like mye om ytringsfrihet og rammene for demokratisk deltakelse i et multikulturelt samfunn som synet på Sverigedemokraterna. Statsminister Stefan Löfven sier han aldri vil bidra til at Sverigedemokraterna får politisk innflytelse og omtaler partiet som et nyfascistisk parti.

Pegida. I Dresden i Tyskland arrangerte den antimuslimske bevegelsen Pegida en marsj med krav om strengere asyllover. Rundt 18.000 mennesker deltok i marsjen, som ble etterfulgt av markeringer i andre land, og som igjen har utløst en rekke motdemonstrasjoner. Forbundskansler Angela Merkel og flere tyske partiledere har fordømt Pegida-marsjene og bedt tyskerne vende ryggen til en bevegelse stemplet som en sammenslutning av hatefulle rasister og nazister.

Terrorangrepet på satiremagasinet Charlie Hebdo i Paris har intensivert debatten ytterligere. Rasende islamister stod bak likvideringen av uskyldige enkeltindivider etter trykking av «blasfemiske» karikaturtegninger. Hendelsen representerer et betydelig angrep på ytringsfriheten, som er selve hovedpulsåren i et moderne demokrati. Den tyske avisen Hamburger Morgenpost som etter hendelsen i Paris trykket Charlie Hebdos karikaturer av profeten Muhammed, ble angrepet med stein og brennende gjenstander søndagen etter. 

Den ene enkelthendelsen etterfølger den andre. Vi utfordres til refleksjon og ettertanke; både som enkeltpersoner og samfunn:

Ytringsfrihet. For det første utfordres vi til å poengtere betydningen av ytringsfrihet for alle og å understreke alles rett til deltakelse i demokratiske prosesser. Verken innvandringskritikere eller representanter for vår muslimske minoritetsbefolkning bør få sin ytringsfrihet begrenset. Alle bør ønskes velkommen til deltakelse i det offentlige ordskiftet og demokratiske prosesser.

Ingen vil være tjent med at noen skyves vekk fra det gode selskap; heller ikke at det settes lokk på demokratiske debatter. Politisk korrekthet og tabubelagte temaer tjener ingen. «Uønskede aktører» kan fort søke ly i samfunnets mørke bakgater og på sikt bli tikkende bomber som truer både demokratiet og rikets sikkerhet. Hendelsene i Sverige og Tyskland er derfor alvorlige. Mørkleggelsen av Kölnerdomen og Brandenburger Tor må ikke innebære en mørkleggelse av en viktig demokratisk debatt.

Stigmatisering. For det andre utfordres vi til å avstå fra stigmatisering eller sosiokulturell stempling. Like lite som alle islamkritikere er rasister, like lite er alle muslimer terrorister. En må kunne snakke fritt og åpent om islamismens utfordringer uten å bli stemplet, og en må ha lov til å vedkjenne seg muslimsk tro uten beskyldninger om å være terrorist.

Utfordringen ligger ikke nødvendigvis i synspunktene som de enkelte samfunnsgrupperinger står for, men deres manglende evne til å bedrive intern selvsensur. Innvandringskritikerne må aktivt konfrontere rasistiske elementer i sin midte, og muslimer må ta tydelig avstand fra islam-inspirert terror og trakassering av andre trossamfunn. Islam fremstår i mange muslimske majoritetssamfunn som en totalitær ideologi uten aksept for religiøs konkurranse.

Det er denne totalitarismen som nå søker innpass i vår del av verden. Indignerte minoritetsmuslimer med opprinnelse i land hvor muslimer er godt vant med å få siste ord i enhver debatt, forsøker å true europeiske majoritetsgrupper til taushet. Dette er selvsagt helt uholdbart. Det er imidlertid like uholdbart å hevde at alle muslimer er totalitære eller voldelige.

Religionskritikk. For det tredje utfordres vi til å kjempe for trosfrihet og retten til å utøve religionskritikk. Dette innebærer ingen rett til å sensurere andres tro. Verken myndigheter eller samfunn bør fortelle oss hva vi har lov til å tro på, eller mene. Ingen bør vingeklippe vår trosutfoldelse og trospraksis.

Samtidig går det en grense. Politiske ideologier, religioner eller livssynstradisjoner som begrenser andres trosfrihet og trospraksis, har for lengst overtrådt denne grensen og bør gjøres til gjenstand for kritikk. Så får vi samtidig reflektere over hva som er konstruktiv religionskritikk og hva som bør betraktes som unødige provokasjoner. Vi bør alle plassere oss «i det godes tjeneste». 

Vårt ønske er ikke å ramme mennesker, men ideologier som rammer dem. Det er slett ikke opplagt at karikaturtegninger og satire er den beste og mest hensiktsmessige måten å utøve religionskritikk på. Men det er opplagt at alle har rett til å ytre seg på måter som andre misliker eller opplever krenkende. Verken satirikere eller karikaturtegnere kan bære ansvaret for den vold som måtte ramme både dem selv og andre i etterkant av deres ytringer. Det ansvaret må de voldelige bære selv, fullt og helt. 

Global kamp. For det fjerde utfordres vi til å forstå at kampen for trosfrihet, ytringsfrihet og demokratiske rettigheter er en global kamp. De internasjonale utfordringene er langt større enn små og store krusninger i den europeiske andedam.

Det er flott at utenlandske statsledere slutter seg til en storslått solidaritetsmarsj for ofrene i Paris, men spørsmålet er om de er like opptatt av manglende trosfrihet, ytringsfrihet og demokrati i land som Nigeria, Eritrea, Irak og Pakistan? Det burde de være. Det koker i Europa, men det koker i sannhet også andre steder.

FØRST PUBLISERT SOM KRONIKK I VÅRT LAND 15. JANUAR 2015

Gå til innlegget

De lidendes usminkede historie

Publisert nesten 7 år siden

Kirkeledere i flere land ber oss ta på alvor de dypereliggende årsaker til at Midt-Østen nå tømmes for kristne. Blant annet utfordrer de vår «politisk korrekte» forståelse og omtale av islam.

Status på trosfriheten i land hvor muslimer utgjør majoriteten, skulle være godt dokumentert. Åpne Dørers rapport (2014) om forfølgelse av kristne i verden viser at islamsk ekstremisme og intoleranse for religiøs annerledeshet er en hovedkilde til forfølgelse i 36 av de 50 landene som toppet listen. Muslimers forventninger eller krav om å få lov til å proklamere og praktisere det de selv mener er rett og sant uten å gi tilhengere av andre religioner rett til det samme, verken kan eller bør bagatelliseres. 

Min kontakt med kristne og kirkeledere i noen av mest utsatte landene bekrefter at vi står overfor et globalt problem. Selv om forekomster av brudd på trosfriheten i verdensmålestokk rammer ulike religioner og livssyn, og helt klart også muslimer, er det ingen tvil om at islam representerer en svært betydelig faktor.

Hva er islam? – «Hvis ‘den islamske stat’, Al Shabaab, Al Qaida, Boko Haram, Taliban og det egyptiske muslimske brorskap ikke er islam, hva er da islam?» spør en sentral irakisk kirkeleder, som fnyser av vår referanse til «moderat islam». Hans og mange andres erfaringer er ikke gode.

Å fremme slike synspunkter i norske medier kan oppleves vanskelig, ikke minst for de av oss som faktisk kan vise til flere gode erfaringer med fredelige og «moderate» muslimer. Samtidig er det viktig at de «stemmeløses røst» også bli hørt i en norsk offentlighet hvor interreligiøs dialog og kulturell toleranse ofte blir tillagt stor vekt. At utsatte kirkeledernes navn og identitet ikke kan oppgis av sikkerhetsmessige hensyn, understreker sakens alvor. Dette er altså ikke en akademisk lek, men et graverende globalt problem. For mange mennesker handler det om et være eller ikke være. 

Drives ut. Dette har den romersk-katolske pave Frans og den ortodokse patriark Bartholomeus forstått. De er ikke villige til å akseptere at kristne nå drives ut av områder hvor de har bodd i 2.000 år; lenge før det i hele tatt var noe som het islam. Da de to kirkelederne møttes i Istanbul nylig, utfordret de både muslimske religiøse ledere og statsledere nokså ettertrykkelig til å handle. Men hva så med vestens kirkeledere og statsledere? Har de forstått det som de katolske og ortodokse kirkers overhoder tydeligvis har forstått og som de utfordrer muslimene til å forstå?

Flere kirkelige minoritetsledere i øst vi har vært i kontakt med, mener at misforståelser og handlingslammelse preger hele den vestlige verden. Problemene, som kanskje alltid har vært der, har formentlig eskalert de siste førti årene, får vi høre.  Mange hadde trodd at vestlige kirker og statsmakter kunne bidra til å reversere bølgen av press og forfølgelse, men har i stor grad blitt skuffet. Nasjonale kirkeledere angir flere grunner til at deres forventninger ikke er blitt innfridd.

For det første har ikke minst de vestlige mediers og regjeringers sekulære tankesett og mangel på religiøs kompetanse, ført til at de ikke har forstått den religiøse dimensjonen av problemet og som gjerne angis å være hovedproblemet. For det andre hevdes flere lands utenrikspolitikk, spesielt den amerikanske, men også den britiske og franske, være styrt av egeninteresser. Oljeinntekter, lukrative våpenavtaler og egen nasjonal sikkerhet har forhindret dem fra å ta tak i viktige problemkilder i Midtøsten.

Korrekthet et problem. For det tredje angir kirkelige minoritetsledere «politisk korrekthet» som et alvorlig problem. Vestlige kirkelederes redsel for å snakke sannferdig og ærlig om problemene som islamsk teologi og teokratiske samfunnsstyre representerer, har ifølge «de stemmeløse» vært underkommunisert. Samtidig opplever de å se små tegn på at denne situasjonen kanskje er i ferd med å endres.  For eksempel har flere misjonsorganisasjoner satt de forfulgtes sak ettertrykkelig på dagsorden. For det fjerde hevdes det at vestlige kirker ofte er så opptatt av egne små og store problemer at de verken har tid eller energi til å gi et tilsvar på de utfordringer som den lidende kirke står overfor. Til sist, angis den fysiske avstand mellom «vesten og resten» også som årsak til at problemene ikke blir helt tatt på alvor. 

Enkelte kirkeledere i øst spør seg videre om det er en skjult helhetlig strategi bak alt som skjer, rikelig finansiert av oljerikdommer, og som også påvirker den globale medieverden. Desinformasjon fra uærlige eller kompromitterende kilder hevdes bidra til ytterligere forvirring og misforståelser, og grov forvrengning av årsakene til religiøs konflikt rundt om i verden, hevdes å forekomme. De mener at det finnes nok av bevis for å støtte et slikt resonnement, og de spør seg hva som er de langsiktige mål og det forespeilte sluttresultat hos dem som angivelig står bak en slik strategi. 

Diskriminerende. Kristne minoritetsledere hevder at de ikke bare står overfor en kamp mot voldelige ekstremistiske grupperinger, men like mye en kamp mot diskriminerende muslimske majoritetssamfunn som både på myndighetsnivå og samfunnsplan ikke gir reell trosfrihet til andre enn seg selv. 

Mens vestens kirker og myndigheter nølende avventer situasjonen eller reflekterer over hva de skal gjøre, blir kristne drept eller gjort til slaver. Kirker blir brent, og hele samfunn av kristne blir noen steder helt utryddet. «Martyri kan jeg godta, men ikke folkemord!» sa en syrisk-ortodoks biskop da uroen startet for noen år siden. Det ser ut til at kirkene i islam-dominerte land fortsatt må kjempe hardt for egen overlevelse og fremtid. Skal vestens kirker, statsledere og medier stilltiende se på at en kristen sivilisasjon utryddes?


PUBLISERT SOM KRONIKK I VÅRT LAND, 18.DESEMBER


Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere