Hans Aage Gravaas

Alder: 60
  RSS

Om Hans Aage

Daglig leder for NORME - Norsk Råd for Misjon og Evangelisering. Doktorgrad (PhD) i Intercultural Studies fra Trinity International University. Cand. Theol fra MF.

Følgere

I de fleste muslimske majoritets­land utsettes minoriteter for hatkriminalitet,­ religiøs diskriminering, vold, forfølgelse, fengsling, tortur eller drap. Dette kan ikke feies under teppet.

Hat og hevn utløser en voldsspiral som skaper større avstand mellom mennesker med divergerende livssyn.

Etter terroren i Paris uttalte statsminister Erna Solberg: «Vi skal være forsiktige med å trekke raske konklusjoner», Dette var en klok formaning. Selv om ­Daesh (IS) har påtatt seg ansvaret for udåden, har ingen full oversikt over det totale hendelsesforløpet og alle årsakskjeder. Uansett er det viktig å understreke at når slikt skjer, er det først og fremst terroristene selv som må bli stilt til ansvar for sine ugjerninger, uavhengig av hvem og hva som har motivert dem til å begå de uhyrlige handlingene.

Frykt. Terroren rammer oss alle, enten direkte eller indirekte.­ Det er likevel viktig å skjelne­ mellom hvordan vi rammes og hvilke konsekvenser terrorhandlingene får for ulike grupper av vårt samfunn:

For det første: Terroristene ­ønsker å ramme utvalgte vestlige myndigheter og å skape ­generell frykt i befolkningen. Det tror og håper jeg ikke de lykkes med. Det verste som vil skje er at terror­istene får lov til å styre vårt liv og livsførsel. Samtidig er det myndighetenes oppgave å sørge for befolkningens sikkerhet og opplevelse av trygghet.

For det andre: Terroristene rammer de mange flyktningene­ som i desperasjon har søkt ­beskyttelse og som har flyktet fra de miljøer, regimer, og religiøse/­politiske ideologier som terror­istene selv representerer. La oss ikke ramme dem som allerede er rammet av krigens lidelser og terroristenes handlinger. Disse fortjener vår omsorg, ikke skepsis.

Lettvint. For det tredje: Terroristene rammer gode, fredelige, norske borgere med innvandrerbakgrunn. Lettvinte feilkoblinger og påstander fra majoritetsbefolkningens side om en automatisk sammenheng mellom innvandring, islam og terrorisme­ kan fort bidra til å gjøre livet vanskelig for gode borgere. Å si at alle muslimske innvandrere er terrorister, er skivebom. Slike uttalelser bidrar til stigmatisering og hat.

God integrering og gode relasjoner mellom majoritetsbefolkning og minoriteter, er imidlertid nødvendig i ethvert demokratisk samfunn. De hendelser som nå skjer flere steder i Europa, minner oss om at sosial utfrysning, segregering og opprettelse av isolerte «parallellsamfunn» er farlig. Disse grupperingene fungerer som trykk-kokere eller ­eksplosiver når de over tid settes under umenneskelig press.

Hat og hevn utløser en ustanselig voldsspiral som skaper større avstand mellom mennesker med divergerende livssyn. Fransk teppe­bombing av IS-­okkuperte områder i Syria i etter­kant av ­terrorhandlingene kan derfor ikke rettferdiggjøres av et hevnmotiv eller av intenst hat.
Dette er terroristenes språk, ikke vårt. Det eneste som kan rettferdiggjøre deltakelse i krig er et sterkt og velbegrunnet ­ønske om å få slutt på den langvarige krigen og de enorme lidelsene som blir påført lokalbefolkningen og verdenssamfunnet av stridende parter.

Forkludrer. Om Erna Solberg bidrar til nødvendig sindighet, bidrar hun dessverre ikke til ­religiøs selvransakelse:

– Det er viktig å si at de radikale, ekstreme, voldsbrukende terroristene ikke er eksempler på alle som er medlemmer av en religion. Det er på samme måte som ekstreme kristne ikke er eksempler på allmenne, kristne,­ hevdet hun.

Slike uttalelser forklarer og forkludrer på samme tid. Hevn og hat står i sterk kontrast til en kristen virkelighetsforståelse, et kristent menneskesyn og kristne verdier. Om historien har mange eksempler på vold som er begått i kristendommens navn, vil det være feilaktig, som flere har forsøkt i den senere tid, å sammenligne «islamistisk fundamentalisme» med «kristen fundamentalisme».

Vold. Vold, terror og drap av annerledes troende er ikke hva en forbinder med konservative kristne i bedehus og frikirker her til lands. Islamistisk ekstremisme eller fundamentalisme derimot, er hovedårsaken til at kristne i 36 av 50 land forfølges.

I de fleste muslimske majoritetsland utsettes minoriteter for enten hatkriminalitet, religiøs diskriminering, vold, forfølgelse, fengsling, tortur eller drap. Dette­ kan ikke feies under teppet. Det må bli gjenstand for debatt, ikke minst blant muslimer og deres ledere. Islamismen­ kan ikke bombes i hjel, men knebles av et tilstrekkelig antall muslimer­ som viser at det finnes gode ­alternativer.

Uten at muslimske stater ­aksepterer religiøs pluralisme i sine samfunn, vil de for alltid leve i kontinuerlig konflikt med demokratiske verdier som ytringsfrihet og religionsfrihet. De vil gi grobunn for hat, hevn og krig på religiøst grunnlag. Dette­ skaper religiøs ekstremisme. Dette må vi våge å si.

Verdier som ytringsfrihet og religionsfrihet bør ikke bare stå til debatt på den internasjonale arena, men også her hjemme. De som nå flykter fra andre land for å få beskyttelse, må oppleve reell beskyttelse i de land de flykter til.
Jeg blir trist når jeg stadig får opplysninger om at konvertitter fra islam til kristendom trakasseres og utsettes for hatkriminalitet og drapstrusler i Norge. Dette kan vi ikke være bekjent av. Dette handler om hvilket land vi ønsker Norge skal være.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 19.11.2015

Gå til innlegget

«Araber» er ikke et skjellsord

Publisert over 6 år siden

Trond Bakkevig spør om «araber» er et skjellsord. Naturligvis ikke. Dette handler om noe helt annet.

Av Hans Aage Gravaas, Generalsekretær Stefanusalliansen, og Stig Magne Heitmann, Informasjonsleder Åpne Dører

Vi har ikke tenkt å videreføre en lang meningsutveksling med Trond Bakkevig om kategoriseringen av kristne i Midtøsten, men vil gi en sluttkommentar etter hans siste innlegg (Vårt Land 7.august).

Utgangspunktet var altså en respons på Frank Aarebrots påstand om norske kristnes manglende støtte til «arabiske kristne» og et ubalansert Israelsfokus. Vi mente, og mener fortsatt, at Aarebrot sauser sammen likt og ulikt.

«Araber» blir her brukt både om dem som vedkjenner seg denne kategorien og dem som ikke gjør det. Hvem de såkalte «norske kristne» er, er også uklart. Norsk kristenliv representerer et meningsmangfold.Vi har dem som taler Israels sak, kanskje på bekostning av andre, og dem som uavbrutt kritiserer Israel. Men majoriteten befinner seg vel et sted mellom ytterpunktene?

Ikke et skjellsord. Bakkevig spør om «araber» er et skjellsord for oss. Naturligvis ikke. Dette handler om noe helt annet.Uavhengig av religiøs bakgrunn, frarøver vi ingen arabere deres arabiske identitet. Det er heller ikke poenget. Det er derimot problematisk å«arabisere» de grupper av minoritetskristne som måtte velge å definere seg selv som noe annet.  Minoriteters rett til å definere og gi uttrykk for egen identitet og selvforståelse står sentralt for trosfrihetsorganisasjoner som Stefanusalliansen og Åpne Dører.

Midtøstens historie er, som Bakkevig med rette påpeker, kompleks. Men verken det jordanske kongehus, den egyptiske president eller andre aktører bør utstyres med definisjonsmakt på hvordan minoriteter definerer seg selv.

Bakkevig sier at «Gravaas og Heitman gjør kristne i den arabiske verden en bjørnetjeneste hvis de vil gjøre dem til noe annet enn sine landskvinner og landsmenn». Mon det. Vi vil heller snu på det. Gjør vi dem ikke heller en bjørnetjeneste ved å gjøre dem til noe annet enn det de selv ønsker å være? Får man ikke lov til å definere seg selv som en minoritet i et majoritetssamfunn?

Definisjonsmakt. Bakkevig spør hvorfor vi bruker araber og muslim nærmest som synonymer. Til det er å si at begrepene i utgangspunktet ikke er synonymer, men at de i praksis svært ofte er det. De fleste arabere er i dag muslimer. Dette betyr at muslimer ofte sitter med definisjonsmakten på hva det innebærer å være arabisk.

Den gambiske historieprofessor ved Yale University, Lamin Sanneh, fortalte engang følgende om sin personlige erfaring med forskjellen på islam og kristendom: «Mens muslimene forsøkte å gjøre arabere av oss, gav kristne misjonærer oss lov til å være vestafrikanske kristne». Dette viser hvilke utfordringer både arabiske og ikke-arabiske kristne minoriteter i Midtøsten står overfor når de skal definere og uttrykke sin egen identitet.

Levende. Stefanusalliansen og Åpne Dører er i likhet med Trond Bakkevig levende opptatt av de kristnes situasjon i Midtøsten. Det er vårt inntrykk at den norske kristenhet også er det. Det er bra.

En fargerik og dyktig fagmann som Aarebrot, som i dette tilfelle beveger seg utenfor sine primære kompetanseområder, gir oss heller ingen grunn til å tenke annerledes om den saken. I stedet for å skape dårlig samvittighet hos norske kristne, vil vi heller oppmuntre til fornyet og forsterket innsats for den lidende kirke og alle religiøse minoriteters rettigheter. Vi trenger hverandre.

PUBLISERT SOM INNLEGG I AVISEN VÅRT LAND 10.AUGUST 2015

Gå til innlegget

Stor urett å kalle dem «arabere»

Publisert over 6 år siden

Selv om de fleste kristne minoriteter i Midtøsten snakker arabisk og har arabisk som sitt morsmål, gjør ikke dette dem dermed til arabere.

Av Hans Aage Gravaas, Generalsekretær Stefanusalliansen, og Stig Magne Heitmann, Informasjonsleder Åpne Dører


Illustrasjonsfoto: Assyriske kristne demonstrerer for sine rettigheter

Vi vil gjøre kristne med bakgrunn i urbefolkningsgrupper stor urett dersom vi omtaler dem som «arabere».

Frank Aarebrot utfordrer den norske kristenhet (Vårt Land 1.august). Han mener norske kristne, hvem han nå enn sikter til, burde være mer opptatt av sine kristne brødre i «den arabiske verden». Vi tåler slike utfordringer, selv om Stefanusalliansen og Åpne Dører har kristne minoriteters sak på dagsorden hver eneste dag. Men mye kunne selvsagt vært mer.

Vi tåler også å høre Aarebrots bekymring over at omsorgen og engasjementet for Israel kan stå i fare for å gå på bekostning av kristne i regionen. Men vi er ikke sikre på om denne bekymringen nødvendigvis er helt berettiget. Det kommer i alle fall helt an på hvem Aarebrot sikter til når han snakker om «norske kristne». Norske kristne engasjerer seg ulikt og på forskjellige fronter uten at dette nødvendigvis behøver å være et problem. For å balansere bildet noe må det også være lov til å tilføye at det også finnes eksempler på norske kristne som er nokså aktive i sin fordømmelse av Israel, men som er uforståelig tause når det gjelder muslimske majoritetsbefolkningers håndtering av kristne minoriteter i Israels naboland.

Berolige. Trond Bakkevig (Vårt Land 5.august) tilbakeviser vårt forsøk på nyansering av begrepet «arabiske kristne» (Gravaas Vårt Land 1.august og Heitmann Vårt Land 4.august), ja, han går så langt som å si at dette er «feil». Han kan mene hva han vil om akkurat det, men vi kan i alle fall berolige han med å si at det verken er politiske eller religiøse agendaer som legges til grunn for vår nyansering, men realiteter.

Det vil alltid være et spørsmål om hvor historien starter og hvordan den utvikler seg. Men om de fleste kristne minoriteter i Midtøsten snakker arabisk og har arabisk som sitt morsmål, gjør ikke dette dem dermed til arabere. De er ofte nokså bevisste på at de bodde i sine hjemland lenge før det var noe som het islam og at de representerer en befolkning som i sin tid ble utsatt for en massiv arabisk- islamistisk kulturimperialisme og som i dag har gjort dem til undertrykte og diskriminerte minoriteter i sitt eget hjemland.

Ikke feil. Ordet «koptisk», for eksempel, er ikke bare et begrep som definerer en kristen tradisjon og et kristent kirkesamfunn, men det er også et begrep som innebefatter en ikke-arabisk og ikke-muslimsk urbefolkning. Dette er ikke feil, selv om egyptiske myndigheter og den egyptiske majoritet ynder å omtale seg selv som «the Arab Republic of Egypt». Noe tilsvarende kan også sies om assyrerne i Irak.

Om århundreder med interreligiøs og interkulturell sameksistens har ført til at begrepene ikke alltid er like entydige, vil vi gjøre kristne med bakgrunn i urbefolkningsgrupper stor urett om vi omtaler dem som «arabere».

Selvforståelse. Dette handler ikke om hva vi ønsker å kalle dem, men om deres egen selvforståelse. Med de såkalte «Muslim Background Believers» (MBB), forholder saken seg noe annerledes. Disse er konvertitter fra islam til kristendom, men vil naturligvis fortsatt regne seg som etniske arabere.

PUBLISERT SOM LESERINNLEGG I VÅRT LAND 6.AUGUST

 

Gå til innlegget

Norske misjonærer - fortsatt?

Publisert over 6 år siden

Misjonærtallet synker. Er norske misjonærers tid forbi? Flere har stilt dette spørsmålet i det siste. Mitt svar er helt klart nei. Alt avhenger imidlertid av hvor og hvordan misjonærene brukes.

Det er på høy tid at norske misjonsorganisasjoner justerer sin selvforståelse og strategi. For verden er i rask endring. Vestlige misjonsorganisasjoner skal ikke lenger være pytt og panne i ett og alt. De har likevel en viktig rolle å spille så fremt de plasserer seg innenfor rammen av et stort og verdensomspennende misjons- og kirkefellesskap.

Det er uhyre viktig at vi verdsetter den misjonsinnsats som kristne fra andre verdensdeler utfører og at vi utvikler former for samarbeid med dem. Dynamiske misjonsnettverk og kirker i både Afrika, Asia og Latin-Amerika sender i dag tusener av misjonærer til mange land og kontinenter, også til Norge og Europa. Tiden for solo-løp er forbi. Fremtidens misjonsstrategier utvikles i felleskap. «Norske» misjonsstrategier, som vedtas her hjemme og som tres nedover hodene på våre partnere, fungerer ikke. Å tro at våre misjonsledere har patent på gode løsninger er en illusjon.

Veksten i andre kontinenters misjonsinnsats betyr ikke at norske misjonsorganisasjoner bør oppleve seg parkert eller tilsidesatt som internasjonal misjonsressurs. Vi er fortsatt en del av den verdensvide Kristi kirke, og vi har del i et felles ansvar. Vi skal bringe evangeliet videre, nasjonalt så vel som internasjonalt. Samtidig bør vi ta innover oss at vårt eget kontinent i økende grad fremstår som misjonsmark. Mens antallet kristne øker raskt i sør og øst, reduseres antallet kristne langt raskere i nord og vest. Dette betyr at vi både må demme opp om en betydelig lekkasje og innse at hver generasjon må kristnes.

Til tross for store utfordringer på hjemmebane og stor kirkevekst i sør, er det fortsatt behov for norske misjonærer internasjonalt. Det er likevel ikke uvesentlig hvor vi sender dem. Det må være behov for dem, de må få innpass, og de må gjøre en forskjell.

De internasjonale behovene er fortsatt store. Mange folkegrupper har i liten grad og av ulike årsaker et begrenset kristent nærvær. Noen av dem har i dag få eller ingen muligheter til å komme i berøring med kristen tro. Andre folkegrupper har en kristen minoritet som er forfulgt for sin tros skyld. Om behovet for eksternt personell er tilstede, befinner likevel svært mange av disse gruppene seg i områder hvor norske misjonærer har begrenset adgang. Dette skyldes restriksjoner knyttet til innreise, visum og arbeidstillatelse, eller generell skepsis til den hvite kristne mann, hans forhistorie og kulturelle bagasje. Det kan også være stor risiko forbundet med å sende norske familie til slike områder. Vi har vært gjennom en sår og vanskelig misjonærbarndebatt, som en kan trekke mange lærdommer fra. Det er slett ikke sikkert at barn opplever det trygt å leve i et muslimsk majoritetsland med strenge sikkerhetsforanstaltninger, kontinuerlig uro og stadig evakueringsfare. Vi har heller ikke oversikt over hvilke langtidsvirkninger dette vil få.

Det er også grunn til å tenke over hvordan nærværet av vestlige misjonærer påvirker de grupper av lokale kristne som finnes i disse områdene. I mange tilfeller kan de lett påføres unødige lidelser ved tette utenlandske forbindelser eller fysisk tilstedeværelse av vestlige aktører. De blir fremmedgjort, marginalisert, forfulgt, eller i verste fall, drept. Ikke-vestlige misjonærer derimot, kan i mange tilfeller få lettere inngang. De pådrar seg ikke uten videre den samme negative oppmerksomhet som oss, og de kan kanskje i mange tilfeller ha større forutsetninger for å få utrettet et arbeid. En kristen etiopisk ungdom, som jeg ble kjent med for mange år siden, er nå utdannet siviløkonom og har slått seg ned som teltmaker i et land i Midtøsten hvor norske misjonærer bare kan drømme om å få permanent oppholdstillatelse i. Hva kan vi lære av dette? Om vi selv ikke har adgang til slike land, kan vi likevel bidra til å utruste og støtte andre. Men våger vi spille andrefiolin der det trengs?

Hva er så veien videre for norsk misjon? Floraen av norske misjonsorganisasjoner har ulik historie og ulikt fokus. Det kan dreie seg om forskjellig geografisk fokus eller på ulike dimensjoner ved misjonsoppdraget. Mens noen favner vidt og bredt, har andre et spisset fokus på lederopplæring, teologisk utdanning, helse, diakoni, forfølgelsesproblematikk, bibeloversettelse osv. Det er i utgangspunktet ingen grunn til å problematisere forskjellene, så lenge den enkelte organisasjon har tenkt grundig gjennom fordeler og ulemper ved den strategien de har valgt og hva som kreves for å implementere den.

Jeg tror det fortsatt er behov for norske misjonærer til mange ulike oppgaver, men at de stadig sjeldnere skal stå i frontlinjen over alt. De kan utføre en viktig innsats som støttespillere, mentorer, rådgivere, og undervisere innenfor rammen av etablerte nasjonale kirker. Sist, men ikke minst, kan de oppmuntre, støtte og utruste disse kirkene til misjonsinnsats blant unådde folkegrupper i og utenfor eget land. Vi har en rik misjonsarv å øse av.

Jeg har også tro på å knytte seg opp til internasjonale misjonsnettverk. Tiden for «norske» «misjonsfelt» er forbi. Vi kan ikke lenger fordele verden mellom oss. Uansett hvor vi er, bør vi akseptere at vi er en del av en større satsing hvor flere aktører inngår. Vi bidrar med vårt, og andre kan bidra med sitt. I høst reiser jeg til et land i Asia sammen med en kirkeleder fra et annet asiatisk land. Vi vil vurdere om vi kan gjøre noe sammen i dette landet. På denne måten utnytter vi ressursene som Gud har betrodd oss.

Mange norske misjonsorganisasjoner har vært fødselshjelpere til nasjonale kirker. Jeg har selv hatt gleden av å arbeide i en av dem, Mekane Yesus-kirken i Etiopia. I Stefanusalliansen, der jeg nå arbeider, har vi et noe annerledes og mer variert utgangspunkt. I tillegg til å støtte opp om etablerte misjonskirker med vestlige røtter og nasjonale misjonsnettverk som utgår fra slike eller lignende kirker, støtter vi opp om de historiske kirkene. Disse kirkene er ikke en frukt av vestlig misjon, men har en helt annen tilblivelseshistorie, gjerne med røtter helt tilbake til urkirken. De fleste av disse kirkene består av forfulgte eller marginaliserte kristne minoriteter som i stor grad er isolert fra omverdenen. Ved å støtte dem og tale deres sak bidrar vi til å sikre deres fortsatte eksistens i nærmiljøet, og vi styrker deres mulighet til å fremstå som misjonale kirker innenfor og på tvers av egne landegrenser. Vi bidrar også til å føre ledere for ulike kirker sammen til inspirasjon, erfaringsutveksling og samarbeid. Vi har ikke eget personell i disse områdene, men vi bidrar med undervisning, rådgivning og økonomi der det trengs og hvor det tjener kirkens sak.

Jeg forstår dem som er kritisk til å sette misjonsorganisasjonenes egne personalressurser og økonomiske bidrag til partnere opp mot hverandre. Men dessverre er vi til en viss grad nødt til det. Noen ganger kan det være bedre å støtte nasjonale krefter økonomisk enn å sende en norsk misjonærfamilie. En kan få gjort veldig mye godt arbeid med varige resultater i et lavkostnadsland for 300 000 kroner. Denne summen spises fort opp om en til sammenlikning skal dekke inn misjonærers hyppige reiser frem og tilbake til misjonslandet, lønn, studielån, boutgifter, sosiale utgifter og misjonærbarns utdanning. Alt dette er utgifter som påløper før driftsbudsjettet til selve «arbeidet» tas i betraktning. Norske misjonærer er ikke nødvendigvis den beste løsningen. Stadig kortere misjonærperioder, mindre kulturell innsikt, svakere språkkunnskaper, kortvarige relasjoner, mindre erfaring og redusert kontinuitet øker sårbarhetsfaktoren i arbeidet.

Aller viktigst er Guds rikes utbredelse, ikke hvem som står i frontlinjen til enhver tid. Vi trenger fortsatt mange norske misjonærer, men vi bør tenke gjennom hvor og hvordan bruker dem.

 FØRST UTGITT SOM KRONIKK (KORTVERSJON) I VÅRT LAND, 9. JULI 2015

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere