Hans Aage Gravaas

Alder: 59
  RSS

Om Hans Aage

Daglig leder for NORME - Norsk Råd for Misjon og Evangelisering. Doktorgrad (PhD) i Intercultural Studies fra Trinity International University. Cand. Theol fra MF.

Følgere

Hvem heier vi på?

Publisert rundt 5 år siden

«Eg velge meg den Jesus eg kan heia på», sa Bjørn Eidsvåg i debatten på Litteraturhuset. Det holder ikke for meg. Jeg valgte ikke ham som oppstod i mitt postmoderne tankeunivers. Han heier jeg ikke på.

God venn. Hva kjennetegner en god venn? «En venn er en person du aldri blir kvitt,» er det treffende blitt sagt. Han er der i gode og onde dager. Du slipper å holde liv i ham. Han kan være borte en tid, men dukker alltid opp igjen. Han er ikke lunefull og uberegnelig, men verdsetter deg for det du er og ikke for hva du gjør. Det er ikke alle som lever opp til en slik definisjon.

• Følg debatten om Johannes Morkens innlegg «Eidsvåg og Jesus»

Godværsvenn. Godværsvennene er de som samler seg rundt deg når det går deg godt og når det er stor stas å være din venn. Godværsvennene søker fordelene, men aksepterer ikke ulempene. Når du dummer deg ut, opplever motgangstider, eller når du har lite å by på, trekker de seg unna. Godværsvennene har ikke plass for mandager. De lever som om det var julaften hele året. De skuffer deg når du trenger dem. De «bruker» deg når du har noe å by på og «kaster» deg når uværsskyene melder sin ankomst.

Uværsvenn. Uværsvennene er ikke særlig bedre. De dukker opp når du sliter. De er der for deg, men bare for å «ta seg av deg». Det gjør dem godt å kunne vise fram sine diakonale gaver. Når de kan snakke om sin egen barmhjertighet overfor andre og når de med selvskapt empati kan fortelle om din bedrøvelige tilstand. «Det har gått galt med ekteskapet deres», «han sliter med depresjoner», «han har mistet jobben, stakkars» eller «datteren deres har begynt på stoff». Når du går inn i en bedre fase, kullkastes diakoniprosjektene, og du blir med ett uinteressant. Du var bare et veldedighetsprosjekt.

Allværsvenn. Virkelige venner er allværsvenner. De møter deg i både godvær og uvær. De gleder seg over dine gleder og seire. De jubler når det går deg godt. De føler med deg når du har det vondt og gråter når du gråter. De tar ingen «shortcuts». De gir deg den tiden du trenger. De gir deg håp. De løfter deg opp.

• Les også Tor Martin Synnes: Avlyst: Jesus Kristus

Guds vennskap. Kristendommen lar oss forstå dybden i dette. Kristus presenterer seg selv som en som vi kan betro oss til og som selv betror sine etterfølgere de dypeste hemmeligheter. «Jeg kaller dere ikke lenger tjenere, for tjeneren vet ikke hva herren hans gjør. Jeg kaller dere venner, for jeg har gjort kjent for dere alt jeg har hørt av min Far (Joh 15,15)».

Han er en kjærlig venn. Han har åpenbart seg selv og sin kjærlighet. Den er større og dypere enn alle andres. Han ofret seg selv for oss. Det er dette evangeliet handler om. En Guds gave. «Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner (Joh 15,13)». En allværsvenn. En evig venn.

«Eg velge meg den Jesus eg kan heia på», sa Bjørn Eidsvåg i debatten på Litteraturhuset. Det holder ikke for meg. Jeg valgte ikke ham som oppstod i mitt postmoderne tankeunivers og som «matchet» min bekvemmelighet. Jeg forholder meg til ham som gav seg til kjenne i Bibelen og historien - for apostlene, den globale kirke, min lokale kirke, mine forfedre og foreldre, ja, for meg. Det holder. I skiftende tider. Også i stormen.

Jeg tror ikke på min egen tro, men Ham jeg tror på. Han, den krenkede, bøyde seg ned til en skapning som hadde krenket ham. Han døde og stod opp – for oss. Vi valgte ikke Ham, men Gud valgte oss i Kristus. Han heier på oss!

Gå til innlegget

Stopp den sekulære fundamentalismen!

Publisert rundt 5 år siden

Å bekjempe eller begrense religionens plass i det offentlige rom bør ikke være et politisk mål, men å ta til motmæle mot ideologier som krenker andres trosfrihet. Islamsk ekstremisme er et eksempel på dette. Sekulær fundamentalisme er et annet.

Debatten om religionens plass i det nye flerkulturelle Norge fortsetter. I en artikkel i VG 19.September mener Bård Vegar Solhjell og Ketil Raknes fra SV at løsningen er at religion forvises til privatsfæren og får «en tilbaketrukket rolle i samfunnet». Forslagene viser at deikke forstår hva tros- og livssynsfrihet som grunnleggende menneskerettighet innebærer og hva religion faktisk betyr for folk.  Deres prinsipper for religion i det nye Norge truer tros- og livssynsfriheten.

 

De sentrale SV-erne er bekymret for islams mørkemenn. Den bekymringen deler mange. Løsningen er likevel ikke å presse religionen ut i samfunnets periferi, slik de foreslår.

 

«Vi mennesker kan tro på det vi vil, men det skal ikke prege samfunnets verdier og avgjørelser», skriver SV-erne. Dette er i praksis både naivt og et helt umulig prosjekt. Forfatterne er selv sterkt preget av sitt sekulære og humanistiske livssyn og sin skepsis til religion.Ved å fremme sekularisme som overordnet ideologi, løfter de frem sitt eget livssyn på bekostning av andres.Jeg synes å høre ekkoet av «betong-sosialismen» fra jernteppetiden når jeg leser deres omtale av religion. Tro utenfor gudshusenes og hjemmets vegger er tydeligvis å betrakte som hår i den sosialistiske suppe (Parantes bemerket: Solhjell er SVs representant i Stortingets nyopprettede parlamentarikergruppe som arbeider for trosfrihet!),

 

Solhjell og Raknes har rett i at trosfrihet forutsetter at staten skal være upartisk i forhold til alle livssyn, både religiøse og ikke-religiøse, og ikke gi privilegier til en spesiell religion eller et livssyn. Det er imidlertid en utbredt misforståelse at tros- og livssynsfrihet innebærer at staten har rett til å forby synlige tegn på religiøs utøvelse og praksis i det offentlige rom, gjøre religion til kun en privat sak eller aktivt prøve å skape et sekulært samfunn.Dette vil være et alvorlig brudd på trosfriheten og hindre utviklingen av et velfungerende, pluralistisk samfunn.

 

Som forfatterne selv påpeker, går vi alle en mer religiøs framtid i møte, enten vi ønsker det eller ikke.Pew Research Center anslår at andelen av verdens befolkning som er ikke-troende går klart ned i tiden framover. Derfor må vi lære oss å leve harmonisk sammen, til tross for ulik livssynspraksis. Dette innebærer også at vi må tåle religiøse symboler og klesdrakter i det offentlige rom, så lenge dette ikke truer offentlig sikkerhet, helse og orden eller krenker andres rettigheter, slik menneskerettighetserklæringer og andre internasjonale avtaler vi har bundet oss til krever.

Spørsmålet om niqab i skolen er et høyaktuelt tema. Skal niqab forbys i skolen, må dette ikke være et påskudd for å bekjempe religion i det offentlige rom, i dette tilfellet islam, det må i så fall ha sin begrunnelse i at vi bør kunne identifisere dem vi skal forholde oss til.

 

Tros- og livssynsfrihet gjør nettoppreligiøs pluralisme og mangfold mulig, og gjør det mulig for ulike religiøse grupper å leve fredelig sammen i gjensidig respekt. Det er derfor nåværende spesialrapportør til FN om tros- og livssynsfrihet, Heiner Bielefeldt, kaller trosfrihet et ikke-harmonisk fredsprosjekt.V

i kan ikke godta at debatten om hvordan vi skal forholde oss til terror og ekstremistiske religiøse krefter fører til et anti-religiøst samfunn der trosfriheten begrenses og religionen presses ut av det offentlige rom.

 

Å bekjempe eller begrense religionens plass i det offentlige rom bør ikke være et politisk mål, men å ta til motmæle mot ideologier som krenker andres trosfrihet. Islamsk ekstremisme er et eksempel på dette. Sekulær fundamentalisme er et annet eksempel.

 

 

Gå til innlegget

Bør terroren svekke religions-friheten?

Publisert over 5 år siden

Jeg har i det siste fått høre om flere eksempler på norske statsborgere som er blitt truet eller banket opp fordi de har forlatt islam til fordel for kristendom eller ateisme.

Terroren i Paris, Lahore, Brussel og andre steder stiller oss overfor en rekke utfordringer. Blant annet er religionens rolle­ og medvirkning diskutert. Et viktig spørsmål er så hvorvidt terroren bør påvirke vårt syn på trosfrihet. Jeg vil gjerne gi følgende anbefalinger.

Bekjemp «religiøs analfabetisme». Kunnskapsnivået om religion er uhyre lavt. Norsk offentlighet er her analfabeter. Vi må kjenne egen religion, men også andres. For religion betyr mye for mange. Det preger tanke, ord og handling. Den religiøse dimensjon kan derfor ikke stues vekk, ignoreres eller bortforklares. Vi må ta høyde for den når vi vurderer samfunnsbegivenheter, og vi trenger mer kunnskap om religion på alle plan. Trosopplæring er en sak for familie og det enkelte trossamfunn. Men generell innsikt i tros- og livssynskunnskap er et samfunnsanliggende.

Se religionens rolle i terroren. Samklang mellom liv og lære varierer. Men når noen gir en religiøs begrunnelse for, eller hevder å ha en bestemt religiøs motivasjon bak, sine terrorhandlinger, må vi ta disse menneskene på alvor. Også når de begår uhyrlige handlinger som andre med samme trostilhørighet på ingen måte vil vedkjenne seg. Om noen mener at religiøst motiverte terroristers atferd avviker fra sann islamsk, kristen, buddhistisk ­eller annen religiøs lære, representerer disse like fullt noen av disse religionenes ansikter mot omverdenen. Å si noe annet tåke-­legger. Det blir feil når noen sier at IS, Boko Haram, Al Qaeda, al-Shabaab, Taliban eller Det egyptiske brorskap ikke har noe med islam å gjøre. Det blir like feil å si at deres fremtreden representerer
hele verdens muslimer.

Nei til religiøs sensur. Jeg får en flau smak i munnen når kristne­ eller ateister belærer muslimer og forteller dem at det er på høy tid å modernisere deres islam i både teori og praksis. Det har vi rett og slett ingenting med. For min del skyldes nok den flaue smaken at også jeg selv er blitt utsatt for det sekulære samfunns ønske om å frisere eller redigere­ min kristne tro. Alle religiøse endringer, som måtte være nødvendige, bør komme innenfra. Alle varige endringer, kan bare komme innenfra.

Sensur av imamer eller inngripen i det man måtte mene er voldsfremmende lære, må moskeer og muslimer først og fremst ordne opp i selv. Det handler om deres trosfrihet. De har sine rettigheter, men med rettigheter følger også for dem, som for oss alle, ansvar.
For øvrig stilles vi i et hvert rettssamfunn til ansvar for våre handlinger som enkeltpersoner, ikke som kollektiv gruppe med religiøs tilhørighet. Vi må derfor ikke bruke terroren som begrunnelse for å svekke trosfriheten.

Grip inn mot krenkelse. Noen religiøse meninger kan oppleves usanne eller forkastelige. Religiøst motiverte handlinger likeså. Det gir oss ingen automatisk rett til å kneble tanker og handlinger vi selv misliker. Men det går en grense. Når min trosutøvelse krenkes av andres trosutøvelse, er grensen overskredet. Da må norsk offentlighet gripe inn.

Jeg har i det siste fått høre om flere eksempler på norske statsborgere som er blitt truet eller banket opp fordi de har forlatt islam til fordel for kristendom eller ateisme. Dette kan ikke tillates. Om dette er praksis i Pakistan eller Saudi-Arabia, er dette ikke akseptabelt i rettsstaten Norge. Vi kan ikke tillate at fremmed tankegods med hensyn til blasfemi­ og apostasi eksporteres hit og tilsidesetter demokratiske prinsipper og fundamentale menneskerettigheter.

Vi kan heller ikke akseptere at norske myndigheter sender asylsøkere som er konvertitter tilbake til land hvor de utvilsomt utsettes for religiøs forfølgelse. Stortingets nyetablerte trosfrihetsgruppe må ha blikket sitt to steder. Den må kjempe mot brudd på trosfrihet internasjonalt. Den må også – om den skal være troverdig - feie for sin egen norske dør.

Sett ikke likhetstegn mellom «bokstavtro kristenfundamentalisme» og «radikal islam». Noen setter et slikt likhetstegn. Dette er dypt urettferdig. Radikal islam er en av de mest fremtredende årsaker til kristendomsforfølgelse i verden. I mer enn 30 av 50 land er dette tilfelle. Det som skjer i muslimske majoritetsland av konverteringsforbud, juridiske og sosiale restriksjoner, frihetsberøvelse, fengsling, tortur eller drap på religiøst grunnlag, kan ikke sammenlignes med vestlige demokratier eller i land hvor kristendom har sterkt fotfeste. Sharialovgivning, blasfemilover og apostasitenkning er og blir religiøst diskriminerende og et hinder for trosfrihet.

Ikke farligere. Religiøs ekstremisme er ikke farligere enn annen ideologisk eller livssynsmessig ekstremisme. Det er viktig å huske at 1900-tallet var de store ismenes århundre. En ateistisk livsanskuelse kan avle like mye vold som religiøs livsanskuelse. Her er mange eksempler. Verstinglandet Nord-Korea er en ateistisk stat med religiøs fremtoning.

Vern om ytringsfriheten! Myndighetene må selvsagt gripe inn der det er mistanke om at terror planlegges eller begås, også der aktiviteter er religiøst motivert og inspirert.

Ensidig fokus og klappjakt på utvalgte enkeltgrupper, som for eksempel norske muslimer, blir derimot feil. Saklig religionskritikk må vi alle tåle, men stigmatisering skaper utenforskap. Og utenforskap genererer lyssky virksomhet.

Åpenhet, transparens og ytringsfrihet derimot, skaper trygghet og gjør samtidig eksponenter for skadelig atferd – med god grunn – utrygge.

Skap gode fellesarenaer! Det advares ofte mot parallellsamfunn. Oslo kan ikke sammenlignes med Brussel, Paris eller Malmø, men vi kan fort komme dit. Sosiale murer mellom mennesker er farlige. Glassvegger likeså.

La oss skape fellesarenaer der mennesker lærer hverandre å kjenne på tvers av ­religion, ­etnisitet, bakgrunn, yrke og sosio-økonomiske forhold. De gode eksempler finnes.

Vi må vedkjenne oss det livssynsåpne samfunn. Det livssynsnøytrale samfunn finnes ikke. Vi blir aldri enige om tro og tvil, for religion inkluderer sannhetspåstander og forskjellig overbevisning. Vi kan likevel lære å leve sammen i fred og fordragelighet, også om vi titt og ofte sårer hverandre.

Løft frem religionens 
byggende rolle. Mange har nokså ubalansert pekt på religionens negative sider, men hva har ikke religion betydd for positiv demokratibygging og samfunnsbygging både nasjonalt og internasjonalt? Solid forskning dokumenterer dette. Dette bør løftes frem, selv om bildet av religion som kulturimperialisme fortsatt henger fast i mange vegger rundt omkring i landet.

Enhver ideologi, enten den er religiøs, politisk eller noe annet, må forholde seg til kontekstuelle forhold. Feiltrinn har skjedd, men også det motsatte.

Se alle faktorer om bidrar til terror. Det er ingen grunn til å legge skjul på at flere terrornettverk har gitt en religiøs begrunnelse for sine handlinger. Samtidig hevder flere terrorforskere at ­religionen faktisk har begrenset betydning når det kommer til stykket. En kombinasjon av ideologi, misnøye og sosiale nettverk er ofte avgjørende. Dette er sammensatt. Religionen må derfor ikke få skylden for alt. Og trosfriheten må ikke svekkes.

FØRST TRYKKET SOM KRONIKK I VÅRT LAND 12.4.2016

Gå til innlegget

Debatten om innvandring hardner til

Publisert over 5 år siden

I Stefanusalliansen er vi ofte på reise. Vi følger med på trosfrihetens vilkår generelt og kirkens situasjon spesielt. Parallelt med det internasjonale fokuset holder vi oss orientert om begivenheter i vår egen, hjemlige andedam. Det globale og det nasjonale henger sammen.

Hva det norske mediebildet angår, merker vi økt spenning og polarisering i saker som berører innvandring, flyktninger og islam. Debatten hardner til. Frontene er steile.

Det er mange syn på hvordan norsk innvandrings- og integreringspolitikk skal se ut. Dette er i seg selv uproblematisk. Det bør være rom for både nyanser og meningsforskjeller. Det er ingen grunn til å si at vi har lyktes med alt, eller at vi har fasiten på hvordan ting skal gjøres. Men å skulle se for seg et «Norge for nordmenn» er, etter min mening, verken mulig eller ønskelig. Når jeg leser enkelte nettdebatter og Facebook-statuser, blir jeg mildt sagt opprørt. Ikke minst må jeg si at jeg gremmes over «grumset» som kommer til uttrykk hos enkelte kristne brødre og søstre. At også mennesker som gjennom årtier har vært engasjert i verdensomspennende misjons- og bistandsarbeid kan kjenne på frykt for det ukjente, er ikke vanskelig å forstå. Men at noen gir etter for denne frykten og støtter opp om sosiale interessegrupper og politiske grupperinger som direkte eller indirekte gir næring til rasistiske holdninger, teorier og handlinger, er for meg totalt ubegripelig. Dette harmonerer dårlig med en kristen virkelighetsforståelse, et kristent menneskesyn og kristne verdier.

Flyktningebølgen som skyller inn over europeiske strender, byr selvsagt på store utfordringer, men uavhengig av politisk ståsted kan vi ikke glemme de internasjonale avtaler som Norge har forpliktet seg på. Flyktningkonvensjonen som ble vedtatt av FN i 1951, ble ratifisert av Norge i 1952. De av oss som har besøkt flyktningeleire, for eksempel i Irak, vet at dette ikke er lykkejegere. Om vi i Stefanusalliansen har som mål å hjelpe folk de er, vet vi at dette ofte ikke er nok. Politisk og religiøs undertrykkelse, og gjentatte erfaringer med trusler, vold, lidelser og drap, gjør mennesker desperate. Å anklage slike mennesker for uedle motiver faller ofte på sin egen urimelighet.

Verden er urolig, flere steder. Jeg er nettopp tilbake fra en reise til Afrikas Horn, og der er situasjonen svært utfordrende. Hungerskatastrofen rammer millioner av mennesker. Etiopia som selv har store politiske utfordringer under en glattpolert fasade, er nå det land i Afrika som tar imot flest flyktninger. Store folkemasser strømmer inn fra diktatorregimet i Eritrea, borgerkrigen i Sør Sudan og fra al-Shabaab-herjede somaliske områder. Fluktruter etableres i alle retninger, ikke bare nordover. Å få slutt på krigen er viktig, men ikke nok. Et møysommelig gjenoppbyggingsarbeid gjenstår. Sosiale problemer står i kø.

Det er god grunn til å problematisere «grumset» hos enkelte innvandringskritiske nordmenn. Samtidig er det grunn til å problematisere den naive, politiske korrektheten og tafattheten overfor islamsk motivert ekstremisme. Dette er fortsatt en av hoveddrivkreftene bak forfølgelse av kristne og religiøse minoriteter på verdensbasis i dag. Hvis ikke dette tas på enda større alvor av både medier og politikere, er jeg redd for at den pågående debatten hardner enda mer til.

LEDERARTIKKEL I MAGASINET STEFANUS NR.2/MARS 2016

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere