Hans Aage Gravaas

Alder: 59
  RSS

Om Hans Aage

Daglig leder for NORME - Norsk Råd for Misjon og Evangelisering. Doktorgrad (PhD) i Intercultural Studies fra Trinity International University. Cand. Theol fra MF.

Følgere

Glasuren som forsvant

Publisert rundt 4 år siden

Mange ble sikkert forundret da verdier ble valgkampsak. Partipolitikere strømmet brått til som sultne gribber rundt sitt bytte. Mange av dem fremstod uforberedt og klønete, og var neppe på hjemmebane, selv om både volum og engasjement var høyt og stort. Hva skjedde etter valget? Var dette bare valgflesk?

En merkverdig lapskaus med mange ingredienser ble presentert for velgerne. Vafler, brunost, likestilling, innvandringsskepsis, kors, kristendom, etnosentrisme, nasjonalromantikk og demokrati ble sauset sammen. Ble vi særlig klokere? Neppe.


Støvet har knapt lagt seg. Alt er som før. Verdiengasjementet kjølnet hen. Debatten gikk ikke særlig i dybden, men berørte den kulturelle overflate. Debatten kunne fortone seg som lekker glasur, som dekket en høyst middelmådig kake. Verdiengasjementet kom, så og forsvant, før en visste ordet av det.


Det er ingen grunn til å skrinlegge verdidebatten, men gjenoppta den ved å gå grundigere til verks. Vi blir enige om at verdier kan være så mangt. Det handler om materielle og immaterielle verdier, så vel som individuelle og kollektive, strukturelle og idemessige, åndelige og fysiske, varige og temporære, statiske og foranderlige verdier. Det er viktig å konkretisere hva vi til enhver tid snakker om.


Hvor ofte opplevde vi ikke under verdidebatten før valget at «det kristne», «det norske» og «det globale» ble rørt sammen, eller spilt ut mot hverandre? Det er ingen tvil om at kristendommens mer enn tusenårige tilstedeværelse i landet vårt har satt dype spor. Kristne verdier og tankegods er derfor vevet sammen med det vi gjerne omtaler som norsk. Samtidig bærer det galt av sted om vi identifiserer alt norsk med kristent. Vårt samfunn har både før og nå utvilsomt hentet tankegods fra ulike kilder. Det finnes for øvrig ingen «ren» kristen kultur, som er uberørt og beskyttet fra andre elementer. Det norske og det kristelige har hele veien gjensidig beriket og utfordret hverandre.


Det blir også feil å sette det kristne opp mot det globale; ikke minst i en tid hvor kristenhetens tyngdepunkt har forflyttet seg. Kristendemografien har endret seg, og troen ikles stadig nye uttrykksformer. Dette får følger. Kristen tro har slått røtter i mange land og verdensdeler på relativt kort tid. Dette har påvirket mange menneskers tro og livsanskuelse, og også liv og samfunnsutvikling. Sosiologen Robert Woodberrys skjellsettende forskning på protestantisk misjon bekrefter dette. Historikere her til lands har på sin side kastet lys over bondesønnen, industrigründeren og lekpredikanten Hans Nielsen Hauges virksomhet og dens betydning for kristentroens utbredelse, sosialt ansvar, folkelig engasjement og demokratiprosesser i Norge. Den haugianske bevegelsen oppstod heller ikke i et vakuum. I reformasjonsåret er den europeiske protestantiske tradisjon og dens langtidsvirkning på kirke, kultur og samfunn blitt stadfestet.


En kristen virkelighetsforståelse, et kristent menneskesyn og kristne verdier kan få positive konsekvenser om de spilles ut rett og appliseres bredt. Dette verdigrunnlaget er ikke forbeholdt de spesielt privilegerte eller interesserte, men adresserer oss alle. Våre kristne verdier kan derfor ikke brukes for å stenge andre ute; verken på grunnlag av alder, kjønn, sosial status, etnisk opprinnelse eller livssynstilhørighet. De er ikke delkomponenter av en selvkonstruert norsk stammereligion, men har både lokal, nasjonal og global relevans.


Det kristne, norske og globale kan altså ikke spilles ut mot hverandre. Kristen tro er ikke utelukkende et nasjonalt fenomen. Det bør heller ikke vår politikk og vårt samfunnsengasjement være. Vårt ansvar for menneskeverdet stopper ikke ved Svinesund. Det burde heller ikke våre tanker om menneskesyn, nestekjærlighet og forvalteransvar gjøre.


Valget er over. Stemmene er sanket inn for denne gang. Med kalkulatoren i hånden snekres nå neste års nasjonalbudsjett. Når dette er over, bør verdidebatten straks settes i gang igjen. Ikke bare blant politikere, men blant alle som har agendasettende funksjon i samfunnet. Verdier handler ikke bare om penger og ressurstildeling, men også om tid, tilstedeværelse, refleksjon, samvær, ord og aktiv handling i det brede lag av folket. Det handler ofte om knallharde prioriteringer.


I møte med sorteringssamfunnet utfordres vi til å skjelne mellom menneskers egenverdi og deres instrumentelle verdi. Det er grunn til å spørre om det sekulære Norge, med økt avstand til kristne verdier, i realiteten forsøker å gjeninnføre den hedenske, før-kristne praksis med å sette utvalgte barn ut i skogen for å dø; om enn i en avansert form. I mange «primitive» stammesamfunn er denne skikken nå i ferd med å dø ut; dette fordi kristen tro og kristent menneskesyn har fått fotfeste.


Hva vil vi? Hva betyr noe for oss – egentlig? Det er dette verdier handler om.

Hans Aage Gravaas, Oslo

 



Gå til innlegget

I disse valgkamptider

Publisert rundt 4 år siden

Kristendommens innflytelse i politikken vurderes ikke bare ut fra hvorvidt politikerne selv kaller seg personlig kristne, eller bærer et svært synlig kors rundt halsen, men ut fra om deres politikk – lokalt, nasjonalt og globalt – bærer tydelige spor av et kristent syn på menneskeverd, nestekjærlighet og forvalteransvar i ord og praktisk handling.

Først pubilsert 1.september på egen blogg (hgravaas.blogspot.com) før valget.

Det finnes i utgangspunktet ingen automatiske koblinger mellom kristen tro og partivalg. Følgelig finnes det kristne i ulike politiske partier. Så langt så vel. Problemer oppstår imidlertid når partiene i disse valgkamptider strides om hva som er norske og kristne verdier, og når de kappes om å tiltrekke seg såkalte «kristne velgere».  I en slik situasjon kan vårt personlige partipolitiske valg fort bli «teologisert».

Saken er langt fra enkel:

For det første: hvilke kristne snakker vi om? Den norske kristenhet kan jo defineres på forskjellig vis. Noen vil kanskje definere de kristne ut fra tilhørighet (medlemskap i kirkesamfunn, organisasjon osv.), mens andre vil vurdere dem ut fra dedikasjon (graden av oppslutning om kirke- og organisasjonsliv), eller kvalitet (tilslutning til akkurat «mine» teologiske grunnsannheter og moralske standarder).

For det andre: hvilke kristne verdier snakker vi om? Mens noen vil vurdere det meste ut fra «kristnes særinteresser» (hva det enn måtte være) eller sterk tilknytning til kristen lære (hvordan man måtte definere den), vil andre kanskje legge vekt på overordnede basisverdier som er tydelig forankret i kristen tro, men som omfatter alle (f.eks. menneskeverd, forvalteransvar og nestekjærlighet) og som kommer alle til gode.

For det tredje: hva er utslagsgivende når vi velger parti? Mens noen synes å være mest opptatt av å finne et parti som er tettest på personlige synspunkter i ett og alt og over en bred skala (som forklarer floraen av mange nye småpartier!), vil andre være opptatt av størst mulig gjennomslag og faktiske endringsmuligheter på de viktigste samfunnsspørsmålene. «Hvordan kan man gjøre det som er ille, mindre ille? Hvordan kan man gå noen små skritt i riktig retning?» Mens noen kun er opptatt av hva som tjener Norge og nordmenn, er andre minst like opptatt av kristne verdiers globale relevans, verdensvide betydning og alle menneskers ve og vel. Slik kunne vi fortsatt.

Jeg har ikke tenkt å begi med ut på en politisk, teologisk eller sosiologisk analyse av den norske kristenhets demografi, ei heller gi sterke føringer på hva folk innerst inne burde gjøre med tanke på partivalg.  Jeg har respekt for at vi velger forskjellig. Men for å være åpen: Jeg har selv stemt KrF i alle år, og vil også gjøre det denne gangen.

Jeg har derimot lyst til å dele noen «observasjoner» som til en viss grad bekymrer meg. Norsk bedehuskristendom (som stod sentralt i min oppvekst) og frikirkelighet var i sin tid sterke representanter for demokrati, ytringsfrihet, folkelighet, arbeidsmoral, gudsfrykt med nøysomhet, globalt ansvar og diakonalt engasjement. Hva ser vi dag? Det er ikke enkelt å gi et entydig svar, men bildet er blitt mer sammensatt. Det som i alle fall er riktig å si er at dette segmentet av norsk kristenliv har foretatt en gedigen «klassereise» de siste hundre år, som ikke utelukkende kan forklares med den generelle velstandsutvikling i samfunnet. Jeg opplever at en i sin økende velstand og med en endret sosial status er blitt fremmedgjort og isolert i forhold til de meste sårbare og marginaliserte befolkningsgrupper i samfunnet. De helliges samfunn er blitt de heldiges, eller de prektiges samfunn. Vi elsker våre komfortable gettoer og er blitt veldig innovervendte.

Viktige verdier som menneskeverd, nestekjærlighet og forvalteransvar – lokalt, nasjonalt og globalt – blir ikke lenger umiddelbart forstått og omsatt i praktisk handling. Det er ikke sikkert at alle får høre det de vil høre. Det er fortsatt god tradisjon for å løfte fram individualetiske spørsmål med tyngde og patos i slike sammenhenger, men utfordrende sosialetiske spørsmål som kan få vidtrekkende personlige konsekvenser og som trekker oss utenfor bedehusets eller frikirkelighetens komfortsone, blir opplevd som «moralisme», eller kanskje omtalt som «sosialisme»? Jeg tror flere kristne politiske ledere, som f.eks. KrFs Knut Arild Hareide, strever med å forklare og kommunisere den tette sammenheng mellom kristen tro og verdier som menneskeverd, nestekjærlighet og forvalteransvar. Ikke fordi politikerne ikke er dyktige, men fordi folk rett og slett vil høre noe annet? De etterspør tydelige «punktmarkeringer» i forhold til spørsmål som Israel, friskoler og ekteskapslov, som er vel og bra, men vil de ha en politikk som plasserer alle enkeltsaker innenfor rammen av et større helhetsbilde, en verdibasert politikk?

Det kan hende jeg tar feil, men slik jeg ser det, er deler av «det radikale lekfolk» ikke lenger like radikalt. Jeg opplever at den brennende diakonale omsorgen for utsatte samfunnsgrupper ikke er like sterk som før. Enhver blir fort sin egen lykkes smed. En kristendom med stadig mørkere blåfarge brer om seg i dette omtalte segmentet av kristen-Norge. «Sosialismen» får – ikke helt uten grunn – skylden for avkristningen av Norge, enten sosialismen fremstår som kategoriene kommunisme, marxist-leninisme, sosialisme eller sosialdemokrati. Men det blir i overkant enkelt når venstresiden automatisk defineres som kristendomsfiendtlig ateisme.  For slik er det ikke. Det finnes mange verdibevisste kristne her som i andre fløyer. I forlengelsen av dette kan man også spørre: er alt bedre på den andre siden? At enkelte bedehus- og frikirkefolk skamroser FrPs fremmedfrykt, verdiliberalisme, bistandsskepsis og miljøfiendtlighet, og i tillegg betrakter narsissisten Donald Trump som «Guds salvede», gjør meg svært betenkt. Har noe spurt om hvilken betydning egoismen, hedonismen, materialismen, pengejaget og verdiliberalismen har hatt for «avkristningen av Norge»? Vi behøver ikke å beskylde andre for å ha bidratt til avkristning. Det kan det hende at vi har bidratt til selv, uten å vite det. I vår likegyldighet?

Noen peker på innvandring som en trussel mot vår kristne kulturkrets. Men er det nødvendigvis slik? I møte med et økt mangfold utfordres vi til å reflektere over hvem vi selv er og hvordan vi skal forholde oss til dem som tenker, tror og handler annerledes enn oss. Hvem er vi? Det står respekt av Angela Merkel som midt i flyktningkrisen høsten 2015 oppmuntret kristne i Europa til bevissthet om egen tro og til å gå oftere i kirke enn å la seg hemme av frykt for flyktninger og troende muslimer. Kjennskap til egne røtter er viktig. Det skaper trygghet. Også i møte med andre.

Kristendommens innflytelse i politikken vurderes ikke bare ut fra hvorvidt politikerne selv kaller seg personlig kristne, eller bærer et svært synlig kors rundt halsen, men ut fra om deres politikk – lokalt, nasjonalt og globalt – bærer tydelige spor av et kristent syn på menneskeverd, nestekjærlighet og forvalteransvar i ord og praktisk handling.

Kristne verdier har relevans for alle, uavhengig av kjønn, alder, bosted, utdannelse og sosial status. Gode kristne verdier må gjerne defineres som norske, men de er også globale. Den Gud som skapte hele verden har omsorg for hele verden. Det bør hans disipler i alle politiske partier skjønne. Det finnes heldigvis gode kristne i de fleste leire.

Gå til innlegget

Islamsk ekstremisme hindrer trosfrihet

Publisert over 4 år siden

Mediedebatten om islam er utfordrende. Det er flere grøfter en fort kan falle i.

Den ene grøften er fremmedhatet, rasismen og stigmatiseringen. Noen gir inntrykk av at alle muslimer er voldelige terrorister som vi bør skjerme oss mot. Dette er problematisk. Det finnes gode og dårlige mennesker innen de fleste trosretninger. En terrorist bør straffes for de handlinger han begår; ikke på grunnlag av etnisk, nasjonal eller religiøs tilhørighet. Menneskelig frykt i møte med det ukjente er ikke vanskelig å forstå, men frykten må møtes med faktakunnskap og balanse, ikke med polarisering og konspirasjonsteorier.

Den andre grøften er den naive idylliseringen av totalitære strømdrag som finnes i ethvert muslimsk majoritetssamfunn. Hva som er god eller dårlig islamsk teologi er opp til muslimene å definere, like mye som det er opp til kristne å definere hva som er autentisk og sunn bibelsk lære. Men i de fleste muslimske majoritetsland vises liten respekt for religiøse minoriteter både gjennom lovgivning og sosial praksis. Minoriteter reduseres til annenrangs borgere. De får ikke lov til å praktisere sin tro på lik linje med majoriteten. Retten til å konvertere fra islam til annen tro er fraværende, og konvertitter utsettes ofte for vold og sanksjoner. Slike samfunn er per definisjon «ekstreme» og må utfordres.

Den tredje grøften er å hevde at islamsk ekstremisme er forbeholdt terrorgrupper som ikke har noe som helst med islam å gjøre. Dette er misvisende. Taliban, Al-Qaeda, IS, al-Shabab, Boko Haram og Det muslimske brorskap gir ikke et fyllestgjørende inntrykk av islam. Men samtidig blir det feil å hevde at det ikke finnes noen forbindelseslinjer mellom disse gruppene og den totalitære tenkning og praksis som råder grunnen i de fleste muslimske majoritetssamfunn. Disse ekstremistgruppene går hakket lenger enn den ekstreme stat. I 35 av 50 land er islamsk undertrykkelse eller islamsk ekstremisme den primære drivkraften bak forfølgelse av kristne. La oss ikke isolere ekstremismebegrepet til voldelige ekstremistiske terrororganisasjoner alene, men også inkludere totalitære stater, familier og nabolag som ønsker å legge islamsk lovgiving eller praksis til grunn for hele land og territorier. Samlet sett gir dette mye menneskelig lidelse.

Den fjerde grøften er forherligelsen av det religiøse teokrati. Selv om også den kristne kirke opp gjennom historien har hatt uheldig sammenblanding av kirke og politikk, er det teokratiske element i islam i dag likevel langt mer fremtredende. At statens verdier gjenspeiler noe av den religiøse kulturarv som folket samlet sett representerer, er ikke unaturlig. Det bærer likevel galt avsted dersom konkrete religioner og trossamfunn favoriseres på bekostning av andre. Ytringsfrihet, trosfrihet og forsamlingsfrihet er rettigheter for alle, uten unntak. Eksempler på muslimske majoritetssamfunn hvor disse rettigheter er fraværende og hvor kristne har svært trange kår er Somalia, Afghanistan, Pakistan, Sudan, Syria, Irak, Iran, Jemen, Libya og Saudi-Arabia.

Tidligere norsk ambassadør til Saudi Arabia, Carl Schiøtz Wibye, har i sin ferske bok Terrorens rike satt et helt nødvendig søkelys på Saudi Arabias egen ekstremisme og på landets rolle i å spre den ekstreme wahabismen, som IS lener seg på. «At Saudi Arabia har hatt en enorm innflytelse på å spre islamistisk ideologi, er helt klart, men svært få har lyst å snakke om det», uttalte han til Aftenposten. Dette må vi snakke tydelig om.

Misjon bak jernteppet (nå Stefanusalliansen) kjempet i sin tid mot den kommunistiske ideologi. Denne ideologien var årsak til massiv kristendomsforfølgelse og førte til klare brudd på trosfriheten – en grunnleggende menneskerettighet. Hva kjemper vi mot i dag? Totalitære ideologier er fortsatt en betydelig utfordring. Islamsk ekstremisme er utvilsomt en av flere.

FØRST PUBLISERT I MAGASINET STEFANUS NR.2/MARS 2017

 

Gå til innlegget

Baby på flukt

Publisert nesten 5 år siden

Trosforfølgelse og flyktningkrise henger sammen. Politikere som sier noe annet er enten kunnskapsløse eller kyniske.

Historien om Baby ­Jesus er mer enn juleidyll. Kort tid etter fødselen ble de lykkelige foreldre og det lille spedbarnet for­-
d­revet. Vekk fra nabolag, venner, familie og fedreland.

Egypterne gav dem heldigvis en varm mottakelse. Deres flyktningpolitikk var raus. Den dag i dag snakker egyptiske kristne om hvilke velsignelser gjestfrihet mot mennesker i nød fører med seg. De tok godt imot «Den hellige familie».

Oppholdet skulle bli kortvarig. Forholdene i hjemlandet bedret seg, og de kunne reise hjem igjen. Få flyktninger reiser hjemmefra uten grunn.

Kors og trengsel

Kort tid etter Jesu himmelfart reiste apostelen Markus til Egypt. Han grunnla den koptiske kirken. Denne kirken er ikke ukjent med overgrep – og det er bare få dager siden den ble rammet av en terror­aksjon. Helt siden den muslimske, arabiske invasjonen av Egypt i 639-661 har kopterne – den kristne urbefolkningen i landet – opplevd å være annenrangs borgere. Landet ble gradvis islamisert og arabisert. Koptisk språk, kultur og religion ble marginalisert og overkjørt.

Den som måtte ønske å forstå hva kulturimperialisme er, kan godt begynne her. Selv om kopterne fortsatt utgjør cirka 10 prosent av Egypts samlede befolkning, forlater tusener av sterkt pressede egyptere landet hvert eneste år.

Jesu eget språk

Også i Irak er situasjonen dramatisk. Ved begynnelsen av amerikanernes invasjon i 2003 var det 1,6 millioner kristne i landet. Nå er det mindre enn 200.000 igjen. Mange­ av dem er internt fordrevne­ ­eller har søkt tilflukt i overfylte flyktningmottak i nabolandene. Kirke­klokkene på Ninivesletten har for lengst sluttet å ringe. Erkebiskopen av Mosul, Nicodemus Daoud Sharaf, rørte ved oss alle da han under fakkeltogarrangementet i Oslo stemte i Fader Vår på arameisk, Jesu eget språk. En kirke med dype røtter er i ferd med å bli slettet fra kartet.

Sammensatt bilde

Kristne minoriteter er også utsatt i andre­ land, i og utenfor Midtøsten. Om forfølgelsens drivkrefter er mange, er islamsk ekstremisme mest fremtredende. Utfordringene er likevel sammensatte. Alt handler ikke om religion. Politiske, juridiske, sosiale og økonomiske faktorer spiller også inn. Når det er sagt, straffes religiøse minoriteter når krig, sult og nød rammer et folk.

Gammelt nytt

Forfølgelse er ikke et moderne fenomen. Europas kristne kulturhistorie startet­ faktisk med forfølgelse. Etter Stefanus’ martyrdød ble kristne presset ut. Ut av sine hjem og ­nabolag. Bort fra sine landområder. Ut i det ukjente. Store menneskemasser ble drevet på flukt. Helt til Fønikia, Kypros og Antiokia.

De forfulgte kristne skulle bli en velsignelse. Fra starten av så det ikke slik ut. Drapet på Stefanus satte en støkk i folk. De kristne var fritt vilt. Men midt i fortvilelsen skjedde det noe godt. På grunn av forfølgelsen spredte­ kristendommen seg gradvis. Både til Middelhavsområdene, Nord-Afrika, Midtøsten og ­videre i Romerriket. Uten «innvandrermenigheten» i Antiokia hadde det etter alt å dømme sett mørkt ut for kristningen av ­Europa. Herfra ble dristige initiativ til verdensmisjon organisert.

Samhold.

De kristnes situasjon i Midtøsten blir gradvis forverret. Forfatter Lars Akerhaug overdriver slett ikke når han skriver om dette. Flere, deriblant Akerhaug, etterlyser større innsats av norske biskoper og andre kristne ledere i menigheter og organisasjoner. Selv har jeg ikke behov for å skape splid om dette. Det finnes mange måter å engasjere seg på. Jeg vet godt at mange av dem har et ekte engasjement for de forfulgtes sak. Jeg gleder meg over det store engasjementet som bredden av norsk kristenliv viser. Vi trenger hverandre. Sammen kan vi gjøre enda mer.

Uten politisk innblanding

Vi trenger hverandre. Politikere må ikke få lov til å ødelegge det samholdet vi har. Jo, visst trenger vi deres hjelp til å løfte de forfulgtes sak opp på politisk nivå. Her har de store oppgaver å utføre. Partipolitisk hjelp til privat innsamling trenger vi derimot ikke, uansett hvilket parti de tilhører. Giverne må få lov til å støtte den store saken uten å måtte forholde seg til politikeres mangfoldige agendaer.

Flyktninger og forfulgte

Den siste ukes mediedebatt ble eks­tra vanskelig fordi håndtering av flyktningkrisen og omsorgen for forfulgte kristne ble satt opp mot hverandre. At vi har forskjellige oppfatninger på innvandringspolitikken og på hvordan vi håndterer flyktningkrisen, er uproblematisk. Her sitter ingen av oss med fasiten.

Men politikere som i det ene øyeblikk nærmest latterliggjør flyktninger og som skryter hemningsløst av hvor mange flyktninger de får returnert eller holdt vekke, og som i neste øyeblikk fremstår som lekre talsmenn for forfulgte kristne, gjør det i overkant vanskelig for de som ønsker å tenke prinsipielt og ha flere tanker i hodet samtidig.

Julens midtpunkt, Jesus, gikk inn i våre kår og delte vår smerte. «Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham». Han smakte både på flyktningtilværelsen og på kors og trengsel.

Gå til innlegget

Hva med pressens egen makt?

Publisert rundt 5 år siden

Tror Vårt Land virkelig at avisen ikke har noen agendasettende funksjon i livssynsdebatten? Det tror jeg! Og jeg vet ut fra uttalelser i avisens egne spalter at Vårt Land selv har ambisjoner om å spille en vesentlig rolle.

Mange av Vårt Lands lesere fulgte nok interessert med da det såkalte «Maktkartet» ble presentert for kort tid siden. Om interessen skyldtes ren nysgjerrighet, underholdningstørst, kunnskapshunger eller andre årsaker, er ikke godt å vite.

Det er god grunn til å berømme redaksjonen for dette arbeidet. For det hører utvilsomt til pressens hovedoppgaver å avdekke og utfordre makt og maktutøvelse i samfunnet. Religiøs makt er intet unntak. Maktposisjon og maktbruk er naturligvis ikke ensbetydende med maktmisbruk, men ulik grad av legitim og illegitim bruk av makt finnes i de fleste grupperinger og samfunnslag. Pressen har derfor en viktig oppgave, ikke bare å avdekke, men å utfordre der det trengs.

Med jevne mellomrom blir vi eksponert for forekomster av maktmisbruk «i Guds navn». «Brent barn-debatten», som fikk nokså stor oppmerksomhet i Vårt Lands debattforum, er ett eksempel. Spørsmålet er likevel om vi fanger opp det som skal fanges opp. Jeg er ikke så sikker på det. Pinsekarismatiske grupperinger har neppe monopol på maktmisbruk i kristelig regi. Frikirke-Norge for øvrig, Den Norske kirke, bedehus-Norge, samt alle andre tros- og livssynssamfunn, bør også gjøres til gjenstand for kritisk journalistikk.

Et ikke uvesentlig spørsmål er hvordan Vårt Lands maktanalytikere kom frem til sine publiserte «funn». Her skulle jeg gjerne hatt utfyllende informasjon. Metodikk, fremgangsmåte og kilder er avgjørende for troverdighet og sannhetsgehalt. Er dette bygget på synsing? Her vet vi fint lite. Undersøkelser av denne typen bør i alle fall være etterprøvbare. Ikke minst når elementer av gradering, rangering og statistikk anvendes offentlig og når resultatene nærmest presenteres som «fakta». Pressen kan ikke gjemme seg bak kildevernet når den her beveger seg ut over journalistikkens territorium og i realiteten inn på forskningens landemerker. Forskning forutsetter alltid sporbarhet i relasjonen premiss, problemstilling, metode, kilder og konklusjon.

Et annet viktig spørsmål er hva avisen akter å gjøre med sine funn. Om pressen skal være tro mot sin oppgave, kan den ikke nøye seg med å indentifisere maktpersoner i samfunnet, men må gjøre disse til gjenstand for kritisk journalistikk. Dersom slike undersøkelser ikke etterfølges av kritisk journalistikk, kan pressen stå i fare for å sementere og forsterke makt i samfunnet. Det tror jeg neppe var hensikten. I verste fall kan Maktkartet fremstå som en «Wall of Fame» med stor markedsføringsverdi for dem som rager høyt på en slik liste. Jeg har ingen grunn til å tro at Vårt Land ønsker å gå reklamebransjen i næringen eller å opptre som kristenhetens Se og Hør hvor sensasjonshungrige lesere fores med pirrende og koselige «hjemme-hos-samtaler». Så langt har kritisk journalistikk imidlertid vært begrenset.

Basert på personlig synsing(!), og slett ikke på fakta, tror jeg Vårt Land har truffet nokså godt. Her er mange kjente fjes på listen, ja, mange gjengangere. Det er mye som svarer til forventningene. Det er relativt få overraskelser. Samtidig er det noen jeg hadde forventet der, som ikke er der, og motsatt. Jeg blir veldig nysgjerrig når noen biskoper løftes opp og fram, mens andre svært betydningsfulle biskoper ikke engang havner på listen. Jeg undrer meg også over at personer som har vært borte fra medienes søkelys i mangfoldige år, plutselig dukker opp igjen. Det er for eksempel overraskende at biskop emeritus Andreas Aarflot inkluderes blant de hundre, mens atskillig mer profilerte aktører i nyere tid, biskopene Gunnar Stålsett og Tor Berger Jørgensen, ikke er med i det hele tatt. Hvorfor er Jeffrey Huseby, lederen for Norges eldste misjonsorganisasjon ikke med? Og hva med Knut Refsdal, lederen for Norges Kristne Råd? Hva med andre sentrale livssynsaktører? Jeg synes for eksempel det er interessant at flere muslimske ledee listes opp, mens Abid Raja, en av initiativtakerne til nasjonalt og internasjonalt parlamentarikernettverk for trosfrihet, utelates. At Kong Harald plasseres høyt på listen, får nok både mine og andres lamper til å lyse rødt. Ikke minst ut fra et trosfrihetsperspektiv. Har kongen virkelig en såpass sentral betydning, og bør han ha det? Hvis så er tilfelle, burde en ikke da forvente en ny debatt om kongehusets rolle? At enkelte politikere har fått en plass på denne listen er mer naturlig, men ikke helt uproblematisk. Spørsmålet er hvilken rolle de faktisk spiller og om de – som politikere - blander seg inn i trossamfunnenes indre liv.

Om vil skal tro denne undersøkelsen, bærer den norske livsynsvirkeligheten et tydelig elitepreg. Grasrota er fraværende. Den stadig dominerende Norske Kirke er etter alt å dømme ingen folkekirke, men en byråkratisk, topptung bastion. Topplederne dominerer. Her er ingen tegn på et myndig lekfolk. Bedehus- og lekmannsbevegelsen, som fra starten av nettopp var en vital folkebevegelse, sakker også akterut. Organisasjons-Norge og grasrota har liten innflytelse, skal vi tro Vårt Lands maktanalytikere. Jeg er ikke sikker på om de har helt rett i det. Alt avhenger i alle fall av hvordan innflytelse måles.

Ikke overraskende gis den profilerte Dagen-redaktør Vebjørn Selbekk en plass på listen. Men desto mer oppsiktsvekkende er det at ingen Vårt Land-ansatte er med. Skyldes dette overdreven beskjedenhet på egne vegne, eller skyldes dette at en hovedaktørene på Den fjerde statsmakts kristelige fløy ikke evner å bedrive selvevaluering av egen innflytelse på livsynsfronten? Tror Vårt Land virkelig at avisen ikke har noen agendasettende funksjon i livssynsdebatten? Det tror jeg! Og jeg vet ut fra uttalelser i avisens egne spalter at Vårt Land selv har ambisjoner om å spille en vesentlig rolle. Men det hører kanskje fremtiden til?

Vårt Lander en god avis. Jeg ser frem til å lese den hver morgen. Men Vårt Land har i likhet med andre aviser et forbedringspotensiale. La meg nevne ett konkret eksempel på journalistikk som ergret meg: Jeg var ikke imponert over Bjørn Eidsvåg-debatten i Vårt Land-regi på Litteraturhuset. Her bevilges Eidsvåg (én av topp ti på maktkartet!) gratisreklame og promotering verdt tusenvis av kroner. Han blir fremstilt som om han var en av landets ledende eksperter på teologi og kristendom. Hele debatten føres på hans premisser, og debattlederen fremstår nærmest som artistens mikrofonstativ. Det ujevnt sammensatte panelet logrer også med halen, med biskop Halvor Nordhaug som hederlig unntak. Ateist Bjørn Stærk på ytterste flanke viser, oppsiktsvekkende nok, tegn på kunnskap om og respekt for kristen tro, men slipper ikke til. Dette er ikke god journalistikk, men dårlig underholdning.

Alt er ikke mørkt. Det finnes mange eksempler på god livssynsjournalistikk i Norge, også utført av Vårt Land. Det er likevel mye å gå på og mye å ta tak i. Nepotisme, kameraderi, skjulte nettverk, idolisering og narsissisme forekommer ikke bare i storsamfunnet, men også innenfor kristenheten. Det er også mye ubalanse. Vi som har fulgt livsynsjournalistikken i noen år, vet at kunnskapsløsheten i mange «sekulære» pressemiljøer er stor og at fordommene er mange. Hvem husker ikke mediedekningen ved utnevnelsen av nåværende Oslobiskop? Sammenligner man journalistikken han ble utsatt for med den forgjengeren opplevde, finner en klare eksempler på ubalansert og tendensiøs journalistikk. Den ene ble idolisert, den andre demonisert. Andre eksempler kunne vært nevnt.

«Den kristelige dagspresse» med Vårt Land i spissen bør ta mål av seg å være rollemodell i livssynsjournalistikken. Kunnskap, balanse og etterrettelighet er viktig, ikke bare i forhold til kirkejournalistikk, men også i forhold til saker som berører andre livssyn. Det samme gjelder oppgaven med å avdekke og utfordre makt. Vi venter spent på fortsettelsen. Lykke til!

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere