Hans Aage Gravaas

Alder: 60
  RSS

Om Hans Aage

Daglig leder for NORME - Norsk Råd for Misjon og Evangelisering. Doktorgrad (PhD) i Intercultural Studies fra Trinity International University. Cand. Theol fra MF.

Følgere

Generasjonsutfordringer

Publisert over 11 år siden

Det skrives for tiden om generasjonsmotsetninger, ledelsesutfordringer og interessekonflikter i kirker, bedehus og organisasjoner. Det skader ikke at slikt synliggjøres. For det som skyves under teppet, skyves inn i framtiden.

Det er flere saker vi bør se nærmere på:

  • Ungdom klager på inkompetente ledere. Jeg tror vi noen ganger bør gi dem rett. Det finnes eksempler på ledere som ikke takler dagens utfordringer, som står på utsiden av utdanningssamfunnet, og som verken er gode på å lytte til eller å veilede unge medarbeidere. De provoserer. De er selv trøtte og oppleves trøttende. Vi bør ta dette på alvor. Kristelige virksomheter må ikke framstå som vernede bedrifter hvor noen har klippekort på nye oppgaver eller premieres for lang fartstid. Noen bør kanskje tre av.
  • Eldre og middelaldrende klager på sin side over arrogante ungdommer. Disse har også rett. Det finnes ungdommer som tror at alt nytt er bra, som følger trender, og som fnyser av erfaring og kontinuitet. La oss slå fast at det finnes mange gode unge lederemner. Det finnes dessverre også eksempler på ungdommer som aldri slapp til. Dette er trist. For disse går nå rundt, sure og bitre, og forpester arbeidsklimaet. Så var det andre ungdommer som slapp til, men på feil måte. De var flinke og dyktige, men gikk i for store sko. De ble gjort til ”verdensmestere” uten å være det.  Noen av dem jaget også vekk potensielle rådgivere. Andre mottatt gjerne råd, men seniorene vek unna og sviktet veiledningsmulighetene. Det måtte gå galt.

Hva bør vi gjøre?

  • Først og fremst bør unge og gamle finne sammen. De eldre bør ta seg tid til å lytte til ungdommens ideer og tanker. De yngre bør besinne seg på å verdsette den erfaring og kunnskap som tidligere generasjoner har tilegnet seg. Jeg har stor tro på at ungdom er i stand til å lytte, men bare om vi lytter til dem.
  • Vi bør verdsette bredden av ressurser som Guds folk har bruk for. Siden dette er et åndelig arbeid, må vi søke innsikt i Ordet. Vi må vektlegge solid forkynnelse, åndelig modenhet og spekteret av nådegaver. Vi er også avhengige av faglige kunnskaper, praktiske ferdigheter og livserfaringer.
  • Vi bør også samtale om de overordnede visjoner og mål for arbeidet vårt. Vi skal ikke bagatellisere strategiske uenigheter, for disse kan faktisk avsløre at vi vandrer mot forskjellige mål.
  • Vi må vokte oss for tendensen til å sette likhetstrekk mellom fornyelse og anarkisme. Både gamle og unge ledere må nemlig forstå forutsetningene for klokt og strategisk lederskap. Brobyggerrollen er viktig. Denne understrekes av følgende afrikanske ordtak: ”Vi går fortest alene, men lengst sammen!”

Publisert også i papirutgaven av Vårt Land, 15.juni 2010

Gå til innlegget

Kristen-narsissister følger med strømmen

Publisert over 11 år siden

Høvdingenes tid er forbi, blir det sagt. På mange måter er dette sant. For hvem makter i vår tid å trekke uvanlig store skarer til kirke og bedehus ved sin åndsfylte, tankeklare og kompromissløse forkynnelse?

Hvem makter å prege de samme miljøer eller samfunnsarenaen med sitt ekstraordinære og djerve lederskap? Det er ytterst få, om noen. Det er mange årsaker til dette. Alt handler ikke om åndskraft. Samfunnet har endret seg. Betydningen av ordet ledelse er heller ikke den samme som før. Om fyrtårnene eller de ruvende skikkelser er færre, er bredden i nådegavehusholdningen fortsatt tilstede. La oss i hvert fall håpe det. For Guds menighets skyld.

Et annerledes lederskap fester grepet

Mens høvdingene gradvis fordufter, fester representanter for en annen type lederskap grepet. Disse er på en måte høvdingenes motstykke og er kristne ledere med sterke narsissistiske trekk. Jeg velger i denne sammenheng å kalle dem kristen-narsissistene, en kristen variant av en personlighetstype oppkalt etter den unge Narcissus i antikkens Hellas. Narcissus var sykelig betatt av egen skjønnhet og fortreffelighet. Han beundret seg selv og sitt utseende så høyt at han kunne ligge i timevis å se på sitt eget speilbilde i vannet. Da han en dag forsøkte å kysse speilbildet, druknet han. Han kunne ikke svømme. Han ble seg selv nok, og dette ble hans endelikt.

Kristen-narsissismens kjennetegn

Hva kjennetegner kristen-narsissistene? De er bekjennende kristne, men er påfallende lik narsissister med andre livssynstilknytninger. Kristentroen makter ikke helt å overstyre deres narsissistiske personlighetstrekk. For kristen-narsissistene er Guds folk ikke et annerledes folk, en utfordrende motkultur i samfunnet, men et folk som stort sett følger strømmen. Kristen-narsissistene kan være bastante og tydelige på noen områder, men først og fremst der hvor de forventer stor tilslutning.

Som Narcissus elsker kristen-narsissistene seg selv mer enn noe annet. De er en gruppe blant kristenfrontens kjendiser som ofte nyter godt av medienes fokus. Dette er ikke bare medienes skyld. Disse personene har mye av det som skal til for å bli vår tids idoler. De er svært markedsorienterte og politisk korrekte. De bruker tid og krefter på å søke bekreftelse på og å styrke egen popularitet. De overdriver og skryter hemningsløst av eget arbeid, egen kompetanse og sine mange relasjoner. Det er ingen grenser for hvor flotte, attraktive og uunnværlige de er. De kan ofte være svært beregnende, ja på grensen til det manipulative eller kyniske. For uten et godt image faller egen glede og mening i grus. Oppmerksomhet, oppmerksomhet og oppmerksomhet er deres livs mantra!

Medierelasjonen

Kristen-narsissistene er ofte sitt eget PR-byrå. De er dyktige. De er av og til så dyktige i sin grenseløse selvpromotering at verken headhuntere, potensielle arbeidsgivere, medier eller andre er i stand til å avsløre drivkraften i deres relasjon til omverdenen. De ringer avisene for å be om mediedekning av seg selv og sine virksomheter, eller de ber andre om å gjøre det. Noen ganger framstår de som idealistiske ildsjeler med beundringsverdig omsorg for dem som sliter. Går man dem nærmere etter i sømmene, forstår man at idealismen står i selvrealiseringens eller egenforherligelsens tjeneste. Vedlikehold av idealiserte selvbilder står i fokus. En vellykket fasade betyr mer enn å framstå som et sant menneske med styrker og svakheter.

Verdimessige værhaner

I noen tilfeller framstår kristen-narsissistene som verdimessige værhaner eller kameleoner. Brått og uventet kan de skifte teologiske standpunkter. Dette skjer når det er opportunt å gjøre det, f.eks. når en jobbmulighet dukker opp, foran et karrieresprang eller når egen popularitet står i fare. Eller kanskje de vakler fram og tilbake fordi de vil gjøre så mange som mulig til lags. Før eller siden faller de ned på et av skalaens ytterpunkter; som regel på popularitetens solside.  Det er selvsagt ikke ukristelig å skifte ståsted dersom man innser at man har tatt feil, men er det ikke grunn til å løfte øyenbrynene når tidspunktet for snuoperasjonen blir påfallende, eller når helomvendingen skjer uten en overbevisende begrunnelse? Slike personer får enten leve i fred av mediene, eller kanskje de blir løftet fram av de samme medier ved hjelp av bred og rosende omtale eller ved gode illustrasjoner på deres grenseløse raushet. Det totale fravær av kritiske motspørsmål er ofte slående.

Evige frilansere

Noen kristen-narsissister er evige frilansere. De er redde for å ta ansvar. De frykter for å bli muret inne av definerte organisasjonsstrukturer, som krever et minimum av forpliktelse, lojalitet og samhandling. De vil være frie. Blir de først en del av en struktur, forsøker de enten å ignorere spillereglene, endre dem, eller ved å rømme unna der det er mulig. De velger fight eller flight. De ønsker å bli sett og omfavnet, men vil nødig bli utfordret. Kritikk blir avvist som f.eks. sjalusi eller uforstand. Deres liv er en enestående signingsferd. De løper fra foredrag til foredrag, konsert til konsert, boklansering til boklansering, medieoppslag til medieoppslag, osv. De skygger unna ubehageliger og konflikter som krever personlig forsakelse og offer. De må for all del ikke oppfattes som ukule. Det er alltid enklest å være gratispassasjer eller å ri på stemningsbølger.

Orale personligheter og mangetydig budskap

Selv om kristen-narsisistene kan være tause og ydmyke der det er strategisk klokt, er de som oftest ekstremt orale. De tar ordet ofte og lenge og mener å ha innsikt i det meste. Alle andre har alltid noe å lære av dem. Snakketøyet og formuleringene er i orden. Men de flotte vendingene er vanskelige å analysere. For i morgen er taktikken annerledes. Nye floskler kan ha erstattet de gamle. Framtoningen er utpreget postmodernistisk. De kan være glatte som ål og vanskelige å få tak på. Engasjement og karismatisk utstråling overskygger innholdsmessig substans og kontinuitet. Følger man dem nøye over tid, får man behov for stille spørsmål ved deres integritet. Hvem er disse menneskene egentlig? Hva står de for? Man vet aldri hvor man har dem, eller er det kanskje nettopp det man vet?

Indre beredskap nødvendig

Kristen-narsissistene tar stor plass. De lar andre stå i kulden av den skygge de selv kaster. Mens de selv dyrkes som guruer, idoler, fagfolk og besserwissere, blir kanskje de største «kanonene»(for hvem personlig oppmerksomhet er mindre viktig) sjelden kontaktet eller oversett. Mediene utstyrer enkelte kristen-narsissister med gratis oppmerksomhet som kan være verdt hundretusener av kroner i markedsføringsmålestokk, og noen av dem er da også svært velstående. Hvor finner vi disse menneskene? Du finner dem på ulike arenaer. En behøver ikke å være mer konkret enn det. Poenget er heller ikke å henge ut navngitte enkeltpersoner, men å utvikle en indre beredskap til møter med slike mennesker. For de fleste av oss vil før eller siden møte dem og deres motto: «Vi skal vokse, de skal avta».

Gamle høvdinger og moderne kristen-narsissister

En må gjerne jamre seg over høvdingetiden. Enkelte høvdinger trengte også et publikum som gav næring til deres store ego. De kunne misbruke sin framskutte posisjon. Likevel var de fleste av dem vesensforskjellige fra dagens kristen-narsissister. De våget f.eks. å utfordre folkeopinionen ved å fronte upopulære standpunkter, selv om antall tema kunne være begrenset. De lot seg ikke, som dagens kristen-narsissister, styre av kulhetens tyranni, meningenes diktatur eller populismens markedskrefter. De tålte betydelige personlige belastninger for sannhetens og evangeliets skyld. En moderne kristen-narsissist ville ikke tålt det samme om det ikke samtidig var mulig å innkassere personlige gevinster. Når alt dette er sagt, må vi ikke glemme at dagens mediesamfunn er mer gjennomsiktig og i seg selv markedsorientert enn det som var tilfelle en generasjon eller to tilbake.

Manipulativt lederskap

Vi lever i en tid hvor mange er kritisk til, ja hypersensitiv overfor, sterke ledere. Dette er ofte svært berettiget. Det finnes mange eksempler på maktmisbruk. Men gjennomskuer man på tilsvarende måte kristen-narsissistenes listige framtoning? Disse lederne kan i utgangspunket virke veldig tiltalende. De kan framstå som både demokratiske, folkelige og kule. Men forstår massene og mediene at de fungerer som livsviktige forsyningslinjer i den selvdyrkende narsissists manipulative tjeneste? La oss håpe at kristenheten evner å avsløre denne type ledere, for de tilbyr ingen hjelp til å «ta hver tanke til fange under lydigheten mot Kristus». I stedet for fokus på kristentroens kilde og sentrum, snur de oppmerksomheten på seg selv, eller rettere sagt: på seg selv alene. Derfor er de slett ikke forbilder for tenåringer som bruker timer foran speilet hver eneste dag og som sliter med tro, selvbilde og mellommenneskelige relasjoner.

Kontekstualisering og kristen etterfølgelse

Det er blitt sagt at kirkens største utfordring i tiden framover er det kristne budskapets kontekstualisering.  Det er mye sant i dette. Er man ikke i stand til å relatere det uforanderlige evangelium til utfordringene i de foranderlige samfunnskontekster, kan det bære galt av sted. Når det er sagt, har nok den kristne kirke, særlig i vesten, en kanskje enda større oppgave. Denne går på lederes og lekfolks evne til å identifisere hva som er rett lære ut fra Bibelen, og ikke minst viljen til å stå for den på ulike arenaer. Koste hva det koste vil. Forfulgte kristne i andre land er villige til å «miste seg selv» (rett forstått), ta sitt kors opp og følge Ham. For de vet at saltet kan lett miste sin kraft og at en fort kan stå i fare for å snakke usant om livet, om seg selv og hva som er tilværelsens dypeste mening.

Først publisert i Dagen Magazinet, 9.juli 2007

Gå til innlegget

Redaktør går av

Publisert over 11 år siden

Fædrelandsvennens redaktør, Hans Christian Vadseth, gikk av på dagen etter drøyt to år i redaktørstolen. Dette er høyst oppsiktsvekkende.  Slikt skjer ikke ofte. Det er også beklagelig. Vadseth er en erfaren og dyktig mediemann som har fått gode skussmål overalt der han har vært.

Interne forhold i avisen angis som grunnen til at Vadseths valgte å gå av. Uten at en har innblikk i alt dette, må det ha vært nokså graverende forhold. For redaktører flest er vanligvis svært tykkhudet. Vadseth er sikkert ikke et unntak i så måte. Men nå har han altså fått nok av det han omtaler som ”ukultur.”

I mine sju år på Sørlandet var det noe som ofte forundret meg. Mens befolkningen i andre deler av landet satte stor pris på sin regionavis, hadde mange sørlendinger sin avis langt opp i vrangstrupen. Om dette skyldtes den skarptskyttende ex- redaktør Finn Holmer Hoven ene og alene, er ikke godt å si, men mange trakk i hvert fall et lettelsens sukk da han ble erstattet med Vadseth. Nå må Fevennen ut på redaktørjakt igjen. Jeg tror ikke folk står i kø for å overta jobben som kaptein på skuta. Eller kanskje det er det det er?

Så langt jeg kan se, har Vadseth vært en svært profesjonell redaktør. Det har også landsdelens kristne fått oppdage. Selv om Vadseth regner seg som personlig kristen, praktiserte han ikke en snill og ukritisk kirkejournalistikk. Det er bra. Det journalistiske håndverk tillater ikke slikt. Samtidig ble ikke kristne håndtert verre en andre slik de så absolutt ble av Holmer Hoven, som hadde nese for alt som luktet kristenmannsblod. Ja, og så for alt som hadde med de kongelige å gjøre naturligvis.

Hvorfor skriver jeg dette? Jeg synes det er lite kritisk journalistikk å spore både her og der i kjølvannet av redaktørens avgang. Hva har skjedd? Kan vi få vite noe mer om dette?  Jeg opplever at landets aviser er litt for tause, eller rettere sagt knappe. Er det fordi de har tatt parti med de tillitsvalgte i Fædrelandsvennen, eller er det fordi de synes hele saken er delikat? Det er nokså tankevekkende at topptillitsvalgte i Schibsted går ut og refser redaktøren for en annen avis uten at de gir inntrykk av å ha satt seg grundig inn i saken. Vet de mer om interne forhold enn folk flest? Eller er det en slags kollegasolidarisk ryggmarksrefleks som slår ut enten en har en god eller dårlig sak? Jeg bare spør i min uvitenhet…

Gå til innlegget

Raus og romslig nestleder

Publisert nesten 12 år siden

De fleste i KrF ser vel forskjellen på å være menighet og politisk parti. Teokratisk tenkning har dårligere vilkår i Norge enn blant enkelte ”Evangelicals” i USA. Det er bra.

Men innebærer dette at det er vanntette skott mellom teologisk og politisk tenkning? Jeg tror ikke det. I hvert fall ikke om en ønsker å kalle seg et ”kristent idéparti. ”

Inger Lise Hansen har kanskje  ikke skjønt dette. Hun ønsker seg større ”raushet” og ”romslighet” (jf. http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article3493759.ece). Det gir grunn til å spørre: Raus og romslig i forhold til hva?  

Raushet og romslighet er i seg selv meningsløse begreper. Like meningsløse som begrepet liberal. Liberalisme-begrepet (latin. Liber= frihet) innebærer en frigjøring fra noe, men sier i seg selv ikke hva dette består i. Er det frihet fra et konkret definert ståsted eller fra ethvert utgangspunkt?

Jeg kunne tenke meg å utfordre Inger Lise Hansen på følgende spørsmål:

  1. Hvordan definerer du ”det kristne verdigrunnlaget?”
  2. Hva innebærer det ”å dele det kristne verdigrunnlaget?”
  3. Hvordan definerer du raushet og romslighet i forhold til dette verdigrunnlaget? Er det kristne verdigrunnlaget i seg selv det motsatte av raushet og romslighet?

Jeg forventer at hun er i stand til å besvare disse spørsmålene. Hvis ikke bedriver hun en type retorikk som er mer tåkeleggende enn klargjørende. Klarer hun ikke å besvare dette, blir raushet og romslighet populistiske redskaper som ikke er egnet til annet enn å illustrere hvordan en kan gjøre seg mest mulig spiselig for flest mulig og hvor andre med ett opplever seg uspiselige.

Gå til innlegget

Konturene av et kristent universitet?

Publisert nesten 12 år siden

”Konturene av et kristent universitet?”

Av Hans Aage Gravaas,

Rektor ved Fjellhaug Misjonshøgskole

Generalsekretær i Normisjon, Rolf Kjøde, ”ser konturene av et kristent universitet.” Det er siste nummer av Hilsen (meldingsblad for NLA) som melder dette. Saken slås også opp i dagspressen (jfr. DM og VL 26/1). Om dette er generalsekretærens personlige drøm, Normisjonens strategi, eller NLAs kongstanke, er ikke godt å vite. Kjødes tanker gis i alle fall stor plass i første nummer av NLAs meldingsblad etter fusjonen.

Å bli universitet er ikke gjort med et pennestrøk. Det kunne våre to nyeste universiteter i Agder og Stavanger sikkert sagt mye om. Interesserte lesere kan konsultere nettsidene til Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (http://www.nokut.no) hvor kriteriene for akkreditering av studier, høgskoler, vitenskapelige høgskoler og universiteter listes opp.  Universitetene skal for eksempel ha en stabil forskerutdanning og selvstendig rett til å tildele doktorgrad på minst fire fagområder. Ingen norsk privat høgskole med unntak av BI er pr. dato i nærheten av dette. En må nok svi av betydelige ”Normisjonskroner” og ”andre kroner” for å få dette til. Spørsmålet er om det er verdt det. Jeg for min del tror ikke det slik landskapet ser ut i dag.

 

Samarbeid mellom små høgskoler er noe annet. Dette har en gode erfaringer med. Fjellhaug Misjonshøgskole er en institusjon med røtter tilbake til 1898. Misjonshøgskolen i Stavanger har en enda lengre historie. Begge disse institusjonene har arbeidet med temaer som misjon, teologi, interkulturelle relasjoner, religionsstudier, bistand og lederopplæring i svært lang tid, ja lengre enn andre private. Disse to institusjonene har nok aldri oppfattet hverandre som konkurrenter, men har hatt punktsamarbeid på områder der en har funnet dette naturlig.

 

Stjernø-utvalgets rapport synliggjør noen av de utfordringer som små institusjoner har. Det finnes flere økonomiske og administrative gevinster med fusjoner, i noen tilfelle også faglige. Men er alt sagt med dette? Staten støtter de kristne høgskolene økonomisk slik at de i likhet med de statlige skal bidra inn i mot et definert samfunnsmandat. Kristne private høgskoler er likevel noe mer. De ble opprettet på et definert livvsynsmessig og ideologisk verdigrunnlag og som et alternativ til annen utdanning. Den nye universitets- og høgskoleloven av 2005 tillater høgskolene å definere et slikt verdigrunnlag, men staten betaler ikke for dette. Ideologien må institusjonene og deres eiere i stor grad betale for selv.

 

Eierne og institusjonene må selvsagt arbeide for en god og hensiktsmessig drift, men må ikke glemme det oppdrag og det grunnlag som deres eksistens var opprettet på. Det finnes eksempler på institusjoner – norske eller internasjonale – som i sin tid ble opprettet som en reaksjon på den liberale teologi, men som gradvis har vokst seg vekk fra sitt utgangspunkt. Økonomisk, administrativ og faglig suksess er nemlig ikke de eneste parametre som verdibaserte institusjoner skal måles på. Det finnes faktisk også eksempler på at ”small is beautiful.” Store institusjoner, basert på komplekse eierkonstellasjoner og preget av de særegenheter som disse måtte trekke med seg, bidrar ikke nødvendigvis til en samlende visjon.

 

En av de største trusler mot kristne høgskolers eksistens er, slik jeg ser det, at de motarbeider hverandre ved å spise seg innpå hverandres fagområder. At noen av institusjonene også har helt eller delvis samme eiere gjør ikke saken lettere. En kan fort gi med den ene hånden og ta med den andre. Styret for Fjellhaug Misjonshøgskole vedtok i fjor en strategi for veien videre. Denne strategien innebærer ingen fusjonsplaner, men gir rom for ulike former for samarbeid både nasjonalt og internasjonalt. Dette er noe vi nå er i ferd med å konkretisere. Vi stenger på ingen måte døren for samtale med kjente og ukjente aktører om samarbeid om studietilbud, lærer- og studentutveksling, forskning osv. Dette er noe en bør sette seg ned for å prate om ansikt til ansikt og ikke i avisene. Enhver form for samarbeid forutsetter imidlertid at samarbeidspartnerne får noe igjen for samarbeidet og at deres verdigrunnlag, oppdrag, profil og visjon kommer styrket ut. Utdanningspolitiske kolonialiseringsprosjekter initiert av store og mellomstore brødre er nok ikke medisinen som skal til for å friste mindre brødre (som i noen tilfelle er de eldste!) med på laget.

*

Denne artikkelen vil bli publisert i sin helhet i Dagen Magazinet, fredag 29.januar, og i forkortet versjon i Vårt Lands papirutgave samme dag.

 

 

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere