Hans Aage Gravaas

Alder: 60
  RSS

Om Hans Aage

Daglig leder for NORME - Norsk Råd for Misjon og Evangelisering. Doktorgrad (PhD) i Intercultural Studies fra Trinity International University. Cand. Theol fra MF.

Følgere

Drillo-syndromet

Publisert over 11 år siden

Drillo-syndromet

Illustrasjonsfoto: Det er Drillo-feber i Norge
Det er Drillo-feber i Norge. Nok en gang er folks oppmerksomhet rettet mot den gamle “raddisen” fra plankebyen. Et fotball-Norge, som nå en god stund har vært nesten likegyldig til landslagsfotball, sitter igjen som klistret foran TV-skjermen. Etter Drillos comeback i 2009, har han rukket å sette fotballstorheter som Tyskland, Frankrike og Portugal på plass, og, som om ikke dette er nok, topper Norge tabellen i sin gruppe i EM-kvalifiseringen.

Hva er hemmeligheten bak “fotballprofessorens” suksess? Svaret er ikke enkelt. La oss se litt på hans bakgrunn:

Egil Roger (“Drillo”) Olsen (f.1942) har allsidig erfaring. Som ung spilte han selv fotball for Sarpsborg, Frigg, Vålerenga, Østsiden og spilte 16 kamper med flagget på brystet. Navnet Drillo fikk han i sin tid som spiller i Vålerenga p.g.a. sin iver etter å drible. Pussig nok er verken dribling eller tekniske ferdigheter det som har preget hans trenergjerning. I denne sammenheng har han syn for det enkle.

Egil Olsen har topp trenerutdannelse, UEFA Pro Lisens, og har i tillegg til herrelandslaget trent en rekke klubb- og aldersbestemte landslag. Han har hovedfag i idrett fra Norges Idrettshøyskole (NIH), og har siden han avsluttet sine studier i 1974 undervist på NIH, med noen korte avbrekk innimellom.

Mens Drillos resultater som klubbtrener har vært varierende, har hans suksess med landslaget vært enorm. I sin første periode somlandslagstrener (1990-1998) klarte han å bringe Norge til VM to ganger. Seirene over England og Brasil er uforglemmelige fotballminner. Da Drillo gav seg som trener, gikk det raskt nedover med landslaget. En erfaren og dyktig trener som Åge Hareide, som hadde ført både norske, svenske og danske klubber til seriegull, klarte ikke å matche Drillos suksess med landslaget. Nå kan dette skyldes mange ting. Alt kan ikke settes opp på en formel, men mange vil vel mene at Drillo hele veien har valgt det enkle og sikre framfor det brilliante og usikre. Han har organisert sitt lag ut i fra de ferdigheter spillerne har og ikke ut fra hva han skulle ønske de hadde. Drillo er en utpreget taktiker. Han er opptatt av hvordan han kan vinne.

I 2009 gjorde han altså comeback. Skeptikerne var mange. Gikk norsk fotball med ryggen mot framtiden? Pipa skulle få en annen lyd da Drillo fortsatte der han slapp. Landslaget begynte med en gang å vinne. Og begeistringen i laget er tilbake. Når internasjonalt erfarne spillere som John Arne Riise og John Carew forteller at det aldri har vært morsommere å spille på landslaget enn nå, må vi tro dem. Dette er karer som har spilt mesterligafinale og som har vært med på det meste.

Mange har fokusert på taktikeren og strategen Drillo. Når Jan Åge Fjørtoft, som var med i Drillos første periode, fremhever Drillos lagbyggeregenskaper framfor spillesystemer og taktikk, er dette også et interessant perspektiv. Er miljøbyggeren og pedagogen Drillo blitt undervurdert i forhold til taktikeren og systemoperatøren? Jeg tror kanskje det. Folk som kjenner han sier at han gir enkle beskjeder, bruker tid på enkeltpersoner og er opptatt av miljøfaktoren. Ex-kaptein Rune Bratseth og sjef Drillo var “på to forskjellige planeter” hva tro og livsfilosofi angikk, men de hadde gjensidig respekt for hverandre. Bratseth satte pris på mannen i støvler, velsignet fri for staffasje og primadonnanykker.

På en måte er det dødsens kjedelig å høre på Drillo. Samtidig er det noe befriende folkelig med han. Det er en ting jeg alltid har lurt på. Hvorfor lyktes Drillo aldri helt da han trente klubblag? Mens Nils Arne Eggen trente RBK til gull etter gull, ja som også maktet å trene Moss (!) til seriegull i sitt “friår” i 1987, maktet Drillo aldri noe tilsvarende. Nils Arne på sin side gjorde vel egentlig aldri noen god figur som landslagstrener sammen med Kjell Schou Andreassen i 1974-1977. Sånn kunne vi fortsatt. Åge Hareide kunne, i motsetning til Drillo, vise til meget gode klubbtrenerresultater, men ikke med landslaget. Svaret er på spørsmålet er ikke gitt. Å lede en prestasjonsgruppe som landslaget er tydeligvis noe annet enn et klubblag.

Illustrasjonsfoto: 2010 er "gamlingenes år". Også Nils Arne Eggen er tilbake i manesjen.

2010 er “gamlingenes år”. At Drillo og Eggen gjør alle kritikere til skamme er morsomt. Eggen forlater RBK ved sesongslutt. Med all respekt for mannen og hva han prestert både før og nå, tror jeg at det er klokt at hans epoke går mot slutten. Jan Jönson blir en god erstatter. At Drillo gir seg i 2012 er også forståelig. Han blir erstattet av en person som har hatt suksess som klubbtrener, Ståle Solbakken. Om han får suksess med landslaget, gjenstår å se. At han i sin tid som trener i FC København sier at han “hater” Norges beste lag, er ikke det beste signalet for oss trøndere, men vi har vi noen gang opplevd at bergensere, moldensere eller “Ex-kanarifugler” har elsket “de svarte kvite”? Sjalusi er vanskelig å hanskes med for de fleste mennesker…!

Men det var Drillo denne artikkelen handlet om. Nå håper vi at han forbereder seg godt til å møte danskene i mars. Etter mange års spydigheter om “norske bjergaper” kunne det vært greit å sette de danske drænge på plass…
Gå til innlegget

Fredspris, demokrati og ytringsfrihet

Publisert over 11 år siden

Illustrasjonsfoto: Nobels fredspris er en av de fem priser som ble opprettet av svensken Alfred Nobel i hans testamente av 27. november 1895. Den deles ut av Den Norske Nobelkomite. Prisutdelingen har siden 1990 foregått årlig den 10. desember i Oslo Rådhus. I går ble det gjort kjent at årets pris går til kinesiske Liu Xiabo

---

Vern om ytringsfriheten er viktig i et demokratisk samfunn. For dersom ytringsfriheten ikke lenger er en rettighet som gjelder alle, men bare segmenter av samfunnet, da har vi ikke lenger et folkestyre (demokrati), men et “fåmannsvelde” (oligarki) hvor den politiske makten er samlet hos en liten gruppe mennesker.Demokrati er ikke det samme som fravær av styre (anarki), men innebærer at folket selv velger på fritt grunnlag hvem som skal representere dem i riksforsamling og regjering. De folkevalgtes makt er imidlertid ikke ubegrenset. De står til ansvar for det folk som har valgt dem og kan kritiseres, utfordres og vrakes når folket selv vil.

I tillegg til retten til folkets rett til å velge sine egne ledere, omfatter demokratiet også andre rettigheter som må vernes og beskyttes: Ytringsfrihet, tros- og religionsfrihet, forsamlings- og organisasjonsrett, eiendomsrett, politisk frihet og likeverd.

Årets fredsprisutdeling til den kinesiske demokratiforkjemperen Liu Xiabo er en sterk markering av ytringsfrihetens betydning i verdenssamfunnet. Tildelingen er modig og god, og det er ingen grunn til å bøye av for kinesisk press eller motstand, som helt sikkert vil forekomme i etterkant av tildelingen. Et tradisjonsrikt kinesisk samfunn i vekst og utvikling har rett til å holde fast ved sine tradisjoner og kulturelle særtrekk, som i noen tilfelle er helt på tvers av hva den øvrige verdens. Men å systematisk begrense befolkningens ytringsfrihet, tros-og religionsfrihet osv. går ikke i lengden. Heller ikke i den folkerike stormakt Kina.

Fredspristildelingen til Liu Xiabo betraktes av kineserne som inngripen i interne anliggender. Saken er ikke så enkel. Et folk som systematisk holdes nede er så absolutt en sak for verdenssamfunnet. At en politisk uavhengig Nobel-komite tildeler denne prisen gjør at en ikke uten videre kan si at dette er en politisk maktkamp eller interessekonflikt mellom to parter. Nobelkomiteen har i mange år beveget seg på kryss og tvers av nasjonale, kulturelle, religiøse og politiske skillelinjer.

Pristildelingen bør ikke ledsages av økt aggressivitet overfor kinesiske myndigheter, men heller etterfølges av invitasjon til samarbeid og dialog med kineserne på en måte som både viser fasthet overfor menneskerettighetshensyn og viser et tydelig ønske om at en vil det kinesiske folk vel. En eventuell løslatelse av Liu Xiabo ville være en seier for verdenssamfunnet og et tegn på at kineserne virkelig ønsker samarbeid og dialog med den øvrige verden.

Fredspristildelingen er også en påminnelse for oss nordmenn over hvor viktig ytringsfriheten er i vårt samfunn. Norsk Presseforbunds “Vær Varsom Plakat” understreker pressens sentrale rolle i denne sammenheng: (http://presse.no/Pressens_Faglige_Utvalg_PFU/Var_Varsom-plakaten/ ):

1. Pressens samfunnsrolle
1.1. Ytringsfrihet, informasjonsfrihet og trykkefrihet er grunnelementer i et demokrati. En fri, uavhengig presse er blant de viktigste institusjoner i demokratiske samfunn.
1.2. Pressen ivaretar viktige oppgaver som informasjon, debatt og samfunnskritikk. Pressen har et spesielt ansvar for at ulike syn kommer til uttrykk.
1.3. Pressen skal verne om ytringsfriheten, trykkefriheten og offentlighetsprinsippet. Den kan ikke gi etter for press fra noen som vil hindre åpen debatt, fri informasjonsformidling og fri adgang til kildene. Avtaler om eksklusiv formidling av arrangementer skal ikke være til hinder for fri nyhetsformidling.
1.4. Det er pressens rett å informere om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold. Det er pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle.
1.5. Det er pressens oppgave å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre.


Fredsprisutdelingen reiser også andre spørsmål, som, for eksempel, hvordan en skal gjøre bruk av ytringsfriheten i et multikulturelt og pluralistisk samfunn.Ytringsfrihet er ikke det samme som ytringsplikt. Det er alltid en vurderingssak å vite når det er klokt å gjøre bruk av sin ytringsrett og hvordan. Vi har i lang tid hatt en debatt om trykking av Muhammed tegningene både i norsk og utenlandsk presse. Jeg har hele veien vært av den oppfatning at det var uklokt å trykke disse tegningene, selv om jeg vil kjempe med nebb og klør for mediehusenes rett til å trykke dem. Jeg mener at trykkingen av disse tegningene først og fremst var uttrykk for harselas og provokasjon. En slik bruk av ytringsfriheten bidro ikke til en sunn og konstruktiv tros- og livssynsdebatt og kritikk som også muslimer må finne seg i å være en del av og som er nødvendig. I stedet for samtale ble frontene enda skarpere. Ytringsfrihet og genuin respekt for annerledes tenkende henger sammen. Ytringsfrihet og harselas gjør ikke det.

Vi lever i sannhet i et utfordrende samfunn…

Gå til innlegget

"Kriselig flokeparti"

Publisert over 11 år siden

Kristelig folkeparti er “Kriselig flokeparti”, hevdet Aftenpostens kommentator Håvard Narum i går.  Avisen viser til synkende oppslutning og en partileder med frynsete tillit i egne rekker. Det hersker en iskald front mellom Dagfinn Høybråten, Dagrun Eriksen og Inger Lise Hansen, får vi høre, og penger er brukt på ekspertise på konfliktløsning og kommunikasjon.

Gårsdagens oppslag i Aftenposten bygger på anonyme kilder. Feigt, sier ex-leder Kjell Magne Bondevik, som rykker ut i forsvar for sin etterfølger etter fem års politisk dvale. I likhet med Dåvøy, Hareide og Syvertsen kjenner han seg ikke igjen i negativ omtale av Høybråten lederstil.  –De burde stått fram med fullt navn om de mente dette, fortsetter Bondevik.

Her er det sikkert mye som kunne ha vært sagt:

Synkende oppslutning over tid bør selvsagt føre til selvransakelse. Politisk innhold, strategi og kommunikasjon bør drøftes. Topplederens og det samlede lederteams rolle bør også evalueres. Spørsmålet er likevel når og hvordan nå som  Dagfinn Høybråten ganske overraskende i kveld har varslet sin avgang.Han bedyrer at avgjørelsen var tatt i 2008 og at det ikke har noe med den pågående debatt å gjøre.

De anonyme kilder som lar informasjon av denne type sive ut til pressen er tidligere aktive i partiet, tror Hans Olav Syvertsen. Jeg tror han har rett. Jeg har faktisk selv møtt folk av denne sorten hvor de i uformelle sammenhenger fritt deler negativ informasjon om dagens KrF-leder. Jeg har valgt å ta dette med en klype salt da flere av disse er ex-ledere på ulikt nivå som nok går med en skuffelse av at de selv aldri nådde helt opp i maktens tinder eller var dumpet underveis. Derfor har de behov for å gi Høybråten et horn i siden.

Hvordan en skal tolke dagens intervju med Ingebrigt Sørfonn er derimot godt å si. At vi også her kan med en skuffet ex-leder er godt mulig.Han ble nylig vraket som stortingsrepresentant for KrF Hordaland. Samtidig kan vi ikke avfeie han så enkelt. Sørfonn er en sympatisk, smålåten og ytterst lojal politiker som vil alle vel og som sjelden slår på stortromma. Derfor svir det kraftig når han med såpass kraftige skyts angriper Høybråtens lederstil. En kan rett og slett ikke tro at denne mannen farer med løgn. Det må være noe rett i det han sier.

Høybråten går nå av. Partiets ledelse og profil bør drøftes. KrF bør ikke la Høybråten være det eneste fokus for evalueringen. Heller ikke den øvrige ledelse bør slippe unna når evalueringen av partiets krise skal gå i gang. Det vil bli feil om Høybråten ene og alene skal få skylden for partiets problemer.

Det blir ofte sagt at en leder bør spille sine medarbeidere gode. Det er sant. Men for å bruke fotballterminologien videre: Hva gjør man når enkeltspillere ved jevne mellomrom legger inn sklitaklinger på lagkapteinen eller andre medspillere, stiller seg ute ved cornerflagget og vil ha ballen for seg selv, eller spiller ballen til motspillere i angrepsposisjon? Det er farlig når medarbeidere blir "motarbeidere". Lagkaptein Høybråten har hatt slike medspillere å hanskes med. Inger Lise Hansen har vært den vanskeligste. Jeg håper at Inger Lise Hansen ikke får fornyet tillit ved neste korsvei. Hun har vist at hun ikke har de egenskaper som en samlende leder skal ha. Selv om hun av mange oppfattes som et friskt pust, er det aldri godt å vite hva hun egentlig står for. Ja, etter hennes hopp og sprett i media, er det vel heller ingen som vet om hun vil være lojal i forhold til det partiprogram som velgerne velger henne inn på.

Hvem skal ta over etter Høybråten? Spørsmålet er vanskelig. Problemet er at det ikke finnes noe opplagt alternativ. Verken Inger Lise Hansen eller Dagrun Eriksen har det format som en toppleder bør ha. Knut Arild Hareide er en mulig kandidat, men heller ikke han er en opplagt kandidat. Ingen kan frata han at han er en ledertype, men jeg har opplevd han som noe utydelig og "politisk korrekt" i enkelte spørsmål. Hans Olav Syversen nevnes som en mulighet, men er foreløpig et nokså ukjent og ubeskrevet blad for mange av oss. Uansett blir det spennende å se hva som skjer.

Gå til innlegget

Akademisk arroganse!

Publisert over 11 år siden

Saklig meningsutveksling mellom engasjerte samfunnsdebattanter er som oftest berikende. Usaklig meningsutveksling er det derimot ikke. Universitetslektor Anne Kalvigs hersketeknikk og utilslørte forsøk på karakterdrap og faglige devaluering av Hanne Nabintu Herland  i VG (http://vgdebatt.vgb.no/2010/09/23/240/) er for meg et eksempel på sistnevnte.

Vi oppfordres til å slutte å lytte til Herland. Jeg for min del vil forbeholde meg retten til å lytte til hvem som helst når jeg vil. Herland er en svært aktiv skribent, og jeg veksler mellom å være i varierende grad enig og uenig med henne alt etter hva hun uttaler seg om. Slik må det være. Det er argumentene som teller og ikke hvem som uttaler seg. For meg har Kong Salomo og Jørgen Hattemaker samme verdi.

Kalvig bryr seg tydeligvis ikke om å lytte til argumenter. Hun liker ikke det hun hører og går derfor til frontalangrep mot en meningsmotstander med de midler hun har for hånden. Det at Herland ikke er universitetsansatt er tydeligvis et kjernepunkt for henne. Vel, jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte av slik tale. Er det slik at en må være universitetsansatt for å kunne gi konstruktive bidrag til samfunnsdebatten, da står vi overfor en arroganse som en skal lete lenge etter! Dessuten har ikke Kalvig all verden å slå i bordet med selv i forhold til den hun forsøker å devaluere. Hun befinner seg ikke særlig høyt i det akademiske universitetssystem som hun mener er en forutsetning å være en del av for å kunne være en samfunnsdebattant som det er verdt å lytte til. Hun titulerer seg som lektor og har derfor, i likhet med Herland, ikke doktorgrad i religionsvitenskap, men kun mastergrad eller hovedfag.

Religionsviteren Kalvig er like mye kjønnsforsker som religionsviter. At Herland kanskje kan ha provosert henne med sine utfordrende synspunkter på kjønn og seksualitet burde ikke overraske. Men burde ikke hun, som selv tydeligvis ønsker å fremstå som særdeles faglig kompetent, ty til saklige argumenter i stedet for hersketeknikker, stigmatisering og forsøk på faglig devaluering av motdebattanten? Om Kalvig, som selv stod på partiet Rødts stortingsvalgsliste i Rogaland, skulle finne grunn til å sette spørsmålstegn ved Herlands faglighet fordi hun i sin bok «Alarm »og andre steder utfordrer sosialistisk samfunnssyn, etikk og religionsforståelse, ville heller ikke dét være særlig overbevisende om så var tilfelle.

Anne Kalvig angriper pressen for å lytte til Herland og ber om at den retter blikket et annet sted. Det høres ut som at hun anbefaler seg selv: «Der finnes mange oppegående mennesker i dette landet med en master i religionsvitenskap, som til og med har skrevet om emner som er aktuelle for å uttale seg om nyreligiøsitet og alternativ spiritualitet». Det er greit å hevde at pressen kan ha mange gode kilder å velge mellom, men det blir «too much» når hun arrogant avviser andres perspektiver ved hjelp av bl.a. følgende stigmatiserende kraftsalve: «Vi får håpe hennes grove uttalelser om prinsessen kan gjøre det, og at media generelt snart kan sniffe inn svovellukten av Herlands kristenreaksjonære fanatisme og forholde seg bevisst til denne. Vis såpass respekt for folks ønsker om kunnskap og innsikt, og for fagtradisjoner generelt, at dere slutter å bruke Herland som «ekspertkommentator».

Jeg har såpass tiltro til den norske journaliststand at den selv finner de kilder den har bruk for. Den trenger ikke Anne Kalvigs hjelp og rådgivning. En kritisk og oppegående presse bidrar ikke velvillig til sensur av andres synspunkter,  men til saklig meningsutveksling og konstruktiv debatt.

Gå til innlegget

Vårt Land i konflikt med Ystebø

Publisert over 11 år siden

Norge I Dag redaktør Bjarte Ystebø går til angrep på Vårt Land:

http://www.vl.no/kristenliv/article62092.zrm

Ystebø reagerer på VL-redaktør Helge Simonnes`artikkel om Oasebevegelsens relasjon til Jan Hanvold og TV Visjon Norge. Ystebø må gjerne markere sin uenighet, både i og utenfor egen avis. Det har han full rett til. Men når jeg leser det han skriver fristes jeg til å spørre: Kan det hende at han kunne ha trengt litt avkjøling eller en tur i skogen før han satte seg til tastaturet?

Beklager, Ystebø. Dette henger ikke på greip. Jeg kan ikke følge deg her. Jeg er for ytringsfriheten og er glad for at vi har mange aviser i Norge. Jeg ønsker også deg og din avis alt godt. Jeg er også glad når mediene evner å kritisere hverandre ved jevne mellomrom. Likevel må et innlegg inneholde et minimum av saklighet. Det gjør ikke ditt innlegg. Du må tåle kritikk mot deg og dine teologiske kamphaner uten at du alt for raskt inntar offerrollen, tar åndskampmetaforen i bruk og beskylder en avisredaktør (og kristen broder) for sensur! Slå gjerne hardt tilbake! Det tåler Simonnes! Det tåler de fleste avisredaktører. De er nemlig ganske tykkhudede.  Men la synspunktene underbygges av gode resonnementer og respektfull språkbruk. Hadde du gjort dette, hadde artikkelen din garantert stått på trykk! Verken Vårt Lands eller Dagen Magazinets spalter er da preget av sensur!

Jeg sier ikke dette bare fordi jeg som konservativ luthersk kristen plasserer meg et stykke unna dine karismatiske venner på kristenhetens ytterste høyrefløy. Nei, dette handler om noe helt annet. Jeg har selv debattert med mange meningsmotstandere som står langt fra meg i meninger, men de fleste av disse mine meningsmotstandere har opprettholdt en debattstandard som gjør at jeg i de fleste tilfelle har opplevd diskusjonene som konstruktive.

Vel, dette er min mening om denne konflikten. Men hva mener Verdidebattens venner?

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere