Hans Aage Gravaas

Alder: 60
  RSS

Om Hans Aage

Daglig leder for NORME - Norsk Råd for Misjon og Evangelisering. Doktorgrad (PhD) i Intercultural Studies fra Trinity International University. Cand. Theol fra MF.

Følgere

Anstendig debattnivå

Publisert over 6 år siden
Sverre Avnskog – gå til den siterte teksten.
Det er ikke det å ha økonomiske beregninger i seg selv som er å krenke menneskeverdet, men hvordan man benytter beregninene.

Nettopp! Problemet oppstår om man gjør hyppigere bruk av kalkulatoren i noen spørsmål og overfor utvalgte grupper mennesker (som f.eks. flyktninger).

Du har ellers rett i at det finnes ulike måter å hjelpe på, uten at jeg vil være enig i at den ene måten nødvendigvis utelukker den andre. Leser du nøye det jeg skriver, ikke minst mot slutten av kronikken, vil du se at jeg gjør rede for noen tanker om mulige tiltak. Disse er komplementerende, ikke motstridende. Ellers vil jeg berømme deg for et anstendig debattnivå. Det samme kan ikke sies om alle andre.

Gå til kommentaren

Moralisme og likegyldighet

Publisert over 6 år siden

Avnskog:

«Moraliserende» … dette er tydeligvis blitt et fy-ord i norsk samfunnsdebatt! La meg i alle fall få lov til å hevde at det handler om et svært viktig etisk spørsmål når «verdens rikeste land» vurderer sitt bidrag til en av vår tids største humanitære katastrofer. Det kommer vi ikke bort fra. Så får folk heller mene det er så moraliserende som de bare vil.

Jeg forsøker å kaste lys over bakgrunn og status for denne katastrofen og kommuniserer samtidig at også vi har et betydelig ansvar. Det angrer jeg ikke på. Ønsker vi å avskjære oss selv fra vårt globale ansvar, og gjemme oss vekk i et nasjonalistisk hjørne, er dette selvsagt mulig. Men det vil i så fall være et annet Norge enn det Norge jeg kjente da jeg vokste opp.

Jo da, budsjetter trenger vi, men når vi først skal vurdere hva vi har råd til, vil det også fort bli et spørsmål om hva vi har råd til å la være. Slike vurderinger kan fort ende opp i et spørsmål om gradert menneskeverd.

Hårstad:

Du har rett i at det historiske politiske bilde i Syria er komplekst og at også det norske samfunn har ment, sagt og gjort forskjellige ting i sakens anledning. En kan sikkert mene at det har vært utvist sterk «pasjon» i sakens anledning. Spørsmålet er likevel om denne pasjonen er sterk nok. Verdenssamfunnets manglende anerkjennelse av folkemordet på armenere, syrianere og grekere er det vanskelig å finne dekkende adjektiver for å beskrive. Likegyldig er etter min mening et nokså forsiktig uttrykk. Noe "dill" er det i alle fall ikke.

Gå til kommentaren

Stigmatisering - en fare

Publisert rundt 7 år siden
Solveig A. Wahl – gå til den siterte teksten.
Tør vi ta denne debatten? Kan jegsnakke fritt og åpent her uten å bli stemplet som politisk korrekt?

Jo da, du kan absolutt snakke fritt....

I mitt hovedinnlegg oppmuntrer jeg til å avstå fra å bidra til stigmatisering:

«En må kunne snakke fritt og åpent om islamismens utfordringer uten å bli stemplet som rasist, og vedkjenne seg muslimsk tro uten beskyldninger om å være terrorist.»

Dette er viktig av flere grunner:

For det første: Om alle typer innvandringskritikere automatisk stemples som rasister, vil all konstruktiv debatt om innvandring forstumme. Om «likt og ulikt» plasseres i samme bås blir det helt umulig å snakke balansert og sant både om innvandringens positive og negative sider. En vil heller ikke komme videre i bekjempelsen av de virkelig farlige miljøene, som med utgangspunkt i et uakseptabelt menneskesyn og suspekte raseteorier (direkte eller indirekte) oppmuntrer til vold og fremmedhat.

For det andre: Blir alle muslimer stemplet som terrorister, snakker en ikke sant om de mange moderate og fredelige norske muslimer. En vil heller ikke komme videre i den nødvendige bekjempelsen av representanter for islam-inspirert voldsbruk og terrorisme som nå finnes i hele Europa og som også ønsker å gjøre Norge til en plattform for sine destruktive aktiviteter.

Klarer en å unngå stigmatisering av «personer», har en større mulighet til å oppnå en konstruktiv debatt om «saken».

Flyttes oppmerksomheten fra person til sak, kan en f.eks. med enda større frimodighet og presisjon adressere det rasistiske «grumset» og fremmedhatet som dessverre finnes mange steder i det europeiske folkedypet, selv om det er en kjensgjerning at ingen kultur i verden er skjermet for grader av fremmedfrykt. Det ukjente er ofte truende, og dette må vi derfor kunne snakke åpent om.

Nazismen reflekterte et rasistisk menneskesyn. Dette menneskesynet dukker dessverre opp i ulike grader og former også i vår tid. Nazismen forsøkte å utrydde uønskede minoriteter og folk som tenkte annerledes enn dem selv. Dette menneskesynet, som ikke bare forekommer  bare her i vesten men også andre steder, må bekjempes.

Klarer en å unngå stigmatisering av muslimer, er det også større mulighet til å adressere de viktigste utfordringene som islam representerer. Diskrimineringen av annerledes troende er dessverre sterk utbredt i muslimske majoritetskulturer. Denne diskrimineringen fører ikke alltid til vold og terrorisme, men det er dessverre ofte at så også er tilfelle.

Mange muslimske majoritetskulturer fastholder en politisk teokratisk teologi, som reflekterer et minst like makabert menneskesyn som nazismens: Religiøse minoriteter i muslimske majoritetsland blir ofte - i likhet med muslimer som konverterer til annen tro - enten diskriminert, forfulgt, torturert eller drept. Vi har også mange eksempler på at dette tankesettet blir forsøkt gjort gjeldende når muslimer bosetter seg i en utenlandsk minoritetskontekst. For eksempel: En somalisk muslim som konverterte til kristen tro i her i Norge, måtte søke politibeskyttelse for å beskytte seg mot andre somaliere som bodde i samme område. De truet med å drepe han. Hans omvendelse ble ikke akseptert, fordi han angivelig vanæret både familien og islam.

Når franske pressefolk blir drept fordi de publiserer noe som en gruppe muslimer misliker, er det «more of the same stuff». Om vi ønsker alle mennesker vel, kan slikt ikke tolereres.

Europa er på kokepunktet. Det er mye å snakke om.

Gå til kommentaren

På frukten skal treet kjennes

Publisert rundt 7 år siden

Jeg har slett ikke stemplet deg som en «ufølsom elitist», men har derimot understreket at følsom ettertanke kan være på sin plass for oss alle i møte med brennende og engasjerte unge mennesker. Jeg har heller ikke uten videre sagt at du har skutt spurv med kanon, men har gjort oppmerksom på at en lett kan stå i fare for å gjøre det.

Det er ingen grunn til å snakke nedsettende om grasrotengasjementet. Mitt argument var at uten dette ville verken Digni eller Dignis medlemsorganisasjoner vært til, og uten dette vil heller ikke norsk frivillighet som sådan overleve eller utvikle seg i en ny tid. At gode intensjoner ikke løser alle verdens problemer er en helt annen sak. Akkurat dét tror jeg alle er enige om.

Jeg har enda til gode å møte noen som utelukkende betrakter sitt samfunnsengasjement som selvrealisering. Jeg har også til gode å møte noen som har et ensidig negativt syn på byråkrati. Jeg har derimot møtte svært mange som er skeptisk til et byråkrati som lever sitt eget liv eller som hindrer innovasjon eller engasjement utenfor opptråkkede spor.

Jeg er usikkert på om det uten videre er sant at «folk i stadig større grad ønsker å engasjere seg på egne premisser». Det må i så fall presiseres. Jeg tror mange er lyttende til konkrete behov som gitte mottakergrupper selv gir uttrykk for at de har. Nå kan det godt innvendes at «felt needs» ikke samsvarer med «real needs», men jeg er ikke sikker på at tunge bistandsaktører automatisk er så mye bedre når de på paternalistisk vis forteller folk hva som er godt for dem. Det kan med andre ord diskuteres hvem som er de reelle premissleverandører bak ethvert sosialt engasjement.

At det må stilles krav til de engasjerte, er opplagt. Spørsmålet er likevel hvem som definerer og innholdsbestemmer disse kravene. Min nokså gode historiske kjennskap til norsk misjon og atskillige prosjekter innenfor denne konteksten, gjør meg ikke alt for sikker på at de beste prosjektene nødvendigvis var definert av «distant armchair development experts or theorists». Jeg har også vært vitne til at gode prosjekter er blitt tatt livet av.

Mye mer kunne vært sagt om denne saken. Om dette har vært en særlig fruktbar debatt, vet jeg ikke. Jeg setter i alle fall for min egen del strek her. Jeg synes personlig det var et positivt signal at Vårt Land tildelte Petter Dass-stipendet 2014 til Anne Louise Hübert, uavhengig av hva såkalte bistandseksperter måtte mene. Så får vi vente å se hvordan dette utvikler seg. På frukten skal treet kjennes. Slik er det vel også i dette tilfellet.

Gå til kommentaren

Skyt ikke spurv med kanon!

Publisert rundt 7 år siden

Jeg har få innvendinger mot det du skriver, Kåre Eriksen, verken i dette innlegget eller i det forrige. Jeg deler de fleste av dine refleksjoner. Samtidig har jeg levd lenge nok til å være oppmerksom på faren for å skyte spurv med kanon. Følsom ettertanke er også på sin plass.

Hvordan ville norsk bistand vært hvis det ikke hadde vokst fram noen vågale kreative gründerne som Anne Louise Hübert? Hvordan hadde norsk bistand vært uten de frivillige organisasjonene? Hva var bakgrunnen for de organisasjoner og kirkesamfunn som Digni har som oppdrag å tjene?

Vi vet i dag hvordan det var. Små gnister ble til ild, og ild skapte brann. Starten var beskjeden. Det begynte i det små. Men noe av det begrensede ble grensesprengende. Misjons- og kirkehistorien som Digni er «født ut av», har mange eksempler på dette. Visjoner ble løftet fram av enkeltpersoner som hadde fått «se noe». Dette ble så sterkt for dem at andre måtte få del i det! Flere ble tent av deres begeistring. De sa til hverandre: «Vi vil gå i gang med å bygge»! (Nehemja 2,18). Så tok de fatt på det gode verket med full kraft. Tvilerne var sikkert godt representert også den gangen. «Vil dette gå bra? Gjør vi det på rette måten?»  Men heldigvis var det nok av dem som løftet blikket og sa: «Himmelens Gud vil la det lykkes for oss. Vi som tjener ham, vil gå i gang med å bygge.» (Nehemja 2,19).

Lekmannsbevegelsen og frikirkeligheten i Norge begynte som livsfriske grasrotbevegelser med sprudlende engasjement og stor begeistring. Deres arbeid var ikke en frukt av byråkraters verk, men av ivrige ildsjelers drømmer og inderlige ønske om å bære Guds visjon ut i livet ved å tjene sin neste. De var «sunnmøringer» i sjel og sinn …!

Får grasrotas drømmer gjennomslagskraft i vår tid? Eller har toppledere i kirke- og organisasjonsbyråkratiet fått for stor makt? Er det slik at ledernes egne tanker – nedfelt i storslåtte planer, ildfulle taler og ordrike strategidokumenter – tres nedover hodene på folk? Og er lederne selv så mye i lommen på den offentlige bistandsindustriens byråkrater og «policymakers» at det ikke er lov til å tenke en ny tanke?

Alle kirker, menigheter og organisasjoner trenger ledere. Ledernes oppgave er å støtte, lede og veilede. Svært ofte må ledere gå foran og vise vei, men minst like ofte er det en lederoppgave å bidra til å realisere de drømmer som grasrota har. Det er derfor viktig med et godt samspill mellom grasrot og ledelse. Ledere kan helt sikkert gå fortest alene, men de vil gå lengst om de går sammen med grasrota. Ledere må gjerne gå to steg foran, men det blir katastrofalt om de går de ti steg foran, eller bare følger sitt eget hode. Det er viktig å lytte.

Planer og ideer må ha bærekraft og forankring. Slagkraftige arbeidsfellesskap innen kirke og misjon ble til fordi det var mange mennesker som brant for samme visjon. Dette var et svært godt utgangspunkt. Problemene oppstod først på det tidspunkt hvor grasrota slapp hånden helt fra rattet og lot byråkratiet og lederskapet ta over. Brannen sloknet, og egne drømmer måtte vike for andres drømmer. Begeistring for noe kan ikke vedtas i menighetsmøter, styremøter, generalforsamlinger eller lederkonferanser. Begeistring må skapes og opprettholdes.

Nå er jeg fullt klar over at det er stor forskjell på de grasrotinitiativ som ble tatt for 50, 100 og 200 år siden og de krav og forventninger som stilles til moderne bistand finansiert av offentlige midler. Jeg oppfordrer slett ikke til «turistbistand» eller «veldedighet» som er mer opptatt av hjelpernes dårlige samvittighet enn av dem som skal hjelpes. Men er det rett å skjære alle under en og samme kam? Jeg tror ikke det. Seriøse og useriøse aktører lever side om side.

Frivillig sektor er avhengig av at engasjementet og trykket opprettholdes, og at nærheten til bistandsprosjektene ivaretas. Det blir ikke mye begeistring av kjedelige prosjektkataloger, kakediagrammer, budsjettkalkyler og hvor «utfasingsstrategiene» løftes høyere enn kulturell kompetanse, varige menneskelige relasjoner og gjensidig berøring.

Selv om jeg er glad for at norske organisasjoner får sin rettmessige og betydelige del av norske bistandskroner (det skulle for øvrig bare mangle!), er jeg svært bekymret over enkelte norske misjonsorganisasjoner som i alt for stor grad begrenser sin frihet og fleksibilitet ved å være alt for tungt finansiert av offentlige midler. Frivillighet må styrkes, og tette bånd mellom nord og sør må oppmuntres; til glede for begge parter. Den offentlig finansierte bistandsindustri kan faktisk i flere tilfelle være en hemsko på grunn av sin rastløshet og ensidige «task orientation». God misjonsbistand må ikke bare være «programorientert», men også relasjonell, om den skal gi varige resultater. Dette er likevel ikke ensbetydende med å holde lav faglig standard. Den bistand som har vært utført av små eller store misjonsorganisasjoner står ikke tilbake for noen i dette henseende! Det er heller ingen grunn til å tro at nye norske «organisasjonsplanter» eller initiativ automatisk vil bli dårligere.

Kompetanse er så mangt. Like mye som jeg betviler at profesjonelle bistandsaktører vet alt de bør vite om bistand, like mye betviler jeg at alle «amatører» har det som skal til. Det jeg derimot ikke er i tvil om, er betydningen av å etablere arenaer hvor grasrotengasjement og ungdommelig entusiasme kommer til sin rett. Ikke slik at ungdommen eller grasrota blir fortalt hva de bør tenke, men på måter hvor deres engasjement kobles til andres dyrt kjøpte erfaringer og kunnskap. Hvor mange av oss har ikke opplevd sannheten i skuespiller Espen Skjønbergs «statement» i TV-reklamen? «Erfaring er ikke noe du har, men som du får».

Gå til kommentaren

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere