Hans Aage Gravaas

Alder: 59
  RSS

Om Hans Aage

Daglig leder for NORME - Norsk Råd for Misjon og Evangelisering. Doktorgrad (PhD) i Intercultural Studies fra Trinity International University. Cand. Theol fra MF.

Følgere

Kjemper for fellesskapet

Publisert 8 måneder siden

Fredsprisvinner Abyi Ahmed vil avvæpne frigjøringsbevegelse som spiller lotto med egen sivilbefolkning

De pågående kampene mellom etiopiske regjeringsstyrker og Tigrays frigjøringsbevegelse (TPLF) handler om politisk makt, men også definisjonsmakt. Spørsmålet er: Hva er Etiopia, og hva skal Etiopia være? Om den væpnede konflikten fortsetter, øker risikoen for en stor humanitær katastrofe på Afrikas Horn og et Etiopia som rives i filler.

Sivilbefolkningen i Tigray, Etiopias nordligste provins, lider. De er ofre for en fatal konflikt iscenesatt av egne ledere med Etiopias regjering som motpart.  De siste ukers hendelser startet med noe som kan beskrives som grov «selvtekt». Da det etiopiske valget ble utsatt på grunn av Korona-pandemien, gjennomførte TPLF et ukonstitusjonelt, regionalt valg i september. Dette framsto som en provokasjon. Det hele fortsatte med et TPLF-angrep på en etiopisk militærbase 4.november, på to flyplasser (Gondar og Bahir Dar) i naboprovinsen Amhara 13.november, og senere på flyplassen i Asmara, Eritrea, 14.november.

At Etiopias statsminister fikk fredsprisen for blant annet å ha bidratt til fred med Eritrea og deres leder, Isayas Afewerki, var en stor glede for fleste krigstrøtte etiopiere og for verdenssamfunnet. Det var det ikke for TPLF, som tydeligvis opplever dette som en provokasjon. Med sitt angrep på flyplassen i Asmara bidrar TPLF nå til å internasjonalisere en intern etiopisk konflikt. Så langt har udåden ikke framprovosert eritreiske gjengjeldelse.

Det ville vært for mye forlangt at etiopiske styresmakter skulle sitte stille i båten etter dette. TPLFs opptreden måtte få noen konsekvenser. Statsministerens uttalte mål er ikke krig, men avvæpning av regionale opprørsstyrker og gjenopprettelse av lov og orden. Krigslignende handlinger mellom partene pågår nå. Titusener av mennesker flykter til Sudan mens etiopiske styrker nærmer seg provinshovedstaden Mekele. Om ikke konflikten løses raskt, kan dette få dramatiske følger. Abyi Ahmed har gitt opprørerne en frist til å overgi seg, foreløpig uten resultat. TPLF spiller lotto med egen sivilbefolkning.


Tigray-folket – en mektig minoritetsgruppe

Tigray-folket - en etnisk minoritet som utgjør 6% av landets befolkning - er ingen politisk kasteball. De har lenge vært en sentral aktør i etiopisk historieskriving. Tigray var setet for det aksumittiske rike med historiske røtter tilbake til bibelsk tid. I Tigray samles mange tråder. Her finner vi den ortodokse kirkes symbolske senter (Aksum), utgangspunktet for semittisk-etiopisk historietradisjon, og herfra ser vi den første kimen til moderne sivilisasjon og, etter hvert, «kolonial» ekspansjon. Tigray-folket har, sin begrensede størrelse til tross, alltid vært nær maktens tinder. De var garantister for det eldgamle monarkiske dynastiet, som ble avviklet ved keiser Haile Selassie fall i 1974. Deres frigjøringshær (TPLF) samvirket også med eritreiske styrker da det brutale Marxist-regimet, ledet av Mengistu Hailemaryam, ble styrtet i 1991. Men det stopper ikke her. TPLF, som i utgangspunktet var en frigjøringsbevegelse, la åpenbart vekk tanken om egen selvstendighet da de inntok lederposisjonen i en etnisk-basert føderalstat med sterk Tigray-dominans. Denne maktfordelingen varte mer eller mindre fram til Abyi Ahmed ble ny partileder og statsminister i 2018. TPLFs egen Meles Zenawi var statsminister det meste av denne perioden.

Det folket som nå lider, har med andre ord selv styrt nasjonal, etiopisk politikk med knallhard hånd en årrekke. Sivilbefolkningen i Tigray lider fordi deres ledere (TPLF) ikke ønsker å innordne seg et nasjonalt fellesskap. TPLF tok kontrollen mot slutten av revolusjonsårene og beholdt den lenge. Nå er det slutt. Her er noe av stridens kjerne.


Voksende misnøye og grasrotopprør

Misnøyen med det TPLF-dominerte regimet har økt gradvis de siste årene, og folkeopprøret måtte komme. Da Abiy Ahmed ble innsatt som statsminister og leder av EPRDF-partiet i 2018, mistet TPLF kontrollen. Abiy omformet partiet til å bli et mer inkluderende parti, kalt «Velstandspartiet» (the Prosperity Party), noe som falt TPLF tungt for brystet. Da TPLF mistet innflytelse, ga de opp hele partiprosjektet. Når de ikke lenger fikk det som de ville, tenker de alternativt. Hva er så deres planer? Det vet vi ikke helt, men de barrikaderer seg nå i Tigray, boikotter regjeringen og lar det øvrige Etiopia fremstå som fiender. At verdenssamfunnet har sympati for den lidende sivilbefolkningen i Tigray er forståelig. Deres situasjon er dypt tragisk. Men sympatien for en frigjøringsbevegelse med marxistisk forhistorie og som liker makt så lenge de kan beholde den selv, er ikke like naturlig. TPLF sitter med et stort ansvar for krisen som nå utfolder seg.

Etiopisk politikk er likevel mer kompleks enn som så. Amhara-folket, som utgjør 27% av landets befolkning, har sammen med andre semittiske folkegrupper (blant annet Tigray) dominert og styrt etiopisk politikk i århundrer. Dette på godt og vondt. Selv om også andre folkegrupper, direkte eller indirekte, har bidratt til å holde denne maktdominansen levende, var det ikke rart at det i årenes løp vokste fram en økende motstand. Særlig var dette tilfellet for den aller største gruppen, det kushittiske Oromo-folket, som utgjør 34% av befolkningen.  Oromo-folket, som i likhet med mange andre folkegrupper egentlig aldri har hatt noen sentral maktposisjon i etiopisk politikk, opplevde seg marginalisert og undertrykket. Dette kan man ha forståelse for. Derfor burde man glede seg over at Etiopia nå har fått en statsminister som selv er Oromo.


Oromofolkets nøkkelrolle

Nobelprisvinner Abyi Ahmed er en brobygger. Som etnisk oromo, med muslimsk far, ortodoks mor og som selv er protestantisk kristen, burde han ha gode forutsetninger for å være en samlende figur. Det er også det han gjerne vil. Men han har ikke bare gjort gode valg. Hans manglende kontroll på og intervensjon i lokale uroligheter rundt om i landet frustrerer mange. Drapet på den populære Oromo-artisten og aktivisten Hachulu Hundessa skapte også kolossale bølger.

Spørsmålet er om Abyi har gått for fort fram med sine reformprosesser og om han evner å få hele folket med seg. Noen vil nok hevde at han har vært for naiv, og at han hatt litt for stor tillit til folk. Dype og langvarige etniske motsetninger lar seg nemlig ikke utrydde over natten. Hans løslatelse av fengslede journalister og opposisjonspolitikere, og invitasjon av diasporapolitikere til å komme hjem for å delta i det politiske ordskiftet, for å nevne noe, var modige initiativ og viktige signaler. Noen brukt denne økte åpenheten positivt, mens andre misbrukte den i form av intrigemakeri, opphisselse av folkemasser og illegal virksomhet. Så har regjeringen måttet stramme inn igjen. Dette har selvsagt fått blandet mottakelse og blitt gjenstand for ulike fortolkninger. Abyis intensjoner og motivasjon blir ikke nødvendigvis forstått.

Hva som skjer videre, gjenstår å se. Hans eget folk, Oromo, spiller utvilsomt en viktig nøkkelrolle. Men Oromo-folket er også et splittet folk med ulike stemmer og som i likhet med TPLF har hatt sine historiske frigjøringsambisjoner. Spørsmålet er om Oromo-folket fortsatt vil kjempe sin egen frihetskamp for et fritt, selvstendig og løsrevet Oromia, eller om de fortsatt vil ha en etnisk-styrt føderalstat, men hvor de selv overtar maktposisjonen som TPLF hadde. Eller vil de kjempe for et samlet Etiopia hvor alle etiopiske borgere har like rettigheter?  Det siste er utvilsomt Abyi Ahmeds ønske. Han kjemper mot former for etnisk sjåvinisme, og for et samlet etiopisk fellesskap. Mye tyder på at den etniske baserte føderalstat har spilt falitt. Spørsmålet er om den i det hele tatt har fungert noe sted. Den er etter alt å dømme ikke rigget for samhold, likeverd, vekst og utvikling, men egnet for å bygge murer og motsetninger. Blodbadet i Rwanda er et skrekkeksempel fra nyere tids historie på hva som kan skje når etnisitet rendyrkes. Rasismens logikk skremmer.


Et afrikansk solidaritetsprosjekt

Det burde ikke være noen motsetning mellom - på den ene siden - å kjempe for egen identitet, historie, språk og kultur, og - på den andre siden - å kjempe for et samlet Etiopia hvor alle borgeres rettigheter blir ivaretatt. Selv om ideen om nasjonalstaten i sin opprinnelse er et utenlandsk fremmedelement i afrikansk kontekst, kan den også i denne konteksten framstå som et solidaritetsprosjekt om den fungerer som den skal. Et pan-etiopisk styresett hvor alle folkegrupper stilles likt, og hvor politiske saker veier tyngre enn etnisitet, ville i global målestokk framstå som et spenstig solidaritetsprosjekt.

Et enhetlig, samlet Etiopia vil i det hele tatt være avgjørende for landets felles fremtid. Ser en bort fra de nevnte gruppene Oromo, Amhara og Tigray, og i tillegg Somali-folket, som utgjør drøyt 6% av landets befolkning, tilhører over en tredjedel av landets befolkning mindre etniske grupper. Hvordan vil den politiske utviklingen påvirke disse? En etnisk føderalstat hvor «de store» tenker på seg selv og hvor de små blir uteglemt, framstår som et nokså kynisk «prosjekt». Abyi Ahmeds politiske kamp utfordrer denne etniske kynismen. For ham handler ikke dette om enkeltgruppers dominans, men om hvordan hans Medemer-filosofi - «den gode synergien»- kan bidra til at alle Etiopias mer enn 110 millioner innbyggere og cirka 90 folkegrupper kan få et godt liv og sikres en trygg framtid.

Konflikten i Tigray er derfor ingen bagatell. Den kan fort få følger for maktbalansen, ikke bare i Etiopia, men på hele Afrikas Horn. Fredsprisvinner Abyi Ahmed fortjener verdenssamfunnets sympati i sitt forsøk på å avvæpne en aggressiv frigjøringsbevegelse som spiller lotto med eget folk. Han er leder for et nasjonalt solidaritetsprosjekt. Det er også å håpe at Oromo-folket følger nøye med på tragedien som nå utfolder seg i Tigray og forstår at separatisme er en farlig blindvei.

.

Gå til innlegget

Offentlig utlysning ved ansettelser i livsynsbaserte virksomheter har sine fordeler, men gir ingen garanti mot personlig synsing, subjektive preferanser, kameraderi eller vilkårlig behandling. Skinndemokratiske prosesser er ikke nødvendigvis bedre enn topplederes egne avgjørelser.

Ansettelsespraksis. Hvor åpen og gjennomtenkt er kristne virksomheters ansettelsespraksis? Som leder for en kristen paraplyorganisasjon har jeg reflektert litt rundt dette. Hver dag ansettes nye medarbeidere i privat og offentlig sektor. Arbeidsmarkedet er trangt, og det kan ofte være mange søkere. For å få tak i de aller beste folkene, har mange arbeidsgivere utviklet gode prosesser og prosedyrer som tas i bruk ved ansettelser. Grundighet er viktig. Hva så med kristne virksomheter? Trolig er forskjellen på slike virksomheter og øvrig arbeidsliv mindre enn før. Kvalifikasjoner, kompetansekrav, erfaring og gode referanser er viktig også her; i tillegg til forventet tilslutning og lojalitet til virksomhetens spesielle formål og livssynsdefinerte krav og verdier.

«Kall». Tidligere ble en gjerne «kalt» til stillinger i kristen regi. Hvordan kallsprosessen konkret foregikk kunne variere. Misjonærkandidater, for eksempel, henvendte seg ofte direkte til misjonsorganisasjonene på egen hånd og ga uttrykk for et «kall» til å bli misjonær. Om de senere ble antatt og sendt ut som misjonærer, ble deres «indre kall» bekreftet av et «ytre kall». Hvordan den endelige avgjørelsen konkret ble tatt, er ikke alltid godt å vite. Ofte vet vi faktisk ikke hva som skjedde. Noen ble kanskje ansatt på bakgrunn av mer eller mindre lukkede avgjørelser tatt av toppledere, eller på grunnlag av vedtak protokollert i aktuelle beslutningsorganer. Om den formelle «saksbehandlingen» kunne være så som så, var beslutningene gjerne basert på interne sonderinger og vurderinger fra lederskapets eller misjonsfellesskapets side.

Offentlig utlysning? I nyere tid praktiserer stadig flere kristne trossamfunn, organisasjoner og institusjoner offentlig utlysning; også ved rekruttering av misjonærer.  Ledige stillinger kunngjøres ikke sjelden i avisannonser og gjennom interne og eksterne jobbrekrutteringsportaler. Informasjon blir så videreformidlet til mulige søkere gjennom ulike kontaktnettverk og på sosiale medier. Denne utviklingen har absolutt sine fordeler. Den åpner opp for større søkergrupper. En får ved dette større oversikt og tilgang på kandidater enn en ellers ville fått tilgang til. En annen fordel er også større åpenhet og gjennomsiktighet rundt selve ansettelsesprosessen. Samtidig har slike prosesser også sine utfordringer. Kandidater som kanskje har en større avstand til det miljø en rekrutterer til enn det «interne» søkere gjerne har, vil også banke på døren. Hvordan blir slike søkere ivaretatt? Svaret på dette vil utvilsomt påvirke virksomhetens omdømme. På den annen side: ansetter en for mange «eksterne» søkere kan dette også over tid få betydning for virksomhetens indre liv, identitet og utvikling. Vil en misjonsorganisasjon, for eksempel, være tjent med å ha en overvekt av misjonærer som har begrenset kjennskap til organisasjonens historie, identitet, visjoner og arbeidsmåter? Jeg er av og til forbauset over hvor liten refleksjon det ser ut til å være rundt dette. Ikke minst i en tid med større mobilitet og mindre kontinuitet enn noen gang.

«Headhunting». Noen organisasjoner bedriver «headhunting» til konkrete stillinger parallelt med offentlige utlysningsprosesser; enten på egen hånd eller ved hjelp av profesjonelle rekrutteringsagenter. Å aktivt oppfordre aktuelle kandidater til å søke, er høyst legitimt. Å praktisere en «tosporsmodell» hvor headhuntingsprosesser skjer ved siden av offentlige utlysninger, kan likevel i noen tilfeller være problematisk. Dette kan føre til uryddige situasjoner hvor andre søkere kan oppleve seg ført bak lyset. I så fall er «headhunting» uten utlysning å foretrekke.

Kvalifikasjonskrav. Jeg tror det er på tide at kristne menigheter, misjonsorganisasjoner, institusjoner og bedrifter tenker grundig gjennom hva offentlig utlysning innebærer. Slik jeg ser det, innebærer valg av offentlig utlysning ved ansettelser klare pålagte eller selvpålagte forpliktelser. Går en først ut i det offentlige rom og ber om søkeres oppmerksomhet, forutsetter dette at krav, forventninger og kvalifikasjoner tydeliggjøres i utlysningsteksten og at man faktisk forholder seg til dette i den videre prosessen. Å vektlegge kriterier som ikke er tydelig nevnt i utlysningsteksten, er problematisk. Alle verdibaserte virksomheter bør for eksempel tenke grundig gjennom og være bevisst på hvordan man forventer verdigrunnlaget reflektert i de stillinger en ansetter til. Utsagn som «personlig egnethet blir vektlagt» forekommer stadig oftere og blir etter alt å dømme brukt som skalkeskjul for all verdens subjektive vurderinger; ikke alle av dem er nødvendigvis like saklige.  

Søkerlister. Virksomheter med tung offentlig finansiering, som for eksempel Den Norske kirke, kristne bistandsorganisasjoner og utdanningsinstitusjoner burde offentliggjøre sine søkerlister. Hos noen av disse aktørene er søkerlistene i dag tilgjengelige bare på forespørsel og ikke aktivt tilgjengelige. Dette har sine uheldige sider. Det er derimot ikke opplagt at gavefinansierte, frivillige virksomheter skal offentliggjøre sine søkerlister. Det er heller ikke opplagt at disse nødvendigvis skal velge offentlig utlysning av stillinger. Men også her kan det bli et troverdighetsproblem om «fotfolket» stadig opplever at godt kvalifiserte kandidater ikke en gang blir vurdert eller blir direkte forbigått i ansettelsesprosesser. Mistanke om skjulte agendaer, kameraderi og lukkethet kan fort oppstå.

Tydelige prosesser. Spørsmålet om hvorvidt stillinger skal utlyses er likevel bare en side av saken. Prosesser for behandling av søknader og vurderinger av aktuelle kandidater før endelig ansettelse er en annen. Bestillingen må være tydelig. Etterspurte kvalifikasjoner og kompetanse bør komme tydelig fram av utlysningsteksten. Også de som ikke utlyser stillinger, bør definere kvalifikasjoner og kriterier før en går til ansettelser. Gavnet er viktigere enn navnet. Vekting av vurderingskriterier bør være mest mulig transparente og etterprøvbare; ikke bare i offentlig finansierte virksomheter, men også i gavebaserte virksomheter. Hva en tenker om alder, kjønn, kompetanse, erfaring, strategisk eller teologisk/verdimessig posisjonering og så videre er eksempler på viktige spørsmål. Om ansettelsesorganet har frihet til å bestemme hvilke kriterier som veier tyngst, er både «omverdenen» og aktuelle kandidater tjent med å vite hvordan en faktisk har tenkt.

Gå til innlegget

Troende til litt av hvert

Publisert nesten 2 år siden

Det er alvorlig når kristne fellesskap og kristen forkynnelse gjør mennesker syke. Forkynnelsen skal utfordre, ja, i en viss forstand forandre, men forkynnelse skal ikke påføre mennesker angst eller psykiske lidelser. Filmen «Disco» gir oss mye å tenke på; enten vi kjenner oss truffet eller ikke. Berørt håper jeg likevel vi alle blir.

I går kveld (3.oktober) var jeg på kino. Jeg ble invitert med på pre-premieren av filmen Disco. Dette gav meg et nytt møte med usunne religiøse miljøer. På sett og vis er dette en oppfølger av «brent-barn-debatten» som herjet for en tid tilbake.

Jeg er luthersk kristen, men mener jeg også har god kjennskap til menigheter og organisasjoner med andre konfesjonelle ståsteder. Filmen gav oss mye å tenke på. Jeg kjente jeg meg likevel ikke «truffet» eller «angrepet» av det jeg så. Dette fordi jeg med stor grad av sikkerhet vet at de aller fleste kristne menigheter i Norge ikke er slik som dem vi møtte i filmen. Om noen skulle mene at dette er et velegnet utgangspunkt for generalisering eller stigmatisering, har de etter min mening en dårlig sak. Det blir også helt feil å bruke denne filmen til å «stemple» pentakostale miljøer på generelt grunnlag, tenker jeg.

Om jeg ikke kjente meg truffet eller angrepet, ble jeg likevel sterkt berørt. For dessverre kan avstanden mellom fiksjon og fakta til tider være kort. Det er mange viktige enkelttemaer i denne filmen som er verdt å ta meg seg og som utvilsomt bør gjøres til gjenstand for debatt. Jeg kan også med hånden på hjertet si at jeg faktisk har møtt kristne menigheter som har enkelte likhetstrekk med dem som ble beskrevet i filmen. 

Maktmisbruk finnes i ulike sammenhenger, ikke bare i religiøse miljøer. Mangel på åpenhet og transparens likeså. Fysiske og psykiske overgrep er selvsagt alvorlige uansett hvor de skjer, men jeg tenker det blir ekstra alvorlig når overgrepene rettferdiggjøres med åndelig begrunnelse. Åndelige overgrep kaller vi dette. Vi får i filmen et møte med mye av dette gjennom tre ulike, «fiktive» menigheter. Om disse menighetenes ytre fremtoning er forskjellig, er muligheten for maktmisbruk like stor enten man befinner seg i en moderne, ultrakarismatisk setting, i en gammeldags pinsemenighet med «bedehusstil», eller i et lokale med sakralt, høykirkelig ytre preg. Dette viser at man har god grunn til å være på vakt uansett hvor man måtte befinne seg. Seksuelle overgrep og andre former for maktmisbruk er da også avdekket i bedehusmiljøer, frimenigheter, i folkekirken, så vel som i den katolske kirke. Så her kan ingen unndra seg et kritisk blikk.

Manipulasjon er et annet tema i filmen. Å være vitne til at unge mennesker bli manipulert og bedratt av voksne personer er grusomt. At sannheten holdes nede av dobbeltliv, blankpolerte fasader og direkte løgn er direkte skadelig både for de mennesker som rammes og for evangeliets troverdighet.  Når dette rammer barn og unge blir det ekstra ille. 

Oppmerksomhetskåte, «krampekule» pastorer som vandrer rastløst rundt på scenen og som strør om seg med billige vitser og lettvint teologi er fælt å se på. Selvopptatte, ekstatiske lovsangsledere som leder forsamlingen i suggererende sanger med syltynne tekster likeså. Hvor er de kritiske spørsmålene? Hvor er det åndelige gangsynet? Jeg mener ikke at majoriteten av norske kristne menigheter er slik, men det finnes dessverre atskillige kristne fellesskap hvor enkeltelementer av dette finnes. Dette må man gripe fatt i.

Bratte og løse styringsstrukturer er god musikk for psykopater, narsissister og maktkåte enkeltpersoner i alle sosiale organisasjoner, religiøse så vel som andre. Innsyn, debatt, rammer og struktur er viktig. 

Det er alvorlig når kristne fellesskap og kristen forkynnelse gjør mennesker syke. Forkynnelsen skal utfordre, ja, i en viss forstand forandre, men forkynnelse skal ikke påføre mennesker angst eller psykiske lidelser. Når man står på prekestolen skal man være klar over at budskapet lander ulikt. Ulike livshistorier og personligheter gjør at vi ikke nødvendigvis «hører» det sidemannen hører. 

Det er også alvorlig at evangeliet forvrenges til å bli noe annet enn det det i virkeligheten er. Historien har dessverre vist at troende mennesker kan være troende til litt av hvert. Jeg har stor respekt for dem som tar seg tid til å lytte og ta hånd om «brente barn» med dype sår og skrammer, og som gjennom sjelesorg, veiledning, behandling eller nestekjærlighet gir dem muligheter til en ny start. Jeg har også stor respekt for kristne ledere som lærer av egne feil og som ikke er redd for å vise at de slett ikke var de glansbilder folk gjerne trodde. Ledere som tør å vise egen svakhet har gode forutsetninger for å formidle nådens evangelium. Disse viser at det etter oppgjør og tilgivelse kan stakes ut en ny kurs som gir nytt mot.

«Disco» gav oss mye å tenke på; alt er ikke nevnt her. Vi fikk mye å tenke på enten vi kjenner oss truffet eller ikke. Berørt håper jeg likevel alle ble. For her er det mye å ta tak i.

Det filmtekniske skal ikke jeg uttale meg om, men jeg synes at skuespillerne gjorde en god figur, ikke minst Josefine Frida som hovedpersonen Mirjam. Hun fremsto naken, ærlig og troverdig i et miljø preget av hykleri, skinnhellighet og uærlighet.

Gå til innlegget

"Bare" retorikk?

Publisert over 2 år siden

Sylvi Listhaug er ute med ny bok. Hvordan forholder Siv Jensen seg egentlig til Listhaug? Presenterer Listhaug FrP-politikk i det hun skriver? Hva tenker statsministeren om denne personen som holdt på å felle hennes regjering og som nå deler freidig sine betraktninger fra sin tid som minister? Hva tenker den delen av KrF som ønsker seg inn i nåværende regjering og som forsøker å begrense Listhaug-og FrP-kritikken ved å si at dette "bare" dreier seg om retorikk? Vi mangler svar.

To høyrepopulistiske bøker er blitt publisert på kort tid. Sylvi Listhaug og Per Sandberg har fortalt om seg og sitt liv og om andres bedrøvelighet.

 

Oppmerksomheten rundt bøkene har druknet i fokuset på Kristelig Folkepartis veivalg. Noen opposisjonspolitikere har vært på banen, som for eksempel Jonas Gahr Støre i duell med Listhaug i «Politisk kvarter».  Men hva mener Fremskrittspartiet selv om bokutgivelsene? I hvilken grad representerer Listhaug og Sandberg partiets syn på ting og tang? Mens Sandberg– foreløpig – har beveget seg ut i politikkens periferi, er Listhaug fortsatt omgitt av medienes blitzlamper. Etter å ha forlatt regjeringen etter en lite troverdig Kanossagang i Stortinget, er hun godt plassert som partiets nestleder og av mange regnet som partiets dronning den dag Siv Jensen melder sin avgang. Listhaug bagatelliserer det faktum at regjeringen – på grunn av henne - stod overfor et mistillitsforslag som kunne felt regjeringen Solberg. I etterkant av bokutgivelsen har hun også bidratt til å så berettiget tvil om at hennes unnskyldning var oppriktig ment. For en gangs skyld er det andre enn høyrepopulister som kjenner på behov for å snakke om Fake News.

 

Mens Sandberg utviste stor naivitet overfor regimet i Iran, uforsiktighet i forhold til landets sikkerhetsrutiner og dobbeltmoral i forhold til sine tidligere krasse uttalelser om innvandrere, har Listhaug vært en stor utfordring for regjeringen. Hun har vist manglende respekt for Stortinget og vært en belastning for landets omdømme. Måten hun har forsøplet det offentlige ordskifte på, er ikke god musikk for foreldre som ønsker å oppdra sine barn til anstendighet og respekt for annerledes tenkende og troende. Og dette med korset godt synlig. I møte med Støre var hun opptatt av at man nå måtte begynne å snakke politikk. «Any time», sa Jonas, vel vitende om at hennes støynivå og opptreden nettopp har trukket folks oppmerksomhet vekk fra politikk til fordel for fokus på Listhaug selv. Meg selv, meg selv, meg selv, ser ut til å være hennes politiske livs mantra.

 

Både FrP og statsministeren har vært tause i etterkant av bokutgivelsene. Helt tause. Vil Erna fortsatt nøye seg med en lavmælt bemerkning om at dette var i overkant sterke formuleringer, eller vil hun si hva hun faktisk mener? Eller er hun ikke kritisk i det hele tatt? Den delen av KrF som nå ønsker KrF inn i dagens regjering, vil heller ikke si så mye hva de mener om FrP og Listhaug. Mens de demoniserer Jonas, bagatelliserer de Sylvi. –Dette er «bare retorikk», blir det sagt.

 

Jeg undres på hva man legger i uttrykket «bare». Etter å ha undervist i kommunikasjon i mange år vet jeg meget godt at ord og mening ikke kan skilles. De forholder seg til hverandre. Ord betyr faktisk noe. Skal vi oppdras til å tro at når noen sier noe til oss, så skal vi ikke tro på det folk sier?  Er ikke det å ta folk på ordet, en naturlig konsekvens av vår respekt for våre medmennesker? Hvis vi ikke skal kunne vurdere det folk sier og møte deres synspunkter med anerkjennelse eller konfrontasjon, hvilket ordskifte har vi da? Dersom Listhaug gir inntrykk av at hennes ord bare er virkemidler og står i veien for det hun «egentlig» mener, og at hun hele veien blir misforstått, hvorfor snakker hun ikke da med ord som gjør at vi respekterer henne og faktisk forstår henne? Når hun presenterer sitt budskap og parallelt med dette tråkker på andre, får ordene en ekstra kraft. 

 

Knut Arild Hareide har vært en av Sylvi Listhaugs mange skyteskiver. Det er ikke småtteri hvilke karakteristikker og ord hun har brukt, mest om ham, men også om hans parti.  Hareides partifeller som nå bagatelliserer denne skittentøyvasken som har pågått i årevis, ber Hareide om å svelge mer enn én kamel.  Partilederen fra Bømlo er for lengst trøtt av kamelkjøtt! Han vil ha noe annet! I virkeligheten tar de ikke sin partileder på alvor når de forventer at han skal gløde for en regjering med FrP, Listhaug og deres kumpaner. FrP hadde en gang sitt «Dolkesjø». Ofrer Krf sin partileder for Listhaug, bidrar partiet ikke bare til bagatellisering av det totalt uakseptable i norsk politikk og ordskifte, men de dolker sin egen leder i ryggen. Kristelig Dolkeparti, kan bli sluttresultatet av dette. Det er godgrunn til å besinne seg mens det fortsatt er tid.

 

Jeg har ikke hørt en eneste KrF-er snakke stygt om Erna Solberg, heller ikke Knut Arild Hareide selv har gjort det.  At Hareide foran valget ønsket henne som partiets statsministerkandidat, er fortsatt sant. For KrF del står ikke valget mellom Erna og Jonas eller mellom rødt og blått. Destørste utfordringene i dagens norske politiske landskap handler ikke om forskjellene mellom Høyre og Arbeiderpartiet. Det visste også Jon Lilletun i sin tid da han faktisk drømte om en regjering hvor både Høyre og Arbeiderpartiet var med. Utfordringen i norsk politikk i dag handler blant annet hvordan man skal forholde seg fløypartiene, Frp, SV og Rødt. Sistnevnte ønsker ingen å samarbeide med; så de kan vi glemme. Man kan si mye om SV, men SV er i hvert fall forutsigbare og anstendige i sin opptreden. KrF har også flere hjertesaker til felles med SV. Det har KrF også med FrP, men partiet er med sin retorikk og opptreden en høyrepopulistisk drivkraft i landet vårt som det er viktig å se opp for. Høyrepopulismen er etter min mening den farligste ideologi i Europa i dag. At det samme er tilfelle i Trumps USA trenger man ikke stor fantasi for å skjønne at jeg mener. Det spilles på massene, på følelser og stemninger, og hatretorikken ledsages av «lik og del».  Jeg tror det er på tide at folk skjønner at begeret er fullt. Om det skulle klirre i kopper og asjetter på bedehus og i frimenigheter langs kysten, får det bare våge seg: Nok er nok! Det mente også Han som en gang skapte dårlig stemning ved å endevende pengevekslernes bord.

 

Mens de nye rundene rundt Listhaug pågår er Siv Jensen taus. Erna Solberg er også taus. Og deler av KrF er taus. FrP klager ofte på Fake News og ubalansert presse. Til dette vil jeg si at norske pressefolk er stort sett usedvanlig ordentlige. Noen ganger for ordentlige. Vi har ikke for mye kritisk journalistikk. Både FrP og Høyre skal være glad for at ingen politikere har falt så dypt at de har slått politisk mynt på Keshvari-saken i disse dager. Selv om det handler om alvorlig økonomisk utroskap, har opinionen respekt for at dette er en personlig tragedie som skal behandles med varsomhet og som ingen andre enn de involverte parter skal rydde opp i. Ingen har vært fristet til å spre møkk og skitt. Det har ikke vært noen oppslag med anbefalinger av typen «lik og del». Det sier noe om den generelle anstendighet blant de fleste politikere, ja, blant norsk presse.

 

Mens Erna er taus i forhold til Listhaug, var hun det ikke i forhold til Hareide, som omtales som udemokratisk og maktsyk. Forstå det den som kan. I mellomtiden forbereder deler av KrF sitt «Dolkesjø».

 Denne artikkelen ble først publisert på: https://hgravaas.blogspot.com/

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere