Hadia Tajik

Alder:
  RSS

Om Hadia

Stortingsrepresentant for Oslo Arbeiderparti.
Leder av justiskomiteen. Tidligere kulturminister. Fast spaltist i Vårt Land fra 2014.

Følgere

Kunnskapsløse krigere

Publisert nesten 8 år siden

En viktig vaksine mot religiøs ekstremisme er mer kunnskap om religion.

«De blir jo til kjendiser», sa den unge gutten med afrikansk bakgrunn. Han satt langt bak i rommet med elever fra fem forskjellige østfoldskoler, da den mangeårige ungdomsarbeideren Marco El-Safadi og jeg var på besøk for å snakke om ekstremisme og radikalisering. 

Gutten hvisket frem svaret sitt til oss, han ville ikke si det høyt, hvem var han til å ha meninger om hvorfor omtrent 50 nordmenn har dratt til Syria for å bli fremmedkrigere? «Men du kjenner jo en av dem selv, gjør du ikke?» Joda, nikket han. «Du vet i hvert fall litt da», oppmuntret jeg. Han blåste det vekk. Kroppsspråket sa at det var teit å ta ordet, teit å si noe om enkelte av syriakrigerne ville bli til kjendiser, og at han ikke ville ta sjansen på å være teit.

Vi var der for å skape en arena for samtale med unge mennesker om radikalisering, hva er det, når går det fra akseptabelt til uakseptabelt. Flere av ungdommene kjente noen som var berørt.

Det ble en givende samtale med unge som stod midt i dilemmaene om tro, tvil, identitet, fellesskap. 

Vi vet ikke med sikkerhet hva som gjør at enkelte velger å dra til Syria for å bli krigere, og andre ikke. Det finnes ikke et definert sett med indikatorer som gjør det mulig å peke dem ut i en tidlig fase. 

Men på noen områder er forskningen og kunnskapen på feltet er ganske entydig: Å være strengt religiøst praktiserende er ikke i seg selv en risikofaktor for å bli religiøs ekstremist. Tvert i mot, mange av de som ender opp som religiøse ekstremister viser seg å være religiøse noviser. 

I følge New York Police Department (2006) sin rapport om religiøs ekstremisme er for eksempel konvertitter spesielt sårbare, og en britisk rapport fra 2008 viser at et fåtall av de som blir ekstremister er oppdratt i strengt religiøse hjem. Noen av dem lever lenge utsvevende liv med alkohol og dop, før ulike omstendigheter bringer dem til ekstreme miljøer. Enkelte mangler fotfeste og fellesskap, en sak å kjempe for, eller en identitet å holde fast ved. Andre søker den spenningen det å være med i et ekstremt miljø gir, med muligheter for konspirering og krigføring.

Den britiske rapporten påpeker at de som har en muslimsk identitet som de er trygge på, ikke blir så lett fristet av ekstremisme.

Det ville med andre ord vært en klar fordel om de fikk med seg en solid religiøs bagasje hjemmefra – en kunnskap som gjorde at de ikke stilte som analfabeter i møte med ekstreme opinionsledere. 

Det er verdt å merke seg at den formen for islam som besnærer unge, norske muslimer til å bli ekstremister, ikke er foreldrenes islam. Den heller oftere mot mer bokstavtro og puritanske fortolkninger av islam som har sitt tyngdepunkt i enkelte land i Midtøsten. Flere av disse retningene har de siste tiårene vært i rask vekst. Hvis vi oppdrar våre ungdommer uten kunnskap, uten motvekt, uten å ha utviklet trygghet i egen kritisk tenkning kan veien fra bokstavtro holdninger til voldelige handlinger bli kort.

Det vi vet om de som har dratt fra Norge er at de fleste er menn og uten familietilknytning til Syria. Men også kvinner, mindreårige og konvertitter har dratt. Flertallet har lav utdanning og svak tilknytning til arbeidslivet. Men for en del av dem er den svake tilknytningen en konsekvens av, og ikke en årsak til, radikaliseringen. Løsningene på å forebygge og motvirke radikalisering og voldelig ekstremisme må være like sammensatte som menneskene de skal treffe. 

Men én ting fremstår som sikkert: En trygg muslimsk identitet, med kunnskap om sin religiøse bagasje, er en viktig vaksine mot ekstremisme. 

FØRST PUBLISERT I VÅRT LANDS SPALTE GJESTEN 11. JULI 2014

Gå til innlegget

Snikende tiger, skjult drage

Publisert nesten 8 år siden

Når jeg går inn i et rom med nedlatende menn, kan jeg kjenne at jeg gleder meg til øyeblikket der de skjønner at de tok feil.

«Man får jo høre det i blant», sa hun og dro på det. «At man egentlig er kvotert». 

«Det må være fra litt teite og inkompetente menn, det da», sa jeg. 

«Nei», sa hun. «Det er ikke bare teite og inkompetente, en del av dem er hyggelige og veldig flinke, men de sier sånne ting likevel», sa hun. Først da så jeg at hun var blank i øynene. Skal du gråte nå? tenkte jeg og ble stille.

«De kan jo uansett ikke få definere deg», sa jeg etter å ha tenkt meg om. 

«Men de gjør jo det», sa hun. Nå ble stemmen hennes ung og klagete. Hun som egentlig nærmet seg 60, som hadde grå hår, masse erfaring og autoritet herfra og til månen, hvis hun bare hadde stått med rakere rygg og hevet hode.

Jeg lette etter noe smart å si, og som ikke var nedlatende eller hørtes ut som en tro-på-deg-selv-pop-låt, men fant det ingen steder. Da kom jeg på Ibsen: «Hva skal du med andres respekt?» sa jeg: « Du har jo din egen». 

Hun smilte skjevt. Smilet sa at hun ikke hadde sin egen respekt heller. Hun hadde blitt tildelt rollen som potteplante av noen av dem hun arbeidet sammen med, og nå hadde hun inntatt posisjonen selv: Hengende med bladene i en tung krukke i hjørnet av et rom. Så mange ganger hadde hun blitt fortalt at hun var dekor og ikke substans at en del av henne nå trodde på det selv.

Jeg er ikke tilhenger av å overlate hver enkelt kvinne til å løse sine egne problemer helt alene. Særlig ikke om motstanden de møter primært handler om kjønn, ikke evner eller egenskaper. Men det er ikke ensbetydende med at den enkelte ikke har noen rolle å spille.

Alle som har opplevd å bli undervurdert har sine overlevelsesstrategier. Jeg kaller min «snikende tiger, skjult drage». Navnet er ment å vekke lett humring – gjøre strategien mindre til en strategi, mer til en spøk. Litt sånn at jeg kan tøyse det bort hvis det blir for alvorlig. Jeg vil ikke bli 60 år og blank i øynene. 

«Snikende tiger, skjult drage» går ut på å tenke at det ikke gjør noe om noen tar meg for å være en potteplante. De innser tidsnok at de tok feil når potteplanten viser seg å ta beslutninger. 

Forstår de det ikke likevel, vil jeg ikke strekke meg for anerkjennelsen deres. Hva skal man med respekt fra noen man selv ikke respekterer?

Å bli undervurdert kan handle om små ting. Det kan være å komme inn i et møte med tre menn og høre: «Oi, for en bukett», eller smilende få høre at «du kan jo sitte slik at du får utsikten fra vinduet, og vi kan sitte slik at vi kan få se på deg». Jeg humrer overbærende når sånt skjer. Strategien gjør at det gir hverdagen farge. Jeg begynner å glede meg til øyeblikket der de innser at de tok feil: Potteplanten kan snakke og den kan utøve makt. Det muntre, lille lyset i øynene deres slukner i noen sekunder. 

Jeg er ikke et bedre menneske enn at jeg synes det er litt vakkert. Blant venninner har det utviklet seg til å bli et uttrykk hvis noen føler de med vilje ble forsøkt gjort til en potteplante. Først raser den som har blitt utsatt for det. Så sier en av de andre: «Du må slukke lyset hans». Så ler vi. 

Det ville nok ikke vært like underholdende om de som sa sånt var mine overordnede, eller personer jeg på noen måte var avhengig av anerkjennelsen til. Da kunne hverdagen blitt grå.

Men fordi det som blir sagt er så vagt og indirekte er det sjelden noe det går an å adressere direkte. I blant lurer man også på om det egentlig skjedd: Satt for eksempel virkelig han jeg hadde møte med for en tid tilbake gjennom hele møtet uten å møte blikket mitt? For det fremsto som han bare møtte blikket til sin eldre, mannlige kontakt over bordet. Eller var det bare meg? Og slik kan man gå og gruble i timevis. 

Eller ikke. 

Kunsten å være en potteplante kan noen ganger være å la andre tro at du er det, når du egentlig er en tiger som venter på lur.

FØRST PUBLISERT I SPALTEN GJESTEN I VÅRT LAND 13. JUNI 2014
Gå til innlegget

Typisk norsk å være best

Publisert rundt 8 år siden

«Vi er et av landene i verden med best kultur», sa jeg. Min svenske samtalepartner ble litt støtt: «Jeg er ikke med på at noen kulturer er bedre enn andre», sa han.

Jeg prøvde å spørre: «Hva med kulturer der patriarkatet står sterkt, er du ikke med på at de er dårligere enn kulturer der det er avskaffet?»

«Nei», sa han, og la til at også de kulturene kunne ha noe godt ved seg. 

Ja men, prøvde jeg å si, det er ikke det jeg sier, jeg sier ikke at de ikke har noe godt ved seg, jeg sier at slike kulturer, når man gjør opp plusser og minuser, er dårligere enn vår: Norske og skandinaviske kultur. 

«Dårligere for hvem?» sa han, «Jeg er sikker på at de eldre har det bedre i slike kulturer, eldre får respekt der, vi stuer dem bare bort på institusjoner». 

Jeg hater dette argumentet: Romantiseringen av de eldres hverdag i samfunn der storfamilien står sterkt. Det er kulturanalyse med blomster på. 

«Og hvem betaler prisen for at storfamilien tar vare på de eldre? Det er kvinnene. Hele forutsetningen for det du trekker frem som noe vi kan lære av, er at kvinner har mindre frihet».

Slik gikk samtalen, i ping-pong over bordet. Til slutt ville jeg reise meg og gå, eller i det minste rope høyt at han svikter jenter over hele verden ved å nekte å ta stilling. Men slik er jeg ikke oppdratt, og den sosiale settingen var jobbrelatert, så jeg oppførte meg selvsagt pent. Du blir ikke politiker uten å ha en minimumsgrad av kontroll over pokerfjeset. Noe som selvsagt er dypt ironisk i mitt tilfelle, jeg spiller jo ikke poker. 

Han følte et tydelig ubehag ved utsagnet om at vår kultur er bedre enn andres. Kanskje lignet det i hans ører for mye på det nasjonalsosialister og rasister får seg til å si. 

Forskjellen er likevel denne: Jeg tror ikke vi fant opp alt det som fungerer bra ved landet vårt selv. Vi skylder selvsagt en takk til våre forfedre, men også til mange andre land, og dels til ren og skjær flaks. Vi er heller ikke feilfrie – langt derifra.

Gjennom historiens løp har ulike samfunn vekslet mellom å være de mest velutviklede eller med de mest progressive ideene. Det gamle Babylonia, dagens Irak, var et organisert bysamfunn allerede 2000 år før Kristus. De utviklet ideer som den dag i dag er sentrale for enhver rettsstat, som at enhver er å anse som uskyldig inntil man eventuelt blir dømt. 

Antikkens Hellas, fra 800 år før Kristus, la grunnlaget for hele den senere vestlige sivilisasjonen, gjennom blant annet filosofi, vitenskap og kunst. 

Mens Europa var midt i «den mørke middelalderen» gjorde de arabiske landene fremskritt innen matematikk og vitenskap, og gjorde oppdagelser som har gitt oss mer innsikt og gjort oss mer siviliserte.

Verdiene landet vårt er formet på har vi med andre ord tilegnet oss fra flere steder. 

Men der vi står nå, ved historiens korsvei, er det våre nordiske samfunn som er blant verdens mest utviklede, der enkeltmenneskene er friest, der mulighetene for kjøpmannens datter til å bli det hun ønsker er større enn i de fleste andre land. Ta det fra meg: Jeg er en kjøpmannsdatter. Selvsagt betyr vilje og egeninnsats noe for hvilke muligheter man har, også i Norge, men like avgjørende er det at vi er et samfunn der skomakeren ikke må bli ved sin lest. Om han så blir ved sin lest, så er det et valg han selv kan ta, ikke et som omstendighetene tvinger på ham: Og skomakeren har et arbeid det går an å leve av.

Summen av verdiene vi i dag bygger samfunnet på i Norge og våre nordiske naboland, er ganske unikt sammensatt. I dette særegne lappeteppet finner vi også det som i dag er «det norske», og som gjør oss, vår kultur, vårt land, til et av de helt uten sammenligning beste i verden. 

Gratulerer med morgendagen, kjære Norge. 

FØRST PUBLISERT I VÅRT LANDS SPALTE «GJESTEN» 16. MAI 2014

Gå til innlegget

Når gudsforståelser kolliderer

Publisert rundt 8 år siden

Jo visst gjør det vondt når gudsforståelser kolliderer. Men smerten blir større for flere hvis de ikke gjør det.

Tirsdag denne uken avviste Kirke­møtet i Den norske kirke med knapt flertall vigselsliturgi og forbønn for likekjønnede ekteskap. På sosiale medier som Facebook kom bilder og oppdateringer fra folk som meldte seg ut av Den norske kirke i protest.

Jeg forstår dem godt. Kjærlighet mellom mennesker, uansett kjønn, er unikt og verdifullt.

Det er ganske freidig av en muslim å legge seg opp i kirkens teologi. Det skal jeg derfor ikke gjøre. Stortingsrepresentanter har heller ikke det privilegiet å fortolke Guds ord, for statens myndigheter styrer ikke folks personlige overbevisning eller forhold til Gud.

Det jeg likevel kan si noe om, er helt generelt hva som kan bidra til å forandre en religion.

Her er ett forslag: Bli der. Hold deg fast, om så bare med neglene, som om du hang på kanten av et stup. Bruk hver eneste lille muskel for å holde deg der, også når noen snøftende tramper forbi og sier at «du har ikke forstått noen ting». Løft deg opp med fingertuppene, og når det gjør vondt, så husk at du gjør dette ikke bare for deg selv, men for så mange andre. For alle som kommer etter, for alle som vil leve frie liv – og samtidig ha nærhet til Gud.

Noen må bli værende for å forandre religionen fra innsiden.

Ikke som femtekolonister, indre «angripere», men som oppriktig kjempende for hvilken forståelse av Gud som skal vinne frem for neste generasjoner.

Det er mange grunner til å være kritisk til organisert religion: Det gir grunnlag for maktutøvelse, maktdemonstrasjon, undertrykking, overgrep. Det ser man i alle religioner: At det finnes et hierarki og at det gjennom historiens løp har blitt misbrukt. Men mange 
søker likevel det organiserte, til fellesskapet det gir, til innrammingen av livet. Til tradisjonene, til den gjensidige forståelsen av hva det vil si å være troende, praktiserende og nær Gud.

Ikke minst gir organisert religion noen fortolkninger større autoritet enn andre.

Man skaper ikke romslighet og toleranse gjennom ytre tvang eller påtrykk. Skjønt: Ingen religioner er fritatt for ytre kritikk. Samfunnets flombelysning gjelder også teologiske spørsmål.

Men man trenger også indre autoritet for å skape forandring. Legitimitet hos dem man ønsker å forandre synspunktene til. Derfor holder det ikke alltid å mestre eller ha kunnskap om, man må «tilhøre».

Derfor: Bli. I hvert fall om hjertet ditt sier at din Gud ikke diskriminerer likekjønnet kjærlighet.

Innenfor islam foregår mange 
av de samme diskusjonene. Det 
opponeres mot tradisjonell teologi der mannens vitnesbyrd er verdt mer enn kvinnes. Der hun arver mindre fordi «hun trenger mindre».

De som opponerer defineres ofte ut av religionen av andre, tyngre aktører. De mister autoritet og gjennomslagskraft.

Jeg er for eksempel vilt begeistret for den kanadiske lesbiske, feministiske muslimen Irshad Manji, og amerikanske Amina Wadud. Begge formidler progressive fortolkninger av islam. Men jeg har ingen illusjoner om hvem slike når ut til: De treffer folk som meg. Ikke mennene med lange skjegg og lett avvisende mine.

Verdien av at de likevel forblir muslimer er uvurderlig. I små skritt gir de andre personer håp om forandring. I små skritt menneskeliggjør de den forandringen. I små skritt blir forandringen til.

Jo visst gjør det vondt når gudsforståelser kolliderer. Smerten blir imidlertid større for flere hvis de ikke gjør det.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 11. APRIL 2014

Gå til innlegget

Jeg er ikke muslim-light

Publisert rundt 8 år siden

Hvis det å være muslimsk kvinne for deg er å gå heldekket og med bøyd hode, dominert av en far, bror eller ektemann - hva er da forskjellen på ditt islam-syn og Bin Ladens?

«Du er sånn muslim-light, du, ikke sant?», han ser muntert på meg. Han trodde nok han gav meg en kompliment. «Nei, det vet jeg ikke hva er», svarer jeg. «Jeg er bare muslim, jeg». 

«Men du er jo ikke en sånn muslim», sier han, og understreker det nest siste ordet ved å heve øyenbrynene. 

«Jeg vet ikke hva du mener med sånn», svarer jeg. «Hva er en sånn?» Jeg spiller dum. Denne replikkvekslingen har jeg vært gjennom før, jeg vet hvordan scenen ender. Omtrent nå begynner han å forklare, famlende, at muslimer flest er jo så konservative, at jeg er jo så moderne, jeg kan jo ikke være muslim, kanskje til nød litt sånn «kulturell muslim», du vet, fordi foreldrene dine kommer fra en sånn kultur der man er muslim. 

Jeg holder ut, hele forklaringen. Noen ganger er det kjedelig. Da tenker jeg på hva jeg skal spise til middag. 

Når han er ferdig med å prate sier jeg: «Nei. Jeg er muslim. Punktum. Uten noe ‘kulturell’ eller ‘light’. Det du nå sa stilte deg på linje med de mest konservative muslimene jeg vet om. De ville aldri akseptert meg som muslim. De ville ment at jeg ikke er muslimsk nok. Det mener tydeligvis ikke du heller. Men da er du med på å gi dem definisjonsmakten over hva det vil si å være muslim. Har du tenkt på det?»

Herfra arter scenen seg litt ulikt. Enkelte er ikke enig. De finner seg ikke i å bli satt i samme kategori som en svært konservativ muslim. «Nehei», sier de gjerne. «Det var jo ikke det jeg mente». Ja, det tror jeg på. Men resultatet blir likevel det samme: Hvis det å være muslimsk kvinne for deg er å gå heldekket og med bøyd hode, dominert av en far, bror eller ektemann - hva er da forskjellen på ditt islam-syn og Bin Ladens? Og hvorfor gir du hans eller andres fundamentalistiskes islam-syn autoritet ved å implisere på at jeg må definere meg ut av det å være muslim, ved å legge til ord som «kulturell» eller «light»?

Her skyter enkelte inn at islam er jo ikke som alle andre store religioner, levereglene er strengere, det regulerer hele livet og hvis man ikke lever slik-og-slik i tråd med Gud, så er man ikke muslim. 

Dels er det riktig, men dels er det også feil. Det er ikke strengere leveregler hos muslimer enn hos for eksempel jøder, som også har klare anbefalinger om hvilket levesett som er det foretrukne. Islam er imidlertid tradisjonelt annerledes enn den evangelisk lutherske kristendommen, slik den i hovedsak praktiseres i Norge. Her heter det hos mange at de er «personlig kristne». Et uttrykk som veldig fint målbærer at deres tro er en sak mellom Gud og dem. 

Islamsk tolkning og praksis preges uansett også av at religionen er tolket og målbåret av hovedsakelig menn, med den konsekvens at den kan ha en slagside for kvinner. Jeg kan ikke akseptere det. Jeg kan heller ikke forestille meg en Gud som mener jeg skal underkaste meg andres tolkninger.

Hvis Gud ikke ville at jeg skulle tenke selv, regner jeg med at han ville skapt meg uten hode.

Det gjør meg ikke til en kulturell muslim, eller en muslim light. Konservative skal ikke få definisjonsmakten av meg, de burde heller ikke få den av velmenende nordmenn som i et fomlete forsøk på å si «Du er jammen ålreit», får seg selv til å si at jeg «ikke er som de andre». For her er det morsomme: Jeg er akkurat som de andre. Mange er akkurat som meg. Tenkende, søkende, famlende, troende, tvilende. 

Få formidler dette bedre enn den norske rapduoen Karpe Diem i sangen «Tusen tegninger». Sårt, varmt, fint forteller muslimske Magdi at han venter med å fortelle at han er muslim, til han har gjort et godt inntrykk:   «Du er’kke redd fordi det er ukjent/ Du er redd fordi du tror du kjenner meg og jeg er ustemt/ Falsk, du må stemme meg fin/ For at jeg er hyggelig selv om, men det er ikke fordi jeg er muslim».

FØRST PUBLISERT I VÅRT LANDS SPALTE GJESTEN FREDAG 14. MARS 2014

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere