Guri Riksaasen

Alder: 50
  RSS

Om Guri

Sosialantropolog, kommunikolog, bydelspolitiker, menighetsutvikler, skribent og trebarnsmor.

Følgere

Snille barn kommer ikke fra julenissen

Publisert nesten 8 år siden

Jeg ønsker meg snille barn til jul. Jeg vil ha barn som hører på meg. Jeg vil ha barn som ikke hater og mobber. Jeg vil ha takknemlige barn som setter pris på de små gleder.

I 2013 ønsket vi oss snille barn. Vi ønsket oss takknemlige barn som går bort til den nye jenta og den nye gutten første skoledag og sier hei. Barn som ikke bruker sosiale medier til å mobbe og hate.  Vi ville ha barn som hørte på oss, gikk i bursdagsselskaper og gjorde som de fikk beskjed om. Fikk vi det? Neppe. Bak et trøblete barn står en trøblete voksen, og gjør vi det vi alltid har gjort, får vi det vi alltid har fått.

Da min nå voksne sønn gikk på ungdomsskolen, slo lynet en dag ned i det tilsynelatende velordnede forstadshjemmet. Den kjekke, hyggelige, skoleflinke gutten hadde skulket og løyet for både meg og læreren sin i en lengre periode. Jeg forsto ingenting og ble både sint og fortvilet. Jeg ringte det klokeste mennesket jeg kjente og ba om råd. ”Han hører ikke på meg! Hva skal jeg gjøre” hylte jeg i telefonen. ”Har du hørt på han?” sa min venn. ”Jammen, han sier jo ingenting! Han hører ikke på meg!” gråt jeg. ”Han sier noe. Kanskje ikke like mye som deg, men han sier noe. Hør på det og ring meg om to dager ” svarte hun. Det sønnen min sa var at han ikke orket å gå på skolen. Det hadde han jo sagt lenge. Da jeg satte meg ned og tok det på alvor, startet den lange veien til en løsning.

Datteren min var 10-11 år da en gutt skrev på Facebook at han ønsket å se min datter dø. Jeg trykket på alle alarmknapper. Det ble innkalt til møte med lærer, skolens ledelse, datteren min og meg, og selvfølgelig gutten og hans far. Jeg setter et stort spørsmålstegn ved en slik metode og praksis. Det var langt fra tilrådelig at datteren min skulle være vitne til samspillet mellom de to på andre siden av bordet. Men hun er en klok unge, datteren min, og etter møtet, da jeg engstelig spurte hva tenkte, pustet hun lettet ut og sa: ”Det var veldig bra. Nå forstår jeg hvorfor han gjør det. Faren hans hater deg.”

Min yngste sønn begynte i tredje klasse denne høsten. Jeg hadde lest på nettet om barn som står alene i skolegården og hvor viktig det er at vi foreldre minner barna våre på å gå bort og si hei når noen står alene. Så da jeg fulgte han til første time, og så en gutt som sto stille og alene i utkanten av skolegården, ba jeg sønnen min gå bort og si hei til ham. ”Gjør det sjøl” sa sønnen min. ”Frekt”, tenkte jeg, men ganske riktig hadde gutten et godt tak i hånda til mora si, som også sto stille og med store øyne. Jeg burde selvsagt hilse på henne. Magen min sa at jeg ikke hadde lyst. Jeg hadde ikke lyst til å involvere meg med et menneske jeg ikke kjente, kanskje si noe feil og dumme meg ut. Eller verst av alt; bli avvist. Men sønnen min iakttok meg og det forplikter, så jeg gikk bort til mora og sa hei. Det viste seg at hun var ny i nabolaget, bor i blokka ved siden av oss og er veldig hyggelig.

Rett før jul mottok jeg et brev fra rektor på ungdomsskolen med beskjed om å følge med på og sjekke barnas aktiviteter på sosiale medier. Det er konflikter mellom elever på skolen, konflikter som delvis har sitt opphav i hendelser på internett, delvis eskalerer konfliktene på nettet. Hvordan skal jeg som mor til tre klare å følge med på og sjekke alle barnas aktiviteter på nettet? De bruker nettsteder og tjenester jeg ikke aner hva heter og langt mindre hvordan fungerer.

Vi satte oss i stedet ned ved bordet og snakket sammen. Vi snakket om hva vi synes om andre folk. Vi snakket om de vi liker, de vi ikke liker og de vi ikke kjenner. Jeg lyttet til hvordan mine barn snakket om andre mennesker. Jeg lyttet etter spor av hat. Det jeg hørte var min egen stemme.

Hva barn, og vi voksne også, gjør og skriver på internett er ikke løsrevet fra hva vi sier om og til mennesker ellers i livet. Våre handlinger, våre ord og våre skrevne ord henger sammen. Hater du på nettet, så er det en ting som er sikkert; du har hat i deg. Og har du hat i deg, så vil det komme ut i både ord og gjerninger, ikke bare på nett. Hatet får kanskje et annerledes uttrykk når det skrives anonymt eller åpent på et nettsted, men det finnes der inne i deg.

Så vi snakket om hat hjemme hos oss. Vi snakket om hva vi gjør med hat. Det viktigste vi snakket om var hvordan jeg snakker om andre mennesker. Hvordan snakker jeg om naboen, kollegene, andre bilister i trafikken? For en ting vet jeg; hvis mine barn snakker hatefullt til eller om noen, da har de lært det et sted. Og mest sannsynlig fra meg.

Alle generasjoner må tilpasse seg samfunnsutviklingen. Mine foreldre måtte lære seg å oppdra barn uten fysiske avstraffelser eller trusler om slike. De kunne ikke oppdra meg slik de selv var blitt oppdratt. Jeg må oppdra mine barn slik at de kan møte en framtid jeg ikke kjenner. At vi klarer å plante noen allmenngyldige, gode verdier og holdninger i barna våre er avgjørende for framtiden vår. Og det er bare en måte å gjøre det på, jeg må selv være de verdiene og praktisere holdningene.

Jeg vil ha barn som hører på meg. Da må jeg selv lytte. Jeg vil ha barn som ikke hater og mobber. Da må jeg selv slutte å snakke nedsettende om andre. Jeg vil ha takknemlige barn som setter pris på de små gleder. Da er det ikke vits i å stå i kø utenfor Louis Vuitton-butikken.

Får vi snille, omtenksomme, takknemlige barn i 2014? Kanskje. Hvis vi skjerper oss. For snille barn kommer ikke fra julenissen.

 

Gå til innlegget

Kjærlighet i tiggernes tid

Publisert nesten 8 år siden

Skompamæ, sa hun og kysset meg lenge og hardt på munnen så noen kunne ta bilde. I love you, sa jeg. Jeg tenkte kjære Elena, ta meg med. Ta meg med vekk herfra. Jeg vil bort fra interiørblader, nye sko og suget etter stadig mer, stadig bedre. Ikke gå

LES OGSÅ MITT SISTE INNLEGG: Ærlighet i tiggernes tid

Hun hadde sin faste plass utenfor kontoret der jeg jobber. Når det regnet satt hun inntil veggen, når det var varmt nok satt hun inntil en stolpe mellom fortauet og gata. Jeg visste at hun satt der. Selvsagt visste jeg det. Men jeg så ikke på henne.

Hallo, vi har jo fest her. Vi har pusset opp badet, vi har pusset opp kjøkkenet, vi har ny sofa og ny bil – hvorfor kommer de her og roter?! De sitter der og søpler og roter og griner og gjør det utrivelig. Sover ute og bæsjer i buskene. Og ber om penger. Det er uverdig. Vi har fest her. Dere er ikke invitert! Kom dere vekk!

Hun strakte ut koppen sin og sa please maddam, please. Hun var ikke den eneste. Denne våren var det mange som strakte koppen sin mot meg og sa please. Jeg sa til meg selv: jeg kan ikke hjelpe alle. Jeg så ikke på dem en gang.

Jeg så ikke på henne, men jeg visst at hun satt der. Jeg visste til og med at hun skiftet side avhengig av været. Og at hun kom omtrent klokka ni og gikk omtrent klokka fem, sånn som jeg. Hun hadde grønn jakke.

Det var en dårlig dag som snudde alt. Det skal jeg huske til en annen gang, at en dårlig dag kan det komme mye godt ut av. Selvforakten drev meg og jeg tenkte; hvem tror jeg at jeg er, hvem har jeg blitt? Jeg sier til meg selv at jeg ikke kan hjelpe alle, men i virkeligheten hjelper jeg ingen. Jeg la noen vekslepenger i koppen hennes og så på henne for første gang. Hun sa med ansiktet sitt at hun hadde visst det hele tiden, at jeg ville komme til slutt. Hun dømte meg ikke for at det hadde tatt så lang tid. Takk.

Det ble sommer. Jeg stoppet av og til og la noen kroner i koppen hennes. Hun kysset hånda mi. Jeg kysset hånda hennes og vi lo. En dag spurte hun om jeg hadde noen sokker. Hun var kald. Hjemme åpnet jeg skapene og plukket noen sokker, noen slitte ulltrøyer og et par stygge fleecepledd. Jeg tenkte vel egentlig det skulle være høydepunktet i relasjonen vår, da hun fikk en pose klær av meg, men det var først da vi virkelig begynte å snakke sammen.

Hun heter Elena og har seks barn og seks barnebarn. Hun er 56 eller 66 år gammel, jeg er ikke helt sikker. Hun er her sammen med mannen sin. De sover ute. Hun har aldri gått på skole. Hun tok nøkkelknippet mitt som jeg holdt i hånda, bladde gjennom som om det var en bok og spurte om hver og en. Hun kom til en nøkkel med Toyota-merke. Har du autocar?! spurte hun, kjører du selv?! Hun slo seg på knærne og lo. Er du gift? Ikke? Men du har jo tenner, hvorfor er du ikke gift? Hun la en hånd under brystet mitt og veide det fornøyd. Varm og kjærlig grenseoverskridende. Det er Elena.

Jeg har tre barn og har alltid vært alene. Jeg har så jeg klarer meg, men jeg har aldri vært rik. Foreldrene mine har holdt meg unna elendigheten. Jeg har aldri tenkt over at jeg er rik.

Det regnet. Vi var ikke i humør for å tøyse og Elena spurte om jeg hadde en balje. Hun trengte en balje til å vaske klær i. Jeg trakk på skuldrene og sa at det har jeg sikkert.

Jeg har en liten hageflekk og der ute har jeg en bod med hagegreier. For det meste rot. Jeg dyttet litt på ting og fant et par baljer, egentlig ganske fine, som de siste sesongene har oppbevart råtne hagehansker og rustne spikre. Jeg tømte dem, vasket dem og ga dem til Elena.

Noen dager senere regnet det igjen.  Jeg stakk innom en kiosk for å kjøpe med en kaffe.  Jeg stanser midt i bevegelsen og kommer på at jeg skal passere Elena som sitter der i regnet. Det ble to kaffe. Hun hadde flyttet seg inntil veggen og vi satt der og så på folk mens vi drakk kaffe i taushet. Det var fortsatt ikke helt komfortabelt å sitte ved siden av henne på gata. Jeg følte meg utsatt og beglodd. Jeg sa at jeg var på vei hjem. Hun spurte meg om huset mitt. Så pekte hun på den blå IKEA-posen med tepper som hun satt på og sa at det er hennes hjem, at det er både kjøkken og soverom og stue. Nei, sa jeg, det stemmer ikke. Det der er ikke alt du har, for baljene jeg ga deg er ikke der. Å, baljene! sa Elena og slo hendene sammen, baljene er så fine at de har jeg pakket i bagasjen som jeg skal ha med hjem til Romania. Hun ristet på hodet og lo av tanken på å bruke to fine baljer i utrengsmål.

Elena, vet du at jeg har et helt hus i Sverige med strøm og vann? Et hus som bare står der tomt og alene i tilfellet jeg skulle få lyst til å dra dit. Er du klar over at kjæresten min har en hel leilighet for seg selv bare fordi han vil beholde sin frihet og personlige integritet? Hvordan skal jeg noen gang kunne forklare deg rimeligheten i dette?

En gang ble Elena ordentlig sint på meg. Virkelig. Jeg hadde et ærend i sentrum og på veien sa jeg til henne at jeg skulle ta med mat når jeg kom tilbake. Men jeg ble borte i flere timer. Da jeg kom tilbake satt hun sammen med mannen sin og spiste loff. Jeg hadde ikke glemt det, men tenkte at det ikke var viktig, at det ordnet seg på annet vis. Hun var sur. Selvfølgelig. Jeg ble flau og lei meg, men lot som ingenting og gikk inn på Kiwi og kjøpte skinke og banan. De ba meg spise med dem og jeg turte ikke si nei siden jeg hadde vært så dum. Elena matet meg. Etterpå tok hun armen min og satte tennene, de få hun har, i overarmen min. Hun beit meg av kjærlighet og for liksom å si at jammen var du dum, men du er min likevel. Jeg pleier også å bite barna mine på samme måten. Jeg elsker å kjenne motstanden i kjøttet og hvinene med blanding av frykt og forventning. Elena og jeg, vi er to bitere. Født i hvert vårt land, oppdratt i ulike kulturer, fattig og rik, vi er mødre og vi biter dem vi elsker.

Du lurer kanskje på hvordan vi kunne snakke så mye sammen, om jeg kjenner hennes språk eller om hun kanskje snakker engelsk. Elena og jeg hadde ikke noe felles språk, men hun hadde en magisk evne til å bruke ord jeg ikke visste jeg kunne. Litt italiensk, litt engelsk. Sammen lagde vi en stamme av ord som vi stadig utvidet. To ganger i løpet av tiden vår skjedde det at et menneske stoppet og tilbød oss å tolke. Da ble vi veldig glade, så på hverandre, men fant ingen ord. Det var ingenting å si.

Elena var bekymret for mannen sin. Han har gått fem år på skole, kan lese, drikker ikke og slår ikke. Hun er stolt av ham. Når de går på gata, går hun en anelse foran ham. Han lytter til henne. Jeg liker det. Problemet var at han spiste mer enn han tjente. Det var dyrt å ha ham her. Elena måtte vurdere om hun var mest redd for å bli igjen her alene, eller om hun var mer redd for ikke å tjene penger til barna og barnebarna i Romania. De bestemte seg for at han skulle reise hjem. Mamma og jeg åpnet skuffer og skap og samlet to sekker med klær, vesker, sko, leker og husgeråd som kunne komme til nytte. Vi kjente at vi er gode mennesker.

Men turen med microbuss fra Norge til Romania kostet 2000 kroner og det var mer penger enn de hadde da. Han reiste ikke likevel.

Elena tok hendene mine i sine og så meg dypt inn i øynene. Det betyr at det er alvor. Hun snakket langsomt, ett ord om gangen. Hun spurte om bagasjen, som de delvis hadde fått av meg, kunne stå hjemme hos meg til de skulle reise hjem i august. De var redde for at politiet eller renovasjonsetaten eller andre rom skulle ta det. Jeg sa ja, selvfølgelig. Da holdt hun ansiktet mitt mellom hendene sine og trakk meg til seg og kysset meg på munnen så jeg kjente de varme tørre leppene hennes og den tannløse munnen. Lenge. Takk. Så kløp hun meg i brystvorta så jeg måtte hyle og dasket meg på hofta og sa at jeg måtte komme meg på jobb før jeg ble gammel.

Skompamæ, ropte hun. Det betyr elskling. I love you, ropte jeg.

Elena tror på Jesus. Hver fredag holder kirken åpne dører slik at alle som har lyst kan komme inn og få en stille stund, tenne et lys eller be litt. Jeg gikk ned til Elena og spurte om hun ville bli med opp i kirken. Fortsatt hadde jeg knapt sett henne stå oppreist. Hun vegret seg. Hun var redd for å miste plassen sin og baggen hun satt på var tung å dra med seg fram og tilbake. Jeg foreslo at jeg kunne sitte og holde plassen. Hun gikk med hevet hode, rak rygg og armer som svingte fram og tilbake. Hun så seg over skulderen da hun krysser gata. Foran meg sto koppen med to kroner i, en svensk og en norsk. Jeg kjente meg hudløs. Jeg trodde det skulle være komisk; en norsk, sunn kvinne sitter på en blå IKEA-pose på et gatehjørne med en sliten pappkopp foran seg. Absurd. Men ingen lo. De så ikke på meg. Jeg var midt blant folk, men helt alene. Jeg frøs.

Så var det Elena som kom gående, sterk og glad. Hun satte seg på kne foran meg og vi trodde kanskje vi skulle le, men vi gråt begge to. Skompamæ, hvisket hun. I love you, hvisket jeg.

Fra da begynte jeg å dra inn til kontoret på dager jeg ikke hadde noe der å gjøre. Jeg ville være hos henne.

Jeg ble syk. Jeg gikk til legen, og da jeg kom ut på gata var min første innskytelse å legge meg ned på knærne og krabbe til bilen som sto parkert ved kontoret. Det svimlet for meg. Elena så meg, ristet på hodet og tok tepper ut av posen sin. Hun la meg inntil veggen. Masserte meg. Strøk meg. Holdt meg på panna. Mannen hennes kom og ville fortelle noe eller spørre om noe, han tror jeg forstår bedre hvis han roper, og nå ropte han. Vær stille, ser du ikke at hun er syk, sa Elena. Jeg var svak. Rik, men svak. Og jeg ble tatt vare på. Takk.

Jeg reiste på ferie og da jeg kom tilbake sa Elena at de skulle reise dagen etter. Vi gråt. Jeg tror Elena gråt av lettelse over at jeg kom tilbake før de reiste, jeg hadde jo fortsatt bagasjen deres hjemme hos meg. Jeg gråt av sorg. Hele dagen satt vi der på gata, jeg kom meg aldri opp på kontoret. Det ene og det andre skulle ordnes. Folk kom og gikk. Det var fest og forventning og sorg og savn om hverandre. Jeg var ikke Elenas eneste venn.

Jeg inviterte dem hjem til oss den siste kvelden. Mannen hennes var bekymret, han ville være tilbake innen åtte, senest. Han var nervøs og urolig. Vi kjørte i min bil. Elena satt bak med åpne vinduer, vi skrudde radioen på høyt og hun vinket til folkene på gata. Hjemme fant vi sigøynermusikk på internett og de lyttet med stor andakt mens jeg lagde middag. Elena dusjet. Jeg ga henne håndklær og viste henne de ulike såpene og kremene hun kunne bruke, diskret som en kelner. Da hun vrengte av seg klærne, snudde jeg meg og var på vei til å lukke døra bak meg. Men hun tok tak i meg og dro meg inn igjen. Hun trengte hjelp til å skru på vannet.  Ansiktet hennes er mørkt og skrukkete med røde roser. Kroppen er melkehvit og glatt som en baby. Så liten. Så lett det ville være å skade henne. Huden så fin som tynt, tynt silkepapir.

Når intensjonen er å gjøre det fint og bra, har man ingen garanti for å lykkes. Jeg grillet lammekoteletter. Elena har ikke tenner, så hun klarte selvsagt ikke spise det seige kjøttet. Og kniv og gaffel kunne de ikke gjøre seg nytte av. Jeg tok med Elena inn på kjøkkenet og åpnet kjøleskapet. Hva vil du spise? Hun gapte. Hun begynte forsiktig å åpne skuffene på kjøkkenet. Magasin, hvisket hun. Magasin.  Ja, Elena, i landet mitt har vi magasiner for sju magre år.

 Jeg hadde aldri helt skjønt hvor Elena og mannen sov. Jeg hadde spurt om jeg kunne få være med dem hjem flere ganger, men da bare lo de det vekk. Jeg tenkte at det beste ville være å kjøre til Elenas plass og se om de kunne peke ut veien derfra. Det kunne de. Vi stanset under Sinsenkrysset. Mellom steinene dukket mørke hoder opp og ned og gjorde seg klare for natta. Jeg tenkte på tusser og troll. Denne dagen hadde renovasjonsetaten vært der og tatt alle madrassene, papplatene og teppene. Noen hadde gjemt unna sekker i buskene og priste seg lykkelige for at de ikke var tatt, andre hadde mistet alt og var fortvilet. Jeg kunne knapt forstå at dette var mitt land, min by. Det var som om vi hadde trådt inn i en parallellverden. Det var på grunn av dette Elenas mann ville være tilbake innen kvelden. Det var derfor han var urolig og nervøs. Man må passe plassen sin. Vi delte en krøllete sigarett. Jeg hadde ikke røkt på ti år. Det luktet eksos og støv og litt urin. Jeg tenkte at renovasjonsetaten aldri har tatt håndkleet mitt og klærne mine når jeg bader på stranda. Det er forskjell på folk.

Elena var glad. Hun skulle hjem. Skompamæ, sa hun og kysset meg lenge og hardt på munnen så noen kunne ta bilde. I love you, sa jeg. Jeg tenkte kjære Elena, ta meg med. Ta meg med vekk herfra. Jeg vil bort fra interiørblader, nye sko og suget etter stadig mer, stadig bedre. Ikke gå fra meg! Så reiste hun.

I kveld står jeg på plassen vår og tenker på Elena. Jeg ser opp på den stjernerike høsthimmelen og tenker at det er rart hvor stort verdensrommet er og hvor langt unna de stjernene henger. Så ser jeg ned på asfalten og tenker at til å være en helt vanlig bit skitten asfalt er det jammen meg rart hvor mye kjærlighet som bodde der. Og at det er rart at to kvinner som er så like, som er født inn i samme verden, kan ha så ulike liv. At kjærligheten og urettferdigheten er omtrent like store. Og hvor stort er egentlig et savn? Når tar det slutt?

Og jeg vet at neste gang vi diskuterer tiggerforbud og soveforbud, er det ikke politisk, da er det personlig. For jeg er en tigger som tilfeldigvis er født i et veldig, veldig rikt land.

 

 

 

 

 

Gå til innlegget

Tybring-Gjeddes kristne kulturarv

Publisert nesten 9 år siden

Fremskrittspartiets Tybring-Gjedde gjør seg selv til talsmann for vern om den kristne kulturarv samtidig som han ikke kan akseptere premisset om at den som har er forpliktet til å dele med den som ikke har.

Fremskrittspartiets Christian Tybring-Gjedde klargjør i sin kronikk i ytring.no 27.10.2012 og i Søndagsposten NRK P2 29.10.2012 sitt verdipolitiske standpunkt. Samtidig som Tybring-Gjedde ikke aksepterer prinsippet om at den som har noe, forventes å dele med den som ikke har, tar han til orde for nødvendigheten av å verne om vår kristne kulturarv.

Jeg er norsk. Jeg er kristen. Jeg aksepterer ikke at Tybring-Gjedde legger disse frukter, en ekstrem egoistisk rett til ikke å dele, og kristen kulturarv, i samme skål. En kristen kulturarv kan tolkes og forstås på ulike måter, men vi kommer ikke unna at en slik arv nødvendigvis må bygge på videreføring av kristne verdier og tro slik de fremstilles i Bibelen og Det Nye Testamentet. Ikke noe sted i Bibelen eller i Det Nye Testamentet finner vi budskap som kan tolkes som noe i nærheten av en rett til ikke å dele. Tvert i mot bygger hele den kristne forkynnelse og tro, som er selve grunnlaget for den kristne kulturarv, på det motsatte, nemlig på budskapet om at vi skal elske vår neste som oss selv og være barmhjertige slik Gud selv er barmhjertig mot oss. Evangeliene forteller om Jesus Guds sønn som gjennom hele sitt liv viser og lærer oss dette i møter med enkeltmennesker. Jesus møtte syndere, syke og forlatte, rike og fattige, og han møtte dem konsekvent og alltid som de enkeltmennesker de var. Og han ber oss gjøre det samme. Dette er grunnlaget for den kristne kulturarv.

Tybring-Gjedde må gjerne ta til orde for et egoistisk samfunn bygget på de rikes rett til å beholde rikdommen for seg selv. Det er hans demokratiske rett. Men å tale for retten til ikke å dele, samtidig som han gjør seg selv til den kristne kulturarvs beskytter, er en selvmotsigelse det kristne Norge ikke skal akseptere.

Jeg forventer at et samlet kristennorge, alle som kjenner kjernen i det kristne budskap, reiser seg mot Tybring-Gjeddes mistolking av hva kristne verdier innebærer. Jeg forventer at Tybring-Gjedde, dersom han ønsker å verne om den kristne kulturarv, leser Bibelen og setter seg inn i hvilke grunnleggende prinsipper og verdier videreføring av denne arven faktisk innebærer. Jeg utfordrer Tybring-Gjedde til å bli med meg til gudstjeneste i Den Norske Kirke. Det kan virke som om det er lenge siden han har vært der.

Gå til innlegget

Gi oss pappa'n vår tilbake!

Publisert nesten 11 år siden

I dag demonstrerer Keren og søsteren Divine på Youngstorget i Oslo kl 13 sammen med 28 humanitære organisasjoner.

Løsningen regjeringen har kommet med er den verst tenkelige. Den gjelder kun for de som har muligheten til å skaffe id-papirer fra hjemlandet og som vil tjene over 500 000 i året. Det kan egentlig ikke regnes som en løsning i det hele tatt.

Den gjelder iallefall ikke Keren og Divines pappa.

For å vektlegge hensynet til barn trengs det ingen lovendring. For det trengs det kun vilje fra regjeringen. En telefon fra Jens Stoltenberg til Terje Skjeggestad.

Kampen fortsetter! Vi gir oss ikke!

Møt opp på Youngstorget kl 13 og gå sammen med Keren og Divine!

Gå til innlegget

Papirløse: barns verdi

Publisert nesten 11 år siden

Keren fyller 3 år onsdag. Hun savner papa'n sin. Hun har opphold i Norge sammen med moren og søsteren. Faren fikk avslag på asyl og bor på gata i Ukraina. Der må han være i fem år før han kan søke familiegjenforening. Dette er norsk familiepolitikk.

Jens, Kristin og Liv Signe; Hvem av disse barna har størst verdi?

Det holder ikke for meg at regjeringen jobber på spreng for å finne en løsning for Maria Amelie.  Maria Amelie har gitt ansikt til gruppen papirløse i Norge og løsningen skal derfor gjelde for alle papirløse, ikke bare de sterke og vakre og kjente, ikke bare de som tjener over 500 000 i året.

Hvor mange vet at Høyesterett og norske myndigheter ikke tillegger hensynet til barn vekt i utvisningssaker? Jeg visste at de utviser hele familier, men at de er villige til å skille foreldre og barn for å klare å kvitte seg med enda en utlending, det var inntil nylig ukjent for meg.  Nå vet jeg det og jeg kommer ikke til å gi meg før den praksisen er endret.

Botay kom til Norge 2003 og søkte asyl. Da hadde han forlatt kone og to barn i det krigsherjede Kongo. Planen var at familien etter hvert kunne komme etter eller at han kunne reise tilbake dersom konflikten i Kongo roet seg. Situasjonen i Kongo ble imidlertid verre og kona og barna ble tvunget til å flykte fra landsbyen i 2005. Da mistet Botay kontakten med dem. En dag i 2006 møter han kona si på Gunerius i Oslo. Helt tilfeldig. Han visste ikke at hun var i Norge, hun visste at han ønsket seg til Europa da han flyktet og flyktet selv hit for å prøve å finne han da hun i flukten mistet kontakten med de to barna i Kongo og plutselig var helt alene i verden. Botay hadde på dette tidspunkt allerede fått avslag på sin søknad om asyl, kona hadde sin søknad inne til vurdering. De flytter sammen og får en datter i januar 2008. De to barna i Kongo leter de etter gjennom familie og kjente og ulike organisasjoner. Botay fortsetter å motta skattekort og jobber i en fast 100% stilling som renholder. Kona går på norskkurs, jobber og planlegger utdannelse siden hun har reumatisme og vet at renhold ikke er en jobb hun kan holde på med i lang tid. Botay har fått beskjed om å forlate landet for lenge siden. Men hvor skal han dra? Til Kongo? Der har han ingenting bortsett fra en krig han ikke vil være en del av. Skal han forlate landet og familien og legge ut på ny flukt, en flukt fra Norge? Hvem vet om de da noensinne vil finne hverandre igjen?

Julaften 2009 har han siste frist til å forlate landet. Han må ut av Schengen og drar til Ukraina for å unngå å bli uttransportert til Kongo. Der bor han på gata. Av og til får han være i en kirke. Han kan ikke søke asyl der. Han må vente fem år før han kan søke familiegjenforening, likhet for loven, sier UNE på innpust.

I mai får kona vite at datteren de ikke har sett siden 2006 befinner seg i Sør-Afrika. I oktober lander hun på Gardermoen.” Hvor er pappa?” er det første hun sier da hun ser moren og søsteren.

I desember orker ikke Botays kone mer. Hun er utbrent, deprimert og sterkt preget av reumatismesmerter. Presset er for stort. Hun blir sykmeldt. Vi lurer på hvor lenge hun orker å ha aleneansvaret for to barn. I hånden har hun et brev som lover Botay 100% fast stilling dersom han kommer tilbake. Men han kommer ikke til å tjene 500 000 i året.

UNE begrunner avvisningen av Botays klage med at hensynet til barn ikke tillegges vekt i utvisningssaker og viser til en dom fra Høyesterett. Når norske foreldre skiller seg er det barnas beste opp og ned og i mente. Stadig kommer det forslag om nye lover og ordninger som kan sikre barn samvær med begge foreldre. Koste hva det koste vil. Men ikke Botays barn. Hvorfor har mine barn større verdi enn Botays barn?!

Jeg støttet faktisk denne regjeringen. Jeg vil se Kristin Halvorsen forklare oss hvordan dette henger sammen. Jeg vil se Jens Stoltenberg innrømme at dette stemmer med regjeringens verdigrunnlag. At barn er viktig, men ikke alle barn er like viktige.  Jeg vil høre dem forklare at det er viktigere å bli kvitt en utlending enn å være et lite snev menneskelig.

Hvem hadde tapt noe om Botay fikk lov til å søke familiegjenforening i Norge til tross for at han allerede hadde et asylavslag? Hvem tjener på at han bor på gata i Ukraina i fem år mens to barn og en kone som allerede er preget av krig, flukt og splittelse sitter her og venter?

Det er lov å bruke sunn fornuft, vett og menneskelighet. Det må være mulig å si at tilknytning til riket, vilje til integrering, hensynet til barn og evne til egen forsørging kan hindre utvisning og utransportering uten at det forstyrrer noen.

Dette er min bursdagsgave til en liten jente som fyller 3 år onsdag og som savner faren sin. Gratulerer med dagen lille jente! Jeg håper du får det du ønsker deg.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere