Guri Riksaasen

Alder: 49
  RSS

Om Guri

Sosialantropolog, kommunikolog, bydelspolitiker, menighetsutvikler, skribent og trebarnsmor.

Følgere

Jeg blir gjort til en kriminell

Publisert over 6 år siden

Når det blir kriminelt å følge noen til legevakta og betale for medisinene, når det blir kriminelt å spise sammen og invitere til overnatting, gi et teppe til en som fryser, da er det loven det er noe galt med. Alvorlig talt.

Alvorlig talt. Regjeringa, FrP og Høyre, som ellers liker å framstille seg som partier som vektlegger individuell frihet og kristne kulturverdier, foreslår å forby tigging og all aktivitet som legger til rette for tigging. Forslaget sendes ut på høring med frist 22. februar. Regjeringens skalkeskjul er at de vil få bukt med menneskehandel, bakmenn og organisert kriminalitet. For meg høres det like vettugt ut som å forby familie for å få bukt med familievold. Forslaget bærer preg av mangel på kunnskap om virkeligheten til de som tigger og grunnleggende utydeligideologi.


Fabian Stang, mannen som stadig omtaler Oslo som byen med det store hjertet, står fram i dypt alvor på Dagsrevyen 24.1.2015 og hevder at han heller vil bidra med millioner til sosiale prosjekter i Romania som vil føre til at flere roma, særlig kvinner og jenter, tar utdanning. Fabian, jeg har tre barn. De går på skole. Det er ikke det som gir meg mat i magen idag. De som tigger på gata, tigger for å ha mat i magen i dag og i morgen. De har ingen annen inntektskilde nå, og de har ikke noe NAV-kontor å gå til.

Fabian Stang vil ha slutt på at folk legger en tier i koppen og på den måten holder folk i fattigdom og fornedrelse. Fabian, med respekt å melde, det er ikke tier'n som holder tiggeren i fornedrelse og fattigdom, det er fattigdommen. At noen mennesker står uten inntekt som kan gi mat på bordet og varme i ovnen gjennom en hard vinter, er et resultat av et økonomisk system du og jeg tjener på.

Mens Elena brukte sine beste år på å plukke poteter i Portugal for en halv euro i timen, gikk du og jeg i butikken og forsynte oss med de beste tilbudene og de billigste varene. Jeg støtter absolutt sosiale prosjekter som legger til rette for at flere i Romania tar utdanning. På sikt vil tigging bli overflødig når alle kan forsørge seg selv. Det er bra. At noen må tigge for å opprettholde sin eksistens er ikke en holdbar og ønsket situasjon. Men i et land hvor de færreste roma har innlagt vann og de med høy utdanning knapt har en lønn å leve av om de er så heldige å ha en jobb (de velger gjerne en vaskejobb i Norge), er det en lang, lang vei å gå å få flere til å velge utdanning. Det løser ikke det akutte behovet for mat og varme i dag. Det er noe dypt naivt over å tro at sosiale prosjekter i et korrupt land vil fjerne behovet for akutt hjelp.

Menneskehandlere og bakmenn tjener på menneskers desperasjon. Oslo Handelsstand sto også fram på Dagsrevyen sammen med Fabian Stang. De hadde vært vitne til overgrep mot en kvinne som tigger, antakelig utført av misfornøyde bakmenn. Jeg undrer meg over om handelsstandens representant ringte politiet eller anmeldte saken eller i det hele tatt tok kontakt med kvinnen. Det er viktig å pågripe, dømme og straffe menneskehandlere og bakmenn. Det kan vi med dagens lovgivning. Med større kunnskap og engasjement fra myndighetenes side, kan vi pågripe og dømme enda fler enn vi gjør i dag. Uten å endre loven.

Da sexkjøpsloven ble vedtatt var noe av argumentasjonen for loven at mange kvinner ble ofre for menneskehandlere og bakmenn i sexhandelen. I den debatten minner Høyre og Frp oss stadig på at noen av de som selger sex gjør det frivillig. Og det må de få lov til. Vel. Jeg kjenner mange tiggere etterhvert. Og jeg har besøkt noen av dem i Romania. Det var ikke deres drøm i livet å ende som tiggere i Norge. Men slik ble det, for det er deres mulighet til å overleve vinteren i Romania akkurat nå.

Tidligere har de fleste vært sesongarbeidere i jordbruket i Sør-Europa. Nå er jobbene borte eller helsa for dårlig, og de sitter igjen uten rett til trygd i et gjennomkorrupt land på grensa til sammenbrudd. De kommer hit for å tigge på eget initiativ, og de reiser hjem på eget initiativ. Hvorfor mener Høyre og FrP at det er mindre fornedrende å selge sex enn å tigge? Og hvorfor mener de at folk må få selge sex frivillig, men de må ikke få tigge frivillig? Jeg begriper ikke logikken og det virker løsrevet fra enhver ideologi.

At de fleste som tigger i Norge i dag kommer på eget initiativ, betyr ikke at de ikke samarbeider for å løse felles utfordringer. En ny lov som virkelig skal ramme menneskehandlere og bakmenn, må klare å treffe så presist at man ikke blir rammet om man frivillig samarbeider om felles utfordringer på. Jeg er oppriktig og dypt bekymret for at lovforslaget om det blir vedtatt vil skape desperasjon og behov for organisering og beskyttelse som fører Elena og andre tiggere rett i fanget på nettopp menneskehandlere og bakmenn som ikke går av veien for å tjene på andres nød.

Forslaget regjeringen har lagt fram åpner for at tigging er tillatt dersom det skjer på vegne av en organisasjon og veldedige formål. Det skaper en mengde huller som kan vise seg å oppmuntre fattige til å organisere seg og søke seg til bakmenn som behersker systemet framfor å ivareta sin selvbestemmelse og egne interesser.

Jeg har hatt folk som tigger på besøk. Vi har spist sammen. De har dusjet hos meg. De har sovet i min seng. Jeg har gitt bort tepper og ullundertøy. Luer og votter. Jeg har hjulpet Gheorghe å skrive en plakat han bruker når han tigger. Faren min har fulgt folk som tigger til legevakta og betalt medisinene de trenger. Vi har transportert folk som tigger til tiggerplassen deres etter at de har vært på besøk hos oss. Jeg gjør dette fordi jeg er glad i Elena og Gheorghe. De er mennesker med kvaliteter jeg ønsker meg i livet mitt. De åpner for gråt og latter og nye perspektiver. Om regjeringas forslag til forbud mot tigging blir vedtatt, er jeg en kriminell som kan straffes med fengsel inntil ett år. Faren min som er prest og godt over pensjonsalder, blir en kriminell.

Datteren min på 14 år blir en kriminell. Hvor er vår individuelle frihet da? Jeg er inneforstått med at et samfunn er et fellesskap hvor man ikke alltid kan gjøre som man vil, vi må ha lover og regler som av og til begrenser vår individuelle frihet for at vi ikke skal skade andre. Men når det blir kriminelt å følge noen til legevakta og betale for medisinene, når det blir kriminelt å spise sammen og invitere til overnatting, gi et teppe til en som fryser, da er det loven det er noe galt med. Alvorlig talt.

Gå til innlegget

Hvis ikke nå, når?

Publisert nesten 7 år siden

Fattigdommen lar deg ikke hvile, gir deg ingen ro. Rikdommen derimot, den lukker øynene dine og dysser deg ned i en behagelig drøm. Det er på tide å våkne. Hvis ikke nå, når?

Fattigdommen lar deg ikke sitte på ræva. Fattigdommen jager deg rundt til ukjente steder, fremmede mennesker, på leiting etter neste krone. Fattigdommen lar deg ikke hvile. Fattigdommen maser og maser, hvordan skal du klare deg neste måned, neste vinter? Hva med barna? Hva med barnebarna?

Elena er født i Romania i 1956. Hun var to år da faren omkom i en arbeidsulykke i en av Ceausescus fabrikker. Hun hadde fem eldre søsken. Elena fikk aldri gå på skole. Hun hjalp til hjemme. Rumenske myndigheter grep ikke inn. For det har hun aldri fått noen erstatning. Hun kommer ikke til å få det heller. Hun kommer ikke til å få så mye som en unnskyldning.

Elena tilhører ikke noe reisende folk. Hennes hjem er i landsbyen i Romania. Med seks barn har hun alltid klart seg selv. Om høsten reiste de til Italia og plukket kiwi. Det var gode penger, men kort sesong. Senere reiste de til Portugal for å plukke poteter. Lønna var fire euro for en åttetimers arbeidsdag. Dette var rundt årtusenskiftet, etter at Ceausescus regime hadde falt. En halv euro i timen. De pendlet mellom Italia, Portugal og landsbyen i Romania. Ikke fordi et mytisk reiseblod rant i deres årer, men fordi de måtte klare seg, og arbeidsmarkedet i hjemlandet hadde ikke plass til sigøynere uten utdanning, det hadde knapt plass til sigøynere med utdanning.

Da helsa sviktet, reisingen og det harde arbeidet slet på kroppene, var det ingen forsikring, ingen trygderettigheter som ventet på dem. Unge, friske, desperate arbeidere sto klare til å overta. To voksne mennesker, en mor og en far, en bestemor og en bestefar, får 206 RON, 412 norske kroner, i måneden til å leve av. Det rekker knapt nok til mat, langt fra til varme i ovnen gjennom vinteren. Transport, klær, vedlikehold av huset, en gave til en sønn eller en datter eller et barnebarn, er en søt drøm. I et land hvor lønnsnivået er så lavt at helsevesenet er gjennomkorrupt, sitter de igjen med en ødelagte kropper og ingenting å leve av.

Jeg hører noen si at tiggerne ikke bidrar i samfunnsmaskineriet. Vel, du fikk jo billig importert frukt fra Sør-Europa. Hva tror du presset prisene ned? Det var en høy pris for Elena. Du kan jo tenke på det neste gang hun ber deg om en tier, en femmer eller en krone.

Jeg hører noen si at det er for enkelt for tiggere å sette seg ned på gata og tro at de kan få alt i fanget. Vel, veien var ikke enkel for Elena. Det var tre dager i en fullastet microbuss gjennom Europa. Det er ensomhet, bekymring for familien, fysisk smerte og kalde netter i frykt for å bli jaget av politiet. Noe må ha drevet henne, noe som er verre enn angsten, smerten og kulden. Fattigdom var det som drev henne og den er verre enn alt.

Jeg synes det er rett og rimelig at noe av overfloden vår, skattepengene dine og mine som vi høster av en fantastisk økonomisk utvikling, går til prosjekter i Sør-Europa som skaffer mennesker utdanning, hus, vann og helsetjenester. Det skaffer ikke Elena mat på bordet i morgen, men det kan endre livsbetingelsene for barnebarna hennes. Men sett ikke sosiale prosjekter som ennå bare finnes på skrivebordet opp mot tiggerens akutte kamp for morgendagen.

Elena er bare en. Det er så mange der ute. De finnes på alle kontinenter og de jobber for oss. De forsyner oss med klær, sko, møbler og mat. De har ikke valgt fattigdommen. Vi valgte dem.

Fattigdommen lar deg ikke hvile, gir deg ingen ro. Rikdommen derimot, den lukker øynene dine og dysser deg ned i en behagelig dagdrøm. Det er på tide å våkne. Hvis ikke nå, når?

Gå til innlegget

Tigging har aldri løst sosial nød, sier Klinge. Jeg vil svare at et tiggeforbud i verdens rikeste land heller ikke løser noe annet enn å beskytte de rikeste mot fattigdommens ansikt. Pappkoppen er tross alt et av fattigdommens penere ansikter.

Det er fristende å harselere med forslaget om å forby tigging, et forslag som sannsynligvis blir vedtatt med stemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet og Senterpartiet. Det er fristende fordi det inneholder så mange logiske brister, så mye kunnskapsløshet og så mye misforstått moralisme.

Argumentasjonen går på at man vil ta bakmenn og forhindre menneskehandel og vinningskriminalitet. Jenny Klinge har snakket med en dame i Romania som bekymrer seg over at barna blir forlatt i hjemlandet og ikke fulgt opp av foreldrene sine slik at de får en utdanning (Dagsavisen 14.6.2014). Ja, og så er det der med at tigging generelt forpurrer det glansede bybildet.

Hele argumentasjonen tegner et bilde av tiggere som offer for menneskehandel, kriminelle tyver, arbeidssky, forsøplende og forstyrrende.

Når jeg kjører til jobb søndag morgen, kjører jeg forbi flere parker i Oslo sentrum. Søpla flyter etter en godværsdag. Er den søpla litt bedre enn annen søppel fordi den kommer fra folk vi kjenner eller kunne kjent, det kunne vært oss? Er søpla fra tiggerne dårligere fordi den kommer fra dem, de vi ikke kjenner? Når jeg går gjennom Oslo sentrum en vanlig dag, blir jeg stoppet flere ganger av folk som vil at jeg skal kjøpe avisabonnementer, strømabonnementer, sikkerhetstjenester og telefonkort. De er ofte pågående. Ja, de ringer til og med hjem til meg uten at jeg har bedt om det. Hvorfor er ikke det et problem? Fordi det ikke minner meg om at vi lever i et samfunnssystem som ikke fungerer særlig bra og hvor jeg tilfeldigvis er vinneren av en premie det er tungt å bære?

Fabian Stang mente det var uverdig at folk sov under Sinsenkrysset. Så i Oslo innførte de forbud mot å sove ute. Nå jager politiet gamle damer rundt om natta. Er det verdig?

Samfunnet bygger på en kontrakt mellom individet og fellesskapet hvor individet yter og fellesskapet gir tilbake. Tiggeren stiller seg utenfor dette fellesskapet ved å be om å få, uten å gi noe umiddelbart tilbake. Derfor er det ikke veldig overraskende at samfunnet reagerer negativt på tigging som fenomen. Derfor er det også tungt for et individ å sette seg ned med koppen, fordi man samtidig setter seg utenfor et fellesskap. Samtidig må et sunt samfunn ha denne nødløsningen for individene for at vi skal være et samfunn for alle. Tigging er mest av alt et uttrykk for at samfunnet ikke fungerer.

Jeg har møtt mange tiggere, men aldri har jeg møtt en eneste tigger som har sagt nei takk til å jobbe. De jeg har snakket med forteller at i Sør-Europa har den økonomiske krisen ført til at sesongarbeidet som tidligere sysselsatte mange roma, enten har gått konkurs eller jobbene er tatt av andre grupper som har mistet andre jobber. Og noen er for gamle og har ikke lenger helse til det tunge arbeidet. Minstepensjonen på 412 norske kroner i måneden for et ektepar, holder knapt til maten som vil holde dem i live på kort sikt, langt fra til strøm og ved i ovnen.  Så reiser de til Norge, logisk nok siden vi er det rikeste landet i Europa akkurat nå. Det nærmeste de kommer menneskehandel og bakmenn er de som kjører mikrobussen de betaler for å få plass i. Her ser at de dårligste jobbene, renholdsarbeid og enkelt vedlikeholdsarbeid, er besatt av høyt utdannende mennesker fra Sør-Europa og tidligere Øst-Europa, som heller ikke kan leve av lønna si i hjemlandet. For de som er aller nederst på Europas stige, er det pappkoppen som er alternativet. Og der sitter de og håper at noen vil gi dem noen kroner eller en dagsjobb. Et tiggeforbud skaper ikke arbeidsplasser.

Politiet vil gjerne forby tigging for å gjøre politiets arbeid enklere, men klarer ikke legge fram konkrete tall på at det faktisk er tiggere som står bak kriminaliteten.  Og hvem kan si at alle tiggere virkelig er kriminelle? Var det ikke en gang noe med at man ikke er skyldig før man er dømt? Vil det gå så langt at vi må forby andre yrkesgrupper også? Bare for å gjøre alt litt enklere? Hvor enkelt  har vi rike lov til å gjøre det for oss selv, på bekostning av andre?

Min venn Elena, som overlever vinteren med pengene hun tigger i Oslo, sier at når tiggeforbudet trer i kraft vil hun og de lovlydige tiggerne forsvinne og Norge vil sitte igjen med de kriminelle. For tyvene har jo aldri brydd seg om at det er forbudt å stjele. Så er det de ærlige og lovlydige som vil sulte og fryse, mens de kriminelle fortsetter med det de alltid har gjort.

Jenny Klinge har omsorg for de fattiges barn. Ja, jeg enig i at det er et problem at veldig mange barn i fattige land vokser opp uten foreldre, fordi foreldrene må finne arbeid og inntekt andre steder. Dette ser vi i Asia, Afrika, Amerika, tidligere Øst-Europa og nå også i Sør-Europa. Klinge tror at når foreldrene ikke kan tigge i Norge, så drar de hjem til barna sine og sørger for at de går på skolen. Men Jenny Klinge; hva skal de spise? Hvordan skal de la være å fryse i hjel? Jeg er redd for at et tiggeforbud i de rike landene vil ramme barna i de fattigste familiene aller, aller hardest.

Selvsagt finnes det bakmenn og menneskehandlere og ulike former for kriminalitet i miljøet rundt de fattigste. Fattigdom har alltid vært den viktigste drivkraften bak kriminalitet. Og det finnes alltid mennesker som søker profitt i andre menneskers nød. La oss dømme og straffe bakmennene, menneskehandlerne og tyvene.  Forbyr vi tigging sender vi de fattigste, de mest sårbare rett i fanget på de som kan gi dem mat på bordet neste dag, nemlig de som ikke går av veien for å profittere på andre menneskers desperate ønske om å overleve en dag til.

Og det vil skje et sted du og jeg ikke ser det. Gir det oss bedre nattesøvn?

Tigging har aldri løst sosial nød, sier Klinge. Jeg vil svare at et tiggeforbud i verdens rikeste land heller ikke løser noe annet enn å beskytte de rikeste mot fattigdommens ansikt. Pappkoppen er tross alt et av fattigdommens penere ansikter. Det finnes alternativer som er så mye, mye verre.

Gå til innlegget

Ærlighet i tiggernes tid

Publisert over 7 år siden

Hva er det i tilværelsen til denne observante og sterke kvinnen som gjør at hun velger å komme til Oslo for å sove ute og tigge sammen med mannen sin? Har hun det ikke bedre i sitt eget hjem?

Ærlighet i tiggernes tid

Jeg ble kjent med Elena da hun hadde sin faste tiggerplass utenfor kontoret der jeg jobber. Jeg ble glad i Elena. Varmen, nærheten og humoren hennes skapte et tomrom i meg da hun reiste i august.

I oktober-november kom hun og mannen tilbake for noen korte uker og vennskapet vårt fikk utvikle seg. De spiste ved mitt bord og sov i min seng, og da de reiste inviterte de meg til sitt hjem i Romania.

I februar reiste jeg sammen med kjæresten min til den lille landsbyen hvor Elena og mannen bor. Jeg savnet henne og var spent på hvordan kvinnen jeg kjenner som varm, omtenksom og klok lever når hun ikke tigger på gata i Oslo. Og hva er det i tilværelsen til denne observante og sterke kvinnen som gjør at hun velger å komme til Oslo for å sove ute og tigge sammen med mannen sin? Har hun det ikke bedre i sitt eget hjem?

Vi fløy til Bucuresti og tok toget tre og en halv time vestover forbi Craiova i distriktet Gorj. På veien så vi hus langs jernbanelinja som knapt var for kvisthauger å regne. Andre steder så vi koselige tun med lave hus, klessnorer mellom frukttrærne, høner og småkjøkkenhager. Gjetere vandret tålmodig med små saueflokker. Unge gutter sto bøyd over havarerte motorkjøretøyer i ulike faser av håpløshet og hoiet og vinket mot toget med latter i ansiktene. Kvinner med lange skjørt og skaut knyttet stramt i nakken fortalte oss at de var roma.

Elena, mannen hennes og en nabo møtte oss på en liten forblåst stasjon, og vi kjørte seks-sju kilometer til den lille landsbyen Tintaren hvor riksveien og jernbanelinja skjærer gjennom det flate, nakne landskapet. I Romania ble roma tvangsbosatt på slutten av femtitallet som en del av kommunistregimets assimileringspolitikk. I Tintaren bor alle roma i en og samme gate som strekker seg fra riksveien til jernbanelinja. Det er kanskje femti hus i gata, men det er ikke så lett å si, for bak husene som ligger ut mot gata, noen av dem er riktig fine, er det brakker, hytter og skur hvor det også bor folk.

Elenas hus har en smal gang og to rom. I gangen har hun et gammelt kjøleskap og en komfyr drevet på propan og et smalt salongbord som fungerer som kjøkkenbenk. En enkel, grov stige leder opp til et kaldloft. Det innerste rommet er det minste. På knappe ti kvadratmeter har de en seng, et lite bord med radio og speil i hjørnet, et hjemmesnekret bord som står inntil veggen og som flyttes fram til senga når vi skal spise, og en vedkomfyr med kokeplater. Veggene er sterkt rosa med veggtepper og falmede familiefotografier. Her sover de, lager mat, spiser og vasker seg. Vi fikk sove på gjesterommet som står klart for de seks voksne barna som nå bor i Italia, Spania og Frankrike.

Ingen hus i gata har innlagt vann. Da jeg hvisket ’Elena, jeg må tisse’, tok hun hånda mi og leide meg på gjørmete stier til det åpne landskapet bak husene. Der er det en lokal søppelplass hvor de etter beste evne forsøker å brenne søppelet sitt, og utedoer i ulik standard på rekke og rad. Så vidt jeg kunne se hadde alle innlagt strøm. Både ved, propan og strøm er ekstremt dyrt. Hos Elena er det lys i alle rom, en enkel lyspære henger ned fra taket, og et blinkende madonnabilde på gjesterommet, men det er også alt. Strøm er dyrt. Å holde varmen gjennom vinteren koster to, tre tusen norske kroner, alt ettersom hvor hard vinteren er. Det er mye når sosialstønaden er på rundt 200 norske kroner i måneden per person.

Ute i gata var det stille om formiddagen. Alle barna går på skole. De fleste fullfører 10 år grunnskole, men få fortsetter. Kvinnene bruker dagen på vasking og matlaging. Det er tidkrevende og tungt arbeid uten innlagt vann og med lite strøm. De mennene som ikke er på jobb, venter. De samles rundt gatas lille lokale butikk som også fungerer som kafe. De snakker om hvor de har vært og hvor de skal dra.

Mange hus står tomme fordi de som bor der er i Italia for å jobbe. Å jobbe kan bety alt fra småjobber i jordbruket, salg og tigging. I februar var mange i Italia fordi det er for kaldt nordover. De som har jobb her i området driver stort sett med salg av ulikt slag, både fordi Romania har en skyhøy arbeidsledighet hvor roma stiller bakerst i køen, men også fordi lønningen for en lærer eller sykepleier er så lav at det knapt er til å leve av.

Tidligere hadde flere roma arbeid i jordbruket i Sør-Europa, men på grunn av den økonomiske krisen har disse arbeidsplassene forsvunnet. En nabo gjør det nokså godt på salg av brukte klær, det var han som hentet oss i bil på togstasjonen, men også han sliter med inntektene nå. Han forklarer at et stort problem er at mange roma har hatt uregistrert arbeid i andre land og dermed ikke har rett til pensjon. Nå sitter de igjen med en minimal sosialstønad som bare nesten fyller magen og som langt fra varmer huset. Elena og mannen hennes har mat og varme gjennom vinteren fordi de tigger i Oslo og låner av naboer.

Når barna kommer hjem fra skolen og kvinnene er ferdige med første arbeidsøkt, tar aktiviteten seg opp i gata. Folk kommer ut og slår seg ned på de mange benkene. Noen biler kjører fram og tilbake, men hest og kjerre er like vanlig. Mange hus befinner seg på ulike stadier i byggeprosessen, men vi ser bare forsiktig byggeaktivitet i ett hus. Nysgjerrigheten på hvem de to norske er, er stor. Mange vil posere og fortelle sin historie. Det er mange historier. En eldre kvinne gjør sterkt inntrykk på oss når hun kommer med portrettet av sin avdøde datter og vil posere utenfor huset der hun bodde.

Når mørket faller slår kulda inn og gata tømmes på et blunk. Det gjelder ikke å slippe kulda inn i kroppen. I mørket er det vanskelig å balansere på den gjørmete stien til utedoene og løshundene gneldrer truende. Vi tisser i mørket bak huset på enkleste vis. Lys siver ut mellom plankene i et skur. Der bor Larissa på åtte år sammen med to brødre og bestemoren sin. Bestefaren er en kjent tigger i Oslo.

Er det sant at de som tigger i Norge tilhører eliten i Romania? Er det sant at de bor i palasser? Det er det ikke lett å svare på ut fra vårt lille besøk. Det er helt sikkert at ikke alle som trenger hjelp kommer seg til Norge eller andre steder. De som kommer til Norge, kommer fordi de har muligheten til det. De har en bil, eller kjenner noen som har en bil, eller låner penger til billetten og kommer ikke hjem før de kan betale. Akkurat nå er dette deres mulighet til å skaffe seg mat og varme og kanskje bygge litt på huset sitt og skaffe en framtid for barna. Det er det alle snakker om; barna. Larissa viser oss stolt skrivebøker fulle av sirlig løkkeskrift. Med mye fnising tester hun det hun har lært i engelsktimene på oss. Når jeg spør om hun vil gå på universitetet i Craiova når hun blir stor, ler hun. Det er utenkelig. Hva slags framtid skal Larissa møte? Hvem skal sørge for at hun får utvikle sine talenter og bidra med sine ressurser i samfunnet?

Det er lett å være enig i det opplagte i at fattigdomsproblematikken som fører tiggerne til Norge og Oslos gater, må løses i Romania av rumenske myndigheter og EU. Arbeidsplasser med en lønn å leve av og innlagt vann og kloakk for å frigjøre kvinnenes tid og arbeidskraft må være selvsagte og klare mål. Men det vil ta tiår å gjenoppbygge en sunnøkonomi i et land som Romania. Norge kan ikke matche Romanias langsiktige mål med kortsiktige tiltak som ikke bidrar til annet enn å skåne de rike fra synet av de fattiges elendighet.

Selvsagt har Elena det bedre i sitt eget hjem, sitt eget land. Men akkurat nå gir det henne ikke mat på bordet og varme i ovnen.

Vår demokratisk valgte regjerings forslag til Stortinget om å la kommunene åpne for lokale forbud mot tigging handler dessverre ikke først og fremst om hvem de, tiggerne ,er. Det forteller dessverre mest om hvem vi er og hvem vi vil være.

Takk til Thor Inge Kufaas for følge på reisen og gode råd.


Gå til innlegget

Ærlighet i tiggernes tid

Publisert over 7 år siden

Hva er det i tilværelsen til denne observante og sterke kvinnen som gjør at hun velger å komme til Oslo for å sove ute og tigge sammen med mannen sin? Har hun det ikke bedre i sitt eget hjem?

Jeg ble kjent med Elena da hun hadde sin faste tiggerplass utenfor kontoret der jeg jobber. Jeg ble glad i Elena. Varmen, nærheten og humoren hennes skapte et tomrom i meg da hun reiste i august. I oktober-november kom hun og mannen tilbake for noen korte uker og vennskapet vårt fikk utvikle seg. De spiste ved mitt bord og sov i min seng, og da de reiste inviterte de meg til sitt hjem i Romania.

I februar reiste jeg sammen med kjæresten min til den lille landsbyen hvor Elena og mannen bor. Jeg savnet henne og var spent påhvordan kvinnen jeg kjenner som varm, omtenksom og klok lever når hun ikke tigger pågata i Oslo. Og hva er det i tilværelsen til denne observante og sterke kvinnen som gjør at hun velgeråkomme til Oslo foråsove ute og tigge sammen med mannen sin? Har hun det ikke bedre i sitt eget hjem?

Vi fløy til Bucuresti og tok toget tre og en halv time vestover forbi Craiova i distriktet Gorj. Påveien såvi hus langs jernbanelinja som knapt var for kvisthaugeråregne. Andre steder såvi koselige tun med lave hus, klessnorer mellom frukttrærne, høner og småkjøkkenhager. Gjetere vandret tålmodig med småsaueflokker. Unge gutter sto bøyd over havarerte motorkjøretøyer i ulike faser av håpløshet og hoiet og vinket mot toget med latter i ansiktene. Kvinner med lange skjørt og skaut knyttet stramt i nakken fortalte oss at de var roma.

Elena, mannen hennes og en nabo møtte oss påen liten forblåst stasjon, og vi kjørte seks-sju kilometer til den lille landsbyen Tintaren hvor riksveien og jernbanelinja skjærer gjennom det flate, nakne landskapet. I Romania ble roma tvangsbosatt påslutten av femtitallet som en del av kommunistregimets assimileringspolitikk. I Tintaren bor alle roma i en og samme gate som strekker seg fra riksveien til jernbanelinja. Det er kanskje femti hus i gata, men det er ikke sålettåsi, for bak husene som ligger ut mot gata, noen av dem er riktig fine, er det brakker, hytter og skur hvor det ogsåbor folk.

Elenas hus har en smal gang og to rom. I gangen har hun et gammelt kjøleskap og en komfyr drevet påpropan og et smalt salongbord som fungerer som kjøkkenbenk. En enkel, grov stige leder opp til et kaldloft. Det innerste rommet er det minste. Påknappe ti kvadratmeter har de en seng, et lite bord med radio og speil i hjørnet, et hjemmesnekret bord som står inntil veggen og som flyttes fram til senga når vi skal spise, og en vedkomfyr med kokeplater. Veggene er sterkt rosa med veggtepper og falmede familiefotografier. Her sover de, lager mat, spiser og vasker seg. Vi fikk sove pågjesterommet som står klart for de seks voksne barna som nåbor i Italia, Spania og Frankrike.

Ingen hus i gata har innlagt vann. Da jeg hvisket’Elena, jeg måtisse’, tok hun hånda mi og leide meg pågjørmete stier til detåpne landskapet bak husene. Der er det en lokal søppelplass hvor de etter beste evne forsøkeråbrenne søppelet sitt, og utedoer i ulik standard pårekke og rad. Såvidt jeg kunne se hadde alle innlagt strøm. Både ved, propan og strøm er ekstremt dyrt. Hos Elena er det lys i alle rom, en enkel lyspære henger ned fra taket, og et blinkende madonnabilde pågjesterommet, men det er ogsåalt. Strøm er dyrt.Åholde varmen gjennom vinteren koster to, tre tusen norske kroner, alt ettersom hvor hard vinteren er. Det er mye når sosialstønaden er pårundt 200 norske kroner i måneden per person.

Ute i gata var det stille om formiddagen. Alle barna går påskole. De fleste fullfører 10år grunnskole, men fåfortsetter. Kvinnene bruker dagen påvasking og matlaging. Det er tidkrevende og tungt arbeid uten innlagt vann og med lite strøm. De mennene som ikke er påjobb, venter. De samles rundt gatas lille lokale butikk som ogsåfungerer som kafe. De snakker om hvor de har vært og hvor de skal dra. Mange hus står tomme fordi de som bor der er i Italia foråjobbe.Åjobbe kan bety alt fra småjobber i jordbruket, salg og tigging. I februar var mange i Italia fordi det er for kaldt nordover. De som har jobb her i området driver stort sett med salg av ulikt slag, både fordi Romania har en skyhøy arbeidsledighet hvor roma stiller bakerst i køen, men ogsåfordi lønningen for en lærer eller sykepleier er sålav at det knapt er tilåleve av. Tidligere hadde flere roma arbeid i jordbruket i Sør-Europa, men pågrunn av denøkonomiske krisen har disse arbeidsplassene forsvunnet. En nabo gjør det noksågodt påsalg av brukte klær, det var han som hentet oss i bil påtogstasjonen, men ogsåhan sliter med inntektene nå. Han forklarer at et stort problem er at mange roma har hatt uregistrert arbeid i andre land og dermed ikke har rett til pensjon. Nåsitter de igjen med en minimal sosialstønad som bare nesten fyller magen og som langt fra varmer huset. Elena og mannen hennes har mat og varme gjennom vinteren fordi de tigger i Oslo og låner av naboer.

Når barna kommer hjem fra skolen og kvinnene er ferdige med første arbeidsøkt, tar aktiviteten seg opp i gata. Folk kommer ut og slår seg ned påde mange benkene. Noen biler kjører fram og tilbake, men hest og kjerre er like vanlig. Mange hus befinner seg påulike stadier i byggeprosessen, men vi ser bare forsiktig byggeaktivitet i ett hus. Nysgjerrigheten påhvem de to norske er, er stor. Mange vil posere og fortelle sin historie. Det er mange historier. En eldre kvinne gjør sterkt inntrykk påoss når hun kommer med portrettet av sin avdøde datter og vil posere utenfor huset der hun bodde.

Når mørket faller slår kulda inn og gata tømmes pået blunk. Det gjelder ikkeåslippe kulda inn i kroppen. I mørket er det vanskeligåbalansere påden gjørmete stien til utedoene og løshundene gneldrer truende. Vi tisser i mørket bak huset påenkleste vis. Lys siver ut mellom plankene i et skur. Der bor Larissa pååtteår sammen med to brødre og bestemoren sin. Bestefaren er en kjent tigger i Oslo.

Er det sant at de som tigger i Norge tilhører eliten i Romania? Er det sant at de bor i palasser? Det er det ikke lettåsvare påut fra vårt lille besøk. Det er helt sikkert at ikke alle som trenger hjelp kommer seg til Norge eller andre steder. De som kommer til Norge, kommer fordi de har muligheten til det. De har en bil, eller kjenner noen som har en bil, eller låner penger til billetten og kommer ikke hjem før de kan betale. Akkurat nåer dette deres mulighet tilåskaffe seg mat og varme og kanskje bygge litt påhuset sitt og skaffe en framtid for barna. Det er det alle snakker om; barna. Larissa viser oss stolt skrivebøker fulle av sirlig løkkeskrift. Med mye fnising tester hun det hun har lært i engelsktimene påoss. Når jeg spør om hun vil gåpåuniversitetet i Craiova når hun blir stor, ler hun. Det er utenkelig. Hva slags framtid skal Larissa møte? Hvem skal sørge for at hun får utvikle sine talenter og bidra med sine ressurser i samfunnet?

Det er lettåvære enig i det opplagte i at fattigdomsproblematikken som fører tiggerne til Norge og Oslos gater, måløses i Romania av rumenske myndigheter og EU. Arbeidsplasser med en lønnåleve av og innlagt vann og kloakk foråfrigjøre kvinnenes tid og arbeidskraft måvære selvsagte og klare mål. Men det vil ta tiårågjenoppbygge en sunnøkonomi i et land som Romania. Norge kan ikke matche Romanias langsiktige mål med kortsiktige tiltak som ikke bidrar til annet ennåskåne de rike fra synet av de fattiges elendighet.

Selvsagt har Elena det bedre i sitt eget hjem, sitt eget land. Men akkurat någir det henne ikke mat påbordet og varme i ovnen.

Vår demokratisk valgte regjerings forslag til Stortinget om åla kommunene åpne for lokale forbud mot tigging handler dessverre ikke først og fremst om hvem de, tiggerne,er. Det forteller dessverre mest om hvem vi er og hvem vi vil være.

 

Takk til Thor Inge Kufaas for følge på reisen og gode råd.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere