Guri Riksaasen

Alder: 49
  RSS

Om Guri

Sosialantropolog, kommunikolog, bydelspolitiker, menighetsutvikler, skribent og trebarnsmor.

Følgere

Listhaugs presisering

Publisert nesten 5 år siden

Jeg har blitt gjort oppmerksom på at Listhaug i ettertid har presisert at hun ikke mener at innvandrere må spise svin og/eller drikke alkohol, men at alle innvandrere må respektere at svin og alkohol er en del av norsk kultur, og at man ikke kan for eksempel nekte å servere svin og alkohol i arbeidslivet. Jeg kan på bakgrunn av dette moderere enkelte setninger i innlegget mitt noe, men helheten står likevel. At Listhaug velger å ta utgangspunkt i enkelte ekstreme tilfeller når hun endelig gjør rede for sitt syn på integrering er nesten en invitasjon til avsporing. Hun holder uansett fast ved hovedbudskapet; 'de andre' skal tilpasse seg 'oss' og 'vår' kultur. Integrering er for Listhaug noe 'de andre' gjør. Mitt utgangspunkt er derimot at integrering er et felles prosjekt. Kultur er flytende, fleksibelt og i konstant endring. Vi forplikter oss til nedskrevne og vedtatte lover som gjelder for landet vårt. Det er helt avgjørende for å fungere som samfunn. Men en flytende og udefinert kultur i konstant endring er ikke noe man forplikter seg til. Kulturen skaper vi sammen.
Gå til kommentaren

Vi

Publisert over 6 år siden

Ja! Enn så lenge vi spiser potetgull for mer enn det koster å ta imot 10 000 flyktninger (Norsk Folkehjelps tall) så mener jeg vi kan ta imot 10 000 flyktninger. Det er krig der ute. Folk dør. Kan dere innvandringskritiske ta utfordringen og svare på hvordan, og eventuelt hvorfor ikke, vi skal forholde oss til det? Som mennesker? Hvordan skal vi bevare vår verdighet og anstendighet samtidig som vi vender ryggen til og later som om vi ikke ser? Vi kan overlate ansvaret til nærområdene. Om vi tar imot 10000 flyktninger, er det fortsatt i aller høyeste grad nærområdene som bærer byrden. Hvordan kan vi argumentere for at for eksempel Tyrkia skal ta imot og integrere millioner på millioner mens vi hyler ved tanken på 10000? Jeg mener vi klarer begge deler, å ta imot 10 000 samtidig som vi støtter nærområdene. Folk dør. Det er det som bør bekymre oss. Jeg vil også utfordre de innvandringskritiske som kaller meg unnfallende og feig til å besvare hvordan de vil bidra til å skape et felles og åpent 'vi' for alle som bor i Norge og bygger det sammen. Uten at jeg på noen måte faller for fristelsen å kalle noen verken feig eller unnfallende. Jeg vil også oppklare misforståelser rundt begrepet godhetsposør. Det er ikke et positivt begrep. Det er et nedlatende begrep skapt av kritiske røster som en hersketeknikk. Jeg anser meg ikke som et spesielt godt menneske. Jeg har lite tro på at noen andre gjør det heller. Men jeg mener at det er vårt ansvar og vår plikt å heve blikket og se hva som skjer rundt oss, ta del i det der vi er og vise omsorg for enkeltmenneskene. Slik Jesus gjorde. Slik Jesus ba oss gjøre.
Gå til kommentaren

Å bygge en framtid

Publisert over 6 år siden

Jeg har ikke skrevet et innlegg om hvor mange innvandrere vi har evne eller ikke evne til å ta imot. Jeg forbeholder meg retten til å velge hva jeg ønsker og kan gå inn i av diskusjoner, og dette spørsmålet anser jeg som en avsporing av mitt innlegg. Hva angår framtiden: innvandrere utdanner seg. Innvandrere arbeider. Innvandrere betaler skatt. Innvandrere er våre naboer, våre venner, våre kolleger og våre landsmenn. Selvfølgelig skal de være med å bygge vår framtid! Akkurat som andre elever, studenter, arbeidere, skattebetalere, naboer, venner, kolleger og landsmenn. Hva angår frykten for muslimer. Jeg er 43 år. Jeg har kjent muslimer siden jeg var 16 år (jeg bodde på bygda, så det tok en stund før vi fikk muslimske sambygdinger). Siden jeg var 16 år har jeg vært sammen med muslimer hver dag. Tildels mange. Vi har vært sammen i arbeid, som naboer, som venner og som troende. Jeg har tre barn og alle har gått i klasser med høy andel elever med innvandrerbakgrunn. Jeg har møtt mange når jeg har vært lærer i voksenopplæringen og i videregående. I kirken har jeg jobbet med religionsdialog og har gode venner som er imamer. Som lokalpolitiker møter jeg muslimer. Ved to anledninger har jeg møtt muslimske unge menn som taler for sharialovgivning. To ganger. Jeg har oftere møtt etnisk norske drapsmenn enn jeg har møtt muslimer som taler for sharialovgivning. Min erfaring er at jeg ofte har mer til felles med muslimer enn med ateister. Uten at jeg dermed synes det er problematisk å omgås ateister. Jeg har aldri lagt skjul på at jeg er kristen og det har aldri vært et problem, tvert i mot har mange satt pris på å møte en kristen. De muslimene jeg har møtt har ikke mer til felles med Krekar og Bhatti enn jeg har med Breivik. Husk at mange muslimer som kommer til Norge kommer nettopp fordi de flykter fra ekstreme religiøse regimer og grupper. Moralpolitiet som herjer i noen miljøer er en av de utfordringene vi må løse i fellesskap. Da hjelper det ikke stille de som blir ofre for strenge normer og moralpoliti i et dobbeltpress mellom "dem" og "oss", da er det viktigere enn noen sinne at vi har et alternativt og åpent "vi" å tilby.
Gå til kommentaren

Å si takk.

Publisert over 6 år siden

Intensjonen med innlegget var å vise at det finnes et alternativ til det kritiske synet på innvandring generelt og muslimer mer spesielt enn det som har preget debatten den siste tiden. Det var viktig for meg som etnisk norsk nordmann og kristen å få ta tydelig avstand fra andre nordmenns utspill om muslimske innvandrere den siste tiden. Dessverre ender det med at debatten bekrefter disse kritiske stemmene. Og beviser at nei, det er ikke lett å være positiv til innvandring. Det er ikke lett å si takk. Flere i debatten mener at vi kan være positive til innvandrerne som er her og samtidig kritiske til å ta imot flere innvandrere. Jeg forstår prinsippet, men jeg mener det blir som å si 'jeg liker deg, jeg liker bare ikke den du er'. De overveldende mange tilbakemeldingene jeg har fått fra annengenerasjonsinnvandrere bekrefter nettopp at tonen i debatten om innvandring også harcrammet de som har bodd her hele sitt liv. Vi må ha anstendig vilje til å ta det inn over oss. Og hvis det nå er sånn at man kan gjøre et skille og si at man er glad for de innvandrerne som er her, men kritisk til å ta imot flere, hvorfor provoserer da dette enkle innlegget? Hvorfor er det da så vanskelig å tilslutte seg en takk og et unnskyld? Å si takk er tydelig ikke en enkel bør.
Gå til kommentaren

La oss snakke sant om hverandre

Publisert over 6 år siden

Jeg aksepterer ikke premisset om at det er de som sitter på trygg og behagelig avstand med sine kritiske uttalelser og generaliseringer som eier sakligheten i enhver debatt, mens motarguementene i tråd med god gammeldags hersketeknikk omtales som usaklig føleri.

To steder i teksten refererer jeg til følelser; følelsen av skam og følelsen av frykt. Jeg vil som tidligere advare mot å distansere oss fra følelser i debatter som angår mennesker. Det er farlig å løskoble oss fra indre moralske kompasser og intuitive oppfatninger av anstendighet når man snakker om andre mennesker og saker som angår andre mennesker.

Jeg forholder meg til fakta. Det kom en mengde arbeidsinnvandrere til Norge på 70-tallet, og ja, de jobbet mange skift (jeg er glad for å høre at Kongsberg Våpenfabrikk hadde ordnede arbeidsforhold). Mange bodde i fabrikkene hvor de arbeidet, mange hadde flere jobber. Arbeidsinnvandrerne var de mest sårbare i arbeidsmarkedet, slik de også er det i dag. At mange arbeidsinnvandrere nå er uføretrygdet handler ikke om annet enn at de tok de tyngste takene, de ingen andre ville eller kunne ta, og det var avgjørende for vår økonomiske vekst som ligger til grunn for velferdsstaten. Det er ikke annet enn et faktum også de innvandringskritiske kan ta innover seg og ta et anstendig ansvar for å sette ord på.

Faktum er også at annengenerasjonsinnvandrere klarer seg like bra i både arbeidsmarkedet og boligmarkedet som etnisk norske (NOVA og FAFO).

Faktum er at barn går på skolen med vesker til tusenvis av kroner og vi hvert år spiser potetgull og sjokolade for like mye som det koster å ta imot 10000 flyktinger (Norsk Folkehjelp). Det er utfordringen vår. Det er krig der ute. Barn dør. Det er et faktum.

Jeg har sjelden opplevd så mange personlige tilbakemeldinger som etter dette innlegget og en kortere status jeg la ut på Facebook for noen dager siden. Telefonen koker av annengenerasjons innvandrere som takker. De forteller om rygger som kan rettes og mødre og fedre rørt til tårer. Det må få oss til å reflektere over hvilke signaler den innvandringskritiske debatten har gitt til innvandrerne som allerede er her. Det ansvaret ligger mest av alt hos de innvandringskritiske, men også hos oss andre som ikke hevet stemmen og sa de imot. Hva glemte vi å si? Si det nå.

Rundes misnøye over at hans innlegg ikke blir delt like mange ganger på sosiale medier kan jeg lite gjøre med, all den tid det er andre som klikker og deler. Generelt sett kan man kanskje anta at nye perspektiver har større verdi i flommen av nyheter, uten at jeg knytter det til verken Runde eller meg. Jeg er oppriktig lei meg for at så mange opplever mitt innlegg som viktig. Det burde vært en selvfølge.

Jeg tar ordene fra en kvinne som kommenterte mitt innlegg på Facebook: La oss snakke sant om hverandre.

Gå til kommentaren

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere