Gunn Pound

Alder:
  RSS

Om Gunn

Følgere

Legemiddelindustrien profiterer på overmedisinering i psykisk helsevern. Samtidig forringer det mange menneskers livskvalitet.

FLERE HENDER OG FÆRRE PILLER – KAMP MOT LEGEMIDDELINDUSTRIEN

Tiden er overmoden for å ta opp kampen mot Legemiddelindustrien (LMI)som tjener grovt på overmedisinering (kjemisk lobotomi) og medisinering som har en svært sentral rolle i det terapeutiske tilbudet i Norge. Medisinering som gjør mange så trette og sløve at de ikke orker å være tilstede i livet.

Flere varme hender og færre piller vil gi mange tusen mennesker i psykisk helsevern en langt bedre livskvalitet. Folk som sliter psykisk trenger snille, varme og kjærlige mennesker rundt seg. Mennesker som tror på deg.

I min fartstid på 33 år i organisasjonen Mental Helse har jeg møtte svært mange med ulik bakgrunn og som sliter med ulike psykiske lidelser og i disse årene har jeg opparbeidet en grundig bruker- og erfaringskompetanse. En viktig fellesnevner jeg oppdaget var savnet etter menneskelig kontakt. Mitt inntrykk av institusjonslivet var piller, oppbevaring med målet om hurtigst mulig utskrivning.

I årevis har jeg med mange etterlyst miljøarbeidere og støttekontakter utenfor terapikontorene og institusjonene i psykisk helsevern. Det mange med angst, depresjoner og andre psykiske lidelser trenger er : Snille, varme og engasjerte mennesker rundt seg. Mennesker som tror på deg, mennesker som heier på deg, mennesker som støtter deg på veien til å bli kjent med dine iboende ressurser og evner og etter hvert ta i bruk disse. Mennesker som følger deg på offentlige kommunikasjonsmidler, til aktiviteter, foreningsliv o.a. og som er med deg så lenge du trenger det. Mennesker som ikke svikter deg. Og mennesker som gjør deg i stand til å bryte ned barrierer. Dette er en av mange veier til god psykisk helse.

Men har Norge penger til dette ?  Svaret er JA, for Norge mangler ikke penger. Det Norge mangler, er politisk vilje til å fordele landets rikdom på fellesskapet.  Hvert år forsvinner milliarder i skatteparadiser, svart arbeid og annen økonomisk kriminalitet. Sverige er et land Norge kan sammenligne seg med. Undersøkelser fra Sverige viser at Norge årlig taper 150 milliarder i skatteinntekter. Store selskaper flytter overskuddet sitt til skatteparadiser og da slipper de å betale skatt.

Da FRP og Høyre fikk regjeringsmakten i 2013 ble arveavgiften fjernet fra 1.1.2014 som betyr tapte inntekter til fellesskapskassa. En fattig fellesskapskasse betyr at færre med psykiske helseutfordringer kan få forsvarlig helsehjelp.

LMI er en bransjeforening for store multinasjonale selskaper og små grûnderselskaper som operer på legemiddelområdet.  Globalt omsettes det antidepressiva for 100 milliarder hvert år.  I Norge ble det i 2014 omsatt antidepressiva for 300 millioner iflg. Reseptregisteret. Som kjent driver ikke denne industrien veldedighet, men drives utfra rene profitthensyn.  At folks livskvalitet forringes grunnet overmedisinering med tunge bivirkninger , ser ikke ut til å bekymre dem. Når dette er sagt må også de politiske partiene på høyresiden pluss Arbeiderpartiet (AP) ta ansvar for denne utviklingen.

Veien å gå for og gi et godt og forsvarlig helsetilbud til alle er :  å styrke offentlig sektor gjennom økt skattekontroll, fjerne smutthull i skatteloven, gjeninnføre arveavgift for de som arver mer enn 5 millioner, kamp mot skatteparadiser,  private profittinteresser og økt beskatning av de rikeste. Nasjonalisering av legemiddelindustrien som betyr at LMI eies av det offentlige, for da blir det ingen som profiterer på folks lidelser.

Gunn Pound

 

 

Gå til innlegget

Julen de gråter

Publisert nesten 5 år siden

Fylletårer - barnetårer - i stillhet de lider

JULEN DE GRÅTER

Bombene hviner

Volden – de skriker

Balansen på miner

Fylletårer – barnetårer

Julen de gråter

I stillheten lider

For mange unnviker

Og ingen inn griper

Jo – rusen inn griper

Gråten som stilner

Blant stjernene hviler

I en verden der englene smiler

Gunn Pound

 

Haugenstua 

Gå til innlegget

Våre tårer hjelper ikke barna som blir utsatt for vold, mbbing, overgrep og omsorgssvikt. Festtaler hjelper heller ikke. Det som hjelper er handling.

HURRA FOR MENTAL HELSE – PSYKISK HELSE I SKOLEN

Hipp hurra for Mental Helse ! På landsmøtet 20. november 2016 i Mental Helse fikk jeg gjennom mitt forslag «Innføring av psykisk helse som obligatorisk skolefag». Nå er dette programfestet i organisasjonens Samfunnspoltitiske program.

Vi er mange som gråter når mediene forteller oss om barna som i stillhet lider pga mobbing, omsorgssvikt, vold og andre alvorlige overgrep. Og vi er mange som gråter over barna som aldri blir fanget opp. Og vi er mange som gråter over barna som mister livet da ingen tok ansvar og grep inn i tide.  Men våre tårer hjelper ikke de forsvarsløse barna. Heller ikke festtaler hjelper. Det som hjelper er HANDLING. Å lære barna/ungdommen  og snakke om  vonde følelser og opplevelser slik at disse kan bli fanget opp å få riktig hjelp i tide.    

I grunnskolen i dag har bl.a. fagene fysisk aktivitet, naturfag, mat og helse og samfunnsfag fast plass på timeplanen. Men HVORFOR står ikke faget psykisk helse på timeplanen da alle mennesker har en psykisk helse ? Hvorfor er det så farlig å snakke om følelser ? Vi er jo så flinke til å snakke om gikta vår og andre vondter.

Målet med innføringen av faget bør være å lære og sette ord på tanker og følelser, bli kjent med egne følelser og å dele disse med andre. Barna/ungdommen  bør også få opplæring om forskjellige psykiske lidelser og ulike reaksjonsmønstre, samt få tildelt verktøy i hvordan håndtere kriser i livet. Fagfolk og folk med brukererfaring i psykisk helsevern bør står for undervisningen.

Jeg tror faget kan bidra til større åpenhet mellom mennesker, minske frykten for ”anerledeshet”, samt motvirke fordommer mot psykiske lidelser. Innføring av faget kan også langt på vei forebygge selvmord, mobbing, frafall i skolen  og bidra til å styrke toleranseevnen.

Helsemyndighetene og mediene er flinke til å fortelle oss hvor viktig det er med fysisk aktivitet, sunne kostholdsvaner, overvekt, slankekurser, røykeslutt  m.m. Men hvorfor blir vi ikke fortalt om hvor viktig det er med pleie av vår psykiske helse (psykisk helsetrim) ?

Norge har ca. 555 selvmord i året som er tredoblet av de som dør i trafikken. Psykiske lidelser koster årlig samfunnet ca. 70 milliarder, og stadig flere unge faller ut av skole og arbeidsliv. 

Tiden er overmoden for å tenke forebygging. Obligatorisk Innføring av skolefaget Psykisk helse betyr at alle barn uansett bostedskommune får like muligheter. Og faget vil utvilsomt spare store samfunnsutgifter og ikke minst viktig spare mange tusen mennesker for lidelser og tragedier.

Nå må politikerne ta dette på alvor og sette av plass i budsjettet til innføring faget Psykisk helse i skolen.

 

Gunn Pound

Leder Mental Helse Stovner

 

 

 

Gå til innlegget

Hvor blir det av funksjonshemmede (fysisk/psykisk) på nominasjonslistene ? Alle skal med - også vi. I et demokrati skal alle representeres.

FUNKSJONSHEMMEDE UTESTENGT I POLITISKE NOMINASJONER

Hvor blir det av funksjonshemmede(fysisk/psykisk) på nominasjons-listene ? I et åpent og demokratisk samfunn er det lov å forvente at alle samfunnsgrupper blir representert i våre folkevalgte organer.

I disse tider er alle politiske partier godt i gang med sine nominasjonslister til Stortingsvalget 2017. Ved utvelgelsen av kandidater til nominasjonslistene vektlegges kjønn, geografisk fordeling, etnisitet, yrkesbakgrunn og alder. I Norge i 2016 har 18% av befolkningen nedsatt funksjonsevne i aldersgruppen 6 – 66 år. Fra 66 år og oppover utgjør andelen 34%. Tross dette blir folk med nedsatt funksjonsevne oversett og ignorert i nominasjons- prosessene og i rekrutteringen til politiske verv.

Våre folkevalgte organer skal gjenspeile befolkningen, inkludert befolkningen med funksjonsnedsettelser. Stortinget har vedtatt lover som forbyr ekskludering og diskriminering av folk med funksjonshindringer. Et paradoks er det at de samme politikere har vist minimal interesse for å trekke funksjonshemmede med i det politiske liv. Like påfallende er det etter hva jeg forstår ikke forsket på funksjonshemmedes deltakelse i politikken.

Politikerne antar jeg er enig i målet som er full likestilling og deltakelse for ALLE samfunnsgrupperinger. ALLE skal med sa Jens Stoltenberg. Folk med nedsatt funksjonsevne trenger talspersoner (personer med funksjonshemning/pårørende) som forstår deres hindringer og barrierer i daglig livet, og derfor er det viktig at disse potensielle talspersonene blir nominert og synliggjort for velgerne. F.eks.  hadde vi hatt en med funksjonshemning representert i bystyret, ville de farlige gapene mellom t-bane-vognene og plattformene vært tettet igjen for lengst, (spesielt på Nationaltheatret i øst-gående kjøreretning)

Funksjonshemmede møter like mange barrierer og utfordringer i samfunnslivet som andre diskrimineringsutsatte grupper. Andelen sysselsatte blant funksjonshemmede i yrkesaktiv alder er 44%. Blant innvandrere og den generelle befolkningen er andelen sysselsatte på henholdsvis 60% og 73%.

Ellers viser undersøkelser at folk med funksjonshindringer er sterkt underrepresentert i de folkevalgte organer.

Er det en god idê om de politiske partiene blir bevisste på å nominere og rekruttere funksjonshemmede og er det en god idê om LDO (Likestillings- og diskrimineringsombudet) og interesseorganisasjonene deltar i inkluderingsprosessen ?

Gunn Pound

Haugenstua

Gå til innlegget

Utestengning - Det vir like mye hver gang

Publisert nesten 5 år siden

Fordi jeg er født med barneautisme har jeg ofte gjennom livet opplevd utestengelser, og det svir like mye hver gang

 En fetter fyller 60 år, og i kommentarfeltene på sosiale medier leser jeg «Vi sees på lørdag og vi gleder oss». Dette svir, for de andre er invitert og ikke jeg. Jeg er utestengt denne gangen også.

Dette svir fordi jeg uforskyldt er født med et handicap «Barneautisme» (en utviklingsforstyrrelse). Som barn var jeg annerledes enn andre barn og ikke alle voksne taklet dette. Prognosene var mørke, og den gang var det ingen som trodde at jeg skulle bli til noe.

Min fetters foreldre (tante og onkel) inviterte meg ALDRI til sine sammenkomster, men derimot ble mine foreldre og de andre i familien invitert. I barne- og ungdomsårene traff jeg tante og onkel og deres barn i familieselskaper arrangert av andre familiemedlemmer. Vi møttes alltid i en vennskapelig tone.

I voksen alder fortsetter barna i foreldrenes fotspor. Er det slik at vi arver foreldrenes holdninger til annerledeshet ? Stadig hører og leser vi i mediene om funksjonshemmede barn som blir utestengt fra leirskoler, bursdager og andre sammenkomster som for funksjonsfriske barn er en selvfølge.

Dette handler ikke om ondskap. For dette handler om frykt og usikkerhet for annerledeshet, dvs. frykt og redsel for det ukjente. Det må en holdningsendring til skal vi vinne kampen mot frykten for mennesker som av ulike årsaker faller utenfor A-4-formatet. Jeg skriver 2016 og dessverre har vi en vei å gå i kampen for full inkludering av mennesker med funksjonshindringer. Da tenker jeg på Inkludering i arbeidsliv, foreningsliv, familieliv, nabolag og alle andre samfunnsarenaer.

Er det en god ide om vedkommende jeg skriver og andre med lignende holdninger går inn på google og googler Gunn Pound? Da vil han og andre møte menneske Gunn bak funksjonsnedsettelsen, og vil da se henne som en ressursperson. De ser min funksjonshemning , men de ser ikke meg.

Tør man å møte menneskene bak deres funksjonshemning, er kampen vunnet. Blir du med i likestillingskampen da kan du signere oppropet Kampen mot diskriminering av psykiske lidelser, og du kan like siden min «Kamp mot diskriminering av psykiske lidelser».

Hilsen

Gunn Pound

 

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere