Gunnar Haaland

Alder: 53
  RSS

Om Gunnar

Førsteamanuensis i religion, livssyn og etikk (RLE) ved Fakultet for lærerutdanning og internasjonale studier, OsloMet – storbyuniversitetet; ordinert prest i Den norske kirke

Følgere

Tempelet, de første kristne og vi

Publisert nesten 11 år siden

Det at tempelet falt kun en generasjon etter Jesu død og oppstandelse, er et mysterium vi som kristne best kan nærme oss med ærefrykt, undring og medfølelse.

Både i kronikken 8. november og i innlegget 29. november tar biskop Halvor Nordhaug utgangspunkt i at tempelet og offerkulten mistet sin betydning i og med Kristus. Dette er selvsagt klassisk kristen teologi. Når jeg likevel reagerer på dette punktet, er det av flere grunner.

De første førti årene

For det første har vi en tendens til å glemme at tempelet var i full drift i omkring førti år etter Jesu død og oppstandelse. Disse førti årene representerer et problem for alle som hevder at tempelets tid var fordi i og med Kristus. Da burde tempelet ha falt i grus idet Jesu offer på korset var fullbrakt, slik Mel Gibson faktisk fremstilte det i filmen "The Passion of the Christ".

For det andre glemmer vi lett at de første kristne i følge Apostlenes gjerninger faktisk deltok i tempelkulten. Peter og Johannes gikk til tempelet for å delta i gudstjenesten knyttet til det daglige offeret (Apg 3,1), og Paulus gikk til tempelet for å la seg rense og deretter bære frem et offer (Apg 21,17–26). Forsøkene på å komme til rette med disse tekstene bærer ofte preg av å være forlegenhetsløsninger. Paulus fastslår derimot klart og greit at "tempeltjenesten og løftene tilhører dem" (Rom 9,4). For ham var det tydeligvis ikke slik at tempelets "tid nå er forbi" (biskop Nordhaugs kronikk).

Tempelets fall

For det tredje: Biskop Nordhaug har for så vidt rett i at tempelets og offerkultens tid er forbi. Det skyldtes imidlertid ikke i første rekke Jesus fra Nasaret, men Titus fra Roma. Da Jerusalem ble erobret og tempelet brent i år 70 e.Kr. var det en rystende hendelse for det jødiske folk – også for de av dem som trodde på Jesus som Guds sønn og Messias. Både i synagoger og kirker lette man i ettertid etter måter å komme teologisk til rette med dette. For den kristne kirke var det nærliggende å tenke at vi egentlig ikke trenger tempelofringene, fordi Kristus er det fullkomne og endelige sonofferet. Så langt greit nok. Etter hvert fant kirken imidlertid ut at tempelets fall egnet seg utmerket til å slå jøder i hodet med: Dette var Guds straff for at de hadde forkastet og drept Jesus! Biskop Halvor uttrykker slett ikke – og heldigvis ikke og selvfølgelig ikke – noe slikt. Men den som teologiserer over nødvendigheten av tempelofringenes opphør, beveger seg ut i et farlig teologisk landskap.

Eller for å bruke et bilde fra turnsporten: Den som gjør tempelkultens opphør til teologisk springbrett, risikerer å gjøre jødedommen til både bukk og matte. Hoppet kan riktignok bli både elegant og luftig og landingen stødig, men det er noe(n) som utnyttes i svevet og tråkkes på i landingen.

Hver sommer marker jødene tempelets fall med en sørgeperiode frem mot fastedagen på den niende dagen i måneden av. Dette er en sorg som Jesus angivelig kjente på allerede i forkant: "Da Jesus kom nærmere og så byen, gråt han over den" (Luk 19,41). Er det ikke da upassende av oss å bruke denne humanitære katastrofen som et teologisk trumfkort? Vi bør vel generelt og prinsipielt forsøke å ikke gjøre teologi på bekostning av andres tro?

Det at tempelet falt kun en generasjon etter Jesu død og oppstandelse, er et mysterium vi som kristne best kan nærme oss med ærefrykt, undring og medfølelse. Fra vårt ståsted er det nærliggende å tenke at det hele ikke bare var et historisk slumptreff, at det var en guddommelig mening bak. Men kanskje var det nettopp et slumptreff? Uansett mener jeg vi skal være svært varsomme med å tolke denne hendelsen teologisk. Teologihistorien er full av forsøk som burde tjene til skrekk og advarsel.

Gå til innlegget

Landløftene nok en gang

Publisert nesten 11 år siden

Er ikke det som om den bortkomne sønn skulle tillate seg å gamble bort sin storebrors del av arven?

Det er prisverdig at biskop Halvor Nordhaug bidrar til å reise en viktig teologisk debatt om landløftene, og også at han fører den i en konstruktiv og upolemisk tone. Selv kunne jeg spart meg sleivsparket om "kristne skylapper" i innlegget i Vårt Land 19. november.

Debatten var livlig her på Verdidebatt for en drøy måned siden. Se http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat14/thread107267/#post_107267 og http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat14/thread107925/.

Etter en lang pause i adventstiden og julen vil jeg gjerne videreføre diskusjonen gjennom flere innlegg de kommende dagene. I første omgang nevner jeg fire momenter:

Taktisk tilbaketrekning?

Landløftene misbrukes ofte til lå frita staten Israel og dens jødiske innbyggere for elementære folkerettslige og etiske forpliktelser, og til å frakjenne palestinere og israelske arabere deres grunnleggende rettigheter. Hvis jeg forstår biskop Nordhaug rett, er hans primære anliggende i forhold til landløftene at han vil fjerne grunnlaget for slikt misbruk. Jeg deler hans motstand mot en slik bibelbruk, men opplever at hans bibelteologiske mottrekk er uttrykk for en uheldig trend:[u1]  Etter femti år med fremgang i dialogen mellom jøder og kristne, der man har søkt å møtes i gjensidig anerkjennelse og i åpent lende, er det nå en tendens til at man fra kristent hold trekker seg tilbake til fortidens teologiske skyttergraver, av frykt for å utlevere teologisk ammunisjon til staten Israels politikk. Man desarmerer følgelig landløftene, og aktiverer samtidig en tradisjonell teologisk tankegang som vektlegger brudd og kontrast mellom GT og NT fremfor sammenheng og kontinuitet.

Storebrors arv?

Etter min mening bør en biskop i Den (store og sterke) norske kirke ha landets (lille og på flere måter utsatte) jødiske minoritet i tankene når hun eller han uttaler seg om gyldigheten av GTs løfter. Og da bør man ha noe annet positivt å si om Israels folk i den nye pakts tid enn bare at de skal få "del i frelsen i sin tid" (biskop Nordhaugs kronikk). Den som forsøker å gå noen skritt videre, vil se at man må gå omveier for å komme utenom forbindelsen mellom folket og landet. Når det derimot hevdes at "tiden er ute for landløftet i sin begrensede, geografiske mening" (biskop Nordhaugs kronikk), er ikke det som om den bortkomne sønn (Luk 15) – etter at han kom hjem igjen til sin fars hus – skulle sette i gang med å gamble bort sin storebrors del av arven?

Misforstått solidaritet?

Fra Den norske kirkes side må vi dessuten ta høyde for at erstatningsteologien og kirkens antijødiske arv lever i beste velgående i flere palestinske kirker. Dette kommer blant annet til uttrykk i påskeliturgiene. I nyere teologisk tenkning fra palestinsk side unnlater man gjerne å anerkjenne jødenes tilknytning til landet, ikke bare på teologiske premisser, men også på historiske. Det ferske dokumentet "Et sannhetens øyeblikk" (også kalt "Kairos Palestina") er et eksempel på dette. Helt til topps i Den palestinske selvstyremyndigheten påstås det endog at jødene aldri har hatt noe tempel i Jerusalem. Det er etter min mening uttrykk for en helt misforstått solidaritet dersom vi ikke avgrenser oss tydelig også mot slik teologi og historieskriving.

Delt odelsrett

Biskop Nordhaug skriver i og for seg vakkert om at GTs løfter brytes i Kristus slik lyset brytes i et prisme. Etter det jeg kan se, brytes imidlertid løftenes lys til et fasettert spekter allerede i GT. Følgende vers fra Esekiel kan tjene som eksempel på at landløfteteologien i GT er langt mer sammensatt (og inkluderende) enn vi kanskje tenker oss:

Dette landet skal dere dele mellom dere, mellom stammene i Israel. Dere skal skifte det ut til odel for dere selv og for innflytterne som holder til hos dere og har fått barn der. De skal ha samme rett som innfødte israelitter. Sammen med dere skal de få odel midt iblant Israels-stammene. I den stammen hvor en innflytter bor, skal dere gi ham sin odel, lyder ordet fra Herren Gud. (Esek 47,21–23)

Selv om terminologien ("innflyttere" kontra "innfødte") ikke svarer til dagens virkelighet, finnes det her en gammeltestamentlig modell for et ja til både jøders og palestineres rett til landet.

Gå til innlegget

Løftene og landet

Publisert nesten 11 år siden

Har løftene om landet som ble gitt til Israels folk i Det gamle testamentet teologisk gyldighet i dag? Dette innlegget (her lett bearbeidet) sto på trykk i Vårt Land 19.11, og er en respons på biskop Halvor Nordhaugs kronikk i Vårt Land 08.11.

Det behøver ikke – og bør ikke – være noen motsetning mellom å fastholde teologisk landløftene til Israel og å anerkjenne, støtte og fremme palestinernes rett til selvbestemmelse og rettferdighet. Med dette som utgangspunkt tillater jeg meg noen kritiske kommentarer til den landløfteteologien som biskop Halvor Nordhaugs presenterer i sin kronikk 8. november.

Er tiden ute eller inne?

Biskop Halvor argumenterer for at "tiden er ute for landløftet i sin begrensede, geografiske mening". I Kristus er nemlig landløftet ikke lenger knyttet til landet, men til "noe langt større: en nyskapt jord og et nytt Jerusalem". Han begrunner dette blant annet med at Jerusalem og dets tempel mister sin teologiske betydning i NT, og at det samme dermed gjelder for landet Israel.

For meg er det et tankekors at det til stadighet og med styrke hevdes at templets tid er forbi og at landløftets tid er ute, mens NT friskt og freidig proklamerer at timen er kommet og at tiden er inne. Her er det snakk om to helt forskjellige måter å tenke teologisk om løftenes oppfyllelse: erstatningsteologi og bekreftelsesteologi.

Erstatningsteologi eller bekreftelsesteologi?

Det synes som om biskop Halvor anvender et svært så utbredt teologisk regnestykke der noe må trekkes fra for at noe annet skal kunne legges til: Templet og ofringene har gått ut på dato og blitt erstattet av Jesu soningsverk. Løftet om et konkret landområde til Israel har gått ut på dato og blitt erstattet av en universell oppfyllelse av landløftet.

Som et alternativ til en slik erstatningsteologi (eller nullsumteologi) vil jeg holde frem en bekreftelsesteologi (eller addisjonsteologi) som tar på alvor at Jesus ikke er kommet for å oppheve, men for å oppfylle (Matt 5,17–19), og som følgelig leter etter sammenhenger og kontinuitet mellom GT og NT heller enn kontraster og brudd, en teologi som lar den utvidede oppfyllelsen av løftene komme på toppen av den konkrete, en teologi som i likhet med Ole Brum sier "Ja, takk, begge deler".

Oppheve eller oppfylle?

Bergprekenens Jesus hevder at han ikke er kommet for å oppheve, men for å oppfylle (Matt 5,17–19). Og da kan vi vel ikke tolke "oppfylle" slik at det i praksis betyr "oppheve"? Så langt jeg kan forstå, er det verken teologisk holdbart eller intellektuelt redelig å påstå at Gud oppfyller sine løfter samtidig som man hevder at han har omdefinert dem til det ugjenkjennelige. Det henger ikke på greip å si med Paulus at løftene har "fått sitt ja" i Kristus (2 Kor 1,20), hvis man samtidig mener at dette "ja" egentlig betyr at de har "fått sitt nei".

Den utvidete oppfyllelsen av landløftet innebærer altså ikke at løftets konkrete betydning først må nullstilles. For vi må vel tenke at Gud makter å holde to tanker i hodet samtidig?

Hva med Israels folk i den nye pakts tid?

De siste tiårene har kristne og jøder i økende grad lest Bibelen i fellesskap. Det overrasker meg at biskop Halvor tilsynelatende ikke tar til seg av den teologi som har kommet ut av slike møter – om løfter og pakter, om folk og land, om kontinuitet og samhørighet. Har han virkelig ikke noe annet positivt å si teologisk om Israels folk i den nye pakts tid enn at de skal få "del i frelsen i sin tid"? Og i håp om at svaret er "Jo": Hvordan kan han da likevel teologisk sett nullstille relasjonen mellom Israels folk og Israels land?

Gud holder sine løfter

For meg er jødenes tilbakevending til Israels land de siste hundre og femti årene et tegn på Guds trofasthet – ikke et bevis, men et tegn. Jeg tror på en Gud som kan holde (minst) to tanker i hodet samtidig, som både kan være trofast mot Israel og forbarme seg over folkeslagene. Jeg tror på en Gud som holder sine løfter og oppfyller dem så det blir fullt og renner over, ikke en gud som omdefinerer løftene til det ugjenkjennelige for så å påstå at det var dette han egentlig mente. Følgelig etterlyser jeg en teologi som vektlegger sammenhengene mellom den gamle og den nye pakt snarere enn bruddene, som peker på kontinuiteten mellom GT og NT i stedet for kontrasten. Og jeg utfordrer biskoper, prester og predikanter til å forkynne at "timen er kommet" og at "tiden er inne", ikke at tiden er ute eller forbi.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere