Gunnar Haaland

Alder: 53
  RSS

Om Gunnar

Førsteamanuensis i religion, livssyn og etikk (RLE) ved Fakultet for lærerutdanning og internasjonale studier, OsloMet – storbyuniversitetet; ordinert prest i Den norske kirke

Følgere

Forvrengningens kunst

Publisert nesten 5 år siden

Kirkerådets seksjon for barn, unge og trosopplæring og/eller Mellomkirkelig råd bør på banen og avklare om reformasjonsjubileet skal markeres ved å videreformidle usannheter og fiendebilder.

I historieundervisningen på svært så lutherske Kristelig Gymnasium lærte jeg for mer enn tretti år siden hva avlat var og ikke var: ettergivelse av botsstraffer, ikke tilgivelse for synder.

I en video på YouTube gjengir angivelig økumeniske Norges KFUK–KFUM tradisjonelle vrangforestillinger:

Kirken selger et papir som gir tilgivelse for synder og kortere tid i skjærsilden.

Sigurd Hareide leverer en presis og treffende analyse:

[Videoen] forteller [...] om avlatshandelen på en måte som står til stryk i historisk sannferdighet og økumenisk sinnelag.

Jan Christian Kiellands (for)svar er dessverre omtrent like dårlig som Hareides kritikk er god:

Vi ønsker ikke å invitere ungdom til en diskusjon om den dogmehistoriske utviklingen.

Diskusjon er vel bedre en desinformasjon? Her inviteres ungdom nettopp inn i dogmehistoriske problemstillinger, og da må man være både historisk sannferdig og økumenisk skvær.

Å oversette «avlat» med «tilgivelse» er språklig sett ikke feil eller «løgn». Blant annet synonymer.no og synonymordboka.no sier dette er synonymer.

Jo, det er feil og usannferdig – eller i best fall en utilbørlig overforenkling. Hareide har forklart hvorfor. Synonymordbøker er omtrentlige og representerer et svært dårlig argument i denne sammenhengen.

Dermed tror vi heller ikke at filmene vil ramme katolske barn, slik Hareide mener.

Dette er majoritetsarroganse. Er det ikke sannsynlig at Hareide, som selv er far til katolske barn, har større forutsetninger for å vurdere dette enn Kielland og Norges KFUK–KFUM?

Og det er selvmotsigende. For Kielland er jo tydeligvis oppmerksom på faren, siden han påpeker at de har unngått ordet «katolsk» (i stedet for å bortforklare ved hjelp av en synonymordbok). I tillegg burde de selvsagt ha invitert katolske referansepersoner, som vet hvor skoene trykker, til å bidra i arbeidet med videoene.

Hareide setter KFUK-KFUMs film opp mot reformasjonsmarkeringen i Lund. KFUK-KFUM ser ikke dette som motsetninger. Økumenisk arbeid forhindrer ikke åpenhet om både historiske motsetninger og uenigheter i dag.

Goddag mann økseskaft. Og uendelig trist at ledelsen i Norges KFUK-KFUM ikke forholder seg lyttende til konstruktiv kritikk.

Jeg har fulgt litt med på Den norske kirkes forberedelser til reformasjonsjubileet. Gang på gang har det blitt understreket at jubileet skal preges av historiske nyanseringer og økumenisk åpenhet. Videoen bryter tvert med dette.

Nå bør Kirkerådets seksjon for barn, unge og trosopplæring (som har sponset videoen) og/eller Mellomkirkelig råd (som har spisskompetanse på økumenikk) komme på banen og avklare om det likevel er slik at reformasjonsjubileet skal markeres ved å videreformidle usannheter og fiendebilder av Den katolske kirke.

(Dette innlegget ble først postet som kommentar til Kiellands innlegg.)
Gå til innlegget

Deilig å selge seg ut

Publisert nesten 7 år siden

"Det hadde vært deilig å selge seg ut av Vimpelcom", sier Telenors styreleder Svein Aaser til E24. Og så kommer bortforklaringene.

Det hadde vært deilig å selge seg ut av Telenor!

Hilsen (veldig liten) småaksjonær

Gå til innlegget

Boikott og kjærlighet

Publisert over 7 år siden

Ingen har større kjærlighet enn den som boikotter Israel.

En kortversjon av dette innlegget ble publisert i Vårt Land 26.02.2014.

«Vi må sulte dem ut!» freste en Korsvei-deltaker da vi diskuterte boikott av Israel på stevnet i Seljord sommeren 2011. En aldeles avskyelig tanke etter mine begreper, men hun skal ha for å kalle en spade for en spade.

Når Norges KFUK–KFUM nå «oppfordrer til bred økonomisk boikott av Israel» er tonen en helt annen: «Dialogen fortsetter. Boikotten vår er en del av den» (kommentar 72). For en dialog. «Denne posisjonen virkeliggjøres i kjærlighet, både til israelere og palestinere» (kronikk 21.02.2014 og innlegg på Verdidebatt). Ingen har større kjærlighet enn den som boikotter Israel.

Denne harmoniserende dialog- og kjærlighetsretorikken er syltynn. Kjærligheten har et troverdighetsproblem når den sårer og krenker. Man spytter ikke sin samtalepartner i fjeset. Man trenger ikke være barnepsykolog for å forstå at man ikke tukter den man elsker. Man trenger ikke være homofil for å forstå hvor krenkende det kan være når noen kjærlighetsfullt formaner dem hvordan de (ikke) skal leve sitt liv. Man trenger ikke være israeler (eller historiker) for å forstå at boikott av Israel – og Israel alene – er et slag i ansiktet, ikke et uttrykk for dialog og kjærlighet. Man trenger ikke være spesielt følsom for å kjenne at Norges KFUK–KFUM markerer de to hundre år siden jødeparagrafen på særdeles smakløst vis.

Ved nærmere ettersyn viser det seg at den brede boikotten kanskje ikke er så bred likevel. KFUK–KFUM skal boikotte Hewlett Packard. Men hva med alle andre datamaskiner som inneholder Intel-prosessorer fra fabrikken i Kiryat Gat (bygget på ruinene av arabiske landsbyer som Israel ødela i 1949)? Hva med alle mobiltelefoner som er proppfulle av israelsk teknologi? Hva med medisinsk teknologi som kan redde liv? Skal det boikottes for alvor, eller skal dette være en behagelig og liksom-bred boikott?

KFUK–KFUM-ledelsens kjærlighetsretorikk er hul, boikottlisten er komfortabelt smal, og realitetsorienteringen synes mangelfull: De påstår at boikotten «vil føre til at de kreftene i Israel som ønsker en rettferdig fredsavtale får mer gjennomslagskraft». Det motsatte vil trolig være tilfelle. «Like overbevist er vi om at dersom Israel kommer med innrømmelser i forhandlingene som gjør en fredsavtale mulig, så vil sikkerhet, fred og rettferdighet bli mulig for alle i Israel og Palestina». Av erfaring vet vi at utsikter til en fredsavtale heller resulterer i økt terror, som i den korte perioden da Shimon Peres var statsminister i 1995–96. «Ekstremisme vil ikke ha noen grobunn dersom okkupasjonen og urettferdigheten opphører» (kommentar 72). Fantes det ikke terror før 1967? Og finnes det ingen andre årsaker til ekstremisme enn den israelske okkupasjonen?

Når noen spør hvorfor det blant alle fæle land og regimer i verden bare er Israel som skal boikottes, svarer KFUK–KFUM unnvikende at det «er ikke uaktuelt» å boikotte Marokko, Kina eller Saudi-Arabia. «Men nå har vi fokus på Israel og Palestina. Mest fordi det er her vi har hatt samarbeidspartnere veldig lenge» (kommentar 72). Skit i verden, boikott Israel!

Norges KFUK–KFUMs boikottkampanje mot Israel er smakløs, dårlig begrunnet og vil ha null positiv effekt på situasjonen i Midtøsten. Hva kan da være poenget? En boikottkampanje er nyttig for innvortes bruk. Norges KFUK–KFUM sliter i motbakke og famler etter veien videre. Organisasjonen vet ikke engang hva den vil hete. Noen vil skifte navn til «KFUM Norge»; andre vil beholde «Norges KFUK–KFUM». Men boikott av Israel kunne ledelsen altså enes om. Man trenger ikke være kommunikasjonsrådgiver for å forstå at dette handler om merkevarebygging.

«Jeg skulle ønske kirken kunne håndtere sine interne problemer og diskusjoner uten å la det gå ut over oss», sukket en jødisk bekjent av meg for en tid siden.

Gå til innlegget

Heldigvis er det debatt om den nye bibeloversettelsen fra Bibelselskapet!

Og naturlig nok er det delte meninger om at Bibel 2011 en rekke steder lar mennesker «velsigne» Gud, som i åpningen av Efeserbrevet: «Velsignet er Gud, vår Herre Jesu Kristi Far» (Ef 1,3). Her har Bibelselskapet helt klart tatt et dristig valg. Hans Kvalbein leverer i Vårt Land 29.02 og 05.03 (samt her på Verdidebatt) noen gode og noen (etter min mening) mindre gode argumenter mot den nye ordlyden.

Det beste argumentet er kanskje at den nye ordlyden kan fremme en forestilling om at vi mennesker så å si kan gjøre Gud til noe mer enn han allerede er gjennom å «velsigne» ham.

Derimot greier jeg ikke å følge Kvalbein når han nærmest lar saken avgjøres av Hebr 7,7: «Nå kan ingen benekte at den som blir velsignet, står lavere enn den som velsigner.» Her brukes det greske verbet evlogeå («tale godt om»). Ut fra Hebr 7,7 skulle man anta at dette verbet kun kan brukes «ovenfra og ned», aldri «nedenfra og opp». Men som Kvalbein selv påpeker: Evlogeå brukes i NT (og i den greske GT-oversettelsen Septuaginta) gang på gang om menneskers henvendelse til Gud. Saken er følgelig ikke så opplagt som den ved første øyekast kan synes. Resonnementet i Hebr 7,7 gir mening i sin bestemte argumentasjonssammenheng, men det kan ikke bære Kvalbeins argumentasjon.

Videre stusser jeg på følgende utsagn: «Ønsket om å bruke ett og samme ord i oversettelsen for et bestemt ord i grunnteksten (såkalt konkordant oversettelse) kan ikke være noe ideal.» Dette har jeg vondt for å tro at Kvalbein virkelig mener. Et av hovedmålene med Bibel 2011 har jo nettopp vært å få til en bibeloversettelse som er noe mer konkordant enn NO 78/85. Min erfaring fra oversettelsesarbeidet – Jeg var så heldig å få være med på det! – er at vi la stor vekt nettopp på dette idealet, men at det selvsagt ofte måtte vike for andre hensyn, fremfor alt hensynet til hva det lar seg gjøre å uttrykke på norsk. Her antar jeg at Kvalbein og Bibelselskapet egentlig er helt på linje.

Er det så teologisk holdbart norsk å si på norsk «Velsignet er Gud»? Kvalbein mener nei, og viser til den gjense betydningen verbet «å velsigne» har på norsk. Bibelselskapets ledelse sier ja, og viser blant annet til at denne språkbruken gjenfinnes både i svensk bibelspråk og i dansknorsk salmespråk (Vårt Land 01.03.2012 og her). Denne argumentasjonen «gjør ikke noe inntrykk på» Kvalbein. Selv synes jeg dette er svært vektige argumenter. Jeg vil kort antyde noen andre.

1.      Både på hebraisk og gresk finnes det en rekke forskjellige ord som tradisjonelt gjengis på norsk med de nokså likelydende «love», «prise», «lovprise» eller «lovsynge». Det å etterstrebe en noe mer konkordant oversettelse, handler ikke bare om å forsøke å gjengi ett hebraisk eller gresk ord med ett norsk, men også om å forsøke å gjengi ulikeord på grunnspråkene med ulike ord på norsk. Ved å åpne for at vi kan «velsigne» Gud på norsk, skapes det et større språklig spekter som bedre svarer til det bibelske tilbedelsesspråket.

2.      Bibelspråket skal ikke bare gjenspeile det norske språket, men også være med å fornye og utvikle det – i likhet med all god litteratur. En bibeloversetter må tidvis forsøke å flytte litt på grensene hva for hva det er mulig å si på norsk, eller i hvert fall utforske grenselandet.

3.      I nattverdliturgien synger vi «Velsignet være han som kommer i Herrens navn!», som et ekko av folkemengdens hyllest til Jesus ved inntoget i Jerusalem. Mye kan sies om dette, både liturgisk, bibelteologisk og trinitetsteologisk, men kort sagt: Hvis det er verdig og rett at vi velsigner Sønnen, kan det vel ikke være helt galt å velsigne den treenige Gud?

4.       Nevnte setning fra nattverdliturgien er hentet fra Sal 118,26. Denne salmen har (selvsagt) også en plass i jødisk liturgi. I en fersk erklæring fra International Council of Christians and Jews utfordres kirkene til å bekjempe alle former for antisemittisme, blant annet ved å «fremheve forbindelsen mellom jødisk og kristen liturgi» (A Time for Recommitment: Jewish Christian Dialogue 70 Years after War and Shoah, 2009). Når Bibel 2012 lar mennesker «velsigne» Gud på norsk, kommer det norske bibelspråket ikke bare tettere på grunntekstene, men også tettere på jødedommens liturgiske språk.

Så langt velsignelsen av Gud. Siden jeg har vært innom nattverdliturgien og relasjonen til bibelspråket og til jødisk liturgi, plusser jeg på en kritisk kommentar til Den norske kirkes nye nattverdliturgi:

Til nå har vi sunget «All jorden er full av hans herlighet» (min utheving), helt i tråd med den hebraiske ordlyden i Jes 6,3, som selvsagt også inngår i synagogens liturgi. Nå skal vi imidlertid begynne å synge «All jorden er full av din herlighet» (min utheving), trolig som en tilpasning til liturgien i mange andre kirkesamfunn. Men hva kan være mer økumenisk enn å holde seg til bibelteksten som felles utgangpunkt for både kristne og jøder?

Gå til innlegget

Ottosen og GT og NT

Publisert over 9 år siden

Når vi kristne diskuterer forholdet mellom GT og NT, bør vi ha i bakhodet at vårt gammeltestamente også er hellig skrift for jødene.

Espen Ottosen skal ha takk for kloke og veloverveide kommentarer til Per Haakonsen foredrag. Jeg reagerer imidlertid på måten han tilrettelegger forholdet mellom GT og NT nokså tidlig i diskusjonen. For å ikke avspore debatten i Ottosens tråd, bringer jeg mine kommentarer her i en ny tråd.

Det dreier seg om følgende avsnitt hos Ottosen:

"Jeg er klar over at Jesu ord i Matteus 4,17 om at loven står ved lag. Men det er da ikke bare lutheranere som mener at Jesus kom med en ny pakt. Jesus sier også: 'For loven ble gitt ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus' (Joh 1,17). Skal vi lytte til hele Bibelen må vi både ta på alvor at GT står ved lag og at Jesus har oppfylt deler av GT. Ingen kristne vil vel kjempe for dødsstraff for utroskap eller mene at vi fortsatt er forpliktet til å ofre et dyr årlig .."

Og her er mine reaksjoner:

1. Jeg opplever at Matt 5,17 (ikke 4,17 som Ottosen skriver) her spilles ut mot tanken om en ny pakt. Er ikke det både unødvendig og uheldig? Den nye pakten er nettopp én av de gammeltestamentlige forestillingene (Jer 31,31) som kirken ser oppfylt i Kristus. Generelt: Etter min mening er alt for mange kristne alt for raske med å bortforklare Matt 5,17.

2. Jeg mener at Ottosens lesning av Joh 1,17 er et eksempel på at alt for mange kristne alt for raskt ser en kontrast mellom GT og NT: "For loven ble gitt ved Moses, MEN nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus." Altså: "Loven og GT en én ting; evangeliet og NT er noe ganske annet". Men er ikke denne kontrasttenkningen både unødvendig og uheldig? Når Johannes taler om "nåden og sannheten" i Joh 1,17, taler han nettopp om den "nåde og sannhet" (hebr. CHESED VE'EMET) som Mosebøkene og resten av GT tilskriver Gud. Se f.eks. 2 Mos 34,6; Sal 40,11f; 85,11; 86,15; 89,15. Det er ikke noen ny, ukjent eller annerledes "nåde og sannhet" Jesus bringer; han har den "fra sin Far". Formuleringen "full av nåde og sannhet" i Joh 1,17 tilsvarer formuleringen "rik på miskunn og sannhet" i 2 Mos 34,6, Sal 86,15 og sikkert flere andre steder. Det handler altså om et GT-sitat, selv om dette ikke kommer til uttrykk i de fleste oversettelser.

3. Det er altså ingen kontrast mellom Matt 5,17 og Joh 1,17, slik Ottosen legger opp til. Begge handler om lovens oppfyllelse i Kristus. Men det ser vi ikke før vi legger fra oss den tilvante forestillingen om at det er en helt grunnleggende kontrast mellom GT og NT.

4. Som luthersk teolog er jeg vant til å skille mellom lov og evangelium, og jeg mener selvsagt ikke at vi skal slutte med det. Men vi må ikke knytte loven eksklusivt til GT og evangeliet eksklusivt til NT. Og vi må huske at det bibelske begrepet "lov" (hebr. TORA; gr. NOMOS) ikke uten videre svarer til det lutherske begrepet "lov". I Joh 1,17 er det f.eks. ikke den lutherske "loven" det er tale om, men om den Guds åpenbaring som fremfor alt rommer "nåden og sannheten". 

4. Jeg opplever at Ottosen lar begrepene "oppfylle" og "oppheve" gli over i hverandre, til tross for at Jesus i Matt 5,17 holder dem skarpt fra hverandre. Hvis jeg forstår Ottosen rett mener at Jesus har oppfylt = opphevet "deler av GT", blant annet loven om dødsstraff for utroskap og lovene om dyreofringer. Går det ikke her vel fort i svingene? For å ta det siste først: Den viktigste grunnen til at Ottosen aldri har båret frem dyreofringer i templet i Jerusalem, er da vitterlig at han er hedningkristen (jf. Galaterbrevet), og som sådan ikke pålagt å holde Moseloven? Det at templet er ødelagt, kan selvsagt også tillegges en viss betydning. Men det skal jeg la ligge her.

5. Dessuten: Det ligger vel i forlengelsen av Ottosens resonnement at jøder, som ikke tenker at loven og profetene er oppfylt i Kristus, så å si er henvist til å praktisere (inhumane) dødsstraffer og (fåfengte) dyreofringer? Generelt: Når vi som kristne begrunner hvorfor vi ikke føler oss forpliktet til å leve etter alle Moselovens bud og forskrifter, bør vi være sensitive overfor alle de jøder som nettopp føler en slik forpliktelse, og som opplever at dette verken er inhumant eller fåfengt.

6. Enda mer generelt: Når vi kristne diskuterer forholdet mellom GT og NT, bør vi ha i bakhodet at vårt gammeltestamente også er hellig skrift for jødene.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere