Greta Aune Jotun

Alder: 6
  RSS

Om Greta

Forfatter og billedkunstner. Nyeste bokutgivelser:
2014: Våk og be - bønnebok, illustrert med naturfoto.2015: Fobigeni, jippi! - barnebok, illustrert, tema angst. 2015/2020: Hjertetid - andaktsbok for alle aldersgrupper, illustrert m/foto. 2016: Roman for voksne, utgitt under psevdonym; 2017: Jagerfly på vingene, barnebok, illustrert; 2019: Sju spor til skeivhet, sakprosa, E-bok; alle titler utgitt på Kolofon Forlag. Har tidligere utgitt 10 barne-/ungdomsbøker; forlag - Lunde, DAMM, Aschehoug.

Følgere

Yoga-gudstjenester?

Publisert over 1 år siden

I avisen Dagen kan vi i dag (12.05.) se et bilde fra en Yoga-gudstjeneste holdt i Asker kirke. Hvilke guder er et slikt arrangement en tjeneste for? Slett ikke for Den Hellige Gud, Jesu Kristi Far, og heller ikke for Jesus Kristus selv. Jeg bruker ikke tid på å forklare hvorfor jeg mener dette, det blir likevel som "å skvette vann på gåsa (les: en frafallen kirke)"; jeg viser heller til en artikkel av Andre Sætre fra 23. april i år; du finner den om du googler på tittelen: "Sel ikkje sjela di til Sjiva"; først publisert i Dagen. En meget viktig og informativ artikkel.

Men jeg vil gjerne spørre den nye preses i Den norske kirke, Fykse Tveit: Er Yoga godkjent som gudstjeneste-innhold til bruk i kirkerommet? Eller er dette et påfunn av kvinnelige prester som ikke har grenser for hva som sømmer seg i hus innviet til forkynnelse av Bibelens Guds Ord?

Gå til innlegget

Koronaregler og Guds smittevernregler

Publisert over 1 år siden

Reglene som ble innført på grunn av Covid-19, ble ikke laget for å straffe befolkningen, men for å hindre smittespredning og (alvorlig) sykdom. Disse reglene har vært - og er - vel verdt å holde.

Vi har også et annet sett regler, regler som er fastsatt for alle mennesker, også det norske folk. Dessverre er mange av disse reglene skrotet som utgått på dato. Jeg tenker her på Guds (smittevern)regler - Guds bud. Disse ble gitt oss fra Skaperen av livet fordi Han ville at menneskene skulle leve så godt som mulig på Jorden. Foraktes og brytes disse reglene, for eksempel budene for seksuelt samliv, fører det ofte til konsekvenser som (alvorlig) sykdom og kanskje død.

Sex uten grenser, som i dag av mange blir regnet for å være en menneskerettighet eller et gode, fører ofte til sykdommer, jeg nevner noen: gonoré, syfilis, klamydia, hiv og aids. Derfor burde man skjønt at budene om ikke å drive hor (dvs. ikke ha sex med hvemsomhelst og flere) og å ikke bryte ekteskapet (ikke ha sex med en annen enn ektefellen), er viktige bud å holde. Også homofil og pedofil sex bryter med Guds bud. Men - i stedet for å formane mennesker til å leve i samsvar med hva kunnskap og erfaringer (les: Guds bud) har vist oss, støtter myndighetene FRI-foreningen med millionbeløp årlig, en forening hvor sex i alle varianter blir hyllet som frihet. Nei - denne "friheten" har intet med kjærlighet å gjøre, den driftes av menneskets begjær og spotter den sanne kjærligheten.

Men Gud finnes ikke, sier mange. Vel, følgene av å bryte Guds bud vitner absolutt om det motsatte.

Å bryte Guds bud ved å være utro mot ektefellen får også følger, vonde og onde følger - og fører ofte til skilsmisse, som igjen skaper turbulente familieforhold, som igjen kan gi økonomiske vanskeligheter, livsvarig fiendskap mellom familier, psykiske problemer osv. Erfaringer tyder på at svært mange barn som opplever at foreldre skiller lag, blir påført sår og savn og traumer som følger dem resten av livet. Mange av forholdene nevnt ovenfor, belaster også kommuner og stat for enorme beløp.

En del av koronareglene vi følger nå blir etter hvert skrotet, men det kan ta år før kjedereaksjoner på grunn av disse vil føre folket tilbake til "normalen", og noe vil aldri bli som før. Å bryte Guds regler setter også i gang kjedereaksjoner, og disse stanser sjelden hos den som har brutt reglene. Følgene går ofte videre fra generasjon til generasjon. Jeg har hørt, lest og sett mange triste historier om det. (noe er formidlet i E-boken "Sju spor til skeivhet")

 

 

 

 

Gå til innlegget

Det skrives og snakkes meget om barn i flyktningleire, barn i fare på Middelhavet og barn her i Norge som har det vanskelig på grunn av Covid-19-restriksjonene - og vel og bra og nødvendig er det, når hensikten er å forbedre situasjoner. Å ta vare på barn bør være en selvfølge, både for foreldre og samfunn.

Men, hvorfor fokuseres det aldri - eller sjelden - på barn som blir forlatt av asylsøkerfedre som forlater sine familier og drar fra hjemlandet for å søke lykken i Europa? Det er et tankekors. For også da rives familier i stykker. Ja, hva med barn som er forlatt av far - personen som skulle ha vært hjemmets beskytter og forsørger? En far er jo - under normale forhold - det faste holdepunktet for barna. Jeg kan også ta med kvinner og gamle. Når husbond og forsørger har forlatt dem, opplever mange at tryggheten er borte. Ofte reiser både fedre og sønner. De som blir tilbake har selvsagt - eller kanskje - blitt fortalt at de snart kan komme etter - til en rik og lys fremtid i det nye landet mennene får komme til.

Vel, får komme til? Bare siden 2014 har minst 15 000 mennesker (Kilde: FN/NRK), derav også fedre og sønner, druknet i Middelhavet. Andre har omkommet av andre årsaker. Noen har blitt ranet og drept. Jo da, mange tusener har kommet frem, men det tar tid å få familier etter. Noen får aldri familien etter. Noen menn vil ikke at familien skal komme etter; de har funnet seg en annen kvinne og etablert ny familie.

Jeg tenker også at mange barn - og øvrige etterlatte - lever under fattigere og farligere forhold enn før på grunn av menns ønske om å tjene mer penger. De kunne ha forsørget familiene sine i flere år for midler som har havnet i menneskesmuglerne sine lommer, eller hva de har betalt for andre reisemåter til Europa.

Noen ivrer for at Norge heller skal hjelpe fattige samfunn i landene hvor de hører til, i stedet for å ta imot asylsøkere. Det mener jeg er klokt, sett i lys av alle de tusener av liv, fedre medregnet, som omkommer på vei til Europa - og de mange, mange familier som blir splittet, får dødsbudskap, eller må leve i uvisshet år etter år om han (de) som reiste er i live eller ikke. Vi som mener dette, blir ofte anklaget for manglende nestekjærlighet. Hva med litt nestekjærlighet mot barn og familier nevnt ovenfor?

Så er det mange asylsøkere, også de som har tatt med familien på farefulle reiser, som havner i overfylte flyktningleire. Tragediene jeg har nevnt ovenfor, og denne siste, skyldes i stor grad asylpolitikken i vestlige land.

Derfor mener jeg Norge viser større nestekjærlighet om de hjelper mennesker der de bor. Barn (og familier) som er kommet til Norge - og de som har vært her hele tiden, bør heller ikke glemmes. Flyktninger som kommer hit trenger oppfølging i årevis, særlig de som er barn og unge og skal vokse opp i en helt annen kultur. Nestekjærlighetsprinsippet tilsier jo at man skal gjøre gode gjerninger også i eget land, nærmiljø og i egen familie og slekt. Oppgavene står i kø, særlig nå under Covid-19-pandemien. "Små" gjerninger får sjelden stor publisitet, men er det publisitet man ønsker, er det vel ikke kjærlighet som er drivkraften?

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere